kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Til tross for over 1.300 sidevisninger er jeg bare på en 26. plass.  Hva er det toppbloggeren helt der oppe på toppen av lista har som ikke jeg har?

Toppbloggerem helt der oppe på bloggtoppen skriver om en skrikende baby.
Jeg ser at en halvfeit chihuahua kanskje ikke helt gjør samme nytten i et blogginnlegg.  I tillegg tror jeg både Charlie Chihuahua, Gamle gubben Grå og Yngste Sønn er glade for at jeg ikke gikk rundt og sang klokka 03.17 i natt.
Når jeg tenker meg om, er jeg ikke sikker på om det var fotografering Gamle Gubben Grå hadde tydd til hvis jeg gikk rundt og gaula på den tid av døgnet heller.
Klokka 03.17 lå jeg og kastet meg rundt i senga og forsøkte å finne en god stilling.. Jeg gjør det flere ganger hver natt, for ligger jeg for lenge i samme stilling er det vondt, vondt, vondt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når vi var inne på temaet fotografering i sted.  Hadde Gamle gubben Grå vært modig nok til å ta bilde av meg når jeg tisset (eller dumdristig nok) hadde bildet garantert ikke havnet på bloggen.  Jeg er også usikker på i hvor stor grad slike bilder drar lesere, både hos Kokkejævel og hos meg…

Jeg studerer bildene på innlegget til Kokkejævel.
Ok, alle vet at kropp og naken hud selger.  Men jeg er usikker på om det egentlig er tilfelle med mann 43i bare bokser, og enda mer i tvil om slike bilder av kjerring 54 ville lokke lesere til bloggen.  Det kunne fort ha motsatt effekt.

Ikke det at jeg har behov for å valse rundt halvnaken.  Jeg har alltid likt meg best med klær på.  Kall meg gjerne sjenert,

Jeg har ikke beveget meg mye utenfor Drømmehuset i helga.  Været har liksom ikke helt innbydd til tur.   Ikke ryggen heller, men den pleier å ha godt av at jeg trasker på ulendt underlag.

Ny uke, nye muligheter.  Jeg skulle ønske jeg nå kunne ha hastet av sted til jobb, men i stedet venter legetime og ny sykemeldingsperiode.  Antakelig gradert.  Jeg tror jeg kan klare å arbeide litt, noen timer noen dager. Hadde vært greit hvis jeg kunne ha visst hvilke dager som er de gode dagene, slik at jeg kunne plotte de inn i kalenderen og jobbe de dagene.

Vær forsiktig lille barn hva du gjør

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vær forsiktig lille barn hva du gjør

For vår Bent i det  Høie ser,

alt som her i landet skjer

Vær forsiktig lille barn hva du gjør

 

Vær forsiktig lille hånd hvor du tar

Vær forsiktig lille hånd hvor du tar

For vår mor hu  Erna  ser,

alt som her i landet skjer

Vær forsiktig lille hånd hvor du tar 

Vær forsiktig lille fot hvor du går.

Vær forsiktig lille fot hvor du går

for regjeringa som har oss kjær

vet jo alltid hvor vi er

Vær forsiktig lille fot hvor du går

Jeg synes det er litt i tiden å blåse støv av denne for lengst utdaterte søndagsskolesangen, ja og omskrive den litt.  For de kommende ukene er det viktig at vi alle er forsiktige og følger lydig de smitteverns råd myndighetene gir.

Jeg håper og alle ser det litt absurde i at jeg som Rødt medlem harselerer med det behovet den borgerlige regjering har for å kontrollere “massene”. Det var jo slike beskyldninger han pent antrukket Høyre-mannen beskyldte meg og “kommunist-kammeratene mine”  for å ville innføre hvis vi kom til “makta” under forrige høsts valgkamp.

Foreløpig er det forskrift og anbefalinger. Men myndighetene har signalisert at hvis vi ikke tar oss sammen og følger anbefalingene  kan det fort bli lover og påbud. Jeg forstår hvorfor, men ser fremdeles ironien i at den borgerlige regjeringa er de som setter i gang tiltak de i årevis har kritisert andre for.

Man skal kanskje ikke være for snar til å dømme andres valg av styreform når man ikke var der i den tiden og på det stedet når valget ble tatt. Etterpåklokskap er jo alltid mye enklere.  Jeg sier ikke dette for å unnskylde alle feil som har blitt gjort i land som er styrt av såkalte kommunister eller andre på ytterste venstre fløy. Maktmennesker som misbruker sin makt finnes i alle politiske forgreninger.

Nå ble det litt dystert her, så vi tar en sang

Når nettene blir lange,

og kulda setter inn

da sier snille Erna-mor

til ungeflokken sin:

Hvis alle vasker henda,

og holder meteren

skal alle snart få feire jul igjen. 

Heisann og hoppsann og fallerallera 

for julaften da skal alle få det bra.

På fredag tikket det inn en melding fra ei venninne jeg ikke har hatt så mye kontakt med i det siste.  Det er lenge siden vi har snakket noe videre sammen, men vi holder oss jo litt lettere oppdatert via sosiale medier og noen meldinger i ny og ne.   Meldingen var ganske kort. Hun fortalte at hun skulle arbeide på lørdag, og at jeg jo kunne ta en tur innom hvis jeg hadde tid.  Hun arbeider på kaffe’, og hva kan passe bedre en lørdag formiddag enn et kaffe’ besøk? For Gamle Gubben Grå og jeg har det ofte vært ett av ukas høydepunkt.
Nå var det verken overskudd eller tid til kaffe’ besøk i går, men jeg sendte melding og spurte hvordan hun arbeidet uka som kommer, så kunne jeg jo stikke innom en tur en av de dagene.

Etter litt meldingsutveksling ble jeg sittende igjen med en glad-følelse i kroppen.  En glad følelse på min venninnes vegne.
Venninna mi har noen helseutfordringer som gjør at hun stiller langt bak, nesten helt bakerst i køen, når arbeidsgivere er på leiting etter nye arbeidstakere.  Hennes erfaring fra arbeidslivet har vært korte og sporadiske, de rette instanser har heller ikke anstrengt seg alt for mye for å få henne i arbeid eller finne arbeidsoppgaver hun kan klare over tid.  Hun har såpass omfattende helseutfordringer at det var enklere for det offentlige å gi henne stempelet ufør en gang på 1980-tallet, enn å hjelpe henne med å finne sin plass i samfunnsmaskineriet

Jeg er en forkjemper av velferdsstaten.  Jeg er glad vi har et sikkerhetsnett for de som faller utenfor.  Men jeg tror alle har et behov for å føle at de deltar.  At de har en jobb å gå til. At de er en del av et fellesskap.  Føle på den stoltheten som venninna mi sikkert følte på når hun kunne sende melding om at hun skulle jobbe på lørdag.  Stoltheten og gleden hun føler når hun legger seg i kveld og veit at “I morgen skal jeg på jobb!.  Det er noe og noen som venter på meg. Noe som ikke fungerer like bra hvis ikke jeg dukker opp.”
Jeg tror det er en god følelse.

For et par uker siden var folka fra Kirkens Bymisjon på møte i Hovedutvalget. De informerte om arbeidet de gjør her i byen, og om kaffe’en som ga folk som av forskjellige grunner har falt utenfor arbeidslivet muligheten til å ta sine første famlende skritt tilbake.  Og det er nettopp i Kirkens Bymisjon sin kaffe venninnen min har fått sin mulighet.  Det gir meg troen på at dette kan bli bra, veldig bra.  Og ikke bare nok en nedtur som noen uheldige opplevelser med arbeidslivet har vært.  Her får hun oppfølging av folk som virkelig ønsker at hun skal lykkes, og lar henne ta de skrittene hun må i sitt tempo.

Jeg kommer garantert til å slenge innom kafeen en dag til uka.  Jeg gleder meg til å se ei stolt venninne bak disken.

Ja, jeg vet det  var i går folk liksom var ute og spøkte, g gjenferd, flaggermus og edderkopper hadde sin storhetstid.  Men denne edderkoppen var tiltenkt slektas markering av grøss og gru, og den skulle først være neste helg.
Selvsagt blir det ikke noe av.  Smitteverns regler gjør at vi ikke kan samle storfamilien  Mulig vi finner på noe digitalt.  Vi må tenke litt.
Nå er ikke grøss og gru på skjerm kanskje like gøy som litt familiehygge ute i høstmørket , men vi kan være ganske så kreative.

Men tilbake til edderkoppen – og broren som jeg har tenkt å perle når jeg får strøket denne.
Det er vel innafor selv i disse korona-tider at ei halvgal, gammel grandtante sniker seg ut en mørk november-natt og plasserer to sprivaska edderkopper i postkassa til to små grandnevøer?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

22. plass i går, 23. plass i dag.  Det går opp og ned her i livet.
Toppbloggeren koser seg forhåpentligvis i bobla si, og har ikke kommet med noe nytt så derfor tar jeg tradisjon tro for meg bloggen på plass nummer 100.

Det er Powerlady som innehar plass nummer 100 i dag, og for ei dame!
Jeg har ikke vært innom denne bloggen før tror jeg, så jeg måtte lese meg opp litt i om-delen.  Hun er 42 år, mor til to voksne barn og en seks-åring. Hun er gründer, jobber som bedriftsutvikler, styreleder og rekrutterer..  I tillegg har  hun hatt MS, men er blitt frisk.  For ei dame!  Ikke rart hun er full av energi, og kaller seg Powerlady!  Ikke minst er jeg imponert over at hun har blitt frisk av MS. Jeg trodde det var en kronisk sykdom som ikke lar seg kurrere.  Det er også helbredelsen av MS NRK dokumentaren, “Håpets marked” tar opp.  Powerladys helbredelse har kommet etter behandling i Russland, og slik behandling er langt fra gratis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som dere sikkert forstår er det Powerlady som skal være gjest på God Morgen Norge.  Dere trodde vel ikke at det var denne kjerringa her?
Click-bite, sier du?  Vel, kommer ikke på bloggtoppen uten slike triks.  Men er det i grunn noen nyhet at jeg tar og “låner” hele eller deler av overskriften til den bloggeren jeg skriver om?

Powerlady synes dagene raser av gårde i et voldsomt tempo.  Hun føler at hun ikke rekker over mer enn 10% av alt hun har planer om å gjøre.
Jeg har vært sykemeldt i tre uker, og dagene raser ikke av gårde her i Drømmehuset.  Men jeg kjenner meg igjen i det å ikke få gjort mer enn 10% av det jeg har lyst til. Det er ikke viljen det står på her heller.

Ryggen er bedre.  I det minste når jeg er snill mot den.  Regner med å komme gradvis tilbake i arbeid fra uka av.
Powerlady har som mål fra januar 2021 skal hun ta hele hverdagen tilbake.
Jeg setter meg ikke slike mål lenger.   Var utrolig stolt og fornøyd da jeg klarte å komme meg tilbake i full jobb i april. Selv om jeg fremdeles drømmer om å komme tilbake til det livet jeg elsker, livet hvor dagene var fulle av aktiviteter fra jeg sto opp om morgenen før klokka seks og  til jeg stupte i seng rundt midnatt (hvis jeg ikke hadde nattevakt, da.  Da droppa jeg det der med søvn.) ja så innser jeg at jeg ikke er 29 år lenger og må lytte litt mer til de signalene kroppen gir.  Hvis jeg skal sette meg noen mål, må det være å lage meg en hverdag hvor aktivitetsnivået er på et slikt nivå at kroppen tåler det.

Det er mange måter å hente energi på i hverdagen.  Powerlady skriver at hun får masse energi av å bidra og hjelpe til der det trengs. Det kjenner jeg meg igjen i.  Jeg får utrolig mye påfyll av energi av å drive med politikk.  Kall meg gjerne naiv, men jeg tror jeg kan ha en påvirkning om enn liten på samfunnsutviklingen.  At jeg kan være med på å forme samfunnet litt mer i den retningen jeg og Rødt mener er riktig.  Et samfunn med mindre forskjeller, og hvor ikke alt og alle verdsettes ut fra kroner og ører.

Dokumentaren “Håpets marked” hvor Powerlady deltar sendes i morgen klokka 21.20. Hun synes serien er bra.
Tematikken med folk som tar opp lån, lager spleis eller på annen måte finansierer eksperimentell behandling av alvorlig sykdom, gjerne i utlandet, er at samfunnstema  som interesserer.
Ikke alle slike behandlinger er vellykket.  Ikke alle ting kan kureres. Kronisk sykdom, som MS, er for alltid.  Jeg forstår at man er villig til å prøve ALT for å bli frisk.  Men jeg liker ikke hvis noen tjener gode penger på å selge syke folk falske håp.
Og hvis disse dyre behandlingene virkelig virker. Hvorfor har vi ikke det samme behandlingstilbudet i det offentlige norske helsevesenet?  Er det fordi norske leger ikke har kunnskapen? Er det fordi de mener virkningen ikke er der? Eller er det fordi hver behandling er for dyr til at myndighetene mener vi kan ta oss råd til denne behandlingen i Norge? Kost-nytte verdi om du vil.
Jeg tror jeg skal forsøke å få med meg denne dokumentaren.

Powerlady har nok tidenes uke foran seg.  Dokumentar på NRK i morgen.  Besøk på Gos Morgen Norge på fredag.
Jeg får nøye meg med lokalavisen…..

Jeg vet hvor de svarte tankene bor.  Jeg vet hvordan de kan sive ut som en svart tåke og omslutte hele deg. Jeg er ikke der nå. Men jeg har vært der. Jeg kan komme dit igjen. Det kan du og….

Når man er uheldig og brekker et bein, hinker man rundt på krykker. Folk rydder plass for deg, bøyer seg raskt og tar opp ting du måtte miste og henter alt du ber om mens du sitter som en konge med beinet på en stol.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Får du en alvorlig sykdom, kreft eller hjerteinfarkt, dukker og mange opp, eller du får tilsendt hilsener, blomster og sjokolade.

Men når mørket omslutter deg, og du er dum nok til å være åpen. Fortelle at du sliter psykisk, ja da får du noen hjerter i kommentarfeltet. God bedring. Men ellers ingen ting. Ingen spør hvordan det går. Ingen besøker deg av redsel for at også de skal bli omsluttet av den svarte tåka. Når de møter deg på gata skifter de fortau av redsel for at depresjon skal være mer smittsomt enn korona. Her holder det ikke med 1 meter, munnbind eller sprit. Spesielt ikke sprit, selv om det er den medisinen mange som sliter tyr til når alt annet er prøvd.

Så vi forteller ikke at vi sliter. Vi forteller ikke at livet føles svart og håpløst. Vi skylder på influensa eller en vond rygg.

Jeg skriver ikke dette for å bli hyllet for min åpenhet, eller for å få klikk og avansere på bloggtopplista.  Jeg skriver fordi det er viktig å få en større åpenhet rundt psykisk uhelse.

Psykisk uhelse…. selv jeg har problemer med å skrive psykisk sykdom når innlegget kan assosieres med meg og mine følelser.

Psykisk syk….  Man får fort tanker om galehusets høye murer og mørke ganger.  Hvem vil assosieres med Hannah Green i “Jeg lovet deg aldri en rosenhage”?

Jeg er ikke psykisk syk. Jeg skal ikke skryte på meg det. Jeg er stor og tøff. Kjerringa som fikser alt!  Verden ligger for mine føtter, og hvis valget går over all forventning sitter jeg på Stortinget fra neste høst. Hva har jeg å klage for? Hva vet jeg om å slite psykisk?

Jeg er og idioten. Idioten som jeg føler alle ler av bak ryggen på. Noen ganger er jeg så håpløs i egne øyne at jeg tror alle ler av meg også når jeg ikke snur ryggen til.

Jeg pleier ikke å dukke ned i mørket.  Jeg pleier ikke å la det omslutte meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å lete etter lyset, finne det positive i livet. Om det så bare er streif av sol på en ellers grå himmel.

Men noen dager er tøffere, mørkere og vondere. Det er ikke en slik dag for meg i dag. Kanskje er det du som har det slik denne gangen. Jeg tror mange av oss har slike dager.

La oss strekke ut hånda til de som er omsluttet av mørke. Gi de en klapp på skuldra eller en skulder å gråte på.  Vi har alle våre tøffe dager, om vi ligger øverst på bloggtopplista eller på plass nummer 22.

Jeg pleier sjelden å være på Mega, selv om det er den matbutikken som ligger nærmest oss. Kiwi ligger nesten bare rett over gata. Men her om dagen var jeg innom for å se om de hadde krabbekjøtt siden det var utsolgt på Meny.

På vei ut av butikken sto det ei utstillingsdukke med en strikkekjole eller sid tunika. Den var rålekker! Det er en klesbutikk som ligger  bortgjemt i kjelleren på Mega, jeg har ikke vært der på årevis selv om de har klær i store størrelser. Jeg måtte ned trappa for å ta en titt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Monas butikk som butikken heter var full av lekre klær, sko og vesker. Til min overraskelse så jeg at også kafeen der nede i kjelleren var åpen. Den gikk konkurs for et par, tre år siden. Men er tydeligvis åpen nå. Sikkert med nye eiere.

Det ble ikke noe kaffe på meg. Men du verden hvor mye fint det var hos Monas! Den kjoletunikaen fant jeg og. Ikke var den så veldig dyr heller. Rundt 500 kroner. Jeg synes ikke det er dyrt, for de klærne jeg har kjøpt på denne butikken har vært av god kvalitet og har holdt seg godt.

Men de hadde ikke større størrelse enn M. som i denne modellen tilsvarer 46 -48. Jeg bruker 50 -52. Nedtur…

Jeg ble stående å se en stund på kjolen. Den så da ikke så liten ut, det var en vid modell. Alle sier at jeg har gått ned så mye, og jeg har jo merket det på enkelte klesplagg…  Det kunne jo ikke skade å prøve…

Jeg hater å gå inn i prøverom og prøve klær som jeg har lyst på, men som viser seg å være for små.  Det blir liksom en nedtur  og jeg pleier å føle meg som en vandrende flodhest etter slike opplevelser.  Men å gå inn i prøverommet og prøve noe du forventer at er for lite kan da umulig gi like stor nederlagsfølelse?

Vel, jeg prøvde – og den passet! Snakk om opptur! Jeg fikk plass i et klesplagg i str 46!-48!  Og ikke bare plass, det satt som et skudd!  Det har ikke skjedd siden en gang på 1990-tallet! Jeg antar at jeg ikke behøver å fortelle at kjolen ble med hjem.

Dere som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg liksom har gått og ventet på en henvendelse fra Kagge forlag.  Jeg mener det må da bare være et tidsspørsmål før forlaget tar kontakt og trygler denne kjerringa om å gi ut bok.

Og i dag, i dag var ventetiden endelig (nesten) over.
For i dag fikk jeg mail fra en forfatter som skal gi ut bok på Kagge forlag til neste år.  (Ja, litt nedtur.  Det er jo jeg som skal gi ut bok. ) Denne forfatteren, spurte om tillatelse til å sitere meg og bloggen min i en bok hun skriver om kvinnehistorie.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg mener  når man blir skrevet inn i historiebøkene allerede mens man er i sin beste alder, ja da har man oppnådd noe stort. Nå var det egentlig ikke meg, men Datteren forfatteren ønsket å sittere. Et sitat jeg fortalte om i blogginnlegget “Mamma, kan en mann bli statsminister???”som jeg skrev i 2017.

Tenk, Datteren, dette geni av en ung kvinne kom allerede i en alder av fem år med uttalelser forfattere flere tiår senere ønsker å sittere. Hun ligner nok ikke så lite på moren sin, Datteren.

Det viser seg at Gro Harlem Brundtland ved flere avdelinger har fortalt en anekdote om et barn som har stilt spørsmål ved om en mann kunne bli statsminister. Dette som et bevis på hvor likestilt landet vårt er. Forfatteren, Hege Duckert, hadde lenge fundert på om det var en anekdote eller om spørsmålet virkelig en gang var blitt stilt. I sin søking på svar ramlet hun over blogginnlegget mitt, og ønsket å sittere det i boka.

Jeg tok en telefon til Datteren for å høre om hun ønsket å bli sittert i en bok om kvinnehistorie.  Det kunne hun jo godt, selv om hun ikke husket at hun hadde stilt spørsmålet.

Vi fikk oss en lang prat om feminisme og likestilling. Og humret også over et par andre historier fra Datterens oppvekst. For eksempel da hun kom hjem fra skolen skikkelig opprørt. Skolen drev med kvinneundertrykking kunne hun fortelle Gamle Gubben Grå og meg. Noe hun mente jeg umiddelbart måtte ta opp med skolen.  Hva denne undertrykkingen gikk ut på? Jo, læreren mente at hun og de andre jentene ikke trengte å løpe like fort som guttene for å kvalifisere seg til idrettsmerket…

Etter praten med Datteren sendte jeg mail tilbake til forfatteren om at hun kunne sittere bloggen og Datteren. Så må jeg vel følge litt med til neste år og skaffe meg ei bok om Kvinnehistorie når den kommer i handelen.

Enda jeg skrev både om Evig liv…og fortalte om en fremtidig  Hjemme hos reportasje  hjalp det lite. Jeg ramla ned fra en 24. plass og tilbake til plass nummer 25. igjen. Sukk.

I dag er det litt sånn “synes synd på meg selv dag”.  For det sliter på meg å være sykmeldt, igjen.  Etter tre uker med sykemelding hadde jeg håpet at jeg kunne være bra nå.  At bare jeg fikk hvilt ryggen litt, tatt litt hensyn til alle vondtene, så ville den maltrakterte kroppen bli bra igjen og jeg kunne fortsette.
Men jeg har vondt, vondt, vondt og  det gjør meg grinete.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Samtidig ønsker jeg ikke å fremstå som sutrete.  Det er utrolig mange som har det mye verre enn meg. Som har mer smerter, alvorlige sykdommer, dør i ensomhet eller må  nøye seg med å se den nyfødte sønnen sin på en pc skjerm.
I den store sammenhengen er det mange, veldig mange som har det verre enn Kokkejævel der oppe på bloggtoppen og meg.  Det tror jeg vi kan være enige om  Likevel synes jeg vi har lov til å synes litt synd på oss selv.

Dagen startet som vanlig med at jeg kreket meg opp av senga da klokka ringte 05.30.  Da hadde jeg allerede vært våken en stund.  Våkner rundt annenhver time hele natta, hver gang jeg må snu på meg for å finne en behagelig stilling. Blir alltid vondt når jeg får ligget en stund i samme stilling.  Slik har jeg hatt det i over ti år.  Begynner å bli vant med det.

Som den gode mor jeg er må jeg jo opp og passe på at Yngste Sønn kommer seg på jobb.  men det viste seg at han allerede hadde reist på jobb før jeg sto opp klokka 05.30.

Sjekker etter hvert bloggtopplista og oppdager at jeg har ramla ned på 25. plass igjen. Men er jo fornøyd med mine 1075 sidevisninger. Noe statistikk utover det har jeg ikke installert.  Hadde en gang, men det forsvant husker ikke helt hvorfor.  Er ikke så farlig.

Selv om jeg er sykemeldt, kler jeg på meg hver morgen.  Noen ganger kosebukse eller joggedress, men som regel ønsker jeg å kle meg i vanlige klær.  Ikke pynte meg, kanskje. Men vanlige hverdagsklær.  Tror ikke man blir friskere av hele tiden å fokusere på at man er syk.
Selv om jeg er sykemeldt, forsøker jeg å være litt i aktivitet.  Ryggen blir ikke bedre av at jeg ligger pal under pelspleddet på sofaen. I går vasket jeg inni steikeovnen.  Det trengtes! Det var omtrent alt jeg orket i går. Måtte ha en lang hvil på sofaen etter den økta.

Mange aktiviteter går an å utføre mens jeg ligger på sofaen og hviler ryggen.  Både å lese politiske sakspapirer , besvare mail og delta på møter på zoom går helt greit å gjøre i horisontal stilling.

Kokkejævel har vært i CT med ryggen sin.  Legen min diskuterte om jeg trengte en MR av ryggen hvis den ikke blir bedre. Snakket om at man alltid vil finne “noe” på en MR.  Men at det ikke er alt man kan gjøre noe med, og at mye er degenerative forandringer.  Forandringer som kommer med alderen.  Jeg er klar over alt det.  Det er ikke viktig for meg å få undersøkt om ryggen min har fått noen påkjenninger gjennom livet.  Det merker jeg hver dag, og nesten konstant.  Da jeg tok MR av ryggen for 13 år siden vardet nok av “funn”, nok av feil og mangler.  Jeg antar ryggen ikke har blitt mindre slitt i løpet av de åra.
Men det kunne kanskje være greit å finne ut om det er noe man kan rette på, eller om jeg bare må finne en måte å leve med ryggsmertene på.

I likhet med Kokkejævel synes jeg synd på meg selv i dag.  Selv om jeg i likhet med Kokkejævel også vet at det er mange som har det mer kjipt enn meg.  Jeg ønsker egentlig ikke å fremstå som sutrete.  Det er mange som har langt større utfordringer enn en vond rygg.
Jeg ønsker egentlig å ikke å ha fokus på smerter, og det som er kjipt.  Jeg ønsker å fokusere på de ting i livet som til tross for en vond rygg, er positivt. Samtidig er jeg redd for at hvis jeg på blogg fremstår som det positive, engasjerte menneske jeg er så blir det og brukt mot meg.  “Hun kan ikke ha så vondt at hun ikke kan gå på jobb.  Hun orker jo skrive blogg og skrive leserinnlegg om eldreomsorg.  Gå turer med hunden gjør hun og.”

Husker dere jeg skrev at lokalavisa ringte…? Nei jeg tenker ikke på den gangen jeg hadde et Do-intervju men når lokalavisa ringte her om dagen.  Journalisten som ville snakke med meg om bloggen og det at jeg er nominert som nummer to på Rødt sin liste til Stortingsvalget til neste år.

Nå er jeg ferdig i tenkeboksen, og har sagt ja til å møte journalisten. Selvsagt har jeg avtalt å få teksten til gjennomlesing før den blir trykket. (Jeg er ikke helt amatør).  Intervjuet er avtalt til neste uke, og journalisten spurte om å få komme hjem til Drømmehuset.  Jeg sa det var greit.  Det er viktig å by på seg selv og være positiv ovenfor lokalavisa (Siden hun er så opptatt av bloggen min, regner jeg med at hun leser dette.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Akkurat det at det kommer en journalist hit har jeg ikke fortalt Gamle Gubben Grå ennå.  Jeg regner med at han blir fra seg av begeistring.  For det er klart en slik “Hjemme hos” besøk fra pressen fordrer jo at Drømmehuset viser seg fra sin beste side.  Siden ryggen til denne kjerringa ikke akkurat er så ok å bøye og strekke for mye på for tiden så tror jeg alle forstår hvem som må stå for gulvvask og støvtørring.
Jeg skal love å bidra med kommandering samt å si fra hvor “skapet” og alt rotet skal stå.

Tror jeg skal velge tidspunkt med omhu for når jeg forteller han den nyheten.  Akkurat nå er han i vaskekjelleren og vasker mine klær….