Jeg satt på kafé med ei venninne her om dagen da telefonen min fikk et ukjent anrop. Vedkommende hadde og lagt igjen beskjed på svareren. Jeg hadde telefonen på lydløs, og hørte ikje at den ringte men så det noen minutter senere. Jeg hørte på meldingen, men klarte ikke å høre hva som ble sagt. Bare at vedkommende ba meg t Jeg søkte opp hvem som hadde ringt. Det var for meg et ukjent navn. Søkte litt mer på personen uten at bosted, eller andre ting gjorde meg klokere.
Da kaffebesøket var over ringte jeg tilbake. Vedkommende hørtes litt undrende ut når jeg presenterte meg, og når jeg så at jeg ringte fordi hun hadde lagt igjen melding på svareren min begynte hun å gråte. Så så hun med tykk og gråtkvalt stemme ” Hvorfor får ikke jeg bostøtte? ” før gråten fortsatte med fornyet styrke.
Det kunne jo ikke jeg vite, og med tydelig stemme måtte jeg forklare dette fortvilte menneske at hun nok hadde ringt feil nummer…
Hun ble først helt stille, og så unnskyldte hun seg og la raskt på. Det siste jeg hørte var at gråten tok overhånd.
Jeg ble sittende en stund med telefonen i hånden. Jeg syntes så synd på det fortvilte menneske og vurderte et par minutter om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg er flink til å lese lover og regler. Jeg er flink til å hjelpe folk dom trenger det – men, nei. Dette var helt klart ikke noe jeg skulle eller kunne engasjere meg i.
Men huff, tenk så vondt å legge frem noe då sårt til ent vilt fremmed menneske på feil nummer.
Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen. Hun tok en tur til Paris noen dager før å feire Valentinsdag.
Jeg hadde og store planer for Valentinsdag. Tur opp Dronningveien. Nyte en termos med kaffe og noe medbrakt fra bakeren mens Gamle Gubben Grå nøt utsikten fra Kronprinsens utsikt.
Men det ble ikke helt slik… Her i huset starter dagen tidlig, alt for tidlig. I går skulle både Yngste Sønn og jeg ut døra før klokka 6. Før natten har blitt dag. Jeg er B-menneske. Yngste Sønn er mer Å- menneske. Ingen morgenfugl med andre ord. Gamle Gubben Grå sto og opp. Han trenger en time, tre sigaretter og to kaffekopper før han kan tenke på å våkne. Det sier seg selv at det er ikke så mye småprat på morgenen her.
Gamle Gubben Grå tusla inn på badet 05.53 og siden han kommer fra et møblert hjem på Oslo beste vest, låste han døra bak seg. Gamle Gubben Grå liker å ha god tid på badet. Og han skulle ikke ut døra før nærmere 07.30. Han hadde et hav av tid.
05.54. Kom Yngste Sønn endelig ned loftstrappa med kurs mot badet. Han hadde ikke god tid. Ja, vi har bare ett bad… Siden Sønn var bortimot våken, og i gang kunne jeg løpe ut og begynne å skrape bilvinduer frie for is. Nei, jeg hadde ikke lagt over topphatten. Ja vi har garasje Nei det er ikke plass til biler i garasjen. Jeg måtte bare finne skolettene mine. De var på badet. Hadde satt de der til tørk etter et ufrivillig bad i en vanndam.
Så jeg startet Valentinsdagen med å hamre på badedora og skjelle ut den egoistiske fyren jeg elsker som var frekk nok til å gå på do midt i morgerushet. Svar på tiltale var at to stykk skoletter ble kastet ut badedøra, en traff den personen han omtalte som Fordømt Drittkjerring, og som selvsagt parerte den hilsenen med en ditto før jeg tok skolettene å strøk på dør.
Det var en lang møtedag i Dramnen. Både rygg, kne og jeg var utslitt da formøte, drøftinger, og dialogmøte var over. Da jeg nærmet meg hjemlige trakter var en tur opp i granskauen for å studere en utsikt i nattevakt kulde og med is på alle veier det siste jeg hadde lyst på.
Så jeg kjøpte med meg litt godt til middag. Dro hjem og serverte krabbeskjell med chili-ailo og italiensk svinefilet med stekegrønnsaker. Gamle Gubben Grå ble litt forundret over to retters middag. Jeg så hjernevinningene jobbe. Bryllupsdag? Nei, det er på høsten… Plutselig gikk det opp et lys. “Å ja! Valentinsdag!” og så fortsatte han ” Huff Jeg syns ikke noe om sånt amerikansk tull” Jeg pekte diskret mot bordet og maten. .. Han tok en bit og fortsatte “Men maten var god.. “
Jeg parkerer bilen på gårdsplassen og rusler de få meterne tilbake til postkassestativet og henter dagens post. For det meste reklame, noen regninger og i grunn ganske ofte ei pakke. Før var pakkene i posten stort sett fra “Gamle-tante Astrid” som sendte pakker med strømpebukser, vinterdresser og eventyrsjokolade oppover. Snille Tante Astrid. Nå er det pakker med ting vi har handlet på nett. Det er jo så greit. Bestille på Pc’n sent en kveld, og et par dager senere ligger boka eller yndlingskaffen i postkassa.
Vi bor rett ved Hønefoss og kan få kjøpt det meste ved å svinge innom en butikk på vei hjem fra jobb. Hadde jeg for eksempel bodd i ei veiløs bygd i Troms hadde jeg nok i enda større grad benyttet meg av netthandel. Så utrolig praktisk!
Vel i det minste enn så lenge. For fra 1. april får for eksempel folkene i Reinfjorden i Kvænangen en 12 timers tur når de skal hente posten. Ja, du leste riktig. En hel dagstur for å hente posten. Og selv om datoen dette trer i kraft er 1. April, så er det desverre ingen aprilspøk.
Det lønner seg ikke for Posten, Bring eller hva de heter å få distribuert posten ut til Reinfjorden og en del andre små veiløse samfunn i Troms. Det har selvsagt en større kostnad å distribuere post ut til spredd bebodde områder enn til høyblokker i Oslo sentrum. Slikt vises jo på bunnlinja, og da må jo en ansvarlig blåruss ta grep.
Så i stedet for å få posten bragt ut til befolkningen, må befolkningen reise til posten. For folka i Reinfjorden betyr det at de må dra hjemmefra tidlig på morgenen og ta hurtigbåten til Burfjord, hente posten og finne på noe produktivt å bruke tiden på i Burfjord til hurtigbåten går tilbake til Reinfjord på kvelden. . I Burfjord finnes bank, post i butikk, bibliotek, bensinstasjon, kafé, skistadion, tre fotballbaner, barnehager, div. butikker, idrettshall, legevakt, helsesenter, sykehjem, tannlege, grunnskole og to dagligvarebutikker. Nok å fylle dagen med, med andre ord. Det er også et yrende folkeliv der. Det bør tross alt over 400 mennesker i Burfjord. 407 for å være nøyaktig. Men dog, litt tungvint å måtte tilbringe en hel dag i Burfjord hver gang man skal en tur i postkassa.
Posten skal frem! Lenge var det et motto mange stolte postmenn og kvinner satte sin ære i å oppfylle. Posten var en viktig del av infrastrukturen i landet vårt. Dengang, før oljen, da Norge var et fattig land.
Nå er Norge et av verdens rikeste land. Det er blårussen som råder, og kongeriket Norge har ikke lengre råd til å sende post til Reinfjorden og andre veiløse bygder i distrikts Norge.
Posten sier de må ta grep, fordi det er kostnadskrevende å levere post til de små veiløse bygdene. “De må effektivisere sin postdistribusjon innenfor de kostnadsrammene de har.” Ja, sånn snakker en ekte blåruss. “Det er snakk om flere hundre tusen kroner hvert år. Da må vi se på muligheter for å kutte kostnader “.
Alt skal måles i kostnadseffektivitet i dag. Så når man ikke kan opprettholde en normal samfunnsstruktur på en mest mulig kostnadseffektiv måte, så må man kutte ut de samfunnene som ikke lønner seg. Postombæring, skoler, sykehjem, kommuner, og fylker. Alt må driftes på den mest mulig kostnadseffektiv måten. Helst med tanken Jo større jo bedre.
På sikt vil dette avfolke bygdene, og legge store deler av landet øde. Er det en utvikling vi er tjent med?
Gårsdagens innlegg er et reklanmeinnlegg for boka hun gå ut i høst. Alle toppbloggere med respekt for seg selv ga ut bok i høst. Det burde selvsagt jeg og ha gjort.
Det hadde blitt en tykk bok. Tenk på alt jeg har opplevd, tenkt, ment og følt i mitt 52 år lange liv. Jeg kunne skrevet om barndomsminner fra en barndom på 60 tallet da alle mødre var hjemmeværende og barn måtte være stille når far sov middag. Jeg kunne skrevet om skoleårene og hvordan det føltes når mobben herjet på sitt værste, om speiderturer og søndagsskole. Det ville blitt et par kapitler om ungdomstid og Frankenstein (diskotek på Hønefoss på 80 tallet)
Videre ville jeg ha skrevet om studietid og hybeltilværelse hvor man bodde på ett rom hos en eldre dame og hadde adgang kjøkjen kun på bestemte klokkeslett. Om forelskelser, den store kjærligheten som gikk over og om Gamle Gubben Grå og hvordan vi traff hverandre.
Jeg kunne skrevet om etableringsfasen. Om overgangen fra det glade studentlivet til arbeidstaker og familie på tre.
Jeg kunne skrevet festlig om hverdagen som småbarnsmor og yrkesaktiv og tåredryppende om hvordan det var å miste en baby, ikke bare en men to ganger. Om huskjøp og politikk. Om tillitsvalgtsarbeid og røntgenfotografering. Om hvordan det er å se ungene vokse opp og forlate redet.
Kort sagt, jeg kunne ha skrevet en tykk roman om selve livet. En biografi. Men jeg gjør det ikke. For historien om meg er forhåpentligvis ikke ferdig. Jeg håper jeg har mange kapitler igjen somm skal leves.
Det er det beste innlegget jeg har sett trone på lista på utrolig lenge, og i tillegg er budskapet utrolig viktig. 147.735 lesere. Hun utkonkurerer de andre på lista totalt. Hun har tre ganger så mange lesere som dem (og godt over ufattelige ett tusen ganger så mange lesere som meg.) Her snakker vi toppblogger av rang.
Budskapet er og utrolig viktig. Et blogginnlegg mot mobbing og utestenging skrevet i en direkte og klar tale av ev ung voksen. Søknadsskjema for å være med og rulle med en russebuss hvor du skal fylle ut vekta di og hvor seksuell erfaren du er! Her snakker vi om jenter under 18, de som ennå ikke er russ. Russ som ikke får være med på russebusser fordi de ikke har nok følgere på Instagram!
Egentlig er det så tragisk at det bare er til å le av. Men dessverre er det slik mange ungdom vurderer hverandre, og ikke minst seg selv.
Jeg var ekstremt lite kul da jeg var ung, og det var ille. Men det er tusen ganger så ille å være ukul i dag.
Skjerpings folkens.
Da jeg var barn gikk jeg på skole i en hvit trebygning som allerede da var rundt 100 år gammel. Det var utedo i en bygning på andre siden av skolegården. Ble det for varmt inne i klasserommet, åpnet vi vinduene. Vi hadde ikke gymsal, men hadde utegym hele året. Det var en utrolig god skole.
I disse dager foregår det en skoledebatt her på Ringerike. Og da har sentimentale tullinger som meg blitt beskyldt for at vi er nostalgikere, og ikke er opptatt av hva som er en god skole. Vel, for meg var Vegård Skole en god skole, til tross for utedoen og mangel på gymsal. Det har ikke noe med nostalgi og drømmen om en barndom som på 70.tallet. Det har heller ikke noe med at jeg liker gamle, hvite trehus og landlige omgivelser.
På min barndoms skole var vi 52 elever og 4 lærerårsverk.
Det vil si en lærer pr. 13 elever. Vi elevene ble sett og lærerne kjente hver enkelt elevs sterke og mindre sterke sider. Lærertetthet har noe å si for kvaliteten på undervisningen. Da er det selvsagt snakk om lærertettheten ute på den enkelte skole, ute i det enkelte klasserom, ikke en hel kommune sett under ett som teller.
Skolen lå i nærområdet, og var et naturlig samlingspunkt i bygda. De aller fleste av elevene kunne gå eller sykle til skolen. Skoleveien var en viktig sosial arena. Jeg mener nærskole prinsippet er viktig for en god skole. Viktig for å skape tilhørighet og samhold.
Alt var selvsagt ikke idyll.
Det var erting og mobbing da og. Det var ikke pent å binde han lille, rødhårete førsteklassingen fast til telefonstolpen og tenne bål rundt bena hans. Men en rødglødende rektor var der før noe annet enn skolissene hadde fått brennmerker, og det ble nok langt varmere rundt øra på noen av de store gutta, enn det ble på føttene til den lille førsteklassingen. Det blir fort sånn når forholdene er små og oversiktlige, og iver og frykt i små bærestemmer bærer godt inn på rektors kontor gjennom det åpne vinduet…
Elever skadet seg under lek, og fikk takstein i hodet så lege måtte oppsøkes og sting sys.
Men jeg arbeider på skade-brudd avdelingen. Jeg vet at barn skades på skolen også i dag. Aktive barn kan bli skadet, men det er ikke alle skader man tar skade av – sett sånn litt over tid.
Ikke alle lærernes handlinger var like pedagogiske. Det å trykke søppelbøtta så hardt ned over hodet på en tyggegummi-tyggende elev at hodet stakk opp gjennom bunnen av søppeldunken hadde nok vært oppsigelsesgrunn i dag. Men jeg tror ikke hendelsen førte til varige men hos eleven – og det førteheller ikke til at han sluttet å tygge tyggegummi. Men det ble utrolig rolig i klasserommet resten av den skoletimen, og vi fikk en flunkende ny søppelbøtte to dager senere.
Poenget mitt er ikke nostalgi.
Poenget mitt er at det som skaper en god skole, er ikke fancy arkitektur og de nyeste elektroniske dubeditter. Det som skaper en god skole er nok lærere, et oversiktlig skolehverdag hvor lærerne får med seg det som skjer – også i det skjulte. En god skole er en skole hvor lærerne kan bruke tiden på å undervise, ikke kun på å skape ro og orden.
En god skole handler om å oppleve mestring.
I går så jeg at en av venninnene mine hadde tagget meg i et innlegg på Fb. Hun er ikke ei som tagger folk i tide og utide, ikke har vi vært så mye sammen heller så litt undrende åpnet jeg meldingen før å se hvorfor.
Det var i en kommentar til en artikkel fra lokalavisa hun hadde tagget meg, og nei det hadde ikke noe med nedleggelsen av Hønefoss skole å gjøre. Det var noe langt viktigere enn det.
For 1.juni kommer Åge og Sambandet til Hønefoss og skal holde konsert på Gladtvedt. Og da er det klart jeg og denne venninna må på konsert. Det er levnet over en hver tvil. 1. Juni når selveste Åge Aleksandersen kommer til Hønefoss kommer vi til å være på plass. Utslitte knær og gråe hår kommer til å være glemt, og to kjerringer på 50+ kommer til å være i sin beste ungdom.
Dette blir vår 4. Åge konsert sammen i Hønefoss! Hvor mange ganger vi har sett han totalt sammen eller alene, aner jeg ikke. Jeg tror jeg har sett han tre muligens 4 ganger til. Venninna mi sikkert minst like mange.
Ny jente på bloggtoppen i dag. Martine Lunde heter hun. Hun skriver om ny leilighet…. eller i det minste er det det innlegget hennes heter. Den nye leiligheten hun skal flytte inn i blir først ferdig i 2020, men pytt, pytt. Overskriften ny leilighet gir klikk.
Så, jeg har ingen planer om å flytte inn i verken ny eller gammel leilighet akkurat nå. Jeg er veldig fornøyd med å bo i Drømmehuset. Men mulig det blir leilighet på sikt. Man kan aldri vite.
Det innlegget til Martine handler om er at hun har blitt lei sin lyse beige sofa, og funnet ut at det er kjempeupraktisk. Vel, det sa alle til oss da vi kjøpte hvite skinnsofaer for nå snart 12 år siden… Vi har de fremdeles, og de er nesten like fine. Vi fant de i billigkroken på IKEA rett etter at vi hadde overtatt Drømmehuset, og jeg var helt solgt. Tror det er et av de møbelinvesteringene jeg er mest fornøyd med,
Martine er lei sin hvite leilighet med bare lyse møbler, Og at hun skrekk o gru har bodd der i hele 5 år. Virker som hun synes det er litt pinlig. vi har som sagt bodd her i 12år. og trives med det. Men jeg kan skjønne at de som gikk for alt i hvitt, eller det hvitehelvete som Gamle Gubben Grå kaller det. Vi har studert mangt et interiørblad for inspirasjon når vi driver stadig oppussing.
Martine skal ut å kjøpe svart maling i dag. Og så skal hun male noen av møblene.
Det blir sikkert bra. Godt med forandring. Jeg har malt mye i mitt liv. Kjøkkeninnredninger, møbler og vegger. Jeg liker veldig godt å drive med slike sysler. Så godt at venninna mi som jeg tok en kaffekopp med i går mente at jeg skulle “få lov” til å male kjøkkeninnredningen på hennes nye kjøkken. Vel, SÅ moro synes jeg ikke det er, og hadde jeg hatt overskudd og tid hadde jeg nok hatt nok av egne prosjekt.
Men oppussing, og eiendomsinvesteringer gir klikk. Nå raser jeg oppover lista, garantert.
Litt trøtt da vekkerklokka ringte 05.29 i dag morges. Yngste Sønn og jeg hadde sittet oppe og diskutert filosofi til klokka bikka 02.00. Han er en ung reflektert mann, og jeg setter så pris på disse samtalene. Men sånn etter kun 3 timers søvn virker ikke den samtalen så lur akkurat nå.
Vel, vi kom oss opp og etter hvert ut, og etter i fellesskap å ha hugget isen vekk fra Lille Bille , var vi snart på vei. Jeg kjente der jeg satt å kjørte at rask og effektiv is-skraping av bil ikke var den lureste aktiviteten. Ryggen protesterte. Er ikke mye som skal til for tiden.
Da jeg kom hjem tok jeg med meg hundene for å gå en liten tur. Tenkte kanskje ryggen ble litt bedre hvis jeg liksom fikk gått den til. Det var en fin morgen, men glatt! Er det noe jeg er redd for så er det knall og fall. Ikke godt å vite hva jeg kunne klare å ødelegge da. Er det noe jeg ikke har tid, lyst eller anledning til så er det noen nye skader. Så jeg gikk anstrengt og stoltrende med to hunder som dro i hver sin retning. Det var ikke den beste ideen for ryggen sin del, og om mulig var den enda stivere og vondere etter endt tur.
Vel hjemme ble det frokost og en liten ryggstrekk, før jeg tok en dusj og dro til byen. I dag hadde jeg avtalt å møte ei venninne jeg ikke har snakket med på en stund.
Vi har vært venner fra ungdomsskoletida, og det er noen år. Snart 40 når jeg begynner å regne etter. Huff, føler meg alltid så gammel når jeg tar slike regnestykker.
Hun hadde hintet på Fb i går om både huskjøp og en ny kjæreste, så det var på tide med en prat. Så etter et par timers oppdateringer visste jeg alt om hus og ny kjæreste.
Så ilte jeg avgårde til legen. Helt fullt venterom, og jeg belaget meg på å vente en god stund. Til tross for at jeg har bestilt time, praktiserer denne merkelige fine legen min “drop-inn” Så det sitter alltid en god del der som ikke har time, som langt fra er akutt syke og som likevel selvsagt kommer inn til konsultasjon.
Men jeg var heldig. Jeg kom inn ikke alt for lenge etter at jeg hadde time. Noen murret litt, da han ropte meg inn. Sa at de hadde kommet før meg, og hadde ventet lengre.
Da sa han høyt at han så meg så sjelden, at de andre jo var der veldigofte og at jeg til og med hadde ringt og bestilt denne timen lenge før de engang tenkte på at de skulle besøke legen. Det er en rar, fin lege jeg har.
Det ble forlenget sykmelding, råd om å kontakte manuellterapeuten min og en god klem før jeg forlot legekontoret.
Hjemme ventet hundene, og siden Gamle Gubben Grå kom samtidig med meg, tok vi en tur med hundene før jeg flatet ut på sofaen og Gubben tryllet frem middag.
Kjenner at både rygg og i grunn resten av kroppen er temmelig gåen nå. Så det blir pelspledd og sofa til det blir på tide å krabbe til køys.
Sophie Elise er tilbake på bloggtoppen, og jeg er fremdeles ikke på lista. Verden er altså der den skal være en mandag morgen. Egentlig syntes jeg det var litt rart, at Sophie Elise tronet helt der oppe, for hennes siste innlegg var et sånt sponset innlegg med mye produktplassering. DET burde jeg seriøst få meg, noen sponsorer mener jeg. Så er det noen som vil sponse en middels god bunnblogger på vei til bloggtoppen er det bare å skrike ut. Lenge siden sist jeg hadde en sponsoravtale for å si det sånn….
Men så fat jeg ut at Sophie Elise hadde publisert to innlegg i går. Og i det første innlegget hadde hun liksom oppsummert bloggkarrieren sin så langt, eller i det minste bladd seg gjennom startfasen.
Vel, jeg har jo også blogga noen år….
Når jeg blar meg tilbake ser jeg at jeg har blogget i 7 år. Mitt første innlegg var et solid svingslag mot Bente Mikkelsen , som da var direktør for Helse Sør-Øst, og som planlagte å starte året2012 med 5 måneders studiepermisjon i Roma mens helseforetakene startet ett av sine tøffeste økonomiske år med en god del innsparinger jeg stilte meg utrolig kritisk til. Jeg tror ikke jeg hadde mange lesere, og jeg fikk 0 kommentarer.
Saken løstes vel med at Bente fikk møte våren i Roma, men hun slapp å være administrerende direktør i Helse Sør-Øst..for å si det sånn. …
Min første kommentar fikk jeg noen dager senere. Jeg skrev om shopping med Datteren, og den første kommentaren var fra Datteren. Vet ikke om hun fremdeles leser bloggen min? Blir jo ikke toppblogger om ikke engang Dattera stiller opp som leser…
Neste gang jeg fikk en kommentar var en måned senere. Februar 2012. Og det var spennende. Det var en kommentar fra en ukjent “Marit”. Blogginnlegget var en kjærlighetserklæring til Gamlegubben Grå. Jeg har kopiert den under her, for jeg syntes den var nydelig (selvskryt skal en lytte til, for det kommer fra hjertet):
I 22 år har jeg og Gamle Gubben Grå vært kjærester. 22 år, nesten halve livet…. Vi har elsket hverandre varmt og inderlig – og skreket til hverandre i sinne og frustrasjon.. Vi har vandret hånd i hånd og sendt hverandre varme blikk, vi har gått i sinne fra hverandre og smelt dører. Stolte og glade har vi sett tre flotte barn vokse opp. Fylt av sorg og fortvilelse har vi fulgt to små til graven. Livet har ikke vært en dans på roser, men et slit for å få økonomien til å strekke til. Hverdagen til å gå opp. Men det har og vært fine stunder. Middager med rødvin og stearinlys etter en slitsom kveldsvakt. Tannpuss under en stjerneklar himmel på fjellet. Den trygge armkroken din foran peisen når Duracell-kaninen har gått tom for batterier. Lange samtaler med familie og venner rundt spisebordet. Mang en gang har jeg hatt lyst til å gi opp. Byttet han inn i en nyere modell. Graset har sett grønnere ut på den andre siden av gjerdet. Men så har han sett på meg, slik bare han kan se på meg. Med det lune smilet som fyller hele ansiktet og de søte smilerynkene rundt øynene. Jeg har kjent den varme og trygge hånda hans på skulderen min og tenkt på alle gleder og sorger vi har delt. Hvordan han har vært der for meg de gangene livet har vært i oppløsning. Et livslangt samliv er aldri en dans på roser. Ingen går gjennom livet uten å møte motgang. Det finnes alltid gras som ser grønnere ut på andre siden av et gjerdet. Men kjærlighet er å vite at du har en der som kjenner deg med dine sterke og svake sider, og er glad i deg akkurat slik du er. En som vil stille opp for deg og støtte deg når livet er vondt og vanskelig. En som vet når du trenger en hand på skulderen, en klem eller bare det at noen tar hånden din. Kjærlighet er alle de små tingene som binder to hjerter sammen, glimtet i øynene. de små berøringene. Kjærlighet det er deg og meg.
“Marit” som kommenterte dette innlegget, er fremdeles ofte innom og kommenterer. Og jeg kommenterer hennes innlegg på bloggen “Midtlivskrise”. Litt rart at vi har fulgt livene til hverandre i 7 år, men aldri truffet hverandre.
Vel, dette var litt om min spede start som blogger.
