I går spådde jeg at Kokkejævel kom til å ligge på toppen av bloggtopplista i dag, og vet dere hva? Det gjør han! Jeg må være synsk! Det kan jeg sikkert leve utrolig fett på, nå på mine eldre dager…
Så hva er det Kokkejævel, klickbitenes konge har funnet på i dag?
Joda, innlegget er søtt nok. Kjærest skal ha eksamen, og han ønsker henne lykke til. Pent det. Og jeg vil og ønske Kjærest lykke til!! Det er godt gjort å ta førskolelærer-utdanning samme året som man sørger over et barn som døde. Du er beintøff!
Kokkejævel er jo som vi alle vet ikke så opptatt av selvrealisering, han er mer opptatt av samrealisering. Av flokken sin. Men han vet overaskende ikke hvilket tema Kjærest skal ha en ukes eksamen i. Det finner jeg rart. Hadde jeg skulle opp i en eksamen som varer en uke til ende hadde mye av min energi og tankevirksomhet dreid seg om dette temaet. Og da hadde flokken min fått det med seg, selv om flokken min kanskje ikke er så opptatt av samrealisering.
Nå har jeg googlet litt, og jeg vil anta at det er en ukes hjemme-eksamen i fagtemaet “Samfunn, religion, livssyn og etikk”. Det er den eneste eksamen som varer en uke på barnehagelærerutdanningen i Alta så vidt jeg klarer åfinne ut. Hvis jeg har gjettet riktig (eller jeg er jo synsk) så må du virkelig ha lykke til, Kjærest. Det ser ut til å være en stor eksamen. Krysser fingre og tær.
Jeg skal ikke ha eksamen denne uka,
Neste uka står imidlertid den aller siste kampen om hvorvidt Hønefoss skole må stenge fra høsten av. Det blir en slags eksamen, i det minste noe jeg må bruke litt tankevirksomhet på denne uka.
Det nærmer seg og årets lønnsoppgjør. DET blir min eksamen. Hvis de radiografene jeg representerer er Norges dårligst betalte radiografer også etter dette oppgjøret, ja da tror jeg det er best å overlate ansvaret til noen andre.
Nå skal jeg straks på jobb i hvitt. Gleder meg. Blodsukkernivået er bra, og jeg er klar for en travel arbeidsdag.
I dag kom jeg tilfeldig til å klikke meg inn på Heidi Rosander sin blogg “En størrelse for stor” Den kan du finne her.
Der har hun et par innlegg om Kunstneren Iiu Sisuraja og hennes utstilling på Sørlandet Kunstmuseum.
Jeg kjenner ikke til kunstneren eller kunsten hennes, men omtalen hos Heidi Rasander gjorde meg nysgjerrig. Jeg liker ofte kunst andre finner provoserende, og jeg mener og at god kunst gjerne skal provosere. Så, jeg har googlet litt og sett, og ja jeg blir provosert!:
Her har du link til Sørlandet Kunstsenter sin side med omtale og bilder fra utstillingen. Så kan du se og bedømme selv hvis du heller ikke kjenner kunstneren.
Det provoserer meg ikke at en kunstner tar selvportrett av den store kroppen sin for å fremme at det er ok å være stor. For, ærlig talt, er det på noen av disse bildene man får inntrykk av at hun er stolt og stor? Får du ikke heller inntrykket av et trist og tragisk liv? Snakk om å “snakke” ned seg selv!
Jeg vil tro en slik utstilling, ja hele kunstnerens kunstproduksjon så vidt jeg kan forstå tvert i mot er en hån mot overvektige. Den fremstiller jo kunstneren som en tragisk skikkelse som i beste fall kan fremkalle latter hos de som forakter fedme.
Jeg er helt enig med Heidi Rosander. Denne kunsten provoserer, ja. Men den får ikke brutt ned fordommer mot fedme, og den får ikke mennesker til å være stolte av den kroppen de har.
I dag dukket det plutselig opp to anonyme kommentarer på et innlegg jeg skrev for ganske lenge siden. Gøy når lesere blar og leser gamle innlegg, eller på annen måte plutselig havner på bloggen min, og enda mer gøy når de legger igjen kommentarer. Som regel….
Innlegget som jeg skrev 24. juni 2018 kan du lese her. Det handler om gode ungdomsminner fra studietiden fra en bydel i Oslo som har fått et litt dårlig rykte. Stovner. Fordi verden aldri er enten svart eller hvit, skrev jeg om mine minner fra bydelen. Om studietid, ungdomsforelskelse og en svunnen tid. I dag dukket det opp to kommentarer i kommentarfeltet til dette gamle innlegget. Og, nei. Jeg har ikke skrevet dem selv for å få flere lesere. Da ville jeg ikke valgt et innlegg som er over halvannet år gammelt.
Den ene kommentaren kan dere lese selv hvis dere klikker dere inn på innlegget, jeg gidder ikke kommentere den. Jeg bare håper vedkommende som har skrevet kommentaren kom seg skikkelig langt bort fra Stovner når vedkommende flyttet. Jeg vet om noen øde skogsbygder og fiskevær hvor vedkommende vil trives godt, langt bort fra andre mennesker.
Den andre kommentaren gjengir jeg her.
Den mannen du likte så utrolig godt som bodde i Tante Ulrikkes vei, jeg tipper han var kølsvart, het Ali og kom fra en afrikansk landsby, ikke sant?
Ingenting er vel mer spennede for dere kvinner enn kvinnemishandlere fra den tredje verden. Glem norske menn, de er jo bare dritt sammenlignet med en morderisk voldtektsmann fra afrika som mishandler dere dagen lang. Dere får det dere fortjener.
Jeg synes kommentaren er virkelig krenkende ovenfor mannen jeg var så utrolig glad i. Og selv om det ikke ble oss to, føler jeg behov for å forsvare han. Man snakker ikke dritt om x-en min uten at man får svar.
For nei, han het ikke Ali. Han het Jon. Han var i grunn ganske bleik, bortsett fra den påsken vi leide ei hytte på fjellet sammen med gode venner. Da var han så solbrent at han hadde sår på den litt for store nesa. ( Unnskyld, Jon; men nesa di har alltid vært litt stor.) Han kom ikke fra noen landsby i Afrika, men fra Røyse, ei lita bygd utenfor Hønefoss.
Han er slik jeg opplevde han en utrolig snill mann, som jeg aldri kan tenke meg at ville finne på å mishandle noen. Jeg synes det virkelig er direkte hårreisende frekt å kalle et menneske du ikke vet noe annet om en navnet på gata hvor han bodde en gang på 1980-tallet for en morderisk voldtektsmann.
Skremmende å se at folk har slike fordommer basert på et gatenavn i en bydel.
Det jeg finner spennende med en mann, eller de egenskapene jeg verdsetter for å si det på en annen måte er først og fremst at han er snill. Og så må han ha evnen til refleksjon, kunne delta i en diskusjon på en saklig måte. Så hvis jeg hadde vært på søken etter noe nytt hadde kommentarskriveren allerede diskvalifisert seg.
Etnisitet på en mann finner jeg mindre interessant. Gamle Gubben Grå er halvt tysk (resten norsk), men det var aldri hans kulturbakgrunn jeg fant spennende.
Klickbitenes konge, Kokkejævel er fremdeles øverst på bloggtopplista, og der kommer han til å være i morgen og, sann mine ord. For i dag, tidlig søndag morgen, poster han (nok en gang) et innlegg med tittelen “Jeg gir meg…” Og som alle vet, ikke noe gir så mange sidevisninger enn en blogger som “gir seg”: Sophie Elise er fremdeles på en 21.plass, med 3752 sidevisninger snart to måneder etter at hun sluttet å blogge.
Jeg, jeg er nå på en 49. plass, og jeg har det ikke med å gi meg! “Den som gir seg har tapt,” er liksom mantraet til Høvdingen, og jeg er ingen taper. Derfor biter jeg tennene sammen og går på, gang på gang. Nå, som jeg og endelig begynner å få orden på blodsukkeret mitt, er det ingen grunn til å gi seg.
Men tilbake til Kokkejævel. Han har selvsagt ikke tenkt å slutte å blogge. Det trodde jeg heller ikke et sekund d jeg så overskriften hans. Jeg er ikke lettlurt! Nei, han hevder at han de siste dagene har forsøkt å være en annen type blogger, ta opp de store problemstillingene. Problemstillinger hvor folk som meg har bastante meninger.
Jeg blir litt overrasket over det utsagnet. Jeg mener, jeg leser jo denne bloggen ganske ofte. Han ligger jo som regel på topp, men jeg har liksom ikke fått med meg at han skriver om de store tingene, de viktige spørsmålene. Jeg blar meg tilbake i innleggene hans den siste uka for å se hva Kokkejævel mener er de store spørsmålene hvor folk har bastante meninger..
Begravelser med haugevis av tragiske feil.
Forsvarsskrift for hvorfor han aldri har tatt med ungene på vinterferie. (Eller, at man ikke alltid må gjøre noe stort og flott fordi om det er ferie,)
Ros av en annen blogger som tar kampen opp mot nettroll.
Bruk av partnerens tannbørste
Ønske om en god helg
Selvrealisering (eller sykefraværet i egen bedrift.)
Skryt av egen kronikk i VG.
Klimaopprør opprøret
Vel, jeg ser ikke helt hvordan han mener han har pirket i store spørsmål… men han om det.
Jeg forstår hvorfor engasjerte mennesker noen ganger tar helt av i kommentarfeltene når saker som opptar de debatteres. Jeg kan nok være litt krass jeg og, men jeg forsøker i de fleste debatter å ta ballen og ikke mannen, debattere sak og ikke person. En fyr er ikke nødvendigvis idiot selv om han har idiotiske meninger.
Jeg ser ikke på meg selv som en kranglefant, men jeg sloss for de sakene jeg tror på. De sakene som jeg opplever som viktige. Selvsagt har man i en sak et fasit svar, ikke bare en ting som er riktig. Verden vil ikke forgå hvis sentrumsskolen blir nedlagt om 5 måneder, men jeg synes det er langt mer fornuftig og la den bestå.
Jeg får fysisk vondt av urettferdighet, og vil i saker som opptar meg alltid forsøke å få “motstandere” til å se mitt syn av saken, gjerne med humor. Eller de sterkeste motstanderne er vel ikke de jeg prøver å omvende, men alle de som er litt i tvil. Den kjedelige gjengen på midten som aldri helt lar seg engasjere nok til å ta et selvstendig standpunkt.
Jeg mener ikke at alle som mener noe annet enn meg er tullinger. Jeg har stor respekt for mange politiske motstandere. I Hovedutvalget jeg sitter er en av mine beste samarbeidspartnere fyren fra Frp. Han er en fornuftig fyr, selv om vi av forståelige grunner ikke alltid er enige. Men i noen saker går det prestisje, man når ikke inn med saklige fakta og kjensgjerninger. Noen politiske motstandere er reinspikka idioter. Det kommer ikke av meningene, det kommer av holdninger til politisk uenighet og hvordan de fremstår i debatten.
Så mens Kokkejævel gir seg, ikke kommer til å skrive innlegg som kan skape debatt lenger, kommer jeg aldri til å gi meg med det. Jeg kommer fremdeles til å skrive innlegg som får folk til å reagere.
Ikke hver dag, og ikke hvert innlegg. Jeg kommer fremdeles til å skrive om Fretex-funn og Tur rundt Semsvannet Men jeg kommer og til å skrive innlegg som Sølvskje i pompen…Muppet-show i kommunestyresalen og Lønn som fortjent For slik er livet mitt. Et liv fullt av engasjement, loppefunn og labbeturer rundt om kring.
Klokka er 10. Gamle Gubben Grå har varmet rundstykker. Tekopp og lørdagsavisene venter, har blitt fast tradisjon at vi tar de søndag morgen. Papirutgavene av Aftenposten, VG og Dagbladet. Kanskje leser jeg kronikken til Kokkejævel. Etterpå skal jeg ut på tur nummer to med hundene. Vi har bare labba en tur rundt boligfeltet. Sola skinner fra klar blå februarhimmel. Jeg vil til Juveren å fotografere. Fastelavnsboller skal bakes, og spises. (En er lov, hvis jeg går tur først og klarer å holde blodsukkeret lavt i hele dag. ) Dette blir en fin dag!
Som den observante leser sikkert har oppdaget er jeg en stor tilhenger av Fretex og Loppemarked, ja gjenbruk generelt. Det er ikke få skatter jeg kommer hjem med i løpet av ett år. Jeg leverer og en del til Fretex, Blåkors og loppemarked eller selger ting på nettet når jeg har gått lei av dem, eller finner noe som passer enda bedre inn i stilen min, Da jeg var innom Fretex på Åssiden på torsdag, fant jeg ekstra mange godbiter. Og i dag vil jeg dele de med dere.
Jeg kjøpte fem av disse middagstallerknene. Jeg er så lei de hvite kjedelige vi bruker tilhverdags. Dette er ikke noe dyrt service, Ikke noe tynt fint porselen, men helt brukbare til hverdagsbruk. Jeg betalte 10 kr. for hver tallerken. De gjør meg glade, og om glasur og gullkant kanskje blir litt falmet etter mange turer i oppvaskmaskinen, har jeg råd til å kjøpe nye om tre år eller fem. Skulle en av de gå i gulvet og bli knust er det heller ikke verdens undergang.
Man må jo og ha noe å spise maten med, ikke bare av. Jeg kjøpte 2 gafler og 2 skjeer i dette mønsteret.
Gamle Gubben Grå kom hjemmed en del sølvbestikk etter at han og søskenbarna hans hadde tømt leiligheten til en avdød barnløs onkel. Der var det 11 gafler og 6 skjeer med dette mønsteret, og det var noe med det som jeg falt for. Når jeg nå fant flere på Fretex, ble det suplering. Jeg betalte 39 kroner for to skjeer og det samme for de to gaflene. Hvis noen har kniver i denne serien er jeg interessert.
Her er det brikka under fløtemugga,sukkerkoppen og kaffekanna som er Fretex-funnet. Jeg synes den passer godt under kaffesettet som er arvegods fra den samme gamle onkelen. Speilbrettet har jeg kjøpt på Nille. Brikka kostet 29 kroner. Og er du interessert i kaffesett, hadde de flere til salgs.
Denne søte notisboka måtte og bli med hjem. 29 kroner for den og. Jeg elsker notisbøker og bruker de flittig.
Denne lykta måtte og bli med hjem. Den er ikke feilfri. Det er noen små bulker på blondekanten nederst på det ene glasset. Ikke er det en veldig eksklusiv lykt heller. Men den gjør nytten sin, og er svært så dekorativ der den står ved peisen. Den kostet meg 79 kroner.
Jeg har min stil, andre har sin. Men jeg tror de fleste kan gjøre gode bruktfunn, bare de leter litt. Og det er utrolig gøy og gå på skatejakt. Man vet aldri hva man kan være så heldig å finne.
Kokkejævel er fremdeles på førsteplass, jeg har ramla ned på en 51. plass. De to utflyttede ungene kom hjem på fredagstaco i går kveld. Hele familien var samlet. Vi ble sittende å pate sammen til klokka nærmet seg midnatt. Utrolig hyggelig. Da sitte selvsagt ikke jeg bøyd over tastaturet og skriver blogginnlegg om samrealisering. Da nyter jeg samværet med de jeg er aller mest glad i.
Da jeg leser Kokkejævels innlegg i dag blir jeg provosert. Ikke fordi han tråkker på mine ømme tær, og dermed vekker til live dårlig samvittighet. Overhode ikke!
Hvis Kokkejævel mener han er en egosentrisk banditt, kan jeg gi han rett i det. Men den beskrivelsen passer ikke på meg, og heller ikke på mange jeg kjenner. Skriv i jeg form og ikke i vi form, for det er ikke sikkert alle andre er som deg!
“Vi skal selvrealisere oss koste hva det koste vil” skriver Kokkejævel.
Ja, det behovet ligger vel der øverst i Maslows behovspyramide, Men er det så galt å være opptatt av å realisere seg selv?
Hvis vi går tilbake til gode, gamle Maslow så satte han opp 6 kjennetegn på selvrealiserte mennesker.
1. Selvrealiserte mennesker har realistiske oppfatninger av seg selv, andre mennesker og verden rundt dem.
Jeg mener at jeg har en realistisk oppfatning av meg selv, ei kjerring med begge beina godt plassert på jorda. Jeg vet hva som er mine styrker, men jeg er også fullstendig klar over mine svakheter og begrensninger.
Jeg tror det er skadelig for et menneske å gå gjennom livet å se på seg selv som mindreverdig, dum og en som ikke får til noe. Jeg har mennesker i min omgangskrets som alltid forteller meg hva de ikke kan, og det er utrolig mye. Jeg har folk i min omgangskrets som er hellig overbevist om at de er mye mindre verdt som menneske enn andre.
Jeg skulle ønske de kunne bli selvrealiserte mennesker som har et realistisk syn på hvor flinke, viktige og bra mennesker de er.
Jeg vet også om mennesker som har et litt vel stort ego, litt for stor tro på seg selv og sitt eget ego. Men de, Kokkejævel, de er ikke selvrealiserte. De har Ikke en realistisk oppfatning av seg selv. En god del toppbloggere ligger, slik jeg ser det, i denne kategorien. Det kan du gjerne sette fingeren på, men kritiser ikke mennesker for å ha et ønske om å ønske selvrealisering.
2. Selvrealiserte individer er opptatt av å løse problemer utenfor seg selv, som å hjelpe andre og finne løsninger på problemene i den ytre verden. Disse menneskene er ofte motivert av en følelse av personlig ansvar og etikk.
Jeg ser ikke noe galt i å være opptatt av å løse problemer utenfor seg selv, som når jeg realiserer meg selv ved å drive med politikk. Det er et forsøk på å hjelpe andre og finne løsninger på samfunnsproblemer, Og, ja. Jeg føler et ansvar for å forsøke å bidra til at verden utvikler seg i en retning jeg mener er riktig. Jeg mener at som et menneske som har evnen til å formulere meg klart, evnen til å bli hørt så er det min plikt, kall det gjerne etisk plikt til å bidra til samfunnsutviklingen.
Jeg synes det er mer egoistisk å mer etisk feil og bare være opptatt av å tjene mest mulig penger, oppnå mest mulig berømmelse for egen vinnings skyld.
3. De er spontane både i sine indre tanker og i sin ytre adferd. Selv om de kan handle i overensstemmelse med regler og sosiale forventninger , er de vanligvis også åpne og ukonvensjonelle. Jeg liker at folk er trygge nok på seg selv til at de er spontane, at de er åpne og ukonvensjonelle. De er mye mer spennende mennesker å være omgitt av enn mennesker som er så opptatt av samfunnets regler og sosiale forventninger at de ikke tør å leve. På dettepunktet har jeg et stykke igjen før jeg er helt selvrealisert.
Jeg kan ta et eksempel. Den Halvgale Perseren fortalte meg at hun en gang hadde vært hos noen venner i Oslo. Bare en ettermiddag med gode venner, en kaffekopp og en matbit. Så hadde de bestemt seg for å kjøre en tur, og gikk til bilen og dro av sted. For å gjøre en lang historie kort, endte denne “ettermiddagsturen” i Spania og videre til Gibraltar.
Den Halvgale perseren har mast i flere år på at hun og jeg skal ta en kjøetur til India, via Marokko. Jeg skulle ønske jeg var selvrealisert nok til å bli med.
4. Et annet karakteristisk trekk ved selvrealiserte mennesker er behovet for uavhengighet og privatliv. De kan trives i andres selskap, men trenger også tid til å fokusere på å utvikle sitt eget individuelle potensial. Jeg trives utrolig godt i andres selskap. Liker godt å være sosial. Men jeg har behov for litt egentid innimellom. Tid hvor jeg kan sitte litt uforstyrret med mine egne tanker. I hverdagen tar jeg den tiden i bilen mens jeg kjører fra punkt A til B, bøyd over tastaturet mens jeg skriver blogginnlegg, reflekterer over toppbloggerinnlegg, eller innelåst en ti minutters tur på do.
5. Selvrealiserende individer har en tendens til å betrakte verden med en kontinuerlig følelse av takknemlighet, undring og ærefrykt. Selv enkle opplevelser fortsetter å være en kilde til inspirasjon og glede. Jeg tror mange av dagens mennesker, meg selv inbefattet, kunne ha godt av å betrakte verden med litt mer takknemlighet, undring og ærefrykt. Det å la enkle opplevelser, som en fottur rundt Semsvannet eller en vakker solnedgang bli til små gleder i hverdagen. Det å merke seg de små gledene, nyte de og ta de med seg videre i dagen det er en fantastisk egenskap.
6. Personer som er selv-realisert har ofte det Maslow kalte “toppopplevelser”, altså øyeblikk av intens glede, undring, ærefrykt og ekstase. Etter disse opplevelsene føler de seg inspirert, styrket, fornyet eller forvandlet. Jeg jakter på slike”toppopplevelser” . Men man behøver ikke bestige Mount Everest eller vandre på den Kinesiske mur for å få slike toppopplevelser. Det skal ikke så mye til å skape gode opplevelser som man kan leve lenge på, skape minner man kan tenke tilbake på og som gir en styrke til å fortsette det noen gagner kjedelige hverdagslivet. En tur på hytta, en konsert, en kveld med familien eller vennegjengen. Slike opplevelser kan gi meg en intens glede, gode samtaler kan føre til undring, naturen kan gi meg ærefykt og selv om jeg muligens sjelden oppnår ekstase, så er dert gode opplevelser som gir meg energi, styrker meg og gir meg inspirasjon.
Skal du leve et godt liv må du “ta vare på deg selv”
Sier Kokkejævel foraktelig. Er det så galt å ta vare på seg selv? Jeg har erfart at hvis jeg ikke tar vare på meg selv, er det ingen andre som gjør det
Hva sier de når vi er ute og flyr, “Ta på surstoffmasken på deg selv før du hjelper andre” Det er ikke fordi de som driver flyselskapet mener at de som ikke er i stand til å hjelpe seg selv kan ha det så godt, men fordi hvis man skal klare å ta vare på andre, må man først ta vare på seg selv.
Du er ingenting hvis du ikke “lever ut dine drømmer”. fortsetter Kokkejævel med like mye forakt.
Det er da ikke noe galt i å ha drømmer. Og det er heller ikke noe feil i å leve ut drømmene sine. Men behøver de drømmene å være så store og fantastiske? Er det noe galt i å gjøre noe du har drømt om lenge, En eldre sykehjemsbeboer ønsket bare å komme ut, kjenne regn og vind. Var det feil av meg å ta henne med ut i regnet og la henne kjenne regnet treffe ansiktet?
Det Kokkejævel burde kritisere var ikke behovet for å leve ut sine drømmer, men heller sette fokus på hva mennesker drømmer om. Og hva enkelte mener de bør ha som en drøm de må oppfylle. Er det ikke heller nivået på drømmene som er kritikkverdig, og ikke det å leve ut drømmer? Man kan fint være et helt menneske fordi om man ikke har skutt Grizzlybjørner i Alaska eller kokkelert på God Morgen Norge Noen drømmer bare om en familiemiddag uten krangel
Det er ekstremt viktig å “sette helsa først”, hva nå det enn måtte bety. Du må “tenke på deg selv” og glem for guds skyld ikke å “nyte maks”. Herregud, du har glemt å “gripe dagen”,selv om “du fortjener det”! Heldigvis har du ikke glemt at “du har krav på det”.
Kokkejævel er virkelig i slaget. Jeg forstår ikke hvorfor han er så opprørt over at folk setter helsa først. Tar man ikke vare på seg selv, kan man heller ikke ta vare på hverandre eller ta sin del av samfunnsansvaret. Det har jeg smertelig fått erfare, og den erfaringen unner jeg ingen. Heller ikke Kokkejævel.
JA!! Du skal tenke på deg selv, men du skal ikke glemme å tenke på andre. Det er ikke motsetninger mellom å tenke på seg selv og å tenke på andre. De fleste av oss klarer å ha to tanker i hodet samtidig,
JA!! Det er viktig å huske på å “gripe dagen”. Passe på at man får mest mulig ut av livet. Ikke sitte igjen når man blir gammel og tenke “Alle disse dagene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var selve livet.”
Og Kokkejævel, det er ingen som sier at man har “krav på å tenke på seg selv”, men i Norge har man rett til fri fra arbeid hvis man er syk.
For som en av de i kommentarfeltet kommenterer, er jeg redd dette innlegget kan ha sin bakgrunn i at enkelte arbeidstakere i firmaet til kokkejævel har et litt høyt sykefravær.
For han skriver om arbeidstakere som føler seg sliten og trenger noen dager fri fra jobb for å slappe av. Arbeidstakere som så skriver egenmelding for å ta en tredagers.
Og i velferdsstaten Norge er vi fremdeles så heldige at vi får full lønn selv om vi er syke, Det er et velferdsgode jeg er villig til å sloss hardt for å beholde!
MEN skal vi som velferdsstat klare å beholde det gode, full lønn uten karensdager eller avkortning, ja da må ikke folk misbruke ordningen med å skrive egenmelding bare fordi de ønsker litt fri. Man skriver ikke egenmelding for å sove litt lenger, eller for å få realisert seg selv.
Slik jeg kjenner arbeidslivet er ikke “skulkerne” det største problemet. Det er et større problem med alle de arbeidstakerne som går på jobb selv om de er syke. De som vet at hvis de blir hjemme, må kollegaene arbeide hardere for å dekke opp dine arbeidsoppgaver i tillegg til sine egne. og som derfor går på jobb selv om de egentlig burde holdt seg hjemme. De som føler ansvaret for å holde hjula i gang på en arbeidsplass som ikke tar seg råd til å leie inn vikarer, eller ha en grunnbemanning som er høy nok til å tåle en viss grad av sykefravær. Arbeidstakere som ofrer egen helse for å holde hjulene i gang. Som føler enormt ansvar for bedriften de er ansatt i, kanskje mer ansvar enn eier føler for sine ansatte.
Jeg fulgte en slik mann til graven for noen år siden. Han fikk en fin krans og en flott tale fra arbeidsgiver. Men neste dag fikk en ny slave stillingen hans. De tre barna ved graven fikk aldri noen ny pappa.
Å sørge for at arbeidsdagen er levelig for de som er på jobb er et arbeidsgiveransvar. Det er ikke ansvaret til en syk arbeidstaker. Hvis arbeidsbelastningen ved sykefravær blir så høy at det går ut over de ansattes helse, er det arbeidsgivers ansvar å gjøre noe med det. Enten ved å få inn flere folk, vikarer, eller ved å redusere arbeidsbelastningen. En syk arbeidstaker skal ikke ha dårlig samvittighet for å være syk!
Men en arbeidsgiver burde ha dårlig samvittighet hvis han lar de ansatte ha en så stor arbeidsbelastning at det går på helsa løs, sykefravær eller ikke!!
Hvis man som arbeidsgiver mener at en arbeidstaker misbruker egenmeldingsordningen. Tar seg en tredagers uten å være syk, ja da er det grunnlag for en personalsak. Da må man som Arbeidsgiver kalle inn arbeidstakeren til “Den vanskelige samtalen”. Det er ubehagelig for arbeidsgiver, jeg ser helt klart den. Jeg har som tillitsvalgt vært med på noen slike samtaler. Vært med medlemmer som ikke helt har forstått sammenhengen mellom det å møte opp på jobb og det å heve lønn.
For selv om du har rett til å være hjemme når du er syk, uten å lide for det økonomisk, har du ikke krav på å ta ut et visst antall sykedager hvert år. Du bruker egenmelding hvis du er syk, ikke fordi det hadde vært godt med fri. Skoft, det å ta seg fri ute gyldig grunn er faktisk oppsigelsesgrunn.
Jeg er ikke en egosentrisk banditt. Snakk for deg selv, Kokkejævel.
Alt har absolutt ikke gått min vei her i livet, og det er ok .Av motgang blir man sterk har jeg hørt, og jeg er blitt kjempetøff.
Jeg er tøff nok til å kreve det jeg har krav på. Stiller jeg min arbeidskraft til disposisjon for arbeidsgiver, krever jeg å få lønn for det. Selv om det bare er et kvarter rett før arbeidsdagen starter. Jeg mener det bare er rett og rimelig at arbeidsgiver betaler mellomledere lønn for å bruke søndags ettermiddag til å planlegge avdelingsmøte mandag morgen. Og hvis arbeidsgiver forventer at en arbeidstaker skal være tilgjengelig 24/7 for å løse problemer som kan oppstå, ja da har det selvfølgelig sin pris.
Jeg er villig til virkelig å sloss for å bevare velferdsstaten som jeg ser blir mer og mer uthulet. Ja, jeg synes det er uverdig at eldre mennesker står på venteliste for å få hjelp fra hjemmetjenesten. Det handler ikke om at jeg ikke kan bidra med hjelp. Det handler om at veldig ofte har de nærmeste stilt opp mye og lenge lenge før den søknaden om hjelp i det hele tatt blir sendt inn.
Jeg vet om en dame i 70 årene som ble anbefalt å flytte fra huset sitt, huset hun og ektemannen hadde bygget på tomta til foreldrene og som hun hadde bort i hele sitt voksne liv. Ikke fordi hun ikke klarte og holde hus og hjem i orden lenger, damen var relativt sprek, men fordi hun ikke hadde overskudd til å holde både sitt og sin 94 år gamle mors hus i orden og samtidig ta vare på både seg selv og moren. Tildelingskontoret trakk nemlig i fra den innsatsen man kunne forvente av datteren når de beregnet hvor mye hjelp den gamle moren kunne få fra siden de bodde hus i hus.
En venninne av meg har faren sin boende i en sokkelleilighet i kjelleren. Hun er uføretrygdet og har store helseutfordringer. Inn og ut av sykehus på grunn av kroniske lidelser. Hun har mer enn nok med å ta vare på seg selv. Samtidig har hun dårlig samvittighet fordi hun ikke klarer å holde kjellerleiligheten strøken. Hun synes det er mer belastende at hjemmet til faren ikke er skinnende rent, enn at hun ikke alltid klarer å vaske sine egne gulv. Da jeg sier at hun må søke om hjelp til husvask til faren, konsentrere seg om sin egen bolig. Bruke det lille hun har av overskudd på seg selv. Sier hun at det har hun ikke samvittighet til, og at det er mange nok i hennes slekt som bidrar til å forsterke følelsen av at hun mislykkes som datter, som menneske, hvis hun ikke klarer å stelle for sin gamle far.
Ja, jeg blir sint når folk ikke mottar den hjelpen de har krav på.
Vi skal ta vare på oss selv nettopp fordi vi skal ta vare på de vi har rundt oss. Ingen kan hjelpe alle, men tar man ikke vare på seg selv kan man ikke hjelpe noen.
Nå mener ikke jeg at man må reise på spaferie i eksklusive fjellhytter, nyte det beste av mat og drikke, ta seg fri fra jobben for å skrive bok for å realisere seg selv. Det holder kanskje med en liten time-out i kurvstolen på trammen Det handler om å la gulvvask være gulvvask og ta den turen ut i skogen, nyte frisk luft og senke skuldrene. Det handler om å si nei til den ekstravakta du egentlig ikke orker å ta. Det handler om at du besøker bestemor og har med hjemmelaget kringle, så kan dere kose dere med en kaffekopp og en god prat i stedet for gulvvask.
Selvrealiserte mennesker er i følge Maslow opptatt av å løse problemer utenfor seg selv, som å hjelpe andre og finne løsninger på problemene i den ytre verden. Disse menneskene er ofte motivert av en følelse av personlig ansvar og etikk. Jeg ser ikke noe galt i å ønske å selv realisere seg-
God helg ønsker Kokkejævel på sin blogg. Han er tilbake på toppen av bloggtopplista, og mener derfor at han kan ta helgen allerede klokka 7 en fredag morgen.
Jeg er på en 50.plass. Gikk tre plasser opp på lista selv om jeg hadde 3 færre sidevisninger, 645 mot gårsdagens 648. For oss lenger nede på lista begynner ikke helga før litt seinere på fredagen. Fredag er også en helt vanlig arbeidsdag.
I likhet med Kokkejævel er jeg også trøtt for tiden. Grunnen til det kan du blant annet lese her. Jeg la meg rundt 22.30. Det er tidlig til å være meg. Gamle Gubben Grå kom og la seg en stund etter meg. Hvor vidt han hadde forhåpninger om noe, eller hva slags forarbeid som i så fall måtte til, er en privatsak. Selv om det muligens gir klikk, er det ikke alt som deles på blogg hos denne kjerringa.
Det lå ikke noe kunstverk på PC en min når jeg sto opp i dag, så det måtte jeg lage selv. For den som har litt tungt for det, er det Gamle Gubben Grå og meg jeg har tegnet.
Mens Kokkejævel pleier å bli møtt av små, hyggelige lapper som ikke har noen annen hensikt enn å gi han en god start på dagen.
Gamle Gubben Grå blir hver morgen møtt av en “Arbeidsliste”. Gode forslag på hva jeg tenker han kan bidra med i hjemmet vårt. Jeg vet ikke om det bidrar til å gi han en god start på dagen. Det er heller ikke nødvendigvis hensikten.
I dag er en god dag til å lage en fin dag
Kjærest hos Kokkejævel har smykket tegningen sin med disse visdomsordene. Jeg synes ordene er fine. For det er ofte opp til oss selv om dagen skal bli god. I stedet for å se etter det som er kjipt, trist og som gjør dagen grå, kan man lete etter hverdagsgledene. For de finnes der, i et hvert liv. Den som leter den finner.
Joda, livet har noen skikkelig kjipe dager innimellom, men også de kan ha glimt av gode øyeblikk. Og kjenner du noen som har en virkelig kjip dag, så kan jo du være den som bidrar til at de får et godt øyeblikk eller flere. Det skal ikke alltid så mye til.
I formiddag skal jeg ha litt kvalitetstid med Datteren. Og i kveld kommer Eldste Sønn. Vi skal spise fredags-taco, det har visst han bestemt. Det blir koselig. Det er så flott når de voksne ungene vil bruke litt tid sammen med oss. Det gir meg hverdagsgleder.
Ha en fin fredag, og en fin helg.
(Sender ikke noen hilsen til Kongen, tror neppe han leser bloggen min – men tar jeg feil, så gratulerer med 83 års dagen).
Det er ikke ofte jeg føler trang til å slå. Jeg er sjelden redd for å ta kamper, blir sjelden eller aldri sett på som konfliktsky, men det er sjelden jeg får lyst til å benytte meg av vold. Ordet er mitt våpen, og av og til burde jeg ha våpenløyve for i det hele tatt å åpne kjeften.
Men her om dagen følte jeg enorm trang til å slå, skrike og kanskje aller aller mest gråte. Og jo mer virkeligheten siger inn over meg, jo mer kjenner jeg at tårene brenner bak øyelokkene.
Tirsdag hadde jeg første dag på Lærings og Mestringssenteret på sykehuset. Jeg skulle lære meg og mestre sykdommen som kom og tok fra meg livet mitt. Den forbannede Diabetes 2 diagnosen. I innlegget Nederlagsfølelse…. som jeg skrev for en stund siden kan dere lese litt om tankene mine rundt det å godta at jeg har blitt syk og at jeg vil forbli syk resten av livet.
Etter hvert som første kursdag skred frem ble det klarere og klarere for meg at her var noe utrolig galt. Her var det noen som ikke hadde gjort jobben sin, og den som hadde fått lide for det var meg. For hvorfor er mitt blodsukker konstant over 10? Jeg tar medisinene legen har foreskrevet. Jeg kan sikkert bli flinkere med kostholdet og jeg kan sikkert bevege meg mer, men jeg har tatt grep. Men samme hva jeg gjør, samme hvor flink jeg er så er likevel blodsukkeret mitt gjerne rundt 14. Bare en håndfull ganger i løpet av den tiden jeg har målt det har det vært under 10. Og det spørsmålet som plager meg aller mest er; Hvorfor har Fastlegen gitt uttrykk for at det er ok?
Og jeg har flere spørsmål. Hvorfor har han ikke en eneste gang målt blodtrykket mitt? Jeg har gått der nesten en gang i måneden i over to år. Jeg har hele tiden sagt at jeg er så utrolig trøtt og sliten. Jeg fikk påvist Disbetes 2 for to år siden. De sier jo på kurset at det skal kontrolleres hver tredje måned.
Hvorfor har han ikke undersøkt bena mine? Det skal og gjøres tredje hver måned.
Og slik kunne jeg ha fortsatt.
Jeg snakker med legen på kurset. Er det noe jeg har misforstått? Men det var ikke det. Jeg skulle ikke gått med så høyt blodsukker over tid. Det skulle jeg ha fått medisiner for. Det må jeg få medisiner for så raskt som mulig! Andre medisiner i tillegg til de jeg tar i dag.
Jeg drar hjem og fordøyer første kursdag. Her må noen ta grep, og den noen er meg! Det første jeg gjør er å bestemme meg for å skifte fastlege. Det hjelper ikke for en fin fyr han er, jeg trenger en lege som følger meg opp på en god måte.
Dag 2 gir flere aha-opplevelser. Og det er vel nå tårene begynner å brenne bak øyelokkene.
For når turen kom til meg. Når vi skulle gå gjennom mine blodsukkertall tatt på forskjellige tidspunkt gjennom de to kursdagene, ja da vant jeg!
Ingen andre hadde så høye blodsukkerverdier som meg. Ikke en gang han som hadde glemt seg bort og spist Dajm til frokost.
Og når jeg da sa hvilke medisiner jeg gikk på, eller helst hva jeg ikke gikk på.
Når jeg forklarte at jeg hadde spurt fastlegen om når jeg skulle ta tablettene, Om jeg skulle ta de samtidig, til mat, morgen kveld osv, hadde legen sagt at det jeg synes var enklest. Det enkleste for meg var å ta de på morgenene. Lettest å huske i en travel hverdag. Så da gjorde jeg det.
Og når jeg hadde spurt om blodsukker målinger. Når burde jeg ta de? Nei, det kunne jo være greit å følge med litt, men han håpet jeg ikke ble en sånn som var fanatisk opptatt av å måle blodsukker mange ganger om dagen. Så en gang i uka eller noe slikt..
Så jeg ble ingen fanatiker. Jeg målte en gang i blant når jeg husket på det. Når jeg følte meg ekstra sliten, eller når jeg var redd blodsukkeret var veldig lavt fordi jeg hadde glemt å spise gjennom en travel dag. Jeg ble aldri hlet klok på de verdiene. Så ingen sammenhenger. Heller ikke når jeg målte flere ganger på en dag, lekte fanatiker, synes jeg det var enkelt å se noe mønster.
Nå som jeg hadde lært hvordan det var lurt å bruke målingene som en hjelp i hverdagen. Hjelp til å få kontroll, bli herre i eget liv, ja da så også jeg et mønster. Og alt viste med all mulig tydelighet at min Diabetes 2 var langt fra under kontroll.
Diabetessykepleieren spurte om de andre kursdeltakerne hørte hva jeg fortalte. Og de hørte utmerket godt – og forsto. En mente legen kunne ha drept meg, noe diabetessykepleieren ga han rett i.
Og langsomt begynner det å gå opp for meg at alle plagene mine, det at jeg er konstant sliten, at bena mine hovner opp, at jeg er så utrolig trøtt og at jeg ikke klarer å fungere på jobb. Alt det skyldes dårlig medisinert Diabetes 2.
I nesten 2 år har jeg gått å blitt langsomt dårligere. . Jeg har blitt anbefalt psykolog. Jeg har fått gjentagende spørsmål om konflikter på jobben og forholdet til nærmeste leder. Og alt jeg har sagt at jeg er sliten, trøtt og lei, at jeg ikke fungerer på jobb.- og at blodsukkeret mitt er høyt.
Behandlingen har bestått av “Samtaleterapi” et kvarters legekonsultasjon en gang i måneden. Og mens han har snakket om mulige konflikter på jobb, har jeg tenkt at jeg ikke er typen til å sykmelde meg selv om forholdet til en leder ikke er optimalt.
Men jeg har vært så sliten, kanskje det er slik depresjon eller utbrenthet forholder seg. Jeg har kjørt rovdrift på meg selv i årevis. Men hvis jeg bare var utslitt, hvorfor ble jeg ikke bedre nå som jeg hadde gira ned så lenge? Kansje var det psykisk – depresjon. Det var legen som var eksperten. Det er jo ikke så rart om en som er deprimert fornekter diagnosen. Også var jeg jo så sliten hele tiden. Godt bare å la livet passere, få sykemelding på sykemelding for jeg orket ikke arbeide mer enn jeg gjorde. Noen ganger var selv det i meste laget.
Jeg har lært å mestre sykdommen min bedre. Jeg fikk og hjelp av legen til å øke medisineringen, og få en diabetesmedisin til Jeg begynte med den nye medisineringen i går kveld.
I dag har nesten alle blodsukkerverdiene mine ligget under 10. De gangene de ikke har ligget der har jeg forklaringer på det som jeg kan rette på. Brødet må bli grovere – og selv den minste utskeielse får langt større innvirkning på blodsukkeret enn jeg trodde. Grei lærdom å ta med seg.
Men det rant noen tårer ned over kinnet i dag når sannheten begynte å gå opp for meg.
Hadde legen tatt diagnosen mer alvorlig da den ble satt i mars 2018, hadde jeg blitt fulgt bedre opp, og ikke minst hadde jeg fått hjelp til å forstå sykdommen min bedre i løpet av 2018så hadde jeg kanskje ikke gått på en ny smell i starten av 2019. Og hadde jeg fått riktig medisin raskere så hadde ikke jeg vært totalt utslitt hele 2019.
Hadde jeg fått riktig diagnose og riktig hjelp allerede i 2018, kunne jeg ha levd det livet jeg elsket også de siste to årene – med kun å ta noen små grep.
Diabetes 2 er en livsstils sykdom Det er min livsstil som har ført til sykdommen. Jeg mener ikke at det er legens feil at jeg har fått Diabetes. Det kan jeg ene og alene takke meg selv for.
Men hadde legen vært mer opptatt av diabetesdiagnosen min i stedet for psyken min, hadde han fulgt meg opp slik retningslinjene tilsier, ja da hadde jeg hatt det mye bedre det sist året. Det er vondt å tenke på, det fremkaller noen tårer når jeg er alene.
Men nå må jeg tenke fremover.
Jeg skal lære meg å leve med Diabetes 2. Jeg skal bli flinkere på kosthold og fysisk aktivitet. Det er mine hjelpemidler til å kontrollere sykdommen. Jeg skal påse at en nye legen ikke glemmer å kontrollere det som skal kontrolleres. Og jeg skal påse at hvis jeg etter hvert trenger å øke medisineringen, ja så skal jeg ta den diskusjonen med legen. 2020 skal bli et bedre år enn 2019. Jeg skal ta livet mitt tilbake. Ikke det travle, usunne livet jeg levde i 2017 – men det nye sunnere livet. Jeg skal bli sjef i eget liv igjen.
Kona til er fremdeles på toppen av bloggtopplista. Jeg har steget fra en 53. plass til en 52. plass. Innlegget mitt i går vekte en del debatt. Jeg fikk hele 648 sidevisninger, en økning på 39. Debatten gikk over hvor vidt enkelte bloggere legger igjen anonyme nettrollkommentarer på sin egen blogg for å få følgere til å forsvare seg, skape engasjement og på den måten få flere sidevisninger og mer publisitet. Får de pressen til å bite på kroken og, jo bedre er det. Jeg er helt sikker på at slikt forekommer, men jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror kanskje ikke det er tilfelle for Kona til. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg liker bloggen og bloggeren…?
Nok om det.
Kona til har ikke kommet med noe nytt, og jeg tar derfor for meg nummer 100 på lista.
Det er Thea Gudmundsen. For meg en ganske ukjent blogg og ukjent person. Jeg må lee meg opp litt.
Da finner jeg ut at Thea er en x-Pradise Hotell “stjerne”. Kjendisstatusen har kanskje ikke tatt helt av etter oppholdet i paradis. Hun ga ut en låt for ett år siden, har fått seg kjærest, og er nå tilbake i den vanlige tralten med et kjedelig A4 jobb noen dager i uka. Hva det er, sier hun ikke noe om, bare at det er noe innen sminke og hudpleie.
Og nei, det var ikke det at hun hadde fått en jobb som var grunnen til overskriften. Ja, jeg har jo lånt overskriften til Thea. Det var heller ikke det at det faktisk kom et blogginnlegg fra henne som hun ser på som overraskende, selv om det i det siste har bare kommet sånn ca ett i måneden. Det overraskende var at hun slipper ny låt.
Jeg er usikker på om det egentlig er så overraskende. Jeg leser i en Dagblad artikkel at hun sier at den låten skulle komme i oktober 2019. Nå er det februar (selv om innlegget hennes der nede på 100. plassen er en uke gammelt) I Dagblad intervjuet sier hun og at hun har signert en avtale på at hun skal gi ut ytterligere tre låter, så da regner jeg med at opopdragsgiver muligens har presset på en del.
Låten som ble sluppet rundt midnatt natt til forrige fredag, er grei nok. Ikke helt min stil. Men så er det ikke alle som digger trønder-rock og Åge Aleksandersen heller. (Har jeg fortalt at jeg skal på konsert i juni?)
Thea sier at hun skal komme tilbake med et innlegg hvor hun forteller hva låten handler om. Det har ikke kommet denne uka, så jeg regner med at det kommer en eller annen gang i mars måned……
Og apropos det å legge inn “falske” kommentarer på egen blogg… jeg lurer på om vi har et par gode eksempler her.
Nei, klokka har passert 7, på tiden å starte dagen og dra av sted. Drammen venter. Det kommer antakelig IKKE som et sjokk….
Endelig, endelig fikk Kokkejævel avløsning på bloggtoppen!!! Kona til ligger velfortjent på topp med hele 41742 sidevisninger. Hele 15.984 sidevisninger mer enn kokken. Jeg har ramla ned på en 53. plass med 609 sidevisninger. Ikke så rart. Gårsdagens innlegg var liksom ikke noe høydare.
Men tilbake til Kona til. Hun har ligget og vaket høyt lenge, velfortjent. Kona til skriver morsomt og lett underholdende og har mange ganger fått meg til å dra på smilebåndet når jeg kikker innom bloggen hennes.
Men hva er det som gjør at bloggen hennes endelig når helt til topps, hva er det hun skriver om som gjør at hun endelig når toppen?
Jo hun skriver selvfølgelig om Kokkejævel, (sukk). Eller hun gjør jo egentlig ikke det. Historien er litt innviklet.
Forrige mandag la en stolt Kona til ut et innlegg og fortalte om genseren hun hadde strikket. Da fikk hun raskt en kommentar fra et nettroll
Din første horegenser. Jævla kvalmende at du igler deg innpå Kokkejævel.
En fullstendig ulogisk kommentar slik jeg ser det. For det første, Hva er galt med genseren? Hvorfor mener kommentatoren at den er horete? Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har stort greie på horer, men jeg innbiller meg at digre ullgenser liksom ikke er det typiske arbeidsantrekket deres. Og hvor er linken til Kokkejævel? Kona til har overhode ikke nevnt han i innlegget. Ikke pleier han å dele innlegg med selvstrikkede gensere. Jeg tviler på fyren strikker, han har folk til slikt. (Det finnes knapt et bilde av Kjærest uten at hun har et strikketøy i hendene..)
Kona til kunne bare ha slettet den teite kommentaren, men Kona til er heldigvis ikke en slik dame. Nei hun tar trollet på alvor og svarer
Jeg vurderer faktisk å strikke en horegenser til Kokkejævel til jul. Tror du han blir glad da?
Fantastisk!!!! Jeg elsker når nettroll får humoristiske svar på trollingen sin. Ikke noe er så virkningsfullt mot slike mennesker som latterliggjøring.
Samtidig spør Kona til følgerene sine på Instagram om hva en horegenser er, og hun får utrolig mange gode svar. Svar som får henne til å humre og le gjennom hele dagen etter som de gode svarene tikker inn.
Hun har klart å gjøre det brilliante. Hun har gjort en negativ, sur nettroll kommentar som fort kan legge en demper på dagen til noe positivt som gir henne glede og humor gjennom dagen. Genialt. Fantastisk..
Til slutt legger Kokkejævel inn en kommentar om at han vil bli glad for en horegenser, men at han enda mer ønsker seg en Horebukk-genser. Humor til stor glede for mange, om muligens ikke for net-trollet.
Når jeg så ser at Kona til har lagt igjen en kommentar på Kokkejævel sin blogg og foreslår at Kjærest strikker den Horebukk-genseren.
