I går fikk jeg et spørsmål på bloggen min om hvorfor jeg var medlem av akkurat Rødt.
Det var et godt spørsmål, og gode spørsmål fortjener gode svar.

Jeg fant vel i tidlig ungdom ut at jeg hørte til på venstresiden i norsk politikk.  Det har slik jeg ser det litt med grunnholdninger å gjøre. Om man er mest opptatt av felleskapeller individualisme, av penger og profitt eller om mennesker. Mange er sikkert uenig med meg i den inndelingen, men det er slik jeg tenker.  Venninna mi var aktiv i AUF, men jeg følte ikke at det liksom helt var partiet for meg.
Men jeg var ikke politiskaktiv før jeg var voksen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da vi bodde i huset i skogen meldte jeg meg inn i SV, og ble fort med i styret av det lokale SV laget.
Men det var en del av de sakene som vi diskuterte idet lokale SV laget hvor jeg ikke helt var enig med resten av de i styret. Mest i lokalpolitiske spørsmål.
Men jeg husker Kristin Halvorsen var i bygda invitert på et sånt åpent møte på samfunnssalen i bygda.  Jeg husker ikke tema nå, men jeg spurte Kristin Halvorsen et spørsmål under spørsmålsrunden etter innledningen hennes og at jeg ikke var fornøyd med svaret. Det var en for teoretisk løsning på problematikken.  Den ville ikke fungere i praksis.
jeg vet at jeg grunnet på dette lenge. Var partilederen så lite praktisk innstilt, eller svarte hun arrogant?  Jeg visste ikke helt hva jeg mislikte mest. Og det var litt vondt, for jeg hadde alltid hatt sansen for Kristin Halvorsen.

Da vi flyttet til Drømmehuset  og ny kommune tenkte jeg på å engasjere meg politisk, men det ble liksom litt med tanken.  Lokalpolitisk kan jo enkeltmedlemmer ha mye å si om hvordan du opplever et parti.  Og jeg var usikker på om SV var mitt parti.
Jeg husker at jeg hadde en runde på de forskjellige partienes stand på torget under stortingsvalgkampen 2009.  Jeg brukte mest tid på SV sin stand. Men fikk ikke skikkelig svar på hva de mente om de sakene jeg var opptatt av.  Blant annet organisering av sykehus. Jeg tok turen videre til de andre partiene, mulig med unntak av Frp.  På Rødt sin stand møtte jeg ei som hadde de riktige svarene, og  hun viste meg og at det sto i partiets program.  Litt senere på dagen kom jeg og i snakk med lederen i det lokale Rødt laget, en “legende” i Ringerikspolitikken som jeg hadde stor respekt for gjennom det jeg hadde lest av leserinnlegg og uttalelser i lokalavisen.

Men Rødt var ikke partiet mitt.  De var alt for radikale, kommunister for meg.  De var for Væpna revolusjon og ville sikkert fjerne all privat eiendomsrett, noe som fikk bondejenta i meg til å stritte.

I 2010 gikk lederen av SV og Rødt her på Ringerike ut  i avisen og kunngjorde at de ønsket å lage en fellesliste med Rødt, SV og uavhengige sosialister til Kommunevalget i 2011, og lurte på om noen uavhengige som i dag ikke drev med politikk kunne tenke seg å være med på en slik liste.

Det var midt i blinken for meg! Så jeg tok kontakt. Fikk raskt være med på å utforme programmet vårt i en arbeidsgruppe som besto av 2 fra Røst, to fra SV og to av oss som hadde meldt oss som uavhengige.  Det var utrolig gøy. Politiske debatter om hva vi skulle ha i programmet.  Og jeg koste meg med engasjerende arbeid.  Hyggelige folk, fra begge partiene, god tone oss seks i mellom Da nominasjonsmøtet kom ble jeg nominert på en annenplass på lista.  Det var utrolig gøy og være med på å lage et program, skaffe mange nok underskrifter til å få lov til å stille liste (300) Arbeidet i Solidaritetslista var utrolig givende!   Jeg følte og at jeg hadde stor innflytelse på programmet.

For eksempel hadde Hønefoss Kirke brent ned noen år i forveien.  Det å få gjenreist ny kirke var et evig mas til kommunen om penger.  Ingen av de andre i gruppa var kirkegjengere. Det var ikke deres “klubbhus” som en av de sa.  Så plutselig gikk debatten på at vi kanskje skulle ha i programmet vårt at vi ikke skulle gjenreise kirken.  Jeg argumentere for mitt syn, men de tok meg ikke helt alvorlig. For de betød nok ikke en kirkebygning det samme som for meg som har min barnetro og gjerne går i kirken en gang i blant.
Vel, vi hadde en avtale om at hvis du skulle stå på lista måtte du være enig i det som sto i programmet.  Eller du måtte ved en debatt i kommunestyret stemme i tråd med programmet. Det var jo det du gikk til valg på.
Jeg kunne aldri stemme for at kirken ikke ble gjenreist.
Jeg hadde to barn begravet på den kirkegården, og jeg savnet kirken.
Så jeg tok på meg jakka, tok veska over skuldra og sa at  da måtte jeg trekke meg fra lista. Jeg kunne ikke stemme mot å bygge kirke.
Min deltakelse var vidt viktigere for dem enn å ikke bygge kirke, så vi lot være å ha noe om det i programmet.
Min første ørlille politiske seier.

Vel, jeg var for ukjent ved det valget. Jeg kom ikke inn i kommunestyret selv om vi fikk inn tre.. Ble andre vara Litt nedtur. Men det var jo gøy å bli vara. Og så ga de meg fast plass i Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd. Jeg vr fortsatt med, og jeg fikk møte i kommunestyret en del ganger den perioden.

Fire år senere Kommunevalget 2015. SV ville ikke lenger være med i Solidaritetslista. Men Rødt og uavhengige fortsatte samarbeidet, selv om noen av de uavhengige og falt fra.  Jeg ble listetopp og “ordførerkandidat”.  Men vi fikk bare inn en representant og Nanna slo meg med flere kumuleringer. Så jeg fortsatte som vara til kommunestyret og med fast plass i Hovedutvalget. Vi gikk alltid gjennom sakene som skulle opp i kommunestyret sammen, og selv om jeg ikke var i salen var det gøy å følge med på det politiske arbeidet. Jeg ble mer og mer engasjert.

Høsten 2016 skulle Høyre og Rødt ha et felles folkemøte om eldreomsorgen i kommunen.  Hvordan det kom i stand er jeg usikker på. Jeg var jo ikke medlem av Rødt.  Men Kristin Øhrmen Johnsen som var en av Høyres representanter i Helsekomiteen på stortinget og Bjørnar Moxnes  skulle delta. I forkant av folkemøte skulle Øhrmen Johnsen og Bjørnar Moxnes på omvisning på et av kommunens sykehjem. (Det nyeste og fineste).  Og fordi jeg var Solidaritetslistas representant i Hovedutvalget or Helse- Omsorg og Velferd ble jeg invitert med.
Jeg ble og invitert med på en pizza sammen med Rødt og Moxnes mellom omvisningen og møtet.  Samarbeidet i Solidaritetslista (sol) ble tema rundt bordet, og det at jeg var i Sol og ikke i Rødt. Ikke noe negativt, bare en kjensgjerning. Jeg hadde aldr følt på noe press for å melde meg inn i Rødt.  Plutselig satt Bjørnar Moxnes øynene i meg og spurte hvorfor jeg ikke var medlem. Jeg hadde et godt svar. Sjelden jeg er skåret for tungebåndet, Og folka fra Rødt poengterte for Moxnes vårt gode samarbeid.

Men en tanke var sådd.
Jeg følte meg veldig hjemme sammen med folka fra Rødt. Sånn lokalpolitisk var de helt klart min flokk. Jeg grunnet på det et par måneder, og meldte meg inn rundt nyttårstider 2016/2017.    Mange har liksom litt forutsatte meninger om Rødt. Det kan dere lese om i innlegget Jeg en ekstremist??? fra 2015.  Det hadde jeg og, men jeg tok sjansen.

Litt tilfeldig var det jeg som ble utskremt representant til Rødt sitt landsmøte 2017. Det var ingen av de andre som hadde lysteller mulighet.  Så helt ny i partiet stilte jeg opp som lokallagets eneste representant på Landsmøte.
Det var skremmende å gå inn i salen. Jeg kjente ingen.
Og selv om det som på et hvert landsmøte og i et hvert parti var mye rart, og mange litt merkelige resonnement. som ble framført fra talerstolen fra enkelte følte jeg meg ganske raskt hjemme.  Dette var min flokk.  Her var fagforenings-kjemper fra Odda, og folk som brant for lokalsykehusene som meg.  Jo her hørte jeg til.

Jo mer jeg leste av Rødts program, jo mer og mer overbevist ble jeg om at dette var riktig parti.
Vet dere for eksempel at Rødt er i mot bompenger? Vi mener at infrastruktur som veier må finansieres av det offentlige.  Bompenger er en ekstra skatt som slår urettferdig ut, formens de med god råd har råd til å suse gjennom bomringer så ofte de måtte ønske, kan bompengene være det som gjør at barn fra lavinntektsfamilier ikke kan delta på fotballtrening .Familien har ikke råd til de antall bompasseringer kjøring til trening krever.