Det skrives så mye på diverse blogger om sinnsyke smerter som herjer kropper i årevis. Om mennesker som trosser disse smertene, putter innpå med smertestillende og spurter opp nærmeste fjelltopp.
Jeg ligger rett ut. Flere esker med smertestillende tabletter er i umiddelbar nærhet. Og selv om jeg putter inn på med de, har jeg ingen trang til å bestige Ringkolltoppen, Gyrihaugen eller en av de andre lokale toppene. En tur ut på det rosa toalettet virker som mer enn stor nok utfordring for meg.
I dag er optimismen og ståpåviljen borte. I dag har jeg lyst til bare å krølle meg sammen på sofaen og synes synd på meg selv. Hvorfor i huleste måtte jeg gå rundt det tjernet? Hvorfor i huleste kunne jeg ikke holdt meg på beina?
Jeg vet at de tankene ikke hjelper. Jeg vet at det å grave seg ned i selvmedlidenhet ikke er lurt. Samtidig vet jeg at jeg kanskje trenger en slik dag nå. En dag for å la sannheten synke skikkelig inn. Jeg har klart det igjen! Beinet som var ødelagt nok i utgangspunktet er blitt enda mer ødelagt. Jeg har ikke hatt en smertefri dag siden sist jeg ødela meg for snart 8 år siden. Jeg tror jeg kan glemme å få en smertefri dag igjen uten å bære neddopet.
Bruddene i ankelen kommer til å gro. Skruer og nagler kommer til å holde beinbiter på plass. Men beinet kommer aldri til å bli som det var.
Jeg kommer til å komme meg opp igjen. Jeg kommer til å delta i samfunnet, gå på møter, engasjere meg. Men beinet kommer til å plage meg, lenge.
I dag krøller jeg meg sammen under dyna og synes litt synd på meg selv.
Jeg sukker. Inne på bloggen Tursiv leser jeg om en flott tur på en godt merket løype og med fsktaplakater med jevne mellomrom. Plakater som kommer med historiske opplysninger om stedet eller annet av interesse. Typisk en slik tur Gamle Gubben Grå og jeg liker å gå. Så kikker jeg ned på det gipsa beinet mitt og sukker igjen. Om jeg er heldig og alt går slik legene – og jeg – ønsker så kan jeg begynne å gå turer i skogen igjen i midten av oktober. Det vil si likt med at den første snøen og isen kommer.
Keb spiser potetgull. Det samme gjør jeg. Men å ligge rett ut å spise potetgull frem til oktober virker heller ikke som en god plan. Tror ikke det vil gjøre opptreningen lettere. Begynner å merke i den ene overarmen at musklene får kjørt seg når jeg hopper rundt med høy rulator. Kjenner at jeg begynner å bli lei . Det er fremdeles over fem uker igjen til jeg skal fjerne gipsen.
Kanskje det er mitt litt dårlige humør som gjør det, men innlegget til Vabofamily fremstår for meg som uforklarlig sutrete. Hvis du ikke kjenner til denne bloggen så er det bloggen om en familie med elve barn. Hva som fremstår som sutrete? Jo at den eldste sønnen dessverre har blitt 18 år og ikke er et barn lenger.
Det der skjønner jeg ikke. Den derre holdningen mange mødre og noen fedre har av vemod over at barna vokser til.
Ja, for det er ikke bare Vabofamily som sliter med at barna blir store. Jeg hører det på jobb, leser det i bursdagshilsner på fb og noen ganger på blogg. Det er liksom så sårt, vondt og vanskelig at barna blir voksne.
Jeg husker at Datteren hadde startet på folkehøgskole. En kollega av meg skulle liksom trøste meg. Hun visste hvor tøft det var Datteren hennes var jo studert i nabobyen og var borte flere dager i uka.
Jeg hadde to gutter hjemme. Datteren fikk et år på folkehøgskole som vi håpet skulke bli fantastisk. Hva skulle jeg deppe for?
Nå bor bare et av barna våre hjemme. En flott voksen mann. I går kom Eldste Sønn på besøk. Vi hadde en hyggelig kveld hjemme med koselige samtaler med reflekterte unge voksne. Jeg føler ikke at jeg har mista barna mine selv om de er blitt voksne. Det er liksom bare sånn livet er.
Frilufts Heidi tar opp et annet interessant spørsmål. Kan det bli for mye kropp? Hun har tatt utgangspunkt i Heges lille rom sitt innlegg om samme tema. Bakgrunnen er et nytt sjekkeprogram på TV hvor folk møter de de skal sjekke nakne. Mens jeg skriver dette innlegget snakker de om det samme TV programmet på nitimen på radioen i bakgrunnen.
For meg kan det helt klart bli litt vel mye fokus på kropp. Et slikt TV program appellerer ikke til meg verken som seer eller som potensiel deltaker. Jeg forstår ikke hensikten med programmet, annet enn å være spekulativt Spille på kropp og sex. Og JA for meg kan det bli for mye fokus på kropp. Spesielt når kropp blir brukt utenfor der det for meg føles naturlig. Et sjekjeproram på TV er et typisk slikt eksempel.
Mere kropp er det på bloggen klare grenser. Blogge til ei som har klart å slanke seg fra elefant til svane. 43 kilos vektnedgang og utdannelse dom coach måtte til for å nå det målet. Imponerende! Og her er fokus på kropp på sin plass.
Jeg har og som mål å gå ned i vekt. Og gjennom mye fjas og tull i går da vi satt og snakket med guttene ble det bestemt at Gamle Gubben Grå skal kjøpe diamant piercing til meg når jeg veier under 100 kilo. Jeg liker slike utfordringer.
Hva tar jeg med meg fra bloggerne i dag? Vel det må være å komme under hundre – og kanskje dytte den potetgullbollen litt lenger vekk.
Sakte TV er liksom tingen. Det startet ned Hurtigruten minutt for minutt og fortsatte med Bergensbanen. Ja nå har jeg til og med hørt om mosjonister som streamer treningsturene sine minutt for å vise alle hvor spreke de er.
Så nå lurte jeg på om det er noen interesse for at jeg monterer et webkamera på foten så alle kan se hvordan ankelen min gror minutt for minutt?
NB, tror første høydepunkt blir om 38 døgn når gipsen fjernes…..
I dag kom pakka som aldri dukket opp i går. Som dere kanskje husker fra innlegget Og livet går videre…fikk vi levert skolebrød og kryssordblad fra snille Vibbedille i går morges. Utrolig kos gjort, og vi ble kjempeglade!!
Det ble ikke Vibbedille.
For hun hadde bestilt mer. Så etter noen meldinger mellom oss for å høre hva jeg hadde fått tok hun kontakt med firmaet. Hun ville og finne ut hva den kryptiske meldingen vi begge hadde fått om at leveringen ikke var komplett betydde. Når resten ville bli levert. Hun fikk til svar at “Resten av bestillingen gikk tapt i leveringa” hva nå det betød.
Jeg forsikret Vibbedille om at vi var utrolig glade for det vi hadde fått, og at hun ikke skulle stresse mer med det. Men Vibbedille var fremdeles ikke fornøyd,
Så i dag kunne vi hente inn denne pakka sammen med avisen. Pakka inneholdt 2 grove rundstykker, 2 sjokoladescones. Nydelig skinke, kryddersalami, en god ostebit 1 liter appelsinjuice og 200 gram filtermalt nybrent kaffe. Tusen, tusen hjertelig takk Vibbedille.
Bakervarene var ferske og alle tingene smakte utrolig godt. Jeg ble så mett at jeg fremdeles har igjen halve sjokoladesconsen min – og ja jeg delte btodelig med Gamle Gubben Grå. (og litt med Charlie Chihuahua)
Jeg kjenner hvordan de smertestillende tablettene begynner å virke. Jeg synker sammen i putehaugennog tenker at det er rart at noen i det hele tatt vurderer å sette seg bak et ratt når de har proppet i seg smertestillende tabletter. Det hadde ikke jeg turt, uavhengig av hva legen måtte mene. I neste sekund sukker jeg oppgitt. Bilkjøring ja, det er en god stund til jeg kan sette meg bak et ratt igjen. Er jeg heldig skjer det i løpet av juni måned.
Så konsentrerer jeg meg om de nederste på lista. Kariannenesse har ikke kommet seg helt etter jule og nyttårsfeiringa. Ikke så rart kanskje, innlegget er skrevet 3. Januar.
AnneB derimot har vært ute og fotografert vårklær. Jeg sukker igjen. Blir en stund til jeg kan svinse rundt å leke modell. Kanskje like greit. Jeg føler meg ikke som en modell akkurat nå. Da måtte det være for rulatorer og doforhøyer. Jeg er glad Gamle Gubben Grå ikke har fått for seg å fotografere toppbloggeren når hun kommer dundrende på et bein med rulator kliss naken på vei mot do om morgenen. Et syn for guder, men nei takk, jeg vil helst ikke se bilde..
Kjøkkenhageprosjektet i Kvitlyngveien vekker mer interesse. Selv om jeg kanskje ikke har så store forhåpninger om å gå gjort så mye i kjøkkenhagen de første ukene har jeg tro på at Gamle Gubben Grå kan gjøre en innsats. Kanskje får vi opp drivhuset før jeg får av gipsen. Jeg tror jeg skal gi han den utfordringen
Zhuo koser seg med at kirsrbærtrærne snart blomstrer i Kristiansand. Vi har et prydepletre dom blomstrer om en stund. Det kan jeg hibke ut på terrassen og se. Lurer foresten på om Forsythiaene har sprunget ut. De hadde nesten det på mandag.
På plass 96 har Bent Erik Sandnes en spillanmeldelse som merkelig nok vekker min interesse. Jeg tror ikke det kommer som en overraskelse at denne kjerringa ikke akkurat er noen gamer. Men spillet Farming Simulator 22 som kommer til høsten vekker min nysgjerrighet. Kanskje kan dette bli årets julegave til noen.
Nå kjenner jeg at pillene har gjort meg trøtt, så det blir nok en høneblund her på Hønefoss.
For et par uker siden søkte jeg på en jobb som jeg ser på som nesten perfekt for meg. En stilling jeg virkelig har lyst på. En stilling jeg kan snakke levende engasjert om, enda jeg bare har søkt på stillingen og ikke helt vet hva innebærer. For øyeblikket fremstår den som rene drømmejobben.
I går midt mellom legevisitt og gipsbytte ringte de fra firmaet og lurte på om jeg kunne komme på intervju.
Å dra på jobbintervju er ikke akkurat det du tenker mest på når du ligger nyoperert på sykehus og vet at du ikke kan trå på beinet på 6 uker, og at det er et par tre måneder til du forhåpentligvis er relativt sprek igjen.
Men det er drømmejobben!
Og det er en jobb jeg skal kunne klare å ivareta uten å tråkke for mye eller bruke kroppen for mye. Så jeg sa at selvsagt ville jeg komme på intervju!! Jeg sa og at jeg hadde brukket ankelen og forsikret meg om at jeg kunne komme meg til avtalt møterom i rullestol. Det skulle gå bra.
Så på tirsdag skal jeg på jobbintervju – i rullestol. Jeg skal fokusere på mulighetene, ikke utfordringene. Jeg skal vise meg fra min beste side selv om jeg ikke kan gå eller stå.
Livet har stadig overraskelser på lur. På mandag slo de bena vekk under meg, på onsdag tente de en flamme av håp. Livet lever, og det er sjelden kjedelig rundt meg.
Det var utrolig godt å komme hjem. Godt å regjere på sofaen hjemme med pelspledd og familien min i umiddelbar nærhet. Noen utfordringer har det vært, å få kjerringa inn i huset var ikke like lett til tross for “rampe”. Tror dere det finnes YouTube videoer som kan lære Gamle Gubben Grå hvordan han skal få det til før jeg må forlate huset neste gang? Det hjalp liksom ikke på at det begynte å regne, nesten sludde mens vi holdt på. Vel, jeg kom inn…
Inne ventet en nydelig rosebukett fra Vivian, Mamma på hjul. Jeg ble rørt til tårer – så utrolig koselig! Den står her på salongbordet så jeg kan glede meg over de glade fargene. Tusen, tusen takk nok en gang!
Med høy rularor, doforhøyer og litt galgenhumor har vi klart oss bra gjennom kveld og natt. Og jeg har til meg å være, klart å være ganske tålmodig. Vente litt, og ikke mase for mye på Gamle Gubben Grå.
Det ble litt annen frokost enn vanlig i dag, for da Gamle Gubben Grå gikk ut etter avisen lå det en eske med 3 skolebrød og et kryssordblad i postkassa. Gave fra snille Vibbedille! Så utrolig kos! Så da ble det kaffe og skolebrød til frokost. Og de skolebrødene var virkelig ferske! Jeg visste ikke en gang at vi hadde et slikt tilbud på Hønefoss. Og ja, jeg delte med Gamle Gubben Grå.
Så med kaffe og skolebrød koser jeg meg med bloggerne fra plass 100 og oppover. De på toppen holder jeg meg klokelig unna.
Karidansen på plass nummer 100 har fått korona-vaksine. Hun tar oss på en god måte gjennom prosessen fra hin fikk mail fra Helse Norge, og til hun fikk stikket i armen. Hvor mange ganger hun tenkte at det er fortsatt mulig å ombestemme seg.
Jeg har og fått en mail fra Helse Norge i dag! Ksnskje det er min tur til å få vaksine!!! Har ikke åpnet den ennå, trenger kodebrikka mi. Livet blir lettere her hjemme hvis jeg ikke maser for mye på Gamle Gubben Grå, men lar ting skje litt i hans tempo. Om jeg åpner den mailen nå eller om en time er ikke så nøye. Det kan hende det bare er innkalling til gipsbytte og sårinspeksjon. Jeg skal det om noen få dager.
Bentes kjøkken, mat fra bunnen. Deler oppskrift på linsesuppe. Så er du glad i matoppskrifter som er gratis på blogg, så er dette bloggen for deg.
Akkurat linsesuppe ser jeg ikke for meg at det blir her i Drømmehuset mens Gamle Gubben Grå står ved grytene. Han liker ikke alt som kan minne om vegansk.
På plass nummer 98 er Midtlivskrise. Det samme innlegget med bilde av en dryppet Jonas (hund) som jeg har kommentert før. Jeg sender noen varme tanker til Marit og håper hun har det greit.
Slagferdig på plass 97 er en blogg og et blogginnlegg jeg håper mange får med seg. Dere kan lese det her.
Jeg har vært inne på denne bloggen før. Det er bloggen til ei dame som har hatt hjerneslag. Hun skriver om rehabilitering og om livet sitt før og etter slaget. En flott blogg om ei beintøff dame.
I dette innlegget som hun har kalt “Århundres mor” skriver hun om datteren som fyller år. Om hvordan hun som 23 åring fant ut at hun var gravid, så langt fra planlagt. Om en oppvekst for datteren med dårlig råd og en Mamma som ikke deltok på foreldremøter og skoleavslutninger. At om hun til tross for alt, også må ha gjort mye bra. Fordi datteren i dag er en flott ung kvinne.
Århundres mor er overskriften, men Slagferdig føler seg som alt annet enn århundres mor. Jeg tenker hun har gjort så godt hun har kunnet. Om du er en god mor handler om noe helt annet enn å møte opp på foreldremøter og håndballkamper. En god mor er mer hva som skjer innenfor husets vegger enn at du viser omverden en perfekt fasade. Og som Slagferdig skriver, unger kommer ikke med bruksanvisning. Man forsøker seg frem og gjør så godt en kan.
På plass 96 er det også i dag Kjærlighetsterapeuten. Det samme innlegget som jeg kommenterte i går.
Gamle Gubben Grå og jeg har klart oss bra til oss å være de timene jeg har vært hjemme. Litt tilløp til opphetet diskusjon da vi slet med å komme oss i hus. Men ellers har det gått greit. Jeg smører meg med tålmodighet og teller til 1.000 når ting ikke skjer like raskt som jeg ønsker.
Hva jeg tar med meg fra bloggerne i dag? Jeg må sjekke mailen fra Helse Norge. Og så venter jeg på resten av frokosten Vibbedille hadde bestilt. Jeg skal og forsøke å få svart på alle som har ønsket meg God bedring de siste dagene både her på blogg og på andre sosiale medier.
God morgen! Jeg har hinket meg en tur på do, med rulator. Tar ingen risiko. Nå sliter jeg med å finne roen igjen, så hvorfor ikke blogge litt?
“Hvis du er en av de som ikke har det så bra, så hør meg nå – det vil bli bedre. Vær god mot deg selv. Så god du kan. Om det er å gå en tur. Liten eller stor. Om det er å danse til god musikk.” sier Eline på bloggen Eline redder verden litt. Jeg forstår hva hun mener i innlegget “Psykiske problemer forsvinner ikke selv om sola kommer” som hun er på plass nummer 100 med i dag. Men Eline, jeg tror det blir lite både med tur og dans på denne kjerringa de neste ukene.
Redneckfrue er på plass nummer 99. Hva er det med disse fruebloggerne? Har disse kvinnene ikke sin egen identitet? Må de liksom definere seg selv ut fra mannen og hans stilling? Jeg tror aldri jeg har sett en mannlig blogger skape identiteten sin ut fra hvem kona er. “Mannen til hun som strikker” eller “Flyvertinneherren” finnes liksom ikke på blogghimmelen.
Ellers ville Redneckfrue fortelle oss et godt tips. Det er smart å tømme alle vanntanker i campingvogna før vinteren. Ja, hun har sågar med bildebevis på hvorfor det er lurt….
Adalsjente på 98. plass har et innlegg fra før påske. En slik spørsmålsrunde. Jec heier litt på henne, for hun bor i nærområde mitt. Ung jente på AAP som ønsker at hun en gang skal klare å arbeide 100%.
Arbeidsutprøvingen min derimot blir nok lagt på is en stund. Når jeg leser meg opp på trimalleolær fraktur, som er den skaden jeg har i ankelen finner jeg følgende: Det er en dansk side, men jeg regner med at danske og norske knokler gror ganske likt.
6 uker: Legen din vil fjerne støpselet.
9 til 12 uker: Du kan gå tilbake til kjøring.
2 til 4 måneder: Enkelte limping er normal.
3 til 4 måneder: Du kan vanligvis gå tilbake til normale aktiviteter, unntatt sport.
4 til 6 måneder: Du kan vanligvis gå tilbake til sportsaktiviteter.
Det er ikke uvanlig at noen mennesker tar opptil 2 år for å få en fullstendig gjenoppretting og returnere alle normale aktiviteter uten halt.
Altså, gips i 6 uker. Det vil si til 31. Mai. Gamle Gubben Grå må være privatsjåfør frem til tidligst 21. juni. Akkurat det gleder jeg meg ikke til å fortelle han…jeg kommer til å halte til bortimot august, og kan vanligvis først da begynne med normal aktivitet. Sport kan jeg begynne med rundt midten av oktober. Så det blir ikke noen skauturer på meg før snøen kommer, og da bør jeg kanskje la være?
Siden det beinet er langt fra bra i utgangspunktet så kan jeg vel se for meg at jeg fremdeles halter meg gjennom livet når vi skriver 2023.. Det blir litt Fillern i dag og….
På 97. plass har Ole tatt ordet igjen. Han er jo dom vi alle husker en covid-19 skeptiker. I dette innlegget tar han for seg boka til en svensk lege for å bevise sine påstander. Ikke nok med det, hsn kopierer inn halve boka. På engelsk så klart. Sorry folkens, men jeg orker ikke lese og oversette hele teksten for så å plukke den fra hverandre.
Har og følelsen av at de fleste bokanmeldelser som vil komme fra meg de neste ukene vil bli mer skjønnlitteratur. Ja, for om ikke noe annet bør jo bokhaugen på hjørnebordet bli litt mindre….
Kjærlighetsterapeuten på plass nummer 96 viser et tegn man kan gi hvis man vil varsle om at man lever i et voldelig forhold og trenger hjelp. Det er mange som har fått en tøffere hverdag nå dom landet stenger ned.
Sånt skal ikke fleipes med. Og jeg har verdens snilleste Gamle Gubben Grå som aldri vil legge hånd på meg, men det er ikke å stikke under en stol at de neste ukene vil bli tøffe for både Gubben og meg. Vi kommer til å tilbringe mye tid sammen. Og jeg kommer til å se på arbeid som skal gjøres og som ikke blir gjort når jeg mener det skal gjøres.
Jeg er ikke lett å være sammen med når jeg trenger hjelp, og mener at de rundt meg bør være tankelesere. Jeg hørte når jeg snakket med Gamle Gubben Grå på telefon i går at han liksom ikke ser frem til å få meg hjem. For vi kommer til å møte en del utfordringer i hverdagen. Ja, sånne praktiske utfordringer. Samtidig vil ei inmobil kjerring sette begrensninger også for hva Gubben kan gjøre. Det blir ikke noen hyttetur på hytta med utedoen langt nede I lia på noen uker på oss. Ingen av de fotturene vi har planlagt blir noe av..
Jeg synes faktisk synd på Gamle Gubben Grå. Han hørtes fortvila ut når vi snakket om de praktiske utfordringene.
Nei nå er foten litt mindre vond, så jeg tar en liten dupp. Det er fortsatt et par timer til frokost. Vi blogges.
Det mørkner utenfor sykehusvinduene. Det går mot natt. Sykepleieren har alt vært her med pillene jeg skal ta for natten. Jeg skal spare dere for bilder av de eller fortelle dere hva de heter eller hvor mange jeg har fått det siste døgnet. Det er nok til å gi smertelindring.men ikke nok til å bli smertefri.
Langsomt begynner det å gå opp for meg. Det er lenge til jeg igjen kan gå på tur med Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå. 6 uker før gipsen skal av, og jeg igjen kan begynne å belaste beinet. Først da kan jeg begynne å trene opp igjen ankelen. Dette kommer til å ta tid.
Er det lov å synes litt synd på seg selv i dag? Føle at dette hadde jeg ikke helt fortjent? For jeg gjør det, synes synd på meg selv. Samtidig som jeg holder krampaktig på optimismen og stayerevnen der jeg hinker rundt med den høye prekestolen. Frem og tilbake til do. Kan jo ikke ligge rolig, selv om det er det jeg har fått beskjed om. Ligge i ro med benet mest mulig høyt.
Jeg har ikke svart på alle kommentarer og ønsker om God Bedring. Det har vært mange både på blogg og andre plattformer. Men jeg har lest de alle. Det er godt å føle varmen og medfølelsen.
Nå dunker det som besatt i beinet. På tide å ta pillene til natta og forsøke å finne en god stilling. I morgen skal jeg skrive om mer enn meg selv.
Husker dere jeg skrev om Svartkulp i innlegget før i dag? Vel. Gamle Gubben Grå og jeg bestemte oss for å ta lunsj om ikke akkurat ved Svartkulp så et annet skogstjern. Grønntjern har jeg hørt det heter.
Vi tok med oss matpakke og kaffe og dro avsted. Snart var vi ved tjernet, 9g kaffe og matpakke ble funnet frem.
Isen lå ennå ute på tjernet, men hadde begynt å gå langs land. Etter å ha kost oss i sola en stund bestemte vi oss for å gå runden rundt tjernet.
Vel, som dere kanskje forstår av det øverste bildet gikk ikke det så bra….
Det er en fin sti, nærmest en traktorvei rundt tjernet og vi ruslet fornøyd rundt i det fine været. På skyggesiden var det litt bløtt. Gamle Gubben Grå sklei et par ganger,, men jeg klarte meg bra. Det pleier å være omvendt. Jeg synes det er litt kult at jeg klarer meg bedre en Gubben.
Men så var det min tur til å miste fotfeste. Jeg sklei i leira med det høyre beinet. Det som er fullt av metall. Jeg hørte en knekkelyd, og tenkte nå går det til hel… med kneet og alt metallet.
Heldigvis gikk det bra med kneet, konstanterte jeg før jeg veltet meg over på magen for å prøve å reise meg opp. Gamle Gubben Grå sto alt klar med mobilen for å forevige den seansen.
Det gikk ikke. Foten ga etter, og når jeg kikket ned så jeg lett feilstilling og en stor hevelse. Det tok meg ikke så mange minuttene å innse at jeg trengte en ambulanse.
Gamle Gubben Grå ringte, og snart var ambulanse på vei. Så var det bare å smøre seg med tålmodighet.
Det tok ikke så veldig lang tid før Gamle Gubben Grå kunne meddele at han så en ambulanse på hovedveien som ikke går så langt fra tjernet, og snart kom den humpende innover traktorveien mot meg der jeg lå.
Den kom nesten helt frem før den ble stående å spinne i søla i den siste kneika.
Ambulansemedarbeiderne hoppet ut, og undersøkte meg forsiktig. De stillte raskt den diagnosen jeg egentlig ikke ville høre. Det er ikke noe gøy når de sløyfer ordet “mulig” foran brudd. Men jeg hørte ikke mulig bli nevnt en eneste gang.
De fikk meg raskt opp på båra. Men vanskeligere ble det å få båra forbi ambulansen på den smale og sleipe skogsbilveien. De ville jo helst ha meg inn døra det bak uten å risikere å velte meg ned i grøfta.
De ringte etter assistanse, og raskt kom brannbilen til det frivillige brannvesenet innover traktorveien med blinkende blålys. Med fire sterke menn til å bære var jeg raskt i sikkerhet i ambulansen. .
Ambulansen rygget så de 4 – 500 meterne tilbake til et sted de kunne snu. Selv med spjelk rundt ankelen kjentes det godt….
Så bar det avsted til legevakta. Kommunelegen trengte bare et blikk på foten før hun konkluderte med brudd og det bar videre til røntgen.
Snille kollegaer tok godt i mot meg, og de kunne på direkte spørsmål fortelle at det ikke så bra ut. Både ordet “kløna” og “Du gjør det alltid skikkelig når du gjør noe” ble nevnt – i tillegg til mye medfølelse og ønske om lykke til.
Neste stopp akutten. Og for å gjøre en lang historie kort. Komplisert brudd i ankelleddet. Og etter noen timer ble det operasjon….
Nå er en ny dag og nye muligheter! Jeg tror det blir en rolig dag.
