Jeg klarte nesten å forsove meg i dag morges. Jeg som pleier å våkne før klokka ringer 5.30, våknet i dag 6.36! Ingen krise. Det var fremdeles god tid til å ordne seg, spise frokost og være klar hos atføringskonsulenten klokka 8.00.
Nok en gjennomgang på hvem jeg er og hva jeg ønsker å få ut av oppholdet, og litt om opplegget og hva de kunne bidra med. Grei time.
Etterpå var det bassengtrening. Sirkeltrening i bassenget. Det var gøy, men det var slitsomt. Eller, det varme vannet, alle øvelsene, noen vanskeligere enn andre…. dusjing før og etter timen. Av og på med klær flere ganger…. Da jeg var ferdig følte jeg meg rimelig kake.
Fikk hentet meg litt inn igjen mens vi spiste lunsj. Det var ei god pause før jeg hadde time hos fysioterapeut.
På ny var det undersøkelse og tester Gå på tærne, gå på hælene.knebøy og en rekke andre øvelser. Og ja, hun klemte på de samme punktene i ryggen som legen gjorde i går. Ja, jeg skreik like mye. Og ja, jeg er like ødelagt I ryggen i ettermiddag som jeg var i går.
Men jeg fikk noen svar. Fysioterapeuten fant ut hva hun ville jobbe med. Hvilke muskler som trengs å styrkes, men også å slappe av. De er litt vel spente.
Da jeg gikk fra fysioterapeuten fikk jeg beskjed om å slappe av etter middag og få ankelen opp. Den var rimelig hoven. Så lydig som jeg er har jeg tatt en strekk på senga. Smørte den høyre leggen inn med “Lucky Legs” en kjølende gel jeg har fått av Datteren. Det lukter Spearmint og Menthol lang vei men det hjelper på sprenget i ankelen.
Pleie meg selv litt. Er ikke så verst det etter en slik dag.
Mens flere av toppbloggerne over meg på lista er opptatt med hus og hjem, får husarbeidet vente for min del. Det føles litt godt. Har fortsatt turen nedover lista og er nå på en 10. plass. Fortsatt fornøyd med det.
Martine Hslvs, Stine Skoli og Mat fra bunnen har ikke kommet med noe nytt. Mat fra bunnen lokker med kjøttpudding i dag. Vi er lovet pizza skal jeg tro menyen som henger på fellesrommet.
Monica Vederhus var en av de huslige i går. Rydda og vaska hele leiligheten. Flink dame!
Vibbedille var ikke like huslig. Der var det dom vanlig mest perler og hobbyrom. Og et oppdrag som budbil før på dagen.
Ida Wulff har faktisk kommet med et nytt innlegg! Hun har delt plantegninger over huset de skal bygge. Flotte saker med “foreldresuite” 3 bad og utendørs svømmebasseng. Jeg skal ha bassengtrening i dag Håper det ikke er utendørs basseng her….
Nå er ikke dette bildet tatt i dag. Illustrerer bare hvordan jeg ville føle et utendørs bad akkurat nå.
Doc og Dask er i likhet med Monica opptatt av å vaske og fikse. Ikke hus riktignok, men bil. Det er mus i bilen og de har lagt fra seg ekskrementer som tegn på et godt liv. Som Doc og Dask har de nok sansen for å bo i bil, selv om de ikke har valgt bobilen. Nå er musestille satt ut og første mus har alt måtte bøte med livet.
Hos Mamms på hjul er det og husarbeid på timeplanen. Det resulterte at tanna som tannlegen nappet ut av munnen på en sovende gutt har kommet til rette. Og siden guttungen har som mål å bli rik, krevde han betaling for tanna for annen gang. I tillegg har han vært i lønnsforhandlinger om timelønn for å gjøre husarbeid. Selv jeg synes han muligens har litt ublude krav.
Da er det bare Kokkejævel igjen. Han er overvektig og vet det. Han vet og hva som skal til for å gå ned. Trenger nok ikke alle de rådene han får i kommentarfeltet.
Jeg er og overvektig. Har gått ned rundt 15 kilo det siste halvannet året. Regner med å miste noen flere kilo i løpet av dette oppholdet.
Jeg regner med dere alle dør av nysgjerrighet etter å høre hvordan det går med meg. Jeg mener kjerringa på “treningsleir” det kan jo bli interessant. På bildet ser dere mitt nye “hjem” de neste ukene. Hvor lenge er visst ikke endelig bestemt.
Oppstarten i dag var snill. De nye treningsklærne mine er fremdeles ubrukte.
Oppholdet startet med et informasjonsmøte for oss som kom i dag. Informasjon om stedet, og praktisk informasjon. Heldigvis ikke noe sånt “bli-kjent” opplegg med presentasjon av seg selv og alt det der. Man får bli kjent med de man ønsker sån litt etter litt. Danne seg sitt eget inntrykk. Jeg liker det.
Etter det var det innskriving i manntallet. Hvem er sjefen din, og hvem er din nærmeste pårørende – i den rekkefølgen. Telefonnummeret til begge skulle de og ha.
Så var det legetime, og da mener jeg legetime. Altså at jeg var en hel time inne hos legen! Det var litt sånn “Hvem er du?”,sykehistorie, utfordringer, forventninger…. Og så var det testing av muskel-skjelett systemet. Styrke og kraft fra topp til tå. Hun klemte på noen områder i korsryggen som gjorde utrolig vondt, ja jeg skreik høyt flere ganger – og det skal litt til. Jeg var helt ødelagt I ryggen da timen var ferdig, og jeg synes nesten jeg kjenner neglene hennes klemme på de punktene ennå.
Så skulle jeg hatt sykkeltest, men en eller annen mente jeg ikke rakk det fordi jeg ikke ville rekke og få utdelt rom og skifte før den skulle starte. Skulle da få den senere en gang. Greit nok for meg. Jeg er ikke glad i slike sykkeltester, og siden jeg følte meg ødelagt i ryggen etter legetime var ikke sykling det jeg liksom hadde mest lyst til. Sykkeltest, slik jeg tror det er er en belastnings-EKG hvor du sykler på ergometersykkel til du ikke orker mer. Altså til hjertet får slik belastning at du ikke orker mer. Litt usikker på om det er det de mener her.
Et arbeids-EKG brukes først og fremst til å undersøke om det foreligger tegn til koronarsykdom. Det vil si om hjertets blodårer er så trange at oksygentilførselen via blodet blir for lav under fysiske anstrengelser. For de aller fleste er dette en uskyldig undersøkelse. Men en sjelden gang hender det at en pasient med en alvorlig underliggende hjertesykdom, kan få utløst et hjerteattakk under belastningen. Jeg er usikker på om jeg føler at det er trygt å ta en slik test utenfor sykehus i og med at jeg har en underliggende hjertesykdom. Jeg ble operert for medfødt hjertefeil da jeg var ung. Antakelig er jeg bare litt engstelig. Kanskje er det ikke Arbeids- EKG de mener med “sykkeltest”.
Så da ble det å installere seg på rommet, pakke ut og slappe av. Eller jeg sendte noen mail og svarte på noen meldinger. Livet mitt har ikke glemt meg ennå.
Ellers har kvelden vært lang. Det ble servert middag ved 15.30 tiden. Jeg har sovet litt, flata ut på senga for å hvile ryggen etter legens hardhendte behandling. Den er bedre nå. Har og sett litt på TV ute på stua her, spist litt kveldsmat og ringt Gamle Gubben Grå.
Nå blir det vel å finne senga. Første avtale på timeplan i morgen er klokka 8. Bør vel spise frokost før det.
I dag reiste jeg. Skal kanskje bare komme hjem i helgene de seks neste ukene. Hvordan vil de klare seg uten meg?
Ja ikke Gamle Gubben Grå. Han vil klare seg helt bra. Mulig det blir gjort litt mindre husarbeid når jeg ikke er hjemme og maser. Ungene vil og klare seg. De er store nå, og jeg er fremdeles bare en telefon unna.
På tirsdag er det møte I Hovedutvalget. Jeg må melde forfall. Vara må kalles inn. Det er vondt, for jeg vil så gjerne være der. Delta. Bidra. Jeg har ikke sjekket sakslista ennå, men jeg vet jeg kommer til å gjøre det.
Neste onsdag og torsdag er det dialogmøter som tillitsvalgt. Jeg har en måned igjen i vervet. Jeg skulle så gjerne vært med på de siste møtene. Få avsluttet på en god måte. Ikke minst for meg selv.
Uka der etter er det et møte jeg bare må ha permisjon til. De har sagt det går. At det er mulig å få permisjon . Vi skal ha et siste møte I Adhoc-utvalget. Jeg tror de fleste er enige om at da må jeg, ikke bare Rødt, men jeg være til stede.
Det samme med kommunestyremøte den 11.november og Landsmøte i Radiografforbunzet 2-4 november Det er ikke alt som kan overlates til andre. Det er ikke alt jeg vil overlate til andre.
Men det er mange møter jeg må overlate til andre. Jeg vil bare søke permisjon når jeg føler det er helt nødvendig at jeg og ingen vara stiller.
Jeg kommer til å savne livet mitt. Jeg håper livet mitt vil savne meg.
Enda en plass ned. Nummer 9 i dag. Men det er vel ikke så verst å være blant 10 på topp? Fornøyd jeg.
Når jeg fra litt senere i dag gå over til å bli en treningsblogg vil jeg sikkert nå nye leserskarer, tror dere ikke? Jeg håper jo å få tid til litt blogging etter all treninga. Jeg tror dette kan bli en spennende reise å følge med på. At tiden ikke løper fra meg, sånn som for Ida Wulff, slik at jeg ikke får tid til å blogge. Det er vel heller jeg som må løpe er jeg stygt redd for.
Løpe! Det har jeg ikke gjort siden 3.000 meteren på videregående i 87. Jeg kollapset noen meter før målstreken og ble bert i garderoben på båre av snille medelever. Læreren skrev en ny null i boka si. Jeg fullførte jo ikke løpet.
Det er vaskerom på rehabiliteringsstedet har jeg lest. Mulighet for å vaske eget (trenings)tøy.
Men jeg tror jeg skal droppe å følge Stine Skoli sitt eksempel med å spray-male vaskemaskinene. Da blir jeg vel mest sannsynlig kastet ut.
Nå må de to damene snart fornye seg!
Spis og spar og Mat fra bunnen har heller ikke fornyet seg. Men i dag er de enige om en ting. Dagens rett er fiskepinner hos begge bloggerne.
Jeg aner ikke hva jeg får til middag. Gamle Gubben Grå tipper på gulerøtter og grønnkål. Vel, maten erdet jeg bekymrer meg minst for.
Martine Halvs reklamerer for gårsdagens podkast. Hun har snakket med en kvinne som har født nylig og som er forkjemperen for at ingen skal føde alene.
Nå tror jeg det var få som fødte alene, selv under pandemien. De aller aller fleste kvinner her i landet føder med en jordmor og en barnepleier i umiddelbar nærhet.
Men jeg skjønner budskapet. De vil ikke føde uten partner eller andre støttespillere. Jeg støtter dem i det.
Jeg har jo opplevd at veer og rier har stoppet helt opp til Gamle gubben Grå var ved min side, og jeg har hevdet at jeg ikke hadde klart en eneste fødsel uten han.
Vibbedille var litt stille i går. Bare ett innlegg.
Det skjørtet hun delte oppskrift på var helt nydelig! Men akk. Hvis jeg hadde strikket det er jeg redd for at det hadde blitt et miniskjørt, selv om jeg som regel bruker ankelside skjørt. Det er noe om hvor lenge jeg hadde orket å strikke før jeg gikk lei. Regner med at det strikkes fra toppen og nedover.
For ei dame!!
Ja, selvsagt Vibbedille og. Men nå har jeg beveget meg til Mamma på hjul. For ei dame!
I går aktiviserte hun en gutt som var litt forkjølet slik at han ikke skulle på skolen. Men om barn er for syke for skolen er de ofte fulle nok av energi, og å aktivisere de en hel dag er litt av en jobb.
I tillegg må Mamma på hjul gjøre hjemmesykepleiens jobb med å påse og passe på at hun får de medisiner og hjelpemidler hun trenger.
Helt hårreisende synes jeg det er å lese at siden kontaktsykepleieren hennes har sluttet og begynt i ny stilling, ja da har hun ikke noen kontaktsykepleier. Man snakker om trygge og gode tjenester, men gang på gang har Bergen kommune vist at det er de ikke i stand til å gi Vivian.
Det som gjør meg trist er at Bergen kommune nok ikke er alene om det.
Senest i går diskuterte jeg og en partifelle et tilfelle fra vår kommune.
Den nye boka til Kokkejævel er full av trykkfeil. Eller i det minste minst to. Og det som er så dumt er at det er i mengdeangivelsene i oppskriftene. Både for lite og for mye vann kan jo ødelegge en rett totalt.
Kokkejævel ligger pannekake-flat inne på blogg.
Ingen blir jo overrasket over at jeg har en løsning på utfordringen. Eller flere for å være ærlig.
Nei jeg tenkte ikke på å kjøpe en annen kokebok. Jeg kan ikke garantere at det ikke finnes lignende skrivefeil i de.
Nei, enten venter du på tredjeopplaget som er rett rundt hjørnet. Eller så bestiller du et eksemplar fra kokkejævel.no Da får du et eksemplar hvor Kokkejævel him self har egenhendig rettet opp feilen. Kan få en samleverdi om hundre år et slikt eksemplar.
Nå begynner det å lysne av dag. På tide å sette kursen mot et nytt og bedre liv…..
Jeg har vært I sportsbutikk og kjøpt treningstøy til meg selv. Når skjedde det sist? Garantert ikke etter at jeg gikk på videregående. Seinest i 1986 da jeg begynte på Tinius Olsen på optikk. De treningsklærne samme hvor lite de eventuelt ble brukt (jeg strøk i gym, sto med et nødskrik etter en solid klage) passer ikke lenger. Og det er ikke bare fordi snittet er utdatert og umoderne.
Treningstøy jeg? De som kjenner meg godt vet at det å trene strider så i mot min natur at dette nesten kan gi meg personlighetskrise. Og nei dette har ikke noe med et litt for seint nyttårsforsett å gjøre. Heller ikke noe idiotisk veddemål inngått etter litt for mange glass rødvin. At jeg skulle drikke meg så sanseløs at jeg begynner å fable om trening er absurd og utenkelig.
Vel ute av butikken med to fulle bæreposer og to skoesker under armen sjekker jeg med brevet at jeg har fått med meg alt.
Treningstøy for innendørs og utendørs bruk.
Joggesko for inne- og utebruk
Eventuelt andre sko som passer til årstiden. (Sko har jeg,)
Badetøy (Det har jeg fra før.)
Arbeidstøy (Det har jeg og)
Regntøy (Det har jeg og hjemme fra før av)
Drikkebelte eller, liten tursekk. (Jeg valgte sekk,)
Jo jeg hadde alt. I tillegg slang jeg med noen sokker og en sports-bh. Sikkert kjekt å ha når det skal trenes. Jeg husker hvordan det tok av i kommentarfeltet da jeg publiserte bilde av meg uten bh for noen uker siden. (Jada jeg hadde genser på meg, men det hjalp lite)
2.600 kroner svidde jeg av på treningstøy!!!! 2.600 kroner! Jeg må være gal!
Nå bærer det hjem for å pakke. I morgen tidlig setter jeg kursen mot et rehabiliteringssenter, og der skal jeg altså være i det man kaller arbeidsrettet rehabilitering i opp til 6 uker.
6 uker med daglig trening! Ikke bare litt trening, men trening fra morgen til kveld 5 dager i uka! Jeg er spent på om jeg i tillegg til en hel haug med kiloer kommer til å miste meg selv, for dette er langt utenfor komfortsonen så vel som personligheten.
Jeg tror jeg har gjort noe som kan minne om trening maks en håndfull ganger siden jeg gikk ut av videregående sommeren 87.
Den ene gangen var da en tidligere kjærest lovte meg en stor cheeseburger hvis jeg ble med på en joggetur. Vi mer gikk enn jogget, men jeg fikk burgeren min.
En annen gang, like etter at jeg hadde truffet Gamle Gubben Grå tok jeg en joggetur fra Sognsvann og til Ullevålseter tur, retur. Jeg har aldri vært så ødelagt etterpå i hele mitt liv! Må ha vært på vårparten 1990.
Den tredje gangen jeg kan komme på var da jeg var på rehabilitering etter kneskaden i 2013. Det var trening ganske så motiverende. Men det var for å trene opp beinet. En konkret oppgave. Jeg skulle bli så frisk at jeg kunne ta opp igjen livet og jobben jeg elsket.
Det er vel litt det samme som er målet nå. Det er bare at nå er det ikke en jobb der fremme som venter på meg.
Neida, jeg er ikke negativ. Bare litt spent. Spent på hva jeg møter. På hvordan fysioterapeuter og de som skal hjelpe meg er. På Nimi etter kneskaden måtte jeg bli ganske så tydelig før jeg ble hørt på hva som var utfordringen min. Ikke at jeg ikke ville trene, men at to ødelagte albuer ikke kunne brukes til krykkeforflytting av kjerring på godt over 100 kilo.
Jeg fikk god hjelp da. Jeg ble forstått til slutt. Og jeg klarte å trene opp kneet til det ble så bra som mulig. Det går sikkert bra nå og. Jeg blir som regel forstått når jeg bare blir tydelig nok. Men det hadde vært så godt om jeg ble forstått uten å bruke utestemme.
I dag har jeg vært på en aldri så liten kaffekopp med en kollega. Vi “ubrukelige” satt hverandre stevne. Den ene nettopp blitt ufør den andre straks over på AAP.
For ikke så lenge siden var vi tillitsvalgt og verneombud. Et tospann som sloss for godt arbeidsmiljø og gode arbeidsforhold. Nå sitter vi på kafé midt på blanke formiddagen uten snev av dårlig samvittighet. Fra å være med i alle prosesser, og å kreve tilstedeværelse hvis vi ble uteglemt er vi nå helt satt på sidelinjen. Vi er blitt de ubrukelige.
Latteren sitter løst. Har vi lov til det? Å le, mener jeg? Vi er jo syke. Har våre skavanker og helsemessige utfordringer. Er det lov å le da? Burde vi ikke sitte der med blanke øyne og snakke om hvor vondt vi har det?
Vi gjør det og. Vi snakker om alle utfordringene. Om økonomiske bekymringer. Om sorgen over det vi ikke er en del av lenger. Om jobben som betød så mye for oss. Langt mer enn bare det å få påfyll på kontoen. Om felleskap, tilhørighet og gode kollegaer.
Vi ble enige om å beholde kontakten. Ikke for å sitte på kafé og kose med misnøyen og snakke hverandre ned. Mer for støtte og litt galgenhumor. Vi er gode på galgenhumor vi to. Det er vel derfor latteren sitter løst selv om det ikke bare er lattertårer som gjør øynene blanke.
Irmgard Furchner er en 96 år gammel kvinne. På torsdag i forrige uke rømte hun fra sykehjemmet hun bodde i Quicjborn, en liten by i nærheten av Hamburg. Hun ble sett da hun stakk fra stedet i en drosje.
Det som i utgangspunktet kan se ut som en litt humoristisk historie. Det kvinnelige motstykket til “Hundreåringen som krabbet ut av vinduet og forsvant”. Har slik jeg ser det et tragisk bakteppe.
Det var ikke hvilken som helst dag Irmgard fant det for godt å stikke av. Det var dagen retssaken mot henne startet. Hva hun var tiltalt for? Drap på opptil 11.000 mennesker!
Historien har sitt utspring langt tilbake i tid. Helt tilbake i 1943. Irmgard som da var 18 år fikk jobb som sekretær I konsentrasjonsleiren Stuthof. I to år fra hun var 18 til rett før hun fylle 20 arbeidet hun som sekretær for leirlederen Paul-Werner Hoppe.
Under retssaken mot Hoppe i 1954 vitnet hun og sa at hun skrev det han dikterte, men at hun ikke visste noe om grusomhetene som ble begått.
Tiltalen mot Irmgard går på at hun må ha visst hva som foregikk, men at hun ikke gjorde noe for å hindre det. Ikke gjorde noe for å redde liv.
Hvis man mente at det Irmgard var delaktig i var strafferettslig, hvorfor tok man da ikke ut tiltale 1954 da rettsalen mot Hoppe fant sted. Hvorfor vente i over 60 år?
Jeg tenker litt Hva kunne hun gjøre? En ung kvinne. Sekretær. Hvilke grep mener de som har tatt ut tiltale at det var realistisk å tro at hun kunne ha gjort uten at det kunne få alvorlige konsekvenser for henne selv?
Hvis man ikke mente det var grunnlag for tiltale i 1954, hvorfor ser man anderledes på det nå? Hoppe fikk 9 års fengselsstraff, og ble løslatt etter ferdig soning i 1966.
Det at hun stakk av. At hun ikke orket tanken på å møte I rettsalen, eller å bli dømt for noe hun gjorde som svært ung viser muligens dårlig samvittighet. At hun har blitt innhentet av en fjern fortid. Men gjorde hun egentlig noe galt? Er det ikke mer hva hun ikke gjorde hun er tiltalt for?
Hun ble funnet på gata i Hamburg, og ble satt i varetekt til retssaken starter. Den er berammet til en gang i neste uke.
I en tilsvarende rettsak mot en mann på samme alder, tror han var 98, som hadde vært fangevokter i den samme konsentrasjonsleiren ble det en betinget dom. Altså at han slipper fengselsstraff hvis han ikke begår samme lovbruddet eller tilsvarende igjen. Jeg antar at det mest sannsynlig blir dommen her og.
Jeg er helt klart fo at folk skal få sin straff. Men det er og noe som heter foreldelsesfrist. Jeg forstår ikke helt hensikten med å ta ut en tiltale mot en 96 år gammel kvinne som gor godt over 75 år siden bare gjorde jobben sin. De visste om henne i 54. De valgte å ikke ta ut tiltale da. Hvorfor nå?
Det er høst og innetid. Stelle og stulle i heimen og være sammen med familien. Det går og igjen som en rød tråd hos toppbloggerne over meg på lista. Ja hos meg og. Boklesing hører høsten til.
Slapp av, jeg har ingen planer om å spray-male vaskemaskinen min, slik Stine Skoli har promotert i to uker nå. Lite nytt fra den dama.
Ida Wulff er så travel at tiden løper fra henne. Det har hun vært siden dagen før Stine Skoli spray-malte vaskemaskinen. Ja, jeg vet du har hørt det før.
Har ikke Ida Wulff fått med seg at det å være så travel er ut? Det er så 2019. Om ikke annet har pandemien læt oss noe om å være hjemme og at livet er helt greit om vi ikke må noe hele tiden.
Matlaging hører og høsten og hjemmeliv til. Ikke det at jeg merket så mye til det i går. Det var Gamle Gubben Grås tur til å lage middag. Og hva vartet kokken opp med etter en hel dag på et restaurantkjøkken? Jo han slapp en sånn ferdigpose med pastarett i ei ildfastform og satte den i steikeovnen, og vola innen han var ferdig med å bla gjennom avisen så var maten klar. Ja ja jeg ble jo mett.
Mat fra bunnen lokker med grateng, Spis og spar med tomatsuppe i dag.
Jeg tror ikke vi skal ha noen av delene. Enten blir det Mangospacho med Habanero eller Red pepper chicken, håper jeg. Litt avhengig av hvilke chilislag jeg finner på Krone. Og ja, siden Gamle Gubben Grå gjorde det så enkelt i går skal han få stå for middagen i dag og.
“Når en pepperkake-perler, perler pepperkake kaker…” inne hos Vibbedille er juleforberedelsene godt i gang. Og hvis man ikke perler pepperkaker kan man jo strikke julekulene til Arne og Carlos.
Den boka har jeg – ett sted. Jeg har strikket flere av de for en del år siden.
Vil du ikke strikke julekuler kan du jo strikke 24 julevotter og bruke de som adventskalender, eller hva med å strikke nisser… perle juletrær?
Vibbedille er som vanlig full av ideer.
Jeg må få strikket litt mer på den bjellekransen jeg driver og strikker på så den blir ferdig til jul.
Hos Mamma på hjul var nok en gang Vivian dagens helt. For hvem må ta grep når mannen forsover seg? Jo selvsagt mor i huset. Hva skulle den familien gjort uten henne?
Da er det bare Kokkejævel igjen.
Han har kommet hjem til den lille familien sin etter å ha vært ute på boksignering en ukes tid. Gjensynsglede for både far, sønn og mor.
Han skriver om sin lille familie som snart blir større, og at han vil skaffe seg en liten hytte.
Jeg er litt i tvil om jeg skal driste meg til å komme med et godt råd… Jeg er en modig kvinne så etter litt betenkning våger jeg å komme med det. Det er godt ment.
La den hytta ikke bli for liten, ikke noe palass nødvendigvis, men stor nok til at du har plass også til de store barna dine. Gjerne med kjærester og etter hvert barnebarn. Ei skikkelig familiehytte.
Her har alle reist på jobb. Jeg er alene hjemme. Jeg lager meg en kopp til og koser meg med litt blogglesing. Denne uka har jeg strengt tatt ferie,
Vi var ute så tidlig at Storgata og torget nesten lå øde.
Portrom i gamle bygårder er slik dom ofte fascinerer meg når jeg er på storbyferie i Europa. Men man behøver ikke reise lenger enn til Hønefoss hvis man bare titter etter.
Det gir virkelig sjelefred å labbe slik rundt med kamera.
