Da jeg kom tilbake til hotellrommet i går kveld så jeg at jeg hadde fått en mail og en telefon fra to forskjellige Rødt politikere. Hun som er listetopp hadde sendt en mail om kursing for folkevalgte som vi skal på. Lederen i Rødt på Ringerike hadde ringt. Det var for sent å ringe tilbake, men jeg antok at telefonen oģså gjalt skoleringen.
I dag etter frokost ringte jeg opp igjen til lederen vår. Tenkte det var en rask avklaring om hvorvidt jeg skulle delta på den skoleringen eller ikke, og siden Nanna alt har meldt meg på så….
Det var iikke det han ville. Han ville ha meg med i arbeidet med å snekre sammen Viken Rødt. Fylkene Akershus, Østfold og Buskerud skal jo slås sammen til storfylket Viken. Fylkeslagene i de gamle fylkene opphører og man må lage et nytt fylkesparti. Ville jeg være aktivt med i det arbeidet?
Jeg ble litt overrasket der. Jeg har vært i mot regionsreformen, mener Viken fylket er en merkelig konstruksjon og har ikke orket å erkjenne at dette store fylket er en realitet. Men det er jo vedtatt, og jeg må jo forholde meg til det. Jeg ba om å få litt betenkningstid. Jeg er jo i Amsterdam med forbundet. Jeg har NRF hjernen på, ikke politikerhjernen.
Resten av møtedagen var jeg ukonsentrert. Hva ville jeg, og hva har jeg overskudd til? Og hva ville være viktige saker i Viken? På ettermiddagen konkluderte jeg at, jo, dette arbeidet kunne bli interessant. Dette ville jeg være med på. Men at det medfører at det er mye jeg må sette meg inn i. Hvilke oppgaver skal egentlig disse nye fylkene ha? Hva er viktig for Rødt, og ver det forskjellig i de tre nåværende fylkene? Mye svirret rundt i hodet mitt.
I kveld ringte jeg til leder og så at ja, jeg ville stille meg til disposisjon til å være med i det arbeidet. Han var glad for det, og så at antakelig kom nominasjonskomiteen til Viken Rødt til å ta kontakt med meg for en plass på lista til valget på fylkestinget til fylket Viken. Og ja, jeg hadde fått med meg i samtalen tidligere i dag at et Ja til å delta i arbeidet fort kunne bety et Ja til å stille til valg til fylkestinget.
Jeg avsluttet samtalen og tenkte med skrekkblandet fryd, Hva har jeg egentlig sagt ja til nå?
Nå er jeg plutselig ikke så sikker på om jeg ønsker å komme på bloggtoppen lengre, for nå som Sophie Elise har rundet 100.000 lesere tre dager på rad, så virker det som om toppbloggerne blir mer og mer desperate. Sophie Elise fortsetter med puppene sine, og Isabell Raad sårer på alle tilsendte spørsmål om sexlivet sitt.
Jeg har ikke noe mer å si om puppene mine. De er flate avdankapitabrød. Jeg har hverken lyst eller behov for å brette ut seksuallivet mitt på blogg. Ikke tror jeg at det hadde vært så interressant for de store leserskarene heller. Nå sier jeg ikke at Gamle Gubben Grå og jeg ikke har et spennende sexliv, bare at jeg synes sex er bedre å praktisere enn å teoretisere. Og jeg synes det kanskje er mest interessant for de som deltar.
Og, og dette er den viktigste grunnen til at bloggtoppen de siste dagene har vært utrolig kjedelig, det finnes da så mange andre spennende tema
Det var deilig å komme til Amsterdam, for her er det i år vår allerede i januar. Jeg som hadde sett for meg islagte kanaler hvor folk gikk på skøyter har blitt møtt av blomstrende forsythia, krokus og påskeliljer. Utrolig godt. Jeg er som kjent ikke så glad i vinteren.
Vi startet samlingen med lunsj på en av kanalbåtene, så fikk vi sett en del av byen mens vi spiste. Mye flott moderne arkitektur. Jeg har folk som arbeider med byutvikling mye å lære. Jeg lærte og noe. I Amsterdam betalte man, i hvertfall i tidligere tider, eiendomsskatt ut fra hvor lang fasade et hus hadde. Det gjorde at husene ble svært smale, men gjerne høye og ikke minst dype.
Etter lunsj dro vi tilbake til hotellet og sjekket inn, og et kvarter senere var det tid for byvandring. Her går det i ett. Vi hadde flink guide, som hadde mye interessant å komme med. Det er relativt rimelig å bo her. Bilutgiftene for en 70 kvadrats leilighet utgjør ca 20% av en gjennomsnittslønn. Det gjør at nederlendere prioriterer fritid, og ca 70 % av kvinnene arbeider deltid. På byvandringen var vi også en liten gåtur gjennom ett av byens “red light district”. Jeg husker guiden forklarte omstendig om fenomenet da jeg var her som 15 åring i 82. Jeg var da rimelig prippen og puritansk, og visste ikke hvor jeg skulle se hen. Vi fikk og en innføring om “coffee-shop” uten at vi var innom noen, men den søtlige lukta av gras river godt i nesa i enkelte bakgater.
Vi var ved blomstertorget, og får jeg god tid i morgen skal jeg gå dit å kjøpe med meg noen tulipanløk. Det var og en ostebutikk like borte i gata her., men det er kanskje ikke lov å ha med en sånn stor til ost hjem? Må Google litt…
Etter et par timers byvandring fikk vi ett par timers pause før det var ny gåtur. Nå fikk jeg bedre tid til å studere hotellrommet mitt, og for et rom! Skal ta mange bilder i morgen og lage et eget innlegg. Vil bare si at jeg koser meg i ei kjempeseng med 5 digre puter og ei diger dobbeldyne.
Etter pausa var det ut å gå igjen. Det var tid for middag. Vi spiste på en indonesisk restaurant. God mat og hyggelig selskap.
Etter maten dro halvparten tilbake til hotellet, og halvparten på pubrunde. Jeg var blant de fornuftige som tok strake veien til hotellet. Noen satte seg i hotellbaren, men jeg tok heisen opp til rommet. Over 17000 skritt og 13 km med gåing har satt sine spor i en sliten kropp. Nå var det godt å finne senga.
Om jeg nådde målet og kom meg opp blant de 100 på bloggtopplista vet jeg ikke. For jeg har bare mobilen her nede i Amsterdam, og der får jeg ikke sjekka lista under de 50 øverste. Der er jeg ikke – men med 197 klikk er jeg nok ikke langt unna 100 plassen.
Øverst troner Sophie Elise fremdeles, og det ennå hun ikke postet et eneste innlegg. Hun fikk over 111.000 klikk på innlegget fra lørdag om sin nye kropp uten “silikon i patti “. Isabell Raad på andre plass med 48.000 klikk, under halvparten skrev om boka si.
Jeg synes det er litt rart med folk som skriver biografien sin før de blir ordentlig voksne. Jeg for eksempel, er over dobbelt så gammel som disse jentene, men synes jeg er alt for ung for å skrive livshistorien min. Jeg har opplevd mye, samlet livserfaring på godt og vondt og tror historien kunne bli spennende nok, men jeg håper jo at det er en god del kapitler igjen å leve. Så jeg har god tid, håper jeg.
Men det å skrive bok er nok tingen hvis man vil på bloggtoppen. Det og pupper. Så min idé nå er p skrive en bok om pupper. Akt fra “myggstikk” som trenger vatt for å fylle ut en A-cup, til Silikonballonger tilsvarende G-cup og avdanka hengepupper ala pitabrød.
I morgen tidlig bærer det av gårde til Gardemoen. Har mest lyst til å ta bussen 04.30 for å være sikker på å ha god nok tid, men det burde vel holde med å være på Gardemoen halvannen time før flyavgang. Så da burde det gå greit med bussen 06.20. Flyet går ikke før 9.20. Jeg hater å ha dårlig tid på flyplassen, er utrolig redd for å komme for seint på flyet.
Turen går til Amsterdam. Forbundsstyret skal ha samling der, og vi varamedlemmene er innkalt
Amsterdam er en hyggelig by. Jeg var der på min første utenlandstur uten foreldre. Skuleutveksling på slutten av ungdomsskolen. Det blir gøy å se byen igjen. Gøy og med forbundsstyret. Jeg ble jo valgt inn som første vara på landsmøtet i november, og dette blir min første samling med styret.
Vi skal bare så vidt innom hotellet med bagasjen før vi går for å spise lunsj på en kanalbåt. Jeg hadde innbilt meg at kanalene var islagte, og at folk gikk på skøyter på dem, men det er kanskje ikke på kanalene i byen, men mer utenfor Amsterdam? Jeg mener, dumt med kanalbåt hvis det er is. Vel det finner jeg ut i morgen. I morgen er det og tid til litt møtevirksomhet, byvandring og middag i en restaurant et stykke unna hotellet. Tror det kan bli en lang og litt slitsom dag, men også interessant og hyggelig. Det er en fin gjeng jeg drar på tur med, kjenner de fleste godt fra før.
Tirsdag skal vi ha møter fra klokka 9 til 17 bare avløst av lunsj.
Middagen skal vi spise på Vijff Vlieghen som kalles foret kulinarisk museum og lokker med både kunst av Rembrandt og 1700talls atmosfære. Det blir sikkert en flott kveld.
Onsdag er det møter på formiddagen før vi reiser hjem.
Regner med å være hjemme sånn ca 21.30 om kvelden, hvis jeg da ikke får lurt Gamle Gubben Grå til å hente meg på Gardemoen.
Torsdag er det møtedag, og jeg skal vel innom både Bærum og Drammen og delta på møter.
Fredag er det å arbeide i hvitt igjen.
Til helgen er det russerevy og ei av niesene mine er med, så jeg bør vel ta en tur på russerevyen i løpet av helgen. Det er sikkert fremdeles mulig å få tak i billetter. Tror også dette er ei uke uten mye dødtid. Jeg har også 51 uleste mail jeg bør få sett gjennom, malt ferdig gangen, pusset opp ei kobberlampe, lest noen bøker og ikke minst slappet av litt.
I dag var det et nydelig vintervær. 8 kuldegrader og sol fra nesten skyfri himmel. Det var klart vi måtte ut. Godt å la hundene løpe litt, og siden vi ikke hadde så lyst til å dra på “skauen” hvor det gjerne er mange skiløpere, falt valget på Røsholmstranda.
Hva var det jeg sa?
I går da jeg skrev innlegget om å operere vekk implantat hevdet jeg at innlegget skulle få meg på bloggtopplista. Pupper og kirurgi selger, gir klikk så det monner. Hvis du gikk glipp av innlegget kan du klikke her https://kjerringtanker.blogg.no/opperere-ut-inplantat.html
(Gjerne flere ganger. Hvert klikk teller…)
Nå kom ikke jeg på bloggtopplista i dagheller. Jeg var fattige 8 klikk unna 100 plassen. Men ingen av mine andre innlegg denne uka har fått så mange klikk, over 200, så jeg mener jeg har mine ord i behold.
Jeg har ikke fått så mange klikk siden jeg skrev et innlegg om skolegudstjenester.
Så når jeg nå kommer med en oppfølger med mer pupp og kirurgi går det nok veien og jeg er på lista i morgen, sann mine ord.
Sophie Elise og hennes pupper troner fremdeles på bloggtoppen. Hun har 96.652 flere klikk enn nummer 2 på lista. Eller fire ganger så mange klikk. Snakk om å knuse konkurrentene! Og det ennå innlegget ikke inneholdt et eneste puppebilde. Hun hadde en selfie avseg selv med en topp og skriver at hun antar den er en A-cup. Bildet er både pent og tekkelig og kunne fint vært vist til Grandtante Sigrid uten å blunke, og da snakker vi min grandtante, født rundt 1900….
Jeg funderte litt på hvordan jeg skulle matche det bildet. En selfie av ei gammel kjerring i en sliten BH størrelse 95 F tror jeg ikke gir klikk, og ville helt klart ikke vært innafor hos min tidligere nevnte grandtante. Så kom jeg til å tenke på den røde BHn jeg bare MÅTTE ha på Lindex for noen år siden. Jeg husker ikke hvorfor det var så maktpåliggende for meg å finne en rød BH. Jeg håper det var tanker om jul og ikke en vill ide om et politisk stunt… (Vel er jeg rød, men….) Den røde BHn er kjempefin, og nesten ubrukt. For det første trives jeg best med å la puppene mine puste fritt og er frigjort nok til å droppe BH. For det andre er den røde BHn 90E, og burde ha en ekstra B-cup under hver armhule for å fange opp grevinnehenget..
Jeg inn på soverommet. Rota frem BHn og inn på badet for å ta selfier i baderoms-speilen med knallrød BH.
Damer på 50+ deler ikke BH bilder på blogg, i det minste bør de ikke gjøre det i min vektklasse. Men jeg delte et par bilder i en sms til Gamle Gubben Grå som satt halv-trøtt med kaffekoppen og forsøkte å gni sukaten ut av øya.
Jeg skal si han våknet….
Jeg avsluttettelefonsamtalen med et raskt KLIKK.
Hadde dette vært i gamle dager når telefonene hadde rør, så hadde jeg slengt telefonrøret ned på telefongaffelen med så mye kraft at vedkommende i den andre enden hadde hatt øresus og hodepine i timer etterpå. Jeg var så sint at jeg hadde fysisk vondt – og jeg hadde akkurat utsatt noen for en verbal skyllebøtte også kalt “Brit uten filter.”
Et så eksplosivt raserianfall som det jeg hadde hatt koster mye energi- og energi hadde jeg ikke nok av i utgangspunktet. Jeg var utslittresten av dagen – og jeg hadde dårlig samvittighet.
Det er ikke pent å utsette noen for “Brit uten filter”, men det er ikke pent å ta full fart å trampe på tærne mine gang på gang med spisse, tynne stiletthæler, Det er sunt å reagere, kanskje ikke med en verbal eksplosjon, men man skal gi tydelige tilbakemeldinger når noen sier eller gjør ting som sårer deg.
Dagene gikk. Jeg tok ikke kontakt for å be om unnskyldning. Hvorfor skulle jeg det? Noen hadde trampet på tærne mine, og før jeg eksploderte hadde jeg i løpet av samtalen bedt vedkommende minst fire ganger om å slutte. Men noen hørte som vanlig bare sin egen stemme. Tilslutt tok jeg frem tordenrøsten, ga henne en omgang “Brit uten filter” og la på Jeg hadde fått nok, mer enn nok – og jeg kom ikke til å be om unnskyldning, ikke denne gangen.
Personen i den andre enden av telefonsamtalen er feilfri i egne øyne. Har vært det så lenge jeg har kjent vedkommende, og det er noen tiår. Feilfrie mennesker gjør som kjent aldri feil, det er derfor de er feilfrie. Og feilfrie mennesker viser aldri svakhet ved å nedverdige seg til å be om unnskyldning. Hvorfor skulle de? De er jo feilfrie. Så nei, det kom ikke noen unnskyldning fra den andre heller.
I dag skulle vi etter planen møttes. Men vi hadde ikke hatt kontakt siden utblåsningen for over en uke siden.
Så i dag fikk jeg en avlysning av avtalen med henvisning til telefonsamtalen som var blitt avsluttet litt brått.
Jeg sendte melding tilbake om at det var trist at vedkommende ikke ønsket å treffes som avtalt. At jeg ikke hadde tatt kontakt, kom av at jeg i grunn hadde forventet at vedkommende hadde tatt kontakt etter at hun hadde tråkket meg så solid på tærne, og at jeg i påvente av en unnskyldning ikke hadde tatt kontakt.
Svaret kom raskt. Hun trengte ikke be noen om unnskyldning. Hun hadde ikke gjort noe galt. Derimot var det jeg som burde be om unnskyldning. Jeg hadde jo sagt i mot henne med høy stemme, gitt henne en reprimande, og atpåtil slengt på røret. Man gir ikke feilfrie mennesker skyllebøtter, og man avslutter ikke telefonsamtaler med feilfrie mennesker med et klikk.
Jeg svarte ikke på meldingen med en gang.
Jeg hadde ikke lyst til å fortsette krangelen. Det ville ikke føre til noe godt. Men samtidig kunne jeg ikke gi meg og komme med en uforbeholden unnskyldning. Ikke denne gangen. Vedkommende hadde gått for langt, såret meg og virkelig trampet på meg. Hvis jeg ikke sto opp for meg selv denne gangen, men nok en gang bøyde nakken, ville det ikke være sunt for meg og selvbildet mitt.
Jeg trengte tid til å tenke før jeg utformet et svar.
Etter et par timer uten svar fra meg, kom en litt spakere beskjed. Et ønske om at vi begge kunne legge uenigheten bak oss å gå videre. Ingen unnskyldning. Ingen anger, eller forståelse for at vedkommende virkelig har såret meg, men et ønske om å legge det bak oss å gå videre.
Jeg kjenner vedkommende. Jeg tror det er det nærmeste en unnskyldning jeg kan ha håp om at kan komme. Jeg har ingen behov for å fortsette uoverensstemmelsen. Jeg kan bli eksplosivt sint, men jeg er sjelden langsint.
Så, jeg sender melding om at jeg ikke har noe behov for å fortsette noen krangel. Unnskylder at jeg ikke hadde rukket å svare på forrige melding, og ønsker god helg med en hyggelig kommentar og et smilefjes.
Hvorfor føler så mange det som et nederlag å be om unnskyldning?
