“Alle” som betyr noe var på åpningen av The Hub, Stordalens nye hotell, har jeg fått med meg. Jeg var ikke invitert.  Og hotell-bildet mitt er ikke fra The Hub, men fra en restaurant i Praha. Bildet er fra i fjor .Jeg har ikke vært ute og reist på en stund. ikke er jeg på bloggtoppen heller.

Men Sophie Elise er tilbake på toppen av lista.  Og hun var påThe Hub.
Hu og kjæresten og resten av jet-set gjengen koste seg på hotellet på torsdagskvelden og overnattet i suiter på hotellet til fredag.  Stordalen får mye reklame av en slik event, og bildene viser en fantastisk flott 2 etg. suite.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

For mange kan det glansbilde-livet Sophie Elise og andre influensere lever virke provoserende på vanlige mennesker.  Forskjellene blir liksom litt tydelige.  Hvem leier seg en suite i egen by for å sove etter en fest, liksom.  Mine egne betraktninger hver morgen viser jo med tydelighet forskjellene, og jeg vet mange opplever meg som misunnelig.

Vel, det er jeg ikke.
Sophie Elises innlegg fra the Hub var et sponset innlegg.  Kjendis festen og hotellovernattingen var jobben hennes.. Alt betalt av oppdragsgiver Stordalen, og mulig noen andre sponsorer av klær og sminke.  Kanskje ville hun og kjæresten heller sittet hjemme i joggebuksa, spist Grandis  og sett på Netfix.  Men det gir ikke klikk, penger i kassa og fortsatt berømmelse.
Jeg håper at hvis en ordentlig toppblogger skulle slenge innom bloggen min, håper jeg de forstår at det ikke nødvendigvis er dem som enkeltpersoner jeg harselerer med, men mer selve konseptet.  De utnytter et marked som er der, de tjener penger fordi noen ønsker å sponse dem. De vet sikkert og at det gjelder å stå på mens de har en markedsverdi, og at den fort kan utebli.  Det er en jobb, men det er en tøff og usikker jobb uten det sikkerhetsnettet vi andre har i våre kanskje langt mindre lukrative stillinger.

Gjengen fra Rødt drar til Oslo i dag for å markere Kvinnedagen.  Delta i det store toget.  Det forventes rekordoppslutning. Jeg blir hjemme.  8. mars har liksom aldri helt vært min greie. Det er sikkert politisk ukorrekt å si noe slikt for ei som er plassert så langt ute på venstresida som det jeg er.

Jeg er glad for at noen har tatt kampen og kjempet frem alle de rettighetene jeg tar som en selvfølge i dag  Stemmerett. Rett til utdanning. Ja kort sagt det at jeg tar det som en selvfølge at det ikke er noe jeg ikke kan gjøre like greit som en mann. (Bortsett fra noen fysiske forskjeller, jeg tipper du skjønner poenget.)  Jeg kan godt hylle de som har gått foran og tatt kampen.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg vet og at det er mange kvinner i mange land og mange kulturer som ikke har disse rettighetene som jeg tar som en selvfølge. Jeg kunne gått i tog under en parolen for å støtte dem. Men jeg er for pragmatisk. Jeg tror nemlig ikke at unge jenter i India får det så mye bedre om jeg og 1000 andre kjerringer går i tog i Oslo.

Abortloven. Endring av §2c. Vel, det er ikke min kamp. Kvinnens rett og kvinnens kropp. Hva med barnets rett? Sorteringssamfunnet. Passer ikke med tvillinger. Jeg vil ha en søt liten jente. Fjern den ekle gutten. Jeg får assosiasjoner til Kina og ett barnspolitikken. Eller drømmen enkelte kvinner har om å designe det helt perfekte glansbilde-livet.  Jeg vet, heller ikke her passer jeg og holdningene mine inn på venstresida.

Jeg mener helt ærlig at en kvinne i dag kan oppnå det samme som en mann. Hun må bare ikke være så opptatt av at hun er kvinne. Jeg hørte på radioen i dag om en kvinnelig toppleder. Hun var den første kvinnelige topplederen i den bedriften. På styrerommet hang det bilder av alle de tidligere lederne. Første gangen hun kom inn i det rommet følte hun det rart at hun dom kvinne skulle kunne ha den stillingen. Hun passet liksom ikke inn.

I formannsskspssalen i rådhuset henger det malerier av alle de tidligere ordførerne i kommunen. Første gang jeg entret salen følte jeg ærefrykt over å være i rommet. Være en del av de som bestemmer. Men i de 8 årene har jeg aldri tenkt så mye over at alle de på maleriene er menn.

Når vi skal velge ny ordfører til høsten er det ikke viktig for meg å gi min støtte til den kvinnelige ordførerkandidaten bare fordi hun er kvinne.  Jeg ønsker meg den ordføreren som jeg tror gjør den beste jobben. Da har det lite å si om du sitter eller står når du pusser.

Sånn tenker jeg når jeg er med på rekruteringen også. Jeg er opptatt av å finne den rette kandidaten. Det er ofte en kvinne, men aldri fordi hun er kvinne.

Datteren kom hjem fra barneskolen en dag for en del år siden. Hun var så sint at hun dirret. Hun følte seg urettferdig behandlet, diskriminert, av læreren fordi hun var jente og ville at jeg straks skulle ringe rektor.

Læreren hadde sagt at mens guttene måtte løpe 100 meteren på 15.9 sekunder for å få gullmerke holdt det at hun som jente løp på 16.4.  Hun følte seg indignert og tråkket på. Hvorfor stillte ikke læreren de samme kravene til henne?  Selv den dag i dag blir Datteren virkelig provosert av denne uretten.

Jeg synes det er bra at Datteren reagerer når hun får fordeler bare fordi hun er jente. Da har vi oppnådd mye når det kommer til likestilling.

Hadde jeg blitt med gjengen fra Rødt til Oslo i dag er det en parolen jeg kunne tenkt meg å gått bak.  Den om #metoo ut av skolegården. Det at jenter i dag bli definert som pulbare, hore og billig sier noe om holdninger hos unge gutter som ikke er greit.  Jeg tror at en haug med sinte jenter, gjerne unge jenter langt under min alder bak slike venner, med plakater mot slike holdninger kunne være en vekker for gutter og unge menn. Få de til å tenke, og kanskje endre adferd.

Vel, kanskje trenger vi 8.mars fremdeles. De andre får gå i tog. Jeg kommer sterkere tilbake på 1.mai.

Gratulerer med dagen kvinner.

I går var dagen så travel at jeg knapt rakk innom bloggen, så noe topplisteplassering ble det ikke på meg. Likevel er jeg overrasket og glad over hvor mange av dere som var innom og leste mine små betraktninger. Tusen takk!

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Isabell Raad hadde nok også litt å ta seg til, for hun rakk ikke å poste et eneste innlegg. Likevell troner hun på bloggtoppmista. Livet er ikke alltid rettferdig.

Du som leser denne bloggen jevnlig har sikkert for lengst forstått at det ikke er jeg som skal til Dubai. Men selvsagt Isabell Raad. Jeg, jeg blir sittende her i snøhaugen jeg.

Dubai… Bytte ut 20 cm våt, tung nysnø med varme sanddyner….  Bytte ut 0 grader vått drittvær som trenger seg inn i hvert minste ledd og gjør at kroppen verker som besatt med tørr, varm ørkenluft….  Bytte ut snø, regn og sludd med steikende sol…. Høres i grunn fristende ut, ikke sant?

Jeg tar en kikk inn på nettbanken. Kanskje jeg bare skulle ta med meg Gamle Gubben Grå og dra avgårde. Få litt forandring i helga. Ikke til Dubai kanskje, men bare vekk litt. Vi to. Det hadde vært utrolig godt. Vi hadde fortjent det.

Det er fire dager til lønning.  Beløpet på kontoen min er nok til å fylle en halv bensintank, og bensinsignalet på dashbordet har alt begynt å blinke. Tror ikke det rekker med halv tank til Dubai.

Så da blir det ut i snøværet. Det har kommet så mye nysnø i løpet av kvelden og natta at det er med nød og neppe jeg ikke kjører meg fast på gårdsplassen. Trodde mars skulle være en vårmåned!?!

Får kjørt Yngste Sønn på jobb. På vei hjem svinger jeg innom Esso for å fylle tanken.  Hvor er lommeboka? Åh. Jeg slår i rattet. Den ligger i den store veska med alle papirene. Det var jo møtedag i går. Den veska står på skrivebordet i gangen.

Jeg kjenner samtlige muskler i nakken stramme seg. Alle ledd verker allerede. Dette er som så ofte før ikke min dag.  Har jeg nok bensin til å komme hjem, hente lommeboka og så komme meg ned til byen og bensinstasjonen igjen? Jeg er usikker. Med min flaks blir jeg stående bensintom på værst mulig sted. Have been there, have done that.

ÅÅÅHH. Jeg orker snart ikke snø, kropp, bil alt. Det har vært to lange dager. Jeg er sliten. Det er rett før tårene kommer.

Det å grine hjelper ingenting.  Hvor mye er klokka? Ikke riktig 7. Gamle Gubben Grå hår ikke begynt å jobbe ennå. Jeg ringer mobilen. Den er skrudd av. Jeg får bare svareren.  Jeg banner lavt mens hjernen går på høygir. I gamle dager hadde jeg nå ringt Mamma. Mamma løste alltid utfordringer på strak arm.  Men det er ikke noen Mamma å ringe. Jeg må klare meg selv.

Hm. Hvis telefonen til Gubben er skrudd av kan det bety at han ikke har skrudd den på ennå. Noe som igjen betyr at han ikke har dratt hjemmefra. Han pleier ikke dra før klokka har passert 7. Jeg prøver hustelefonen.

Og Gubben svarer. Gubben møter meg på bensinstasjonen med lommeboka. Det blir bensin på tanken. Halv tank, det holder til lønningsdag. Vi har mat både i kjøleskap og fryser. Det blir ikke Dubai i helga, men vi kan fyre i peisen og kose oss i Drømmehuset.  Jeg gir Gamle Gubben Grå et kyss på kinnet der på bensinstasjonen. Livet er ikke så værst.

“Kommer det ett snøfnugg til så klikker jeg!” er min avskhjedshilsen til Gubben. Smilehullene kommer frem i ansiktet hans. Smilerynkene jeg er så glad i også. Han ser opp mot snøfillene som danser mot himmelen. “Da må du bare sette i gang og klikke”, sier han. Jeg smiler tilbake. Vår form for humor. Dette blir en fin helg.

Snøen laver ned, kroppen verker, livet er kjipt. Å du hvor gjerne jeg skulle pakke kofferten og sette nesa mot varmere strøk.

Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen, og jeg er atter ute av lista.  Isabell booka to reiser i går. En til Dubai neste helg (andre gangen til Dubai i år) og så skal hun videre til LA og Las Vegas ei ukes tid etter at hun kommer hjem fra Dubai. Skal feire bursdagen sin, og alle må jo forstå at den feiringa blir så mye kulere hvis den skjer i Vegas.

Jeg skal til Drammen.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Kjøre på slapsete vinterveier i vekslende snø og regn. Var i Drammen på møter i går og. Det kalles jobb.

Etterpå skal jeg en tur på Rådhuset. Det er tid for kommunestyre, og siden vår representant er et sted med sol og varme får jeg lov å møte. Det har jeg tenkt å gjøre forsøk på å stoppe utbygging av noen boliger på ei lite egnet tomt, forhindre at dagtilbudet til noen av våre svakeste grupper blir overført til et AS, og kjempe enkeltmenneskers sak mot et stort asiatisk selskap fra Hong Kong.

Er det energi og fremdeles noen timer igjen av dagen skal jeg spise middag med en av mine beste venninner etter møtet i Kommunestyret.

Men nå må jeg reise. Drammen venter!

I 1985, det året Bobbysocks vant Melodi Grand Prix med “La det svinge” og “Levva livet”med Åge Aleksandersen lå på1.plass på VG lista, var denne gjengen russ.  Jeg er hun i turkis genser på midterste rad.  Det er nok ganske stor forskjell på russetida vår, og russetida slik den fremstår i dag.

Martine Lunde som er på bloggtoppen i dag tar et oppgjør med trenden hvor man stemmer over hvem som er kul nok til å få være med i russebilen.  Hun skriver et krast og tankevekkende blogginnlegg, og fortjener plassen på toppen av lista. Så får det ikke hjelpe at jeg må nøye meg med en 93.plass.

Jeg tror ikke det var noen slike avstemninger for å få være med på russebilene den gang da. Jeg vet ikke, jeg var ikke kul, og hadde aldri nådd opp i en slik avstemning. Ikke var jeg med på en noen russebil heller. Venninna mi fra parallellklassen herja rundt i hennes oransje Lada eller min mammas gamle Volvo Duet.
vondt Jeg er utrolig glad jeg ikke var ung i en tid da avstemninger, likes og følgere på Instagram avgjorde hvor kul eller lite kul du var.  Det må være ekstremt vondt for de ukule å vokse opp i dag.  Jeg har alltid vært blant de ukule- det kunne være tøft nok på min tid, men nå blir det liksom så målbart.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Ikke sånn å forstå at alt bare var fryd og gammen i 85.
Nei, vi visste godt hvem som var kul, mindre kul og total ukul den gangen og.

Denne gjengen på bildet var en av totalt 6 parallelklasser på vår videregående skole.  I 2010 var det 25 år siden vi var russ. Det ble innbudt til en stor re-union.  Bilder fra festen ble slått opp på midtsiden av lørdagsutgaven av lokalavisa helga etter.
Jeg mottok aldri noen invitasjon.
Jeg tok ikke det så tungt.  Tror neppe jeg hadde gått. Venninna fra parallellklassen, hun med Ladaen,skulle ikke dit.
Tenkte kanskje at de ikke hadde “funnet” meg. Jeg har skiftet etternavn, og flytt en del, men burde være rimelig enkel å “finne” hvis man virkelig ønsket.  Bor jo i byen jeg vokste opp og har arbeidet på byens sykehus i mange år.

En av de andre på bildet som heller ikke ble bedt, og som jeg har en del kontakt med, ville undersøke saken nærmere.  Ikke minst fordi hun hadde vært i kontakt med flere fra den gamle klassen som ikke hadde mottatt noen invitasjon.
Sjokkert kunne hun fortelle meg sammenhengen.
En fra hver klasse satt i den store festkomiteen. Og disse seks fikk i oppdrag å oppspore å sende invitasjon til “sin” klasse. Hun hadde da tatt kontakt med den fra vår klasse som hadde hatt ansvar for å sende ut invitasjonene og spurte hvorfor så mange av oss ikke hadde fått noen invitasjon.
Svaret var såre enkelt.  Vedkommende hadde bare bedt de som var “en del av gjengen”, hun trodde at “vi som ikke var så kule, og ikke helt hadde vært en del av miljøet ikke hadde noen interesse av å delta!.
Dette klarte altså en 44 år gammel person å lire av seg 25 år etter russetiden.

Vel. Når det gjaldt meg, hadde jo vedkommende i grunn rett.  Jeg hadde ikke så stor interesse av å møte den gamle gjengen.  MEN det er en avgjørelse jeg i grunn kunne tenke meg å ta selv. Altså å bli bedt og så selv avgjøre om jeg hadde noen interesse av å gå eller ikke.

Jeg var ukul i 1985.  Men jeg har levd et ganske spennende liv siden den gang.  I grunn oppnådd ganske mye.
Det har flere av oss ukule gjort.  Det er ikke alle de kule som har gjort suksess.
Til neste år er det 35 år siden vi var russ.  Hvis det blir arrangert fest, håper jeg alle blir invitert.
Det kan jo tenkes at vi ukule har blitt kule og viss versa.

Jeg lengter etter vår, og er på desperat leting etter hvert minste vårtegn.  Så i formiddag labba jeg av gårde på tur med hundene for å se om jeg kunne finne litt bar og noen gåsunger for å lagelitt pynt til trammen.
Jeg gikk selvsagt ikke på E16, som dette bildet er tatt, men i stedet innover Vågårdsbygda.

Fant noen gåsunger, og var veldig fornøyd med det.  Nå mangla jeg bare litt bar for å få laget den pynten jeg hadde tenkt, og der borte i veikanten sto det og en gran med kvister det gikk an å nå opp til.
Jeg knakk av noen kvister og samlet de til en bukett. Fornøyd og glad skulle jeg ta å knekke av en kvist til, strakte meg litt og satte tyngden litt mer på benet som sto på snøplogkanten.

Den råtne snøen ga etter for trykket av et tresifret antall kjerring-kilo, foten forsvant, og jeg ramla overende i grøftekanten.  Med et hundebånd i hver hånd, to hunder som dro i hver sin retning og en fot som plutselig var forsvunnet ned i et dypt hull av snø var det ikke bare å komme seg opp.
Det er ei grøft akkurat der jeg valgte å  sette foten, og snøen rakk nå godt over kneet.  Og selvsagt var det det “gode” beinet som var begravet.  Det høyere benet mitt er lite brukanes til å sette full tyngde på.  Det gjør vondt, og faren for at det skal gi etter er stor.  Virket heller ikke så veldig lurt å flytte dette beinet opp i grøfta for så å legge full tyngde på det.  Noe sa meg at snøen ikke ville bære så mye mer vekt der heller.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg satt jo på rompa allerede, så jeg forsøkte åta beinet opp igjen fra hullet mens jeg likevel satt der. Det gikk ikke. Foten satt godt fast..  Å skrike etter hjelp, eller sitte der til det dukket opp noen virket heller ikke som en god ide.  Vågårdsbygda er liksom ikke Karl Johan, og en grå tirsdag med lett snødrev kan det i verste fall gå timer mellom hver gang noen skal ut eller inn av bygda. Ikke var det sikkert det var noen hjemme i de få husene i nærheten heller.
Jeg hadde riktignok akkurat møtt en eldre nabo og vekslet noen ord. Men han var 87 år og hadde gått inn igjen for en kaffekopp etter dagens rusletur.  Huset hans lå noen hundre meter unna. Jeg tror ikke han ville høre mine rop, eller være til særlig hjelp.
Det ville og være temmelig flaut og sitte her hjelpeløs i grøfta hvis det mot formodning skulle dukke opp folk. Husk, jeg skal jo liksom inn både i kommunestyret og fylkestinget.  Kjerringa som fikser alt hjelpeløs i ei grøft, nei der gikk grensa!

Så med hendene gravde jeg frem foten.  Den hadde kilt seg fast under noen greiner, men jeg fikk da lirket den ut uten å grave opp hele skauen.
Nå var det bare å komme seg opp i stående stilling.
Med min begredelige kropp er det ikke bare bare å komme seg opp fra bakkeplan.  Det vet jeg av erfaring.
Jeg kom meg da opp, selv om det umulig kan ha vært et grasiøst syn.
Med iskalde hender, (hansker er for pyser), våt buksebak, og en utrolig vond ankel haltet jeg hjem.
Det som var mest skadet var nok stoltheten, men NÅ vil jeg ha vår!

Fremskrittspartiet og Apple krangler om retten til å bruke et eple som merkevare.
I redselen av å bli saksøkt av både den ene og den andre torde jeg ikke en gang ha et bilde av et rødt eple når jeg skulle illustrere denne saken.

Litt rart kanskje, at en internasjonal  IT gigant og et norsk politisk parti sloss om den samme logoen.  Jeg mener når jeg ser en plakat med et eple det er tatt en bit av, tenker jeg automatisk på IT, men ser jeg er eple med en liten f, tenker jeg på et parti som har helt feil politikk. (Det er det f en står for.)
Nåe jeg tenker mer over denne logostriden og forsøker å finne sammenhengen mellom et eple og IT, eller et eple og Fremskrittspartiet blir jeg lite klok.

Siden jeg er mer interessert i politikk enn i IT, er det Frp og deres logo som opptar tankevirksomheten min mest. Hva har et eple med Frp å gjøre?
De er jo liksom verken bonden eller gartnerens parti. Ikke er de et typisk miljøparti eller et sunnhetsparti heller…
Jeg har alltid tenkt på den smiskete eleven som gir læreren eple for å oppnå bedre karakterer, men vet ikke om Frp mener at logoen sin er et tegn på bestikkelser… Tviler på det.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Neste spørsmål.
Hvorfor er eplet rødt?
Burde vii Rødt saksøke dem fordi de har “stjålet” fargen “vår”?

Vel siden Rødt har en stjerne burde vi kanskje være litt forsiktige Det er jo mange som har pentagrammet som sitt symbol.

I gamle tider ble pentagrammet eller marekorset brukt som et symbol for beskyttelse mot Mara.  Mara var ei vette, et kvinnelig vesen som la seg over folk i søvne så de fikk en følelse av å bli kvalt.  Mara var og opprinnelsen til ordet mareritt.  Litt sånn som Erna, Siv, Trine og Bollestad…..

NRK skal ikke spille musikk av Michael Jackson de neste to ukene.  Jeg hører det fører til lytterstorm og et villt engasjement i kommentarfeltene.  Jeg tror det går helt greit.   Hadde man ikke sagt noe om det, tror jeg ingen hadde savnet Michael Jacksons musikk på NRK en fjorten dagers tid. Det blir litt som med Lohingren sjokoladen.  Hvis den bare helt stille og rolig hadde forsvunnet ut av sortimentet, hadde ingen savnet den.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Nå skal det sies at jeg aldri har vært noen stor fan av Michael Jackson.  Men jeg er blodfan av Åge Aleksandersen. Når NRK spiller Åge på radioen, hender det nok at volumknappen blir skrudd en anelse høyere og jeg gauler med.  Spiller man på radioen noe musikk fra min ungdom, for eksempel “Lady in red” med Chris De Burgh kan det også forekomme dansetrinn. Men om det ikke blir spilt Åge på radioen på en fjortendagers tid tror jeg ikke at jeg hadde tenkt så mye over det.
Så hvorfor så big-deal om Michael Jackson får noen dagers fri fra eteren?

Mihael Jacksonvar en stor artist, såpass skjønner jeg.  Men er det virkelig krise om han ikke blir spilt på NRK i to uker?  Er han så stor at verden ville bli ulevelig om han ikke blir spilt på Norsk Rikskringskasting en 14 dagers tid?  Det er jo ikke noe forbud mot å spille han på Radio Norge, P4, eller på hvilke andre plattformer du måtte ønske.
Du kan laste ned all musikken hans, børste støv av de gamle CD; LP ; eller MC og høre Jackson så mye du vil – bare ikke på NRK:  Hva er problemet?

Selv om noen sikkert mener at Michael Jackson i likhet med Elvis lever, tror jeg de fleste av oss mener at han forlot denne verdenen en junidag for snart 10 år siden.
Jeg husker jeg hørte nyheten på radio (Jada, på NRK) og ble utrolig “skuffet.”
“Skuffet” over at det “bare” var Michael Jacson som var død – og ikke Jens Stoltenberg.

For at den siste setningen skal gi mening, må det nok litt mer forklaring til. Men først vil jeg slå fast at jeg overhode ikke ønsker Jens Stoltenberg død. På ingen måte!
Men denne junidagen da nyhetssendingene var fulle av Michael Jacksons død hadde jeg arbeidet natte vakt.  Jeg lå og sov inne på soverommet. Døra til soverommet sto på gløtt så Kjøteren og den andre hunden vi hadde da kunne komme inn til meg uten å vekke meg. Radioen sto som vanlig på på kjøkkenet.  Jeg sov ikke så hardt etter nattevakta, hadde sluttet med det, lå mest og dormet, og fikk med meg litt av det som skjedde på radioen.  Jeg fikk med meg at en eller annen var død, og at det var en han, og at han var 50 år.  Men jeg hørte ikke så godt etter. navnet fikk jeg liksom ikke med meg der jeg lå og døste.  Hjernen registrerte nok ikke ordet  Michael Jackson i like stor grad som ordene “død” og “50 år” .Men hjernen min er slik at den arbeider med å gi broker av informasjon en mening, så jeg ble liggende der halvveis i drømmeland, halvveis våken og reflektere over hvem som var 50 år og som ved sin død kunne gi nyhetsreporteren dette alvorlige, sorgtyngede preget på stemmen.  Jeg så for meg mørk dress, svart slips og ekstra nyhetssendinger på alle kanaler.
Kongen var godtover femti. Han hadde passert 70…
Kronprinsen var knapt 40….
Jens Stoltenberg.  Statsministeren vår. Han hadde fylt 50 tidligere dette året. Min sovende hjerne konkluderte med at det nok var Jens Stoltenberg som var død.  Jeg syntes det var litt trist, Stoltenberg er en fyr jeg har respekt for. I tillegg har jeg en gang kjørt heis sammen med Jens Stoltenberg. Hele tre etasjer.

Du kan tro jeg ble “skuffet” da jeg våknet til live og fant ut at det “bare” var Michael Jackson som var død.  En nyhet jeg mente mer var verdig en notis på siste siden enn en alvorspreget nyhetsoppleser i sort dress.

Det kan sludde, det kan regne det kan være en så kjip tirsdag det bare vil, inne i meg skinner sola.  For jeg er på bloggtopplista også i dag og for en plassering! Nummer 72!  Dette går veien!  Rødt har gode målinger for tiden og, bare nevner det.

Ny blogger for meg har entra toppen av bloggtoppen. Stina.  Hun er 25 år, blogger på heltid, bor i andefjord og er med på Bloggerne på TV. I går postet hun et innlegg om 5 av uvanene sine, og   havnet dermed på toppen av lista.

Nå er jo jeg høy på meg selv i dag etter å ha oppnådd 72. plass på bloggtopplista, Rødt er i medvind, våren i anmarsj og kroppen verker litt mindre i dag enn i går.  Det er vanskelig å finne noen negative sider overhode med denne kjerringa akkurat nå, men noen sjarmerende uvaner har jeg kanskje…

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

1.Jeg rer aldri opp senga mi.
Gamle Gubben Grå kommer fra et møblert hjem, og rer alltid opp sin halvdel av dobbelt-senga. Jeg bare dytter dyna til side og står opp.

2, Jeg parkerer skoene mine over hele huset.
Ikke så mye nå om vinteren. Da setter jeg uteskoene i entreen, gangen eller på badet. Men om sommeren når alle dører står oppe og vi går ut og inn hele tiden parkerer jeg crocsene på kjøkkenet, joggeskoa ved spisebordet, sandalene på terrassen eller et helt annet sted, og hvilke sko som er hvor varierer også mye.

3, Jeg glemmer ofte å skylle av middagstallerkenen min.
Gamle Gubben Grå og hans bakgrunn fra det møblerte hjemmet på beste Oslo Vest irriterer seg utrolig mye over det.

4. Jeg bor i bilen
Bilen er min “hule”, der slenger jeg fra meg tomme colaflasker, godtepapirer, klær osv.  Det å ta det ut av bilen derimot er mye vanskeligere.

5. Når jeg er engasjert snakker jeg på inn- og utpust.

I går lavet snøen ned i tunge, våte filler.  I dag regner det.  Å, jeg virkelig hater dette været!
Ok at regnet gjør at snøen forsvinner raskere.  Det er jo bra, men det hjelper liksom ikke akkurat nå.

For den råe lufta setter seg godt i kroppen.  I hvert eneste ledd, og hver eneste knokkel føles det ut som.  Ikke bare i det ødelagte kneet, i de ødelagte albuene og den alt for slitne ryggen. Men i hvert eneste ledd. Høyre tommel verket som besatt i sted. Ja , hele meg.!

Det ble flere timer sammenkrøpet under pelspleddet i dag.  Alt gjør vondt.

Det er mars. Det blir vår. Hold ut.