Klanen, supportergjengen til Vålerenga, har fått trykt opp T-skjorter med teksten “Redd ulven . skyt bønda” og Senterpartiet og bondestanden raser. Ja, en illsint sauebonde fra Vestlandet har sågar politianmeldt Klanen for oppfordring til drap.
Jeg rister oppgitt på hodet mens jeg følger debatten på radioen mens jeg tar lørdagsvasken. Folk har totalt mistet sin humoristiske sans og er så lette å krenke i våre dager.
Jeg er selv av bondeætt, men føler meg likevell ikke engstelig for å bli plaffa ned av en frustrert ulveelskende VIF supporter.
Klanen kaller alt og alle som kommer fra et sted utenfor Ring 3 for bønder, og det kan hende at knyttneven har blitt slått i noe annet enn bordet når Vålerenga har tapt 0 – 6 mot Sogndal på Ullevål, men derfra til å oppriktig tro at Klanen oppfordrer til massedrap og massakre er litt vel drøyt.
Og tenk litt videre.
Hvis en horde frustrerte fotball hooligans skulle velge seg en yrkesgruppe og la all sin frustrasjon gå ut over; ville bøndene være det lureste valget?
Svært mange bønder jakter, og har derfor skytevåpen. De har kniver, ljåer, slegger, motorsager, traktorer og mye annet som er kjekt å ha. Ypper en småfull, ulveelsker seg på en bonde en mørk kveld, kan han fort havne fem fot under marka i et nypløyd åkerlandskap.
Nei da er det nok tryggere for Klanen å se seg ut en universitetsutdannet byråkrat på el-sykkel på vei til departementet. Var det ikke det Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum ble kritisert for å ha kalt politiske motstandere i forrige uke?
Debatten på radioen gikk like høyt da. Men da var det Senterpartiet som forsvarte den humoristiske retorikken, og byfolka som var krenket.
Ting snur fort….,
Jeg var ikke på bloggtopplista i dag heller. Men lesertallet mitt er jevnt stigene, så jeg fortsetter å lære av de som troner på toppen og smører meg med tålmodighet. Snart er det jeg som håver inn millioninntekter og sponsorgaver i fleng. Sophie Elise har knekt koden, og har tronet på toppen i over en uke uavbrutt, og hun ligger milevis foran de andre. Godt over dobbelt så mange klikk. Så nok en gang er det hun som er min læremester.
I går hadde Sophie Elise et oppgjør med sin voldelige, ekle ex-kjæreste som fremdeles nyter kjendisstatus kun fordi han har vært sammen med henne. Offentlig skitkasting selger. Hvorfor tror du Se og Hør har så store salgstall? Eller hadde. Det har sikkert endra seg det og.
Så i dag har jeg tenkt å ta et ordentlig oppgjør med ex-kjærestene mine. Regner med at det nå sitter noen halvgamle gubber rundt på Ringerike og skjelver i buksene.
Nå har jo jeg vært sammen med Gamle Gubben Grå i 29 år, og gift i snart 25, så jeg må selvsagt gå litt tilbake i tid for å hente frem minnene om disse exene jeg nå har tenkt å ta et oppgjør med. Men hva er vel bedre enn å gi offentlig uttrykk for hat, frustrasjon og sinne som har ligget 30 år og ulmet?
Så i tankene drar jeg tilbake til Stovner på slutten av 1980 tallet. I Tante Ulrikkes gate, som nå er blitt kjent kult bok, hadde kjæresten min leilighet, og jeg bodde vel delvis der i en del måneder, kanskje over ett år. Aldri har jeg vært så fylt av tårer, sinne og frustrasjon som da denne fyren gjorde det slutt. Og han slo opp på verdens mest grusomme måte. Han slo opp, men viste fremdeles omtanke og omsorg gang på gang. Var blid og hyggelig når vi traff på hverandre, og lot meg gråte på skuldrene hans fordi jeg hadde kjærlighetssorg men uten å gi meg forhåpninger om at det kunne bli oss igjen. Jeg hevnet meg med å skrive “Horekunde” i møkka på bilen hans en mørk kveld. Så leser du dette, må jeg få si unnskyld. Den gjerningen har plaget meg i snart 30 år – men det var utrolig befriende da jeg gikk oppover Thereses gate etter utført dont…. Før det var jeg sammen med en fyr som bodde i et turkis hus.
Når jeg tenker etter er jeg ikke sikker på om han fyren i det turkise huset tenker på meg som en ex-kjæreste….
Kanskje mer som en plagsom stalker?
Vi hadde våre kvelder og netter sammen, han var en morsom fyr, og jeg og venninnene mine kunne kjøre flere runder rundt det turkise huset i løpet av en ettermiddag med råning på Hønefoss. Jeg husker fremdeles hvor flau jeg var da han en kveld på byens diskotek Frankenstein, listet opp “rundetidene ” våre.
Det er kanskje ikke så lett å drive med diskret stalking når vi brukte en mintgrønn Opel Kadett og en oransje Lada…
Jeg håper han ikke bærer nag, for det var hans elektrikerfirma som monterte boblebadekaret da vi pusset opp badet i 2007….
Min tredje ex og jeg gled bare fra hverandre en gang for lenge siden. Han gled rett inn i armene på hun lille, tjukke jenta han fremdeles er gift med. Han overlot til moren sin og fortelle meg at det var slutt, og han hadde funnet en ny.
Jeg brukte en ettermiddag på i ren frustrasjon og kviste ei tørrgran med bare hendene, og så var jeg i grunn ferdig med han. Selv om jeg bare var 17, forsto jeg at en fyr på snart 25 som sender mora si for å slå opp ikke er mannen i mitt liv. Så, du lille tjukke jente – slit han med helsa (Det ser det jo ut som du har gjort, dere er jo fremdeles sammen nå snart 35 årsenere. )
Han med de tykke brilleglassene som forelsket seg i meg på ungdomsskolen. En kort stund var vårt forhold det hotteste samtaletema på ungdomsskolen. To av de desidert minst populære elevene, to av mobbe-ofrene hadde blitt sammen. Hva kunne de se i hverandre? Vel, du fikk meg til å føle meg levende, og vi klarte å heve oss over mobben en stund…
Barndomskjæresten og jeg som grillapotetgull på lyspæra på bordlampa på gutterommet, og så vidt turte å holde hender når vi gikk hjem fra elevaftener på barneskolen. Men bare når vi gikk på de mørkeste partiene hvor det ikke var noen hus, og vi ikke hørte noen biler som nærmet seg…
Det ble slutt når jeg flyttet til den andre enden av bygda samtidig som jeg begynte på ungdomsskolen i byen. Du bar noen måneder yngre og gikk fremdeles på barneskolen. Man kan selvsagt ikke fortsette et forhold med en slik aldersforskjell, det forstår alle.
Sånn, nå har jeg utlevert samtlige av mine ex-kjærester. NÅ må jeg da komme på bloggtoppen.
Dere som har levd en stund, husker dere det glade 80-tallet? Vi hadde klær fra Poco Loco, eller en BALL-genser, og Ispastøvler med syltetøystrikk. I munnen hadde vi ikke bleie-snus men Banan-Bug. De kuleste hadde Sony Walkman
Var du skikkelig uheldig, ble yndlingskassetten omgjort til båndsalat. (med litt flaks kunne den reddes med en blyant)
Vi gikk på kino og så E.T., Gremlins og Brooke Shields i “Den blå lagune” og spilte på kronespill eller brynet oss på Rubics kube i gangen på kinoen før forestillingen startet.
De virkelig heldige hadde en Commodore 64
De voksne serverte terteskjell med fiskepudding i hvit saus med noen reker på toppen når de ba til fest.
Og så var Kåre Willoch statsminister.
Det er noen år siden, ikke sant? Det var på den tiden vi var unge.
Så lenge er det siden Norge sist hadde en borgerlig flertallsregjering. I går fikk vi det på ny.
Jeg har studert regjeringsplattformen til den nye regjeringen med sunn skepsis. Hva vil fremtiden bringe oss, eller i det minste de neste to og et halvt år til det er stortingsvalg på ny?
I en slikregjeringsplattform er det mye “videreføre”, “arbeide for” og andre litt mer runde og lite konkrete uttalelser, som for meg blir mest fine ord på glansa papir. Mer spennende er det med konkrete ting de og har vedtatt å gjennomføre.
Regjeringspartiene har i Granavoll-plattformen sagt at de skal gjennomføre målet om at ingen NAV-brukere under 30 år skal gå ledige i mer enn 8 uker uten å få et tilbud om arbeid, utdannelse, arbeidstrening eller annen relevant aktivitet. Det er et flott tiltak jeg håper de klarer å få gjennomført. Det er ille når unge begynner yrkeskarrieren med å gå ledig. Det er flott at regjeringen vil stoppe unge voksne som mener at det å NAVe ett år er en fin mulighet, og det er bra at unge som vil bidra i fellesskapet får mulighet til det.
Det er og positivt at de vil beholde pleiepengeordningen som en tidsubegrenset ytelse. Foreldre med alvorlig syke eller døende barn skal slippe og få økonomiske utfordringer , eller føle seg tvunget til å velge jobben fremfor å være sammen med sitt syke barn når det trenger det. Her tror jeg KrF har fått til mirakler. (For denne ordningen var på vei ut.). Noen ganger er det godt at vi har et sikkerhetsnett som støtte fra NAGjennomgå alle særaldersgrenser for å vurdere om de fremdeles er hensiktsmessige å opprettholde. V:
Jeg er og glad for at regjeringen vil styrke arbeidet mot arbeidslivskriminaltet og beholde fast ansettelse som hovedregel i Arbeidsmiljøloven. (Skulle bare mangle).
Men når de sier de vil Gjennomgå og vurdere effekten av seniorpolitiske tiltak, regner jeg med at det fort blir takk og farvel for de arbeidstakerne som har sett frem til å nyte godt av gode seniorpolitiske tiltak.
Regjeringen vil, ikke overraskende, fortsette gjennomføringen av pensjonsreformen i både privat og offentlig sektor og øke den alminnelige aldersgrensen i staten til 72 år.. De vil og gjennomgå alle særaldersgrenser for å vurdere om de fremdeles er hensiktsmessige å opprettholde. Videre vil de vurdere ytterligere heving av den øvre aldersgrensen i arbeidsmiljøloven.
Det er helt klart at regjeringen gjør det de kan for å presse mest mulig arbeidskraft ut av arbeidstakerne så lenge som mulig, og øke sannsynligheten for at arbeidsfolk dør med skoa på. Jobb til du stuper! er mottoet.
Regjeringen vil bekjempe fattigdom blant annet ved å styrke behandlingen og ettervernet innen rusomsorg og psykisk helse. Det er bra! Håper de da også bevilger de pengene som må til for at kommunene skal settes i stand til å utføre løftet deres.
Så over til en gladsak: Regjeringen vil sørge for at økningen i barnetrygd også kan komme familier til gode som er avhengige av ytelser etter lov om sosiale tjenester og lov om bostøtte. Dette er en sak Rødt har kjempet for. Men jeg ønsker at kan erstattes med skal…
Og enda en glad-sak; Innføre et «fritidskort» for alle barn fra 6 til fylte 18 år som kan benyttes til å dekke deltakeravgift på fritidsaktiviteter.
De påstår også at de vil gjøre det mer lønnsomt å jobbe, spesielt for personer med lave inntekter, blant annet ved å senke skatten på inntekt. Håper det betyr skikkelig skattelette for de som tjener minst. Så langt har Erna stort sett gitt de virkelige skattelettene til de som tjener mest.
Regjeringen sier også at de skal innføre en koordinatorgaranti som sørger for at familier med barn med spesielle behov sikres en kvalifisert koordinator som kan bidra med utarbeidelse av individuell plan og sikre tilgang til eksisterende hjelpetilbud. Samtidig vil de forenkle hjelpestønadsordninger og ha dokumentasjonskrav med mer tillitsbaserte løsninger. Dette høres bra ut, håper det blir gjennomført-Legge frem en egen pårørendestrategi.
Regjeringen vil definere BPA-ordningen (Brukerstyrt personlig assistent-ordningen) som et likestillingsverktøy, og ikke en helseordning og at innvilgelse av timetall for BPA skal være en faglig vurdering. Dette er bra. Så som dere ser, er jeg ikke bare negativ til det regjeringen har lagt frem. Sunn skepsiser vel lov?
Men nå kommer et område jeger mer skeptisk til. Anerkjenne pårørende som en viktig ressurs innen helse- og omsorgstjenesten. Anerkjennelse er et positivt ord, og hva er så galt med å anerkjenne de pårørende, tenker du kanskje? Vel, jeg mener helt klart at de pårørende og deres meninger skal vektlegges og lyttes til. At de skal få anerkjennelse for at de kjenner den pleietrengende og kan bidra med god informasjon, men ønsker man som pårørende å være en resurs i en omsorgssektor som sliter med for få resurser?
For regjeringen sier videre at de skal legge frem en egen pårørendestrategi. Hva legger de i det? Og de stopper ikke der. Fremme god helse og gode tilbud for pårørende i krevende omsorgssituasjoner .Det er tydelig at de ønsker at pårørende skal klare å stå lenge i krevende omsorgssituasjoner. Og hvis vi alle pleier våre syke og gamle selv, sparer vi samfunnet for mange penger. Misforstå meg rett. Vi ønsker sikkert alle å bidra, og hjelpe gamle foreldre eller andre hjelpetrengende familiemedlemmer og andre som står oss nær.. Men jeg er i 50 åra. I den alderen foreldre begynner å bli hjelpetrengende. Jeg vil gjerne bidra med det jeg har overskudd til. Men jeg vil være et supplement – ikke den ressursen det offentlige baserer seg på at skal trå til å gjøre arbeidet.
Og regjeringen har flere punkter i denne plattformen hvor de peker på oss pårørende og hvor viktige vi pårørende er. Regjeringen vil bidra til at pårørende tas mer på alvor i alle deler av behandlingskjeden, og de vil peke på utfordringer, behov og mulige løsninger for bedre å ivareta pårørende til syke og pleietrengende.
Alle de tingene jeg refererer til i dette innlegget står under kapitelet arbeid og sosial. Vil ta for meg de andre kapitlene i senere innlegg, så følg med-
Da er arbeidsuka over og det er endelig helg. Uka har gått som en røyk, og jeg føler at det akkurat har vært helg. Likevell føles det utrolig godt at det er helg nå og noen blanke fridager.
Er så utrolig sliten! Holder på å sovne her jeg sitter og venter på at Gamle Gubben Grå skal hente meg. Det skulle sett seg ut om jeg sovna midt i vestibylen på jobben. Bang! Så planta jeg panna i bordet foran meg liksom. Hadde sikkert blitt lagt inn tvert.
Jeg hadde sånn spørsmålsrunde alle proffe bloggere har på bloggen her om dagen. Og i dag, svarer jeg, i likhet med Sophie Elise på alle spørsmål. Kan du ikke lage større bilder, jeg ser så dårlig? Jo, omsider klarer jeg nesten og få bildene til å bli slik jeg ønsker. Så her er bildet av Åsa i større utgave (håper jeg).
Da var det gjort.
Det var alle spørsmålene jeg noen gang har fått på bloggen tror jeg. Pluss et forslag om podcast i toppløs positur eventuelt uten bilde. (Men det var mer gode råd enn akkurat spørsmål)
Tenkte derfor jeg skulle låne noen av spørsmålene fra Q & A til Sophie Elise, sånn i tilfelle noen bare har postet feil, kommentert hos henne men egentlig ment å kommentere hos meg. Lett å blande de to bloggene ikke sant?
Skal du fjerne silikon i rumpa og? Har ikke silikon i rumpa – det er ekte fett, alt sammen
Er du fornøyd med puppene dine nå? Puppene mine er en del av meg, jeg er ganske fornøyd med meg selv. Puppene er ikke noe jeg tenker så mye på.
Hva er du mest fornøyd med ved deg selv, og hvorfor? Jeg er mest fornøyd med at jeg er en person som tør å stå for det jeg mener, og at jeg har evnen og muligheten til å stå opp for andre.
Hvilken parfyme bruker du? Jeg bruker Brit fra burbury
Etter at du startet å trene ordentlig, var det lenge før du så resultater? JA, det dot lang tid før jeg så resultater. Har i grunn sett lite med resultater. Men så har jeg ikke begynt å trene heller
Hvorfor er du ikke på Wixen?
Helt ærlig vet jeg ikke helt hva Wixen er, utenom at det er party, rød løper og masse bloggere. Skal dit neste år, hvis det ikke kolliderer med jobb, politikk, eller noe annet gøy. Kan man bare troppe opp, eller bør man vente på invitasjon?
Hvorfor bør du på Vågård, det er jo nesten Ådalen og bygdeghetto? Hadde du ikke råd til noe bedre?
Her byttet jeg ut Sophie Elises bydel i Oslo med mitt bosted på Ringerike. Jeg trives på Vågård. Det er sentralt rett utenfor bykjernen. Vi fant Drømmehuset som fylte alle kriterier vi lette etter, og da vi kjøpte det i 2007 hadde vi ikke råd til noe dyrere. Hadde en stor klump i magen om det kanskje ble for dyrt.
Føler du at du må være feminin for å bli akseptert?
Nei! Men det hadde sikkert hjulpet i enkelte tilfeller
Har du noen tips for å trives i ditt eget selskap?
Finn en god bok, et pelspledd og en sofa og les eller sov. Deilig med stillhet, fred og ro og en pause fra alt og alle
Er det noe mer du lurer på er det bare å legge igjen spørsmål i kommentarfeltet.
Har du tenkt deg til Amsterdam vil jeg gjerne komme med en restaurantanbefaling. Det er restauranten “De fem fluer” eller d’Vijff Vlieghen, som det heter på nederlandsk. Restauranten ligger i en 1600 talls bygning, har ,ye interiør ala 1700 tallet og en unik atmosfære. Noen kaller den et kulinarisk museum.
Vi fikk bord i annen etasje, for å komme opp dit måtte vi ta til venstre ved en rustning i restauranten nede, gjennom en gammel eike-dør og opp en utrolig bratt loftstrapp med smale trinn. Det var et lokale til for grupper i tredje etasje og kelnere løp opp og ned disse bratte trappene med både 4 og 5 middagstallerkener på en gang. Imponerende!
Maten var god, Vi gikk for en4 retters meny og fikk speket andesalat , artisjokk-suppe, havabbor, og en litt ubestemmelig dessert. Maten var god. Andesalaten helt fantastisk. Men det er like mye på grunn av opplevelsen som maten at jeg anbefaler stedet. For her var det en helt spesiell atmosfære, og nok av detaljer å oppleve.
Jeg fikk plass i sofaen under det venstre maleriet på veggen på bildet. Det var flere andre restaurantgjester som kom til bordet vårt og ba om å få fotografere veggen med de to maleriene mens vi spiste, og på spøk spurte vi kelneren vår om det kanskje var ekte Rembrandt, de to maleriene. Det var det ikke, kunne han fortelle, men de hadde 4 ekte skisser som Rembrandt hadde laget nede i restauranten, Han forklarte oss hvor i restauranten de hang, og på vei ut måtte vi selvsagt ta en tur for å kikke.
En servitør som hadde den delen av restauranten forsto at vi var kommet for å se på bildene, og forklarte villig. Det vart 4 ganske små skisser. Det ene var et selvportrett, så var det en skisse han ikke var helt ferdig med før han døde. Det hadde broren hans fulført for han. Servitøren så at vi fulgte godt med i hans fortelling, og fortsatte å snakke om skinnene som kledde deler av veggene. Det kommer litt dårlig frem på bildet, men det som kan se ut som tapet er gamle, malte skinn.
Når han var ferdig med å snakke om skinnene, gikk han bort til en krok av lokalet og hektet et bilde ned fra veggen og lurte på om vi kunne se hvem det var. Når vi nølte, pekte han på de to herrene på bildet og sa at den ene karen var den første eieren av restauranten, og den andre var Danny Kay. Reisefølget mitt besto av alt for unge mennesker. Jeg tror ingen av dem visste hvem Danny Kay var. Det visste jeg, eller det demret litt. Jeg visste at det var en amerikansk skuespiller. Jeg visste og at hvis han hadde en av hovedrollene i mandagsfilmene i min barndom, ja da var det i følge Mamma en utrolig bra film vi virkelig måtte se. Feststund i stua!
For de som ikke er like bevandret i gamle amerikanske filmskuespillere som det min mor var, så var Danny Kay født i 1911, Hans mest kjente film var nok “White Christmas” ,På Broadway var en av de største suksessene hans “Lady in the dark” hvor han i sangen Tchaikowsky ramser oppnavnene på 54 russiske komponister i løpet av 38 sekunder, Han hadde også mye ansiktsmimikk, sånn gummifjes du vet…
Det å besøke “De fem fluer”, d Vijff Vlieghen var en fin opplevelse jeg anbefaler alle som skal til Amsterdam å oppleve. Jeg har hørt det skal være ganske populært, så det kan sikkert være fornuftig å bestille bord.
Senga på hotellet i Amsterdam var utrolig god. En stor putehaug og dobbeldyne, og ingen Charlie Chihuahua. Ingen Sønn som måtte mases opp. Ingen kjøreoppdrag som ventet, og ingen grunn til å stå opp før klokka næra seg 8.00.. Så selv om jeg våknet som vanlig rundt 5, var det utrolig godt å bli liggende og drunte og småsove…
Ved 7 tiden i går hørte jeg mange sirener. Men Amsterdam er jo en storby, ikke så overraskende med noen sirener i en storby. jeg ble rolig liggende. Det var utrolig godt under den dyna… Flere sirener. Brannbil? … Og slutter ikke de sirenen litt brått? Vanligvis blir sirener sterkere og sterkere etter som utrykningskjøretøyet nærmer seg, og så avtar lyden når det har passert og fortsetter videre på sin ferd. Men her hørtes det ut som om sirenene stoppet brått like i nærheten som om de ble skrudd av….merkelig. Men ikke så merkelig, jeg druntet litt til. en halv times tid senere våknet jeg igjen. Nå måtte jeg snart forlate denne herlige dobbeldyna. En tanke slo meg, lukter det ikke røyk? Jeg snuste litt ut i rommet, jo det luktet svakt røyk. Jeg dro fra gardinene og tittet ut. Nei, gata under vinduet mitt, en av handlegatene så ut som den gjorde dagen før. Litt lite med folk, men butikkene var ikke oppe ennå, Det hadde vært rolig der på denne tiden dagen før og.
Jeg sto opp og kledde meg.
Har såpass livlig fantasi at jeg kjente på døra ut til korridoren før jeg åpnet den, den var kald å kjenne på. Åpnet den forsiktig, og sto bak døra mens jeg forsiktig titta ut i gangen. Har da vært på brann-kurs. Ingen røyk eller ild.
Jeg trakk på skuldrene, og gikk ned til frokost.
Senere fikk jeg høre at det hadde vært en brann i nabohuset til hotellet. Men på andre siden enn det jeg bodde. Litt ekkelt. De fra hotellet sa at brannvesenet hadde kontroll på brannen, og at de som bodde i bygningen som brant var blitt evakuert til hotellet vårt og befant seg på møterommet ved siden av oss. En var blitt kjørt til sykehuset for sjekk etter å ha pustet inn røyk.
Fremdeles er jeg langt unna bloggtoppen. Så jeg har fremdeles mye å lære av de som troner på toppen. Og Sophie Elise er fremdeles den som troner på toppen.
Nå har hun hatt sin første arbeidsdag etter puppe-operasjonen. I går laget hun podcast.
Så kanskje sånn podcast er tingen. Jeg bør altså lage min egen podcast! Førsteproblem; Hva er en podcast? Jeg går til wikipedia for å bli vis. En podcast er en måte å publisere lyd og videoopptak på internett. Podcaster kan strømmes direkte eller avspilles som opptak når seeren/ lytteren ønsker. Jeg hadde en mistanke om at det var det det var, men greit med litt faktasjekk.
Så nå skal jeg altså video-filme denne kjerringa mens hu sitter ved spisebordet, drikker en kopp te og snakker om løst og fast med en viss form for sarkasme.
Jeg ser meg rundt; spisebordet flyter over av uleste aviser og reklame. Jeg har jo vært bortreist noen dager, og det er jo best å vente med å arkivere gamle aviser til jeg har kommet hjem og fått sett gjennom de, Jeg ser også et par gjenglemte julenisser der borte på skjenken og en en halvvissen julegruppe på bordhjørnet. Håret på kjerringa er i vill uorden, og jeg har et pelspledd over skuldrene, til tross for at golfjakka burde varme godt nok alene. Det var 8varmegrader i Amsterdam, her er det 10 minus – og jeg lengter tilbake til varmen, OK? Har ikke orket å fyre opp i peisen ennå. Kjerringa i seg selv har ikke vært særlig fotogen de siste 30 åra, og av og til skremmer jeg meg selv hvis jeg får øye på meg selv i speilet. Ikke liker jeg å høre opptak av min egen stemme heller.
Nei, jeg forstår at man skal være på alle plattformer, men denne kjerringa har bare tenkt å erobre bloggtoppen, ikke alle andre plattformer. Jeg er da ikke stormannsgal heller.
Så er dagene i Amsterdam over, bare hjemreisen gjenstår. Og la oss slå fast med en gang, jeg hater å fly.
Først er det redselen for å komme for seint. Reisedagen er jeg superstressa. Ja, i dag går det greit. Vi reiser jo som en gruppe med leid buss fra hotellet. Hvis den skulle ankomme flyplassen for seint, er det noen som har ansvaret og må ordne opp.
Det er ikke meg.
Men da jeg skulle hit for eksempel. Holder det med bussen som er på Gardemoen 1 time og 50 minutter før flyet går, eller skal jeg ta bussen 04.30 og være på Gardemoen mens det fremdeles er natt, tre og en halv time før flyet går så jeg er sikker på at jeg har god tid?
En gang familien skulle på ferie til Italia forsov jeg meg, og vi våknet en time etter at jeg hadde planlagt at vi skulle dra. Vi rakk flyet, men jeg hadde nesten hjerteinfarkt av stress før vi kom frem til Gaten.
Det tror jeg samtlige andre familiemedlemmer hadde og. Så stressa var jeg.
Så er det den elektroniske innsjekkingen, jeg hater slike elektroniske greier selv om det sparer meg for køståing – som jeg forøvrig også hater.
Jeg trykker på feil knapper, låser maskinen så jeg må begynne på nytt gang på gang. En gang klarte jeg å sjekke inn bagasjen til hele reisefølge på 4 på meg.
Når du har sjekket inn er det å få avgårde bagasjen . Jeg og de elektroniske innsjekkingene er ikke venner. Som regel går det ikke å få lest av strekkoden før på 1015 forsøk. Da er jeg alltid redd for at “systemet” på pur faenskap skal sende bagasjen min til Alaska fordi jeg er en slik håpløs turist.
Skal bagasjen sjekkes inn over skranke, er det selvsagt greiere. Men da trer “terrorist” syndromet til. Min bagasje må dobbelsjekkes og undersøkes. Og sånn var det lenge før jeg ble en “radikalisert rød kommunist”.
Passet er jo og en utfordring. Jeg sjekker hvert 5 minutt at jeg har passet. Gjorde det akkurat nå, og kjente pulsen stige da det ikke lå i lomma si.. Fant det etter 3 sekunder, så pulsen sank raskt. Men en gang radiografene var i Talin, var passet putt borte da jeg skulle inn på flyet. De andre gikk på flyet en etter en i en lang kø mens jeg febrilsk endevendt veska mi, og fant det heldigvis i en bortgjemt glidelåslomme. Hadde lagt det på et lurt sted…
Sikkerhetssjekken er et kapittel for seg. Den har som regel gått greit, men jeg er engstelig for at det skal pipe på titan i kneet, metall i underbuksa eller det flotte kjedet mitt.
I dag ble jeg stoppet for kroppsbeføling og måtte gå barbeint gjennom metalldetektoren. Jeg hadde tatt med meg litt for få sokkepar til Amsterdam, og i dag morges sto valget mellom svette, brukte sokker, eller å gå barbeint i skolettene. Jeg valgte det siste. Hadde jo helt glemt muligheten for at noen skulle beordre meg til å ta av skoene før jeg kom hjem. Men full sikkerhetssjekk fordrer at skoletter kjøres gjennom gjennomlysning. Så derfor måtte jeg traske barbeint gjennom metalldetektor, stå bredbent og med armene over hodet mens en hanskebekledd dame lot trenede fingre beføle lemmene mine. Og mine slitte skoletter fra Eurosko måtte to ganger gjennom røntgenapparatet. Sikkert noen løse steiner som har trengt seg inn i hælen. Vel tilslutt fikk jeg skolettene tilbake og kunne fortsette ferden mot Gate36.
Selv når jeg har en evighet av tid kan jeg ikke stoppe opp før jeg har funnet Gaten. Man kan anta at Gate B36 ligger rett ved Gate B34 og B35, men man kan jo ikke være sikker. Tenk om noen for morroskyld har plassert den mellom Gate C12 og C13! Ikke godt å vite før man faktisk har sjekket. Det betyr, ingen tax-free, kaffe eller cola på meg før jeg har funnet Gaten. Da, hvis jeg har god tid, kan jeg eventuelt gå tilbake og handle, men helst bare hvis jeg samtidig kan ha øyekontakt med Gaten så den ikke forsvinner eller starter innsjekking når jeg snur ryggen til.
En gang vi dro til Frankrike og var ute i god tid, fikk Gamle Gubben Grå lurt meg til å ta en rask kaffekopp ved kaffen rett ved Gaten. Og hva tror du skjedde? Jo de smuglet alle de andre passasjerene raskt og effektivt inn på flyet når vi snudde ryggen til. Og når jeg satt med buksa på knea inne på dametoalettet hørte jeg navnet mitt, og Gubbens bli ropt opp over høyttaleren. Det var så vidt jeg ikke kom løpende inn på et fullt fly med buksa på knea.
Det er ikke den eneste gangen navnet mitt har blitt ropt opp på en flyplass -høyttaler.
I en mellomlanding i Wien, Gamle Gubben Grå, Svoger, Ei venninne og jeg skulle til Egypt., ropte de opp “Bølle, Bølle and Robølle og to gate NOW!!!” Vi hørte de rope dette tre ganger mens vi spurtet så raskt vi kunne gjennom en terminal. Svoger er ganske sprek, men jeg og denne venninna, av flyplassmedarbeidere i Wien kalt Robølle; er ikke noen spurtere. Jeg har jo mine skavanker, og venninna mi har og sine utfordringer med fysiske handicap som vanskeliggjør for rask forflytning. Litt av et syn.
Hvorfor vi var så sent ute? Jo Gamle Gubben Grå hadde gått for å røyke, og vi skulle møtes på avtalt sted rett ved Gatene. Men Gamle Gubben Grå dukket aldri opp på avtalt sted, og da han sjelden er presis ble vi stående og vente på han til vi altså ble ropt opp over høyttaleren. Mens vi løp, snudde jeg meg gråtende flere ganger for å se om Gubben kom springende bak oss. Han heter jo “Bølle” han i likhet med meg og Svoger. Jeg var både redd og sint, for jeg hadde ikke lyst til å dra på drømmeferien til Egypt uten Gubben. Men jeg hadde heller ikke lyst til å gå glipp av turen bare fordi han på død og livalltid måtte røyke.
Hvem tror du sto avslappet i flykorridoren med en kaffekopp da vi endelig kom styrtende inn på flyet? Jo, Gamle Gubben Grå. Nei, han hadde tenkt at han like godt bare kunne gå til Gaten og videre på flyet uten å bry seg om hva vi hadde avtalt – og telefonen, den var selvsagt skrudd av. Det var utroliggreit for resten av ferien at Gubben og jeg ikke hadde setervedsiden av hverandre på strekningen Wien _ Kairo…
Når jeg først kommer opp i flyet er alt ok. Jeg har ingen problemer med å sitte innestengt i en blikkboks som veier flere tonn mange hundre meter over bakken.
Men jeg virkelig hater flyplasser…
Sophie Elise får trone der øverst på bloggtoppen med puppene sine, eller i grunn uten puppene sine. Greia er jo at hun har operert vekk 300 g silikon fra hver pupp. Og som jeg så i går, etter snart en uke med innlegg om pupper klarer jeg ikke å finne på noe mer å si om puppene mine.
Isabell Raad, fremdeles på andreplass, har skrevet opp sin “bucket list” for 2019, som jeg forstår er en liste over hva hun ønsker å få gjort i løpet av 2019. Sånt er gøy!
Nå står hverken det å hoppe i fallskjerm, feire Valentin i Paris eller leie leilighet i LA på lista mi, men folk er forskjellige, og har forskjellige ønsker. Disse drømmene høres jo fine ut, bortsett fra fallskjermhopping. Det er definitivt ikke på min ønskeliste. Ta lappen og kjøpe bolig har jeg gjort for mange år siden. Men det er jo ønsker og planer mange på alder med Isabell har. Fornuftige planer.
Så var det lista mi da.
1. Bli flinkere til å gjøre de små koselige tingene sammen med Gamle Gubben Grå og gjerne ungene (som jo ikke er unger lengre).
2. Gå på konserter, revyer, gallerier etc..
3. Være snillere mot meg selv. Flinkere til å slappe av.
4. Komme meg inn i kommunestyret.
5. Bli en synlig stemme i Viken Rødt. (Den kom liksom deisende på lista i går.)
6. Holde meg frisk.
7. Feire sølvbryllup.
Det får holde. Hvilke drømmer og planer har du for 2019?
