Nok en gang skal jeg sitte å reflektere over dette innlegget. Det er vel fjerde gangen nå (gjesp). Vel jeg har blitt mer rutinert i løpet av uka, og husket å knipse et bilde av middagen min i går før jeg spiste den.
Vi hadde burger. Hjemmemekka hamburger ved spisebordet hjemme i Drømmehuset. Jeg hadde et lag aioli på burgerbrødet, salat, tomat og slangeagurk under burgeren, cheddarost på burgeren og litt sylteagurk oppa der før jeg la på den øverste brød-delen.
God fredagskos.
Jens har regna feil. En omlegging av innretningen for formueskatt gjør at staten får inn langt mer penger enn de hadde beregnet.
Jeg leser at denne omleggingen av innretningen for formueskatt gjør at helt vanlige folk får en real skattesmell. Ja, altså helt vanlige folk med en bolig med en salgsverdi på over 10.000.000 kroner.
På ny reagerer jeg på Arbeiderpartiets definisjon av hva som er vanlige folk. Slik jeg ser det er det ikke alle som har boliger i den prisklassen. Av de 225 boligene som er til salgs på Ringerike for tiden er det kun 3 boliger som har en prisantydning over 10 millioner. Av samtlige eiendommer på finn er det rundt 8,5% som har så høy eller høyere prisantydning. Da synes jeg det blir feil å fremstille det som at dette er noe som rammer vanlige folk.
Jeg husker og at formueskatten var det store tema i fjorårets valgkamp nettopp fordi en liten gruppe mennesker med store formuer gjorde sitt til at den skulle bli det. De spyttet og i store summer for borgelig valgseier. Nå misslykkes de med å få ny regjering ved valget, så nå har de arbeidet for å få Jens til å endre reglene for beregning av formueskatt. Snedige de folka der.
Jens og co kan godt finne en måte for å få ned skattene hvis det virkelig er slik at Norge er for rik og staten flommer over av penger. Samtidig har jeg som kommunepolitiker ikke følelsen av at denne statlige rikdommen kommer kommunene til gode. Kommune-Norge hevder jo at de er underfinansiert i forhold til oppgavene de har. Skoler legges ned, det finnes ikke nok sykehjemsplasser til å møte den demografiske utviklingen, barnehager har ikke nok ansatte hele dagen, vedlikehold nedprioriteres….
Hvis staten er så rik at de ikke trenger de økte inntektene er det som sagt helt greit for meg. Men da regner jeg med at Jens & co sørger for at kommunene får midler nok til å gjøre de oppgavene de er pålagt på en god og trygg måte. Det må da være en langt viktigere rolle for en Arbeiderparti regjering enn å bøye seg for press fra en gruppe mennesker som ikke ønsker å bidra til fellesskapet men likevel mener de har rett til å være med å styre landet.
På pinne er utfordringen fra Ut i friluft denne helgen.
Jeg gikk meg en tur for å finne et motiv som kunne passe til utfordringen. Det ble dårlig med fangst. Pinnene i skogen er skjult under flere titalls cm med snø her på mine kanter. Brøytepinner og andre pinner som srakk opp av snøen var heller ikke gode motiv i mine øyne. Jeg gikk hjem og lette i arkivet.
Der fant jeg disse pepperkake-pinnene fra julebaksten for et par år siden. Det får være mitt svar på urfordringen.
I romjula fikk Charlie Chihuahua hjertesvikt, og vi fant det mest humant å la han få slippe. Denne uken var var det Kidd sin tur til å forlate oss og dra videre til de evige skogsstier. Den 13 år gamle hunden fikk slag.
Å miste to hunder i løpet av en måned har vært tøfft. Det tynnes litt vel mye i rekkene her i Drømmehuset. Det var ikke akkurat den̈ne starten jeg trengte på det nye året.
Det er utrolig rart og tomt uten hund. Jeg har tenkt etter, og vi har hatt minst en hund i husstanden siden 2001. Med små pauser mellom enkelte hunder har vi hatt hund siden 1994. Hund har vært en del av livsstilen i 32 år.
Jeg savner Kidd, og jeg savner Charlie Chihuahua. De var begge hunder med mye personlighet.
Jeg savner at noen møter meg med logrende hale når jeg har vært borte noen timer, eller bare har vært ute med søppla. Jeg savner kosen og selskapet hunder gir. Jeg savner det å gå tur med hund. Det er ikke det samme å vandre rundt i nabolaget uten hund. Dørstokken blir og utrolig mye høyere. Unnskyldningene for ikke å begi seg ut på tur utrolig lette å finne. Det er glatt, det snør, det er kaldt, det er mørkt….
Samtidig. Jeg savner ikke de nattlige lufteturene det ble noen av det siste året. Jeg savner ikke å bevege meg livredd rundt på holkeføre, føle lettelse når jeg når inngangsdøra, men samtidig vite at jeg om noen timer må ut på ny tur. Uansett hvordan vær og føreforhold er.
Charlie eller Kidd får jeg ikke tilbake. Det er de med sine personligheter jeg savner. Skulle jeg skaffe meg ny hund vil det være et helt nytt individ med sin personlighet. Vi har hatt så mange hunder opp gjennom årene, 7 stk i alt, at jeg vet at en hund er ikke en hund. De er like forskjellige som oss mennesker.
Jeg har og planer om etter hvert å flytte fra Drømmmehuset til leilighet. Det er ikke alle borettslag og sammeier som er like positive til hund. Ikke alle hunder som trives like godt i blokk heller. Jeg tror det vil bli lettere for meg å finne drømmeleiligheten hvis jeg ikke har en hund med på flyttelasset. Jeg har i grunn en del krav allerede, og ikke ubegrenset med penger. Leiligheter er ofte dyrere enn eneboliger her på mine trakter.
Det er forskjell på å ha hund når man er en familie eller i det minste to til å dele på ansvaret og når man er alene. Så selv om det er mye selskap i en hund og selv om det er tomt i Drømmehuset nå så tror jeg ikke det blir ny hund på meg. Det er en tid for alt.
I går husket jeg å fotografere middagen min!!! Og der til og med før jeg forsynte meg av den. (Bildene blir som regel best da.) Dere kan tro jeg er stolt kjerring her jeg sitter og for tredje gang denne uka skal reflektere over dette innlegget til Sois og spar.
I innlegget Glemte det igjen.. som jeg skev i går morges skrev jeg at en av oppskriftene i ukemenyen til Spis og spar pirret min nysgjerrighet. Det var oppskriften Middagspannekaker. Det hørtes utrolig godt ut. Så siden Mega ikke hadde hverken ishavsrøye eller hjortefillet som jeg hadde tenkt å ha til middag denne torsdagen bestemte jeg meg for å gå for disse pannekakene. Eller ikke helt da. Jeg gikk for min egen variant inspirert av Katrine Stenhjem.
Siden jeg ikke er så engstelig for karbohydrater gikk jeg for vanlige pannekaker. Og for å gjøre det enkelt gikk jeg for en pakke ferdige pannekaker fra matbutikken.
Kjøttfyllet gjorde jeg omtrent som Katrine. Stekte kjøttdeig og blandet i krydder. For enkelhets skyld brukte jeg en pose ferdig taco-krydder. Stekte kjøttdeigen som til taco. Tok i tomarpure, en rest salsa fra et glass i kjøleskapet og et salsaglass med vann, og lot det putre noen minutter mens jeg tok ut og satte inn i oppvaskmaskinen.
Så fyllte jeg pannekakene på samme måte som Katrine. Et par skiver ost og kjøttsaus i hver pannekake før jeg rullet de sammen i en ildfast form. Hellte resten av kjøttsausen over, og strødde reven ost over. (Du har sikkert alt gjettet det, men jeg gikk for ferdig revet ost.)
Ga så pannekake-fornen 10 minutter i ovnen til osten hadde smeltet, og så var det bare å fotografere – og spise. Det smakte like godt som jeg hadde antatt.
På tirsdag koste jeg meg med de tre første episodene av serien Golden vs. Zuckerberg. Johan Golden, han fra blant annet Nytt på nytt, er misbrukt i falske reklamekampanjer på fb for kryptovaluta. Han har meldt fra til fb, men stanger hodet i veggen. Ikke brudd på fb sine rettningslunjer. Vel. Golden gir seg ikke der og gjennom totalt 6 episoder følger vi hans kamp for å få fb eller Martin Zuckerberg i tale.
Det er de tre første episidene som er sluppet. De er interressante, men frustrerende. Alle Golden snakker med, politiet, økokrim, datatilsynet, advokat Brynjar Meling… er enig med Golden i at fb bryter loven – men ingen kan dessverre gjøre noe. Zuckerberg, fb, Meta er for mektige, for rike, for sterke….
En klassisk historie om den lille manns kamp mot mektige kspitalkrefter. Jeg blir sint av å se hvordan enkeltmenneske stanger hodet i veggen i møte med Meta. I serien møter vi ei som bet på reklamen og overførte penger til det falske krypto-firma, og en lege som er missbrukt i reklame for falske legemidler som skankeplaster. De er like hjelpeløse i sin kamp som Golden.
Tankevekkende serie. Den tar opp et viktig tema, og Johan Golden bidrar til at det blir firmidlet på en folkelig og lett-forståelig måte. Virkelig god TV fra NRK. Jeg gleder meg til tirsdag og neste episode. Du finner serien hos NRK.
Donald har, enn så lenge, bestemt seg for å droppe den varslede straffetollen. Det er jo bra. Hva han og NATO-sjefen har blitt enige om når det gjelder Grønland er litt mer difust. Plutselig ønsker jeg at Jens fortsatt var NATO-sjef. Jeg tror jeg hadde følt det tryggere enn han rævsleikeren som er nå. Han logrer jo for Trump så det er kvalmt å se.
Det virker på meg som om Jonas i likhet med meg begynner å bli litt lei Trump. På debatten på tirsdag virket han direkte oppgitt over fyren. I dag leser jeg at når han får spørsmål om han tror at straffetollen virkelig blir stoppet svarer han at han forventer det, men legger til Men med Trump kan ting komme og gå, så vi får følge nøye med. Vanligvis er jeg litt kritisk når Jonas snakker om å følge nøye med, men her er det vel det beste man kan gjøre. Å forsøke å analysere seg frem til hva Trump finner på er umulig.
Støre sier videre at Grønland nærmest har blitt en besettelse for Trump. Ganske sterke ord å komme med om en statsleder fra vår statsminister. Jeg tar det som tegn på at Jonas begynner å bli lei hele fyren. Det inntrykket blir ytterligere forsterket når Jonas blir spurt om han vil forsøke å få til et møte med Trump på tomannshånd i dag. Svaret på det spørsmålet er Nei, ikke egentlig.
Denne kjerringa er helt ute av trening når det gjelder det å være god, gammeldags blogger. For hva skjedde i går? Jo for andre gang denne uka spiste jeg opp middagen min uten å ha tatt bilde av den! Og det enda jeg visste at Spis og spar var på plassen over meg på topplista. Snakk om å være amatør.
Vel, jeg hadde elgkarbonader med grønnsaker, stekte poteter og soppstuing. Egwntlig restemiddag. Jeg hadde elgkarbobader på tirsdag. Det var igjen noen. Stekte de kokte potetene som var ighen fra tirsdag i panna og varmet grønnsaksrestene på ny. Soppstuingen var resten av suppa fra mandag. Litt mer maisena så ble den til stuing.
Jeg leser gjennom oppskriftene i innlegget til Spis og spar Flere av oppskriftene har jeg sett før, men en oppskrift pirrer min nysgjerrighet. Middagspannekaker (her kan en fint bruke rester av grønnsaker etc. som en har liggende), Når vi har hatt pannekaker til middag så har det vært pannekaker med blåbærsyltetøy. Slik var det og i mitt barndimshjem, og hos Bestemor hvor jeg spiste pannekaker hver torsdag i en periode i barndommen. Eller syltetøytype kunne vel variere. Men det var en middag helt uten grønnsaker, samme hvor jeg spiste de.
Nysgjerrigheten min får meg til å klikke meg inn på selve oppskriften. Den var virkelig innspirerende. Dette kunne jeg ha lyst på til middag! Kanskje blir det pannekaker med grønnsaker til middag i dag.
Det er mye rart denne kjerringa kan sitte og lure på mens jeg koser meg med en kaffekopp. I dag lurer jeg på om det er flere enn meg som har tenkt tanken at den godeste Donald (og da mener jeg ikke Duck) kan ha demens?
Han har jo et aktivitetsnivå det står respekt av, alderen tatt i betraktning. Farter rundt om kring, er vel på vei til Sveits nå. For meg virker det nesten som hyperaktivitet.
Så har han helt tydelig en del vrangforestillinger. Selv om han blir forklart mange ganger at han tar feil holder han standhaftig på sin vrangforestilling.
Både vrangforestillinger, hyperaktivitet, påståelighet og aggresjon kan være tegn på demens.
Nå vet jeg ikke om jeg finner det særlig beroligende hvis jeg skulle ha rett. Jeg mener hvis han som innehar en av verdens mektigste roller er dement kan i grunn alt skje.
Det eneste sikre i livet er at vi alle en gang skal dø. Hvor lang livsveien blir vet vi ikke noe om, men vi vet alle at en gang vil livet ta slutt. Både vårt eget liv og livene til de vi er glade i. Likevel er det å snakke om døden nærmest tabu for mange.
Det er innlegget til Vivian som satte i gang disse tankene i dag. Kloke Vivian som har levd i 10 år med døden pustende i nakken hennes, slik hun skriver i innlegget.
I går da venninna mi og jeg parkerte utenfor kirken før bisettelsen spurte jeg om hun husket om det var bisettelse eller begravelse. Hun husket ikke, så vi sjekket dødsannonsen. Det var bisettelse. Jeg sa at jeg syntes det var bra. Jeg sliter mer med begravelser. Jeg synes det å se kista bli senket ned i jorda er skikkelug tøfft. Jeg liker heller ikke tanken på at avdøde ligger i kista og råtner langsomt opp. Hun så litt tankefull på meg. GGG, mannen min, ble begravet.
Da GGG døde brått og uventet i fjor sommer var det noe som sto klart i hodet mitt. En samtale han og jeg hadde hatt i januar 1994, altså godt over 31 år før han døde.
I januar 94 mistet vi Tiril i krybbedød. Da begravelsesbyrået spurte om vi ønsket begravelse eller bisettelse (kremasjon) svarte vi umiddelbart i kor. GGG svarte begravelse, jeg svarte bisettelse. Vi fikk lov til å komme med et svar dagen etter. Klok begravelsesagent så at vi trengte tid for å komme til et svar. Vi tok en god samtale om temaet den dagen. Forklarte hvorfor vi tenkte som vi gjorde. Klare på at det ikke var et fasitsvar på et slikt spørsmål. Tiril ble bisatt. Jeg trodde ikke jeg hadde klart å se barnekista bli senket gjennom snø og frossen jord ned i et stort svart hull. Samtidig lovet jeg GGG at hvis han døde før meg skulle jeg påse at han ble begravd. På samme måte lovet han meg kremasjon.
Årene gikk. Vi snakket sikkert ikke mer om døden enn folk flest. Men ved anledninger hvor det var naturlig at temaet døden kom opp, som når slektninger og andre døde kunne vi prate om det. Ungene har lenge visst at GGG skulle begraves og at jeg skal kremeres.
Da han døde i fjor sommer var jeg utrolig glad for den samtalen i 94, og at temaet hadde vært oppe flere ganger gjennom årene. Jeg behøvde ikke lure på hva GGG ønsket. Jeg visste hva han ønsket.
Så selv om jeg syntes det var vondt å se kista bli senket i jorda var det godt. Godt fordi jeg visste at dette ble slik han hadde ønsket det. Jeg opofyllte løftet fra 94.
Vi snakket ikke mye om døden etter at GGG ble syk, vi hadde fokus på å leve. Men vi hadde noen gode samtaler i kurvstolene på trammen hvor også døden var tema som kom opp.
En av de samtalene var bare noen få dager før han døde. Jeg husker at vi snakket om at det verste ved døden var det å ikke leve. Ikke få være med videre. Ikke få med seg neste episode i livene til de vi er glade i.
Vi snakket og flere ganger om hva som skjer etter døden. Om det er punktum, eller om det finnes et liv etter dette. Det temaet kunne vi både snakke om i alvorlige former, og med humor.
Jeg tror at ved å gjøre døden til et ufarlig tema i hverdagen og kunne snakke om døden både med respekt og humor så blir den ikke så skremmende. Kanskje blir det og litt lettere når noen vi er glade i dør.
