Lite nytt under kjolen….

Isabell Raad troner fremdeles øverst på bloggtopplista.  Sånn går det fort når du flasher puppa dine i lettkledde bilder på Lille Julaften. Vi som er opptatt av Ribbe, Pinnekjøtt og nisser som daler ned i skjul er ikke så mye på blogg på Julaften.  De som klikker seg inn på bloggen, er kanskje opptatt av å få ei pause fra all julelykka som strømmer over oss fra Fb, Instagram og ikke minst Snap fra venner og bekjente.  Jeg tror jeg snart har sett bilder av samtlige juletrær i Ringerike + dalstrøka innafor. Koselig det, men hvis du trenger ei pause fra alt det så er ikke Kokkejævels rapport om forspising av julemat, årets julekort fra Pilotfrue, eller Stinas juleantrekk det du klikker deg inn på.  Det har Isabell Raad og Sophie Elise på tredje plass forstått. Sophie Elise poster en oppsummering av 2019.  vi kommer sikkert til å lese mange slike jo nærmere nyttår vi kommer. Greit det, men Sophie Elise var først.
De to damene er proffe.

Forrige uke gjennom telefonen…..

Jeg forsto i går kveld at Kokkesnobben skulle slite med å holde seg på toppen av lista.  Isabel Raad poster bikinibilder som overlater alt for lite til fantasien.  Hjelper i grunn ikke om hun tar på seg klær, det er alltid mye synlig kropp på den dama.  Og til dere som nå sitter og er engstelige for at denne kjerringa skal posere i bikini, trange miniskjørt og topper som mer viser enn skjuler puppene sier jeg slapp av. Det skal jeg spare dere for.

Ikke har jeg vært på spa.  Spa! Jeg føler jeg knapt har rukket en kjapp dusj innimellom alt som skal gjøres i julestria.  Og nei, jeg har heller ikke hatt tid til 45 minutters massasje, selv om både skuldre og ryggen kunne ha godt av det.

Ikke har jeg klikket hjem noen nye hudpleieprodukter og sminke heller.  Har til og med gått tom for yndlingsparfymen.  Men jeg har klikket i vinkel av julestress opp til flere ganger.

Har ikke sett en eneste julefilm.  Men har fiksa TVn så Datter får sett “Tre nøtter til Askepott” om få timer. (Må huske på å kjøpe julekake når jeg henter henne…og rosenkål)

Ikke har jeg vært på noe julebord den siste uka, men i går var alle ungene hjemme.  Vi spiste pinnekjøtt og pyntet juletreet.

Ingen kommenterte antrekket mitt, og hvis noen hadde sagt at jeg kledde meg som en eskorte, eller hore hadde jeg ledd høyt. Ei diger dundre på over hundre kledd i rosa jeans og en rosa diger, litt  utvaska genser er kanskje ikke det som får  tankene på salg av sex.
Men jeg har kjøpt ny kjole som jeg skal ha på i kveld.  Gleder meg, den er kjempefin.

Men nå er julestria ferdig.  Treet er pynta, det samme er huset. Skal bare pakke inn de siste gavene, levere gaver på jobben til de som må jobbe i kveld og til natta, en tur innom to kirkegårder med kranser og lys, hente Datteren og så, så er det jul.   Maten tar Eldste Sønn og Gamle Gubben Grå seg av.  Svigermor og Svoger kommer klokka 14, Høvdingen klokka 17.

GOD JUL

Savn…..

I dag var det ingen rampestreker hos Kokkejævel.  I dag er det 6 måneder siden sønn hans døde, bare noen få uker gammel.  Jeg sender varme tanker til Kokkejævel og Kjærest i dag.
Savn og sorg blir gjerne forstørret nå rundt juletider.  Man sier jula er som et forstørrelsesglass. Tenk deg en gryende forelskelse, Tente lys, romantiske pakker, et lett snødrev. Man blir jo bare enda mer forelska.  Lykkelig familieliv.  Glade barn. Stolte foreldre. Familiehygge. Finnes det noe mer koselig enn jul, når livet fra før er bra?
Men sliter man med familielykka, i kjernefamilien eller storfamilien, så kommer gjerne ulikhetene og uenighetene sterkere frem i slike dager.
Slik er det og med sorgen. I mange familier mangler det en rundt bordet. når jula ringes inn.  En som har vært der i alle år, men som har blitt borte siste året. Den første jula uten et kjært familiemedlem vekker alltid noen tanker til live. Noen andre, som hos Kokkejævel og Kjærest er savnet etter en som aldri fikk oppleve julen stor.  For selv om han aldri har sett juletreet skinne i stua, aldri har kjent den kriblende spenningen av alle pakkene, aldri vært litt redd for nissen, så betyr ikke det at Kjærest og Kokkejævel ikke i tankene før alt det triste skjedde, har sett for seg og hatt planer om hvordan denne første jula skulle bli. Kan tenke de lagde seg mange tanker om det i jula i fjor, mens de gikk og gledet seg til den lille som skulle komme

Mange av oss minnes og savner mennesker som har gått bort for få, eller mange år siden.
I år er det andre jula uten Mamma. Vi har gått gjennom et helt år uten henne, opplevd alle høytider en gang. Den første jula var i fjor. Jeg husker jeg gikk fra skogen med granbar til å ha foran døra og møtte en nabo av meg som jeg aldri har snakket så mye med, men som jeg vet arbeidet sammen med Mamma før  hun ble pensjonist.  Denne damen jeg møtte og slo av en prat om granbar med snakket dialekt, og jeg tenkte hun må være fra Land eller Hadeland.  Der Mamma og hennes slekt kommer fra.
Jeg bestemte meg for å ringe Mamma og høre om jeg hadde rett i mine antakelser.
Ett sekund senere slår bevisstheten om at jeg aldri mer kan ringe Mamma og spørre om noe som helst ned i meg.  Jeg tror det var akkurat der og da det virkelig gikk opp for meg at Mamma var borte, for bestandig.  Hun hadde dødd langsomt etter at hun  kom på sykehjem i januar, eller blitt borte gradvis også før det.  Hun hadde vært død i et par måneder, Men der og da forsto jeg at hun, Mamma, var borte for bestandig. At jeg aldri mer kunne spørre henne om ting jeg lurte på, eller fortelle henne små hverdagslige historier.
Nå har vi hatt vår første påske, 17.mai og sommer uten Mamma og er klar for vår andre jul uten henne.  Men savnet er like stort. Vi skulle så gjerne hatt deg blant oss.

Andre har vi hatt flere juler uten. Svigerfar, Tante Astrid. For meg er det mer vemod enn sorg at de ikke er rundt bordet når julematen inntas. Vi minnes de ofte.  Tante Astrid som sier hun aldri drikker alkohol, men takker ja når vi spør om hun skal ha Akevitt.  Om Svigerfar som brummet over alle gavene.
Ungene som ikke er her. Anders som døde før han fikk møte livet, men som hadde vært 17 år nå hvis vi hadde fått beholde han. Tiril, som opplevde sin første jul, men det var nesten det eneste hun opplevde, Født 21. desember, døde 17. januar.  Hun skulle vært 26 år i år.  Hvem hadde hun vært i søskenflokken?  Hva hadde hun drevet med?  Savnet er der, selv om det er lenge siden de ble borte.

Kokkejævel klarer ikke å se på bilder av sønnen som døde. Han har problemer med å møte blikket hans. Vi har alle våre måter å takle sorgen på. Det er ingen måte som er feil eller riktig.
Jeg skulle ønske jeg hadde bilder hvor jeg så øynene til Anders.  Han døde før han ble født, og åpnet derfor aldri øynene. Det har vært et savn. Jeg skulle så gjerne ha sett han inn i øynene.
Heller ikke Tiril har jeg så veldig mange bilder av hvor jeg ser øynene. Ingen tror jeg. Tiril ble født i 1993.  Og selv om vi tok mange bilder, var det ikke slik som nå som alle har mobiltelefon med kamera i umiddelbar nærhet til enhver tid.  Lettere å forevige de små øyeblikkene på den måten.
Lenge siden jeg har sett i albumet til Tiril. Kjenner jeg nok kommer til å gjøre det i løpet av jula.
Det albumet er litt sårt.  Jeg satte meg ned en dag etter at hverdagen liksom hadde begynt igjen og limte inn bilder i albumet.  Bildene fra tida på sykehuset, jula hadde kommet i posten få dager tidligere. Gamle gubben Grå var på jobb. Datter sov etter å ha hatt en aktiv dag med lek og turning. Tiril var lagt for kvelden. Kanskje en natta-pupp før jeg gikk til ro. Men hun hadde vært mye våken, vært med på turning og fått snø på nesetippen der hun lå i bagen og så opp i den kullsvarte natta mens jeg låste opp bilen.
Jeg ble ferdig med alle bildene før Gamle Gubben Grå kom fra jobb.  Vi gikk til ro. Tittet inn på rommene til jentene våre. Begge sov så godt. Vi vekket ikke Tiril for en natta-pupp. Vi lot henne sove. Om hun våknet om en time eller to fikk vi ta henne over i senga vår å la henne få mat da.
Tiril våknet aldri.
Det neste som ble limt inn i albumet var dødsannonsen…..

Jeg skal innom noen kirkegårder å tenne lys de neste dagene.  På grava til ungene ved Hønefoss kirke.  På grava til Mamma og det andre familiegravstedet ved Norderhov kirke.  Og rekker jeg det skulle jeg å ha tent et lys på grava til venninna mi ved Veme kirke. I morgen, på julaften, er det 20 år siden hun døde.

Livet går videre. Sorg blir til savn.  Men vi vil for alltid bære med oss de som en gang var.

 

.

 

Velkommen

Fjellet viste seg fra sin beste side i dag. Rimfrosten hadde farget alle trærne hvite. Det er rikelig med snø og himmelen var klar og vinterblå. Kan det bli vakrere?

Vi hadde satt opp fakkelbokser ved innkjørselen så de danske leietakerne lett skulle finne rett hytte. Veien ned til hytta var brøytet nesten helt med til grastustene, det samme var veien ned til utedoen langt nede i lia.

Ved inngangen ventet ei tent bålpanne og krakker med reinsdyrskinn. Bare å slå seg ned å nyte utsikten og den friske fjell-lufta.

Hytta var varm, og det brant lystelig på peisen. Tente stearinlys og pepperkaker på bordet ønsket velkommen. Sengene var ferdig oppredd, både til de to store og den lille jenta på armen til faren. De var sikkert slitne etter 12 timers kjøretur fra Danmark.

De fikk nøkkel og ble vist rundt i hytta. Så ga vi noen instruksjoner om stenging av hytta, ba de føle seg som hjemme og satte kursen hjemover.  Håper de får en fin julefeiring.

 

Julekort til Mamma

Kokkejævel er fremdeles på topp. Forstå det den som kan. I dag skriver han om disse to plastnissene sine som lager julekort til moren sin. Uskyldig nok. Men Kokkejævel som fremdeles er i den der alderen hvor det er utrolig spennende med nakenhet lar selvfølgelig julekortet være en akt-tegning av en nisse. Kun i ført nisselue og fikenblad. Og dette skal jeg liksom sitte å kommentere en fjerde søndag i advent før kirketid. …

 

 

Jul på hytta

Jeg kjenner skuldrene senke seg. Det er alltid godt å komme til fjells, når man først har kommet opp. Vi har rydda og ordnet og gjort hytta klar for utleie.  Røde julelys og et par nisser har vi og tatt med for å lage litt julestemning. Det skal ikke så mye til.

Nå har kvelden senket seg. Gamle Gubben Grå ligger på krakken og snorker. Charlie Chihuahua ligger foran peisen. Jeg sitter med et glass rødvin og leser aviser i skinnet fra stearinlysene. Har fylt opp den gamle bollen med potetgull. Jeg kjenner stresset forsvinne. Hjemme i Drømmehusetcer det fremdeles tusen ting som må ordnes før det blir jul. Har også noen gaver igjen som må fikses. Men får ikke gjort noe av det her oppe på fjellet, så det er bare å roe ned.

Den nye ovnen ble kjempefin. Så deilig at den endelig er montert, og ikke minst at det grønne monsteret av en jøtul nummer 4 er historie. Du hvor jeg hatet den ovnen.

I sted, da vi var ferdige med mesteparten av ryddinga satt vi ved bålpanna ute i den mørke desemberkvelden. Slikt gir ro i sjelen.

Begynner nesten å misunne den lille familien som skal feire jul her. Tror de kan få en fin opplevelse.  Vi har gjort vårt til at de kan få en perfekt julefeiring.

Til fjells

Som om jeg ikke har noe annet å drive med sånn 3 dager før jul er jeg nå på vei til hytta på fjellet. Det virket som en god idé i september da vi avtalte å leie ut hytta i jula. Alt kunne jo fikses på forhånd så det bare var å overlevere nøkkelen, og med litt planlegging så var vi sikkert godt i rute, ja nærmest ferdig til jul hjemme i Drømmehuset.  Ingen skal si noe annet enn at jeg et optimist!

Vi skulle dra tidlig. Men selvsagt ble klokka 10.30 før vi kom oss ut døra. Det er ikke min feil….  Humøret ble ikke noe bedre når Gamle Gubben Grå borte ved hovedveien svinger feil vei. Han må jo selvsagt fylle bensin, vindusspyleveske og kaffe.

Det regner. Er grått og trist. Vi snakker ikke så mye. Gamle Gubben Grå konsentrerer seg om kjøringa.

Første stopp er på Back Café på Hallingby. Kjøper med grovbrød, tyske honningkaker og kanelsnurrer.  Ferske bakervarer lettet stemningen i bilen.

Da vi passerer Nes slutter det å regne. Oppover Begnadalen er det Winter-Wonderland.  Grått, men skikkelig vinterstemning. Nok av snø.

Vi handler mat på Bagn før vi fortsetter oppover fjellet. Nå var det ordentlig vinter og hvite vinterveier.  Skogen står tett med snøtunge graner. Vi kom opp uten problemer.

Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn var oppe å måkte på søndag, og selv om det var kommet noen cm nysnø var det enkelt å komme seg inn i hytta. Nå var det bare igjen å rydde og ordne til leietakerne kommer i morgen

Utroskap i nisseland

Det er tre dager igjen til jul. Skulle tro jeg hadde annet å drive med enn å sitte her å kommentere utroskap-rykter om plastnissene til en kokk i Alta. Men siden klokka ikke er 7 ennå, resten av huset sover, og plastnissers kjærlighetsliv tydeligvis gir klikk lar jeg det stå til.
Kokkejævel er som dere alle skjønner fremdeles på topp. Og jeg krabbet med mine Homsenisser helt opp på en 48. plass.  Plastnissers kjærlighetsliv er tydeligvis tingen.

Utroskap er ikke tingen. Ikke for plastnisser, og ikke for oss andre.
Det er ingen unnskyldning at det bare var en glipp med to fra skrubben etter litt for mye alkohol på årets julebord.
Plastnissen Alvin hos Kokkejævel har vært utro med to lettkledde oppvaskbørster, for de som ikke leser Kokkejævel sin blogg.
Det er heller ikke noe formidlende omstendighet at oppvaskbørstene var med på det, og til og med tok seg betalt.  Utroskap er utroskap like fullt, og det å være horekunde er forbudt!
Og Kokken, setningen om at det må være bedre å selge kroppen sin enn å skrubbe skitten oppvask som du skrev 10. desember, synes du det er et flott signal å sende til dine fantastiske ansatte?  Regner med at noen av de har tøffe dager i skrubben, nederst i kjøkken-hierarkiet i disse travle desemberdagene.
Plutselig kjenner jeg at tillitsvalgts-hjernen min trer inn, og jeg blir veldig opptatt av lønns- og arbeidsvilkår på et kjøkken i Alta.  Jeg trenger seriøst ferie!

Tilbake til plastnissene.
Alf, kjæresten til Alvin, fant ut om utroskapen da han leste bloggen til Kokkejævel og så bildet fra 10. desember.  Kokkejævel lå tydeligvis ikke på toppen da han postet det innlegget, for jeg har ikke lest det før i dag.  Vel, det er altså Kokkejævel sin “feil” at Alf fant ut at Alvin har vært utro. Og Kokkejævel sier at han angrer nå på at han la ut det bildet av Alvin som hadde seg med to lettkledde oppvaskbørster. Det bør han. For det første. Spurte han oppvaskbørstene og Alvin om det var greit å dele bildet?  Tviler sterkt.
Og hvis du, Kokkejævel, angrer så på at du delte det bildet, og dermed har ødelagt juleferien for Alf og Alvin.  Hvorfor fortsetter du med å påstå at du er nesten helt sikker på at Alvin også har hatt seg med Bollemus flere ganger og også med Strikkenisse?   Tror du det gjør situasjonen noe lettere for Alf at du setter ut rykter du ikke har belegg for.  Hvor mange forhold har ikke blitt ødelagt av falske rykter og slarvekjerringer?

Nei, Kokkejævel. Du har helt rett.  Du får ikke gjort noe for å hjelpe.  Du har alt gjort mer enn nok.  Det siste disse to plastnissene trenger nå er mer “hjelp” fra deg.

 

Hva vil dagen bringe?

Det har vært en lang natt.  Kroppen min var vond. Det tok tid før både Charlie Chihuahua og jeg fant en behagelig stilling. Klokka hadde passert midnatt med god margin før jeg sovna.

Kjøteren vekket oss etter et par timer med høylytt bjeffing. Jeg sparker til Gamle Gubben Grå som motvillig står opp, men ikke uten protester. Det samme gjentar seg en time etter det, og en halvtime etter det igjen. Ja, bortsett fra det med sparkinga. Jeg ligger helt rolig og later som jeg sover. Gubben står opp uten spark.

Den siste turen, rundt 3 om natta blir det månelyst på soverommet. Gamle Gubben Grå må kle på seg og ta med Kjøteren ut. Hunden vil ikke traske ute i hagen alene må vite. Gamle hunder er som kjerringer, veldig vrange. Charlie Chihuahua og jeg kryper sammen og ligger helt stille under dobbeldyna. Vi hører Kjøteren og Gamle Gubben Grå traske ut i vinternatta. Så sover vi et par timer til før vekkerklokka ringer 05.30.

Gamle Gubben Grå ligger på sofaen i stua når jeg står opp. Jeg lar han ligge i fred. Konsentrerer meg om å få opp Yngste Sønn og få kjørt han på jobb.  Ute er det kuldegrader og regn.

Bilen er glasert. Veiene er glasert. Jeg definerer meg selv som kjerring. Liker kjerringkonseptet. Ergo kjører jeg bil som ei kjerring.  I det minste på slikt føre.

Drar på jobb før å ta litt kontorarbeid som har hopet seg opp. Ønsker å ta juleferie med god samvittighet. Det er kanskje og greit å la Gamle Gubben Grå få en rolig start på dagen. Det blir fire timer foran Pcn. Men nå har jeg fått gått gjennom alle mail, arkivert og slettet. Planlagt møtevirksomheten de første to ukene i januar, fått tatt tak i et par ting som har ligget på vent og noe som har blitt litt glemt. Juleferien kan tas med god samvittighet. Det føles godt. 2020 kan begynne med nesten blanke ark.

Hjem og frokost. Eller lunsj. Høvdingen ringte. Han trengte noen til å ordne et par erend. “Noen” er gjerne meg.

Og plutselig ble jeg så utrolig sliten. Det er 4 dager til jul, jeg har så utrolig mye jeg gjerne skulle ha gjort for å skape   en perfekt jul . Men for å få til det må jeg tilbringe litt tid i Drømmehjemmet. Ikke være i møter, ikke kjøre rundt på glatte veier, ikke traske rundt på kjøpesenter eller haste ut til Høvdingen.  Jeg tar en time på øret, jeg sov vel knapt tre timer i natt. Tar en kjapp dusj og så er jeg klar til å sette i gang. Men så stressa at jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

Så brøler vi litt til hverandre, Gamle Gubben Grå og jeg. Før vi setter oss ned og prøver sammen å danne oss et bilde av hva vi har igjen som MÅ gjøres for at det skal bli jul. Hva som bør gjøres slik at jeg får den jula jeg ønsker, og hva vi ikke behøver å prioritere og deler så på oppgavene. Og så tar Gamle Gubben Grå handlelista, lover å kjøre ut til Høvdingen og svinge innom polet etter ei flaske rødvin til helga.

Jeg lytter på radio og pakker inn julegaver. Skuldrene  senker seg. Å pakke inn julegaver er jo i grunn ganske så koselig. Til de minste i slekta anstrenger jeg meg ikke så veldig med psour og pakkelapp. Er du 4 år eller snart 3 ofrer du sjelden innpakkinga en tanke. Da er alt fokus på spenningen med å se hva som er inni pakka. Men jenter som er i tenårene og gamle bestemødre kan fort ha litt større fokus på detaljer. Så da gjør jeg meg ner flid med papir, bånd og merkelapp.  Da jeg skulle pakke inn gaven til familiens “hipster”, en ung mann i 20 årene med et visst engasjement for miljøet føltes det galt å gå for glansa papir. Så da ble det frem med gråpapiret. Gråpapiret ble dekorert med gamle reklamer jeg har klippet ut fra ukebladene jeg fikk tak i da jeg fikk  en skatt  Til-fra kappen lagde jeg av litt papp fra en av pakkene med til-fra lapper. Den ble skikkelig retro og gjenbruk så det holder.

Så ble det middag og et glass med litt rødt i. Det er tre dager igjen til jul. Jeg kommer nok i mål i år også – omtrent når det lysner av dag julaften morgen.

Frokost på kafe

Jeg unner meg frokost på kafé i går. Syntes jeg fortjente det. Klokka nærmet seg 11. Jeg hadde vært oppe i over fem timer. Bistått et medlem i en samtale med en arbeidsgiver. Hender det føles godt å ha med tillitsvalgt. Snakket med leder om andre utfordringer når jeg først var på det sykehuset. Snakket og med vår nyvalgte tillitsvalgt der om tillitsvalgtsrollen, planer videre og litt sånn “bli kjent.” Har og kjøpt en julegave før jeg dumpa ned ved et kafebord for litt frokost.

Etterpå ble det endeløs trasking rundt på det store kjøpesenteret på leting etter de siste julegavene. Fant mange fine julegaver jeg håper mottakerne blir like fornøyd med som meg.

Da jeg var i bilen med ett lass med gaver oppdaget jeg at det hadde begynt å snø. Skikkelig snø med isende snøflak. Siden det var spådd mildvær og regn utover ettermiddagen, bestemte jeg meg for at resten av julegavene kunne kjøpes i Hønebyen og satte nesa hjemover.

Tok en tur nedom sentrum og kjøpesenteret da jeg kom til byen, og fikk unna en del flere gaver.  Men plutselig sa ryggene stopp. Den gjør ofte det når jeg får trasket nok. Så når hvert skritt gjør vondt og alt du ønsker er å flate helt ut er det bare å sette kursen hjemover.

Hjemme var det bare å flate ut på sofaen under pelspleddet med Charlie Chihuahua som katteskinn på ryggen.  Ryggen er vond, vond, vond. Kneet værker som besatt. Det er hovnet opp av all labbinga rundt i diverse kjøpesentere. I tillegg har det kommet et lite sår under kneskålen. Er det den løse pinnen som er på vei ut?  Jeg bryr meg ikke akkurat nå. Jeg har bare vondt. Det er fyr på peisen, men jeg fryser.

Yngste Sønn kommer hjem. Har vært på langkjøring. Du veit sånn øving på forbikjøring. Sikkert gøy i det føret vi har nå, sludd, snø og travel juletrafikk.

En liten hvil gjør godt. Gamle Gubben Grå drar ned til Eldste Sønn for å hente Kjøteren. Eldste Sønn har lånt hunden tidligere i dag, og tatt sin gamle venn med ned til seg.  Jeg vet Gubben handle mat. Jeg har ikke tenkt meg noe sted i dette været.

Gamle Gubben Grå hår ikke vært borte lenge før ytterdøra blir åpnet på ny og inn kommer Eldste Sønn og Kjøteren. Jeg synes Gamle Gubben Grå hår vært litt rask til han å være, men regner med at jeg har duppa av litt. Men nei, Eldste Sønn kunne opplyse at besøket ikke hadde vært kos. Kjøteren  hadde ikke likt å kjøre heis, ikke funnet seg til ro i leiligheten og vist med hele seg at han bare ville hjem. I stedet for å ringe oss, hadde Eldste Sønn tatt med seg sin gamle venn, Kjøteren, og satt kursen hjem til oss til fots. Vi snakker her om 7 km med god stigning nesten hele veien, iskaldt regn som pisket som nålestikk og en Kjører på 17 år som vanligvis har nok med å tusle små runder rundt kvartalet.

Det hadde vært litt av en tur. Kjøteren hadde vært utslitt, og deler av strekningen hadde Eldste Sønn bært Kjøteren. Her snakker vi ikke om en liten chihuahua, men om en Australsk gjeterhund. Sliten sønn, og sliten hund. Kjøteren lå kliss våt rett ut i gangen og krabbet ikke opp i hundesenga før det hadde gått bortimot en time.

Vel, begge fikk varmen i seg og litt mat før Gamle Gubben Grå kjørte Eldste Sønn hjem senere på  kvelden. Kjøteren fikk bli hjemme. Han ville ikke ut noe mer.