Det har vært utrolig viktig for meg å komme meg tilbake i full jobb. Komme meg tilbake til det livet jeg elsker. Men i dag måtte jeg kaste inn håndkle og ringe legen. Jeg orker ikke mer. Ryggen har plaget meg lenge, og den blir ikke bedre. Den blir ikke bedre om jeg bare biter tennene sammen og fortsetter. Den blir ikke bedre samme hvor mye jeg vil.
Jeg fikk time allerede på formiddagen i dag. Etter å ha undersøkt meg nøye sa han at han forsto at jeg hadde vondt. Og jeg fikk ikke mindre vondt av at han trykket og klemte på ømme punkt i ryggen! Trange forhold etter forrige prolaps, økt belastning på ryggen på grunn av ødelagt kne, og muligens et nytt prolaps på vei ut som holdes på plass enn så lenge av muskulatur som jobber i helspenn.
Så nå skulle jeg ta det med ro noen dager. La ryggen få litt hvile. Men det betød ikke strengt sengeleie. Bevegelse er bra, hvis jeg bare tar hensyn til ryggen. Putte på med litt smertestillende når det er for ille.
Så da ble det sykemelding på nytt.
Føles litt som et nederlag. Jeg har stått på så for å komme tilbake. Vise at jeg kan.
Samtidig var det godt å kunne flate helt ut under pelspleddet. Finne en stilling som ikke gjorde for vondt. Lukke øynene og felle en tåre.
Dalte ned fra en 23 plass i går til en 24. plass i dag. men med over 1.200 sidevisninger er jeg likevel fornøyd.
På toppen av lista troner et innlegg om fettfri fårikål. Kålrot og gulrot har den som har skrevet innlegget også puttet opp i gryta. Mangler bare purre og potet så ble det lapskaus. Lapskaus med fårekjøtt. Godt det og. Men det er jo ikke fårikål.
På Ikea har de kutta ut kjøttet i kjøttbollene og serverer “planteboller” i brun saus.
““Æ SKA FAN IKKJE HA NÅKKA SLANKEFÅRIKÅL!” skriker du kanskje og hytter med neven som om litt mindre inntak av fårefett var livsfarlig? Ro deg ned, mann. Ser ikke ut som du hadde tatt skade av det, “
Han på toppen kommer meg i forkant, og forstår hvordan jeg reagerer på hans Fårikål-light. Men nei, jeg tror ikke det er livsfarlig med mindre fårefett, eller et vegansk måltid på Ikea. Og det er mulig jeg ser ut som om jeg hadde hatt godt av mindre fett i kosten. Det er ikke det som er poenget.
Poenget er ikke å trøkke i seg mest mulig kjøtt eller flest mulig kalorier. Vi spiser flere og flere middager her i huset uten kjøtt. Rene grønnsaksmiddager har vi ofte.
Poenget er at Fårikål er Fårikål, og Kjøttboller er Kjøttboller. Tradisjonskost som man lager etter tradisjonelle oppskrifter.
Man kan gjerne spise fåregryte med grønnsaker, og planteboller. Jeg gjør det selv. Det er godt og sunt.
Man kan servere kokt stangselleri rullet inn i salatblader for min del, null problem!
Men kall det ikke pølse i lompe.
Hvis du leser dette innlegget og synes du drar kjensel på tjernet på bildet over, og lurer på hva jeg gjør der i dag. Skulle ikke jeg bruke helgen til å hvile en sliten rygg? Var det ikke det jeg sa på fredag, at jeg skulle hvile ryggen slik at jeg ble bra til en ny arbeidsuke? Hva gjør jeg i en skog ved t vann langt hjemme fra?
Hvor sikker er du på at dette bildet er fra i dag?
Se litt bedre på bildet. Det er is på vannet. Jeg tror ikke isen har lagt seg på dette vannet nå. Det har vel ennå ikke vært en frostnatt.
Og hvis jeg sitter her, inntullet i pledd ved mitt eget spisebord, og skriver at jeg er på toppen av Gaustatoppen, ville du tro det og?
Man kan skape seg et liv på blogg, på Facebook og på andre sosiale medier. Man deler det man vil at andre skal se, og holder andre deler av livet sitt skjult for offentligheten.
Man kan poste bilder fra fjellet, selv om man er hjemme.
Man kan dele bilder av lekker mat, selv om man tygger i seg en litt for stekt rest av gårsdagens Grandis.
Man kan skrive om det lekre huset i Spania, dele bilder fra sykkelturer i sitronlunder og blinkende blått vann i svømmebassenget selv om man sitter hjemme i et lite hus ed nedrullede gardiner for at ingen skal se at en i virkeligheten ikke er i Spania, men tvert i mot sitter i ensomhet hjemme.
Hvis du leser bloggen min for å lete etter mine svakheter. Mine feil, og mine mangler Så vit det. Jeg er relativt bevisst hva jeg publiserer her. Jeg publiserer det jeg synes det er greit at folk vet. Jeg utbroderer ikke alt i livet mitt. Jeg har rundt 1.100 lesere daglig. Noen av de er sikkert folk i min nærhet. Folk i politikken, folk på jobb og folk i nabolaget. Hvis de ikke legger igjen kommentarer, vet ikke jeg hvem leserne er. Jeg vet heller ikke hvem anonyme kommentarer kommer fra.
Dette er jeg bevisst for hvert eneste tastetrykk, og jeg deler det jeg mener det er ok at folk vet.
Noen ganger er ikke live bare enkelt. Noen dager er så fulle av vondter at jeg nesten bare ligger under pelspleddet på sofaen og prøver å la være å røre feil muskel for å unngå smertene som iler i ryggen, eller det maltrakterte beinet.
Da kan jeg velge å “kose med misnøyen” , skildre i detalj hvor vondt jeg har det. Skildre hver smertestråle som går gjennom kroppen i detalj. Mane frem smertene slik at også du nesten kunne føle den på din egen kropp.
Tror du det ville få meg til å ha mindre vondt?
Jeg kan også velge å hente frem bildene fra fjellturen forrige helg, gjenoppleve turen og skildre den.
Muligens det ville være mer hensiktsmessig for meg å fokusere på den gode opplevelsen, skildre den, enn å fokusere på å la fingrene gli over tastaturet mens jeg leter etter hvordan jeg best mulig kan mane frem smertene?
Sladrehank het det da jeg var barn. Du vet de som løp til de voksne og sa fra hver gang vi gjorde noe vi ikke burde Sladrehanker var sjelden populære, heller ikke hos de voksne.
Hvis du vil leve livet ditt som sladrehank, er det ditt valg. Men husk da at sosiale medier og blogg ikke alltid viser sannheten, men fremstiller livene våre slik vi ønsker at de skal fremstå.
Jeg fortsetter å vandre oppover bloggtopplista. Er på plass nummer 23 i dag, fra 26 i går. Det var lurt å gå tilbake til å se på A-laget. Han som virkelig behersker kunsten å ligge på topp uke etter uke, måned etter måned.
Spent klikker jeg meg inn på hans siste innlegg, hva skal vi skrive om i dag?
Skuffet finner jeg ut at jeg skal filosofere over ingenting! Faktisk ingen verdens ting…
Eller at en fyr føler behov for å zoome inn på sitt eget speilbilde i en glassrute.
49,735 mennesker føler behov for å lese et innlegg om en fyr som zoomer inn på sitt eget speilbilde en glassrute??? Det er så jeg nesten føler behov for å finne ei glassrute og forsøke selv. ja, bare for å komme på bloggtoppen altså:
Vurderer det litt nøyere.
Kanskje det er noe i den ideen? Jeg leste en artikkel om kunstnere og statsstøtte i går. Folk som får statsstøtte på de mest utrolige ville ideer, bre fordi de kaller det for kunst. Som å sprute maling med rumpa.
Blogg er på en måte litteratur og litt bildekunst, ikke sant?
Litteratur og bildekunst er kunst. Enig?
Så, siden jeg skriver en samfunnskritisk blogg, burde jeg jo strengt tatt kunne være aktuell for statsstøtte?
Hvor er søknadsskjema?
Jeg fikk en tilbakemelding for noen dager siden. En kommentar som mente at jeg koste med misnøyen, fokuserte på det negative. Jeg ble litt overrasket, hadde først lyst til å gå i forsvar. Men det er ikke alltid det smarteste. Ikke før en har gått en runde med seg selv.
Jeg er tillitsvalgt og opposisjonspolitiker. Gjør jo at jeg ikke alltid har en positiv kommentar til alt, eller at jeg oppleves som en del av heiagjengen. Men fra det og til å kose med misnøyen?
Av grunner jeg ikke skriver om på blogg, bare indirekte, er ikke alt i livet mitt helt ok for tiden. Set skinner kanskje gjennom i en del innlegg at det er noe som plager meg. Eller kanskje plager er et litt for svakt ord. Det er noe som gjør meg rimelig frustrert. Noe jeg må ta tak i å løse, når jeg finner ut hvordan jeg skal øse det på best mulig måte.
Men selv om jeg er frustrert mener jeg at jeg ikke koser med misnøyen.
Koser man med misnøyen, da dyrker man den. Gir den næring og ønsker at den skal vare lengst mulig.
Jeg derimot bruker krefter og tankevirksomhet på å finne ut hva jeg skal gjøre. hvordan jeg skal løse det som fører til misnøye. Det er vel det motsatte av å kose med… Jeg ønsker jo at misnøyen skal opphøre.
Vi haster alle av sted i denne travle verden. Vi har så utrolig mye vi må rekke. Sjelden har vi tid til å stoppe opp, se hverandre. Virkelig se hverandre. Se de mørke ringene under øynene, blikket som ser tomt ut, smilet som aldri når øynene.
Og vi skjuler det at ikke alt alltid er helt topp. Vi haster av gårde. Har vi ikke noe å haste til, later vi som. Kan ikke innrømme, spesielt ikke for oss selv, at det ikke er noe som haster.
Vi må jo fremstå som vellykkede, så vi dekker de mørke ringene under øynene med sminke. Hvis noen spør ler vi det bort, sovet litt lite, ble sittende oppe å se den serien alle snakker om, lese den boka alle skal lese eller den beste unnskyldningene av de alle. Vi var så opptatt med et jobbprosjekt i går kveld at vi helt glemte tiden.
For ingen, ingen må vite at livet føles litt tungt akkurat nå.
I dag er det dagen for psykisk helse. Spør litt mer, og ha tid til å lytte.
Jeg fortsetter vandringen oppover. 28. plass i går. 27. plass i dag. Det var nok smart å ikke lukke øynene når jeg tar for meg bloggtoppen.
Samtidig blir jeg litt sånn… Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det……. (Henter meg en ny kopp te, og tenker over hvordan jeg skal formulere meg.)
Når mine 1.100 lesere ser en kanon som bilde på et blogginnlegg på min blogg, forventer mange at jeg har hentet frem kanonene fordi jeg skal være skarp, skrive for å treffe. Poengtere noe. Muligens Kjerringtanker på sitt beste.. Jeg vil anta at jeg får et par hundre flere klikk bare ved å ha bilde av en kanon.
Når 50.000 følgere sitter klare ved tastaturet og venter beskjed om at er barn er født, og et bilde av noe hvitt avlangt dekorert med rådyrkalver og pastell dukker opp på skjermen….
Da er man utrolig klønete med kameravinkelen eller…..
Jeg drikker varm te og lurer på hvorfor jeg tilsynelatende strever for å komme øverst på denne lista. Ære og berømmelse? Tvangstanke? For man blir ikke rik av klikk. Kanskje av gode reklame-samarbeid, men ikke av rene klikk.
Jeg karra meg opp av senga rundt klokka 8. Gamle Gubben Grå dro på hytta i går før jeg kom fra jobb. Jeg orket ikke dra etter i går kveld, vurderte i går å dra etter i dag, men det regner og er grått. Vet ikke om fjellet frister. Vi får se. Har labbet en tur med Charlie Chihuahua. Bladd gjennom lokalavisa og lest dens dekning av kommunestyremøte forrige uke. Tar livet litt med ro.
Telefonen står som vanlig på lydløs. Jeg bestemmer selv hvem jeg vil snakke med i dag. Man behøver ikke være tilgjengelig hele tiden.
Teksten i dette innlegget står kanskje ikke helt i tråd med bildet øverst.
Også det er et likhetstrekk med bloggen på toppen. Man får tanker om hva innlegget skal handle om, og så handlet det om noe annet. Bilde stemte, men ikke med det du trodde, fryktet eller håpet.
50.000 følgere kan puste lettet ut.
Jeg vet om ting fra mitt eget liv jeg kunne ha skrevet om og som sikkert hadde gitt meg både flere klikk og flere lesere. Ting som overhode ikke har noe med noen som helst av toppbloggerne å gjøre, men som handler om mitt liv. Skape min egen blogg, som mange av kritikerne mine maser om.
Men det er ikke alt jeg ønsker å dele, eller brette ut på blogg. Det jeg ønsker med bloggen er jo å “lære av de som er på topp”. Med det mener jeg å ha fokus på hva som gir klikk, hva som gjør at noen når toppen.
Målet er ikke å kritisere de som behersker sjangeren og når toppen. Mer å skape debatt om sjangeren.
Hun med den røde hatten manøvrerte seg lekent og verdensvant gjennom den travle togstasjonen. Kastet kun et raskt blikk på den store tavlen for å sjekke om at det neste toget gikk fra den perrongen hun hadde forutsett. Hun snudde ikke på hodet en eneste gang, gikk bare målbevisst mot bestemmelsesstedet. Likevel visste hun med sikkerhet at han, den hette-kledd, fulgte etter.
Han ble sittende å riste på hodet, omtåket som han var. Hva hadde skjedd? Hvorfor var han i boden? Og hvorfor hadde han vondt i hodet? Han stavret seg opp og gikk mot døra. Den var låst. Noen hadde satt på hengelåsen på utsiden.
Hadde han kommet seg ut hadde han sett at det lyste en gul varseltrekant på bod-døra. En gul varseltrekant med ordene Smitte! Det var lenge før noen kom til å låse seg inn til han.
De hette-kledde tok med seg den litt for nysgjerrige dama inn i kapellet og opp til alteret. Opp til Ypperstepresten, Stalloren.
Det tok en tid før Stalloren oppdaget at de hette-kledde hadde kommet inn igjen, og at de hadde med seg noen som ikke hørte til i menigheten. Han var for opptatt av å ta selfier av seg selv.
Vandreren tok en termos opp fra tursekken og skjenket seg en kopp god, varm te. Hun drakk den i rolige slurker mens hun vurderte hva hun skulle gjøre. Hvem var hun som krabbet opp på krakken, og som nå ble båret inn i kapellet? Var hun i fare, eller var det hun som var den farlige, inntrengeren? Hvem var disse hette-kledde?
Så konsentrert satt hun, Vandreren; at hun ikke la merke til at det kom ei dame ruslende ut av skogen på andre siden av lysningen. Den sist ankomne hadde en soppkurv på armen og gikk med blikket konsentrert mot skogs-bunnen.
Ideen om å lære av A-laget, sikte mot toppen, ga utslag. Jeg vandret fra en 32. plass til plass nummer 28. 1.100 klikk på et innlegg om gras. Hvorfor har jeg ikke forstått før at det var det som skulle til?
Jeg har vondt i ryggen, vondt i det maltrakterte beinet og vondt i hele meg. Noen vil hevde at jeg skriver dette for å få klikk. Noen vil hevde at jeg skriver dette fordi jeg må hærme etter andre i stedet for å skape min egen blogg. Noen vil si at jeg har “vondt i viljen” eller er lat. Noen sier det er for å få medfølelse Samme hvilken teori du heller til, så har jeg like vondt. Kan godt tenke det er psykosomatisk, men det er like vondt for det.
Jeg må huske på å bestille time hos fastlegen, forresten. Tid for den halvårige kontrollen.
Gamle Gubben Grå og jeg deler seng, hvis noen skulle lure. Vi og Charlie Chihuahua.
Snakket med Datter i telefonen på onsdag. Det var en fin samtale. Hun er opptatt av julegaver, av hva hun skal kjøpe til familiemedlemmer. Flott jente, veldig glad i Datter.
Når vi snakker om familie. Er glad i sønnene mine og. Selv om en av dem er litt vel trøtt om morgenen.
Jeg mener det jeg skriver. Jeg blogget ikke i dag morges. Fikk ikke skrevet ferdig dette innlegget før arbeidsdagen kallet. Men nå er arbeidsdagen over og jeg kan kose meg med å skrive til dere. Jeg liker å blogge, men jobben kommer selvsagt først. Noen ganger blir innlegg liggende som utkast i både en og tre dager før jeg får postet dem. Selv om de er skrevet i nåtid, eller det står i går er det ikke sikkert tidsangivelsen stemmer. Jeg ser på det som kunstnerisk frihet. Jeg gjør det ikke for å lure dere.
Nå er det helg. (Og det stemmer faktisk). Jeg må bruke helga til å hente meg litt inn. Hvile ryggen som slo seg vrang da jeg skulle knyte skoa i dag morges.
Det er mange måter å hente energi. Det er sjelden sofa og Netfix er måten å lade batteriene på i lengden Noen gjør det på treningssenter. Noen liker å løpe, gå på ski eller å sykle. Jeg driver med politikk. Jeg er sjelden så gira, så full av energi som når jeg kommer hjem etter en skikkelig debatt. God sliten. Slik sikkert dere som trener er etter ei skikkelig treningsøkt. Vi er forskjellige. Noen trenger å trene hodet og, ikke bare låra.
Jeg er ufattelig glad for at jeg startet denne bloggen. Mitt pusterom i hverdagen. Noe som gir energi. Akkurat som politikk.
Nå skal jeg reise hjem til Gamle Gubben Grå. Lage risotto med parmaskinke. Ta et glass rødvin. Hvile ryggen på sofaen under pelspleddet.
Takk for at dere leser. Virkelig. Takk for at dere gidder bruke tid på tankene til denne halvgamle kjerringa.
Skal ikke denne bloggen helt ramle av lasset må jeg virkelig ta grep. I dag er jeg på en 32. plass!!! En 32. plass!!!
Skal jeg komme meg opp der jeg hører hjemme må jeg lære av de beste. Da hjelper det ikke å se på B-laget.
Så i dag poster jeg bilde av mye grønt gras fra Hønefoss, og kan fortelle at det var en travel hjemmekontor dag i går.
