Vi labber runden vår rundt boligfeltet, Kjøteren og meg. To, slitene gamle kropper som labber ute i regnet med tunge skritt. Vi har begge sett våre beste dager. Det er andre runden vår i kveld. Kjøteren finner ikke ro, og hodet mitt er fullt av tanker og utfordringer. Kanskje trenger vi denne turen ute i regnet like mye begge to.
Hva som plager Kjøteren vet jeg ikke. Vi går i stillhet. Jeg har nok med mine egne tanker. Ingen andre er ute denne junikvelden som plutselig føles som høst. Vi møter bilen til hjemmetjenesten, og jeg lurer på hvor mange eller få år det er til jeg sitter hjelpeløs i en stol og venter på at hjemmetjenesten skal komme og legge meg.
Jeg er tilbake i det hektiske, pulserende livet jeg elsker. For tiden pulserer det mer enn noen gang. Utfordringene står i kø. Eller hadde de stått pent i kø og ventet på tur til å bli løst hadde alt vært greit. Da kunne jeg rolig konsentrert meg om en og en til jeg kom nederst i bunken, eller enden av køa blir vel mer riktig. Men utfordringene, og ting som trenger tankevirksomhet strømmer på fra alle kanter. Det er som når du står alene på vakt, og traumealarmen og trombolysealarmen går med to minutters mellomrom samtidig som du har en mann med nyresteinsanfall på bordet og en fem åring sitter utenfor med en underarm som helt klart er knekt. Bortsett fra at da er det bare å bite tennene sammen og stå på til vakta er over, man får avløsning og kan gå hjem. Nå har jeg hatt denne følelsen av et litt for stort utfordringsbilde i hodet i over en uke. Jeg begynner å lengte etter at vakta skal ta slutt. En liten pause før ny vakt kaller.
Slapp av, jeg har ikke fått noen nye diagnoser i det siste. Det er Sara Emilie øverst på bloggtoppen som har fått noe nye diagnoser-
Sara Emilie har opplevd det mange andre og opplever. Man kommer inn på sykehus for å få rettet opp i en diagnose, og kommer ut igjen med en hel haug med nye diagnoser. Litt som når du har bilen på service, og de tilbyr seg og skifte oljefilter eller lyspærer og så finer de den ene tingen etter det andre og innen du får med deg bilen hjem har regninga kommet på en halv månedslønn.
Sara Emilie hadde fjernet blindtarmen. og kom ut av sykehuset med bilyd på hjertet, adenomyose og mulig Ehlers Danlos Syndrom. Ja, det er farlig å komme på sykehus. Det er som en venn av meg som er lege sier: “En frisk person er bare en person som ikke er godt nok undersøkt.”
Kokkjævel der oppe på bloggtoppen forsøker å bli snusfri ved hjelp av hypnose. Jeg har aldri snusa. Men jeg var cocacoliker i mange år, så jeg vet litt om avhengighet – og det å slutte, eller i det minste redusere sterkt inntaket. Nå drikker jeg omtrent så mye cola i måneden som jeg før gjorde i løpet av en dag.
Jeg brukte ikke noe hypnose eller annet hokus-pokus for å redusere inntaket av cola. Jeg trodde det skulle bli en real utfordring, men jeg var veldig motivert. Diabetesdiagnosen jeg hadde fått fortalte meg at sukkerinntaket måtte ned, kostholdet måtte endres hvis jeg hadde planer om å ha en haug med gode år foran meg. Og jeg er så utrolig glad i livet! Motivasjonen var nok mye sterkere enn Kokkejævels håp om at hypnosen skulle virk. Jeg ville redusere cola-inntaket og ville jo helt konkret ikke leve så godt hvis jeg ikke klarte det.
Jeg drakk absurd mye cola. Om jeg ikke hadde en colaflaske tilgjengelig 24/7, så gikk det med en halvliter cola hver vakt i hvitt. Dagvakt, kveldsvakt, nattevakt – minst en colaflaske. Ofte to. Så vardet konstant en flaske cola plassert i koppeholderen i bilen. Var det en tillitsvalgts-dag i Drammen, gikk det med en flaske på turen nedover, en på turen opp igjen og selvsagt en colaflaske i løpet av arbeidsdagen også i Drammen. Lage arbeidsdager, og de har det vært mange av, krevde mere cola – eller hvis jeg skulle i et viktig møte, hadde hatt en litt tøff dag, var dritforbanna for et eller annet, eller skulle belønne meg selv for god innsats i noe jeg var fornøyd med. Cola, cola, cola…
Kokkejævel har snus i munnen 24/7, også når han spiser??? Jeg vil tro at også han putter inn snusen ofte rent automatisk, akkurat som jeg fremdeles griper etter colaflaska som ikke lenger står der ved siden av girspaken. Men mens Kokkejævel tenkte å slutte ved hjelp av quick-fix. Bli hypnotisert – og vips snusfri, forsto jeg at colaavhegigheten var noe jeg nok måtte jobbe hardt med å kvitte meg med.
Kokkejævel gikk til sin siste hypnosetime med sorg. Han så på en fremtid uten sin kjære snus som nesten uoverkommelig.Et liv uten snus føltes meningsløst. Jeg kan forstå det. Det er derfor jeg aldri har sagt at jeg har slutta med cola, bare at jeg skal redusere inntaket sterkt. Et liv uten noen gang mer å drikke cola føles utenkelig.
Når Kokkejævel skriver innlegget sitt har han vært snusfri i 6 timer. og 14 minutter. Så lenge har han ikke vært uten snus før. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke har drukket cola siden mandag. Snart 4 døgn. Jeg tok et glass cola på terrassen i pinsen. Var litt lei farris. For nei, jeg har ikke erstatta cola med Pepsi max eller cola light. Det smaker ikke det samme. Da kan jeg like greit drikke Farris.
Jeg tar fremdeles etter colaflaska i ren refleks når jeg kjører bil. Og det er mange ganger i løpet av en travel arbeidsuke som jeg tenker at NÅ, nå må jeg ha cola!! Men så tenker jeg etter om jeg virkelig MÅ det. Om en kaffekopp eller litt Farris kanskje kan gjøre samme nytten.. Eller noe annet. Og det kan jo det, veldig ofte. Jeg har og fortalt “alle”; kollegaer, mannen i kiosken osv at jeg ha slutta med cola, og hvorfor. Det gjør terskelen for å kjøpe den colaflaska litt høyere. Suget er der, og i disse travle tider, hvor tillitsvalgts-hodet mitt arbeider på høygir har det vært ekstremt til tider. Noen colaflasker har det blitt. Men sjeldnere og sjeldnere. I grunn liker jeg ikke smaken så godt lenger. Blir ekstremt søtt når du stort sett bare drikker vann eller Farris til vanlig.
Jeg tror at det å slutte med noe man er avhengig av stort sett handler om å virkelig ville det. Om motivasjon til å ønske å klare det. Jeg ønsker Kokkejævel lykke til!
Jeg er helsearbeider, og tillitsvalgt for en flokk av samvittighetsfulle og dyktige radiografer. Fra 12. mars har vi i likhet med alle andre med samfunnskritiske stillinger holdt hjulene i samfunnet i gang. Vi har endret turnuser, og godtatt å fravike arbeidsmiljølovens bestemmelser. Alt for å ha en god og trygg beredskap. Alt for å ta seg av de samfunns-oppgaver som ikke kan løses fra et hjemmekontor.
Vi i de samfunnskritiske stillingene har fått mange godord for innsatsen vår, og så har v fått veldig mange klapp. Vi har fått satt fokus på at de mest samfunnskritiske stillingene i samfunnet ofte har de minste lønningene. Og for det har vi ansatte i helsevesenet, renholdsarbeiderne og de ansatte i matvarebutikkene fått heder og ære – og enda flere klapp.
For meg har denne klappingen blitt et irritasjonsmoment. Flott at arbeidsoppgavene vi gjør blir satt pris på. Fint at folk forstår hvilket samfunnsansvar som hviler på våre skuldre. Men kan de ikke slutte med denne evinnelige klappinga? Har jeg samfunnskritisk kompetanse, utfører jeg samfunnskritisk arbeid så ønsker jeg lønn i tråd med ansvaret jeg har og arbeidets viktighet. Samme hvor mange som står og klapper så gir det ikke meg mat på bordet eller tak over hode. Jeg kan ikke betale huslånet med klapp. Jeg føler klappingen som et hån, og hører jeg et klapp til klapper jeg snart til noen!!
I dag var det møte i kommunestyret. Vi fikk en lang og utfyllende orientering om koronaperioden og hvilke konsekvenser den hadde medført for driften ved de forskjellige fagområdene i kommunen. Til slutt i orienteringen oppsummerte Rådmannen de økonomiske konsekvensene. Vi fikk høre om økte utgifter inne helseområdet, om ombygninger og investeringer. Vi fikk høre om redusert skatteinngang fordi flere var uten arbeid. Vi fikk høre om ting som virket positivt på økonomien, som statlige overføringer og at årets lønnsoppgjør nok blir langt rimeligere for kommunen som arbeidsgiver enn forventet.
Etter Rådmannens orientering reiser en av Arbeiderpartiets representanter seg og ber om ordet. Så holder han et innlegg hvor han roser Rådmannen, hans stab – og alle de andre ansatte i kommunen som har stått på ekstra i denne perioden. Innlegget sitt avslutter denne Arbeidspartimannen med å be kommunestyret reise seg og klappe for de ansatte. Det rablet nesten for meg! Forventet Arbeiderpartiets representant at vi skulle stå her å håne de som gikk på jobb hver dag mens de fleste andre satt gjemt hjemme på hjemmekontor? For det er flere enn meg som føler denne stadige klappinga som en provokasjon. Arbeiderpartiets representant. Representanten for det partiet som historisk sett er tuftet på arbeiderbevegelsen, fagforeningene og kampen for arbeidernes levekår mente vi skulle stå der å klappe! Det er tydelig at Arbeiderpartiet har beveget seg langt fra det partiet en gang sto for.
Jeg reiste meg langsomt og motvillig, men jeg klappet ikke!
Kokkejævel er tilbake øverst på bloggtoppen. Jeg er på en 48. plass. Avanserte litt oppover på lista omtrent like mange plasser som kokken. Kokkejævel driver med hypnose for å bli snusfri. Jeg tror hypnosen muligens kan ha virka litt feil. For i dag poster han et innlegg han kaller “Frigjøringsdagen” illustrert med et bilde hvor han har knyti et 17.mai sløyfe rundt hue. …. Ja du leste riktig. Og, ja. Innlegget er postet i dag 4. juni?!?! Han innrømmer at i dag snuser han en annen type snus og på et annet sted i kroppen enn han pleier. “En annen type snus, på et annet sted”…… Ja, det er så mangt man kan snuse i disse dager. Jeg håper han ikke bytter ut snusen med hvitt pulver inhalert gjennom neseborene. Det finnes mye rart kvakksalveri innen for den alternative medisinen.
I Ringerike kommune bygger vi nå et stort nytt omsorgssenter. 64 nye omsorgsboliger, dagsenter og lokaler for hjemmetjenesten reiser seg på tomta der ærverdige Norderhovhjemmet en gang lå. I går var prosjektet kommet så langt at vi i Hovedutvalget ble orientert om alt fra fargevalg til lampekunst. Ja om grunnbemanning, velferdsteknologi og materialvalg også. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om.
Det er jo så inn i tiden og gi avdelinger rom og bygninger fancye navn. Å kalle fløyene fløy A og Fløy B , og avdelingene for eksempel første etasje og andre etasje, er liksom noe man gjorde på 1900 tallet. Og det mest moderne for tiden er å gi slike hus og bygningsdeler geografiske navn. Jeg kjenner det igjen fra arbeidsplassen min hvor jeg i dag skal ha et møte på “Glitre”, andre møterom hos oss heter “Tyrifjord” “Kolsås” eller “Johnsknuten” (alle disse møterommene ligger i Drammen, hvis du trodde de geografiske navnene hadde noe som helst med hvor i terrenget du skulle lete etter møterommene.)
Men nå tilbake til det nye omsorgssenteret. Der skulle de forskjellige bygningsdelene få navn etter forskjellige steder i kommunen. Som Storøya, Ringkollen eller Vikerfjell. Mulig litt mer koselig å få rom på Ringerudkollen enn på B2.
Men så begynte jeg å tenke litt mer, og det er ikke alltid lurt. De som skal flytte inn i disse omsorgsboligene har ofte en form for kognitiv svikt, kan være demente eller på andre måter pleietrengende. Jeg vet ikke da hvordan dette høres ut: “Nei, Mor. Dette går ikke lenger! Nå skal du til Vikerfjell!” Eller “Du skjønner, Far. Nå som du ikke klarer deg selv er det ingen annen råd. Vi får ta deg med til Storelva. Ja, det er trist. Men sånn er det bare.” Jeg tror ikke stedsnavn i en slik sammenheng alltid kan bidra til å roe ned og trygge urolige, pleietrengende mennesker. Man skal i såfall tenke seg godt om når man velger navn.
Anna Rasmussen har solgt huset sitt i Stavanger, og er selvsagt kjempe glad for det. Hun la det ut under korona-epidemien, og var redd det kunne ta litt tid før det ble solgt. Men flaks for Anna så gikk det etter første visning.
Jeg har ingen planer om å legge Drømmehuset ut for salg. Men jeg husker den gode følelsen fra da vi endelig fikk solgt huset i skogen. Vi overtok Drømmehuset i juli det året og flyttet inn til skolestart. Huset i skogen ble vel lagt ut for salg i september. Vi hadde både en og to visninger. Jeg husker ikke hvor mange. Men det kom knapt folk på visningene. Markedet for et hus i skogen i ei bygd som kanskje ikke helt er verdens navle var ikke alt for stort.
Så, endelig, i februar året etter vardet noen som tok kontakt med megleren og var interessert i huset. Det var utrolig spennende, fordi det var jo flere hus til salgs i bygda. Ett av de var i samme boligfeltet, og hadde omtrent samme pris. Men kjøperen valgte vårt hus. De la inn et bud som nok var litt lavere enn det vi i utgangspunktet hadde håpet på, men som var langt fra noe skambud. Det var bare å akseptere, og 1000 kilo minst forsvant fra mine skuldre…
Vier en helt vanlig familie sånn inntektsmessig. Vi har lite til overs. Vi har ikke råd til å sitte å betale på to huslån over tid. Å selge huset i skogen skulle jo være med på å finansiere Drømmehuset. Endelig kunne vi få nedbetal mye av gjelden – og sove litt bedre om natta.
Det er ikke ofte jeg tyr til knyttneven. Ikke som symbol, og ikke i virkeligheten. Jeg er et ikke-voldelig menneske og ordet er mitt våpen.
At en afroamerikaner blir drept av politiet i USA er ingen nyhet. I 2019 ble 1.099 mennesker drept av politiet i USA. Tallet på antall mennesker som årlig blir drept av politiet i USA har ligget på rundt 1.100 siden 2013. 1.100 mennesker drept årlig av politiet som er satt til å håndheve lov og orden. Det er noe som er forferdelig galt.
Selv om den fargede, eller for å si det rett ut – svarte- befolkningen bare utgjør rundt 13%av befolkningen utgjør de rundt 50% av de drepte.Man kan få inntrykk av at livet til en farget person i noens øyne ikke teller like mye som et hvilket som helst annet menneske. For meg er tanken på at noen kan ha en slik holdning til andre mennesker i 2020 helt absurd. Det er noe som er forferdelig galt.
Jeg er motstander av alle former for vold. Jeg forsvarer ikke voldelige opptøyer. Men jeg forstår at videokuttet der du ser George Floyd langsomt miste livet mens han gang på gang, mer og mer panisk tryglende forteller at han ikke får puste gjør inntrykk. Jeg forstår at holdningen til politimannen som har kneet godt plassert på Floyds hals, også lenge etter at han blir helt rolig. Og da mener jeg HELT rolig, veller reaksjoner. Jeg forstår at folk tar til gatene og demonstrerer.
– Jeg vil sette inn det amerikanske forsvaret og raskt løse problemet. Jeg handler raskt og effektivt for å beskytte hovedstaden vår, Washington D.C. Det som skjedde i byen natten før var en skam,
Når den Amerikanske presidenten, vår alles Donald, truer med å sette inn det amerikanske forsvaret mot egne innbyggere for å gjenvinne ro og orden blir jeg redd. forferdelig redd. Det er noe som er forferdelig galt.
Saraa Emiliee er på bloggtoppen. Jeg er litt usikker på om hun har vært der før, men jeg har i det minste vært innom bloggen hennes og lest. Jeg raste ned til en 51. plass. Har ikke helt klart å lage de engasjerende innleggene i pinsen.
Men tilbake til Sara Emilie. Hun har et viktig budskap i blogginnlegget sitt. Nemlig at ingen av oss er perfekte, og det er ok. I pinsen kom sola og sommeren, og ut spratt bikinibilder og strandbilder på alle plattformer, på alle sosiale medier. Bilde etter bilde med fokus på kropp. Masse kropp, og mange kropper. Både privatpersoner og kleskjedene poster bilde på bilde av veltrente flotte damer. Og vet du, jeg har kommet i en alder hvor jeg ikke bryr meg om det lenger.
Jeg er langt fra veltrent. Bare det å bruke ordet veltrent i sammenheng med meg er nok til at latteren bobler i meg, og de fleste som kjenner meg. Jeg har ikke trent siden siste gymtimen på Tinius Olsen i 1987.
Jeg ser absolutt ikke ut som noe reklameplakat for noe som helst. Jeg forsøker å tenke ut noe jeg kunne brukes som reklame for, men ikke en gang min fantasi klarer å komme opp med et eneste forslag. (OK, jeg er litt trøtt. Klokka er ikke 7 ennå.)
Jeg tar meg selv ikke så veldig høytydelig, og har nok av selvironi men jeg kunne ikke finne på å poste et bikinibilde. Jeg har ikke eid en bikini på svært mange år. Mangel på bikinibilder av denne kjerringa på blogg eller på sosiale medier handler ikke om usikkerhet. Bare at jeg ikke ser behovet for å flashe en helfeit, vinterblek kropp. Litt medlidenhet har jeg da med leserne. Jeg mener, hvilken nytteverdi har et slikt bikinibilde? Det er da mange andre måter jeg kan dokumentere at jeg er på stranda,, at det er sommer, at det er sol. Jeg er i grunn ikke så opptatt av å ha meg selv i fokus på alle bildeneheller. Jeg mener, kan det ikke bli litt kjedelig hvis det samme motivet går igjen på alle bildene uansett hvor du er? Jeg regner med at leserne mine forstår at hvis jg poster et bilde av ei strand på snap eller insta, så er det frordi jeg befinner meg på den stranda. Hvis jeg poster et bilde av triumfbuen, er det fordi jeg står foran triumfbuen. Jeg behøver liksom ikke fylle halve bildet med bilde av meg selv for å understreke det. Kanskje kjekt om man setter noe annet enn seg selv i sentrum en gang i blant – og da ikke bare på bilder.
Så når du studerer en slank, veltrent bikinikropp, som sitter på en strand og holder inn magen mens havet glitrer i bakgrunnen, og ønsker at det var deg og din kropp. Har du tenkt på hvor mange bilder som ble tatt før hun fikk til ett hun var så fornøyd med at hun torde å poste det? Kanskje prøvde hun i en halv time av denne flotte solskinnsdagen på å finne den rette vinkelen og å slette alle de bildene som viste litt for mye valker, en feil skygge, eller en ørliten dobbelhake. Hadde det ikke vært bedre og nyte stranda, sola og dagen enn å sitte å granske bilder av seg selv på egen mobil for å finne et perfekt bilde? Og vet du hva, du kan selvsagt ha en helt strålende dag på stranda uten å ha lagt ut et eneste bilde. Opplevelsene teller selv om de ikke er på instagram.
Litt kjekt å huske på at et bilde viser bare verden der og da. Det gjelder nten det er mager som holdes krampaktig inne for å vise en perfekt kropp, eller vi eldre som poster bilde av hvitvinsglass og reker. “Koser oss på terrassen” . Et bilde som ikke sier noe om den megakrangelen vi hadde tre minutter før vi endelig kom oss ut på terrassen med de jævla rekene…. Alle andre er ikke mer perfekte, eller lever mer perfekte liv enn deg. Vi bare øsker å skape en illusjon om det.
Jeg har postet flere bilder på denne bloggen hvor jeg poserer som en modell, slik mange av toppbloggerne gjør. Jeg er ikke noen reklameplakat på noen av de bildene. Jeg viser meg frem med alt det ekstra fettet jeg har,med løs hud, strekkmerker, åreknuter og blek som et laken, Jeg er langt fra noe glansbilde, men hvem har bestemt hva som er vakkert? Synet på hvordan kvinnekroppen skal være har endret seg mye opp gjennom historien
Det er heller ikke det ytre so definerer hvem du er. Et menneske er så mye mer enn det ytre skallet. Tenk så kjedelige om vi alle vandret rundt som klisslike barbie-dukker. Mangfold og variasjon er fint!
Jeg er meg selv. På godt og vondt. Jeg har to bein som fremdeles bærer meg. Jeg kan komme med en hyggelig kommentar, eller en besk ironisk en. Det definerer meg mer som person, som hvem jeg er enn bare utseende. Jeg er så mye mer enn ei helfeit, halvgammel kjerring.
I går gikk Gamle Gubben Grå, Charlie Chihuahua og jeg en fin tur i skogen ved Jevnaker. En flott tur i relativt lettgått terreng. Utsikten på deler av turen var upåklagelig.
Hele 5 kilometer ble turen, og det var godt med iskald Farris og iskrem når turen var over. Det var jo litt varmt.
