kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Demokrati er noe dritt. Noen ganger mener ikke folk det samme som de som tror de vet best.  Sånn og i Trondheim AP. I helga ble Trond Giske valgt til nestleder, selv om valgkomiteen hadde innstilt på et helt annet menneske.
Som jeg sa; demokrati er noe dritt. Mye enklere når folk bare stemmer tanketomt i flokk slik de har fått beskjed om Altså slik valgkomiteen innstiller.

Jeg bryr meg ikke så mye om Arbeiderpartiet. Fortsetter de slik de driver nå trenger vi bare et par, tre stortingsvalg til før de er under sperregrensa.
Ikke bryr jeg meg så mye om hva som skjer i et lokallag i Trøndelag heller, og det egentlig uavhengig av parti. Jeg har i grunn nok med å forholde meg til Rødt og Ringerike.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Trond Giske er ikke min favoritt-politiker.  Han er en fyr som lett blir litt høy på seg selv, og da han var kulturminister trivdes han kanskje litt vel mye på musikk-festivaler og var til tider litt mer folkelig enn det som passer seg for en statsråd.
Likevel. Det er noe folkelig over trønderen, og han har langt er bakkekontakt enn de som sitter i ledelsen av partiet i dag.
Jeg tror man må finne tilbake til kjerneverdiene, til kjernevelgerne, hvis ikke Arbeiderpartiet skal ende som et lite parti for de som kjenner noen som kjenner noen og har de rette forbindelsene i et partiapparat styrt av en håndfull familier og deres venner.
I den prosessen med å finne tilbake til seg selv trenger partiet slike politikere som Trond Giske.

Giske er ikke feilfri, langt der i fra. Men kan du nevne en kjent Arbeiderpartipolitiker helt uten feil og mangler?
Det har vært en god del saker i det siste som ikke bidrar til å skape tillit…

Skal jeg komme med et tipp så er Trond Giske Arbeiderpartiets statsministerkandidat ved stortingsvalget i 2029.

De som følger denne bloggen jevnlig vet at på lørdager står vi på og shiner Drømmehuset, og når vi er ferdig med det venter bytur og kaffe-latte.  Så også i dag.

Jeg hadde svingt meg med moppen og vaskefilla, ristet tepper vasket spisebordet og vasket både det rosa gjestetoalettet og badet. Riktig flink og effektiv hadde jeg vært. At tempoet på Gamle Gubben Grås innsats var noe lavere irriterte ikke meg i dag. Straks var jeg ferdig med min del. Skulle bare en tur ned i “lintøyrommet” i kjelleren og hente rene håndklær.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På vei gjennom kjellerstua la jeg merke til at det lå noen rene klær for meg som skulle opp i skaper, og at en haug rene jule-putetrekk hadde strandet på sallongbordet.

Det siste rakk jeg så vidt å registrere før BANG jeg lå med ansiktet i gulvet og panna solid plassert i hellene som er murt på gulvet foran peisen.
Husker du fra du var barn? og ramlet slik at du slo skruppsår på begge knær og begge albuer samtidig? Sånn ramlet jeg der på kjellerstuegulvet. Pluss at det å smelle panna i betong påmurt steinheller ikke er nevneverdig godt det heller.

Det tok et par sekunder før jeg fikk summet meg. Hva var det jeg hadde snublet i? Dette er åpent lende mellom flatskjermen og sallongbordet.
Kunne det være “Late Kai”, robotgressklipperen som en stund sto vinterlagret her i kjellerstua? Men nei, den hadde jeg da båret inn gjennom kjellerdøra og inn i boden før jul.
En liten titt forklarte saken.
Eller den forklarte meg hva jeg hadde snublet i. En kappsag. Hva den gjorde midt på kjellerstuegulvet derimot har jeg ingen formening om. Ja, jeg vet at den har stått der og irritert meg en stund, og at det garantert ikke er jeg som har plassert den der.

Mens jeg satt og summet meg litt etter fallet registrerte jeg at teppet under sallongbordet trengte å støvsuges, og at jeg hadde fått  vondt i begge knær og begge albuer, lillefingeren på høyre hånd samt i panna. Panna var desidert verst. Det andre var sånn som går over hvis noen blåser på – i det minste når man var liten.

Jeg klarte å reise meg etter et par forsøk. Jeg hater jo å lande paddeflat på bakken eller gulvet. Fikk hentet rene håndklær og tok med de opp.
Når jeg så klaget min nød til Gamle Gubben Grå og anklaget han for mordforsøk var det lite med medfølelse å spore.
Han mente at jeg burde se hvor jeg setter beina og hadde liten forståelse for at jeg ikke forventet å møte en kappsag på min vei gjennom kjellerstua.
Hadde du på deg brillene dine? spurte han, hva nå det hadde med saken å gjøre. Nei, svarte jeg som sant var. Det hadde jeg heldigvis ikke. Da hadde jeg vel knust brilleglassene i tillegg til skallen. 

Så da ble det kaffe-latte i byen med en stadig voksende kul i panna. Er jeg heldig er den både gul, grønn og blå til jeg skal på et politisk møte på mandag.  Jeg tror fremdeles at Gubben prøvde å ta rotta på meg med den saga plassert akkurat der.

I dag er det fem kuldegrader ute. Det flyr noen snøfiller i lufta. Ikke mye. Ikke noe det blir noe av. Sånne lette, få snøfiller som fyller deg med barnlig glede i oktober, får frem litt lett julestemning i november og kun er til irritasjon i februar.
Jeg tror jeg begynner å bli gammel. Jeg synes jeg skriver litt mye om været. Været og gikta. Klarer jeg å klore ned noe om dårlig økonomi nå så er sutringa på topp.

Jeg har ikke lyst til å være ei gammel sutrete kjerring. Det kler meg egentlig ikke.
I tillegg blir ikke hverdagen (og lesertallene) så mye høyere av at jeg sitter her og sutrer over hvor trist livet er. Skillingsvisenes tidsalder er forbi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eller sosialpornografi selger jo fremdeles selv om vi er ferdig med skillingsvisene. “Historier fra virkeligheten” er god ukeblad-stoff og vi klikker da alle på triste overskrifter.  Medfølelsen sitter løst og vipps så sitter vi på kroken.
Det er mange som har kjøkkenskapene fulle av kakepynt kjøpt av ren medfølelse.

De ytre rammene som økonomi og helse får vi kanskje ikke gjort så mye med. Men det er opp til oss selv å gjøre så godt vi kan ut fra de forutsetningene vi har. Lage oss selv gode dager som det så populært heter.

Jeg har akkurat kost meg med dagens frokost. To brødskiver med kaviar Ikke noe å ta bilde av, og ikke noe å skryte av på blogg. Men jeg liker kaviar så frokosten var helt grei.

Nå skal jeg straks sette i gang med husarbeid, får jeg svingt meg med vaskefille og støvkost er det ikke lenge før jeg sitter nede i byen og koser meg med kaffe-latte.
Dette skal bli en bra dag.

I DAG ER DET TRE ÅR SIDEN JEG FULGTE VIBBEDILLE SIN OPPFORDRING OG TOK MED MEG STRIKKETØYET PÅ STRANDA. TENKTE DET VAR PÅ TODE MED EN REPRISE (AV INNLEGGET, IKJE AV TUREN PÅ STRANDA.)

“Ta med deg strandveske, piknikpledd og strikketøy og kom deg på stranda” sa VibbedilleI innlegget Merkelig form for friluftsliv og mat for alle penga. argumenterte jeg for at det ikke var det smarteste. Det er vinter og relativt mange kuldegrader her, og jeg nekter å tro at det er sommer i Stavanger heller.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen ideer disse toppbloggerne har er så idiotiske at de bare måtte settes ut i live for å bevise hvor dumme de er. Dette er en slik ide.

Gamle Gubben Grå har heldigvis litt samme sans som meg for sprø ting, så han ble med på å dra på stranda, men han nektet å strikke. Greit nok. Det var fotograferingen jeg trengte han til.

Snart var vi på stranda. Og vet dere hva? Selv om det var en solskinnsdag så hadde vi stranda nesten helt for oss selv. Hvor var alle folka? Lettskyet og sol, perfekt for en dag på stranda. Kan det ha noe med at temperaturen nå har sunket til minus åtte?

Helt for oss selv hadde vi ikke stranda, eller isen. Ser dere kiteren der ute på isen? Vet dere når det er best kite-vær? Riktig! Når det er litt vind, eller i det minste sno. Det var fine forhold for kiting i dag.

Men jeg hadde ikke dratt på stranda for å kite, noe jeg tror kollegaene på røntgen er veldig glad for. Jeg som knekker albuer når jeg ramler ned fra en fortauskant og knuser øvre del av leggen når jeg går tur i parken bør nok la være å suse over glatte isflater i høy fart hengende bak en fallskjerm. Slapp av folkens, jeg har dratt på fjorden for å strikke.

Hvis dere lurer, det er ikke lett å strikke med votter! Og nei, jeg tror ikke det hadde vært så mye lettere å strikke uten votter. Fingrene ville raskt ha blitt frosne og stive. Jeg tror det raskt kunne bli direkte ubehagelig.

Vibbedille  beklager! Men slik jeg ser det er det en stund før man bør dra på stranda for å strikke.

Toppbloggerne finner nå på mye rart, men dette var en av de dårligste ideene på svært lenge.

Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt til personer som får avklart omfanget og varigheten av en arbeidsevnereduksjon.  For meg tok det to år og fire måneder å få innvilget AAP (arbeidsavklaringspenger). Alle var enige om at jeg hadde redusert arbeidsevne, spørsmålet har vært hvor mye og om det gjelder alle typer arbeid.
Så. slik jeg opplever det har jeg måtte få avklart omfanget av arbeidsevnereduksjonen før jeg i det hele tatt kunne få den stønaden man skal ha mens man blir avklart.
Mulig jeg er dum, men det er noe som ikke henger helt på greip her.

Det har frustrert meg. Fordi jeg har følt at jeg ikke har blitt trodd av “systemet”. At jeg sluttet som radiograf fordi jeg ikke gadd å jobbe mer. At jeg var en lat snylter som bare ønsket å leve herrens glade dager på skattebetalernes regning.
Og ja, det har gått ut over psyken til tider. Det gjør noe med meg å føle at jeg ikke blir trodd. At jeg ikke har så mange vondter og begrensninger som jeg hevder, og som jeg har haugevis av dokumentasjon på fra lege, arbeidsplass og arbeidsrettet rehabilitering.
Jeg ser jo ikke så syk ut. Jeg svarer greit for meg. Har ressurser. Er politisk engasjert og på alle måter en oppegående kjerring. Kanskje jeg ikke har så redusert helse som jeg hevder. Snylter.
Sånn føler jeg at systemet og andre har tenkt. De ser meg i avisen, i kommunestyret og i byen hvor jeg drikker kaffe-latte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De ser meg ikke når jeg ikke orker å bøye meg for å klappe Kidd på morgenen, når jeg ligger under dyna om natta og hele kroppen verker eller når jeg flater ut på sofaen etter endt kommunestyremøte.
Ikke er jeg den som sutrer mest om alle vondtene heller. Jeg lever med de. Jeg er vant til de. De er en del av meg.
Jeg vet jeg kanskje burde klage mer til leger og til Nav, men det er liksom ikke meg.
Jeg gjør meg heller sprekere enn jeg er enn å male meg dårligere.

Da jeg søkte AAP første gang i 2021 føltes det som et nederlag. Jeg hadde motvillig innsett at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg levde. Jeg har sjelden vært så langt nede som jeg var den høsten.
Når jeg så ikke fikk innvilget AAP og måtte gå på dagpenger følte jeg meg lurt. Alle hadde jo sagt at jeg hadde krav på AAP:
Så begynte jeg å fundere på om alle vondtene bare var innbilning.  At jeg egentlig burde ha klart å stå i jobben. At det hadde gått hvis jeg bare hadde bitt tennene sammen og stått på.  At jeg egentlig var en lat snylter.
Det har vært to tøffe år – og da har jeg ikke tatt med at inntektene ble kuttet med 37,6% når man går på Dagpenger.
Jeg skal si at det har vært merkbart i en dyrtid.

Alt dette er glemt denne uka. Jeg har endelig fått innvilget AAP!! (Arbeidsavklaringspenger.)
Jeg tror ikke noen skjønner for en lettelse det er. Endelig er jeg blitt trodd!  Jeg ble så glad at tårene spratt da vedtaket kom. Og ja, skuldrene føles mindre stramme og jeg sover bedre om natta, selv om kroppen fremdeles verker når det er væromslag.

Jeg føler for å feire, selv om det egentlig er et nederlag. Feire at jeg endelig er over på den stønaden jeg mener er riktig. At velferdsstaten endelig fungerer for meg og.
At det og betyr nesten to tusen kroner mer i måneden utbetalt kommer også godt med. men det er ikke pengene som betyr mest. Det er faktisk følelsen av å ha blitt trodd.

God morgen, kjære leser. Jeg sitter her som vanlig med tekopp og tastatur. Utenfor veggene til Drømmehuset er det tretten kuldegrader og flere skal det visst bli  skal en tro. yr.no.  Og så skal vi få påfyll av snø i løpet av helga.
Kan ikke si annet enn at denne vinteren leverer! Så sier jeg ikke noe om jeg er fornøyd med leveransen eller ikke.

Noen som ikke har levert noe nytt siden sist er Strikkekjerring på plassen over meg på bloggtopplista. Hun sitter der og stopper sokker fremdeles.
Sokkestopping skrev jeg om i går i innlegget Gamle kunster.
Jeg har ikke kommet i gang med stoppesopp og stoppenål. Sokkene mine er like hullete.
Jeg har derimot kommet ganske langt på den første votten. Foreløpig ser det bra ut, og Yngste Sønn likte fargekombinasjonen jeg hadde valgt. Fremdeles stor tro på at jeg skal komme i mål med både en og to votter før jul.

I innlegget På tide å komme i gang. fortalte jeg om boka jeg fikk til jul. Jeg gikk i forhandlinger med Yngste Sønn, og han er en grei fyr. Jeg fikk strikke hva jeg ville. Det behøvde ikke være genser til han. Så i dag har jeg vært og kjøpt garn. Om han ikke får genser, Yngste Sønn, så synes jeg det bare er rett og rimelig at jeg strikker noe til han. Så nå har jeg begynt på et par votter. Det burde jeg få ferdig i løpet av året. I det minste en vott…..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg leste dette innlegget   følte jeg på et stikk av dårlig samvittighet. Sokkene Barndomsvenninna strikket til meg i fjor har fått ett hull, og jeg burde helt klart ha satt meg ned og stoppet det.

Nå fikk jeg riktignok et par nye sokker av henne til jul i år, så antall raggsokk-par er intakt. Men kan man egentlig noen gang få for mange raggsokker? Jeg tror ikke det. Ikke slik vinteren er på mine kanter. I dag er det minus 17,6 grader utenfor Drømmehuset igjen.

Strikkekjerring viser i innlegget sitt steg for steg hvordan man stopper sokker. Jeg trenger ikke følge med på bildene. Jeg kan stoppe sokker. Lærte det i barndomshjemmet.
Teorien er på plass, det er mer praksisen det skorter på. Altså å sette seg ned og faktisk gjøre jobben.

Å stoppe sokker er en god ide’ av flere grunner.
For det første er det økonomisk å reparere og ta vare på tingene sine  stedet for å kjøpe nytt.
For det andre er det synd at et par sokker som noen har brukt timer på å strikke skal kastes bare på grunn av et lite hull. Et flott håndarbeidsprodukt fortjener bedre behandling.
For det tredje er det å stoppe sokker videreføring av gamle håndarbeidstradisjoner.
For det fjerde, kan du tenke deg noe mer retro eller vintage enn et par raggsokker med en vakker, kunstferdig stopp? Burde gli rett inn i motebilde!

Du har sikkert noen hullete sokker et sted du og, finn frem stoppenåla og sett i gang. Kan du ikke kunsten? Vel så gå inn på innlegget til Strikkekjerring hun viser deg hvordan.

I dag da jeg skulle ut på tur med hundene nektet Charlie Chihuahua plent å bli med. Han løp og gjemte seg lengst unna skjenken i spisestua.  Hjalp ikke hvor mye jeg lokka og ropte.
Greit, Charlie var ute på siste luftetur rundt midnatt. Klokka var bare 09. Han fikk bli inne. Jeg tok med meg Kidd og vi gikk en god runde.

Det var kaldt. Minus 13 biter godt i kinna. Det føltes godt å tenke på at en snart kom inn da vi rundt 30 minuttet senere nærmet oss Drømmehuset.

Hvem tror dere sto i entreen og trippet med store blanke hundeøyne da Kidd og jeg kom inn? Jo, selvsagt Charlie Chihuahua. Har dere gått på tur uten meg? Og jeg som må så veldig ut!!! Ja da var det ikke noe annet å gjøre enn å snu i døra, ta med seg Charlie og gå en ny runde.

Lunsj i Rethymno skriver Kretahalvorsen som ligger på plassen over meg på bloggtopplista, og skildrer en kjøretur gjennom greske landsbyer og et vakkert landskap. Snøen synes kun på noen fjelltopper fjernt i horisonten, og lunsjen blir nytt på en fortauskafe.

Her er det tosifret antall kuldegrader og vi fikk påfyll av mer snø i går kveld. Å nyte lunsjen utendørs må være for spesielt interesserte. Jeg er ikke blant dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gårsdagens lunsj ble fortært her hjemme i Drømmehuset. Brødskive med skinkestek. Godt det og.
Men jeg unnet meg en kopp kaffe-latte da jeg var i byen for å delta på støttemarkering for Palestina.