Har drevet på ute i dag. Klippet ned visne pioner og andre stauder, og rensket opp i kjøkkenhagen. Jeg har plantet noen Erica vi kjøpte i går i en kurv på trammen. Det var litt stusselig etter at sommerblomstrene sa takk for seg. Det har helt klart blitt høst ute, og sommeren ryddes vekk. Vi hadde den første frostnatta denne uka, og Yngste Sønn sier at han måtte skrape is av bilvinduet på morgenen for første gang denne sesongen. Både snø og kulde kan godt la vente på seg et par måneder til for min skyld, men vi er forberedt om vi snart skulle våkne til første snøfall.
I dag ble jeg og ferdig med å se gjennom siste bunken av de interiørbladene jeg hentet hjem i mai en gang. Jeg har bladd, klippet og arkivert. Gode ideer til hjemmet i en perm, gode ideer til hytta i en annen – og alle matoppskriftene i en kurv. Resten av bladene har blitt kastet fortløpende etter at jeg har sett gjennom de.
Gulv har blitt vasket og støvfilla har og fått kjørt seg. Riktig så flinke har vi vært.
Så da ble det tur til byen.
Ikke noe kaffe-latte i dag, men derimot Streetfood på torget. I dag var det jo oppholdsvær. Litt kaldt, kanskje men det gikk helt greit å sitte ute og spise.
Det var mye å velge i, og vi måtte gå et par runder å studere utvalget før vi bestemte oss. Det ble Fish & Chips.
Riktig så godt var det, og store porsjoner. Så vi var i grunn ganske så mette da vi kom hjem.
Yngste Sønn var ikke med til byen, og han må jo og ha mat. Så jeg lagde hjemmelaget pizza med den chili-osten vi kjøpte i går.
Det ble godt, og muligens litt mye pizza, i og med at Gamle Gubben Grå og jeg hadde spist bra i byen. Jeg bakte nemlig to store pizzaer, mest av gammel vane.
Tror nok og de stykkene med kald pizza kommer til å bli borte innen helga er omme.
Det hender folk sniker til seg en liten godbit fra kjøleskapet ut over kvelden og natta – eller til lunsj i morgen.
I går skrev jeg om lapskaus og Grønn ost… men hjalp det meg på min vei mot toppen? Ikke i det hele tatt. 11, plassen ble til en 12. plass og antall sidevisninger sank til under 1.000. *sukker høyt*.
Nå er jeg slått av 5 matinnlegg mot gårsdagens 4. Og ja, 3 av de er de samme gamle. Ingen fornying der i gården. *sukker om mulig enda høyere*
2 av bloggerne over meg er på tur. Deler bilder av solfylte strender og hotellrom. Det ser ikke feil ut.
Solfylte strender får kanskje vente, har en del møter til uka jeg gjerne vil delta på. Men en hotell-helg…. Det er jo slik bloggere har drevet med siden tidenes morgen…. Innlegg til kommunestyredebatten kan jo og skrives i luksuriøse omgivelser. Jeg tilhører riktignok Rødt, men det er vist noe som heter “champagne-sosialister”
Jeg leser meg gjennom de siste innleggene til resten av de over meg på lista.
Stopper helt opp ved innlegget til Vibbedille. Hun har laget seg sin egen “Vibbedille bil”! Eller dekorert den gamle KIA¨n da, for å være helt konkret. Sånn vil jeg og ha!!! Ja ikke med Vibbedille da, men du skjønner sikkert hva jeg mener.
Resignert kommer jeg til at det ikke går.
For tiden deler jeg og Gamle Gubben Grå på den gamle bilen etter Svigerfar. Tror ikke Gubben ville bli så glad hvis jeg folierte “Kjerringtanker” eller noe som har med kjerring å gjøre på bilen hans.
Selv om han noen ganger kjører som ei kjerring. Eller kanskje mer som en mann med hatt…
Kanskje på tide og ordne seg sin egen bil igjen, tenker jeg og klikker inn på innlegget til Doc & Dask. Der får jeg hakeslepp, og ikke noe mindre lyst på bil. Doc og Dask har nemlig kjøpt seg ny bil. Eller ny, og ny, men ny for dem. Og for en bil!!!! Ja, dere må gå inn og se selv. De har nemlig kjøpt en 67 mod Rolls Royce Silver Shadow! En nydelig hvit sak med rødt skinninteriør.
Jeg driter i om det bryter totalt med imaget som “Røde Brit” og “Kjerring”: Jeg vil og ha min egen Roll Royce!
Jeg er ikke sen om å klikke meg inn på Finn.no for å sjekke hva som finnes på markedet når det gjelder Roll Royce.
Gjenbruk er tingen når det gjelder det meste, og i det minste når man kommer til klassiske, gamle Roll Royce.
Den billigste koster 99.000. Den dyreste over 2.000.000.
Jeg behøver ikke sjekke nettbanken for å vite at jeg ikke kan drømme om noe annet enn den billigste.
Den har ikke rødt skinninteriør, men interiør i teak er jo og innafor. Litt mer skeptisk til at den har rattet på “feil side”.
Selger er og litt usikker på hvor mye som skal til for å få den på veien.
Det skrives om at siste EU kontroll som er fra 2015…. Kan fort bli noen utgifter før jeg får den på veien, og jeg er ikke like handy til å skru bil som Doc og Dask. Det er ikke Gamle Gubben Grå heller.
Tror kanskje jeg bør se meg om etter en litt annen type bil…
Men du hvor gøy det hadde vært med egen Roll Royce. Forstår entusiasmen til Doc og Dask.
Det er på tide å slutte og drømme. Både om palmesus, hotell-helg og Roll-Royce.
De pengene som befinner seg på konto bør nok heller gå til regninger, boliglån med stadig stigende rente, mat på bordet og ikke minst strømregninga. Og nettopp strømpriskrisa bringer oss videre til den siste bloggen jeg har tenkt å kommentere i dag. Nemlig Ole.
I dag er det innetemperaturen i norske kirker Ole bekymrer seg over. Eller i det minste innetemperaturen i Oslos kirker. Det er bestemt at den skal senkes til 15 grader.
Min første tanke er “Hvor ofte er Ole egentlig i kirken?” På meg virker han ikke som den opplagte kirkegjenger. Jeg mener hvis du er så opptatt av konspirasjonsteorier som det Ole er, ja da er det vel smart å holde seg unna religion?
Jeg er heller ikke den ivrigste kirkegjengeren, men jeg er i kirker nå og da.
Vet at det venter en barnedåp om ikke så mange ukene. Jeg tror jeg overlever greit om jeg må sitte i et kirkerom som holder15 grader en times tid. De siste årene har jeg deltatt på utegudstjenester på julaften med temperaturer godt under minus ti, og iskald sno fra elva.
Nå er lørdagen godt i gang. Jeg må komme meg i gang med å ordne og styre litt i Drømmehuset. Kanskje blir det kaffe-latte hvis jeg er flink og får gjort alt på lista mi.
Jeg har også litt politiske møter som må forberedes i løpet av helga. Nok å drive med, med andre ord.
I dag var det Street-food marked på torget. Selvsagt måtte Gamle Gubben Grå og jeg en tur og titte litt.
Siden regnet strømmet ned og det både var vått og rått ute fristet det ikke å sette seg under det provisoriske taket og spise i øs, pøs regnvær. Vi gikk en runde og studerte utvalget og nøt luktene. Håper på bedre vær i morgen eller søndag. Da skal dere ikke se bort fra at vi tar turen tilbake. Det var mye som fristet.
Men noe fikk bli med hjem.
Det var ei bod der som solgte oster fra Holland.
Jeg var i Holland på skoletur i 9. klasse, ble fasinert av de som syklet hjem fra gårder som solgte ost med store, runde oster på bagasjen. Hadde veldig lyst til å ha med en sånn rund diger ost hjem, men lærerne frarådet det.
I boden på torget i dag lå store, runde oster på rad og rekke.
Kiloprisen var noe drøy, så en hel ost på mange kilo ble det ikke snakk om, men litt ost måtte jeg ha med hjem. Jeg er utrolig glad i ost, og her var det mye spennende.
Eller, jeg hadde ikke studert ostene lenge før jeg var helt klar over hva jeg bare måtte ha.
Den grønne osten!!!
Osteselgeren som het Martin kunne fortelle at det var en Gouda ost med pesto, og ga oss hver vår smaksprøve. Vel,jeg var solgt før smaksprøva men det ble ikke noe bedre etter på. Osten ar så fersk og myk at den formelig smeltet på tunga og etterlot en fyldig smak av pesto. Selgeren snakket i vei om pasta og risotto. Og jeg visste umiddelbart hva vi skulle ha til middag.
Dampende varm pasta med denne osten og litt salt kjøtt ala skinke eller bacon….
Den andre osten som ble med hjem er en gauda med chili. Spennende og god den og. Jeg er nesten like glad i chili som i pesto.
Her går tankene mine mer mot ostesmørbrød med chorizo, eller kanskje en pizza eller en pai…
Pasta med pestoost og bacon ble nesten bedre enn jeg hadde trodd. Vi tok det enkelt med reven ost på varm pasta tilsatt baconbiter. Men kunne kanskje og laget en ostesaus av ost og fløte…
Det er utrolig hva litt god ost gjør med en ellers ganske kjedelig middag.
I dag er det vått og grått. Jeg tok med meg Charlie Chihuahua og gikk på tur i regnet. Noen ganger er det utrolig godt å rusle rundt, selv om det regner. Litt usikker på om Charlie er enig. Han sutra veldig mens vi gikk. Tipper han kommer til å pakke seg godt inn under teppet når vi kommer hjem.
Jeg syntes det var godt. Har vært litt mye inne denne uka.
Nå skal jeg hjem og signere kontrakt om bloggsamarbeid. Jeg har så lyst til å fortelle, for dette er veldig stort for meg. Men dere må nok smøre dere med tålmodighet litt til. Dere vet, alt må skje i følge kontrakten.
Det er utrolig mange innlegg her på blogg om mat for tiden. Hele fire av de ti over meg på bloggtoppen skrev om mat i går.
Eller det er ikke sant. Tre av de skrev ikke om noe som helst. Det er litt forsmedelig at jeg blir danket ut av tre gamle matinnlegg. Spesielt fordi jeg skrev om mat jeg og! I innlegget Livet leker…. skrev jeg helt klart og tydelig om at jeg både lagde og spiste lapskaus.
Jeg hadde riktignok ikke noen bilder. Men når middagen her i Drømmehuset blir servert etter klokka 21 om kvelden, så er det liksom spising og ikke fotografering som står forrest i pannebrasken.
Så i dag starter jeg dagen med et innlegg som i det minste har bilde av mat. Riktignok et arkivbilde av en for lengst spist croissant, men mat er mat ikke sant?
Det gledet meg i går å se at Monica var tilbake på blogg. Velkommen tilbake, du har vært savnet!
Av de ti bloggene som ligger over meg på bloggtopplista er det tre jeg vil dvele litt ved i dag.
Den første er Doc & Dask Dask forteller at hun har funnet drømmemannen i Doc. Han hadde nemlig tatt hele helgevasken og laget middag til hun kom hjem i går.
Hadde jeg opplevd det her i Drømmehuset hadde jeg trodd jeg hadde kommet til feil hus. Ja, hvis jeg hadde kommet hjem til et nyvasket hus, altså. Det med ferdig middag opplever jeg ofte. Vaskefiller derimot tror jeg Gamle Gubben Grå er allergisk mot.
Den andre bloggen jeg vil dvele ved er Tom i Toms matprat.
Han har noen sterke historier han forteller mellom matpraten. Det står respekt av det han har fått til i livet, og det står respekt av at han er så åpen om fortiden sin.
Den siste blogginnlegget jeg vil kommentere er innlegget til Olehartattordet Hans innlegg fikk meg til å le høyt da jeg leste det i går formiddag. Du vet en slik latter som starter langt nede i magen og som gjør deg så utrolig godt. Det er sjelden jeg ler sånn.
Det litt dumme var kanskje at Ole nok ikke hadde planer om å få meg til å le når han skrev innlegget,
Det finnes nå en liten sensor som du kan montere i pipa. Den forteller feievesenet når det er på tide å feie pipa. Det gjør at feievesenet slipper å klatre opp og feie en hel haug med rene piper, og kan komme når det trengs i stedet. Smart innretning spør du meg.
Innretningen gir og beskjed om når temperaturen i pipa blir så høy at det er fare for pipebrann.
En sensor som øker din egen trygghet og effektiviserer feiervesenet. En positiv nytenkning slik jeg ser det.
Slik ser ikke Ole på det.
Han tilhører jo konspiraasjonsteoretikerne som ikke tror på noe han ikke selv har skrevet.
Han kobler denne sensoren sammen med forbudet mot vedfyring som er på trappene i EU.
Det er der latteren kommer frem. For dere forstår noen ganger har denne kjerringa litt vel god fantasi. Jeg ser det hele for meg.
Fredagskveld i heimen. Taco på bordet. Far, mor og to barn rundt bordet. Fyr på peisen og gullrekka på TV.
Så plutselig, blålys og sirener. Inn kommer en myndig brannmann og slukker effektivt peisbålet. Ikke noe vedfyring her nei!
Eller en romantisk middag for to. Vin i glasset, tente stearinlys, god mat og selvsagt fyr på peisen – og vips blir idyllen brutt av en brannmann som slukker både peisbålet og forelskelsen…..
Det som fikk latteren til å boble i meg var tanken på noen av mine enslige venninner. (Muligens ikke bare de enslige når jeg tenker meg om)
Du vet kvinner på førti og femti pluss som lever litt kjedelige hverdagsliv.
Så kommer fredagen. De trekker opp vinflaska, finner frem ostepoppen og tenner opp i peisen.
Så lener de seg godt tilbake i sofaen og bare venter på at brannmannen skal komme stormenes. Langt bedre underholdning en fredagskveld enn det både NRK og TV2 kan by på…..
Kvelden har kommet, og jeg har dumpet ned foran PC’n. Gamle Gubben Grå har søkt tilflukt i kjellerstua. Kjerringa er så full av engasjement at hun snakker på utpust og innpust om alt fra sykefravær til høyhus i ei herlig røre. Her er det best å holde avstand.
Det har vært en engasjerende dag, jeg sitter her sliten og trøtt men med et smil om munnen. Det er slike dager jeg liker.
Har vært på møte i AMU (arbeidsmiljøutvalget) i dag. Jeg er politisk oppnevnt medlem, og jeg liker det vervet riktig godt. Arbeidsmiljøsaker er jo ting jeg har arbeidet mye med opp gjennom årene som tillitsvalgt. Dette har jeg kunnskap om, og da blir vervet interessant og jeg synes jeg kan bidra på en god måte.
Etter AMU hadde jeg et par timer fri. Fikk i meg litt mat, og skravla litt med Eldste Sønn. Han ringte for å høre hva jeg ønsket meg til jul. Det har jeg i grunn ikke tenkt så mye på. Det er over tre måneder til jul, og selv om jeg har begynt å kjøpe gaver er det nok lenge før jeg kommer opp med konkrete ønsker for meg selv. Men jeg skal skjerpe meg å tenke ut noe. Eldste Sønn liker å være tidlig ferdig med sine juleinnkjøp.
Så var det tid for et planleggingsmøte i forkant av neste ukes kommunestyremøte.
“Høyhuset ved Fossen” eller detaljregulering for Lloyds marked skal jo opp til andregangs behandling.
Jeg er ikke den som sitter stille i en krok på et slikt møte heller. Selv om jeg helt klart ikke var den som snakket mest.
Nå har jeg kommet hjem, laget, servert og spist middag. Lapskaus. Laget av litt rester, en pose lapskausblanding og noen kjøttpølser.
Greit, godt og enkelt.
Jeg har et par leserinnlegg i lokalavisa jeg skal lese. Endelig begynner Arbeiderpartiet å mene noe om Lloyds marked.
Så må jeg se gjennom sakene til kommunestyret litt bedre.
Og så er det vel ikke så lenge før jeg finner senga. Kjenner jeg er litt trøtt nå som jeg setter meg rolig ned.
I går ga Putin beskjed om at 300.000 russere kunne vente seg en rask innkalling til fronten.
Russere som ikke føler for å gå i krigen for lederens stormannsgalskap bestiller enveisbiletter ut av landet. Alle fly, blant annet til Tyrkia, er fullbokket, og “hvordan forlate Russland” er det søket som toppet gårsdagens liste over søk på nett i landet.
Russerne tok til gatene i over 30 byer for å demonstrere mot lederen sin og mobiliseringsplanen. Over 1.000 demonstranter ble arrestert, og kan regne med en snarlig avreise til fronten.
Det toppbloggerne her i nabolandet er opptatt av er mat.
Av de ti bloggene over meg på lista har 5 innlegg om mat.
Putin kom i går med klare hentydninger om at han ikke var redd for å bruke atomvåpen.
Han understreket at det ikke var en bløff. Han vet at det er det vestlig presse vil hevde, at han bare bløffer.
Toppbloggere forbigår den overhengende faren for tredje verdenskrig i stillhet. De har viktigere ting å skrive om.
De skriver om tannpuss, perler, egen helse og sugerør, hvis de skriver noe i det hele tatt. Ja, og om mat da.
Jeg tror ikke Putin bløffer.
Hvorfor skulle han det? Hva har Putin å tape på å starte en atomkrig? Eller vi får håpe Biden er litt mer fornuftig og ikke svarer med samme mynt slik at vi unngår en atomkrig, men jeg føler meg ikke sikker på det. Er ikke alltid det er rasjonell tankegang borte i USA heller.
Men tilbake til Putin.
Hva har Putin å tape på å bruke atomvåpen?
Er det noen som tror at denne galskapen kommer til å slutte så lenge Putin er i live?
At Putin plutselig skal trekke styrkene sine ut av Ukraina og si, Det var dumt av meg, jeg beklager, og så ta med seg stridsvogner og de soldatene som fremdeles er i live og rusle hjem?
Putin har en drøm om et gjenforent Sovjetunionen. Det er mulig han har innsett at han ikke kommer til å få oppleve det, men fred og forsoning, glasnost og perestrojka er liksom ikke i Putins natur.
Han vil heller skrive seg inn i historiebøkene som en tøff kriger, en handlingens mann enn en forsoner som arbeider for fred.
Jeg tror Putin ruster for “Den store finalen.” Det gjør meg bekymret. Jeg tror ingen helt vet hva den mannen er i stand til.
Jeg blir ikke betrygget av at en såkalt ekspert at mobiliseringen vi ta tid å organisere. At det vil ta tid å lære opp styrkene som mobiliseres.
Jeg er usikker på den teorien. De som skal sendes til fronten som kanonføde er de som har en bakgrunn fra forsvaret. Hvor mye opplæring trenger de for å dø?
Jeg føler meg ikke beroliget av at Støre i dag vil fortelle Putin at ingen er ute etter Russland, eller at Stoltenberg kaller uttalelsene om atomvåpen for retorikk, og at Putin har snakket om atomvåpen flere ganger men ikke brukt de til nå. Tomme trusler er konklusjonen til Nato-sjefen. En atomkrig vil og gi katastrofale følger for Russland er begrunnelsen hans for det standpunktet.
Hvem sier at Putin bryr seg om Russland, eller det russiske folket?
Putin bryr seg om seg selv, sine egne mål og drømmer.
Hans eneste måte å komme ut av denne krigen er seier eller en ærefull død.
Putins forbilde er Stalin Han betraktet Stalin som en stor statsmann som ledet omdanningen av Russland fra et tilbakeliggende jordbruksland til en moderne industrimakt og som sto i spissen for seieren over Tyskland under «Den store fedrelandskrigen». (Andre verdenskrig) Han ønsker i likhet med forbildet å fremstå som en en eksepsjonell politiker, og at han vil ha en enorm betydning for det 20. århundres historie.
Stalins litt mindre hyggelige sider, som at han var en massemorder og despot, tror jeg Putin bare ser på som positive trekk. Tegn på styrke.
Putin ruster seg til “The Grand Finale” i nabolandet. Russere flykter landet for ikke å bli kanonmat ved fronten.
Vi skriver om mat og sugerør og fortsetter livene våre som før.
Er det et tegn på at vi ikke bryr oss? “Det er sørgelig, stakkars dem” eller er det et tegn på stoisk ro “Ceep calm and carry on” ?
“Bare jeg er meg, se opp for etterligninger” sto det på russekortet mitt da jeg var russ i 85. Allerede da var jeg bevisst at jeg var annerledes – og at det var ok.
OK for meg, for det var langt fra ok for alle andre.
Det som var annerledes var da som nå skremmende. Og da som nå var hets og mobbing en måte å få de som var skremmende annerledes til å bli mer lik en selv.
Som ung var nok målet mitt å få være meg selv, og selv om jeg var annerledes få lov til å være det i fred. Få suse med mitt og ikke gjøre så mye av meg. Leve mitt liv i fred. Bare det var en kamp i Hønefoss på starten av 80-tallet.
Det å stikke seg frem, søke oppmerksomhet var langt fra min plan. Jeg ville bare få lov til å være i fred.
Jeg lite ikke å snakke i store forsamlinger.
Å stå på en scene å deklamere et dikt av en kjent forfatter med amatørteateret var ok. Det samme og lese et bibelvers i kirken.
Men å ta ordet og si noe fra mitt eget hode, om det så bare var å gi svaret på en av lærerens spørsmål, det var ikke noe jeg likte. (Selv om jeg som regel var sikker på hva svaret var.)
Litt senere i ungdomstiden hadde jeg og ei venninne et ønske om at Vi skulle ikke sitte på gamlehjemmet og angre på ting vi ikke hadde gjort. Å muligens angre på et par ting vi ikke burde ha gjort, hadde vi planer om å arkivere i boksen Livserfaringer.
Vi hadde langt fra noen utsvevende ungdomstid. Vi prøvde aldri narkotika. Jeg skal ikke hevde at vi ikke drakk alkohol eller at vi aldri var fulle, men vi var aldri sanseløse fulle. Vi oppførte oss i grunn veldig bra.
Det med å ikke angre på ting vi ikke hadde gjort gikk mer på å tørre ting som virket litt skummelt, som å by opp han gutten til dans eller be han med på kino.
Jeg tror noe av det “sprøeste” vi gjorde på den tiden var at vi til tross for elendig form og manglende skiferdigheter turte å oppta plass i skiløypene på Krokskogen, og at vi tok en sommerferie på Skjold i Øverbygd, indre Troms.
Innstillingen om at vi ikke skulle sitte på gamlehjemmet å angre på ting jeg ikke hadde gjort gjorde at jeg turte å flytte på hybel på Kongsberg som 20 åring, uten å kjenne noen i byen.
Det gjorde og at jeg turte å gjøre litt sprøe ting som å sende brevet til han fyren jeg aldri klarte helt å glemme.
At jeg uten å ha en god plan bestilte noe som viste seg å være halve salen på “Eddies lille bakeriteater” og fylte det med venner for å se en avdanka norsklærer jeg hadde hatt sansen for (som lærer) på ungdomsskolen.
At jeg tok sommerferien 1989 i Harstad som assistent på røntgen.
Muligens et par, tre andre ting som ikke var så lurt og. Som er arkivert i boksen “livserfaring” slik venninna mi og jeg hadde bestemt.
Jeg kommer ikke på noe som er verdt å nevne på blogg.
Etter vært som jeg ble eldre og visere ble jeg flinkere til å følge magefølelsen. Gjøre det jeg hadde lyst til uten å tenke på hva andre måtte mene, tro eller si. Tørre å stikke hodet frem.
Jeg tror få av de som kjente meg som veldig ung så for som meg som aktiv politiker eller tillitsvalgt, at jeg skulle entre talerstoler lekende lett eller tørre å sende inn leserinnlegg jeg selv har skrevet til lokalavisa.
Det at jeg gradvis har skjøvet på mine egne grenser og turt å gjøre ting som føltes utenkelig da jeg var yngre er jo det som har ført til at livet mitt har vært så givende, engasjerende og hektisk. Det har gitt meg mange opplevelser som jeg virkelig ikke ville vært for uten.
Når jeg snakker om at man skal skyve på sine egne grenser og tenke mer på hva man selv ønsker enn hva alle endre måtte mene tenker jeg ikke alltid på talerstoler og verv.
Det handler jo like mye om andre ting.
Som å ta med seg tre unger og reise alene med tog gjennom Europa til en leilighet du har leid fordi du synes en robåt på et bilde var så idyllisk.
Det handler om å kjøre til Vestlandet bare for å gå tur på Kongeveien eller “Den store nedturen”.
Eller å tapetsere gjestetoalettet med storblomstret sjokkrosa tapet.
Jeg tror de fleste av oss har ting vi tenker at “kan jeg det da? Hva vil folk si?”
I visse boligfelt kan det være nok å velge en litt sprek farge på gardiner eller å drikke Prosecco på terrassen på en tirsdag før folk snakker.
Min erfaring er at det går helt bra! Mulig folk snakker noen ganger. Men bryr du deg egentlig om hva folk som ikke har bedre ting å ta seg til enn å slarve om gardiner og stetteglass måtte mene?
De gangene jeg har gjort ting som jeg først tenker at “Kan jeg det da? Hva vil folk si?” har jeg aldri angret.
Mulig har ikke alle mine gode ideer vist seg å være like gode i praksis. Jeg vet om en nattlig utflukt til Kollsåstoppen som var langt fra en god ide, men det ble en utrolig god historie jeg kan smile av når jeg tenker tilbake.
Selvsagt har jeg som de fleste andre ting jeg angrer på at jeg ikke gjorde, sjanser jeg ikke tok, men det er bare en eller to. Kanskje klarer jeg å se at de og hører hjemme i boksen for livserfaringer innen jeg når skjels år og alder. Det er fremdeles alt for tidlig å skrive mine memoarer.
Min klare oppfatning til deg er gjør det du har lyst til, det du føler for uten å la hva andre måtte tenke, mene, hviske om være det som begrenser deg. Det er de sprøe innfallene og det å skyve på litt grenser som gir de virkelig gode opplevelsene.
Det er ditt liv. Du bestemmer.
Straks leggetid. Det har vært en begivenhetsrik dag, selv om jeg knapt har vært utenfor Drømmehusets fire vegger. Jeg har blitt forkjølet og har vel brukt opp en hel tørkerull i løpet av dagen bare på å tørke snørr.
Likevel var ikke det med begivenhetsrik dag ment ironisk.
Formiddagen var i grunn kjedelig. Jeg prøvde å lure meg unna så mye husarbeid som mulig uten at Gamle Gubben Grå skulle surne helt.
Ved 14 tiden hadde jeg gjort såpass mye at jeg kunne ta en strekk på sofaen under pelspleddet med god samvittighet. Jeg er forkjølet, og det har Gamle Gubben Grå fått med seg. Vekk meg til middag sa jeg og trakk pleddet over hodet.
Gamle Gubben Grå er snill, så han vekket meg et par timer senere, eller mulig tre, til nydelig stekt fårefilet.
Og da oppdaget jeg at denne kjerringa virkelig var i vinden. Det hadde rent inn med mailer og telefoner mens jeg sov. Telefonen var selvsagt på lydløs. Jeg ønsket ikke å bli forstyrret mens jeg hvilte.’
Det var telefoner fra familie, en politiker og en telefonselger. De to første ringte jeg opp igjen til etter middag. Den siste, altså telefonselgeren, får ringe tilbake selv hvis han vil snakke med meg.
Det var mailer om politikk, noen reklameinnlegg, ett medmenneske som tror at jeg kan løse problemer, og tro det eller e: En forespørsel om et bloggsamarbeid!
Som alle slike bloggsamarbeid er det utrolig spennende og veldig, veldig hemmelig. Selv om jeg selvsagt skulle ønske at jeg kunne dele dette med dere så tror jeg dere forstår at dere må leve i spenning litt til.
Som den erfarne forhandler jeg er har jeg brukt kvelden til å vurdere hva som er realistisk å oppnå, og utarbeide et forslag til hvordan jeg kunne tenke meg et slikt samarbeid. Jeg skal sove litt på det i natt, og så skal jeg sende det over i morgen. Så tenker jeg vi kommer til en løsning begge parter kan bli fornøyd med. Jeg har noen virkelig gode ideer.
Mailen fra medmennesket som trenger hjelp er ikke glemt.
Den vil og bli besvart i morgen. Om jeg er den rette til å hjelpe vedkommende, om jeg har energi og tid til å engasjere meg eller om jeg heller skal gi hjelp ved å finne noen andre som kan bidra har jeg ikke helt bestemt meg for.
Føler meg levende i kveld. Føler at livet er pulserende, hektisk og spennende. Akkurat slik jeg liker det.
Da jeg leste gjennom de siste innleggene til de bloggene som ligger over meg på bloggtopplista i dag kom jeg til å tenke på en historie fra Bibelen. 13 år på søndagsskolen gjør at jeg er rimelig god på fortellinger fra den boka. Så i dag starter jeg med noen Gudsord. Kall det en andakt om du vil.
De skriftlærde og fariseerne kom til Jesus med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.
Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham.
Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Det er tre ting jeg ønsker å påpeke.
For det første: Hvor var mannen? Jeg går ut fra at det var en mann med i bildet. Kvinnen var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd – og det var vel ikke noe hun drev med alene? Det var vel en mann hun hygget seg sammen med. Mente ikke Moses at slike menn også burde steines til døde?
Dere trenger ikke svare. Kvinner er horer, menn er virile.
For det andre.
Her snakker vi om fariseerne og de skriftlærde. Fariseerne var representanter for en av de viktigste jødiske retningene på den tiden Jesus levde.. De regnes som forløpere for det som kalles rabbinsk jødedom. Fariseerne stammet fra folket, hadde vanlige yrker og ble ledet av skriftlærde lovfortolkere, rabbinere.
På Jesu tid opptrådte de skriftlærde som en egen stand og politisk gruppe. På grunnlag av studier av Toraen og tradisjonen fastla de det som skulle være jødisk lov og rett, halakha, og som dommere la de frem dette i Det høye råd.
Jødedommen, som jo er forløperen til kristendommen, hadde lover som påla at for eksempel kvinner som var tatt i ekteskapsbrudd skulle steines til døde. Hvis man leser Bibelen bokstav for bokstav, ord for ord, kapittel for kapittel, finner man alt fra barnedrap, til voldtekter rasisme og relativt mye annet bestialsk. Jeg har lest Bibelen, jeg har ikke lest Koranen. Men jeg har liten tro på at den er så veldig mye verre. Så kanskje er det ikke Islam som religion man bør kritisere. I likhet med at man som kristen verken driver med barnedrap eller steining er det ikke alle islamister som utøver alle regler Koranen pålegger dem.
Ingen av toppbloggerne har skrevet om steining, islam eller ekteskapsbrudd nå. Det var en helt annen grunn til at jeg kom til å tenke på denne historien fra Johannes evangelium. Det var dette bibelverset som rant meg i hu:
«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»
Tom legger kortene på bordet og forteller at han er straffedømt og har sonet en fengselsstraff. Det er en tøff historie Tom forteller gjennom flere historier fra sitt liv. Det står respekt av å velge å være åpen, og det står respekt av den endringen han har gjort. Han har tatt tak i livet sitt. Gjort de endringene som måtte gjøres og gått videre, til tross for tidligere feiltrinn.
I innledningen til innlegget skriver han noe jeg biter meg merke i;
Grunnen til at jeg forteller flere av disse historiene, er så jeg kan ha kontroll selv. At ingen andre kommer ut med det før meg. Historiene skriver jeg også for å vise at det går an å rette på livet etter man har gjort litt galt, eller opplevd en del dritt.
Denne historien sitter langt inne å skrive. Er ganske så flaut syns jeg, og skjemmes over det.
Men i løpet av helgen ble det hintet i kommentarfeltet angående dette. Og da er det på tide for meg å komme med denne historien selv.
Tom har sonet sin straff, gjort opp for seg. Gått videre med livet sitt, fått orden på det. Da skal ikke et eller annetmer eller mindre anonymt nettroll sitte og hinte om gamle synder som for lengst er sonet i kommentarfeltet.
Hvem og hva slags folk er det egentlig som leser og kommenterer blogg?
Jeg har et inntrykk av at den gjennomsnittlige bloggleser for tiden er godt voksen. Er det ikke da på tide at man oppfører seg som et voksent menneske?
Vi er alle ansvarlige for hva vi skriver på nett. Også i kommentarfeltet. Hvordan ville du som er tøff i trynet og hinter om andres innerste hemmeligheter følt det hvis noen kringkastet dine hemmeligheter, dine for lengst glemte eller fortrengte synder? Har du gjennom eget liv levd så plettfritt, så hederlig, så kjedelig at det ikke finnes en eneste liten synd?
Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først.
På Jesus tid hyllet man ikke ungdommen og foraktet alderdommen slik som i dag. Da ble de eldste sett på som de viseste. Det er derfor historien forteller at de eldste gikk først. De eldste er og de som har levd lengst, og derfor kanskje har mest dårlig samvittigheten. Jo lengre du har vandret her på jorden, jo mer sannsynlig er det at du har trått feil en gang eller flere
