I innlegget Dørstokkmila som jeg skrev tidligere i dag var liksom litt av hensikten å lokke folk til å ta skrittet over den berømte dørstokken og ut for å gå tur eller i det minste være i aktivitet. Finne på noe.
Bildet over er fra Bærums verk. Man behøver ikke dra langt ut i ødemarken for å få gode naturopplevelser, eller opplevelser i det hele tatt.
Og nå kommer jeg til utfordringen. Jeg ønsker innlegg med tema Dørstokkmila hvor du viser hva du har gjort når du krysset den, når du kom deg over dørstokken og gikk tur eller fant på noe som føltes positivt.
Jeg tenker det kan virke iinspirerende for andre, og kanskje er drt nettopp ditt bidrag som får noen til å ta skrittet vekk fra godstolen og over dørstokken.
Tekopp og tastatur. Ute er det lettskyet. Jeg velger å tro at det snart sprekker opp og sola kommer. Siden jeg brukte dagen i går til andre ting må jeg bruke dagen i dag på jobb, men jeg håper å få tatt en tur med hundene i kveld. Forhåpentligvis kan jeg da returnere til Drømmehuset med fornøyde hunder, sopp og bilder av litt idyll – i det minste på netthinna.
Vibbedille har blitt helt rå på å gå tur i år. Virkelig imponerende, og en god motivator. Hun skriver at blant alle de fine tilbakemeldingene hun får på turene sine så får hun noen tilbakemeldinger alla
“Det er en ting å gå tur når man har så fine omgivelse som det du har”
Og ja, jeg kan skjønne hva de mener. Det er noen skikkelig flotte bilder Vibbedille deler. For ei innlands-kjerring som meg er det lett å bli bergtatt av kystlandskapet på Vibbedilles trakter. Men likevel våger jeg påstanden om at det finnes ganske mange idylliske steder i nærheten av oss alle. Kanskje ikke rett på utsiden av inngangsdøra, men du skal ikke dra så langt før du finner noe som gir ro i sjela – og fine bilder på netthinna eller telefon.
På ettervinteren 2022 var jeg drit lei vinter og snø. Folk som bodde lengre syd eller nærmere kysten fylte blogg med flotte bilder av bar mark, blått hav og nydelig bøkeskog. Jeg gikk og vaset her inne i tykke furuskogen med snø til opp på leggen og syntes utrolig synd på meg selv
Jeg skrev innlegget Ennå er det langt til vår….. og delte et bilde fra turen jeg hadde gått i furuskogen her borte samme dag. Bildet er det du ser under her. For meg illustrerte det bildet hvor utrolig trist og kjedelig det var i skogen her. Jeg syntes da jeg delte det og til dels fremdeles at bildet illustrerer hvor kjedelig og trist mitt turområde var i forhold til alle de som delte idylliske naturbilder. Jeg tror jeg bevisst valgte det bildet fra turen som jeg fant mest mørkt og trist.
Folk kom med oppmuntrende kommentarer, forsikret meg om at det kom til å bli vår det året og.
Men så kom det en kommentar fra nettopp Vibbedille. Hun som kunne boltre seg i bare strender og blått hav.
Vinter eller vår, det bildet ditt der var helt fantastisk! Forstørr og heng på veggen! 🙂
Jeg ristet på hodet av Vibbedilles kommentar. Henge det bildet på veggen var vel ensbetydende med å gi meg evig vinterdepresjon.
Men det kom flere kommentarer på at det bildet var fint. Alle fra forblåste sør-vest-landet. Jeg måtte inn og studere bildet en gang til. Jo, det var kanskje ikke så verst. Men å forstørre det å ha det på veggen? Niks. Her kommer ingen bilder av vinter i glass og ramme.
Jeg tror vi alle finner “gode” unnskyldninger for oss selv for hvorfor vi ikke tar på skoa og løfter føttene over dørstokken. At det ikke er noe pent å se på, ingen idylliske omgivelser i nærheten av vår ytterdør er en av dem.
Da jeg begynte å gå turer etter å ha møtt veggen var den dørstokken veldig høy. Den første turen var det Gamle Gubben Grå som mer tvang enn lokket meg med på. De dagene Gubben var på jobb og jeg måtte ta turen ut med hundene valgte jeg etterhvert bevisst å kjøre til nye plasser hver dag. Behøvde ikke dra så langt. Et kvarters kjøring eller kanskje en halvtime. Fremdeles i nærområdet. For at de turene skulle bli lengre enn noen få hundre meter, det er nesten like lett å finne finne på gode grunner for å snu som å finne gode grunner for ikke å forsere dørstokken, begynte jeg bevisst å lete etter fotomotiv. Det gjorde meg bevisst at det finnes mye idyll, også en grå februardag på østlandet.
Dette bildet er tatt på Røssholmstranda. Ikke noe hav, bare en innlandsfjord. Tipper at det max er tatt 200 meter fra bilen og 20 minutters kjøring fra Drømmehuset. På slike dager og i slike omgivelser får man lyst til å rusle litt lenger. Det er jo så fint. Kanskje blir det enda finere litt lengre fremme.
Dette bildet er tatt en dag det ikke fristet like mye å gå ut. Hundelufteturen ble en runde her vi bor. Drømmehuset er hus nummer to på høyre side. Kanskje ikke like idylliske omgivelser, men også dette bildet fanger en stemning. Man behøver ikke alltid ta de lange turene eller bestige et fjell. Man bør begynne litt smått og pent.
Det finnes så mange flotte steder rundt om i hele landet, også der du bor. Det er bare å ta det første skrittet, det over dørstokken.
Husker dere i “gode gamle dager” da Rosabloggerne dominerte bloggtoppen? Da var det ofte sånne innlegg som fortalte lite eller ingenting, men hvor bloggeren fortalte leserne at de arbeidet med et “samarbeid” eller et prosjekt som var topp hemmelig men som de gledet seg så til å fortelle leserne den store nyheten.
Litt sånn har jeg det i dag.
Ikke det at mine gjøren og laden er så topphemmelig, og kanskje ikke så spennende for mange av bloggleserne mine heller. Men slik var det vel ofte med hemmelighetene til rosabloggerne og?
Så mye kan jeg si at jeg har tilbragt deler av dagen i godt selskap, og at kanskje dukker kjerringa opp i riksdekkende medier over helga .
(Nå er jo denne bloggen i og for seg riksdekkende, men jeg tenkte på en litt annen form….)
Det er nesten komisk å se hvordan leserne reagerer akkurat som jeg forventet. I går skrev jeg et innlegg om 12 ting jeg skulle gjøre i august. Ideen hadde jeg ærlig og redelig stjålet fra Allan. Jeg kalte det Inspirert av Bloggkongen fordi Allan kaller seg selv den fremtidige bloggkongen, og fordi jeg ikke er i tvil om at han vil nå toppen en gang.
Det at jeg skriver “Bloggkonge” i en av mine overskrifter er nok til at noen flere enn de vanlige spent klikker seg inn på innlegget. Jeg regner med de ble skuffet. De fant nok ikke det innlegget de forventet. Men et klikk er et klikk, og det var i grunn hovedgrunnen til valg av overskrift. Klick-bite tror jeg det kalles.
Senere på dagen filosoferte jeg over et “mobbeoffer” som gang på gang oppsøker “mobberen” og skriker Se meg, her er jeg!!!! Jeg synes det er en merkelig måte å opptre på og lurer på hvorfor.
Jeg fikk mange svar i kommentarfeltet, men jeg ble like klok. Det er et gjentakende problem synes jeg, at kommentarene i kommentarfeltet ikke handler om temaene som blir tatt opp i innleggene.
Vel, disse to innleggene førte til at jeg fikk rundt 700 flere sidevisninger i går enn dagen før og et lite hopp oppover bloggtoppen igjen. Og det var akkurat det jeg forutså.
Doc & Dask kommer med en viktig påminnelse i sitt siste innlegg. Det finnes mange skjebner der ute. Kanskje er dine utfordringer ingenting i forhold til hva andre sliter med.
Jeg kunne lagt til for egen regning at det er ikke sikkert den som skriker høyest er den som har det verst. Det kan hende noen ikke har krefter igjen til å skrike.
Nei, dette er ikke et “stakkars meg” innlegg. For selv om jeg har noen skavanker, livet ikke alltid har gått på skinner og utfordringene innimellom står i kø så har jeg det rimelig bra. Det er overhode ikke synd på meg.
Det finnes folk som ikke har råd til mat. De bor i alle kommuner i landet, også din. Det finnes folk som leter i søppeldunkene etter flasker og som må stelle seg i matkø for å unngå at de og ungene går sultne til sengs.
Sist jeg forsøkte å ta opp den problemstillingen gikk de fleste kommentarene ut på at jeg burde holde kjeft. Jeg skulle ikke komme her og snakke om at jeg ønsker et varmere samfunn. Jeg viser jo ikke omtanke for andre. Jeg er bare slem.
Vel, jeg ønsker meg fremdeles et varmere samfunn. Et samfunn hvor vi ser hverandre, ikke bare de som skriker høyest. Det kan og tenkes at jeg har mer hjertevarme enn det jeg gir uttrykk for på blogg. Det å gi en håndsrekning til noen gjør man ikke for å fremheve seg selv.
Mette Josteinsdatter deler et av sine fine dikt i dag. Diktet heter Tiggar. Følg linken og les diktet. Det sier noe veldig viktig. Vi kan ikke redde alle, tenker vi og går raskt forbi. Eller at noen sitter på gata og trenger hjelp er ikke noe vi har noe med. Sjelden eller aldri tenker vi tanken at det kunne vært oss. Nesten like sjeldent tenker vi Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?
Så ja. Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et samfunn hvor vi klarer å se lenger enn oss selv og vår egen navlelo.
Da jeg gikk på skolen ble jeg mobbet, plaget og ertet. Bare å høre navnet på de verste plageåndene eller få øye på de i skolegården eller i byen fikk det til å knyte seg i magen min og hjertet til å banke litt raskere. Jeg følte meg klam og kvalm, ja direkte uvel. Disse følelsene fortsatte lenge etter skoletiden, ja det er enkelte jeg fremdeles føler ubehag ved å støte på selv om det snart er 40 år siden jeg gikk ut av videregående. Jeg tror mange som har blitt mobbet kan kjenne seg igjen i det jeg forteller.
Så jeg mobberne i skolegården eller i byen listet jeg meg store omveier mens jeg ba til høyere makter om at de ikke fikk øye på meg. Jeg hoppet ikke opp og ned og viftet med hendene mens jeg ropte “Her er jeg! Har dere glemt meg?”
I manges øyne er jeg den store mobberen her på blogg. Det er en sannhet som i visse kretser er opplest og vedtatt. Nei, jeg tenkte ikke ta den debatten en gang til. Folk får mene og tro hva de vil. De som kjenner meg vet bedre.
Det jeg derimot ber dere reflektere litt over er hvorfor personer som høylytt har hevdet at jeg har mobbet hen vekk fra bloggingen til stadighet dukker opp i kommentarfeltet mitt og roper “Hei, her er jeg Har du glemt meg?” Sist under innlegget om Matkøer og et kaldere samfunn. Hadde det ikke vært mer fornuftig og ikke klikke seg inn på bloggen min, ikke lese denne bloggen og i hvertfall ikke legge igjen kommentarer i kommentarfeltet for å vise at han er der.
Jeg klikker meg inn på denne x-bloggerens blogg for å lese meg opp på hva han driver med for tiden. For selv om jeg angivelig har mobbet han vekk fra blogg er bloggen stadig aktiv. Siste innlegg ble lagt ut i går.
Jeg smiler når jeg leser det. Nå forstår jeg hvorfor han har lagt igjen en hilsen i kommentarfeltet mitt. Han har salg i butikken sin. Han bruker kommentarfeltet mitt som reklamekanal for å få folk til å klikke seg inn på bloggen hans og videre inn i nettbutikken hans. Der håper han gamle lesere sympatihandler. Veksten i fortjeneste var ikke som forventet i juli.
Jeg synes det er relativt freidig å bruke kommentarfeltet til et innlegg som handler om sosiale ulikheter og økende fattigdom for å øke sin egen fortjeneste, sin egen rikdom. Det sier i grunn mer om denne bloggeren enn meg.
Tekoppen har blitt lunken. Charlie Chihuahua forlangte at jeg prioriterte hundelufting NÅ!! da jeg hadde laget meg en deilig kopp te og hadde planer om å starte fridagen med en rolig stund med tekopp og tastatur.
Tok en runde i hundremeterskogen borte i veien her og kom hjem med en hundepose full av matrisker og brunskrubb. Usikker på om det blir frokost eller lunsj.
Men over til Bloggkongen som har inspirert til dagens innlegg. Ja, den fremtidige bloggkongen da for å være nøyaktig. Jeg snakker selvsagt om Allan. Jeg vil og lage en liste over 12 ting jeg vil gjøre i august.
Jeg vil gå tur med hundene. Det har jeg for så vidt allerede gjort enda klokka så vidt har passert 8 denne første augustmorgenen, men jeg kommer garantert til å gjøre det flere ganger denne måneden.
Plukke sopp. Det ar jeg og gjort, men kommer forhåpentligvis også til å gjøre flere ganger før vi skriver september.
Sitte og kose meg med tekopp og tastatur og knotte ned mine Kjerringtanker.
Ser dere, jeg kan allerede krysse av 3 ting på lista og det før frokost på månedens første dag. Ingen kan si at denne kjerringa ikke er effektiv.
4. Jobbe.
5. Stå på valgkampstand. Rett etter lønnsforhandlinger er vel valgkamp noe av det mest spennende og givende jeg driver med. Eller, egentlig er valgkamp enda mer spennende og enda mer gøy. Jeg virkelig gleder meg til vi skal innta torget og starte valgkamp på ordentlig.
6. Paneldebatter. Med en valgkamp følger alltid en eller flere paneldebatter en må delta på. Jeg vet at jeg skal delta på en paneldebatt arrangert av Nei til EU. Per Olaf Lundteigen og Sandra Borch skal innlede etter hva jeg har forstått, og så skal vi fra de lokale partiene debattere fra podiet mens publikum koser seg i salen. Det gjelder å holde debatten på et saklig nivå og samtidig få inn noen gode replikker i argumentasjonen. Må virkelig begynne å forberede meg til denne debatten. Det er under tre uker til.
7. Feire fødselsdager. Vi er alt invitert til en fødselsdagsfeiring allerede, i tillegg fyller Svigermor og jeg år denne måneden.
8. Nyte sommerkvelder på terrasse og tram.
9. Lese bøker. Eller i det minste få lest ferdig den boka jeg driver med nå.
10. Drikke kaffe-latte. Selv om det har blitt mest is-te i sommer når jeg har vært ute på kafe, regner jeg med at august kan ha noen dager som er såpass kjølige at jeg får lyst på kaffe-latte.
11. Starte den politiske hverdagen igjen. I tillegg til valgkamp starter vi jo opp med politiske møter. Det er siste møte med dette kommunestyret og siste møte i dette hovedutvalget. Hvem som besitter disse plassene etter valget er opp til velgerne å bestemme. Eller kommunestyret da, så fordeler vi plasser i råd og utvalg mellom oss ut fra stemmetallene.
12. Gjøre august til en flott måned med mange gode opplevelser. Med valgkamp og masse engasjement tror jeg det blir en lett oppgave.
