JA jeg er travel. Men jeg har valgt det selv. Men fordi livet er travelt har jeg dest større behov for å ha små øyeblikk av bare det å være til. Bare NYTE:
Jeg kjører til jobben og nyter synet av gyldne høstfarger. Blanke elver med lett tåkedis.
Jeg lufter hunden og sanser inn fargene, luktene og roen.
Tenner stearinlys og gleder meg over flammen og kosen.
TVkveld under pleddet. Fyr på peisen og sønn min i nabosofaen.
Rødvin i glasset.
FRIDAG i dag. Det er godt.
Etter en travel uke med mye jobbing og to dager på konferanse etterfulgt av arbeidshelg er det mye i heimen som må tas igjenn. Gulvene er fulle av hundehår og annet bøss. Opvaskbenken er overfyllt, Bak døra på soverommet renner skittentøyskurven over av tøy som burde vært bært ned i vaskerommet. Regner med at vaskerommet og renner over av vasketøy. I tillegg burde jeg malt vaskeromsveggene og flislagt vaskeromsgulv. Både maling og fliser er for lengst kjøpt inn. Ser man seg om i heimen er det nok av ting og ta tak i. Jeg liker å pusse opp å ffå det pent rundt meg, men det er så tidkrevende og tid er noe jeg føler at jeg har mangelvare på.
Det er en flott høstdag. Det er første oktober. Også i marka er båndtvangen opphevet. Burde tatt en lang tur i skauen med hunden og latt den løpe løpe løpe.
Foreldrene mine. De får jo besøk av sønnene mine jevnt og trutt. Men jeg burde og tatt en tur. Kanskje hjulpet Mamma litt i huset.
Egentlig burde jeg reist på tillitsvalgtskontoret å få unna litt av alt arbeidet som ligger og venter. Vet det er purringer på enkelte miler og jeg burde ha skrevet den mailen og forsøkt å påvirke styret slik at de tar de riktige beslutningene. Snart er det landsmøte og valgkomiteens instilling skal pressenteres. Det er min jobb å skrive den pressentasjonen….
Var det ikke et par saker jeg lovte å følge opp på forrige styremøte i politikken? Og når var egentlig påmeldingsfristen til den konferansen og hvordan arbeider jeg den dagen? Kan jeg melde meg på må jeg søke fri?
Høstferie for gutta. Burde finne på noe gøy med dem. (Nå er de ikke hjemme i dag, så det døyver litt av den dårlige samvittigheten.)
Venninnene har jeg ikke sett på lenge. To har fått nye partnere i det siste.. Hadde vært gøy med et vennelag men det må arranggeres og det er det som regel jeg som må gjøre.
Sosialt ja.. Hvem var det som lovet å lage et kåsseri til julebordet? Jo jeg…
Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Kom akkurat på at jeg ba en kunstner komme innom meg på jobb i kveld med et bilde jeg har kjøpt men jeg har jo fri. Må få tak i han og gi beskjed… (hvorfor bjeffer hunden ute på gårdsplassen? Kommer det gjester hit nå??? Hjelp)
.
Klare fine høstdager.er flotte å vandre rundt i å sanse naturen og la tankene vandre.
Den høye klare himmelen og de flotte fargene inspirerer til gode tanker, positiv energi og luftige, høytsvevende planer.
Gule åkre og fargerike skoger gir ro og trygghet i sjelen
.
Man kan gå i de dype skogene, på mørke stier og sparke i vissent løv og ta frem de dype tankene.
Sette seg ned på en stubbe. Ta en liten hvil og ta de rette beslutningene
Kanskje vil tåka lette og man ser klarere…
Eller man setter seg ved en vannkant og lar triste tanker få strømme fritt
Kjenne hvordan bølgene knuser alle triste tanker, alle problemer, til pinneved…
Finne brygga, havna, det faste holdepunktet..
BLI HEL!!!
Et fremadstormende politisk tallent arbeider hardt. Setter seg mål. Har en plan for sitt politiske engasjement. Hun vil være med der beslutninger tas. Hun vil være med å forme det samfunnet hun skal leve i.
I en alder av 29 år blir hun tidenes yngste statsråd. Jeg applauderer. Hadia Tajic er ei jente som arbeider hardt og målbevist for å nå de mål hun setter seg. Slike mennesker vil jeg gjerne ha i regjeringen. Kritiske røster sier det er regjeringens invandrer-alibi. Som om hun skulle ha fått stillingen kun fordi hun er muslim eller annen generasjon innvandrer. Andre kaller henne ungdoms alibi, AUF sympati.
Vel var nok disse faktorene kanskje med i beregningen. Valget av Hadia Tajic har en viss PR effekt. Men mange har blitt regjeringsmedlemmer eller fått viktige stillinger av dårligere argument enn det. Og at hun er flink og målbevisst som har kommet så langt, er det liten tvil om. Hadia har ikke fått den hjelpen som det er å være født inn i den politiske familien i AP som Jens, og Anikken og alle de andre. Hun har heller ikke gått på skolen med og vært en del av gutteklubben grei som Jonas og Jens.
Hadia tilfører regjeringen nytt blod på så mange måter. Hadia, Jeg heier på deg, selv om jeg kanskje ikke er så egeistret for partiet ditt.
Jeg liker høsten med klare fine dager og en natur som viser seg i all sin fargeprakt.
Har fått med meg at styreleder I Helse Sør-Øst, vår alles kjære Oksum, mener at omstillingene i hovedstadsprosessen hadde gått raskere og smidigere hvis helsepersonell hadde vært mer sulne.
Kanskje også styreledere i de regionale helseforetak burde være mer sultne for å gjøre en god jobb og ta de rette valgene.?
I 2011 hadde styrelederen i Helse Sørøst et styrehonorar på 314.000 kroner. Jeg ser at styrehonorarene til styreledere i store helseforetak (leses Oslo Universitetssykehus) har steget med 70.000 siden dengang. Det er derfor nærliggende å tro at også styrehonoraret til Styrelederen over hele Helse Sør-øst, det største regionale helseforetaket i Norge, har steget en del. Hvis vi sier at det har steget med 70.000 det og,(selv om det jo sikkert har steget mer, man må jo passe på å få den samme prossentvise økning…) Så vil jeg anta at styrelederen har et styrehonorar som tilsvarer grunnlønna til en erfaren radiograf. I tillegg er vår kjære Oksum styreleder i Porsgrunn boligstiftelse og styremedlem i Skagerak kraft as Regner med at han får litt styrehonorar for de to vervene også. Han jobber jo i tillegg i sitt eget konsulentfirma, og siden han er en flink mann regner jeg med at han har til indrefileten og rødvinen.. I 2009 hadde han en intekt tilsvarende 7 radiografer.
Hvis flere av pengene som brukes i norsk helsevesen gikk fra å betale fete styrehonorar til styremedlemmene og millionlønninger til et stort antall direktører ville vi kanskje ha råd til å ha nok personell på våre sykehus til at passientene skal få en forsvarlig behandling og i tillegg nok penger til at vi og kunne satse på utskiftning av gammelt og slitt medisinsk teknisk utstyr og nødvendig vedlikehold i våre sykehus.
Jeg tror ikke nødvendigvis norsk helsevesen trenger mere penger, de trenger å bruke pengene på en mer fornuftig måte.
Man må bort frra en tankegang om at sykehus skal drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper, og over til et system hvor man drifter sykehus etter passientfokuserte prinsipper.
I dag dumpet det et kort ned i postkassa vår..
Det var fra datteren ! Hun har flytta til Harstad, og jeg syns jeg ser henne overalt i byen og ellers hvor jeg ferdesl. Kortet var skrevet for tre uker siden da hun og Sambo var på Kreta. Leenge føs de flyttet opp til høye nord. Og lenge før sist jeg så henne.
Kortet starter i kjent datter stil: “Hello My dear Family! Regner med at dere savner meg som alltid….. og avslutter etter en beskrivelse av ferien…..Hils alle, jeg er glad i dere. Klemmer fra deres høyt elskede datter.” Det er datteren min i et nøtteskall.
Et lite lysglimt som inledet en forhåpentligvis frihelg for en mamma som savner jenta si.
Med disse ordene begrunnet Jens hvorfor han hadde valgt Jonas til å være vår nye sjef. Jeg hilser skiftet av statsråd velkommen, og er spent på hva Jonas kan få til i vår nokså skakk kjørte helsevesen.
Men på ett punkt er jeg uenig med Jens. .
Den viktigste jobben i Helsevesenet er det ikke Jonas som har. Ikke Bente eller noen av de andre direktørene i de regionale helseforetakene.. Ikke Nils eller noen av de andre administrerende direktørene i Helseforetakene. Alle disse menn og kvinner i fine dresser kunne være totalt fraværende, reise på ferie til Roma i månedsvis, eller vært helt andre personer og ikke en eneste passient hadde merket forskjell.
Livet hadde gått sin vanlige skjeve gang på våre sykehus. Antaglig hadde våre ledere fått ferre rapporter å skrive. Færre skjema og fylle opp. Færre møter å delta på. Men passientene hadde fått sine diagnoser og sin behandling. Dagliglivet hadde gått sin vannte gang.
Den viktigste jobben i norske sykehus er det vi som gjør. Vi som arbeider i hvitt og stiller diagnosene , behandler passientene og innimellom har tid til å holde i en hånd og være der for pasienter som trenger oss.
Jeg har arbeidet i sykehussektoren i over 20 år. En tdligere kollega av meg som nå er pensjonist snakket ofte litt foraktelig om “Ringperm-mafiaen”. Ringpermmafiaen gikk med sivilt tøy under hvite åpne frakker som blaffret når de strenet nedover korridorene alltid på vei til et viktig møte. De bar alltid en ringperm under armen og så veldig viktige og travle ut. Min kollega hadde en teori om at de sikkert kunne vandre rundt i sykehusets korridorer en hel dag, uke, måned uten å gjøre noen ting og uten at noen stillte spørsmål med hva de egentlig gjorde.
Jeg lurer på hva min kloke tidligere kollega hadde kallt folk som arbeider i sykehussektoren og aldri har på seg hvit frakk, kun sivilt tøy, som har bytta ut ringpermen med en lab-top eller I-pad.
For noen år siden fikk jeg og en annen kollega tilsnakk. Det lå en passient i en seng utenfor vår røntgen lab og ventet på å komme inn. Hun syns det var uverdig at passienten lå der og ventet. (Refsen kom ikke fra vår nærmeste leder, men fra en av Ringperm-Mafiaen som kom strenende forbi. Vi liker heller ikke at passienter ligger lenge på gangen og venter på å få komme inn. Vi kan være enige i at det er uverdig. Men akkurat denne passienten hadde ligget der toppen ett minutt. En dør som bare kan åpnes fra innefra laben hadde lukket seg igjenn mens jeg var ute i korridoren for å trille inn senga. Jeg måtte gå inn en annen dør for å få åpnet døra som var bred nok til å få inn senga. Min kollega forklarte vår sjef i klartekst etterpå at hvis ikke dette eksemplaret av Ringperm-Mafiaen ikke tålte å se passienter på sin vandring gjennom sykehuset, så kunne kollegaen min egenhendig vise henne en rute gjennom sykehusets kjellerkorridorer hvor hun garantert ikke møtte på passienter.
Nå har vi ordnet det problemet fint. Helseforetaket, (høres mye finere ut enn sykehuset) har eget administrasjonsbygg hvor de som har de viktigste jobbene kan vandre rundt med ringpermene sine, unskyld lab-toppene sine garantert uten å se en eneste passient hele arbeidslivet.
På vårt sykehus var det en periode in med såkallte “re-design prosjekt.” Hver eneste liten bit av driften måtte gjennom et re-design prosjekt. Mye bra kom ut av det, men når sant skal sies, mye rart også… Jeg og en lege på avdelingen ble innspirert av alle disse re-design prosjektene og ville lage vårt eget. Vi kallte det for “Pasientfritt Sykehus” og var mest ment som underholdning på julebord etc. Jeg husker ikke alt, men vi måtte øke betjeningen i kantina, låne røntgenbilder fra andre sykehus når vi ble lei av å se på de samme gamle bildene osv..Teorien var at det hadde vært virkelig bra å jobbe i sykehussektoren hvis det ikke var for disse pasientene…
Jeg tror noe av prosjektet vårt ved en feil har havnet hos de som virkelig bestemmer i helsesektoren, for nå skal driften dreies fra døgn til dag, dvs behandle pasienter i løpet av kontortiden og sende de hjem når det lir mot kveld. Ha “portvakter” Leger som skal sile pasientene slik at bare de sykeste av de syke kommer inn. Målet er å ha færrest mulig sykehussenger færrest mulig liggedøgn og, færrest mulig pleiepersonale,
Når man vet at den samlete mengde som arbeider i sykehussektoren bare øker er det naturlig å spørre seg selv; Hva driver de med alle dagene, ukene månedene og årene alle sammen? Er sykehusene våre snart overtatt av “Ringperm-mafiaen?”
Så denne overskriften et sted i helga, og måtte bare spinne litt rindt utsagnet..
For noen ganger føler jeg meg slik. Livet går liksom i motbakke. Ingenting går helt etter planen. Og alt fra strikking av strømpehæler til lønnsforhandlinger går bare dritt. Man leter etter en syndebukk men føler innerst inne at alt er ens egen feil. “Jeg burde da klare å strikke en strømpehæl… få en vellykket kjøkkenhage… være faglig oppdatert…ha lest alle sakspapirene før møtet….forhandlet en lønn som står i forhold til arbeidsbelastning og ansvar i stillingene…” I tillegg burde jeg vært slankere… fulgt opp leksene til ungene bedre… besøkt foreldrene mine oftere ..ryddet garagen…. Man føler seg så misslykka og legger skylden på seg selv.
Men kanskje burde vi bare fire litt på kravene. Fokkusere på det vi får til i stedet for alt vi ikke får til..Jeg fikk ikke til kjøkkenhagen i år, men tomatene ble da kjempefine. Jeg hadde ikke lest alle papirene før møtet, men forslaget mitt var gjennomarbeidet og jeg fikk flertallet med meg… Jeg er ikke slank, men jeg er meg…..
Misslykhetsfølelse og selvbebreidelse eller selvforakt vokser det lite produktivt ut av.
