Turen til Odalen medførte og en tur til kirkegården for å lete etter grava til tippoldemor Anne Marie. Jeg fant ikke den, men måtte jo lære meg litt mer om denne relativt lille kirken.
Kirken ble vigslet 6. desember 1864. Den ble oppført etter tegninger av Christian Heinrich Grosch, og var opprinnelig åttekantet.Senere har den blitt forlenget østover med kor og sakristi og vestover med våpenhus.
Navnet Christian Heinrich Grosch er jeg relativt sikker på at jeg har vært borti før. Jeg undersøkte litt, og han står og bak kirkene: Nes i Ådal, Hval, Fiskum og Flå kirke. Han hadde og laget utkastet til Hønefoss gamle kirke som brant for en del år siden.
Kirkegårdens eldste gravminne er gravminnet over Kari:Håkensdatter:Lvtne, død 24. april 1745. Det ble flyttet hit fra kirkegården på Jugarmo.
Jeg blir selvfølgelig nysgjerrig på hvem denne Kari:Håkensdatter:Lvtne var siden gravminnet hennes ble flyttet til den nye kirkegården rundt 120 år etter at hun døde. Det klarte jeg ikke å finne ut av ved å google. Så nå ble jeg enda mer nysgjerrig. Et ekte mysterium å løse.
Jeg har advart dere om at det blir noen innlegg om dagsturen min til Odalen, og her kommer ett til. Et innlegg fra rusleturen jeg tok på Øyen, stedet der min tippoldemor trådde sine barnesko. Snakk om idylisk sted!
Øyen er Storsjøens største øy. Det går en grusvei ut til de to gårdene på øya. Jeg parkerte ved en båthavn rett før jeg kom til veien over til øya, og ruslet derfra.
Allerede på veien over til øya ble jeg slått av hvor vakkert det var. Storsjøen klar og blå, fullt av vannliljeblader og et par blomsterknopper. Blå himmel og strålende sol la heller ikke noen demping på stemningen.
Jeg fotograferte til høyre og venstre, og koste meg veldig.
Storsjøen, hvor Øyen ligger, er en innsjø i Innlandet som tilhører Glommavassdraget. Sjøen er delt mellom kommunene Sør-Odal og Nord-Odal med omtrent hver sin halvpart.
Før vegnettet rundt Storsjøen ble utbygd, var Storsjøen en viktig ferdselsveg mellom Nord-Odal og Skarnes. I begynnelsen av forrige århundre var det to båter som fraktet personer og varer: «Odølingen» og MS «Storsjø».
Nå er det rikelig med fritidsbåter og også mange kano- og kajak-padlere finner veien hit. Det er en rekke øyer, holmer og skjær i Storsjøen. Øyen med sine 2 523 114 m² er den største og den eneste det bor folk fast på.
Over på Øyen snodde veien seg gjennom et lite skogholt med relativt tett vegetasjon. Det finnes fire verbeområder på Øyen som tilhører Øyen naturreservoat. Formålet med vernet er å bevare et område som representerer en bestemt type natur av gammel barskog med innslag av gammel løvskog, og har særskilt betydning for biologisk mangfold ved å være levested for arter knyttet til gammel barskog, løvskog og død ved.
Det er registrert rødlisteartene gul snyltekjuke, rynkeskinn, rosenkjuke, svartsonekjuke og trefelt evjeblom. Jeg er ingen biolog, og har svært lite greie på kjuker, men det var et fint sted å gå tur.
Gjennom løvet ser man en av gårdene på øya. Litt usikker på om det var der tippoldemor ble født, ved nærmere studie av kart tror jeg det var den andre gården. Den tok jeg ikke bilde av. Kom liksom ikke på en bra vinkel. Spaserer liksom ikke bare inn på tunet og sier Hei, jeg tror tippoldemora mi bodde her.
Øyen var et ydillisk sted. Også her ble det tatt en del bilder.
I går var jeg i Odalen og lette etter røttene mine. Da var Odalstunet et fint sted å starte Jeg anbefaler andre som er i området rundt Skarnes å ta en tur dit.
Odalstunet er en såkalt bygdesamling hvor man har samlet gamle byggninger fra både Sør- og Nord-Odal for å vise hvordan folk levde i tidligere tider. Odalstunet er bygd opp på en fin måte, og viser både et gårdstun, en husmannsplass og skogskoier. Alt plassert slik at det naturlig passer inn i omgivelsene.
Man kan fritt besøke Odalstunet når man måtte ønske, står det på nettsiden. Men på søndager i juli er noen av husene åpne, og det er litt aktivitet på tunet. Det er og noen litt større arrangement gjennom året. Sjekk hjemmesiden deres for informasjon.
En forsamling av “kloke menn”, anført av en lærer ved navn Gunnar Tanga og bestående av flere historieinteresserte gardbrukere i Sør-Odal, gikk sammen om å danne et tunlag i 1948, og skapte det som i dag er Odalstunet.
Folk i Odalen lå jevnt over ganske langt ut på venstresida, politisk sett, etter krigen, så det ble gjort et poeng av at Odalstunet ikke skulle vise en storgard, men at det derimot var en gjennomsnittsgard fra området som var det museale idealet. Dette holdt man fast med, helt til man fikk tilbudet om å overta den store Gjersøyenbygningen på 1960-tallet. Den sto på en av de større gardene i bygda og representerer på ingen måte noe gjennomsnittsbruk. Bua fulgte med på lasset da hele garden skulle rives, og dermed røk intensjonen om en gjennomsnittsgard. Det fantes visst pragmatikere på venstresida også på 60-tallet.
Her ser dere Gjersøyenbyggningen. Et staselug bygg. Absolutt. Ikke et gjennomsnittshus i dette distriktet.
Inne i Gjersøyenbyggningen drev ei kvinne i tidsriktig antrekk og lagde mat på gamlemåten. Hun kunne friste med både risengrynspudding og poterpudding. Oppskriftene fant hun i en gammel kokebok som var enda eldre enn den jeg har. Husker ikke hva forfatteren het. Tok ingen bilder, for vi var ikke alene på det kjøkkenet. Men vi fikk oss en god prat om gamle mattradisjoner. Hun hadde som mål å prøve alle oppskriftene i kokeboka, men trodde hun kom til å slite med skillpaddesuppe. Da jeg gikk videre begynte hun å steke frikadeller.
Jeg satt litt på tunet med en kaffekopp. Også her var det med i bilettprisen. Jeg kjente på en ro på dette tunet. Et godt sted å være. Tilhørighet til tidligere genrasjoner?
Låven var stor, og hadde noe uvanlig to låvebruer. Det er jeg usikker på om jeg har sett før. Spurte guiden hvorfor, hun trodde det bare hadde med størrelsen å gjøre.
Jeg tok meg en god runde på museet. Flott sted for fotografering. Motivene står nesten i kø.
Her er stua på husmannsplassen. Den er litt større enn vanlige husmannsplasser fordi den drev med (lovlig) brennevinnsutsalg. Om husmannen selv brant spriten eller solgte varer andre hadde laget visste ikke guiden.
En fin start på min reise tilbake i tid. Kanskje tar jeg turen tilbake ved en senere anledning.
Sitter her med tekopp, frokost og tastatur slik jeg pleier åcstarte morgnene. Var våken litt over 5, men klarte å sovne igjen, hørte Yngste Sønn dra på jobb litt over 6, sov videre og sov til klokka nesten var 8. Trengte det vel.
Paa reise har vært på Dovre og Dovrefjell. Du vet det norskeste av det norske. Selve grunnfjellet. Evig og tro til Dovre falller! Var det ikke det Eidsvollmennene sa?
GGG hadde sin egen versjon av det mottoet. Vi skal være sammen til Dovre faller, sa GGG til meg sommeren 1990. Vi var unge og nyforelska. Jeg syntes det der med Dovre faller var litt vel pompøst. Spesielt fra en fyr som liksom ikke virket som noen stor romantiker. Jeg kunne ikke love noe solid fjell tilbake. Pragmatikeren i meg hadde problemer med å love for evigheten.
Dovre består. Men vi klarte å holde løftet vi ga hverandre noen år senere. Vi holdt sammen i gode og onde dager, til døden skillte oss ad. Ikke dårlig det heller.
Mulig dette var et rart innlegg å skrive inspirert av et innlegg om en fjelltur. Men Dovre og Dovrefjell…. Det får meg alltid til å tenke på løftet til den unge, forelskede GGG. I løpet av årene som har gått fra løftet ble gitt kjørte vi over Dovrefjell flere ganger. Vi sjekka alltid soliditeten på fjellet, og konkluderte med at Det holder en stund til…Dovrefjell ble på mange måter vårt fjell.
På min tur til Odalen stoppet jeg ved Sagstua skole. Her var det museum i den gamle skolebyggningen som og var forfatteren Sigurd Hoels barndomshjem.
For biletten på 125 kr. var det foredrag om skolen så vel som forfatteren, en film om forfatteren og kaffe med hjemmebakt snipp i sola på tunet etterpå.
Skolehuset ble bygd i 1856 og står på Sand i Nord-Odal, der det alltid har stått. Skolen ble museum i 1988. Her er det samlet utstyr fra gamle skoler i både Nord-Odal og Sør-Odal og innredet et klasserom i gammel stil.
Da jeg entret skoleplassen hadde et nytt foredrag akkurat begynt. Etter å ha betalt bilett ble jeg sendt inn i klasserommet. Jeg unnskyldte meg for foredragsholderen som sto ved kateteret og de tre godt voksne “elevene” som satt på pultene for at jeg kom for sent, slapp å stå i skammekroken og fikk lov til å sette meg ved en skolepult.
Etter som foredraget skred frem forsto jeg at oldemoren min mest sansynlig hadde gått på denne skolen og sittet i dette klasserommet. Jeg spurte foredragsholderen om det i etterkant, og han var enig i det. Skolepulten jeg satt ved hadde hun nok ikke brukt. Den var nyere enn det. På 1870-tallet da oldemor Anne Mathilde gikk på skole var det langbord med trekrakker i klasserommet.
På veggen i klasserommet var det flere gamle skolebilder både fra denne skolen og andre skoler i Odalen. Jeg så ingen datteringer. Foredragsholderen var borte da jeg gikk rundt å fotograferte. Men noen av forfedrenw mine kan jo ha vært på noen av bildene. Skal jo noe til om noen kunne navngi alle på bildene, så jeg spurte ikke mer om det.
Når det kom til biten om Sigurd Hoel må jeg innrømme at jeg nok har en del kunnskapshull. Under foredraget kom jeg til at jeg muligens ble tvunget til å lese Veien til verdens ende da jeg gikk på gymnaset. Jeg husker og at jeg ikke forsto hvorfor norsklæreren mente denne romanen var så fantastisk. Litt inntrykk må den dog ha gjort, siden det begynte å demre når foredragsholderen ga et kort resymé av romanen.
Kjente i etterkant av foredrag og film at jeg fikk lyst til å lære mer om Sigurd Hoel. Kanskje lese Veien til verdens ende på ny.
Kaffe og snipp i sola etterpå smakte godt, og praten gikk lett. Flott stopp på turen min.
Jeg var på tur i hele går, og koste meg virkelig. Ikke noe dritsur kjerring her i gården. Det der med dritsur på tur er noe Reis med meg får ta seg av.
Nå var jo jeg på tur alene. Da hadde det jo vært dumt å være sur. Jeg mener, likte jeg ikke turen kunne jeg jo bare avslutte den. Sikkert lettere at noen surner hvis man ikke selv har valgt turmål eller å dra på tur i det hele tatt. Har vel opp gjennom årene hatt med meg noen sure tenåringer på diverse turer. Ingen kan være så dritsur som en dritsur tenåring.
Selv har jeg det med å surne når jeg blir litt vel sliten. Da vi gikk En kongelig tur… tilbake i 2020 var jeg drittsur en periode, ja til og med fly forbanna. Ikke nok med at mobilen ble ødelagt, jeg var så sliten at jeg vurderte hjertestans. Slik blir man ikke blid av.
Mobilen førte til litt stress i går og. Da jeg skulle ta bilder på skolestua på Sagstua var den plutselig borte. Både bil og museum ble saumfort. Jeg visste at jeg hadde sjekket telefonen da jeg satt i bilen før jeg dro fra forrige stopp. Var muligens litt vel stresset da. Men jeg fant den. Den sto i holderen GGG har montert på dashbordet. Jeg bruker den sjelden, bare når jeg kjører etter GPS. noe jeg jo gjorde i går når jeg manøvrerte meg rundt i Nord-Odal.
OK. Jeg skjelte ut både GPS, og bilen som lå helt opp i bakluka mi på en snirklete bygdevei ut på ettermiddagen. Men det skyldtes mest lavt blodsukker, og at selv når en unner seg en ørliten ferietur får hverdagen hjemme tak i en. Mobil er en fin oppfinnelse, men kan ha sine ulemper og. Det er vanskelig å få helt fri.
Noen av dere husker kanskje at jeg i slutten av mai begynte å lete etter tippoldemødrene mine. Jeg startet med farfars mormor Inger, fortsatte med farfars farmor, Andrine, før jeg skrev et innlegg om min farmors farmor Anne. Etter det ble det stillt fra meg når det gjalt tippoldemødre. Ikke fordi jeg har glemt prosjektet, men fordi jeg måtte reise litt for å gå i sporene til farmors mormor. Hun kom ikke fra distriktet rundt Hønefoss.
Jeg har gjort hjemmeleksa mi godt. Søkt opp mest mulig i formasjon om tippoldemor Anne Marie Øyen før jeg tok turen til hennes fødested Nord-Odal.
Lite visste jeg da jeg begynte dette prosjektet at tippoldemora mi fra Hedemarken var født og oppvokst på ei øy! Men joda, tippoldemor fra innlandet var født øyboer. Nærmere bestemt på Nedre Øyen. En gård som ligger på Øyen, som er Storsjøen i Odalen sin største øy. Klart jeg måtte ta meg en tur dit!
Bildet over er ikke fra Øyen, men fra Odalstunet. Et museum, bygdesamling, over gamle bygg fra Sør- og Nord-Odal. Jeg tenkte det var et greit sted å starte for å få litt innblikk i livet til tippoldemor Anne-Marie og de andre forfedrene mine fra Nord-Odal. Det store bygget midt på bildet er frs Nord-Odal, og kan passe med den tiden Anne-Marie levde.
Etter å ha tatt noen stemningsbilder og besett meg på Odalstunet (kommer eget innlegg om det etter hvert), dro jeg videre til Øyen, denne øya i Storsjøen.
Jeg parkerte ved en båthavn, og tok beina fatt over til Øyen. Utrolig idylisk sted.
Øyen har en eldgammal bebyggelse hvor den første boplassen kan være over 2 000 år gammal. Området har historier om både konger og plyndringer. Øyen er kanskje bygda Oppstads eldste bosted.
Omkring 1300 ble garden Øyen delt i et øvre og et nedre bruk slik det fortsatt er i dag. Tippoldemor Anne Marie var født på nedre Øyen.
Gården du skimter på bildet tror jeg er Øvre Øyen, altså ikke gården Anne Marie er født på, men nabogården.
På Øyen har det vært et helt samfunn for seg med fem store gardsbruk og over 12 husmannsplasser. Mange av disse plassene kan man ennå finne rester av i skogen.
Herfra var det kort vei til både Sand og Mo over Storsjøen og til Oppstad langs Oppstadåa. Det var og en egen skole. De ble lagt ned i 1920.
Nå gikk nok ikke tippoldemor Anne Marie på den skolen. Hun var født i 1825, og skolereformen som startet utviklingen fra omgangsskole til faste skolebygg skjedde rundt 1850. Så det var nok omgangsskole på Anne Marie.
Anne Marie hadde så vidt jeg har funnet ut 7 søsken.
Fortsatt et bilde fra Odalstunet.
Anne Marie ble gift som 22 åring med Hans Hansen Ruud, også han fra Nord Odal, og de bosatte seg på Nordstua Ruud.
Jeg tok turen til et busdtopp som het Nordstua-Ruud, men fant ikke noe å fotografere der. På veien stoppet jeg på Sagstua skolemuseum. Også det kommer det et eget innlegg om.
Anne Marie og Hans fikk 10 barn. De gikk mest sansynlig på Sagstua dkole, kunne guiden på skolemuseet fortelle.
Her ser dere skolestua som i dag er museum.
Tre av sønnene emigrerte til USA. En datter ble gift på Skarnes, to døtre og en sønn i Nord-Odal, Tre av døtrene ble gift i Åsa på Ringerike, som jo er min hjembygd. En av de, Anne Mathilde er min oldemor. Hun er en kvinne jeg synes fortjener et helt eget innlegg. Litt usikker på hvor det ble av sistemann.
Anne Marie levde hun til hun ble 71 år. Hun ble gravlagt på Mo kirkegård i Nord Odal. Selvsagt tok jeg også turen til kirken og kirkegården.
Jeg fant ikke gravene til Anne Marie. Den er nok slettet. Hun har vært død i 130 år. Fant mange gravsteiner med Ruud-navn på, men ingen som jeg fikk til å stemme med navn og fødselsdstoer hverken for Anne Marie, ektemannen Hans eller de av barna som skal være begravet på denne kirkegården. Mulig jeg kan ha oversett noen av barna. Jeg studerte bare de eldste gravene nøye.
Det har vært en morsom og litt spennende dag. Jeg har sett frem til den lenge, og den levde opp til forventningene.
Nå ee jeg ferdig med samtlige tippoldemødre på farssiden. Det komner et innlegg om oldemor Anne Mathilde etterhvert. Datteren til Anne Marie. Så kommer jeg til å ta for meg de 4 tippoldemødrene på morssiden min. De vet jeg i utgangspunktet mindre om, så det kan bli spennede. Hva klarer jeg å finne ut?
Turen i dag kommer og til å resultere i flere innlegg. Det har vært en dag med mange inntrykk. Så i dagene som kommer blir det innlegg med litt innhold her på bloggen, så følg med.
Er penger et av samfunnets siste tabu? Det er en tanke som dukker opp etter å ha lest Dani Valderrama sitt siste innlegg. Hun ber om unnskyldning for å ha flekset penger. Det har jeg sett hun hat gjort i tidligere innlegg og. Bett om unnskyødning for å ha fleksa penger, altså. I dette innlegget forteller hun at hun brukte 2.000 kroner på en tur med pirat-taxi. Hun gjør det ikke på en slik måte at det virker som om hun ønsker å vise hvor rik hun er. Hun forteller det mer for å vise hvor dum hun var. Advare andre, fortelle at det kanskje er smart å avtale pris før man setter seg inn i en pirat-taxi. (Eller kanskje ikke ta pirst-taxi i det hele tatt. Det siste rådet kommer fra ei kjerring som har levd en stund.)
Danii Valderrama føler altså for å be om unnskyldning for å fortelle at hun har penger, og tjener penger. Sist hun ba om unnskyldning for å ha flashet penger var når hun hadde fortalt at hun hadde inngått en avtale, et sammarbeid, hun skulle få 60.000 kr for. Hvorvidt det er lettjente penger aner jeg og andre lesere ingen ting om. Vi vet jo ikke hvor mye arbeid hun må legge ned for den summen. Er det en dagslønn er det utrolig godt betalt. Er det en årslønn er det utrolig dårlig betalt.
At hun føler for å be om unnskyldning tipper jeg kommer av at hun har fått reaksjoner på det å skrive om pengesummer. Det er vel noen som har fått kløe i kommentarfelt-fingrene sine. Andre får stygge kommentarer når de skriver at de ikke har penger, eller har dårlig råd. Det rare er at jeg ofte tror det er de samme personene som skriver kommentarer i begge tilfellene.
Hvor tykk lomnebok eller slunken bankkonto en har sier svært lite om hvem man er som menneske. Man skal ikke skamme seg over å ha dårlig råd. Man skal heller ikke skamme seg over å tjene penger.
Jeg ønsker meg et samfunn med små forskjeller. Det tror jeg er et godt samfunn å leve i for alle. Vi oppnår ikke det ved å skjule at forskjellene finnes, og at de er økende.
Når man ser at noen har råd til å kjøpe nye flybiletter fordi de kom for sent på flyplassen, for så noen timer senere svi av flere tusen på pirat-taxi, mens man ser at andre leter etter flasker i søppelbøtter for å få råd til ei pakke knekkebrød. Da setter det ting i perspektiv.
Ved å ha fokus på forskjellene er det lettere å få gjort noe med de. Å skjule samfunnsproblem har aldri vært med på å løse de. Man løser lite med skylapper og lukkede øyer for realiteter.
Folk burde ikke skamme seg over å være fattige i Norge i dag. Norge som samfunn, som velferdsdtat og som ett av verdens rikeste land burde skamme seg over at fattigdom finnes i Norge. Vi som folk burde skamme oss over at vi har latt forskjellene øke og at fattigdom har blitt et økende problem.
Krabbeskjell på terrassen må sies å være grei sommermat en litt lat lørdag i juli. Trengte noe enkelt og godt. Varmen før i dag slo meg helt ut, og siden jeg er alene hjemme så jeg ingen grunn til å stå på kjøkkenet og bruke tid på å lage mat.
Regnskura som kom litt tidligere i ettermiddag gjorde at det ble levelig temperatur ute. Det var godt, for det var litt vel varmt tidligere i dag. Jeg ble helt slått ut. Nå har jeg kvikna til, og bådde fått tatt oppvasken og vært en runde med vaskefilla.
Nå sitter jeg og planlegger morgendagen. Egentlig hadde jeg tenkt meg på en litt lengre dagstur, men så ser jeg at det er et arrangement som passer helt utmerket til denne kjerringa rett i nærheten her. Så nå teller jeg litt på fingrene hva jeg gjør i morgen. Får kanskje se hvordan jeg er i morgen, og hvor varmt det er. En ting er sikkert. I morgen blir det tur, kort eller lang. Jeg tror det vil gjøre denne kjerringa godt.
I år kan jeg ikke skryte på meg store evner som gartner slik Under Maarfjellet gjør i sitt siste innlegg. I kjøkkenhagen vokser noen krydderurter, rabarbra og en solsikke. Hva solsikken gjør der har jeg ikke snøring på. Den har sådd seg selv. Det blir mer og mer klart for meg at tiden med kjøkkenhage og hage generelt går mot slutten. Interessen og overskuddet er ikke der lenger.
Gi meg en terrasse stor nok til blomster, gyngestol og noen krydderurter, og jeg skal lage meg en oase. Drømme-oasen. Det er meg der jeg er nå.
