Jeg er så heldig at vi har et bibliotek her i huset. Et lite rom i underetasjen med bokhyller på alle veggene. O lykke! Da vi flyttet inn her for 5 år siden kjøpte vi bokhyller på Finn og fyllte rommet med boksamlingene våre. To litteraturelskere hadde endelig fått oppfyllt en drøm. Jeg sto der en hel søndag og sorterte bøker, Sorterte de etter type bøker. Alfabetiserte de forskjellige kattegoriene og fikk et rom som var en drømmehule å trekke seg tilbake til. Bøkene våre slapp å ligge lagret i esker i boder og på lof, vi fikk oversikten over hva vi hadde, kvittet oss med dublikater og bøker vi aldri kom til å lese igjenn. Dette var min hule.
Men hvor lenge var jeg i paradis? Gamle Gubben Grå kjøpte bøker på loppemarked i posevis, jeg rakk ikke sortere. Det ble hauger og lite system. Bøker ble tatt ut og stappet uvirkårlig tilbake der folk fant det for godt. Nådestøtet ble satt inn da en gammel slektning døde og enda en boksamling på en7 . 8 bananesker kom dalende inn. Jeg kapitulerte, Biblioteket ble omgjort fra min frihule til nok et lagringskott.
Men n har jeg stått på hodet i bøker i hele helgen. Sortert og alfabetisert og pakket i esker det som skal gis bort. eller leveres på loppemarked. Jeg er ikke i mål, men ser at det kommer jeg til å klare snart.
Snart snart har jeg igjenn et bibliotek. Min hule og gjemmested.
(Bildet er lånt på nett, skal legge ut bilde av mitt bibliotek når jeg er ferdig med jobben.)
Det har gått i ett i noen uker. Dette var første fridagen på 11 dager. Det har vært møter på kveldstid eller kveldsjobbing mange av dagene så ukene har nesten gått i ett. og kroppen kjenner at den ikke er 17 lenger..
Jeg er oppvokst med enfar som drev to gårdsbruk i tillegg til full jobb i en ledende stilling, og hjemme jobbet vi støtt. Det å se på TV eller ligge på sofaen å lese eller sove midt på formiddagen var bare noe man ikke gjorde hvis man ikke var syk.. Oppveksten har lært meg verdien av å arbeide. Jeg har jobba ved siden av studiene siden jeg var 15, og har alltid arbeidet 100 % (og vel så det) etter at jeg ble ferdig utdannet for over 20 år siden. Jeg er glad for oppveksten min. Mamma og Pappa lærte meg verdien av hardt arbeid. En verdi jeg forsøker å bringe videre til barna mine.
Men denne forhelligelsen av hardt arbeid har og satt sine spor. Jeg forventer at mann og barn skal ha den samme innstillingen som jeg. Jeg forventer at de og skal ha den samme gleden av å arbeide som jeg har. Å ligge stort lengre enn til 9.00 gir meg dårlig samvittighet. Å ligge på sofaen eller lese en bok midt på formidagen gir meg dårlig samvittighet. Detsamme med å se på TV eller på annen måte slappe av eller sløve. (Leseaviser går greit, merkelig nok…vel og merke hvis det gjøres sittende på en hard pinnetol.)
Så i dag har denne første fridagen på svært lenge, og med en virkelig tøff arbeidsuke forran meg var det opp 7.30 for å vekke guttene slik at de kom seg opp til min far kom for å hente dem klokka 9.00 (Slik at de kan lære å arbeide slik som meg…) Sånn ved 10.00 tiden kom Gamle Gubben Grå tøfflende i pysjen sin. Tid for kaffe og røyk til den karen mens jeg var i full gang med husarbeidet. Så mens jeg har brukt fridagen til å rydde opp i “biblioteket” vårt, vi er så heldige at vi har et eget rom til boksamlingen vår. Et rom jeg er svært glad i, men som nå i de siste to årene bare har vært et lager. Etter at en gammel slektning døde, måtte Gamle Gubben Grå hente boksamlinga si som hadde stått lagret hos denne slektningen etter at barndomshjemmet ble solgt. Dette skulle sorteres og inn i være hyller. I tillegg samler han på bøker fra og om andre verdenskrig, og som hyppige loppemarkedbesøkende har det hopet seg opp stabler på staler med bøker.
Jeg sorterer og lemper bøker, sjekker dublikater, og alfabetiserer og tematiserer biblioteket. Her skal atter bli system og orden. Men så tungt arbeid. Ryggen og skuldrene verker, og når jeg blir sliten blir jeg fort sint. Gamle Gubben Grå gjør litt husarbeid, ca en halv times tid etter egen beregning, men så frister boka og sofaen. Tempramentet mitt slår gnister. Det blir krangling og kjefting.
Nå er kvelden kommet. Jeg er sliten og kroppen verker. I morgen håper jeg å bli ferdig med biblioteket, for til uka venter 60 timer med jobbing og et par møter.
Endelig fant Bente på noe annet å drive med enn å ødelegge sykehussektoren i høvedstadsområdet.
Da nyheten ble kjent på TV2 nyhetene klokka 21 i går, satt jeg på kontoret og arbeidet. Plutselig gikk døra opp, og kollegaen min som var på kveldsvakt kom stormende inn. “Bente Mikkelsen har trekkt seg. ” skrek hun gledesstrålende, men rettet det raskt til “Nei, hun har fått en toppjobb i WHO. Men hun slutter i hvertfall som direktør i Helse Sør Øst.” Øynene til kollegaen min skinnte. Hun visste at dette var en god nyhet for meg.
Jeg sjekka raskt nettavisene og leste nyheten med glede og mens jeg skummet meg raskt gjennom artikkelen, tikket tekstmeldinger og e-post inn. Mange som gledet seg. På jobb i dag ble jeg spurt om jeg hadde med kake for å feire. og Bente sin avgang var det store samtaleemne i lunchen. Alle hjerter gledet seg.
Hvorfor er vi så onde? Hvorfor heiser vi omtrent flagget når øverste leder går? Jo, fordi hun har gjort så stor skade. Hun har slått sammen velfungerende sykehus til store monsterorganisasjoner med glavalag med ledelse. Millioner av kroner har gått til omstilling som i stedet kunne ha gått til passientrettet arbeid. Foretakene får ikke lov å investere i nødvendig medisinsk teknisk utstyr eller pusse opp gamle og slitne byggninger før de er i økonomisk ballanse. Hun har hatt liten eller ingen forståelse for at den bemanning som ser nødvendig og fornuftig ut på et exell-ark, kanskje ikke er det i virkeligheten. Og ikke minst, hun har vært arrogant og utilnærmelig og overhode ikke interesert i å høre hva hverken passienter eller personale har sagt fra om. Vi har vært så frustrert og fortvilet. Hun har ødelagt så mye, hatt så klokketro på egen fortreffelighet, og lagd hverdagen så slitsom for så mange. I dag er en gledens dag.
Et øyeblikk er jeg litt engstelig for verdenshelsen, men så tenker jeg at det er vel mange spesialrådgivere i WHO: Det er vel der alle verdens land sender sine ubrukelige helsebyråkrater.
Jeg kjørte hjem fra jobb i ettermiddag, klokka var vel rundt 18, og på grunn av slaps, et par minusgrader og regn snirklet bilene seg avgårde. Det gikk sakte gjennom byen. Da jeg kom til krysset ved Hotellet måtte jeg plutselig bråbremse. Opp fra Kirkegata, du vet gata opp fra branntomta etterKirken og kirkegårde, kom en liten rød bil med slukkede lys. Inne i bilen satt en gammel, blek dame. Rett ut i Kongens gate bar det på rødt lys. Creepy, slik på en Halloween
I natt kom den første snøen her hos oss. Som vanlig kom den totalt uventet på en mengde billister som sklir avgårde på slitte sommerdekk. Til tross for at denne snøen var varslet i god tid.
Lokalavisens nettside melder om lastebiler som står fast overalt kollisjoner og motorstopp, Kort sagt KAOS: Folk lærer aldri…. Godt å ha friformidag og regner med at alt er ordnet og ryddet til jeg skal på jobb i ettermiddag.
Personlig håper jeg og bli gammel og ved god helse. Eller gammel? Ingen drømmer vel om å bli gammel. “Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi aldri bli…” er vel mer drømmen. Jeg drømmer eller håper at jeg og Gamle Gubben Grå skal bli gamle sammen eller leve lenge sammen. Jeg drømmer om barnebarn – men utflyttede datter, jeg vet du leser dette; Det har ingen hast.
Jeg drømmer om at alle mine tre barn skal få et godt liv. Og alle andre i min familie og nære vennekrets.
Jeg drømmer om å skrive, mer enn blogger og påskekrimmen på jobben
Jeg drømmer om å reise. Både nært og fjernt. Reiser er for meg utforsking av det ukjente.
Jeg drømmer om gode middager og lange diskusjoner.
Jeg drømmer om klare dager og stille naturopplevelser
Jeg drømmer om bøker, peisbål og glass med rødvin.
Endelig har Bente forstått at det var dumt å overføre mange passienter fra Oslo til Akershus uten at hun også flyttet med personale. Vi andre som er rimelig oppegående har skjønnt det for lengst.
Hvor lenge går det før Bente forstår at hele Hovedstadsprosessen var en dårlig ide?
Malala blir langsomt bedre. Og i dag fikk hun møte familien sin for første gang siden hun kom til sykehuset i Storbritania.
Pakistan har tatt avstand på angrepet på Malala, og 9 talibantilhengere er arrestert. Da Malala fallt for Talibans kuler, stillte landet opp for henne. Faren hennes mener dette er et vendepunkt for hele landet. Vi krysser fingrene og håper han har rett. Vi krysser fingrene og håper Malalas fremgang fortsetter.
Trond og jeg kunne sikkert blitt gode venner. Vi er like gamle, og hvis han hadde vokst opp i Hønefoss kunne vi ha gått på samme skole. Det virker som han er en munter fyr, jeg liker muntre folk. Han er samfunnsengasjert som meg. Ja, Trond og jeg kunne nok blitt gode venner.
Men Trond og jeg har aldri møtt hverandre. Det er trist. Jeg og ei av mine gode venninner har lege ønsket oss ett par styreverv. (Tror ikke hun kjenner Trond heller, desverre ) Da hadde det vært kjekkt å kjenne Trond.
