Det er slik mange forventer at livet skal være. En rett vei uten motbakker og hindringer rett mot en lysende fremtid. Ikke en krusning på vannet, knapt en liten hvit sky på himmelen.
Jeg har levd lenge nok til å ha erfart at det er sjelden livet blir slik.
Og vet dere hva?
Det er helt greit.
De aller fleste av oss kommer til å føle at det av og til stormer rundt oss, at kulden fra samfunnet biter oss i kinna som en frostsprengt vinternatt eller at livet gir oss slag som gjør at vi føler at vi drukner i tårer. Våre egne eller andres.
Noen av oss møter så store utfordringer at det nesten blir for mye. For mye å takle, og vi har bare lyst til å gi opp. Gi oss over.
Jeg vet, jeg gar vært der.
Nei livet mitt ble ikke slik jeg drømte om. Skal jeg være ærlig føler jeg at utfordringene har stått i kø. Og noen ganger, noen ganger har jeg følt at det ikke bare har vært litt mye. Nei det har vært alt for mye.
Men også netter med bitende vinterkulda kan føre noe godt med seg når frostrøyken forsvinner og du ser klart. Den som har vært ute en vinternatt har en erfaring som kan være god å ha med seg. En blir tøff og motstandsdyktig. Jeg vet. Jeg har hatt mine vinternetter.
Livet har til tider vært tøft. Jeg har blitt mobbet gjennom 12 års skolegang. Jeg har opplevd en hver forelders mareritt. Jeg har mistet et barn – og ni år senere mistet jeg et barn til. Gang på gang har jeg blitt slått over ende av helsemessige utfordringer, rygg, albuer, kne, diabetes og ankel. Og ja, en åpen hjerteoperasjon, en øyeoperasjon og egentlig er jeg visst født med klumpfot. Det har ikke manglet på utfordringer.
Men vet dere hva?
Jeg har stablet meg på beina igjen hver gang livet har spent bein på meg, og langsomt haltet meg videre.
Og jeg har hatt et godt liv. Jeg gleder meg til fortsettelsen selv om den sikkert ikke blir uten humper og motbakker.
Motgang gjør sterk er det noe som heter.
Motgang blir ikke rettferdig fordelt. Noen får mer, mye mer, enn andre. Det er lov å føle på håpløshet. Det er lov å dra teppet over hode og bare gi sr3g over til tårene. Livet er urettferdig.
Men når tåreflomne roer seg. Når man klarer å puste med magen. Da må en ta et valg. Et valg om å forbli i tårene og håpløshetens verden, eller om en vil stable seg på beina igjen og fortsette.
De modigste og tøffeste ber om hjelp. Vi kan alle trenge litt støtte når vi tar de første famlende skrittene, usikre på om beina vil holde. Usikre på om vi vil klare å fortsette livsveien.
Noen av dere husker sikkert at i går var jeg så inspirert av Bunnbloggeren Zoeticworld at jeg vurderte å ta En tur til Trøndelag.
Målet for turen var å besøke Trøndelags største foss, Henfallet. Etter litt aktiv hjerneaktivitet kom jeg til at et alternativ til den 13 timer lange bilturen tur-retur Trøndelag kunne være å ta turen til Hensfossen i stedet. Selv om jeg byttet ut bil med rullator ville det være tidsbesparende.
I dag ble det tur til foss, og Gamle Gubben Grå var så grei at jeg slapp å bruke rullatoren hele veien.
Ja, dere skjønner sikkert at det ble Hensfossen her på Ringerike, og ikke tur til Trøndelag. Hensfossen ligger på Hen, et lite tettsted på Ringerike med under 200 innbyggere. Selve Hensfossen har siden 1946 gitt strøm til Hensfossen kraftstasjon som nå er en del av Glitre energi.
Det ble bygd ny bru over elva for få år siden, mulig det var i 2019. Den er like smal som den forrige noe jeg fikk erfare i dag.
For hva skjedde når jeg og rullatoren sto ute på brua og fotograferte fossen? Jo, mens jeg sto der litt sånn fremoverbøyd for å klare å ta et brukbart bilde mellom sprekkene i det høye rekkverket så kom det en stor, fin blå Scania lastebil kjørende med kurs for brua. Brua er ikke bred nok for både lastebil og kjerring med rullator. Heldigvis har lastebil vikeplikt for rullator. Så lastebilen måtte pent stå og vente mens kjerringa fikk hinka seg over brua med rullatoren.
Jeg ttenkte et øyeblikk på å ta “årets bilde”. Rullator stillte opp midt på brua med håndtak og handlenett front mot front med en skinnende blå Scania. Ja, jeg kan se det bildet helt klart for meg. Jeg lot det være. I min ungdom arbeidet jeg to sommre som kundemottaker på et Scania-verksted. Jeg har erfart at sånne lastebilsjåfører kan være litt hissige…
Dagens Bunnblogger er Maikens Nattblogg. Og det er en blogg jeg leser jevnlig. Maiken jobber nattevakter og driver nå og snu døgnrytmen etter en periode med jobbing. I går betød det at det ble en litt tidlig morgen.
Jeg er virkelig glad jeg er ferdig med den perioden da jeg drev å snudde døgnet slik. Nattevakter var veldig ok i mange år, men så sa det plutselig stopp.
Hun nyter morgenen med TV, kaffe og sjokolade og lar Moren i en annen del av huset få frokosten sin i fred.
Jeg kunne ikke startet dagen med sjokolade og kaffe. Her er det tekoppen og frokost som gjelder.
Jeg er og glad for at vi ikke bor i generasjonsbolig med Høvdingen eller Svigermor. Tror ikke det hadde vært noen løsning i noen av tilfellene.
Merkelig nok ser jeg ikke på det som like utenkelig å bo i generasjonsbolig med mine voksne barn. Antakelig ville ikke de være like begeistret for en slik ide.
Hun noterer raskt ned oppskriften på en chiligryte Jamie Oliver lager på TV:
Når hun bare får stelt litt med gulrøttene i hagen skal hun en tur til Bergen på et møte.
Det forsterker inntrykket av at Maiken er en effektiv dame.
Slik jeg en gang var.
Innlegget er illustrert med fine bilder fra hagestuen hennes.
Jeg har ingen hage-stue, og på terrassen er det full kaos. Kanskje målet for dagen burde være å få litt mer orden ute på terrassen?
Men første er det noen møter også på meg.
Da er sykehusstreiken over.
Partene ble innkalt til Statsråden i ettermiddag. Det var kommet melding om fare for liv og helse ved en avdeling ved Oslo Universitetssykehus. Det lå i korta at det kom til å gå mot tvungen lønnsnemd.
UNIO tok da kontakt med Spekter, forhandlingsmotpart og fikk de med på at de heller velger frivillig lønnsnemnd. Frivillig lønnsnemnd er et nytt begrep for meg. Så jeg har brukt litt av dagen til å forsøke å sette meg inn i hva det innebærer.
UNIO sin forhandlingsledelse begrunne det med at de håper da og ha mer styring på hva nemnda kommer til. Nemnda blir satt sammen av tre nøytrale personer, to fra UNIO og to fra Spekter.
I Rikslønnsnemnda som trer sammen hvis det blir tvungen lønnsnemnd ha LO og NHO faste plasser. Disse to partene blir mast sannsynlig ikke en del av denne nemnda – da de jo ikke er en del av konflikten som har vært mellom UNIO og Spekter.
Hvilke forventninger jeg har til en slik nemnd-behandling er jeg usikker på.
Venter i spenning.
Husker dere Zoeticworld som fikk meg til å finne frem de gamle bildene mine fra Nes kirkeruiner for noen dager siden? I dag er hun tilbake som Bunnblogger. Denne gangen tar hun oss med til Henfallet, og på ny våkner turlengselen i meg.
Henfallet er Trøndelags høyeste fossefall. Et imponerende syn! Og vet dere hva? Jeg ser på bildene til Zoetic at det går en fin snekret rullestolsti fra parkeringsplassen midt inne i ødemarka og til utsiktspunktet hvor du kan se fossen i all sin prakt. Altså et perfekt turmål for meg og rullatoren min. Turtrangen min ble liksom ikke dempet av det synet.
Men, og det er et stort men.
Jeg befinner meg ikke i Trøndelag. I følge google sine beregninger er det 484 km, en 6 timer og 47 minutters kjøretur mellom meg og denne fossen.
Gamle Gubben Grå er verdens snilleste mann, og han er som regel ikke så vanskelig å lokke med på mine ville ideer. Men å be han om å kjøre 96,8 mil tur retur for at jeg skal få gå 60 meter (tur retur) på en snekret rullestolsti for å glo på en foss, ja det er kanskje å be om litt mye?
Jeg studerer han i stillhet der han sitter med avisen og brødskiva og lurer på hvordan jeg skal legge frem den ideen. Samtidig vurderer jeg virkelig har lyst på en godt over tretten timers biltur. Om hva vi ellers skulle legge inn i den turen, som for eksempel en overnatting – og i så fall hvor.
En tur til Henfallet hadde helt klart vært et typisk “Gamle Gubben Grå og Kjerringa på tur prosjekt.” Men det er litt langt…. Hjernen min jobber litt på høygir nå. Nesten så jeg får vondt i hjernevinningene.
Men så, så kommer en løsning dalende ned i hodet mitt.
Vel er kanskje Henfallet et stykke unna. Men her på Ringerike har vi Hensfossen. Foss og fall blir jo nesten det samme ikke sant? Hensfossen er ikke Viken eller Buskeruds største foss. Det er ikke en gang Ringerikes største foss. Men den ligger 3,5 km fra Drømmehuset. Hadde jeg ikke trengt å ha med meg rullatoren kunne jeg muligens funnet en kortere vei gjennom skogen.
Nå har jeg bare igjen å finne ut om jeg skal satse på en halvannen times tur med rullator, eller få Gamle Gubben Grå til å kjøre meg….
I et innlegg tidligere i dag skrev jeg at Gamle Gubben Grå og jeg var alene hjemme….Yngste Sønn er bortreist på jobb. I dag spurte vi pent om Eldste Sønn hadde lyst til å møte oss i byen etter jobb og spise is. Det passet liksom i tid med at jeg var ferdig hos frisøren.
Veien til mannens hjerte går som kjent gjennom munnen. Og siden Eldste Sønn med sine snartc26 år er en mann, må en Mamma som ønsker å se etterkommerne bruke slike skitne triks.
Vi fikk en hyggelig prat på torget. Siden vi skulle ha hjemmelagde burgere til middag lot Eldste Sønn seg villig narre til å bli med hjem til Drømmehuset. Det er ikke hver dag han blir spandert på is og i tillegg får tilbud om gratis middag.
Far og sønn mekka burgere og nå har vi kost oss med middag på terrassen. Det er godt å være alene hjemme, men det er enda hyggeligere med besøk av ungene.
Ukene har sneglet seg avgårde mens jeg venter på at beinet langsomt skal gro. Hår derimot gror mye raskere enn bein, og jeg har følt en stund at det har vært på tide med en hårklipp.
Men det har ikke fristet å ankomme frisørsalongen i rullestol, og det var først på fredag jeg følte beinet var då bra at jeg føler at det er greit å dra til byen “bare” med rullator.
Men i dag, i dag hadde jeg frisørtime og fikk endelig noe som kan minne om en sveis.
Det var utrolig godt! Faktisk så godt at jeg tok en selfie når vi satt på torget etterpå. For selvsagt måtte det bli en boblevaffel med is hos Kirkens Bymisjon i dag og. Og i dag ba vi med oss Eldste Sønn på isspising, må jo få han hekta på boblevaffler også.
Yngste Sønn er bortreist denne uka. Jobboppdrag som gjør at han ikke kommer hjem før til helgen eller en gang i neste uke. Så Gamle Gubben Grå og jeg er alene hjemme
I går kveld etter at jeg var ferdig med all møtevirksomhet koste vi oss med scampi i en sterk krydret saus med litt godt brød til.
Deilig slutt på en lang dag. Og ja, vi unnet oss et glass rødvin til. Det gjelder å legge litt magi i hverdagen og lage seg noen gode øyeblikk.
For de som lurer på oppskrift. Godt med olje, fres en chili med frø. Tilsett en spiseskje paprikapulver, gjerne røkt. Fres med 6 fedd oppkuttet hvitløk. Ta i sitronsaft Oppskriften sa saften fra en halv sitron, men vi synes det var litt mye sitronsmak. Varm scampiene i oljen. Strø over persille ved servering.
Brødet vi valgte var ferdig focacia fra Kiwi. Så enkelt. Så godt!
Her i Drømmehuset har vi en kurv hvor vi legger oppskrifter vi klipper ut fra aviser og blader. Disse utklippene blir brukt til inspirasjon for middagene her I huset. Ofte lettere å bare ta den øverste oppskriften fra kurven enn å vri hjernen for å finne ut hva vi skal ha til middag .
Denne oppskriften fant jeg i Dagbladet fra 10 april i år, og det er “Gladkokken” Jan Henrik Syversen sin oppskrift står det I artikkelen. Virkelig godt var det! I dag skal vi prøve burgeren hans. Kanskje kommer det bilder
Jeg klikker meg inn på dagens Bunnblogger. Martine R. Aune. Ser at hennes siste innlegg fremdeles er det som handler om at hun har vært på TV2. Det har jeg kommentert og nevnt før, og scroller nedover til neste innlegg. Det har Martine kalt “Trening som medisin”.
Er det to ting denne kjerringa ikke er glad i så er det trening og det å stappe i seg medisiner.
Det er bare en ting som kan få meg til å ty til så ekstreme virkemidler som medikamenter og tening, det er at jeg ser en relativ rask nytteverdi av det. Når nye diabetesmedisiner gjør at jeg har et blodsukkernivå som ligger rundt 7 tallet i stedet for å være konstant tosifret gjør det noe med hvordan jeg føler meg. Det gjør noe med overskuddet mitt, energinivået mitt, og også humøret mitt. Klart det motiverer meg til å ta medisinene som foreskrevet.
På samme måte er det eneste som motiverer meg til trening er å gjenvinne funksjoner etter skader. Så selv om du aldri ser meg på et treningssenter, var jeg ofte å se i treningssalen da jeg var på rehabilitering etter at jeg skadet beinet sist. Jeg ville gjøre alt som sto i min makt for å unngå at kneet ble stivt, noe ortopeden mente det var en reell mulighet for. Det var litt opp til meg å unngå det, forsto jeg.
Og slik er det med ankelen nå og. Jeg ødela den. Ortopedene skrudde den sammen etter beste evne. Det er nå opp til meg å gjøre det jeg kan for at den skal bli så bra som mulig så jeg kommer meg ut på tur igjen.
Martine har og vært gjennom noen operasjoner. Hun har Endometriose, og har sikket hat operasjoner i buken. Hun opplevde at etter operasjonene kunne det å ta situps fort føre til tårer og kvalme når hun prøvde å anstrenge magemusklene.
Jeg forstår henne godt.
Bare det å tenke påå ta situps kan få meg til å bli kvalm, og tårene kommer fort hvis jeg setter tanken ut i livet. Om det er anstrengelsestårer eller lattertårer kommer nok an på sinnsstemningen.
Martine skriver at hun i den perioden forbant det å få høy puls med angst, og som da selvsagt førte til at pulsen steg enda høyere.
Jeg har aldri vært plaget med angst. Høy puls får ikke meg til å bli engstelig. Jeg konkluderer bare raskt med at det sikkert ikke er sunt for hjertet at pulsen dunker litt, jeg har jo en medfødt hjertefeil (som riktignok ble operert i 1984) men det er all grunn til å ta “hjerte-problemer” på alvor. Så høy puls får meg rett og slett til å slappe av til pulsen er normal igjen. Her snakker vi nesten strengt sengeleie.
I motsetning til Martine ville ingen finn på å kalle meg “adrenalin-junkie” uten at det ville medføre krampelatter fra alle som hørte det, likevel har det å holde seg så mye i ro som jeg har vært nødt til de siste to månedene virkelig tært på humøret. Å ikke kunne komme seg ut på tur, ikke bevege meg rundt uten å ha med rullator eller rullestol og å ikke bare kunne ta bilen og kjøre uten å være avhengig av Gamle Gubben Grå som sjåfør gjør meg til tider ganske frustrert. Men vil jeg være så aktiv som mulig må jeg godta rullator og sjåfør. Og det å bare holde seg hjemme, hadde ikke bidratt til noe bedre humør. Det er ikke noe galt med hodet og kjeften, så jeg kan fremdeles være med på møter og stand. I morgen skal jeg på noen befaringer. Det kan by på utfordringer, så jeg vurderer å melde forfall.
Matine skriver om hennes vei tilbake.
Jeg tenker å skrive om min vei tilbake, om hvordan jeg tenker rundt det å nok en gang ha pådratt meg en skade i det etter hvert så maltrakterte skjelettet mitt. Dette innlegget kommer ikke til å handle om en vidunderkur eller hvordan finne ungdomskilden og bli akkurat som før eller bedre.
For meg handler det om å akseptere at jeg har en skade, og lære meg å leve godt med de skadene jeg etter hvert har har pådratt meg.
Allerede mens jeg lå gipsa i sykehus-senga begynte jeg å bevege tærne.. Viftet med tærne flere ganger i timen, og løftet og bøyde på kneet for å sikre blodgjennomstrømming. Blodpropp er ikke noe å trakte etter.
Og så fort jeg fikk prekestol var det opp og hopp for å komme seg på toalettet og litt rundt på rommet.
Jeg er ikke typen som finner tilfredsstillelse i treningsøvelser. Men reelle utfordringer kan gi mye trening. Hinke over dørstokker, komme seg inn på et trangt, rosa gjestetoalett på et bein. Det har vært nok av øvelser som både har fått pulsen til å stige, og som har fått meg til å synke relativt svett og sliten ned på sofaen. Men du hvo my mestringsfølelse jeg og har følt!
Første turen opp i steam-badekaret for å ta en dusj for eksempel. 70 cm høy kant, et gipset bein som ikke skulle belastes, og over 100 kilo kjerring-kropp. Jeg klarte det!!!
Turen med rullator til toppen av Norges lengste tårn, Stovnertårnet var og en liten seier. Om beinet er hovent og vondt en stund etterpå, så e det verdt det- I slike situasjoner klarer jeg å presse meg.
Denne uka skal jeg ha litt trappetening. Jeg er bedt i 6-års dag til helgen, og da må jeg komme meg opp noen trappetrinn.
Jeg er ikke redd for smerter. Jeg har levd med mange smerter i mange år. Rygg, albuer, bein… Det er alltid noe som verker. Så jeg som hater å trene, og aldri presser meg på puls, har aldi problemer med å bite tenna sammen og gå på hvis det er noe jeg virkelig vil.
Min kropp fungerer best ved at jeg innimellom tar noen litt rolige dager og lader batteriene. I går var en aktiv dag. Jeg forlot Drømmehuset klokka 9.30 og var ikke hjemme igjen før nærmere 21.
Det var kontorarbeid, shopping og møter.
Når jeg endelig rundt klokka 22, etter å ha hjulpet Gamle Gubben Grå litt med å lage middag og spist den, kunne flate ut på sofaen var den høyre leggen nesten dobbel så stor som den venstre. Rød og vond.
I dag må jeg derfor ha en litt roligere dag. Ta litt mer hensyn, og få benet litt høyt når det begynner å hovne opp.
For meg er ikke motivasjonsfaktoren å bli sprek, slank eller å bygge muskler.
For meg er det som motiverer lysten jeg har på det som gir meg gode opplevelser. For meg har det mye med de små turene i hverdagen å gjøre. Jeg trener ikke for å gå toppturer eller Besseggen. Jeg trener for å kunne gå på stier som ikke er asfaltert, som for eksempel stia ned til utedoen på hytta.
Etter hvert håper jeg å kunne komme meg de tre kilometerne tur retur, Kongens utsikt eller rundt Grønntjern. Komme meg til hytta ved det stille skogstjernet ….
Jeg trener for at jeg skal kunne oppleve de gode opplevelsene som gir farge til hverdagen.
Denne boka ligger i haugen med uleste bøker på hjørnebordet i stua. Kanskje jeg skulle lete frem den, og endelig få lest den. Kanskje den kan gi meg svaret på det jeg sitter her og lurer på. Hva er jeg egentlig verdt for de som bestemmer når man trekker fra festtalene og alle de fine ordene?
Ja ikke meg som enkeltindivid da, markedsverdien for ei aldrende, feit kjerring med økende kroppslige skavanker er nok synkende. Jeg tenkte på oss sykehusansatte generelt og radiografer spesielt.
Som de fleste vel har fått med seg er UNIO organisasjonene og dermed Norsk Radiografforbund sine medlemmer ved norske sykehus i streik. Vi finner oss ikke i en reallønnsreduksjon for andre året på rad. Vi finner oss ikke i at lønna vår skal bli mindre og mindre verdt samtidig som arbeidsoppgaver og arbeidspress øker år for år.
Jeg har hatt problemer med å forstå at ikke Spekter, arbeidsgiverorganisasjonen og ledelsen ved sykehusene ser urimelighet i dette. Og ja, det er for enkelt for arbeidsgiversiden å toe sine hender og skylde på Spekter. I likhet med at det er medlemmene, radiografene som til syvende og sist bestemmer hva Radiografforbundet skal mene og gjøre, er det medlemsbedriftene som bestemmer hvordan Spekter skal forholde seg.
I dag fant jeg ut at vårt foretak hadde budsjettert med en lønnsvekst på 2,2%, og at hvis lønnsoppgjøret skulle havne på 2,7% sånn som for frontfagene, så ville det føre med seg en god del kroner i budsjettoverskridelser. Ikke rart at arbeidsgiver ikke er villig til å betale langt over frontfagsmodellen slik vi som streiker krever.
Mitt neste spørsmål var hvorfor Foretaket hadde budsjettert lønnsoppgjøret såpass lavt. Jeg mener at alle signaler jeg har hørt fra egen organisasjon, fra Statistisk Sentralbyrå og fra Teknisk Beregningsutvslg tydet på at årets lønnsoppgjør skulle ligge i nærheten av 3%, og i hvertfall godt over 2,2%.
Svaret var at Foretaket i likhet med andre foretak og sikkert mesteparten av offentlig sektor har budsjettert med en lønnsvekst i tråd med Statsbudsjettet. Det er vanlig at offentlig sektor budsjetterer lønnsoppgjøret ut fra hva Regjeringen budsjetterer med i Statsbudsjettet.
Hadde virkelig Regjeringen lagt en så lav lønnsvekst til grunn i sitt budsjett? Jeg måtte selvfølgelig inn å sjekke. Denne kjerringa kjøper sjelden en påstand uten å sjekke den opp.
Det stemte. Lønnsveksten i Statsbudsjettet var satt til 2,2%.
Mens jeg satt og trygdede litt på den opplysningen og studerte de andre nøkkeltallene i statsbudsjettet oppdaget jeg at Konsumprisveksten var estimert til å bli 3,5%. Ja, jeg vet jeg fort kan bli litt nerdete. Men det er her det begynner å bli interessant.
Konsumprisveksten er det vi vanlige forbrukere betaler mer for det vi bruker i husholdningen fra det ene året til det andre. Prisstigningen på alt fra mat og dopapir til klær og sportsutstyr.
Hvorfor regjeringen har laget et Statsbudsjettet hvor man legger opp til at ansatte skal ha mindre lønnsvekst enn prisstigningen forstår jeg ikke. Drt vil jo bety at arbeidstakere får mindre kjøpekraft, mindre igjen for lønna si. Altså at arbeidet til den enkelte arbeidstaker blir priset som mindre verdt enn det var i fjor.
Hvordan kan en borgerlig regjering som er så opptatt av at alt fra sykehjem til barnevern skal gå med et regnskapsmessig overskudd ikke se at den vanlige arbeidstaker også vil ha igjen et lite overskudd for arbeidsinnsatsen.? Og jeg ser at det er spesielt for I år. De andre årene i tabellen har man hatt lønnsvekst høyere enn budsjettert konsumprisvekst.
Kanskje finner jeg svaret når jeg får lest boka. Kanskje får jeg svar på andre ting jeg lurer på.
