Har fått med meg at det er inn i år å mimre tilbake til 2016. Jeg har tenkt at 2016 var det året jeg virkelig var på topp. Jeg fyllte 50 det året, og jeg husker 50-års dagen min som en fin markering hvor jeg var trygg på og stolt av hvem jeg var. I kveld har jeg lest meg gjennom blogginnlegg fra den tiden, og mimret tilbake.
Jeg startet januar med en idé om at jeg skulle slanke meg. Vel, det holdt vel en fjorten dagers tid før jeg forkastet det prosjektet..
Interressant å lese innlegget Tenker på deg… hvor jeg viser stor omtanke for en bekjent jeg var engstelig for at skulle jobbe seg i hjel. Det virker ikke som om jeg innså at jeg var i ferd med det samme selv. 2 år senere var det min tur til å møte veggen.
I 2016 var fremdeles Den halvgale perseren en del av vennekretsen min. Ting skjedde så slik er det ikke lenger. Jeg tenker på henne og lurer på hvor hun er nå, hvordan hun har det – og hvilke tanker hun har om det som skjer i Iran nå. Hadde vært gøy å dele en flaske vin og skravle litt igjen. Lurer på om jeg skal forsøke å få kontakt – og om hun ønsker kontakt.
Når jeg tenker tilbake er jeg liksom på topp i 2016, men jeg ser i et innlegg at jeg reflekterer over at jeg nok ikke har en kropp som kommer til å holde ut i radiografyrket til jeg er 67. Litt interressant å lesr. Antakelig begynte jeg å bli sliten, selv om jeg nok ikke innrømmet det for meg selv en gang.
I innlegget Ikke rart jeg blir sliten…. skildrer jeg hverdagen min på den tiden ganske godt. Og nei, det er ikke rat jeg var sliten – men du så engasjerende det livet var.
Oppussing av hytta drev vi og med. Det var nok å drive med. Hvor hentet jeg all energien fra? Eller muligens jeg ikke hadde så mye energi. Leser at jeg øvde meg på å klare å si nei når jeg ble spurt om noe jeg egentlig ikke hadde overskudd til. Lyktes sjelden i å si nei.
Endelig var det somnerferie. Jeg tror jeg trengte det. Litt stress, selv om det er ferie. Alltid til tjeneste… forteller litt om hvor vanskelig det var å lande når jeg fikk ferie.
Men vi hadde noen flotte feriedager på Bud på vestlandet. Det var en fin uke.
Så fyllte jeg 50 år – jeg? Og ja, når jeg leser om hilsner jeg mottok blir jeg rørt også i dag snart 10 år senere. Jeg levde et flott liv den gang. Det gjør jeg nå og, selv om det er et helt annet liv.
Et operert hjerte er et operert hjerte…. Overskriften og teksten lyser mot meg. Når tok jeg EKG sist? Mulig da jeg ødela ankelen i 2021. Men hvor ble det av planen om å ta å kontrollere det hjertet med jevne memmomrom. Mulig noe jeg burde nevne for fastlegen?
Det begynner å demre for meg hvorfor jeg til slutt møtte veggen når jeg leser innlegget Jeg skulle ha vært i Drammen….
Turbo kom inn i livet vårt. En hund som virkelig levde opp til navnet sitt. Det har vært noen hunder gjennom årene…
Når jeg nå har bladd meg gjennom 2016 ser jeg helt klart hvorfor veggen kom brutalt og hardt i møte med meg i 2018. Litt overrasket at jeg faktisk klarte å henge med helt til 2021 før det ble helt slutt på livet jeg elsket.