Jeg har jo helt glemt å fortelle at jeg har inngått et samarbeid på blogg. Inngikk avtale for et par uker siden, og første reklameinnlegg kommer om et par uker. Jeg kom til å tenke på det da jeg leste Remis siste innlegg.
Så blogg og blogging er ikke helt dødt. Det finnes fremdeles firma som ser på blogg som en smart form for markedsføring.
For tiden blir man nok ikke rik av blogging. Men jeg er sikker på at med bare ørliten innsats fra eier av platformen ville potensialet være økende. Bare nærmer det….
Her hadde jeg tenkt å ha et bilde av en kirkegård, men bilde av Randsfjorden er alt blogg.no aller nådigst lar meg laste opp.
Tidlig i går morges fikk jeg en melding fra en kusine. Den var sendt til alle oss søskenbarna. Det gjalt sletting av graver på Skute kirkegård. På Skute er det ikke noe festeavgift på gravminner. Det ble bestemt av de som ga tomt til kirke og kirkegård på begynnelsen av 1900-tallet.
Slekta vår har flere graver på kirkegården på Skute. Nøyaktig hvor mange og hvem som lå i alle gravene kjente jeg at jeg var usikker på da jeg leste meldingen. Noen visste jeg jo, som grava til besteforeldrene mine og en onkel, men jeg manglet den fulle oversikten. Den syntes jeg jeg måtte ha for å besvare spørsmålet. Ingen av oss søskenbarna bor i nærheten av Skute. Jeg trodde heller ingen av de andre hadde helt oversikt.
Så da var det bare en ting å gjøre. Denne kjerringa måtte ta seg en tur oppover Randsfjorden til Ringelia der Mamma kom fra, og Mormor, Bestefar, en grandonkel og alle grandtantene bodde da jeg var barn. Jeg måtte ta meg en tur til kirkegården på Skute.
Jeg fant raskt gravene. Jeg var mye på kirkegården sammen med Bestefar da jeg var barn. Huset han bodde i var nærmeste nabo til kirkegården, og på varme sommerdager var han på kirkegården og vannet både morgen og kveld. Grava til Mormor, som døde da jeg var 6 år, var alltid vellstelt. Det samme var de andre gravene.
I tillegg til grava hvor Mormor, Bestefar og onkelen min ligger begravet var det fire graver. Det var grava der oldeforeldrene våre ligger sammen med de to grandtantene som levde lengst. Så var det grava til en søster av bestefar som døde i 1924, et gravsted hvor det lå to grandtanter og en grandonkel, alle søsken til bestefar, og så var det grava til Brith, vesle Brith som det står på gravstein. Lillesøsteren til Mamma som døde av difteri et par måneder før hun ville ha fylt tre år.
Jeg traff og en hyggelig pensjonert kirketjener som bodde i Ringelia og kjente alle som levde og alle som hadde levd. Han var enig med meg i at jeg hadde telt opp gravebe riktig. Det var han som hadde tatt kontakt med kusinen min med spørsmål om noen av de gravene som ikke blir stelt skulle slettes. Det var ikke fordi de trengte gravene. Det var fremdeles mer enn nok plass på kirkegården. Desuten var det ikke mange igjen som bodde i sognet. Skolen og barnehagen var nedlagt, og det var milevis til nærmeste butikk. Det var mer det estetiske, forsto jeg. Det er jo ikke pent med en kirkegård med mange ustelte graver.
Jeg la en rose jeg hadde med meg på hver av gravene. To på grava til Bestefar og Mormor. Jeg hadde gjort meg opp en mening om hva jeg mente.
Jeg tok kontakt med søstrene mine, og fortalte at jeg mente vi skulle beholde grava til oldeforeldrene våre. Der ligger jo og de to grandtantene som levde lengst, og som vi husker best. Så ville jeg beholde grava til vesle Brith. Jeg hadde ikke hjerte til å slette den, selv om hun bare ble 2 år og hadde vært død i 80 år. Søstrene mine støttet mitt syn. Vi skal og undersøke hva det vil koste å få navnene til de fire søsknene på steinen til foreldrene og de to andre søstrene. Da bevarer vi alle navnene, men begrenser antall graver. Grava til Mormor, Bestefar og onkel skal selvsagt og beholdes, men det var aldri en del av spørsmålet.
Da jeg hadde snakket med søstrene mine og gitt kusine beskjed om hva vi ville falt en ro over meg. Det var som jeg så den strengeste av grandtantene nikket fornøyd, og i bakgrunn var det som om Mamma bifalt.
Så snart må jeg ta en ny tur til Skute og stelle et par graver. Skal vi beholde gravstedene må vi jo stelle de og.
Jeg er i grunn drittlei at bilder ikke lar seg laste opp på blogg for tiden. Verken nye eller gamle. Ser dere et bilde over her så gi meg tilbakemelding.
Prøvde å sende melding til blogg.no, ikke at det pleier å hjelpe, men når jeg trykket kontakt oss var det bad request og kun errormeldinger å hente.
Denne kjerringa er ikke tålmodig når slikt skjer! Å telle til 10 er liten vits, å telle til tusen likeså.
Jeg vet flere har hatt de samme utfordringene tidligere. Hvis noen har noen gode råd mottas de med takk.
Ps, jeg ser at bildet dukker opp etter e. Tid, en like frustrerende dog.
Husker du de boblende sommerfuglene i kroppen ved den første forelskelsen, den første kjæresten? Det er det det handler om i det siste innlegget til Countryekspressen.
Vi har vært sammen i tre måneder, to uker og en dag!
Sier Lise som går i sjette klasse. Er det ikke noe fint med slike forhold som måles i dager, uker og måneder? Der de lengste forholdene varer i flere måneder, og de korteste tar slutt allerede i neste friminutt.
Mine “forhold” på den tiden var av den korte typen. Varte de dagen ut var de slutt i løpet av uka uten at jeg tok det så tungt.
Jeg forelsket meg kanskje mest fordi det var slikt man gjorde, i det minste da vi begynte på ungdomsskolen. Det var aldri de helt dype følelsene. Mens ei av venninnene mine var dypt og inderlig forelska i samme gutten gjennom hele ungdomsskolen (uten fnugg av sjangs), varierte det stadig hvem jeg sa jeg var forelsket i i hviskende samtaler med venninnene.
Du kommer aldri til å få et langvarig forhold! Du er jo ikke trofast.
konkluderte venninna. Jeg tok ikke den debatten som 14 åring, men jeg husker jeg tenkte at det ikke var sant. Når jeg traff en det virkelig klaffet med så ville jeg slutte å lete. Men å være nesegrus forelska i en fyr jeg aldri kom til å få var ikke noe for meg.
Nå er vi venninnene fra den gang da i slutten av 50 åra. Med untak av hun som døde tre uker etter bryllupet sitt, er det bare jeg som har vært i et forhold i flere tiår. Til døden skiller oss ad, for bare to av oss altså.
Hun med den dystre spådommen fra den gang da forelsker seg stadig dypt og inderlig. Som regel i menn som er uoppnåelige av forskjellige grunner.
Egentlig rart at en så liten bok har fått meg til å tenke så mange tanker tenker jeg der jeg blar om siste side og lukker boka.
Sosialistenes guide til Bibelen av Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug ble kjøpt først og fremst av nysgjerrighet. Jeg regner meg selv som kristen, om jeg ikke har lest bibelen fra perm til perm tror jeg at jeg har ganske god kunnskap om de bibelske tekstene. 9 år på søndagsskolen og 19 år i speiderbevegelsen har bidratt til det. Jeg har lenge sett en sammenheng med bibelens budskap og kristendommen, men ville disse to stortingsrepresentantene for Rødt se det på samme måten?
De ser at Jesus alltid var på de svake i samfunnets side. De ser alle advarslene i bibelen om å samle i lader eller tilbe mammon.
De viser bibelens ord den respekt jeg mener den fortjener.
Samtidig får de inn litt politikk. Eller refleksoner. Når Krf i siste vakgkamp ble så intens opptatt av formueskatten, er det i tråd med bibelens budskap, eller er det mer budskapet til rike velgjørere som støttet Krf sin valgkamp?
De ble overrrasket over hvor radikal bibelen var til tider.
Jeg kunne trukket frem mange eksempler fra boka som gjorde inntrykk, men jeg anbefaller heller leserne mine å lese den selv. Om du er kristen eller ateist, sosialist eller godt plassert på høyresida tror jeg du vil få mange tsnker av å lese boka. I hvertfall hvis du leser den med et åpent sinn.
Boka har fått gode anmeldelser fra mange prester og andre kristne. Har ikke sett så mange sisialister som har lovprist den når jeg tenker meg om. Olaug Bollestad har skrevet pisitivt om boka. Jeg tror ikke Dag inge Ulstein kommer til å gjøre det. Heller ikke Sylvi Listhaug.
Terrasse og tram ser ok ut. Kunne kanskje vært beisa, men eĺlers ok. Jeg tar ting i mitt tempo. Jeg tar hensyn til kroppen min, og at det har vært et tøft år.
Jeg rusler rundt i mitt eget tempo. Forsøker å fokusere mer på det jeg faktisk får gjort enn det jeg ikke har rukket ennå.
Ikke er jeg så flink til å gå tur som når jeg hadde hundene. Det sier seg nesten selv. Dørstokken blir litt høyere, og det er sjelden jeg går tre turer i løpet av en dag.
Har dere tenkt på hvor mye og hvor mange ganger livet mitt har endret seg de siste årene?
I 2018 var jeg en hardt arbeidende turnusradiograf, jeg var foretakstillitsvalgt, satt i arbeidsgrupper, politiske råd og utvalg. Jeg hadde en kallender som knapt hadde en eneste blank dag. I tillegg hadde jeg tre voksne barn, mann, to hunder, hus og hjem. Samt to voksne foreldre som trengte mer og mer hjelp.
Nå er jeg uføretrygdet enke uten hund. Gang på gang har jeg stablet livet mitt på beina igjen. Skapt meg en ny hverdag. Når jeg har klart det sånn noenlunde har det på ny skjedd omveltninger, og så er det å starte på nytt igjen.
Vel nå har jeg nok en gang stablet meg på bena igjen. Klarer å se fremover. Tenker at livet er ok. At hagen ikke er perfekt i år gjør ikke så mye. Jeg gjør det jeg orker og gleder meg over det.
I innlegget Ferietid for politikere og radiografer. skrev jeg om kreativ, og ikke minst økonomisk lønnsom, ferieavvikling i sykehussektoren. En ferieavvikling som viser helt klart at når man vekter pasientbehandling opp mot økonomi, er det alltid pasientbehandlingen som taper. Ingenting trumfer bunnlinja for helsebyråkratene i helseforetakene. Det er ikke noe bedre i helse-og omsorgssektoren i kommune-Norge.
Kommer man fra Ådalen er Hønefoss som en storby og regne. Eller i det minste er det nettopp det at Hønefoss skal bli en storby utbyggere og enkelte politikere fantaserer om. For en god del år siden før byplanen skulle vedtas og byutviklingsdebatren var på sitt varmeste var det noen som snskket om Hønefoss skyline du vet akkurat som New York.
Men tilbake til helse- og omsorgssektoren. Her på Ringerike løser vi ferieavviklingen ved å rett og slett sommerstenge sykehjemsplasser på Nes i Ådal og sende beboerne på ferie til andre sykehjem i kommunen. De som ha bestemt det skal ha for kreativiteten. Denne gangen er det ikke vi politikere som lar kreativiteten blomstre. Vi har et politisk vedtak på at omsorgssenteret på Nes sksl bestå som et fullverdig sykehjem, samme hvor gjerne de som tenker mer på bunnlinja enn på pasientomsorg lenge har ønsket å effektivisere bort hele Nes i Ådal. Eller i det minste omsorgssenteret.
Ja, de ansatte skal selvsagt ha ferie. Jeg mener selvsagt ikke noe annet. Men jeg er overbevist at med kreativitet og vilje hadde man klart å løse feriekabalen uten å skibbe sykehjemsbeboere på dør.
Ringerike er en kommune som satser på hjemmetjenesten. Vi skal bo hjemme så lenge som mulig. I fremtiden må vi belage oss på å bo hjemme livet ut har jeg hørt. Det betyr at når du blir beboer på ett av våre sykehjem er du enten svært dårlig, slik at du trenger omfattende pleie og omsorg. Enten det eller så er du så dement at du trenger kontinuerlig tilsyn og ikke kan bo hjemme. Jeg er litt usikker på om disse to gruppene ser på ferie som et gode. Sykdom, enten den er fysisk eller kognitiv tar sjelden ferie. Og det er vel sykdom de kanskje mest hadde trengt ferie fra.
Jeg tror at en slik ferie heller forverrer sykdommene til beboerne enn å gjøre de friskere. Muligens er det en ønsket bieffekt, øke produksjonen, få ned liggetiden og ha en raskere rullering av sykehjemsplassene.
Jeg synes og det er rart at vi har sykehjemsplasser stående tomme for å ta i mot de ferierende ådølingene. Vi har en dekningsgrad på 7.1, langt lavere enn de fleste andre kommuner. Men det, det får jeg ta opp i et senere innlegg.
Stortinget har tatt ferie etter det jeg har forstått. Det siste de gjorde var å bevilge seg selv en lønnsøkning på 60.000, før de rodde som faan. Så bilde av det i bla.Masoud ledet an, og en fullsatt sal tok til årene.
For noen dager siden skrev jeg innlegget Stor tro på egne evner. Der skrev jeg om Helse Stavanger, altså sykehuset i Stavanger, som må betale Bravida 600 millioner kroner. Dette må de fordi direktører og styreledelse mente at den Gud gir et embede,gir han også envene som skal til. Kan man lede et sykehus kan man sikkert og lede et digert byggeprosjekt, ikke sant? Ledelse er et fag, og hva man leder er underordnet.
Så var det ikke så enkelt. Dårlig bygg-ledelse førte til plunder og heft for entrepenørene. Da saken var opppe i retten slo retten fast at hverken kontraktsansvarlige eller byggeledelsen «har hatt evne og/eller vilje til å se entreprenørenes produksjon og forpliktelser i sammenheng». Resultatet ble altså at sykehuset, eller Helse Stavanger da, må betale entrepenøren 600 millioner. Et Helseforetak med et nybygd sykehus og byggetrinn to på vent har ikke mange hundre milioner på bok, så en slik regning må tas fra driftbudsjettet. Altså fra de pengene man burde bruke til å pasientbehandling.
Når helseforetak, altså sykehus, bygger nye sykehus må de ta opp lån fra staten for å finansiere byggingen, og når nybygg står ferdig må helseforetakene betsle ned på de lånene, og får da en enda mer anstrengt økonomi enn de allerede har. Det er en kjent effekt i sykehusverden. Så og i Helse Stavanger.
Helse Stavanger er mer enn det nye sykehuset de flyttet inn i sist høst. De har fremdeles en del aktivitet i det gamle sykehuset i påvente av at de skal få råd til byggetrinn. De har også andre lokalisasjoner. Blant annet en poliklinikk i Egersund.
Egersunds første sykehus sto ferdig i 1880. I 1921 ble det påbygd og utvidet med flere senger. I1974/1975 ble det gamle sykehuset erstattet av et nytt sykehus et annet sted i Egersund. Dette anlegget var spesielt ved at det kombinerte sykehus og sykehjem. Noe jeg og flere med meg er morgendagens sykehus.
Som mange andre mindre sykehus har nedleggelse av funksjoner og sykehustilbud med ujevne mellomrom truet sykehuset. Ikke minst etter at Helseforetaksmodellen ble innført i 2002. I kjent stil har foretaksledelsen tenkt som mange andre foretaksledelser at det viktigste er at det står sykehus på veggen, og Egersund har en gang på veien blitt redusert fra sykehus til kun å være en poliklinikk. Altså et sykehus som lukker dørene etter normal arbeidstid, og ikke er åpent i helgene.
Helse Stavanger HF står i en alvorlig økonomisk krise på grunn av byggingen av nytt sykehus. Fra i år av må Stavanger universitetssjukehus (SUS) betale 484 mill. kroner i renter og 215 mill. kroner i avdrag på sine byggelån. I tillegg kommer ekstrakostnader knyttet til delt drift mellom det gamle sykehuset på Våland og det nye på Ullandhaug fordi helseforetaket ikke har hatt råd til å bygge det nye sykehuset ferdig. isse kostnadene har ikke helseforetaket rygg til å bære uten å gjøre drastiske kutt i driften, kutt som går ut over både de ansatte og innbyggerne i Sør-Rogaland.
Blant tiltakene foretaksstyret har gjennomført, er det de kaller «streng ansettelseskontroll» ved poliklinikkene, det vil i praksis si ansettelsesstopp. I tillegg vil styret i Helse Stavanger HF gå gjennom en rekke av sine leieavtaler med mål om å sentralisere mer av tilbudet sitt for å spare penger. Blant disse er leieavtalen for Egersund poliklinikk. Dersom styret skulle legge ned driften i Egersund, vil det innebære slutt på all sykehusdrift lengst sør i Rogaland. Det er en uholdbar sentralisering som innebærer en kraftig svekking av helsetilbudet til innbyggerne i Dalane.
Det er ikke akseptabelt at byggingen av nytt sykehus i Stavanger skal gå ut over helsetilbudet i resten av Rogaland. Konsekvensene av den feilslåtte foretaksmodellen skal ikke veltes over på innbyggerne og de ansatte i spesialisthelsetjenesten. I stedet for ansettelsesstopp og sentralisering bør regjeringen vurdere andre tiltak som kan settes inn for å hjelpe Helse Stavanger HF gjennom dagens økonomiske krise.
Den uthevede teksten over er hentet fra representsntforslaget stortingsrepresentantene Seher Aydar og Mimir Kristjanson fra Rødt leverte i januar. Der ba Aydar og Mimir om
Stortinget ber regjeringen instruere Helse Stavanger HF om å sikre at driften ved Egersund poliklinikk blir opprettholdt.
Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak mot den økonomiske krisa i Helse Stavanger HF.
Som en følge av dette representantforslaget vedtok Stortinget i april at regjeringen må sette inn tiltak for å sikre at tilbudet i Egersund blir videreført. Det gjorde at Helse Stavanger måtte innstille det pågående arbeidet med konsekvensutredningen som kunne ha ført til nedleggelse.
Regjeringen har ennå ikke fulgt opp vedtaket i Stortinget, kan jeg lese i dag. Det er forbundslederen i Norsk Radiografforbund som melder det. Han skriver på Radiogrsf.no at som følge av de omstillingene som Helse Stavanger har gjennomført til nå, er bemanningen på poliklinikken påå Egersund redusert fra to til én radiograf.
Denne radiografen skal jo som alle andre ha sommerferie, så med kun én radiograf på jobb må røntgentjenesten stenge i uke 28, 29 og 30.
Eller der er ikke bare røntgentjenesten på Egersund som må stenge. På Helse Stavanger sin hjemmeside kan jeg lese:
Egersund poliklinikk, inkludert røntgen og blodprøvetaking, har stengt i uke 28, 29 og 30.
Stortinget har tatt ferie. Om regjeringen hsr gjort det samme er jeg usikker på. Det ser ikke ut som om de har tenkt å gjøre noe for at stortingsvedtaket fra april skal bli fulgt opp. Antakelig ser de på ferieavvikling ved et Helseforetak som noe Helseforetaket står fritt til å styre selv. Ikke noe regjering og storting skal blande seg opp i. Tilbudet åpner jo, forhåpentligvis, igjen etter noen uker….
Saken har en paralell til et sykehjem i egen kommune. Der blir sykehjemdbeboere sendt på “ferie” til andre sykehjem i kommunen. Men det får bli et annet innlegg…..
Dagene flyr av gårde. Det er vel hovedbudskapet i Wxt sitt innlegg.
Kunsten er å evne å ta i mot denne strømmen av dager, timer, minutter som kommer stormende mot oss. Ta i mot de, gjøre det beste ut av de. Ikke bare la de flyte av gårde.
Det er mitt ansvar å gjøre min dag god. Fylle den med opplevelser som gjør meg godt. Ikke sitte å vente på at noen skal leve livet mitt for meg mens sanden langsomt renner ut av timeglasset. Mitt timeglass.
