Kan du lese?

Jeg lærte meg å lese ved hjelp av en gammel ABC da jeg var 5. Det er 50 år siden.  Blogg er en plattform som baserer seg på det skrevne prd. Hvis du er typen som ikke har kommet lenger enn til bildebokstadiet anbefaler jeg Instagram eller Snapchat. Det er ikke så utfordrende platformer for deg som ennå ikke har knekt lesekoden.

For når jeg I sted publiserte innlegget Du skulle hatt en brystreduksjon  såvar det ikke for å starte en debatt om bystene mine.  Det var heller for å få i gang en debatt om oppførsel i kommentarfeltet. Vel, der mislyktes jeg tydeligvis. Jeg glemte jo at Siri, som egentlig heter Tove og Bjare, som egentlig heter Bjarne ikke har evnen til mer enn å se på bilder og lese overskrifter.

Jeg tok et lite søk på mailadressen og ip. adressen dere la igjen i kommentarene slik jeg som blogger ser de og fant ut at det ikke var første gangen dere la igjen ufine kommentarer i kommentarfeltet mitt.  Du Tove, jeg mener  Siri, har vært veldig aktiv.  Stort sett under navnet “anonym”

Jeg har tidligere forklart at jeg ikke ser noen grunn til å la anonyme nettroll være anonyme I mitt kommentarfelt, og minner om at alle er ansvarlig for hva de publiserer. Selv om de bruker et nick.

Kommenter gjerne, lag gjerne debatt i kommentarfeltet her på bloggen min, men hold dere til temaet som tas opp i innlegget.  Og husk, her på bloggen kan du fort bli gjort ansvarlig for hva du skriver – deter ikke en rettighet å få være anonymt nettroll.

 

 

Du skulle hatt en brystreduksjon

I går var jeg på en politisk debatt, og delte et innlegg om det på bloggen ledsaget av dette bildet.  Sånn for ordensdkyld må jeg poengtere at debatten dreide seg om eldrepolitikk.

I løpet av nattens mulm og mørke har et menneske som kaller seg “Bjørg” lagt igjen en kommentar i kommentarfeltet mitt. Den er kort og grei.

Du skulle hatt en brystreduksjon 

Jeg kan være enig med “Bjørg” i at brystene mine kanskje ble litt fremtredende på det bildet, men hva har egentlig “Bjørg” med det? Og hva har puppa mine å gjøre med en politisk debatt om eldrepolitikk? De er ikke så gamle! Eller de er jo like gamle som resten av kjerringa, men de har ikke nådd pensjonsalder.

Nei, jeg er ikke slem som henger ut en stakkars leser som kommenterer en blogg. Jeg påpeker en kommentar som et menneske totalt frivillig har lagt igjen  i mitt kommentarfelt. Jeg går ut i fra at når man kommenterer en blogg er det fordi man ønsker at kommentaren skal bli lest.

Ja, ” Bjørg” kommentaren din ble lest. Den ble reflektert over. Konklusjonen er at den desverre ikke hadde den ønskede virkning. Du forstår kommentaren din sier mye mer om din evne til å oppføre deg som et anstendig menneske enn den sier om puppa mine. Og når det kommer til din anstendighet vil jeg på det sterkeste fraråde en reduksjon. Du fremstår allerede på grense  til å være uanstendig.

Tanker om tenner,

Jeg er opp på plass nummer 13 i dag.  Det går oppover. 66 flere sidevisninger i går enn dagen før.
På min vei oppover passerte jeg Mette Ask.  Hun har ikke kommet med noe nytt.
Det har heller ikke kommet noe nytt fra Spis og Spar, Martine Halvs, Mat fra bunnen eller Stine Skoli selv om de ligger over meg på bloggtopplista.

Da er det åtte bloggere som ligger over meg på lista som har kommet med noe nytt. Når jeg blar gjennom disse innleggene i dag er det mange innlegg som får i gang tankevirksomheten hos denne kjerringa.

Jeg starter med Vibbedille  Vibbedille er modig og gir dårlige tenner et ansikt. Det står det respekt av. Jeg føler at det med dårlig tannhelse nesten er ett av vår tids siste tabu.  Når media gir oss bilder av skinnende hvite perlerader av noen tenner, er det noen av oss som kniper munnen godt igjen.
En av grunnene til at noen velger å ikke ta like godt vare på tennene sine som på resten av kroppen er at det er dyrt med tannlege. Forferdelig dyrt. Har man en litt trang økonomi er det kanskje viktigere med ny vinterdress til poden, nye vinterdekk til bilen eller det å få betalt husleia enn å svi av halve månedslønna på et besøk hos tannlegen.

Av en grunn jeg overhode ikke forstår så regnes ikke tennene som en del av kroppen, sånn rent økonomisk.  For hvis du brekker en ankel, får nyresvikt eller ønsker å fjerne en føflekk betaler du bare en egenandel opp til et visst nivå, men hvis du har problemer med tennene da må du betale hele regninga selv.

Man behøver ikke ha økonomiske problemer for å utsette det årlige tannlegebesøket ett år eller tre når man vet at tusenlappene flyr bare man åpner munnen for en tannlege.  Og jo lenger man utsetter besøket, jo høyere blir regninga når du først kommer deg av gårde. En ond sirkel. Begynner du som Vibbedille å miste tenner på grunn av sykdom, ja da snakker vi om summer så høye at mange må vurdere forbrukslån for å få fiksa tanngarden.

Det med tannhelse er en så viktig sak for Vibbedille at det var utslagsgivende for hvilken stemmeseddel hun putta i valgurna i går.  Vi i Rødt og noen andre partier går inn for i større eller mindre grad å endre på dagens ordning og gjøre tenna til en del av kroppen. Det vil si at du i større grad vil få dekket dine tannlegeregninger av det offentlige.
Jeg tror vi i Rødt er de som gå lengst.  Vi ønsker at tannhelse skal sidestilles med annen helse og tannlegebehandling finansieres på samme måte som behandling hos øyeleger, Øre-, nese-, halsleger og alleandre leger. En egenandel opp til du når frikort beløpet.

Ja, å innføre en slik ordning vil koste!  Det har vi i Rødt tenkt å finansiere med formueskatt på de største formuene.  Du vet den formueskatten Stein Erik Hagen er så opprørt over at han vil sende meg til Nord-Korea.  Den flyturen for alle som stemmer Rødt som Hagen så generøst vil betale koster mer enn det Rødt har budsjettert med at kommer til å være den årlige kostnaden for tannhelsereformen. Hvorfor han i stedet ikke bare kan betale sin del av formueskatten inn til fellesskapet og unne folk en god tannhelse forstår jeg ikke.
Det burde jo være en mer fornuftig bruk av pengene enn å spandere eksotiske reiser på folk han ikke liker.

MAN SKAL FÅ NOEN SLAG PÅ TRYNET FØR DET IKKE GJØR VONDT LENGER

Sitatet over er overskriften på Monica Vederhus sitt siste innlegg.  Jeg tenker litt over ordene.  Ja, hun har rett. Når du har møtt motgang mange nok ganger i livet går du ikke helt i kjelleren når livet gir deg et nytt slag. Du bare bøyer nakken og fortsetter.

Annais viser bilder av interiør.  Mange tror skapet hennes er fra IKEA, men slike beskyldninger vil hun ha seg frabedt! Hun har bestilt det fra en utenlandsk nettbutikk, og måtte vente et halvt år på det. Hvis du ikke gidder vente så lenge kan du bestille det hos Ellos, men det høres ikke like kult ut.

Ida Wulff  er litt gretten om dagen og har ramsa opp ting som irriterer henne.

Øverst på lista troner det å få servert restaurantmaten på ei fjøl.
Ser ikke problemet. Det går helt greit for meg, foto-vennlig er det og. (I det minste hvis du tar bilde før du begynner å spise.)

Coronnahilsen med albuen er det neste som irriterer henne. Der er jeg litt mer enig. Et smil og et nikk kan vel i grunn gjøre samme nytten?

Når vi kommer til ting tre som irriterer Ida tenker jeg kjære vene! Tenk å la seg irritere av at kunden foran deg i butikken ønsker å få pakket inn varen sin som gave.  Har du virkelig så dårlig tid at du ikke har tid til å vente de få minuttene det tar for noen andre å kunne glede et annet menneske med en vakker innpakket gave?

Å tyvlytte til en interessant samtale og gå glipp av poenget på grunn av en bil eller en skrikende baby, vel det kan da heller ikke være så utrolig irriterende? Hvor interessant er det å lytte til andres samtaler? Skaff deg et eget liv.

Ida Wulff fortsetter sin liste over ting som irriterer, og det neste hun irriterer seg over er – av alle ting – snitter????
Når Ida ser snitter ser hun for seg folk med veldig dårlig hygiene som står og smører dem. Og jeg spør meg hvorfor skulle det være dårligere hygiene på kokker som smører snitter enn på kokker som lager sashimi og friterte kikertboller?
At snitter er litt ut kan jeg være enig i. Men ikke av hygieniske årsaker.

Det neste som irriterer Ida er Rakuten TV.
Det måtte jeg google hva var. Det var en TV kanal. Vel hvis en TV kanal irriterer deg, skift kanal! Eller enda bedre; skru av hele TVn!

Hun lar seg og irritere av at skuffen hennes på badet svømmer over av overparfymerte håndkremer??? Vel, hvem har lagt de håndkremene der? Hvem har kjøpt de? Jo, det er henne selv! Hun skriver at de alltid følger med håndsåpa hun kjøper. Vel, jeg klarer å kjøpe såpe uten at det følger med håndkrem. Det bør være fult mulig også der Ida bor.

De to siste tingene som irritere Ida kan jeg imidlertid gi henne rett i.
Hadde GamleGubben Grå brukt hårbørsten min hadde han fått store problemer. Vi snakker stor risiko for å ikke ha noe hår å gre!

Den siste irirtasjonen er når hun bærer rundt på en overtrøtt baby, ser øyelokkene til babyen bli tyngre og tyngre, pusten bli roligere og roligere og det samme gjør pusten til moren.
Da kommer en bestefar eller annen person og sier “Tit tei, lille venn” og så er vi i gang igjen.
Det er lenge siden jeg har vært i den situasjonen, men jeg kan forstå at det er grunn for nesten sinne…

Ja, jeg vet at dette innlegget blir langt. Men toppbloggerne hadde skrevet så mye som jeg reflektere over.  Det er helg. Du kan bruke hele helga på å lese tankene mine, dele det litt opp.

Doc og Dask skal i konfirmasjon.
Ser du, jeg kan skrive kort også.

Når det så kommer til Mamma på hjul blir nok kommentaren min noe lenger.
For en Frp-politiker har tatt opp med ansvarlig byråd Vivian sin sak slik mange av oss kjenner den fra bloggen. Og svaret Krf- byråden fra Bergen ga er så til de grader arrogant og oser av ansvarsfraskrivelse at jeg blir flau av å kalle meg politiker.

Retten til individuell behandling er nedfelt i lovverk og rundskriv, og det er et viktig prinsipp at tjenestetilbudet skal tilpasses den enkeltes behov.

Teksten i sitatene er hentet fra svaret fra byråden, og her er mine kommentarer.  Jeg kommer og til å ta kontakt med Vivian, Mamma på hjul og gi henne noen tips om hva hun bør fortelle denne byråden som gjerne vil møte henne.
Altså. Byråden er klar over at retten til individuell behandling er nedfelt i lovverket – så hvorfor mener byråden at Bergen kommune kan se bort fra denne retten?

Samtidig skal kommunen sørge for at innbyggere tilbys nødvendige helse og omsorgstjenester. Dette innebærer også plikt til å evaluere og korrigere tilbudet slik at hjelpen ytes på en forsvarlig måte.

Hadde jeg vært Vivian hadde jeg spurt byråd eller kommune hva som er uforsvarlig ved å organisere hjelpen til Vivian slik hun og familien ønsker.

Spørrer kan være trygg på at det blir gjort grundige og langvarige vurderinger. Det er ansatte med helsefaglig utdannelse som gjør slike vurderinger, sammen med bruker og eventuelt deres pårørende. 

Jeg hadde etterspurt hvilken helsefaglig utdanning saksbehandler, den som har gjort vurderingen har. I vår kommune er det mange jurister som har den oppgaven. Mulig de har noen helsefaglige kurs i tillegg.
Kanskje burde en med medisinskfaglig kompetanse vurdere tilbudet.

Brukere som er uenige i kommunens vurdering, kan påklage enkeltvedtaket. Dersom kommunen opprettholder vedtaket, blir klagen oversendt til Statsforvalteren for endelig vurdering. Statsforvalteren vurderer blant annet om brukeren har blitt hørt, og om vedtaket er tilstrekkelig begrunnet.

Og mens klagesaken går sin gang gjennom byråkratiet går dager, uker og måneder. Og er det noe Vivian kanskje ikke har for mye av så er det uker og måneder.  Kort og brutalt virker det som om Bergen kommune trenerer saken til problemet løser seg av seg selv.

Jeg blir som sagt flau over å kalle meg politiker når jeg leser slike svar.  Men dessverre blir jeg ikke overrasket.

Anna Rasmussen er tilbake.  Hun viser oss badet sitt.
Bildet over er fra gjestetoalettet vårt.  Kanskje viser jeg dere noen bilder av badet vårt senere. Må nok style det litt først. Det ser ikke like lekkert ut som hos Anna.

Da er det bare Kokkejævel igjen. Han  er det best jeg forbigår i stillhet, ikke det at innlegget vekker så mange tanker.

Nei, nå må jeg komme i gang med å ordne Drømmehuset. Det nærmer seg helg.

Hvordan gikk debatten?

Jeg overlevde!!  Det er vel det viktigste, kort oppsummert.  Dette er min første debatt som Stortingskandidat. Og det er litt spesielt å sitte på et podie i en relativt full kinosal i Drammen å snakke om Rødt sin politikk.  Jeg tipper at med vår oppslutning så var det maks et par håndfull i salen som liksom vurderte å stemme Rødt. Kanskje har jeg da tatt litt hardt i. Kanskje var det bare en håndfull og knapt det

De andre politikerne sto nærmest I kø for å la seg fotografere sammen med Jan Davidsen som er leder for Pensjonistforbundet og tidligere Forbundsleder av Fagforbundet i 20 år. Så da måtte jo også jeg ha bilde av han og meg. Tredje mann er leder av Drammen Pensjonistforbund tror jeg.

De andre politikerne var ikke så farlige som jeg frykta. Jeg fant ut at de mest erfarne lirte av seg ferdiglærte utgreiinger på utpust og innpust. Jo mer erfaren du var, jo mindre konkret svarte du på spørsmålene du fikk. Jeg ble ikke imponert av de to med flere perioder på Stortinget. Spør du meg er både Kristin Øhrmen Johnsen fra Høyre og Lise Christoffersen fra Arbeiderpartiet modne for en utskifting.

Vel, mer konstruktivt å evaluere egen innsats enn å kritisere andre.

Jeg kunne vært bedre forberedt. Vi fikk to minutter til å presentere oss selv og eldrepolitikken til partiet vårt. Her burde jeg hatt et bedre manus. Stikkord og ikke ferdig manus gjorde at jeg ble litt stotrende ogusikker i og med at jeg var såpass nervøs. Å sitte på et podie foran over 100 ukjente personer er godt utenfor komfortsonen min. Noe jeg helt klart må øve på.

Det gikk bedre når jeg ble litt varm i trøya. Å snakke om pensjonister rett til forhandlinger og gratis tannhelse går liksom greit.  Helsepolitikk er og et tema jeg er rimelig trygg på. Også utfordringene enkelte eldre har i den digitale verden og hvordan vi kan løse den utfordringen svarte jeg greit på.

Stort sett er jeg sånn midt på treet fornøyd med egen innsats. Jeg vet hvor jeg har forbedringspotensiale. Jeg har to debatter igjen.  En på mandag og en på onsdag til uka. Da skal jeg briljere, da skal jeg være bedre enn jeg var i dag. Jeg gleder meg.

 

Jeg skal være modell

Det er helt sant!  Denne kjerringa skal være modell!  Blogger og modell, hva blir det neste? Ja, det må jo bli å komme på Vixen. Hvis du synes det høres ut som en god ide, så kan du nominere meg her.

Men tilbake til rollen som modell.  Jeg skal ha mitt helt første modelloppdrag den 21.9..  Det er helt sant!!!

Ja, ikke hele meg da.  Bare føttene mine.

Datteren har begynt på utdanning for å bli fotterapeut, og de trengte modeller den dagen.  Så da stiller kjerringa med føttene sine – og får litt gratis fotbehandling samtidig. Vinn, vinn for begge parter.

 

Jeg er nominert!!!!

De fleste har vel fått med seg at nominering til Vixen er i full gang.  Den ene bloggeren etter den andre forteller at hun eller han er nominert og oppfordrer flere av sine lesere til å gjøre det samme. Jeg er selvsagt ikke noe unntak fra resten av gjengen.

Det gleder meg stort, ja jeg blir faktisk rørt, når jeg får greie på at jeg er nominert til årets gullpenn, årets sterke mening og årets influencer i underholdning.. Jeg, selveste kjerringa, nominert til Vixen?!? Hva blir det neste liksom?

Hvis du vil nominere meg eller andre bloggere går du inn her.

og nominerer i vei.  Jeg har nominert mange og skal gå inn å nominere et par til.

Tenk så gøy om bloggere på 40+ som skriver innlegg med mening kunne dominere Vixen.

Vi kan hvis vi vil.

Vixen vekker “døde” blogger til live

I dag fyller jeg 55 år. Det er en fin augustdag, og da jeg logget meg på blogg.no fikk jeg den beste fødselsdagsgaven jeg kunne tenke meg.  Kokkejævel er vippa ned fra trona!!! 

Joa, jeg er bare på en 14. plass i dag og. Men jeg har 311 flere sidevisninger enn dagen før så jeg depper ikke over plasseringen.  Jeg holder meg stabilt på 14. plass for tredje dag på rad.
Joa, den før nevnte kokken har  fremdeles 19.007 flere sidevisninger enn meg og er fremdeles i en helt annen divisjon enn det bloggen min er. Men likevel…

En blogg har passert seg på sin vei nedover lista.  Det er Lavkarbo med Hanne. Hun har ikke blogget siden i mars, så jeg synes det i grunn er på sin plass at hun faller litt nedover på lista.  Det er så mange gode bloggere som blogger hver dag med gode innlegg uten å få det publikumet de fortjener. Gi ikke opp!! En dag er det du som skriver noe som fenger en eller annen, du får litt omtale og vips så raser du oppover på lista – og da kan veien mot toppen gå raskt.

Se bare på Anna Rasmussen.  Hun som nå troner helt der oppe på toppen av bloggtopplista.  Hun hadde ikke levert et blogginnlegg på snart ett år, siste nytt fra den kanten kom i september i fjor.  Så setter hun seg ned i går og skriver to raske innlegg med en times mellomrom, og vips så er hun på toppen av lista.

Jeg tror ikke det er helt tilfeldig at Anna fikk lyst til å vise seg på blogg igjen akkurat nå i innspurten på Vixen nominasjonsperioden. Kanskje har hun ikke den samme populariteten som influenser lenger selv om hun, som hun selv skriver , holder Instagram- og Snapchatkontoene aktive.

Jeg tror heller ikke det er tilfeldig at det første innlegget hun poster etter altså å ha legt ned bloggen for ett år siden er krydret av bilder av nettopp fødselsdagen til datteren for en drøy måned siden. Anna Rasmussen er og blir Mammaen til Michelle.  At hun har fått tre barn til endrer ikke på den saken.

Hvorfor åpner hun bloggen igjen når hun skriver at

Å legge ned bloggen i fjor var det beste valget jeg har tatt. Jeg visste ikke det gikk an å ha det så bra med seg selv, som jeg har hatt det siste året.

Hvorfor gjøre om et valg som fremstår som det beste valget hun har tatt? Hvorfor endre noe som gjør at hun har det bra med seg selv?

Hun skriver at hun er ferdig med å lage overskrifter. Hun, en hjemmeværende husmor uten så vidt jeg kan forstå andre inntekter enn det hun kan få som inluenser blogger ikke lenger for å tjene penger. Og hun blåser i om hun får 1.000 eller 50.000 klikk. Hun blogger bare fordi det er gøy å dele kakebord, festpyntet hus og interiør med oss.

Noe må hun ha gjort for å reklamere for disse to innleggene hun la ut i går.  Jeg tror ikke at hun får over 23.000 sidevisninger uten å ha markedsført blogginnlegget på sine andre kanaler.

Jeg skroller oppover og nedover på dette innlegget og lurer på hvordan jeg skal fortsette dette innlegget. Skal jeg nå starte øverst og ta for meg Kokkejævel som er på plass nummer to, eller skal jeg begynne med å finne ut hvem av bloggene over meg på lista som ikke har fornyet seg?
Da slår det meg.  Jeg må bli flinkere til å velge riktige bilder. Pen natur og vakre bilder er ikke nok!
Den tanken  slo meg fordi bildet av Kokkejævel på en sandstrand kun iført kokkehatt, leopardbikini og solbriller har festet seg så til de grader på netthinna at det er umulig å få vekk.
Det er flere enn Anna Rasmussen som gjør mye for å få klikk.

Hva slags urealistiske fantasier er det denne kjerringa har? Vixen?  Når jeg klikker meg gjennom de 13 over meg lista er det noen få som utpeker seg med hensyn til bildevalg. Det er de  to jeg har nevnt til nå. Ja bildene i det første innlegget Anna Rasmussen la ut i går, de av sofaen og interiøret i stua er ikke så eksepsjonelle. Og så er det Ida Wulff.  Hennes bilde av hun og samboeren på tomta de har kjøpt. er nydelig,
Ellers folkens, mange bra bilder – men de fleste av oss har mye å lære. (Og da mener jeg ikke nødvendigvis at vi bør finne frem verken leopardbikinien eller kokkehatten.)

Mette Ask, Spis og Spar, Mat fra bunnen og Ida Wulff  har ikke kommet med noe nytt.
Da er det 7 stykker til å kommentere og kanskje få noen tips fra. Og i dag begynner jeg øverst, eller på plass nummer tre da. Anna Rasmussen og Kokkejævel har jeg vel kommentert nok.

Bildebruken til Mamma på hjul på tredje plass er grei, men ikke sånn at bildene fester seg på netthinna. Hos Mamma på hjul er det teksten som er det viktigste.  Og på tekst er det få som slår den dama. Hennes skildring av hvordan kroppen hennes sakte men sikkert brytes ned er hjerterå. For innerst inne vet vi alle at det bare er tilfeldig at det er Vivian og ikke deg eller meg som sitter der i rullestolen og sakte visner hen
Likevel klager ikke Vivian.  Hun bare forteller oss hvordan livet er, hjerterått og brutalt – men likevel med den lune humoren innimellom.

Martine Halvs bilder fra hjemmet til en prostituert er helt greie. Det er bare en illustrasjon. Heller ikke her er det bildet som er tenkt å vekke oppmerksomheten. Det er ordene – eller egentlig vil hun vekke nysgjerrigheten vår slik at vi lytter til podcasten hennes.

Monika Vederhus skriver om sine tanker rundt redselen for å dø. Et dypt innlegg. Som så ofte med Monikas innlegg får det meg til å tenke.  Er jeg redd for å dø?  Jeg tror svaret på det spørsmålet er at jeg er vel mer redd for ikke å være til, ikke å leve. Altså at jeg skal bli borte fra alt og alle jeg elsker.  Jeg har så mye ugjort, så mange opplevelser jeg ønsker å få. Kort sagt, jeg ønsker å være her utrolig mye lenger. Så det er ikke selve døden jeg frykter, men mer det å ikke være. (Hvis det ga noen mening.)

Stine Skoli har og flotte bilder. Fine bilder til sitt bruk. Reklame for klær fra ellos.

Doc og Dask reklamerer ikke. Alle buksene hun prøvde på Cubus ble for korte og  parfymen hun kjøpte på Normal luktet ikke som prøveflaska.

Eneste vellykka vare eg fikk med hjem var hygieneprodukter og sjampinjong!

Konkluderer Dask, og fikk i det minste meg til å trekke på smilebåndet.

Er  leopardmønster inn i høst? Jeg ser Annais viser frem sin nye tatovering i en leopardmønstret sko med stiletthæl. Jeg tror ikke jeg skal ta tatovering. Men av og til leker jeg med tanken.
Annais vil ha sine tatoveringer et sted hun ikke ser dem selv. Det skjønner jeg ikke helt. Er ikke litt av vitsen å nyte det selv?

Da er det bare Vibbedille igjen. Eller det er ikke bare. Vibbedille er en av de bloggene jeg koser meg mest med.  I dette innlegget reklamerer hun for frisør og hårprodukter, og det gjør hun på en så fin måte at selv et reklameinnlegg blir underholdende.  Og ja, Vibbedille jobber helt klart mer med bildene enn mange andre, eller jobber for å få de bra var det jeg mente,

Nei nå må jeg straks hoppe i dusjen. Og kanskje forsøke å få litt kontroll på nervene.  Om noen timer skal denne kjerringa stå på ei scene på Kino 1 i Drammen og  være med på en politisk debatt sammen med andre listetopper ved årets Stortingsvalg. Arrangør er pensjonistforbundet i Buskerud og jeg må egne med å debattere med erfarne stortingspolitikere.  Ønsk meg lykke til!

 

 

 

 

 

 

Så deg..

Noen mennesker kryper så under huden og inn i hjertet ditt at de får en liten plass der for bestandig.  Det kan være en barndomsvenn, en gammel lærer, en nabo eller noen andre du treffer på livsveien.

Jeg har noen slike i mitt liv.

I går da jeg med relativt raske skritt var på vei inn på Kiwi møtte jeg på en slik person. Han med to handleposer på vei ut. Jeg med raske skritt på vei inn.

Jeg hilser med et tydelig “Hei” og han svarer “Hei, du” mens han møter blikket mitt. Jeg ser det går to, tre sekunder før hjernen kobler. Jeg har begynt med briller, var buisnesskledd etter møter på rådhuset og i tillegg har jeg gått ned en del kilo de siste årene.  Var ikke helt meg selv, kan du si.

Så sier han med varme i stemmen “Å, hei!”

Så har vi, to travle mennesker passert hverandre der utenfor butikken. Jeg snur meg halvveis og ser etter han. Ser at han gjør det samme. Vi sender hverandre et smil og fortsetter vår travle ettermiddag.

Det var ikke mer, noen ganger er et smil og to par øyne som møtes alt som skal til.

Gulerotsuppe med kikerter.

Noen ganger føler jeg for å være grei. I går var en slik dag. For egentlig er det Gamle Gubben Grå som skulle lage middag i går. Likevel satte jeg i  gang med matlagingen. . Jeg kjente englevingene klø på ryggen.

Jeg hadde hatt en lang dag. Føk ut fra Drømmehuset klokka 8.30. Møter og litt kontorarbeid ventet.  Ramla ikke inn døra her igjen før klokka 19. Da hadde jeg og gått et par kilometer tur med Charlie Chihuahua.

Men Gamle Gubben Grå sluttet ikke på jobb før 20. Og det første en kokk har lyst til å begynne med når han kommer hjem fra en lang arbeidsdag er ikke alltid matlaging, forstå det den som kan.  Så hvis  jeg skulle ha noe håp om mat før langt på natt var det nok lurest å ta sleiva i egen hånd.

Gulerøtter ble skrelt og kuttet, det samme med poteter og en stor gul løk.

Mens grønnsakene surret i litt smør ok spisskummen i gryta sto jeg på hodet i tørrvareskuffen og lette etter kikerter. Det fant jeg ikke, så melding ble sendt til Gamle Gubben Grå om ikke han kunne kjøpe med det.

Grønnsakene kokte seg møre i en liter kyllingbuljong. Jeg hadde ikke grønnsaksbuljong, så man tager det man haver.

Mens grønnsakene kokte presset jeg sitroner for å ha i suppa når den var ferdig kokt. Da fikk jeg jo brukt den nye sitronpressa mi.

Klokka ble både 21 og 21.30 men ingen kikerter ig ingen Gamle Gubben Grå dukket opp. Jeg tok stavmikser og kjørte suppa til en klumpfri røre.

Da dukker Gamle Gubben Grå opp, men uten kikerter! Hæ, melding??

Da rekna det for kjerringa! Når man bruker to timer hjem fra jobb. En strekning jeg med dårlig ankel fint kunne ha klart å gått på den tiden og Gubben hadde tross alt bil. Og dukket opp i Drømmehuset først rundt klokka 22 – UTEN KIKERTER!!!! Ja, dere kan tenke dere selv… Det var jo han som i utgangspunktet skulle lage den middagen. Når hadde han tenkt å ha mat ferdig til ei gretten kjerring som ikke bør ha for lavt blodsukker? Til frokost?

Så mens Gamle Gubben Grå dro på Kiwi for å kjøpe kikerter forsvant all motivasjon for suppefotografering fra denne kjerringa.

Men suppa var god den med rømme og frisk koriander og alt som hørte til. Fine folk spiser sent har jeg hørt. Her i huset blir det ofte litt vel sent.