Er det noe jeg har problemer med så er det folk med primadonnanykker. Følgelig er det å bli oppfatta som en primadonna med en hel haug ting jeg ikke vil eller kan noe jeg gjør alt jeg kan for å unngå. Det var også noe av det jeg var mest redd for i forkant av treningsleiren. At jeg ikke skulle få forståelse for alt kroppen min ikke kan. Alt jeg ikke klarer. At jeg skulle bli sett på som lat, ei som ikke vil. Eller rett og slett at jeg spiller teater for å få oppmerksomhet.
Både Datteren og Gamle Gubben Grå beroliget meg i forkant om at jeg hadde klart å si fra på Nimi på en tydelig og klar måte da jeg var der for en del år siden. Og at jeg etter det hadde blitt fornøyd med oppholdet og følt at jeg ble tatt på alvor. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var en relativt stor dose “Brit uten filter” som måtte til på Nimi den gangen. Og at det i grunn skal relativt mye frykt eller frustrasjon som skal til før den ufiltrerte Brit kommer frem i en slik setting. Jeg har arbeidet i helsevesenet i over 30 år, jeg har ikke lyst til å være “en vanskelig pasient.”
I dag satt jeg på en madrass i en hall og følte meg som den vanskelige pasienten. Jeg kjente de forræderiske tårene brenne bak øyelokkene og tenkte nå smeller det snart. Samtidig forsto jeg fysioterapeuten litt oppgitte mine. Hvor vanskelig kan det være å stå på knea liksom.
Når man først er kommet ned på bakkenivå er det ikke vanskelig å stå på knea. Og jeg satt vitterlig på madrassen på gulvet. Jeg er enig I det. Det er ikke vanskelig, men det er for meg utrolig vondt. Det å stå på knea, uansett om jeg har pute under kneet gir meg sterke smerter. Ikke ubehag, ikke litt vondt men rett og slett utrolig smertefullt. Det går rett og slett ikke! Det har ikke gjort det siden jeg ødela kneet I 2013.
Det man var opptatt av den gangen var å forsøke å unngå at beinet ble stivt. Ar jeg ikke mistet bevegeligheten og ikke kunne bøye det, eller ikke kunne strekke det helt ut. At jeg muligens mistet evnen til å stå på knærne ble nok sett på som mindre viktig. Jeg husker og at de sa at operasjonen ville holde i ett, tre eller kanskje helt opp i fem år før jeg trengte en ny operasjon og at jeg da måtte ha en kneprotese, et sånt kunstig kneleddet i titan. Siden har ortopedene funnet ut at det smarteste er å vente så lenge som overhode mulig med den kneprotesa. Fordi jeg er benskjør og derfor dårlig bendannelse vil det bare bli plunder og heft med en slik operasjon.
Mens timen med bevegelighet og avspenning skred frem kom jeg til at jeg måtte være vrang og vanskelig enda en gang denne dagen. Jeg veide for og i mot ganske lenge før jeg kom til den konklusjonen. Men kom til primadonna eller ikke. Det var på tide å ta grep.
Resten av dagen var satt av til såkalt aktivitetsdag. Vi kunne velge mellom klatring i en buldrevegg nede i nærmeste by eller e fottur opp til en lavvo. Klatring er definitivt ikke noe for meg. Å gå opp til lavvoen er en helt overkommelig tur sånn i lengde. Tipper det med er et par kilometer dit. Jeg har gått turen før.
Men det er ulendt terreng, våt myr og røtter, og de turene jeg har tatt i sånt terreng mens jeg har vært her har absolutt ikke gjort ankelen min godt. Den har vært hoven, varm og vond I flere dager etterpå. Nå var ankelen alt hoven og leggmusklene stive etter spinnintimen i går. Det jeg trengte var å gå i et lettere terreng, grusvei eller godt opparbeidet sti. Og aller helst alene i mitt eget tempo.
Jeg kastet frykten for å fremstå som primadonna på båten og ga fysioterapeuten beskjed om hva jeg så på som mest hensiktsmessig. Og slik ble det.
Å be om særbehandling ligger langt inne. Så nå måtte jeg bevise, i det minste for meg selv, at jeg ikke bare var lat. Så mens de andre gikk tur, retur lavvo en tur på 4 km og koste seg ved bålet i sola, gikk jeg en 7 km lang tur i litt høyere tempo enn jeg pleier når jeg er ute og går og kom tilbake gjennomsvett og rimelig rød i ansiktet.
Jeg hadde en fin tur. Fikk tatt noen bilder, noe jeg virkelig har savnet. Leggmusklene er fine og myke og ankelen virker og relativt bra. Jeg fikk testet kondisen litt. Og jeg fikk gått i mitt eget tempo. Denne økta gjorde meg godt!.
Noen ganger er det lurt å sette benet ned og ta hensyn til seg selv. Noe av vitsen med oppholdet er vel og lære seg hva som fungerer best for den enkelte?
