Som jeg vel nevnte i innlegget Kjerringa blir hoppende glad….tilbragte jeg helgen på Rødt sin Folkevalgtkonferanse. Det var en motiverende helg. Et sted mellom 120 og 150 engasjerte Rødt folkevalgte samlet på ett brett.
Marie Sneve Martiniussen startet konferansen. Du har kanskje fått med deg hvem hun er. Kom inn på Stortinget nå i høst, sitter i finanskomiteen og er utrolig god på tall. Har vært brukt mye i debatter på TV og radio det siste halve året, denne dama er helt rå. Så ja, vi fikk en start som virkelig motiverte!
Neste foredrag var muligens helgens beste. Det hadde den litt kjedelige tittelen Fremtidskommunens økonomiske utfordringer og muligheter og ble holdt av Fanny Voldnes. Her var det mye å plukke med seg, og pennen gikk nærmest varm i notatblokka. Blant de tingene Fanny sa som ga meg en aha-opplevelse er at Hero (de som tjener godt på flyktningmottak) er en del av Norlandia konsernet, dom jo har tjent seg gørr-rike på blant annet private barnehager. Alfredsen brødrene har sikkert mange hørt om. Hvor mange milliarder var det hver av dem tjente sist år mon tro. Penger hvor så og si alle inntekter er hentet rett fra den offentlige pengesekken. Rett fra dine og mine skattepenger.
Så var det kraftpolitikk. At strøm, som jo burde være en del av nødvendig infrastruktur, plutselig skal styres av markedskreftene. At vannmagasinene Statkraft og kommunene har bygd opp av fellesskapets midler, nok en gang dine og mine skattepenger, skal tappes ned for å produsere mest mulig strøm når markedsprisene i Europa er på sitt høyeste. At Statkraft og kraftverkene som jo stort sett (enn så lenge) hovedsakelig er eid av kommunene, fylkene og staten tjener gode penger mens forbrukerne ligger våkne om natta og lurer på om de har råd til å ta en varm dusj neste morgen. Ikke fordi norsk vannkraft er så himla dyr å produsere. Vi har drn reneste og billigste strømmen I Europa. Rundt 11 øre koster det å produsere en kwh. Nei de høye strømprisene kommer SV at vi på grunn av markedet må ha den samme prisen som resten av markedet. Nå som gassleveransen til Europa vil bli vanskelig på grunn av krigen i Ukraina kan vi vente oss bare høyere priser i tiden som kommer.
Det som er det ille med dette er jo at det ikke må være slik. Men at det er en ønsket og villet politikk. Ikke tror jeg det er politisk vilje til å endre det. Selv Arbeiderpartiet som en gang var partiet for folk flest er nå hrlfrekste markedsliberalister.
Mange av mine lesere drar sikkert kjensel på innretningen på bildet. Et topris system hvor man betalte en pris for normalt forbruk av strøm og mer for overforbruk. Kanskje og et tre-pris system hvor de med det aller største forbruket betalte enda mer. Kunne jo og være et godt enøk-tiltak. Og for de som ikke har fått det med seg, Rødt ønsker en maks pris på 35 øre kWh.
Og slik fortsatte vi gjennom hele helgen. Hørte hva andre folkevalgte i fylker, kommuner og på stortinget det med og hva de hadde fått til. Høstet erfaring, ga gode råd og knyttet bekjentskaper. Noen diskusjoner var det vel og rundt bordene.
Man trenger slike helger innimellom. Gir litt ekstra pågangsmot når man kanskje opplever litt mye politisk motstand. På Ringerike er vi heldige. Vi er to i kommunestyret. I mange andre kommuner er de kun en. Det er klart det kan oppleves ensomt.
Vel, jeg er om mulig enda mer engasjert og klar til nye politiske kamper. Den første blir i morgen hvor jeg skal sloss for at tilbudet i Villaen ikke blir konkurranseutsatt.
Dere kan tro at jeg ble glad når jeg tittet ut av vinduet i dag morges og så at snøen lavet ned. Tunge, våte filler – og ja her hos oss på Vågård litt nord for Hønefoss la snøen seg. Dekket is og snø som ennå ikke hadde rukket å smelte på gårdsplassen.
Det hjelper ikke meg at det mer regnet enn snødde nede i Hønefoss sentrum. Jeg bor ikke i sentrum. Jeg bor her oppe i snøhølet Vågård.
Det er fjerde april I dag. Vi er altså godt i gang med andre vårmåned. Andre vårmåned! Jeg har ikke sett snurten av så mye som en hestehovknopp eller en blåveis annet enn på sosiale medier. På fredag så jeg de første forsiktige blomstene på forsythiaen i sørveggen. I dag laver snøen ned på ny.
Jeg har laget snøball av snøen som hadde samlet seg på bakrute av bilen da jeg skulle ut å kjøre i dag morges. Laget en hard, kram snøball og kastet den med stor kraft og styrke mot stuevinduet. Bruke frustrasjonen min over snøen til noe positivt. Som å skremme livgivende ut av en morgentrøtt Gamle Gubben Grå som satt innenfor det stuevinduet.
Jeg bommet selvsagt. Gubben våkner ikke av en snøball som lander på plenen flere meter fra vinduet.
Piggskoene måtte på da jeg var ute å gikk tur med Charlie Chihuahua. Tok ikke sjansen på at nysnøen skulle skjule en issvull. Trenger ingen flere beinbrudd eller andre ting som gjør livet kjipt. Det holder i grunn i massevis med snø i april for å gi meg en dårlig dag.
Toppbloggerne skriver om så mye. Takketaler til leserne sine, om foredrag de skal holde og om at hunden sleiker de i nesa. (Akkurat den beskrivelsen likte jeg ikke åfå servert til frokosten). De skriver om perler, optiske bedrag og disse evinnelige ukemenyene. Ja hvis de blogger i det hele tatt da. Nummer 7, 8 og 9 gidder ikke såpass en gang. Utrolig lat gjeng som tror de kan leve på fordums storhet. De skriver om pannekaker, hjortebiff og snø. Og vet dere hva? Det snør her og, uten at det gjør meg i noe bedre humør. Snø og toppbloggere som ikke leverer. Ikke akkurat den beste starten på uka. Jeg må faktisk helt ned på 17. plass før jeg fat nor med substans. Noe det var verdt å bry hjernen med. Og nok en gang er det Gry som kommer meg til unnsetning.
Gry skriver om et viktig tema. Om roboter og andre tekniske nyvinninger som kan overta arbeidsoppgavene til oss mennesker. Såkalt AI eller kunstig intelligens som det så fint kalles i helsesektoren.
Gry skriver om roboter som kan overta jobben til servitørene. Jeg skal komme tilbake til det, men begynner først i den sektoren jeg kjenner best, altså helsesektoren.
Hvis vi starter med røntgen finnes det i dag datamaskiner som kan tolke i det minste enkelte typer røntgenbilder like godt om ikke bedre enn den mest dyktige radiolog. Muligens ikke så overraskende. Å granske røntgenbilder vil si å se forskjeller i gråtoner – litt forenklet sagt. Jo hardere en struktur er, jo mindre røntgenstråler slipper gjennom strukturen og jo hvitere blir strukturen på bildet. Luft blir svart, bein eller røntgenkontrast hvitt og så har vi alle variantene av grått i mellom. At en datamaskin skal granske røntgenbilder av hjernen min for å lete etter ørsmå endringer i tetthet i stedet for en litt sliten radiolog på sin femte kaffekopp etter en slitsom vakthelg virker nesten mer beroligende enn skremmende.
Så har vi robotkirurgi. Høres muligens ikke like betryggende ut. Jeg ser for meg et metall-menneske som på grunn av en liten kortslutning går amok inne i bukhulen min mens jeg selv ligger i dyp narkose…. Men de operasjonsrobotene vi har i dag er ikke roboter som de som står i industrien. De kan ikke operere alene, men er superavanserte mekaniske verktøy som kan opereres av en kirurg. Mens kirurgene ellers holder i skalpellen og andre instrumenter, sitter de nå i konsollen og bruker kontrollene med hender og føtter som styrer det som foregår inne i pasienten med sine fremskutte og verktøyutstyrte mikrohender. Så skulle jeg ha behov for det, så ville jeg nok ikke være så bekymret for å ta i buk denne teknologien.
I kommunehelsetjenesten snakker de ikke så mye om kunstig intelligens. Da bruker man mer begrepet velferdsteknologi. Det er mye av det som er nyttige nyvinninger. Man har dingser som gjør at medisiner leveres til riktig klokkeslett uten at hjemmetjenesten behøver å besøke den hjemmeboende eldre. En skuff i “pilleboksen” hopper ut til oppsatt tidspunkt med de pillene brukeren skal ha. Man ungår at brukeren ikke husker at han ha tatt tabletter og overmedisinerer, eller undermedisinerer seg selv. Hvis ikke tabletten ta i løpet av et bestemt intervall, for eksempel en time, gis det beskjed til hjemmetjenesten – og de kan dra ut å sjekke om beboeren har det bra. Jeg mener at en slik ordning kan fungere bra for mange. Noen opplever det som invaderende å få besøk av hjemmetjenesten en eller flere ganger i løpet av dagen. Fremmede folk som flyr ut og inn av boligen din. Det vil og føre til mestring, for selv om de kanskje “suser litt” trenger de ikke hjelp ennå. Det finnes og mye annen fin velferdsteknologi. Fallsensor for eksempel. En matte på soverommet med en sensor som hvis noen blir liggende der over en viss tid, for eksempel ti minutter, kan varsle hjemmetjenesten som kan rykke ut.
Litt mer betenkt er jeg over elektronisk tilsyn. Selvsagt er det positivt at hjemmetjenesten kan titte innom de forskjellige soverom og se at brukeren har det bra. Man slipper å bruke ressurser på å reise rundt å sjekke at folk har det bra. Og brukerne slipper å bli vekt av at fremmede låser seg inn nattestid for å sjekke om du ha det bra. Samtidig er jeg litt usikker på om demente mennesker som plutselig hører stemmer inne i boligen sin uten å se noen blir veldig rolige av det. Brukt på den riktige måten til de riktige brukerne kan det være et godt supplement. Men slik jeg ser det kan velferdsteknologi og AI aldri erstatte varme hender og menneskelig kontakt.
I mange dagligvarebutikker har vi fått selvbetjeningskasser. Jeg går aldri i de kassene. Ungene mine er oppgitt over meg for det. De tror det er teknologien som skremmer meg. Vel, den tror jeg er overkommelig. Jeg ville føle på litt stress de første gangene – men så ville det etter en stund bli rutine. Nei, hovedgrunnen til at jeg ikke bruker selvbetjeningskasser er fordi det er snakk om arbeidsplasser. Arbeidsplasser noen trenger for å få mat på bordet og tak over hodet. Om det er studenter som arbeider ved siden av studiene eller faste arbeidstaker som har dette som eneste inntekt er uvesentlig. Jeg ønsker ikke at disse skal dyttes ut av arbeidslivet. Og, ja jeg synes det er koselig når mannen i kassa på Kiwi ønsker meg en god helg. Når jeg som er omgitt av folk og familie setter pris på det, hvor mye betyr det da ikke for de som bor alene og kanskje ikke ser så mange andre enn betjeningen på Kiwi? Folk trenger folk.
Så har vi kommet til Grys tema da. Restaurantbransjen. Roboter i stedet for servitører. Jeg tror det med dagens teknologi er fult mulig å lage metall-mennesker som både kan bære varme tallerkener, sette de pent på bordet foran gjesten uten å søle saus verken på gjest eller duk og skjenke vinglasset med nøyaktig oppmålt antall milliliter med vin. Men ønsker vi det?
Jeg kan selvsagt bare svare for meg selv, men et restaurantbesøk er for meg litt mer enn bare å få stilt sulten. Jeg ønsker den luksusen hvite duker, pent dekkete bord og en hyggelig servitør gir. Det er en viktig del av opplevelsen, og en god servitør kan heve hele måltidet.
På Burger King, og ganske sikkert også på Mac Donalds bestiller du nå mat via en bestillingsterminal. Jeg hater det, og har sluttet å gå på Burger King, selv for et raskt måltid på veien. I det miste hvis jeg ikke har med meg noen som kan myse og knotte for meg. Ikke fordi jeg tror du trenger ingeniørutdanning for å bestille mat men fordi det provoserer meg at en slik pengemaskin som fastfood-kjedene er ikke gidder å bruke så mye penger på meg som kunde at jeg kan bli betjent av en underbetalt ungdom.
Så Gry, mitt svar til deg. Jeg ønsker å bli servert av mennesker, med personlighet, og av kjøtt og blod! Gjerne mennesker med kompetanse så vel om maten som om vinen eller kaffen. Kommer det metallmennesker rundt om kring på diverse restauranter vil jeg bevisst velge de restaurantene som fremdeles har mennesker av kjøtt og blod. Skal jeg ut å kose meg tar jeg meg råd til det. Så Gry vs metall-kollega 1-0. Blikkboksen kan vandre til de evige skraphauger for min del.
Når jeg leser Bunny sitt siste innlegg blir jeg hoppende glad. Ja, nesten så jeg spretter rundt som en kanin. For se hva Bunny skriver:
For en uke siden, åtte dager muligens, deromkring så skjedde det noe her på bloggen da et blogginnlegg jeg postet for snart to år siden «Rasisme er motbydelig, hilsen rasist i 2020» plutselig fikk masse oppmerksomhet, da jeg rett etter postet innlegget «Jo takk, mer statsrasisme!» så ble det rasende masse aktivitet.
For en uke siden, åtte dager i går for å være ærlig, skrev jeg Bunny skriver om ostesaus i det innlegget linket jeg til Bunny sitt innlegg Rasisme er motbydelig hilsen rasist i 2020 Så når jeg er ferdig med å sprette rundt smiler jeg bredt og klapper meg selv på skulderen. Kanskje har jeg bidratt litt til å få Bunny opp og frem. Hvis det er tilfelle er jeg glad for det. Han er en blogger med budskap, sel om jeg ikke alltid er enig i budskapet. Det er alltid gøy å bidra til at noen som fortjener det får flere lesere.
For meg gjør det ikke noe om Bunny skriver litt færre innlegg, han har noen dager litt mange. Bare han fortsetter å ha de gode, innleggene som han garantert bruker en tid på. For Bunny, det er slike innlegg blogg.no trenger flere av. Jeg er heller ikke så opptatt av å lese om folk som dusjer og tørker seg i rumpestumpen.
Det er mulig det blir færre innlegg fra meg og i helgen. Jeg skal på folkevalgtsamling i Rødt, og da er det nok foredrag og politiske samtaler som vil dominere helgen og ikke alt for mye tid til bloggskriving.
Toppbloggerlivet folkens er liksom ikke hva det en gang var. I 2019 skrev jeg om hotellsenger overstrødd med roseblader den første april. I år skriver jeg om småfuglene på fuglebrettet. Det må da være tegn på at blogg har fått et mer voksent publikum? Kjedelig, mener kanskje mange.
Men allerede hos nummer to på toppblogglista er det mer action. Der meldes det om knivstikking på en sportspub i Drammen. Bloggeren har til og med vært på puben der knivstikkinga skjedde! Ja, ikke i går når det var knivstikking. Men en eller to ganger for flere år siden. Antakelig da han var ung. Som jeg skrev i sted. Toppbloggerne har blitt eldre og mer voksne. De skriver om fuglene på fuglebrettet og nyheter de søker opp på nett.
En annen ting som kjennetegner dagens toppbloggere, annet enn at de er ferdig med den første ungdom, er at de har en eller annen lidelse. (Gjerne flere, og selvdiagnostisert) Nummer tre på toppbloggerlista har nettopp hatt en ryggoperasjon. I tillegg skriver hun at hun har fått stor angst for natta, men det begynner å bli bedre nå. Nei, vennen min. Du har ikke stor angst fordi om du har gruet deg til å sove en ukes tid. Hvis man skal snakke om alvorlige angstlidelser handler det om noe helt annet enn å grue seg til en natt med smerter.
Nummer fire skriver om matsvinn. Jeg lurer litt på om det fremdeles er bedrifter i Hønefoss som er md på “Too good to go” ordningen? Mulig jeg burde undersøke det….. Ja, for mat. Mat er et av de mest brennhete temaene på blogg. Riktignok ikke take-away og restaurantbesøk da. Nei husmødre av begge kjønn har jo overtatt bloggtoppen. Nummer fem, for eksempel, skriver om pannekaker,
Klær har siden tidenes morgen vært et viktig tema på blogg., og nummer seks viser bilder av en lekker tunika. Men det er ikke et reklameinnlegg for en nettbutikk. Du får ikke en link og en rabattkode så du kan bestille tunikaen og vandre rundt som en (nesten) tro kopi av toppbloggeren du beundrer. Du får en link til ei strikkeoppskrift. En strikke oppskrift toppbloggeren muligens, kanskje har tenkt å strikke en gang. Med litt flaks kan muligens både du og toppbloggeren tre på dere noe som kan ligne denne tunikaen våren 2025, og da har den for lengst gått av moten.
Mammabloggene er fremdeles på bloggtoppen, selv om de bloggerne som lever livene sine gjennom å utlevere barna sine totalt heldigvis er borte. På syvende plass kan vi se bilder fra en ettårs bursdag som det står var feiret sist helg. Jeg reagerer litt på det. For denne 1-års dagen har jeg da lest om og sett bilder av før. Og det er en stund siden. Jeg skroller meg nedover innleggene til denne bloggeren. Ja, 25. februar var mannen på vei til Oslo for å hente kake og muffins som var bestilt til familiebursdagen som da skulle være dagen etter. Den kaka ble altså først spist en drøy måned senere?
Hos toppblogger nummer 8 er det på ny sykdomsprat. Denne gangen om endometriose. Eller, egentlig handler ikke innlegget om endometriose, men om en podkast som denne bloggeren har laget som handler om endometriose…. Noe er som det alltid har vært..
Jeg måtte faktisk helt ned på niende plass før jeg fant en blogg med noe av interesse – nemlig denne bloggen her! Hva det innlegget handler om? Jo gamle suppeskåler!
I dag var jeg en tur i byen og innom bruktbutikken til Blåkors. Der fant jeg dette søte settet her. To suppeskåler med fastmontert skål og et fat. De er fra Figgjo Fajanese. Jeg synes de var kjempe søte. Perfekt til middag for to!
På Hønefoss har vi et hus som kalles “Villaen”. Som navnet tilsier var det en gang en villa, men det er ikke noe flott og prangende igjen med bygget. Mangel på vedlikehold har gjort at husrt som nok en gang var både fin og staselig har forfalt.
Skøyenvillaen, son jeg har hørt den er kalt ligger svært sentralt i byen.
“Dette er en jugendbygning med svært høy arkitektonisk kvalitet.»
Vel, snart er denne bygningen som det neste av jugendbyen Hønefoss historie. Trist, men sant.
I dag er det ikke selve bygningen men innholdet jeg vil dvele ved. I dag huser Villaen et lavterskeltilbud for kommunens rusmisbrukere. Her kan de få en matbit, de kan få noen å snakke med. De kan få hjelp til søknader og til å ta telefoner og de kan få vasket klær hvis behovet skulle bære akutt. Vi I Hovedutvalget for helse omsorg og velferd har vært der på omvisning og fått informasjon flere ganger. Jeg vet at det er et sted som fungerer godt, og med dedikerte ansatte. Jeg har ikke hørt noen som hevder noe annet.
Men langvarig forsømmelse av vedlikeholdet av den kommunalt eide Villaen har satt sine spor. Det er på tide å finne et nytt sted hvor man kan ha dette tilbudet.
Og når kommuneadministrasjonen først begynner å tenke i de baner er ikke veien lang til å tenke konkurranseutsetting. Og nettopp konkurranseutsetting av tilbudet i Villaen er den politiske saken som starter sin vandring i Hovedutvalget for Helse omsorg og velferd til tirsdagen. Det betyr at jeg har fem og en halv dag på å bygge opp argumentrekka for hvorfor jeg mener at dette tilbudet ikke bør konkurranseutsettes.
Husker dere da man drev og konkurranseutseutsatte eldreomsorgen og man foraktelig snakket om å “sette bestemor ut på anbud”? Er det noe bedre å sette denne gruppen ut på anbud? Jeg mener helt klart nei.
Rusmisbrukere av den typen som er på Villaen er de mest slitne av rusmisbrukerne. De har ofte ikke familie og nettverk som kan tale deres sak slik bestemor og brukere av tilbud innen eldreomsorgen ofte har. Skal vi virkelig gi ansvaret for tilbudet til denne gruppa til den aktøren som vinner konkurransen om å levere dette tilbudet til lavest mulig pris? For meg er en slik tankegang hårreisende.
Da er kommunestyremøte unnagjort. Til tross for at vi bare hadde to saker til behandling tok det rundt tre timer.
Først måtte jo “Nye veier” snakke om FRE16. For de som ikke vet hva FRE16 er så er det “Fellesprosjektet Ringeriksbanen nye E16.” Altså det at man planlegger å bygge ny E16, Europaveien mellom Oslo og Hønefoss. Den som har litt vel mye trafikk i helgene når folk fra Oslo og Akershus skal til og fra hyttene sine i Valdres og Hallingdal. Det var nok ikke tilfeldig at den orienteringen kom akkurat i dag. De som er for Akershus mener jo at dette prosjektet aldri vil bli realisert hvis vi blir en del av Buskerud. Nå et Ringeriksbanen, eller Bergensbanens forkortelse som det egentlig er blitt planlagt siden starten av 1900-tallet…
Vel etter orienteringen var vi klar for første sak. Ringerike er blitt spurt av Indi om vi kan bosette 135 flyktninger i år I stedet for bare 25 som vi i utgangspunktet har blitt spurt om og sagt ja til. Bakgrunnen er jo flyktningstrømmen fra Ukraina. Det sa et enstemmig kommunestyre ja til.
Så etter en liten pause kunne vi ta fatt på debatten Akershus kontra Buskerud. Den var lang, og vi var mange taletrengte. Frp, Høyre, Venstre, Mdg og KrF var for Akershus. AP, SP, SV, Rødt og de to uavhengige var for Buskerud.
Partiene som var for Akershus snakket foraktelig om historie og følelser. Og minnet oss om at alle pengene og all makt i tidligere Buskerud var blitt konsentrert rundt Drammen. Flere av de var opptatt av året 1679 og de snakket om Kongen i København og noe om en prest…
I mitt innlegg tok jeg utgangspunkt i regionstrategien for de tre gamle fylkene. At den i disse dager er til behandling i Viken fylkesting. At debatten der mer går mellom de gamle fylkene enn mellom politiske skillelinjer. At Østfold og Buskerud gjerne vil utsette debatten til de nye fylkene er etablert, mens flere av Akershus kommunene vil ha vedtak om regionstrategien nå. I Akershus har man hatt en regionstrategi som bygger opp under knutepunkt-strategien. Altså at man skal bygge store boligkomplekser, og kontorbygg rundt trafikknutepunkt om togstasjoner. Jo høyere og tettere, jo bedre. At det er denne form for vekst man ønsker, og som man ser på som bærekraftig. Ikke alle kommunene i Akershus er enig i denne strategien. De kommunene som ikke er slike knutepunkt mener at en sli strategi bremser vest og utvikling i deres kommune.
I Ringerike har vi en lignende debatt. De partiene som er for Akershus er og de som er for en slik tankegang om høye hus og fortetting i byen. Vi i Rødt, og mange med oss mener at en slik utvikling ikke nødvendigvis er til innbyggernes beste, eller i tråd med det innbyggerne ønsker. Vi ser derimot at en slik utvikling i stor grad ivaretar utbyggernes interesser, som jo får større fortjeneste jo høyere og tettere de får lov å bygge. Det evige spørsmålet. Hvem er vi politikere vagt for å ta vare på interessene til Innbyggerne eller utbyggerne?
Det er og bitt sagt i debatten at Oslo er vår by og ikke Drammen. Det synes jeg er en rar uttalelse. For det er vel Hønefoss som er vår by? Det er vel den som vi skal arbeide for å få til vekst og utvikling i? Det er vel den som vi skal arbeide for å utvikle, selv om vi er uenige i hva som er riktig utvikling?
Ja, Buskerud har vært mye Drammen-dominert. Men er det ikke litt vår skyld? Vi som er politikere? Til å komme oss i posisjon i fylkestinget i Buskerud til å påvirke? Og ville vi bli så mye bedre i varetatt i Akershus? Hvis kjøttvekta rår, så er det mange kommuner i Akershus med langt flere innbyggere enn Ringerike.
Vel, debatten gikk friskt. Voteringen gikk som forventet. Alle stemte i tråd med det standpunktet deres parti flagget. Og vi forblir i Buskerud!!!
Det har vært kaldt i natt, og jorden er frossen. Det gir fine turforhold. Ingen søle jeg kunne skli i.
Man får luftet hodet litt, noe som var godt etter en uke hvor jeg har vært inne med korona. Deilig med frisk kald luft i lungene.
Jeg har følt ganske mye uro I forkant av ettermiddagens kommunestyremøte. Vi skal avgjøre om vi skal søke om å bli med i Akershus eller bli i Buskerud når Viken nå snart blir oppløst. For meg føles det så utrolig feil å bli en del av Akershus.
Jeg tror vi da fort ville bli en forstad til Oslo mer enn en selvstendig by. Se hvilken utvikling man har hatt for eksempel på Lillestrøm og Lørenskog. Den knutepunkt-tenkningen som er grunnlaget for den negative utviklingen av Lørenskog og Lillestrøm som rene bomaskiner for folk som pendler in til Oslo er ikke en utvikling jeg ønsker for vår kommune.
Slik går jeg og tenker der i skogen.
Argumenter som at det er Oslo som er vår by, ikke Drammen føler jeg er irrelevante. Oslo har ingen planer om å bli en del av Akershus, og min by er verken Drammen eller Oslo. Min by er Hønefoss!
Jeg er klar over at det går en vei fra Hønefoss til Bærum, ig at dette er en del av pendlerveien for mange. At mange av oss reiser til Sandvika for å shoppe. Ja langt flere en til Drammen. Men hva har vi felles med de andre Akershus kommunene som Enebakk og Nesodden? Da tror jeg vi har et større samarbeid med Modum og Flå.
Da jeg kommer tilbake til bilen blir jeg roligere. Arbeiderpartiet har sendt et forslag til nytt vedtak sammen ned SP SV, og Rødt. Et forslag på at det ikke skal arbeides videre med søknad til Akershus.
Dette er nye takter fra Arbeiderpartiet. Sentrale politikere i Ringerike Arbeiderparti har før snakket varmt om Akershus. Ikke minst vår ordfører. Hva har fått de til å snu? Og kommer de ved å stå ved dette forslaget helt til møtet i ettermiddag og voteringen skal være? Det ville i såfall ikke være første gangen den gjengen snur i en viktig sak. I saken om å tøye å strekke byplan så den passet utbyggerne sine ønsker tror jeg de snudde fire eller fem ganger.
Det ble et stykke ut på dagen før det kom noe innlegg fra meg i dag. Det kommer av at jeg har forberedt meg til kommunestyremøte pluss gått en 4 km tur med Charlie Chihuahua. Men nå er jeg altså endelig klar over å kaste meg over toppbloggerne. Vri og vrenge på alt de skriver slik at den ene etter den andre gir seg med å blogge og jeg blir alene igjen på blogg.no. Hvordan skal jeg ellers nå toppen?
Det kommer selvsagt aldri til å skje. Vivian gjør det ganske tydelig klart i sitt siste innlegg at hun ikke har planer om å gi opp. Monica virker heller ikke som typen som gir seg med det første, og Vibbedille er som vanlig ustoppelig full av kreative ideer. Sånn kunne jeg fortsatt. Men det er Vivian og hennes tanker rundt det å ikke gi seg som vekker tanker og refleksjoner hos meg i dag.
Vi forstår alle at hvis Vivian hadde gitt opp da hun fikk ALS-diagnosen, ja da hadde hun ikke rast rundt i stolen sin i dag. Hun tok raskt en beslutning om ikke å gi opp, om å gjøre det beste ut av den tiden hun hadde.
Vi kan lære mye av Vivian. Livet byr på små og store utfordringer for oss alle. Noen ganger kan utfordringene virke uoverkommelige. Noen ganger trenger vi en pause. Ta en hvil før vi fortsetter livet. Noen ganger må vi kanskje finne en annen vei mot målet enn den vi først hadde staket ut. Velge en vei som ikke er så bratt og vanskelig. Ikke ta den bratteste løypa mot toppen. Noen ganger kan man og velge et annet mål enn det målet man først hadde. Å velge på nytt er ikke å gi opp.
Den som gir opp har tapt het det i mitt barndomshjem. Så jeg er oppdratt til ikke å gi opp. Det er jeg glad for. Det å ikke gi seg med den minste motstand har gjort meg til en voksen person som tåler litt motgang. Som ikke faller helt sammen hvis verden skulle gå meg litt i mot.
