Folk sier klart i fra. Nok er nok. De ønsker ikke flere bompenger. De har fått mer enn nok av denne usosiale skatten som melker bilistene for ekstraskatt som går fra alt fra veier, til grønne sykkelstier milevis fra nærmeste bom. Folkeaksjonen Nei til bomringer er det største partiet på meningsmålingene i Bergen. I byr som Arendal og Drammen snur politikerne og skroter veipakker de før har vært for. De vet det nærmer seg valg. Det gjelder å sikre taburettene.
Hvis du er som folk flest eitrende lei bomringer, men usikker på om Folkeaksjonen mot bomringer er det partiet som har den beste politikken når det gjelder for eksempel skolepolitikk og eldreomsorg, ja da skal du vite at det går an og stemme på etablerte partier som også er i mot bompenger.
Alle vet jo at Frp er i mot bompenger. Alle vet jo at Frp sitter i regjering, og bygger den ene bommen etter den andre. Frp har altså mistet litt av troverdigheten når det gjelder å være bompengemotstandere.
Minner derfor på at også Rødt er i mot bompenger. Det er en usosialform for skattelegging, hvor man ikke bidrar etter evne, men dårligst hvor de med lavest inntekt og dårligst råd bidrar uforholdsmessig mer enn andre grupper til veibygging, kollektivtrafikk og sykkelstier.
Rødt har ofte også den beste skolepolitikken og er gode på å få fokus på gode og trygge tjenester i eldreomsorgen. Vi setter mennesker og ikke bunnlinja i fokus når vi finansierer tjenestene.
Jeg har seriøst verdens styggeste nese! Har alltid hatt komplekser for den. Verst selvsagt da jeg var ung. Nå tenker jeg ikke så ofte over det. Men nesa mi er og har alltid vært stygg. Brei og litt stor, også mangler det liksom litt brusk opp på neseryggen, mot nesebeinet. Det er ikke tull!!! “Hekse-nese” sa han nye gutten i sjette klasse da jeg var 10. “Du mangler nesebein” sa optikerlæreren det året jeg gikk på grunnkurs optikk. “Umulig å tilpasse briller pent på deg” la han til. Så der har du grunnen til hvorfor jeg myser meg gjennom livet og ikke for lengst har briller.
Jeg var hos en øre-nese-halslege en gang som barn og. Sendt dit av skolelege og logoped. De mente jeg hadde en “nasal” stemme. Jeg husker at legen stakk pinner i nesa mi, og kom med noen gullkorn. Noe var galt, som min mor mente var tull. Jeg husker ikke hva. Det har alltid vært så mye galt med meg, skikkelig feilvare. Jeg var født skjeløyd og med hjertefeil. En tid trodde de jeg hadde klumpfot, men det viste seg heldigvis bare å være ordentlig plattfot. Så fikk jeg en øyesykdom som de trodde skulle gjøre meg blind, men som heldigvis ikke har gjort det ennå. Så var det denne nasale stemmen, og det alt for korte tungebåndet som logoped og skolelege hang seg opp i. Senere var det skjev rygg, en sliten og vond rygg, to knekte albuer, et ødelagt kne før nå altså diabetes. (Tror jeg har fått med det meste…)
For Sophie Elise skriver om nesa si, og er på toppen av bloggtopplista. Hun har operert nesa si – igjen. Tredje gangen hvis jeg forstår riktig. Sophie Elise hadde som meg komplekser for nesa si, og fikk operert den slik at det ble en søt, liten nese akkurat slik hun hadde drømt om. Den hadde bare en feil. Det var vanskelig å puste med den. Og siden det liksom er noe av vitsen med neser, at man skal puste med dem, så ønsket hun å rette på det. Forståelig nok. Men operasjonen ble ikke vellykket. Nesa ble stygg og skjev og tettere enn noen gang. Nå har h7n vørt i New York, svidd av noen hundretusen og fått tilbake den nesa hun hadde fått fra naturen av, sånn ca. Forhåpentligvis funker den også til å puste med.
Jeg har som sagt alltid hatt komplekser for nesa mi. Har riktignok ikke tenkt på det på noen år før neseinnlegget til Sophie Elise dukket opp. Men det er ikke Sophie Elise som har gitt meg komplekser. Det har jeg klart helt selv. (Med litt hjelp fra han gutten i 6. klasse.) Jeg har heldigvis aldri fiksa på den.
Jeg vokste opp i en annen tid. Man la seg ikke under kniven for å fikse på alt man i tenårene ikke var fornøyd med. Man lærte seg å akseptere seg selv med de gode og mindre gode sidene man hadde. Bruke sminke til å fremheve det man var mest fornøyd med, og dekke over det man var minst fornøyd med.
Klokka nærmet seg 19 en lørdagskveld. Jeg gikk med raske skritt over den nesten fulle parkeringsplassen på Kiwi.
Ut fra baksete på en bil hoppet to små glade barn. Sånn rundt 5 til 7 år. “Og så må vi huske å kjøpe yoghurt til BarneTV…” sa den lille jenta i sommerkjole. Jeg smilte for meg selv. Fremdeles ser barna frem til lørdagskvelden, Barne-TV og godteri. Synes kanskje valget av yoghurt som Barne-TV godt vær litt sært. I min tid var yoghurt sunt, og lørdagsgodt laget av store mengder sukker og unaturlige fargestoffer.
Så kom jeg til å tenke på klokka. Den var nærmere 19. Barne-TV var for lengst i gang da jeg var barn. Lørdagskvelden hadde begynt, og barn og voksne var hjemme, på besøk, på hytta eller i hvertfall ikke på en matbutikk klokka 19 en lørdagskveld. Matbutikk? Butikkene stengte klokka 13 på lørdager og etter det var det helg og – også for de som arbeidet på butikk.
Men parkeringsplassen var full av biler, det var fult av folk inne i butikken og alle kassene var i bruk. Det var ikke bare jeg og den lille jenta i sommerkjole med familie som var på Kiwi denne lørdagskvelden. Hvem var de alle sammen? Og hvorfor var de ikke hjemme og nøt lørdagskveld og helgefri?
Jeg ble sittende i bilen og studere de som gikk ut og inn av butikken mens jeg ventet på Yngste Sønn som fremdeles var inne på Kiwi. Noen løp inn og kom raskt ut med den ene tingen de hadde glemt. Fløte til sausen, eller et brød. Så dro de raskt hjem og fortsatte lørdagskosen. Ungdommer på vi til forspiel som rakk innom Kiwi for å få med seg en sixpack eller tre før ølsalget stengte. Klare for en lørdagskveld og natt sammen med venner. Et pent kledd eldre ektepar gikk inn, og kom etter kort tid ut igjen med en blomsterbukett før de kjørte videre. Sikkert på vei til en middag hos venner. Alle disse hadde i grunn god grunn til å handle akkurat nå.
Men hva med alle oss andre, og vi var i flertall. Vi som sto i kø med fulle handlevogner når det nærmet seg Dagsrevytid en lørdagskveld? Hvem er vi, og hvorfor velger vi å bruke lørdagskvelden på å handle kolonialvarer? Har vi ikke noe mer fornuftig å gjøre en lørdagskveld?
Jeg vet ikke. Jeg har ikke svaret. Jeg var der selv.
Ungdommen i dag har tilsynelatende et enormt klimaengasjement, og jeg fryder meg over det. Ungdommen reagerer, skulker skolen og demonstrerer! Det gleder meg – veldig!!
Ikke det at jeg er så opptatt av klimaspørsmål. Alt for lite i følge ungdommen antageligvis, selv om jeg var med på å få Landsmøte til Rødt til å stemme nei til vindkraftanlegg på land.
Det er engasjementet mer enn klimasaken som gleder meg.
Men så er det foreldrene da…. Foreldre av i dag som helt klart har misforstått sin foreldrerolle. For når ungdommen gjør opprør og demonstrerer mot foreldregenerasjonen og tidligere generasjoners synder og unnlatelser, ja da skal foreldregenerasjonen riste uforstående på hodet, komme med noen kritiske motargumenter eller i beste fall skanne seg. Ikke gå forrest i toget og demonstrere sammen med ungdommene. Støtt dem gjerne i deres kamp, gi dem tommel opp for å delta i skolestreiken. Men la ungdommene ha opprøret sitt i fred.
Og la nå ungdommen få lære å ta ansvaret for sine egne politiske valg. De velger å streike, skolestreik. Og får da selvsagt fravær når de ikke dukker opp på skolen. Har man for stort udokumentert fravær, eller ugyldig fravær om du vil, kan det få konsekvenser for karakterene eller om man i det hele får karakterer i ett eller flere fag. Hvis det er prisen ungdommen er villig til å betale for sitt politiske engasjement, så lå de få lov å betale den prisen. La de få bevise at klimaopprøret er ekte og noe de virkelig ønsker å kjempe for. Kjære foreldre, slutt med å fabrikere falske unnskyldninger for ungene deres. Slutt å gi dem fantasifulle meldinger for hvorfor Henrik og Sara ikke er på skolen. Lær ungene deres å ta konsekvensene av sine egne valg.
Verden var litt enklere i gamle dager. Da Gamle Gubben Grå og jeg ble kjærester, en gang i forrige århundre ble vi ikke sammen mens filmkameraene filmet oss 24 timer i døgnet innestengt på et hotellområde. Heldigvis! Da vi flyttet sammen etter noen måneders bekjentskap, var det jo noen i den nærmeste kretsen som hadde sine kommentarer. Men de fleste holdt dem for seg selv. Jeg slapp å forholde meg til kommentarfelt og hva anonyme, ukjente mennesker måtte mene. Heldigvis!.
Sofie Karlstad er på toppen av bloggtopplista i dag. Hun og samboeren traff hverandre inne på Paradise Hotell. Nå lever de sammen i hverdagen etter at TV kameraene er skrudd av, men mens Realityprogrammet fremdeles vises på TV. Alle de fine, og mindre fine tingene de gjorde inne på PH brettes nå, flere måneder senere ut for alle de tusen som sitter og glor. Og som om ikke det er pinlig nok i seg selv, så har jo alt og alle en mening om det de ser. En mening de ikke nøler med å tilkjennegi i kommentarfeltene, gjerne på bloggen til Sophie.
Det er klart dette gjør noe medet ungt menneske. Er alle dere som vrenger ut gørra deres i kommentarfeltene klar over det?
Tenk litt tilbake på deres egen ungdomstid, eller deres egne forhold. Gjorde dere aldri noe dumt? Er det ingen små hemmeligheter i mange forhold som det er helt greit at ikke hele verden vet om?
Husk også at på PH ser dere bare de klippene produksjonsselskapene ønsker at dere skal se. De klippene som gir max uttelling for spenning, drama og underholdningsverdi. Det kan hende at noe blir tatt ut av sammenheng, eller satt litt på spissen.
Bare noen sukk fra ei gammel kjerring somikke aner hva hun snakker om. Jeg ser jo ikke på Paradise Hotell
Jeg mener selv det er en overkommelig oppgave de dagene det liksom skal være Gamle Gubben Grå sin oppgave å lage middag. Fyren er utdanna kokk, og har arbeidet mesteparten av sitt voksne liv rundt på diverse kjøkken. Og for bare å understreke det først som sist, når maten endelig står på bordet er det overhode ingenting å utsette på smaken. Ofte er det også delikat lagt opp.
Nei, jeg har ingen verdens ting og utsette på maten. Det er bare det at jeg sulter nesten i hjel før den kommer på bordet.
Ta i dag for eksempel. Lørdag. Da synes jeg middagen kan bli servert sånn rundt klokka 18, så blir det liksom god tid til litt helgefri utover kvelden. Rødvin på terrassen. En god samtale og kanskje litt lørdagsgodt.
Nå er klokka 20.00. Gamle Gubben Grå er på Kiwi og handler ris. Det kommer ikke til å bli middag på minst en time, kanskje to….
Han kom hjem etter å ha hentet ved sånn rundt klokka 18. Jeg minnet han på at det var han som skulle lage middag. Han var klar over det, sa han. Så gikk han ut og begynte å kløyve ved.
Handlelista han hadde skrevet i morges lå urørt på kjøkkenbenken. Han har vært to turer ute med bilen, men mener tydeligvis at det er jeg som skal dra og handle. Middagen i dag, marinert lammekjøtt står og godgjør seg i kjøleskapet. Kjøttet ble gjort klart allerede i går kveld.
Da jeg kom hjem fra butikken sto han fremdeles og kløyvde ved. Jeg er sulten, og når jeg er sulten blir jeg sur. Det er heller ikke lett å holde blodsukkeret stabilt når man ikke kan ha en viss formening om når neste måltid dukker opp. Lett å gå på en smell med raske karbohydrater. Yngste Sønn som hadde vært med meg i butikken hadde kjøpt 2 kilo smågodt som luktet himmelsk og innbød til prøvesmaking. Men jeg klarte å motstå fristelsen. Yngste Sønn er en skarp fyr. Han gikk og overtok vedkløyvinga, så Gamle Gubben Grå kunne begynne med middagen.
Så Gamle Gubben Grå begynte med….oppvasken. Så begynte han å lete i oppskrifter…. Jeg sa at han bare skulle steike det lammekjøttet som lå i marinaden og koke litt ris. Han satte i gang, men dukket opp etter få minutter. Hva hadde du tenkt av grønnsaker? Jeg så at det står en bolle salat i kjøleskapet fra middagen her om dagen. Noen minutter senere dro han av sted for å kjøpe ris. Jeg prøvde å si at vi hadde coscos, stekte potetbåter, byggrisotto eller hva som helst, men han dro av gårde. Hadde jeg sagt ris så måtte det bli ris…
Vel, han var relativt fast tilbake. Middagen ble faktisk klar før 21.00. Den smakte himmelsk. Blodsukkeret steg litt på kjerringa – og nå sitter jeg på terrassen med Aftenposten og et lite glass rødvin.
I dag var det en ny blogger på bloggtoppen. Miriam. Ukjent for meg, men det viser seg at hun har vært med på Sommerhytta. Jeg ser ikke på TV, og har ikke fått med meg serien. Selv om det nok er en av de realityseriene jeg ville ha likt å følge med på. Oppussings-program liker jeg. Jeg har fått med meg at “feil” par vant. Hvorfor har jeg ikke helt fått tak i. Og denne Miriam, var ikke på vinnerlaget.
Det gikk et lys opp for meg. Skal jeg bli toppblogger, må jeg på TV!!!! Og det holder ikke med å være linselus i bakgrunnen på Rødt sitt Landsmøte, selv om flere har kommet bort til meg og sagt at de så meg på TV-sendingene fra Landsmøte. (Ja, folk jeg kjenner godt fra før av, selvsagt. Ikke vilt fremmede autografjegere)
Det er bare en ting jeg ikke helt forstår… Hvorfor blir man en viktig influenser folk ønsker å følge med på bare fordi man har pusset opp ei hytte på TV? Er man et forbilde hvis man har hatt sex med exen på ei strand, levd herrens glade dager på Paradise Hotell eller eltet kanelsnurrer på Hele Norge Baker?
OK jeg vet at jeg muligens skremmer Fanden på flatmark, men er alle blogglesere engstelige, silikon-barbier med sarte sjeler som kanta skade av å se ei ekte kjerring?
To ganger denne uka har jeg laget “dagens antrekk” innlegg, og ingen av dagene dukket de opp på forsiden. Litt forsmedelig å ha kommandert Gamle Gubben Grå ut i hagen for modellfotografering til nesten ingen nytte. Vel, Gubben og jeg hadde det morsomt nok vi, og fikk tilløp til latterkrampe opp til flere ganger under seansen Det er ikke bare det at denne kjerringa ikke er et skjønnhetsikon, hun har en kropp som ikke er så myk og grasiøs lenger heller…
Naboen som kom på luftetur med hunden sin, fikk det endelige beviset på at den kjerringa er ikke helt god i topplokket, og de nye naboene fra Estland sto ute på verandaen og trodde knapt sine egne øyne. Sikkert idioterklært der og.
Men alt dette til ingen nytte, for jeg ble sensurert vekk fra forsiden. Vel, denne kjerringa lar seg ikke kneble, så jeg prøver igjen…..
Var hos fastlegen i dag. Det var tid for sannhetens øyeblikk. Blod har blitt tappet, prøver har blitt tatt. I dag håpet jeg på å få et svar. Et svar på hvorfor jeg er så trøtt og sliten. Et svar på hvorfor jeg ikke har vært meg på svært lenge. Og i dag fikk jeg svaret – eller dommen. Det er på tide å ta farvel.
Lenge håpet jeg at jeg “bare” hadde møtt veggen. At jeg var psykisk og fysisk sliten etter å ha drevet meg selv litt vel hardt over tid. Jeg har jo arbeidet doble skift, tillitsvalgt om dagen og radiograf om kvelden. Brukt fridager og frikvelder til kontorarbeid for å være sånn noenlunde ajour. Det har vært mange og lange arbeidsdager. Med litt Coca Cola på tanken har jeg holdt det gående slik i årevis. Det er ikke så rart at det til slutt sa stopp. Men selv etter måneder med hvile følte jeg meg ikke bedre. Vi måtte lete videre.
Psykologen og legen tenkte at det nok var en bakenforliggende konflikt på jobben. Jeg var ikke fremmed for tanken. For det er mye i Norsk helsevesen som kan gjøre en stakkar syk. Både foretaksmodellen, New Public Management og en del lokale beslutninger jeg ikke akkurat har bifalt. Men i grunn ikke mer enn at jeg kan deale med det. Ta en slurk Coca Cola og gå på og forsøke å endre alt som er galt. Så etter å ha tømt ut litt frustrasjon hos psykologen burde jo verden se bedre ut – og det gjorde den. Eller helsevesenet er organisert på en like idiotisk måte, og glavalag med ledelse tar fremdeles idiotiske beslutninger, men psykologen mente det virket mer som om jeg ønsket å ta kampene enn å la meg overmanne av depresjon og utmattelse. Det måtte være noe mer.
Så da ble det tatt en mengde prøver av forskjellige slag. Og i dag fikk jeg altså dommen. Og som jeg skrev innledningsvis; Det er på tide å ta farvel
Sannheten glir langsomt inn. Dette er slutten på at jeg er meg. Slutt på å ta en slurk Coca Cola, bite tenna sammen og gå på. Slutt på å sette meg inn i bilen etter en lang dag, synke godt ned i bilsetet, sjekke mobil og sosiale medier, ta en slurk halvvarm Coca Cola og kjenne roen senke seg.. Slutt på bacon-pølse og Coca Cola til frokost på Yx på Vikersund på vei til Drammen. Slutt på alltid å ha en halvliter Coca Cola tilgjengelig. i bilen, på vaktrommet, i veska.
I rundt 37 år har vi vært uadskillelige, Colaflaska og jeg. Men nå er det slutt!! Blodsukkeret mitt er konstant høyt. Alt for høyt. Selv med medisinering. Resten av meg er i grunn ganske tipp topp stand, alder og vekt tatt i betraktning. Så nå er det på tide å ta grep og få ned blodsukkeret. Spise sunt, bevege meg mer – og ikke minst … …. ta farvel med Coca Cola
I går kom Isabell Raad endelig med et livstegn. Til og med jeg begynte å lure på hvorfor hun ikke blogget på en uke. Forklaringen er forståelig. Hun har mistet noen hun er gald i og som sto henne nær. Hun er i sorg, og har brukt tid med familie og venner, forståelig nok.
Jeg føler med Isabell.
Sorg er lammende. Sorg er så utrolig vondt energitappende og altoverskyggende….
Engang spurte noen i sorg meg hvordan man kom over noe så vondt? Hun hadde mistet en datter noen uker tidligere, og visste at jeg hadde mistet en datter noen år tidligere. Jeg sa at man ikke kommer over det, men at man på en eller annen måte kommer gjennom det. Jeg tenker meg sorg som en skog. En tett, mørk skog. Noen steder når sollyset inn, noen steder er det tett, svart skog, nesten ufremkommelig. Noen steder er det stille skogstjern hvor man kan ta en pust i bakken. tenke og reflektere, gråte en tåre og minnes. Noen steder er det store åpne plasser hvor sollyset flommer og livet føles vakkert – så er skogen med ett tett igjen, og mørket overtar.
Til slutt kommer man gjennom skogen – gjennom sorgen. Men livet blir aldri mer helt det samme. Noen er borte. Man blir aldri helt den samme. Men man kommer gjennom det….
