Jeg kunne skrevet om hva som kjennetegner en god mor i dag, om døden eller kommet med noen betraktninger om halal-kjøtt. Men det blogginnlegget som virkelig vekker min interesse i dag er en god del lengre nede på lista.
Innlegget som får kjerringa til å tenke “Å, så gøy!” ” Det vil jeg og gjøre!!!” “Det kunne bli litt av et innlegg”, og jeg minnes med glede andre morsomme innlegg som Strikking på stranda.
Men så kom jeg på at Gamle Gubben Grå drar på jobb hvert øyeblikk, vi rekker ikke å dra på fotografering før det.
Vi kunne selvsagt vente til i ettermiddag, når arbeidsdagen er over.
Men så kom jeg til å tenke at det stort sett er is på vannene rundt her. Is og snø. Jeg er ingen isbader, og har ingen planer om å hugge hull i isen for å få til bildene slik jeg ønsker.
Men tenk så gøy om denne kjerringa kunne sprellet rundt i vannkanten på en innlandsfjord slik Nina sprell levende spreller rundt ett eller annet sted med en helt annen temperatur enn her.
Vel, dere får nøye dere med bilder fra den gang Gamle Gubben Grå forsøkte seg på “isbading” for noen år siden. Ikke like grasiøst som jeg ville ha løst oppgaven, men dog….
(I virkeligheten vasset han ut for å redde en av hundene våre som sto ute på en stein i isvannet og ikke fant ut hvordan han skulle komme seg tilbake. Hunden, altså. Ikke Gubben)
I dag var det Aud Marit som fikk meg til å stoppe opp på min lesing nedover bloggtopplista for å finne et passende tema for dagens første innlegg.
Hun har deltatt i Bunnys utfordring og delt et bilde av hunden sin Elvis.
Bilder av hunder og andre dyr er søte, men jeg er ikke en slik som klikker inn på søte dyr eller koser mg med å sitte å se katte- og hundevideoer på nett. Det er derfor ikke bilde av hunden men mer et avsnitt i teksten som vekker følelser i meg. Følelser og litt refleksjon.
Hunden til Aud Marit sovnet inn etter et langt og godt hundeliv for et par år siden. Aud Marit har ingen planer om å skaffe seg ny hund. Hun skriver:
Savner Elvis gutten min veldig, her blir det ingen ny hund eller andre dyr selv om jeg savner å ha ett levende vesen å ta vare på. Men for min del så har jeg ikke økonomi til å ha dyr, så jeg låner andres når de trenger noen til å ta vare på hunden eller katten sin.
Det er vondt men slik er det bare, det var mye selskap å ha ett dyr.
Jeg forstår hennes økonomiske prioriteringer. For det koster selvsagt å ha dyr. Pengenytt har beregnet at man må beregne rundt en tusenlapp i måneden på det å ha hund. Tusen kroner i måneden er mye penger for mange.
Samtidig synes jeg det er utrolig trist at det finnes folk som hadde hatt nytte og glede av et dyr ikke har råd til det. Eller at vi som samfunn ikke tar oss råd til at Aud Marit, og andre i hennes situasjon kan ha dyr.
Hvis man ser på hva det å ha et dyr betyr for den psykiske helsen til mange tror jeg det kan være en god investering i folkehelse.
Når man har et dyr har man en god grunn til å komme seg opp om morgenen. Noen er avhengig av at en står opp. Et dyr trenger mosjon, og da kommer man seg ut. En hund gjør dørstokkmila utrolig mye kortere. Man kommer og lettere i prat med folk en møter på sin vei. Veksler noen ord med en annen hundeeier, eller en far på tur med små barn som vil hilse på hunden.
Et dyr motvirker ensomhet. Og et dyr kan helt klart motvirke depresjon og angst. Jeg tror at et dyr ofte kan redusere bruken av så vell smertestillende som antidepressiva.
Kort sagt tror jeg det å ha et dyr å ta seg av kan gi bedre livskvalitet for mange som trenger det sårt.
Jeg vet ikke hvordan reglene er. Jeg klarer ikke å google meg til det, og finner ut etter litt tankevirksomhet at det er greit. For jeg mener ikke at man automatisk skal få mer i trygd eller andre ytelser om man har en hund, eller anskaffer seg en katt. Det kan gi enkelte motivasjon til å skaffe seg et dyr på helt feil grunnlag.
Dyret blir kun et middel for å oppnå bedre økonomi.
Jeg tenker det må gjøres individuelle skjønn, og mulig gjøres det i dag. Jeg vet ikke.
Det jeg ønsker meg er vel mer at de man ser kunne vær tjent med det, hvor det ville ha et merkbart utslag på livskvaliteten ville det å ha et dyr bli sett på som en del av behandlingen. en del av tilbudet fra det offentlige.
Akkurat som man kan få trening på grønn resept burde man kunne få støtte til å ha dyr på samme måte.
Jeg googler litt mer og ser at jeg ikke er alene om å tenke sånn. I artikkelen Drømmer om hund på blå resept fra Aftenposten tilbake i 2008 kan du lese følgende historie;
Puddelen Maya åpner livet.
Under frodige trekroner i Sandvika utenfor Oslo spaserer Maya og Ellen Brodtkorb. Her kan de to vandre i timevis. Før Maya kom til Ellen, turde 29-åringen knapt gå utenfor døren. To minutter ute var nok, før paranoid skrekk for at noen fulgte etter henne, eller ville henne vondt, jaget henne hjem igjen. Så kom Maya. De to var ute 20 minutter allerede første dagen. Mange år med mobbing og utfrysing på skolen tæret på Ellen Brodtkorbs psykiske helse. Da hun var 14 år, var hun deprimert, hadde angst, skolevegring, og gråt mye. Siden har hun vært innlagt på psykiatrisk sykehus flere ganger. Barndommens puddel gjorde livet utholdelig. – Pippi reddet meg, sier hun om sin første hund. Den hjalp henne å være ute blant folk. Men den ble gammel og døde. Ellen isolerte seg mer og mer. Ellens lidelse gjør at hun kan føle mennesker har skjulte motiver, med doble bunner i ord og setninger. – Maya har lært meg at det går an å ta en uforpliktende samtale uten å være paranoid. Pudler er som en magnet på andre mennesker, smiler hun. – Maya løfter meg også i dagliglivets gjøremål. Hun trenger søvn, kanskje jeg også skal gå og legge meg. Hun trenger mat, selv om jeg ikke har lyst til å lage middag. Hun har en eksempel-effekt. Og jeg tar styring, i stedet for at sykdommen styrer meg. Maya drar meg ut av det psykiske fokuset, dynamisk omprogrammering, kaller jeg det. Støtteapparatet er helt fantastisk. Men de er ikke så gode som Maya.
Ellen Brodtkorb konkluderer med at det er mange som burde få hund på blå resept. Det er jeg enig i.
En by uten et yrende menneskeliv er trist. En by trenger butikker kaffeer og andre arbeidsplasser for å være levende. Og først og fremst trenger rn by mennesker. Slik er det med bloggplatformer også. Den trenger mennesker, lesere og bloggere.
Akkurat som det i byen er tilreisende og de som jobber og eller bor der som bruker byen er bloggere gjerne også lesere. Man skriver egne innlegg og leser andres. Akkurat som man handler i butikkene selv om man jobber på kaffeen.
Jeg tror at det er mangfoldet i byene dom skaper byene. At ikke alle tiltrekkes av den samme kaffeen eller den samme blomsterbutikken. Den ene liker det hippe sushi-stedet En annen foretrekker det gamle konditori på hjørnet.
Selvsagt finnes det forretninger eller kaffeer som drar kunder til byen i større grad enn andre For eksempel store kjøpesenter som kan skilte med omsetningstall de små forretningene rundt torget bare kan drømme om. Akkurat som de minste bloggene aldri vil få så mange lesere og sidevisninger som de bloggene som drar flere titusener av lesere og sidevisninger hver dag.
Men hvilke forretninger er det vi savner hvis de blir borte? Hva er med på å gi byen sjel? Er ikke det alle de små butikkene rundt torget. De som ikke er kjedebutikker som du finner maken av i en hver by og på et hvert kjøpesenter. Det er og de vi dras mot og oppdager skatter i når vi er på reise.
Byer, og bloggportaler trenger mangfold. Det vil alltid være blogger som drar flere lesere til blogg enn andre. Men det er mangfoldet av blogger, det at de fleste kan finne noe som appellerer akkurat til dem som gjør at bloggportaler får lesere.
Som blogger synes jeg man bør behandle leserne sine med respekt og svare på kommentarer de legger igjen i kommentarfeltet. Men siden jeg ikke får så mange spørsmål i kommentarfeltet mitt “låner” jeg spørsmålene Martine Halvs svarer på i sitt siste blogginnlegg, og svarer på de ut i fra mitt kjerring-ståsted.
Jeg tar en slurk av kaffekoppen og reflekterer over spørsmålet. Kjenner litt sånn skikkelig etter. Hvordan har jeg det, egentlig?
Sånn rent fysisk har jeg alle vondtene mine. Det murer i ryggen, verker i kneet, er ømt nede i ankelen, og så har jeg ligget litt feil slik at det er litt stivt og ubehagelig i høyre skulder. Det med skuldra løser seg nok opp bar jeg kommer ordentlig i gang med dagen. De andre vondtene har jeg på en måte lært meg å leve med.
Men hvordan har jeg det, egentlig? Jeg er jo mer enn en litt sliten kropp.
Når jeg kjenner godt etter kommer sorgen over at jeg har mistet det hektiske livet jeg elsket. Jeg leverte mitt første meldekort i går. Det innebar en nederlagsfølelse. Jeg har alltid klart meg selv økonomisk uten bistand fra det offentlige.
Lar jeg tankene på det jeg har mistet og nederlaget jeg føler ved å ikke klarer å være økonomisk uavhengig av støtte få overtaket er veien kort til sofaen og pelspleddet. Til å grave seg ned i egen selvmedlidenhet. Spe på med en kropp full av vondter og så kan jeg bli liggende der en stund.
Men det gagner ingen om jeg ligger der og velter meg i min egen selvmedlidenhet. Aller minst meg selv.
Svaret på spørsmålet er: Jeg forsøker å skape meg et liv som er best mulig ut fra de forutsetningene jeg har.
Har det skjedd noe med deg og GGG?
Skjedd noe??? Det er sjelden forholdet blir bragt til nye høyder etter over 30 års samliv….
Han tøfla rundt her i den rutete flanellspysjamasen sin for litt siden….
Har du ansatt noen nå?
Du må ha misforstått ett eller annet. Jeg skal ikke ansette noen. Jeg ønsker at noen skal ansette meg. Jg er arbeidssøker, ikke arbeidsgiver.
Hvor er de bra treningstrusene du pleier å prate om fra?
Har jeg prata om treningstruser???? Finnes det virkelig egne truser for trening?? Det var mer enn jeg visste. Jeg har hørt om trenings-bh. Investerte i en selv til treningsleiren, og var veldig fornøyd med den. Men treningstruser???
En truse som er skapt for trening og laget i et teknisk materiale utgjør en stor forskjell hva gjelder fukttransport og komfort når du trener, hvis man sammenligner med en vanlig truse i bomull. Treningstruser er spesielt utformet med en passform som egner seg for trening, og kommer derfor ikke til å gnage eller skape unødig friksjon. Du slipper dermed å bry deg om hvordan trusa sitter, og kan bare fokusere på treningen!
Vel, jeg må innrømme at når jeg ble “pisket rundt” på treningsleiren var hvordan trusa satt ikke det jeg ofret en tanke.
Skal du ikke tilbake til LA nå som du får kontor osv?
Har aldri vært i LA:
Har ingen planer om eget kontor.
Hvor skal dere bo neste sesong?
Jeg føler meg rimelig sikker på at Gamle Gubben Grå (GGG) og jeg skal bo i Drømmehuset en god stund til.
Jeg trenger dine beste tips fra Sinful. Hva er de?
Ja da spør du jammen meg rett kjerring.
Før jeg kan svare deg på det må jeg finne ut hva Sinful er.
Når kjerringa så googler og finner ut det blir hun litt sånn hektisk rød i kinnene mens hun desperat forsøker å klikke seg ut av siden før GGG finner ut hva slags sider hun sitter og surfer på. Sinful er en erotisk nettbutikk….
Hva skal dere gjøre med leiligheten dere bor i nå når den andre er klar?
Vi bor i Drømmehuset. Ingen leilighet. Og her har vi tenkt å bo en god stund.
Hvis og når vi bytter bolig må vi nok selge Drømmehuset for å finansiere kjøp av ny bolig.
Hva skjer med YouTube?
Jeg tror det fremdeles er svært, svært lenge til du finner denne kjerringa på Youtube.
Hvordan går det med nesa etter inngrepet?
Nesa mi har det bra, og har ikke vært utsatt for noen inngrep.
Hva skjer med GUTS?
Hva er GUTS??
Jeg googler og finner ut at GUTS kan være så mangt. Siden det er Martine Halvorsen spørsmålene gjelder er det nok klesmerke hennes det er snakk om..
En liten stund leker jeg med ideen om jeg kanskje skulle starte eget klesmerke. Lage min egen kolleksjon på alt fra ullgensere til treningstruser, men så slår jeg det fra meg. Tror liksom ikke Kjerring-klær ville være et merke som virkelig to av. Eller ville du føle deg fristet til å bestille en 5-pack med Kjerring-truser?
Hvor kjøper du de fine strikkede/stripete genserne dine?
Jeg tror ikke jeg har et eneste klesplagg med horisontale striper. Er liksom ikke det mest kledelige for ei diger dundre på over hundre.
Men strikkejakka jeg har på meg har jeg kjøpt på b-young. Elsker den jakka!
For helt å forstå dette innlegget må du gå inn på innlegget Noen tanker…… som jeg skrev 22. februar, og lese den kommentaren som ble lagt igjen der i dag.
Jeg vet dette kan virke som tidenes dårligste clickbait, men det er jo opp til deg om du er så nysgjerrig at du velger å klikke deg inn, ikke sant?
På vei hjem fra bøkeskogen i går svingte vi nedom Karljohansvern i Horten. Man kan jo ta med seg flere av Vestfolds perler når man først er på de kanter. Karljohansvern er en tidligere orlogsstasjon og et nedlagt skipsverft. Verftsområdet er gjort om til næringspark, og er nå åpnet for allmennheten.
Vi vandretcrundt på området og trakk inn historien. Både ved å lese på plakater som var slått opp på området, og ved å studere omgivelsene. En del av ett av byggene ble tydeligvis brukt til øvingslokale og lystig musikk akkompagnerte vandringen vår.
Vi kom til Horten såsent st fotomuseet var stengt, men hele området er et mekka for fotinteresserte mennesker som meg. Nok av fine motiv.
Både rød teglstein og blikkstille vannflater er yndet motiv for meg. Når jeg kan kombinere de…
Plutselig lajeg merke til at himmelen ble rød og at det ville bli en nydelig solnedgang. Jeg fortet meg ut av selve veftsområde og ned til kai-kanten. Dette kunne det bli noen flotte bilder av.
Og gjett om jeg var heldig! Snakk om å være på rett tid til rett sted!
I dag har jeg hentet frem en kanon. De som kjenner litt til denne bloggen vet at da har jeg et sterkt budskap å komme med, og at jeg i den anledning ikke sparer på kruttet. Som vanlig er det ordet som er mitt våpen. Kanonen er bare en illustrasjon, og for å vekke oppmerksomheten til leseren.
For når jeg jobber meg nedover på bloggtoppen i dag, hopper raskt over stive kjerringer, tørka reinhjerter og en hel haug med perler før innlegget til Ida Wulff får meg til å stoppe opp. Det vekker nabokjerringa i meg.
Når Ida Wulff skriver at hun får dårlig samvittighet for å sette barn til verden, ja da er det på tide at noen og hver av oss stopper opp. Jeg tror ikke Ida Wulff er alene om de følelsene. Det gjør meg trist, og sint.
Husker dere Gro Harlem Brundtland snakket om nabokjerringa? Nabokjerringa som ser hva som skjer og kjefter på andres unger når det er på sin plass. Nabokjerringa som bryr seg og tar grep.
Siden Norge er nabolandet til Russland og jeg er ei kjerring, så er jeg på en måte nabokjerringa til Putin.
Som ei god nabokjerring er det da min plikt å si i fra på en klar og tydelig måte at nå er nok nok!
I gamle dager, da konger og keisere førte sine menn i krig var det muligens heroisk og tøft. Når kongen red først i angrepet og selv sloss ved fronten med fare for eget liv. Men å sende unge menn og kvinner i døden mens en selv sitter trygt og godt i en bunker flere hundre mil unna…. Ei feig rotte som gjemmer seg i hullet sitt og lar uskyldige mennesker i eget og andres land dø for at Putin skal oppnå en uoppnåelig fantasi om å gjenerobre Russland slik det en gang var og skape seg et tsar-rike.
Selv Putin ser det urimelige i det. Hvis ikke hadde han vel vært tøff nok til å forklare soldatene sine at det var hans drøm om det stor-russiske riket de var ute og kriget for. Ikke fortalt de løgner, som at det bare er en øvelse eller at Ukrainas ledelse er narkomane nazister.
Når en narsissist med drøm om egen storhet kaller en jøde for nazist….
Ja de fleste ser at det er så urimelig at det grenser til det komiske.
Eller kanskje mer tragisk enn komisk. Krig er ikke komisk, krig er bare trist.
En gal mann sitter med fingeren på den røde knappen jeg trodde var stuet vekk innerst i boden for godt av Gorbatsjov og glasnost en gang i slutten av forrige århundre. Sitter og holder en hel verden i endeløs spenning, kommer han til å trykke på knappen? Kommer han til å bruke atomvåpen? Kommer han til å starte tredje verdenskrig?
Frykten vi alle føler er så sterk at unge mødre som Ida Wulff får dårlig samvittighet for å sette barn til verden.
Det er ikke Ida Wulff som burde ha dårlig samvittighet. Det er det Vladimir Putin som burde ha. Ikke for barna som blir født, men for barna som blir drept, for barna som lever i frykt og for barna som mister sine kjære.
Jeg tror ikke Putin har dårlig samvittighet.
Jeg tror ikke han bryr seg om den sorg, frykt og død hans ønske om egen makt, egen storhet påfører andre.
Så når Putin ikke bryr seg om oss, hvorfor skal vi bry oss om Putin?
Hvorfor skal russiske soldater gå i krig og sloss for en leder som ikke bryr seg om dem?
Hvis vi alle krabber inn i hulene våre og frykter morgendagen, har ikke da den gale mannen vunnet? Styrer ikke han da livene våre slik han ønsker å styre det stor-russiske riket eller muligens hele Eurasia? Har ikke han da vunnet?
Gamle Gubben Grå har kjøpt jod-tabletter. Jeg har sjekket hvor nærmeste tilfluktsrom er. Som gamle speidere er vi beredt, alltid beredt. Men jeg nekter å la en 70 år gammel mann med litt for høye tanker om seg selv begrense hverdagen min. Han kan sitte nede i den mørke bunkeren sin med fingeren hvor han vil for meg. Jeg vil heller nyte vårsola og gjøre hyggelige ting med folk jeg er glad i.
Jeg er bare ei kjerring fra Hønefoss. Jeg kan ikke forhindre tredje verdenskrig. Jeg kan ikke stoppe soldater, tanks eller krigsfly. Jeg kan ikke stoppe en gal mann fra å bruke atomvåpen.
Men jeg kan gjøre noe med den frykten han skaper i meg. Jeg kan velge å ikke l den styre livet mitt.
Forrige mandag delte Margrethe på bloggen Ut I friluft bilder fra bøkeskogen i Larvik. Det var brun skogsbunn uten snev av snø og is så langt man kunne se. De bildene gjorde noe med meg her jeg vandret rundt på islagte veier hvor snøen dekker plen så vel som skogsbunn. Jeg ble sittende å se lenge på de bildene. Jeg lengter så etter vår!
Senere samme dag var jeg ute og gikk tur i min “bøkeskog”, eller furuskog da. Det var ikke mye bar mark å se, ennå var det langt til vår her oppe på Hønefoss.
Jeg klarte ikke å glemme bildene til Margrethe av våren i bøkeskogen. Jeg vil og ha vår…
Hvis Muhammed ikke kan komme til berget, får berget ta en tur til Muhammed sa min gamle Grandtante en gang. Et godt motto synes jeg, selv om grandtante Emma mente det ironisk. Så når våren ikke vil komme til meg, får jeg ta en tur til våren!
Så i dag tok jeg med meg Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua og satte kursen mot Larvik og bøkeskogen.
I dag har jeg virkelig kost meg. Vandret rundt på barmark i den ærverdige bøkeskogen. Et virkelig flott sted. Sett ut over blått hav. Kjent sola varme.
Charlie Chihuahua satte nok nesten like mye pris på bar mark og vår som det jeg gjorde. Bøkeskogen var full av mange spennende lukter. Vi vandret rundt i bøkeskogen I flere timer og koste oss med vår og vårvær.
Mye frisk luft og bevegelse gjør en sulten. Dette hadde vi forutsett og hadde selvsagt med ryggsekk og niste. I dag ble det lunsj ute i solen på en benk I bøkeskogen. Og niste, ja den hadde jeg fått i posten fra Margrethe, dama bak bloggen Ut I friluft Hun som lokket meg til Larvik og bøkeskogen med de flotte bildene på mandag.
Jeg tok med suppa og sjokoladen tilbake til Larvik og nøt de på en benk I sola i bøkeskogen. Takk for ideen til en fin tur, og takk for lunsjen!
Forekomsten av ALS har økt markant i Norge de siste tiårene. Hvert år får 150 personer i Norge den fryktede diagnosen amyotrofisk lateral sklerose, eller ALS. Den fører til muskelsvinn, fordi hjerneceller som sender signaler fra hjernen til musklene, blir ødelagt. Årsakene til sykdommen er uklare. Og det finnes ingen behandling som kurerer den. Antallet som får diagnosen har doblet seg siden 1950-tallet. For kvinner har det vært en økning på 140%.
De fleste her på blogg følger vel Vivian, Mamma på hjul, og har via henne fått kjennskap til sykdommen. Hun er ikke alene om sin skjebne.
Jeg hørte første gang om sykdommen på 90-tallet da en kollega fikk diagnosen. Jeg så hvordan hun først mistet kraften i fingrene og hendene. Spurte om vi kunne skrive navnet hennes for henne når kort til kollegaer som skulle slutte eller gifte seg ble sendt rundt for at alle kunne signere. Jeg husker at stemmen ble mer snøvlete, og at folk som ikke visste at hun var syk hvisket om at hun var full….
Jeg husker hun fortalte meg at sykdommen kom til å føre til at hun ble kvalt i sitt eget spytt fordi hun ikke ville ha muskelkraft til å svelge spyttet. Jeg husker at jeg satt stille og knuget telefonrøret under den samtalen. Husker at jeg ikke visste hva jeg skulle si. For hva sier man for å trøste en som kommer med en slik opplysning?
I våres fikk jeg høre at en bekjent hadde fått ALS-diagnosen. Jeg husker hvordan hjertet sank i brystet mitt. Den sykdommen er en grusom skjebne. I høst fikk jeg vite at hun ikke hadde overlevd sommeren.
ALS er en sjelden sykdom, men ikke så sjelden at det er utenkelig at det kan ramme deg eller noen du er glad i.
God morgen!
Jeg er på 8. plass i dag, og følgelig i godt humør.
Ikke behøvde jeg bevege meg langt nedover blogglista før jeg fant et innlegg som engasjerte meg heller.
Vivian, bloggeren bak Mamma på hjul, vil få til et fakkeltog, kulturarrangement for å få fokus på ALS. En reprise, men i litt større skala enn det hun arrangerte i 2019. Hun ber om hjelp til det. Og vi er mange som vil hjelpen hver på vår måte. Dette må vi få til!! Er det noen flere, gjerne fra Bergen, som vil hjelpe til er det bare å melde seg på mail til Vivian. [email protected]
Men min utfordring går ikke på et arrangement litt frem i tid.
Min utfordring til deg er her og nå – eller når du har tid.
La oss bruke blogg til noe fornuftig. Til noe mer enn å skrive om påskepynt og flyvende griser.
Lag et innlegg om ALS.
Hvordan du løser den utfordringen er opp til deg. Vi er alle kreative hver på vår måte. Tekst, bilder, fakta, følelser, humor, alvor….
Poenget er å skape blest og engasjement rundt ALS her på blogg. Blir du med?
