kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Lønna kom inn på konto i dag, men det er ikke stort å bli rik av.  Nei, skal jeg bli ordentlig rik må jeg nok finne på noe annet enn å rusle rundt å vente på at sykepengene skal gå over til å bli AAP. Det blir man forresten bare fattigere av.  Går det så langt så blir lønna mi redusert med 40 prosent.

Jeg som stadig er inne og titter på herskapshus på finn.no, drømmer om kunst på veggene og digre flyger kan liksom ikke leve på almisser fra det offentlige. Også kalt velferdsordninger fra NAV. Foresten har Stein Erik Hagen sagt at alle som får penger fra NAV i form av trygder og sykepenger egentlig er late unnasluntrere, og er det noe jeg ikke er så er det en lat unnasluntrer. Nei jeg må nok finne på noe annet.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Etter å ha tenkt og fundert litt har jeg funnet ut hva jeg skal gjøre. Ja jeg har kommet opp med en formelig genial idé. Jeg skal bli vellferdsprofitør!

Da kan jeg håve inn virkelig store penger fra det offentlige uten at noen kaller meg verken lat eller unnasluntrer. I stedet vil jeg bli sett på som  en vellykket forretningskvinne.  Vinn vinn situasjon spør du meg.

Det er ikke noe problem å drifte for eksempel en privat barnehage billig.  Det gjelder bare å ha nok unger og ikke alt for mange ansatte. To voksne på 100 unger for eksempel gir relativt lave driftsutgifter.

Det blir muligens ikke så veldig bra barnehage med den bemanningen.  Men man kan ikke få både i pose og sekk. Både billig og bra på en gang er litt mye å forlange.

Jeg har ikke tenkt å leve på billigsalg. Det kan bli hummer og champagne hver dag om jeg vil, for denne forretningsideen er genial og så og si uten risiko.

For pengene til driften av barnehagen,  til lønningene og til pensjonene til de ansatte får jeg fra det offentlige. Direkte fra fellesskapskassa. Fra de pengene du har betalt I skatt. I tillegg kan jeg ta foreldrebetaling. Er ikke det en genial forretningsmodell så vet ikke jeg. Garanterte inntekter og null risiko. Sugerør rett inn i statskassa. Sånn blir det raskt fortjeneste av.

Adolfsen brødrene for eksempel. De drev egentlig Norlendiahotellene, så ble det Norlendia care med sykehotell og sykehjem, hjemmetjenester og barnehager. Etterhvert utvidet de videre i andre selskaper innen barnevern, rusomsorg og flyktningmottak. De har tatt ut fortjeneste på flere milliarder. Det kaller jeg lettjente penger. Jeg drømmer meg på ny bort blant herskapshusene på finn. Det er et på Frogner til 125 millioner som er riktig så lekkert.

Når jeg skal starte privat barnhage er det kjekt at jeg har lang og bred  erfaring som tillitsvalgt. Jeg vil kjapt klare å sjekke hvilken arbeidsgiverorganisasjon som for tiden har de mest lønnsomme tariff- og pensjonsavtalene. Ja mest lønnsom tariffavtale for meg altså. Det vil si lavest mulig lønn for de ansatte. Lønnskostnadene er jo den største kostnaden i en slik bedrift, og skal jeg  tjene penger til herskapshus gjelder det å få utgiftene ned.

Skal jeg lykkes som privat barnehsgeeier og spise bringebær med de store. (jeg liker ikke kirsebær) bør jeg nok alliere meg med noen sterke krefter. For eksempel melde meg inn i PBL (Private Barnehagers Landsforbund.) Det er liksom en “fagforening” som skal ivareta barnehageprofitørers interesser. Og de er mektige!

I april 2010 for eksempel la den rødgrønne regjeringen, Stoltenberg og de folka der, frem et lovforslag om innstramming av barnehageeiers mulighet til å hente ut privat profitt. Regjeringen foreslo ikke et forbud, bare en innstramming.  De kommersielle barnehagene gikk til et frontalangrep. De truet gjennom PBL å legge ned barnehagene som på den tiden utgjorde 50 prosent av barnehagene i Norge. I tillegg brukte de massive ressurser på lobbyvirksomhet. Blant annet gjennom å leie inn Bjarne Håkon Hanssen som da var PR-rådgiver i First House, men som så sent som året i forveien hadde vært en del av regjeringen. Blant annet var han arbeidsminister så sent som i 2008. Og Hanssen hadde nok mange kontakter inn mot storting og refjering. Lang fartstid som han hadde fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet.

Vel etter en del press trakk regjeringen hele lovforslaget. Og det enda dette var en flertallsregjering som i tillegg til regjeringspartiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde fått lovnad om støtte fra KrF. Lovforslaget var altså garantert å få flertall i stortinget. Likevel følte regjeringen seg presset til å trekke lovforslaget. Når du klarer å presse både regjering og storting i kne, da har du makt da!

Når jeg tenker meg om tror jeg ikke jeg vil nøye meg med en barnehage. Skal det virkelig bli penger av det bør jeg ha en hel barnehagekjede.  Se på dette  eksempelet;

For å leke oss med litt lette tall sier vi at en barnehageansatt koster meg som  eier en million. Slapp av  jeg har overhode ikke tenkt å betale de ansatte milonlønninfer, det skulle tatt seg ut! Men når jeg snakker om sosiale utgifter, arbeidsgiveravgift pensjon, sykepenger og kanskje til nød noen vikarutgifter ja da kan vi for enkelthets skyld si at en barnehageansatte koster en million for meg som arbeidsgiver.  Hvis jeg da kutter en ansatt i barnehagen, de ansatte klarer å løpe litt raskere, jeg mener srbeide litt smartere, uten at det blir krise. Ja da har jeg simsalabim tjent en million!

Tenk deg da at jeg ikke har en barnehage, men derimot 160 barnehager slik Eli Sævareid  som eier barnehagekonsernet Trygge barnehager har.  Det blir fort penger nok til en av de herskapshusene jeg drømmer om da.

Det er forskjell på å for eksempel drive en bedrift som for eksempel en garnbutikk eller et bilverksted hvor du er avhengig av at kundene velger din bedrift og betaler for varen eller tjenestene du yter.  Er de misfornøyd går de et annet sted. Missfornøyde kunder kan fort føre til lite eller ingen fortjeneste.  Det er det som er så genialt med å være velferdsprofitør. For det er ikke foreldrene til ungene i barnehagen og deres tilfredshet som skal sikre deg profitt, eller fortjeneste om du vil.  Inntektene dine får du så og si rett fra statskassa. Eller kommunekassa for å være nøyaktig. Det er skattebetalerne som sikrer deg milionprofitt.

Noen mener at dette blir helt feil, at penger kommunene setter av til barnehagedrift bør gå til barehagedrift og altså komme barna til gode for eksempel ved flere ansatte eller bedre uteareal. Vel de om det. Hvordan skal jeg klare å finansiere herskapshuset mitt da?

De siste dagene har jeg hatt et jevnt stigende antall sidevisninger på bloggen min, og det kan jeg takke dere kjære lesere for.  Ja, og litt Sophie Elise.  Det hjelper å ha navnet hennes med i en overskrift i ny og ne.

På lørdag hadde jeg over 1.400, i går over 1.800 sidevisninger. Og da fikk jeg en helsprø ide’!
Hva med om vi får denne bloggen til å få over 2.000 sidevisninger i dag?!? Hadde ikke det vært gøy!?!
Jeg vet at vi kunne få det til sammen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Som Rødt politiker burde jeg sikkert lagt til noe om “Fordi felleskap fungerer” her.

Jeg ber ikke om mye. Jeg ber  for eksempel ikke om at dere skal handle varer pakket av små barnehender fra nettbutikken min. Jeg har ikke noen nettbutikk, og hadde jeg hatt det hadde det vel heller vært Gamle Gubben Grå sine gubbehender jeg hadde satt i arbeid.  Yngste Sønn har for lengst reist på jobb.

Men dere, glem nettbutikker og annet tull dere bare taper penger på å klikke dere inn på.
Klikk dere inn på Kjerringtanker i stedet.  Vær med å bidra til at denne bloggen får over 2.000 sidevisninger i dag. Jeg vet at vi kan klare det sammen.

Optimistisk hilsen fra
Kjerringtanker.

Jeg starter mandagen ved spisebordet hjemme i Drømmehuset.  Ikke noe Caledonien SkyBar på denne kjerringa her.  I rettferdighetens navn må jeg vel si at heller ikke Dagens Bunnblogger, Beonite eller Nicole Touch som hun og heter, stater mandagen på SkyBar. Det var på lørdag hun var der.

Når jeg studerer bildene tror jeg ikke hun bodde på hotellet i helgen, for hun har alle handleposene sine med seg i sofaen i baren – og to håndvesker.  Av det konkluderer jeg at hun og fotografen ikke har rom på hotellet. Da hadde de vel plassert handleposene på rommet før de gikk i baren?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vel SkyBar eller ikke. I likhet med Nicole deler jeg og bilde av meg selv.  Kurvstolen på trammen får gjøre nytten i mangel på sky-bar.
Og i likhet med Nicole vil jeg nå introdusere hvor antrekket mitt er fra.  Toppen min er designet av Andrea (i det minste stå det på merkelappen bak i nakken). Jeg husker ikke hva forretningen hvor jeg kjøpte den het. Den var på Buskerud Storsenter mener jeg.  Den ble kjøpt inn til valgkampen i 2011 antar jeg. Jeg vet jeg hadde den på på bildene som ble tatt til valgkamp-brosjyren det året.
Kosebuksa er fra Spar Kjøp.  Jeg har toppen og.  Stor, diger genser i tykk fleece, med hette. Kan bli en diger, kosete isbjørn hvis jeg vil.

Når jeg ser på bilde av meg med kot hår, så får det meg til å tenke litt på det angående om jeg kanskje bare skal beholde det kort en stund.  Eller det har jeg nok bestemt meg for for en stund siden. Har alt bestilt frisørtime i august.

Nå gjenstår det bare å vente på at Gamle Gubben Grå våkner slik at jeg har noen til å fotografere meg.  Hvor mye røyk og kaffe trenger han før han klarer å fokusere på den oppgaven. mon tro? (Det tok 2 røyk, men uten kaffe).

Dere husker sikkert at jeg og Sophie Elise  gjorde det vi kunne i går for at jeg skulle få brune legger.  Eller Sophie Elise gjorde ikke så mye annet enn å tjene penger på min forfengelighet. Det var liksom jeg som sto for bruninga.

Så hvor fornøyd ble jeg? Og ble jeg brun eller mer gulrotfarget?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ble brun og ikke gulrot, heldigvis. Hadde jo vært dumt om besøket på sykehuset til tirsdag for å kontrollere ankelen skulle resultere i en hepatitt-diagnose. (Gulsott for den som ikke er helt stø i latin)

Det ble litt flammete. Kunne vært dyktigere til å gni ut moussen enkelte steder. Det er en flekk som gir en skyggevirkning som forstørrer den ene åklekulen på venstre ankel, og så er det ei stygg brun stripe bak på venstre hæl. Den siste bør jeg gjøre mitt ytterste for å få vekk innen jeg skal på røntgen på tirsdag.

Ellers ble jeg rimelig fornøyd med resultatet. For første gang i historien er legga mine brunere enn armene, så jeg bør vel ta de en omgang og. Det er mere bruksting på flaska.

Noen mener at småpartiene som ligger å vaker rundt sperregrensa ikke burde finnes. De mener det er totalt meningsløst å stemme på et slikt parti.  Vel hvis de har rett i det, hvordan kan de forklare at Stein Erik Hagen gir en million til KrF sin valgkamp?

Man kan si mye om Stein Erik Hagen, blant annet at han er en dyktig forretningsmann. Og en dyktig forretningsmann strør ikke om seg med millioner uten at han forventer å få noe tilbake.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så når Hagen bestemte seg for å dele ut en del millioner til de borgerlige partiene i valgkampstøtte ønsket han et møte med representanter fra partiledelsen i de forskjellige borgerlige partiene i forkant av at gsvesjekkene ble delt ut. “Vi deler ikke ut blanko-sjekker uten å vite hva vi betaler for” sier Hagen.  Sånn sett fra Hagens ståsted høres jo det fornuftig ut. Jeg ville heller ikke delt ut millioner i øst og vest uten å være sikker på hva de gikk til.

Det er klart at Stein Erik Hagen ønsker en fortsatt borgerlig regjering.  Det er den borgerlige politikken som gavner de rikeste best.

For Hagen er det viktig med en borgerlig regjering. Han støtter ikke bare det borgerlige partiet som i størst mulig grad ivaretar hans interesser, Høyre. Men også samarbeidspartiene Frp, Venstre og altså KrF.

Stein Erik Hagen vurderte nok ikke å gi valgkampstøtte til oss i Rødt. Med det betyr ikke at det ikke er vits I å stemme på Rødt.

For like mye som Stein Erik Hagen forstår at en hver stemme til småpartiene Venstre og KrF vil styrke muligheten for en borgerlig regjering og en borgerlig politikk etter valget, like soleklart er det at en stemme til Rødt vil være med på å dreie politikken mot et samfunn med mindre forskjeller.

Ved forrige stortingsvalg hadde Rødt som mål å få inn minst en representant på stortinget. Det klarte vi, og vi har all mulig grunn til å tro at vi får inn flere denne gangen. I meningsmålingen som kom denne uka ville vi fått inn 11 representanter på stortinget hvis dette var valgresultatet. For oss høres det helt fantastisk ut. Men vi er ikke et parti dom tror at det er vi som skal bære landets ledende parti etter valget. Bjørnar Moxnes ligger ikke å drømmer om å bli statsminister for å si det på den måten.

Mest sannsynlig er det Støre, Vedum eller SSolberg som blir statsminister etter valget. Så vidt jeg har gått med meg ser verken Høyre, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet på Rødt som en aktuell samarbeidspartner i en ny regjering.

Men selv om vi I Rødt mest sannsynlig ikke vil få regjeringsmakt betyr ikke det at det er bortkastet å stemme på oss.

Hva slags regjeringskonsultasjoner vi kan få etter valget vil jeg ikke spekulere for mye i. Men jo sterkere Rødt er  jo mer vil vi kunne trekke politikken mot venstre. Mot vår politikk.

Hvis en Senterparti-styrt regjering skal få flertall i Stortinget for å skrote Helseforetaksmodellen vil et sterkt Rødt kunne bidra til det. Arbeiderpartiet er som kjent i mot.

Hvis en Arbeiderparti styrt regjering vil gjøre noe med profitt i velferden kan et sterkt Rødt bidra til det. Senterpartiet er kanskje ikke så opptatt av profittfri velferd  slik kunne jeg ramse opp sak etter sak.

En stemne på Rødt, eller et av de andre småpartiene er altså ikke en bortkastet stemne. Den kan være stemmen som blir utslagsgivende for saker nettopp du er opptatt av.

I dag hadde jeg tenkt å starte dagen med et gledestrålende innlegg. For i dag er jeg på niende plass på bloggtopplista. Niende plass! Så høy plassering har jeg vel knapt opplevd siden jeg skrev om huskors.

Siden Huskorset mitt troner øverst på lista også i dag, tar jeg turen ned til Dagens Bunnblogger.
Det er Monica Winther som med sitt innlegg fra slutten av mai krabber langt under huden på meg. Monica skriver om en livredd 13 åring som sitter bak en låst dør og skriver om livet sitt med bitte, bitte små bokstaver i en dagbok.
Så små bokstaver at når den voksne Monica vil lese hva den 13 år gamle Monica skrev, ja da må hun bruke lupe.
Og plutselig er den boblende gleden jeg følte over plasseringen på bloggtopplista borte.

En livredd, ensom 13 åring sitter bak en låst dør og skriver dagbok med bankende hjerte.  På PPT (Pedagogisk Psykologisk Tjeneste) sin oppfordring sitter hun og skriver om alt det hun opplever som farlig.  Hun skriver med så små bokstaver at de ikke kan leses uten forstørrelsesglass og låser dagboka godt før den blir lagt ned i et låst skrin som så blir plassert i en kiste som så blir låst.

Likevel er hun livredd for at noen skal bryte seg inn og finne og lese dagboka.  Med øyne i nakken frykter hun for livet hvis noen skulle finne ut hva hun hadde skrevet.  Og angrer enda mer på at hun og hadde forsøkt å hviskende forklare psykologen om det som var vanskelig og farlig. Forklare med hviskende små ord, som ble hvisket ut ett og ett til en psykolog som ikke hørte etter.

En psykolog som i stedet for å ta i mot hvert hviskende ord som en gave, en gave som ga håp om at han kunne finne ut hva som plaget dette barnet som ikke snakket, kjeftet på henne for at hun ikke snakket med klar og høy stemme.

Hvor mange livredde barn og unge har sittet med bankende hjerte i stille netter og anget på at de betrodde seg til de som var der for å hjelpe? Angret fordi det ikke hjalp noen ting. De ble bare reddere, de var bare i større fare. I større fare fordi de hadde fortalt om noe de ikke burde ha fortalt om?

Husker dere i gode gamle dager? Ja, jeg er i det litt nostalgiske hjørnet i dag. Men altså i gode gamle dager, lenge før Kokkejævel visste hva en blogg var og i det minste ikke herjet på bloggtoppen. Da fantes det en toppblogger som het Sophie Elise.og jeg kunne skrive om toppbloggerne så mye jeg ville!

Når jeg skrev om toppbloggerne skrev jeg om Chanelvesker, og kommenterte rumpa til Sophie Elise Det var tider det, dere.

I går satt jeg og studerte leggene mine. Ja spesielt den høyre leggen. Den som har hele fire arr etter diverse operasjoner. To oppe ved kneet og to ved ankelen. Leggene var langt fra sommerbrune.
Det var langt fra en overraskende oppdagelse. Jeg har vel aldri opplevd å ha direkte brune legger. Hadde de bare satt inn stål i stedet for titan da de skrudde meg sammen, tenkte jeg litt oppgitt. Da kunne jeg i det minste opplevd å bli rustfarget på den høyre leggen.
Fælt så forfengelig denne kjerringa har blitt på sine gamle dager, forresten.  Men sånn har det blitt etter at jeg har fått litt for god tid til å ligge og studere ødelagte kroppsdeler.

Så kom jeg på at jeg hadde lest et innlegg inne på bloggen til Heidi Rosander der hun testet selvbruningskremer.  Kanskje jeg skulle skaffe meg en slik selvbruningskrem og oppleve å få brune legger for en gang skyld? Er det en sommer jeg skal ha brune legger må det være i sommer når leger og kollegaer på røntgen liksom må undersøke leggene mine med jevne mellomrom. De somrene de skjules bak langbukser og side kjoler er det jo ikke så nøye.

Et øyeblikk kom jeg til å tenke på en gang Mamma testet selvbruningskrem på 90-tallet.  Hun var helt gul i huden, og jeg var et øyeblikk engstelig for at hun hadde fått gulsott eller på andre måter problemer med leveren. Men så la jeg merke til at det var et markant skille litt før hårfeste og bak ørene og kunne puste lettet ut.
Ville jeg som er naturlig nordisk blek med rød-skjær i håret risikere å bli mer gul/oransje enn brun?
Litt usikker på om Gamle Gubben Grå ville finne det så veldig sexy om kjerringa ble omgjort til ei gigantisk gulrot.

Først søkte jeg opp hvorvidt sånn selvbruningskrem var sunt eller direkte usunt. Vel jeg ble betrygget. Det farger kun de døde hudcellene ytterst i huden. Virket og som helsepersonell mente det var et godt alternativ til overdreven soling.

Så var det å finne ut hvilken selvbruningskrem jeg skulle benytte. Ikke lett å finne ut av. Men jeg fant en test fra 2020 på TV2 hjelper deg. Og der var Glød fra Sophie Elise en av vinnerne.

Gode gamle Sophie Elise tenkte jeg.  Vi er jo nesten som gamle venner. Og dermed bestilte jeg både selvbruningskrem og en slik hanske til å bruke når jeg skal smøre på kremen. Settet var på tilbud. Fordi jeg bestilte varer for mer enn en viss sum, skulle jeg få en gave med på kjøpet sto det. Sophie Elise er jammen generøs og snill.

Allerede i dag lå pakka i postkassa – og det er i grunn veldig rart, for det er vel ikke postombæring på lørdager?

Vel når jeg ut på ettermiddagen fikk huset for meg selv tok jeg med meg Charlie Chihuahua og skred jeg til verket. Charlie fikk være med for at han ikke skulle klore riper i døra hvis han ble forlatt utenfor døra. Hadde ingen planer om å brune han.

Etter en god dusj og litt god skrubbing av hud var jeg klar til å starte prosessen. Det var bare leggene jeg hadde tenkt å prøve meg på.  Kommer ikke til å løpe rundt i bikini i år heller, så da er det jo bortkasta å bruke selvbruningskrem på magen.

Vel leggene ble smart inn med den skummende selvbruninskremen. Sånn mousse de kaller. Fløyelsvotten bidro forhåpentligvis til at det ble sånn noenlunde jevnt. Det tror jeg ikke jeg finner ut før i morgen.

Blir det litt ujevnt får det ikke hjelpe, den leggen har litt ujevn farge fra før. Den har passert 50. Det er slik som kommer med åra.

I morgen er jeg blitt blekfet kjerring med brune legger som en spansk seniorita. (Eller snarere Seniora.). Dette blir spennende!

En gang var jeg ung. Verden lå for  mine føtter. Jeg ser på bildet fra den gang da og lurer på hvor alle årene er blitt av. Det er da ikke så lenge siden…

Dette bildet er fra 1990. Studietur til Tyskland. 1990 er 31 år siden… 31 år er en evighet.  Jeg er 31 år eldre nå enn jeg var da bildet ble tatt. Betyr det at jeg begynner å bli gammel?

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

1990 var året da Nelson Mandela ble løslatt fra fengsel. Vet de som er unge i dag hvem Mandela var? Og Augosto Pinochet som gikk av som president i Chile, har de hørt om han?

159 mister livet i brannen på Scandinavian Star. Jeg visste hvem noen av de var.  Er det virkelig over 30 år siden?

I 1990 fikk kvinner arverett til den norske tronen.  I 1990,da var jeg 25. Var ikke verden kommet lenger? Plutselig føler jeg meg som en museumsgjenstand fra et fjernt århundre.

1990 året da Sovjetunionen raknet, og Gro overtok regjeringen etter Syse. De som er 25 i dag har forhåpentligvis hørt om Sovjetunionen og om Gro, men har de hørt om Syse?

Har de hørt om Margareth Tatcher, som og gikk av det året og om Lec Walesa som ble president I Polen? Eller hva med Vaclav Havel i Tsjekkoslovakia? Har de i det hele tatt hørt om Tsjekkoslovakia?

Vi danset hele natta til Nothing Compares 2 U og lyttet til Another Day In Paradise. 

Ketil Stokkan vant den norske Grand Prix finalen med Brandenburger Tor og noen for lengst glemt Italienere vant den internasjonale finalen.

I 1990 gikk vi unge på kino – sammen. Vi strømmet ikke film på hver vår lille skjerm. I store saler så vi filmer som Pretty Woman og Die hard 2.  For ikke å glemme Døden på Oslo S og Kevin Kostner dom Danser med ulver. 

Jeg var ung i 1990. Det er en evighet siden. Men inni meg er jeg fremdeles den samme jenta, bare litt klokere og med litt mer livserfaring.

Dagens Bunnblogger, B for B, er så lei av å være sliten støtt.  Kjenner igjen følelsen. Eller jeg er mye bedre nå, har jo måtte tatt det litt med ro de siste månedene på grunn av ankelen. Man har jo “lov” til å ta det med ro når en har en brukket ankel. Samtidig slår det meg at det er mange her på blogg som er slitne og skulle ønske de hadde mer energi.  Nesten unnskyldende ramser de opp alt de har gjort, og klager over at de er slitne og ikke orker alt de skulle ha gjort. For de burde jo ha rukket så utrolig mye mer.

Noen ønsker nok å fremstå som energiske, og vil sole seg i glansen og rosen over alt de rekker. Det er jo in og gir status å være travel Vet det. Har vært der. Og ja, jeg har innimellom noen dager som kan ta pusten av de fleste fremdeles.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men de fleste som skriverom hvor slitne de er her på blogg, de er oppriktig frustrert over hvor slitne de er, over alt de ikke rekker, for de skulle gjort så mye, mye mer. Og så ramser de opp ofte ei liste av gjøremål som de har gjort som nesten tar pusten av meg.

Som B for B i går.
Hun hang opp noen plakater.
Henta ut et lydanlegg.
Var innom jobben en “snartur”
Solte seg
Leste bok.
Lette etter et gavekort. (Kunne sikkert vært skrevet opp flere ganger mellom alle de andre tingene)
Gikk tur.
Bada.
Samvær med nabo.
Bakte brød
Blogga
I tillegg gjorde hun sikkert slikt vi gjør hver dag. Lage mat, vaske opp, sette på en klesvask, vanne blomster… alle de tusen småtingene vi gjør hver dag og som ikke “teller”…

B for B klager over at hun har blitt så passiv, at tiltaket har stukket av.  Vel, jeg er imponert.
Det burde B for B være og. Sjekk lista di en gang til B for B, det er faktisk ikke så rart om du er litt sliten.

Som jeg har skrevet om mange ganger før elsker jeg det pulserende, travle livet når kalenderen er full og livet går i hundre. Tillitsvalgt om dagen, politiker om kvelden og radiograf om natta. Litt satt på spissen, men jeg sjonglerte avtaleboka så jeg fikk med meg alt. Jeg elsket det livet jeg levde, og det gikk greit lenge…

Så begynte jeg å henge litt etter med alt jeg skulle gjøre.

Det første som ble nedprioritert var venner.  Jeg hadde aldri tid til en kaffekopp når de ringte og spurte.
Til slutt ringte de ikke lenger. Jeg merket det knapt, var bare glad for å slippe det “maset”. Jeg var en travel kvinne, hadde ikke tid til kaffeslabberas midt i uka – eller i helgene.

Det neste som ble nedprioritert var hytta. Jeg hadde aldri tid til å dra dit. Godt når Gamle Gubben Grå og guttene dro av sted. Det ble roligere her hjemme, og jeg kunne få lest noen sakspapirer eller “sneket” meg på jobb og fått unna noe tillitsvalgtsarbeid som ventet.

Så ble Drømmehuset, hjemmet vårt, nedprioritert.
Først det lille ekstra, som å rydde det skapet, kottet eller rommet hvor ting hopet seg litt opp eller ble gjemt unna hvis noen kom på besøk. Vi har vel alle noen slike “gjemmesteder”: Men man må jo rydde der og, av og til.
Etter hvert var det mer og mer som ble skjøvet på. Flere og flere rom hvor jeg ikke ville slippe inn gjester, ikke det at det var så mange gjester. Jeg hadde ikke tid til slikt. Jeg hadde knapt tid til å være hjemme i Drømmehuset selv.

Til slutt møtte jeg veggen med et smell.  Jeg hadde ikke mer å gi. Ikke noe var gøy lenger.  Jeg var bare sliten, sliten og søvnløs med dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk. Ikke orket.

Jeg prøvde å komme tilbake til det livet jeg elsket. Men det gikk ikke. Jeg prøvde virkelig, og jeg kjempet hardt, for det var slik jeg trodde livet skulle være. Jeg tenkte at hvis jeg ikke fikset det travle hektiske livet med full avtalebok, ja da var jeg mislykket.
Nederlagsfølelsen var stor da jeg innså at jeg ikke fikset det.

Men så begynte jeg langsomt å klare og gi slipp på den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke rakk. Jeg begynte i stedet å fokusere på det jeg fikk gjort. I stedet for å ligge våken å tenke på alt jeg burde ha gjort, tenker jeg gjennom hva jeg har gjort.

Jeg lærte meg at jeg kunne dra på hytta og bare synke ned i en stol med ei god bok uten dårlig samvittighet. Hyttetur behøver ikke bety lange fjellturer eller timer med beisekosten.
Når jeg gjør noe der oppe nå, er det fordi jeg har lyst. Ikke fordi jeg må.
Og ja det er mye jeg har fått lyst til å gjøre og som da har blitt gjort fordi det er gøy.

Sånn er det i Drømmehuset og.
Hvis det å vaske vinduene føles som et ork i dag, ja da utsetter jeg det til en dag jeg føler for at i dag har jeg virkelig lyst til å gå på med klut og såpe. For de dagene finnes.
Så kan jeg heller bake, eller drive ute i hagen eller bare dra på torget og spise is den dagen hvis det er det som føles rett.

Selvsagt er det ting som bare må gjøres til bestemte tider. Jobb og politiske møter kan ikke utsettes til en dag jeg føler for det.  Men alt det andre, føl litt etter hva du virkelig har lyst til der og da.

Så B for B og alle dere andre som er slitne hele tiden og som ikke orker noen ting.  Vær fornøyd med det du klarer. Sett opp lista over alt du får gjort i stedet for alt du ikke rakk.
Gjør det du føler for, ikke det du tror forventes av deg.
Og innse at en kaffekopp på trammen, et bad i et stille skogsvann eller en lur under pelspleddet på sofaen kan være like viktig som nyvaskede vinduer og striglede blomsterbed.

Kan man forelske seg i en sitronpresse?  Usikker, men jeg har i hele sommer latt meg fascinere av denne sitronpressen. Den tilhører serien Siri fra Hadeland glassverk. Hver gang den har dukket opp på en reklame nær meg har jeg liksom stoppet opp og beundret den.  Jeg aner ikke helt hva det er, men enkelte ting har den effekten på meg.

I går da jeg var på Hadeland måtte selvsagt denne skjønnheten være med hjem.
Den oransje Tuppervare-sitronpressa jeg kjøpte tidlig på 90-tallet skal få avløsning, eller få flytte til hytta. Jeg fikk ikke lov til å kaste sitronpressa til Gamle Gubben Grå, en sånn praktisk sak i stål og to armer som en nøtteknekker. Kokken skjønte heller ikke hva som var så fantastisk med ei sitronpresse i glass, selv om det var en tidløs design.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Siri-serien fra Hadeland Glassverk er signert den norske glassdesigneren Willy Johansson. Serien ble lansert i 1954. Nå relanserer Hadeland Siri-serien.
Willy Johansson var ansatt ved Hadeland Glassverk i over 40år.  Han var tredje generasjon glassarbeider.  Han er og designeren bak glass-serier fra Hadeland som Tangen, Lord og Oslo.

Sitronpressa var ikke det eneste som ble med hjem fra Hadeland i går.  Det ble også disse knivene. fra Øyo. Jeg falt helt for de kobberfargete detaljene.  De skal få være med på hytta. Vil stå fint til alt det andre vi har i kobber der oppe..
Dette var ikke de dyreste knivene. 199,- kroner for hele settet med tre kniver. Gamle Gubben Grå mener de er mer enn bra nok til hyttebruk. Nå må jeg bare få tak i ei magnetlist til å ha på veggen der oppe.  For kniver trives ikke i skuff, og disse skjønnhetene må synes.