Våren som forsvant…

Snø, sludd glatte veier og trailere som står på kryss og tvers i veibanen. Jeg tar det som en personlig fornærmelse. Jeg vil ha VÅR!!!

I to uker snart nå har det vært sol fra mer eller mindre blå himmel, og jeg som er et vårmenneske har kjent sola varme, livsgnisten komme tilbake og humøret har vært merkbart bedre. Dagen i dag var en real nedtur

 .

Ny livsfase..

Her om dagen var Gamle Gubben Grå og jeg bedt til middag hos Datteren og hennes samboer.  Det unge parret i begynnelsen av tyveårene har bodd sammen ett års tid nå, og her om dagen var vi altså bedt i middag hos datteren.

Det var en hyggelig ettermiddag. Men det er jo en ny livsfase når du begynner å gå i middaggsbesøk til barna dine. Du har liksom hoppet opp ett hakk på generasjonsstigen. Ikke det at jeg har blitt gammel, til nød middelaldrende, men det er som om man hører den biologiske klokka tikke lavt i bakgrunnen. Tikk, takk tikk takk… 

Egentlig gleder jeg meg til årene som kommer. Ungene blir store flotte mennesker. Og vi vil selvsagt være der for dem i årene som kommer også. Men vi kommer til å få mer tid til oss selv. Til alene tid bare oss to Til å dyrke våre egne hobbyer ikke bare kjøre-hente-bringe. Ikke vaskerom med store stabler av skittentøy.   Kanskje kommer det barnebarn om noen år også.(Med tre barn regner jeg med at sjansen for barnebarn en eller annen gang er ganske stor.) Jeg har alltid hatt lyst til å være Bestemor. Jo vi går noen fine år i møte.

 

I dag har jeg brukt dagen til å bestille legetime til Mamma, kjøre henne til lege, røntgen, apotek, handle litt og kjøre henne hjem og bære handleposene inn. Det er og en ny fase. Mamma har alltid vært sjefen for bakkemanskapene mine. Hun har kjørt-hentet.bringt meg da jeg var ung. Hun har passet ungene når jeg og Gamle Gubben Grå har jobbet likt i helger og på kvelder eller netter. Hun har vært den selvsagte hjelper i forkant av store begivenheter som barnedåp og konfirmasjoner. Hun har vært den jeg alltid har ringt når jeg har hatt et problem i hverdagen.  I dag var det hun som trengte hjelp. Missforstå meg rett. Jeg har ingenting i mot å bruke en fridag på å hjelpe Mamma. Skulle bare mangle. Men det er en ny livsfase.

Så med voksne barn som ber meg på middag og gamle foreldre som trenger hjelp er det vel bare å innrømme det.:

Jeg er blitt middelaldrende.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingenting er som en langhelg på hytta …eller…?

Endelig litt fri og vi skal dra på Hytta. Du vet den fredelige pletten alle nordmenn elsker.

“Vår” hytte er av det ordentlige slaget. Uten strøm, uten innlagt vann. Det er det som er sjarmen…eller? Vel jeg er utslitt og sagt til Gamle Gubben Grå og to tenåringssønner at jeg helst vil være hjemme. De ser uforstående på meg. “Hjemme? Men vi skal jo på hytta1 Klart du må være med. Det er jo så koselig.”

 Så vi drar, i  to biler . En tennåringsgutt i hver bil. Han som sitter på med meg spiller “Crazy Frog” i stereo på to medbragte mobiltelefoner som han – til sin egen glede – klarer å synkronisere, nesten.( Ønsker meg et barn som digger å høre nyheter på radioen….  )  etter noen mil passerer vi en antikk og bruktsjappe. Gjerne et yndet stoppested for både meg og Gamle Gubben Grå, og ganske riktig. Der står det en bil jeg drar kjensel på. Men jeg er ikke i humør til å lete etter skatter i dag. Klokka er over 13.00 og jeg vil komme frem å få instalert meg på hytta.  Etter enda noen mil svinger jeg inn på en parkeringsplass foran et bygdesenter og starter ventingen. “Crazy Frog” konserten har fått selskap av en pipende og små-bjeffende hund bak i bilen. Hodepinen kommer sigende, og jeg føler meg langt fra utvilt eller i feriemodus. Etter et kvarter kommer Gubben, og vi går inn i senteret for å handle mat.  Jeg har ikke kommet inn i butikken før jeg hører noen som roper “Hei, tante!” Der står min eldste niese og en ukjent gutt. Det unge paret kan fortelle at de er på hytta (altså hytta til søsteren min – IKKE den hytta vi skal på) På denne hytta er i tillegg til dette unge kjeresteparet  min søster, 2 mindre søsken av niesen min, min andre søster med mann og to barn + et vennepar med to barn. Totalt 13 stk. I mitt stille sinn tenker jeg at det er noen som har det verre enn meg….

Så setter vi oss i bilene og kjører oppover fjellet. Snart er jeg ved bommen. Der blir det en ny timinutters pause mens jeg venter på at Gamle Gubben Grå med årskortet til bommen skal komme. Etter over 20 års samliv har jeg sluttet å undre meg på hvorfor han alltid er så sen, men jeg filosoferer litt over hvor mange minutter, timer , døgn jeg har brukt til å vente på han i løpet av de årene. Jeg konkluderer med at det nok snart dreier seg om ett års tid….

Endelig – når klokka nærrmer seg 15.30 er vi endelig fremme ved hytta!!!! 

Ingen har vært her i vinter. Mellom veien og inngangen til hytta er det 60 meter med 1 meter dyp rotten snø.  Jeg overlater gravingen til mannfolkene mine, og tar med meg kjøteren og går en tur.

Jeg har ikke kommet langt før det begynner å synge nede i lomma mi.  Det er mobilen. Du vet den kjekke innretningen som gjør at du kan bli forstyyret selv om du er langt oppe på snaufjellet helt alene.  Alltid noen problemer som må løses.  Etter en og en halv times venting kan jeg med minne tresiffrede kilo vandre inn i en iskald hytte. Mellom meg og doen er det fremdeles 50 meter løssnø…

Men mannfolka tar gravejobben, det blir varmt i hytta og snart står også pølsekjelen på bordet mens stearinlysene blaffrer koselig.  Hadde Gamle Gubben Grå husket å kjøpe rødvin nå så hadde kvelden blitt perfekt.

PS: dette er selvsagt skrevet etter hjemkomst fra hytta. Sånn som PC har vi jo ikke på vår koselige primitive hytte.

 

 

Tur i solnedgang

Man trenger ikke alltid blomster, dyre restaurantbesøk eller kjærlighets-weekender for å pleie kjærligheten.  I går gikk jeg og Gamle-Gubben-Grå en liten aftentur i solnedgangen.

Man snakker kanskje lettere sammen der man går i skumringen. De glatte stiene gjør at man trenger en hånd for ikke å ramle.  “Unnskyldningen” min for å lokke med meg Gamle Gubben Grå på tur i går var at jeg ville ut å fotografere. (Hadde jeg spurt Gubben om vi skulle ut å gå måneskinnstur, ville han sett forferdet på meg og hoderystende  dukket ned i boka igjenn)

Jeg fikk ikke det helt perfekte solnedgangsbildet denne gang, så det må nok bli flere turer ut i solnedgangen i ukene fremmover……

 

Kjærligheten må pleies…

Jeg har hatt den ssamme kjæresten i over 20 år. Forholdet vårt har gått fra gryende forelskelse til stormende forelskelse hvor vi bare hadde tid og øyne for hverandre. Etterhvert ble det forlovelse, samboerskap, barn, ekteskap og en hel haug med hverdager.

 Til tider har graset virka grønnere på andre sider av forskjellige gjerder, sikkert for oss begge.

” Andre menner er kjekkere og mer velkledd” sier jeg, og sammenligner den ubarberte mannen i pysjamas ved frokostbordet med han flotte mannen jeg så i frokostsalen på hotellet sist jeg var på kurs. Han mønstrer meg med trøtte smale øyne, tar en slurk av kaffekoppen, men sier ingen ting. “Stor dame i stor T-skjorte med kaffeflekker og joggebukse uttaler seg om å være vellkledd” tenker han kanskj i sitt stille sinn, men har vett nok til å tie stille 

“Vi gjør aldri noe sammen lenger” klager jeg der jeg møter gubben i utgangsdøra. Han på vei inn etter sin arbeidsdag. Jeg på vei ut til kveldvakt, et møte eller for å kjøre hente bringe en av våre barn. “Når skulle vi ha tid til det?” tenker gubben, men sier ikke noe.  “Vil du være med å gå tur med hunden?” spør Gubben og ser opp på fullmånen når jeg mange timer senere kommer hjem. Jeg er utslitt etter en lang dag. Hver fiber i kroppen hverker. Alt jeg lengter etter er mat og  å få lagt meg.” “Klarer du ikke å lufte bikkja alene en gang?” spør jeg. “Hvorfor må jeg ta ansvar for alt ? Nei, bikkja får du lufte sjøl. Jeg er sliten.” svarer jeg. “Gjøre noe sammen…” tenker gubben, men rekker ikke si det før døra lukkes.

“Hvorfor kan du aldri støvsuge og vaske litt her?” spør jeg oppgitt der jeg kommer hjem fra jobb og finner gubben sovende på sofaen mens hybelkaninene danser polka over stuegulvet. “Hvorfor er det alltid jeg som må gjøre alt?”  Gubben svarer ikke, kniper bare øynene – og ørene(?) hardere igjenn der han ligger forran et sprakende peisbål og hører vaskemaskin og oppvaskmaskin dure i det fjerne.  Jeg går inn på kjøkkenet og spiser rester etter middagen gubben har lagd. Oppvasken som fyllte benken da jeg dro har forsvunnet og jeg finner stadig klær nyvasket og sammenbrettet uten at jeg har tilbragt tid i vaskekjelleren.

I dag, en helt vanlig lørdag, pyntet jeg meg for min kjære. Vi dro på handletur sammen uten at det var noe bestemt vi skulle ha. Gikk og titta i butikker og på folk. Spiste lunch sammen i byen og koste oss. Da vi gikk mot bilen igjenn, gikk vi plutselig hånd i hånd.  Vel hjemme var vi mer opptatt av hverandre enn å pakke opp matvarer.  Da ungdommene kom hjem, lagde min kjære en bedre middag.  Jeg har en flott og snill mann.

 

Slike dager som i dag gir meg tro på at vi skal nå målet vi satte oss da vi flytta sammen; Når vi blir gamle og grå pensjonister skal vi fortsatt gå hånd i hånd – eller som min kjære sa i dag da jeg minnet han på det. “Da trenger vi bare en rulator”

 

 

Alle går til ro

Fredagskvelden går mot natt, og langsomt blir det ro i huset. 

Gamle Gubben Grå er en siste tur med hunden før han går til ro. Sliten etter å ha lekt husfar i dag, og støl og stiv etter aketuren med guttene i går.

Hunden finner plassen sin bak ryggen min,. Med et halvt øye vil den passe på til også jeg slukker PCn og kryper til køys.

Onkel har vel snart fått rullet ut soveposen og krøpet til køys i loftstua. Gamle Gubben grå satte opp en elektrisk peis der i dag, så nå kan gjesten vår ligge og kose seg mens han ser på flammene som danser i peisen. Svogern min er erketypen på en ungkar i førtiåra, men jeg vet at egentlig er han veldig romantisk og litt sånn drømmende. Han har bare aldri snublet over ei jente som ser han bak den sjenerte fasaden.

Eldste sønn tørna til sengs allerede for to timer siden. Han er kronisk A menneske.Tidlig oppe og full av liv til stor ergelse for B-menneskene i familien. Men  om kvelden forsvinner det gode humøret og batteriene er tomme.

Men yngste sønn har ikke klart å karre seg i seng til tross for gjentatte oppfordringer. Det er alltid et PC spill som bare må avsluttes.  I morgen skal han være med svogeren min til Norefjell, men som det utpregete B-mennesket han er er han omtrent umulig å få ut av senga om morgenen.. Den gutten gir meg gråe hår…

Jeg skal og krype til køys snart. Etter fire dager hjemme med forkjølelse var det hardt å komme på jobben i dag. Datatrøbbel og en irriterende kollega gjorde at dagen ble både slitsom og stressende, og når jeg på slutten av arbeidsdagen fikk tid til å åpne mailen var det nok av mail som burde følges opp. Fikk tatt det meste, men det medførte selvsagt tre timer overtid i dag igjenn.

Men nå er det frihelg. Senke skuldrene og lade batteriene.

Til uka er det full fart igjenn. Mandag jobbe dagvakt og politisk møte om kvelden.  Tirsdag jobbe dagvakt. Onsdag tillitsvalgt tid med flere møter på dagen og ekstra jobbing som radiograf om kvelden. Det samme på torsdag. Fredag blir det “bare” dagvakt før det er vinterferiehelg. Men jeg må og rekke å vaske huset for moren min en dag denne uka.  Jaja jeg har ikke tid til å kjede meg i hvertfall.

 

Hissa på meg flertallskammeratene – igjenn

En liten kommentar til en flertallsbeslutning som jeg er uenig i. En spissformulering som viser hva jeg syns er dumt i vedtaket og kommentarfeltet på Origo flommer over av sympati fra hvermansen og sinte, ja nesten hatske milelange kommentarer fra flertallskammeratene. (Possisjonspartiene i kommunen) Både ordfører og andre belærer meg og kommenterer  med navns nevnelse.

Jeg blir nesten rørt. Tenk at disse viktige personene er engstelige for meg og mine meninger. Jeg sitter ikke i kommunestyret, er kun 2.vara i ei liste som kun har tre representanter.  Jeg skjønner det ikke. I daag ble jeg beskyldt for å drive valgkamp. Valgkamp? Det er 3 og et halvt år til neste kommunevalg. Jeg er en partiløs representant på ei liste som ikke stiller ved stortingsvalg. Det er kanskje i tidligste laget med valgkamp.

Er de engstelige for at jeg skal avsløre hvor mange håpløse diskusjoner som dukker opp under eventuelt på de politiske møtene jeg er i.? (Sitter i en hovedkomite) Jeg er skremt over nivået på mye… Men det er vi som velger politikerne. Flertallet vil ha dem. De ville ikke ha meg. Jeg var nummer to på lista vår, men havnet på en fjerde plass. Velgerne har talt.

Nok en dag under pleddet…. i hvertfall innimellom

Er langt borte i drømmeland da klokka ringer. Kikker håpefullt bort på Gamle Gubben Grå. Kanskje han står opp og får ungene på skolen i dag?  Å nei, ingen tegn til liv der i gården…eller jo liv er det jo. Langtrukne snorelyder fyller rommet. Jeg er syk og tett i hodet og feber,orker ikke bruke krefter på å vekke han – og jeg må jo alikevell opp å ringe jobben og si at jeg er syk i dag og.  Tung sombly kommer jeg meg opp og får ringt jobben.

Så er det å få opp to stykker tennåringsgutter. Banker på døra til eldstemann. Han spretter opp og er raskt i klærne. Roper opp loftstrappa til yngstemann. Får et trøtt Mmmm? til svar.Men snart har også han svart at han er våken. (Tror det ikke før jeg får se det…) Men undrenes tid er ikke forbi. Yngste sønn kommer ned og går på badet før eldste mann har gått på bussen. Eldste mann løper avgårde til bussen, så blir det stille igjenn. Klokka tikker. Nå går bussen til yngste mann, men jeg har ennå ikke hørt at han er klar. “Hva driver du med?” roper jeg. Bussen går nå? “Herregud, har jeg ikke lov å pakke sekken heller?” hormonsint og trøtt tennåring høres oppgitt ut. Så må vi kjøre i dag og….

Snart sitter vi i bilen.  “Du husker at du skal til presten i dag?” Konfirmasjonsundervisningen  må minnes på. Presten ringte i går og sa at han ikke hadde vært der siden før jul.  Oppgitt og sur tennåring ser på meg. “Kunne du ikke sagt det før? Jeg har ikke med den mappa?” U-sving og så er vi på vei hjemover. “Vi sa det i går. Presten ringte Pappa da han hentet deg da du ikke rakk bussen…” prøver jeg… 

Endelig er gutt levert på skolen, og heldigvis før skolen ringer inn. Kjenner hodet dunker og kaldsvetter i feberen, men tar en kjapp tur innom Kivi og kjøper ostebriks, mer te og litt godt pålegg + alt det andre som sto på handlelista. Så hjem igjenn.

Gamle Gubben Grå sover fremdeles. Det er Valentinsdag, så jeg serverer han kaffe på sengen, ostebriks og et skolebrød. Så frokost og avis på meg før jeg lander på sofaen under pleddet. Deilig. Sovner igjenn.

4 timer senere våkner jeg ør i hodet. Huset er tomt. Gamle Gubben Grå er nok ute med hunden. Jeg koker meg en kopp te og krabber tilbake under pleddet. Slumrer litt. Ser på hybelkaninene som danser over gulvet.  Fryser. Peisen har slukket. Jeg tenner opp i peisen, og kryper på ny under pleddet. Sovner igjenn, er så sliten, trøtt, varm og tett i hodet…..

I det fjerne hører jeg yngste sønn komme hjem fra skolen. Hjem fra kolen? Han skulle jo til presten?!?!!!!! Nei han hadde ikke glemt det, men han hadde valgt å ikke gå dit fordi mobilen hans var uten strøm og da kunne han ikke ringe oss for å bli henta hvis vi skulle ha glemt det.  Mor kryper frem fra pleddet, kler på seg kjører gutt tilbake til kirken. Han sutrer for han får jo ikke ringt oss hvis vi skulle glemme og hente han. Vel gutten min, her har du min telefon, med strøm, men ring faren din når du skal hentes!!!! Jeg er syk,. Da han motvillig går ut av bilen mumler han noe om hvor teit det er å komme for sent…

Hjemme igjenn. Datteren ringer – på hustelefon. “Hvorfor har lillebror telefonen din?” Legger meg på sofaen og prater med datteren. I dag ei fornøyd jente. Bra.  . Gamle Gubben Grå kommer. “Har yngstemann ringt deg?” “Ja. Hvorfor har han telefonen din?” Jeg svarer ikke. Ser på klokken. “Har du hentet han?”  “Nei han ringte nå da jeg parkerte. Skal gjøre det nå”  Synker sammen på sofaen under pleddet, Størte gutt kommer hjem.  Like etterpå er Gamle Gubben Grå, yngste sønn og hund med iskald snute der og. 

 Får tilbake telefon min, og straks starter den å ringe. Tvn bråker, radioen står på, hunden bjeffer og to tennåringer og far diskuterer. Fremmment nummer, sikkert en telefonselger. Svare med en stemme hugget i is. Hater telefonselgere, meningsmålinger og alt annet søppel. Fremmen stemme, nordnorsk dialekt, hører ikke helt hva stemmen sierSkal til å avslutte med en iskald “Ikke-interesert” da jeg plutselig forstår hvem jeg snakker med. Forbundslederen i den arbeidstakerorganisasjonen hvor jeg er tillitsvalgt. Rømmer til en mer rolig plass i huset.

Guttene sitter skjult bak hver sin PC i loftstua. Gamle Gubben Grå har sovnet under pleddet på sofaen. Jeg trekker meg tilbake til TV-stua i kjelleren. Tuller meg inn i et pledd, skrur på TVn og finner frem strikketøyet. Ingen Valentinsgave fra min kjære, montro om han vil lage middag uoppfordret? Hustelefonen ringer igjenn. Lenge. Ingen tar den. Jeg tuller meg ut av pleddet. Tar telefonen. Det er datteren, igjenn. Hun har fått ny jobb. Flinke jenta mi. “Kommer hjemom dere i morgen etter skolen, men kan du kjøre meg på jobb da? “

Nå tar jeg febernedsettende og kryper snart til køys. Det er slitsomt å ligge på sofaen og bare pleie seg selv som venner og kolegaer oppfordrer til på Facebook…

 

En dag under pleddet….

Tett i toppen og varm i kroppen har store deler av dagen blitt tilbragt under et par pledd på sofaen i stua.  Kroppen verker og jeg føler meg bare sliiiiten.”  Duracellkanin med flatt batteri ?” spør Gamle Gubben Grå og serverer varm te før han brer enda et pledd over meg. Til hans store overraskelse svarer jeg knapt.  Jeg har det i grunn godt under pleddet, men jeg burde vært på jobb, burde støvsuget, burde lest sakspapirer burde… så blir øynene tunge og jeg føler at jeg burde sove….

En dag uten at jeg har mått gjøre noe, ikke et klokkeslett jeg har mått forholde meg til,  bare sløve gjennom en hel dag under et pledd på en sofa. Deilig. Når hadde jeg sist en slik dag? Husker ikke. IHunden kommer inn våt i pelsen og snø på snuten. Noen må ha luftet den uten at jeg har sagt det. I det fjerne hører jeg lyden av både vaskemaskin og oppvaskmaskin. Tekoppen blir fyllt opp på ny og plassert på bordet ved siden av meg. Jeg sover litt til. Datteren ringer. Ikke for å kjøres, hentes, bringes men fordi hun har hørt at jeg er syk – redd for at det var ryggen – og full av omsorg.  Sønnen ringer. Rakk ikke bussen. Gamle Gubben Grå spretter opp og henter sønn, helt av seg selv. Når alle er ihus og hunden på ny kommer stikkende med en iskald snute under pleddet – tur igjenn, din heldiggris? kjenner lukten av deilig mat. Gamle Gubben Grå varter opp med thaimiddag, deilig. Orker et par timer med strikketøyet  i armkroken til Gubben forran TVn. Men så frister sofaen og pleddet igjenn.

 

I gode og onde dager….

I 22 år har jeg og Gamle Gubben Grå vært kjerester. 22 år, nesten halve livet….  Vi har elsket hverandre varmt og inderlig – og skreket til hverandre i sinne og frustrasjon..  Vi har vandret hånd i hånd og sendt hverandre varme blikk, vi har gått i sinne fra hverandre og smellt dører.  Stolte og glade har vi sett tre flotte barn vokse opp. Fyllt av sorg og fortvilelse har vi fulgt to små til graven.

Livet har ikke vært en dans på roser, men et slit for å få økonomien til å strekke til. Hverdagen til å gå opp. Men det har og vært fine stunder. Middager med rødvin og stearinlys etter en slitsom kveldsvakt. Tannpuss under en stjerneklar himmel på fjellet. Den trygge armkroken din forran peisen når Duracellkaninen har gått tom for batterier. Lange samtaler med familie og venner rundt spisebordet.

Mang en gang har jeg hatt lyst til å gi opp. Byttet han inn i en nyere modell. Graset har sett grønnere ut på den andre siden av gjerdet. Men så har han sett på meg, slik bae han kan se på meg. Med det lune snilet som fyller hele ansiktet  og de søte smilerynkene rundt øynene. Jeg har kjent den varme og trygge hånda hans på skulderen min og tenkt på alle gleder og sorger vi har delt. Hvordan han har vært der for meg de gangene livet har vært i oppløsning.

Et livslangt samliv er aldri en dans på roser. Ingen går gjennom livet uten å møte motgang. Det finnes alltid gras som ser grønnere ut på andre siden av et gjerdet. Men kjærlighet er å vite at du har en der som kjenner deg med dine sterke og svake sider, og er glad i deg akkurat slik du er. En som vil stille opp for deg og støtte deg når livet er vondt og vanskelig. En som vet når du trenger en hand på skulderen, en klem eller bare det at noen tar hånden din.

Kjærlighet er alle de små tingene som binder to hjerter sammen, glimtet i øynene. de små berøringene. 

Kjærlighet det er deg og meg.