Toppbloggerne viktigere enn noen gang.

Blogg som plattform har endret karakter de siste årene.  Vibbedille skriver i sitt innlegg at enkelte hønsehjerner ( Vibbedille bruker ikke slike begrep, hun er litt mer høflig enn meg) mener det må være direkte pinlig å være toppblogger nå.  Jeg vil heller si tvert I mot.

Da jeg begynte å kommentere toppbloggerne var det stort sett Sophie Elise og Isabell Raad som tronet på toppen med helt vanvittige lesertall.  Jeg forsto av media at de tjente summer på blogginga si som jeg bare kunne drømme om som radiograf. Jeg har stor respekt for de to nevnte bloggerne, flotte damer begge to som så en mulighet og tok den. Og ja, livet virket glamorøst, men ingen tvil om at de arbeidet hardt for å befeste sin posisjon og forbli på topp.

Likevel forsto jeg det ikke. Forsto ikke hvorfor flere tusen mennesker klikket seg inn hver dag for å lese siste nytt om rumpa til Sophie Elise eller den siste festen Isabell var på. For jeg syntes mye var likt, lesingen ensformig og siden livene til disse toppbloggerne, eller det de skrev om livene sine, og ble styrt av hvilke samarbeidspartnere de måtte klare å plassere produktene til, noen ganger litt kunstig.

I dag er jeg på 11. plass på bloggtopplista.  Når jeg klikker meg inn på de 10 bloggene som ligger over meg på lista i dag er det en variasjon i tema som er mye større. Litteraturmessig holder de fleste bloggene bedre kvalitet. Og temaene som blir tatt opp vekker større interesse hos meg enn det sminke, party og plastikkirurgi gjorde.

Stine Skoli og lekebilene er kanskje det jeg finner minst interessant. Jeg er ikke i målgruppen for lekebiler, og innlegget er kommentert mange ganger før.

Jeg er heller ikke så veldig interessert i ukesmenyen til Mat fra bunnen. Ukesmenyen her på Treningsleiren står på oppslagstavlen utafor døra mi.

Men jeg klikker meg inn og ser hva hun varter opp med i dag. Jeg skal jo hjem, og har lovet å handle inn mat. Gamle Gubben Grå hadde ingen ønsker om mat da jeg snakket med han i går kveld, bare ikke ferdigpizza. Mat fra bunnen foreslår enchiladas. Det frister litt. Lar ideen modnes utover dagen. Men tror det blir noe mexikansk.

Kan jeg friste deg med Lavkarbo donuts stekt i airfry? spør Sois og Spar. Svaret er sorry, men nei takk.

Men samtidig fascinerer ideen meg. Jeg mener når man er så opptatt av å fremstå som sunn og kostholdsfiksert at man klarer å tenke ut at man skal røre sammen havrefiber, mandelmel, fiberhusk og rømme(?) for å steke det i luft og pynte det med sukkerfri sukkerglasur. Ja da tror jeg man er relativt desperat etter å spise donuts…..

Mitt råd blir. Kjøp deg en ordentlig donut. Sett deg rolig ned, gjerne med en god kopp kaffe. Spis den ene donuten sakte. Kos deg med hver bit  og ta deg tid til virkelig å nyte smaken. Så bruker du havrefiber når du skal bake rundstykker eller lage grøt.

Han i boden (Jeg gikk bare I boden en tur) skriver om Mamma på hjul. Om hvordan Vivian og hennes pågangsmot imponerer han. Hvordan hsn humrer med henne når hun skildrer dagliglivet på sin humoristiske måte. Til tross for den livssituasjonen Vivian er i. Smil gjennom tårer.

Han i boden tar og opp det sinnet vi alle som leser bloggen til Mamma på hjul føler mot Bergen kommune. For dette er en historie som gjør meg så forbanna… akkurat som han i boden.

Jeg kan opplyse om at å skrive til ansvarlig byråd i Bergen ikke fører frem. Det har vi forsøkt før. Vi sendte likelydende mail svært mange her inne. Vi fikk høflig svar fra KrF dama, men det endret ikke noe på Vivian sitt tilbud fra kommunen. Det endret ikke noe på den arrogante måten kommunen har mot Vivian. At de nekter å lytte, og at de ikke evner å ta inn over seg hvilke ønsker Vivian har – og hvorfor.

Det er det som gjør meg så frustrert. Man kan få til et hode tilbud for Vivian. Man kan få til det tilbudet Vivian ønsker. Det tilbudet Vivian og hennes familie trenger for å få hverdagene til å gå rundt på en best mulig måte. Man kan få til det tilbudet innenfor den samme kostnadsramme som kommunen har budsjettert med, antakelig rimeligere. Bergen kommune ønsker bare ikke å gjøre det, fordi det ikke passer inn i deres bokser på hvordan ting kan organiseres.

Mamma på hjul skriver at hun er sliten. Sliten ikke av sykdommen, ikke av livet, men sliten av å slåss mot kommunen.  En dødssyk kvinnes som bruker sine siste krefter på å sloss mot en  stor og mektig kommune. Finnes det noe mer uverdig måte å behandle et menneske som man har ansvaret for å yte omsorg til?

Mamma på hjul, Vivian, skriver at hun ligger til klokka 3 om natta og skriver mail med øynene til de hun tror kan hjelpe henne til å få et verdig liv.  Er det slik Bergen kommune mener det er riktig at Vivian bruker tiden og energien sin?  Burde hun ikke heller bruke tiden og energien på gode opplevelser og gode minner for seg og familien?

Jeg kallte behandlingen Vivian får av Bergen kommune for psykisk terror.  Jeg ble kritisert for det, men mener fremdeles at jeg har mine ord i behold.  Mulig jeg kan 8nfornulere beskrivelsen litt. Kanskje hjerterå psykisk terror passer bedre?

En mindre tøff person enn Mamma på hjul, Vivian, hadde bukket under for lengst. En mindre tøff person hadde gjort det kommunen ønsker. Nemlig å gi opp kampen, legge seg tilbake å dø. Er det slik vi ønsker det skal være?

En annen sterk kvinne med sin sterke historie er Monica Vederhus.  Mens bunken av bekymringsmeldinger og legenotat om skader påført ved mobbing vokste seg stor og vond, var det ingen som tok grep for å hjelpe Monica da hun var barn.  Alarmklokkene må ha kimt så de som hadde ansvaret måtte bruke hørselvern mens de arkiverte all informasjonen.  Likevel valgte de og ikke gjøre noe! De overlot til en 13 år gammel jente, et barn, og finne den veien selv.

Og veien fant hun. Narkotika, alkohol  et ungt liv som nesten gikk til grunne.

Nesten.

For Monica krabbet seg til slutt ut av rennesteinene, kom seg opp og klarte å skape seg et liv. Monica er tøff. Bare så synd den tøffe jenta ikke fikk hjelp da hun trengte det mest.  Tenk for en ressurs Monica kunne vært i de årene alle så bort mens hun langsomt gikk til grunne.

Doc og Dask er forkjøla. Lov med litt srlvmedlidenhet under pleddet.

Ida Wulff tok med seg babyen og dro hjem til foreldrene så en utslitt småbarnsfar kunne hente seg inn litt både når det gjaldt søvn og arbeid.

Kokkejævel er den eneste bloggen med svimlende lesertall.  Han er vel og den mest kroppsfikserte av de på topp i dag. Han er på slankeren. Men det er liksom forskjell på å følge en feit fyr i førtiåra sin kamp mot badevekta og sulten enn å følge en ung jente skape kroppen din perfekt ved hjelp av alt fra botox til kirurgi.

Så til dere som fremdeles mener blogg er ut, flaut og Harry, se for et mangfold av temaer og mennesker du blir kjent med gjennom bloggene. Blogg er nok en plattform som vil bestå men innhold og menneskene bak bloggene har blitt langt mer variert. Heldigvis.

Havna på ryggkulen….

Klokka har så vidt passert 10, og jeg har allerede klart å ødelegge meg to ganger. Dette er definitivt ikke min dag.  Selvsentrert syting er ikke det som hører hjemme på en dag som denne, og jeg er klar over at det er mange som har det langt værre enn meg i dag. Jeg synes I grunn ikke synd på meg selv, er mer oppgitt over hvor dum en kan bli.

Som jeg skrev I innlegget her startet min dag med snekring av fuglehus.  Jeg var kanskje ikke så fokusert på oppgaven, eller jeg er bare generelt klønete.

Vel jeg skulle bare skjære av en liten tupp på et panel bord som var litt for langt, og klarte å kutte meg med saga. Ikke dypt, ikke alvorlig. Kun et kutt, og et par dråper blod.  Jeg tørket det av med litt tørkepapir og fortsatte med jobbinga.

Da jeg dreiv å skulle lime på noe panel kjente jeg at det hadde blitt litt mye ståing, og fant meg en sånn taburett med hjul jeg kunne sitte på mens jeg limte. Jeg satt kanskje ikke helt i ro, hadde ikke helt balansen, og taburetten forsvant under meg, og jeg datt på ryggkulen på gulvet.

Det er to ting jeg er redd for. Det ene er å ramle og det andre er å havne flatt på gulvet. Nå hadde jeg klart begge i samme smell. Samtidig er det jo pinlig å ligge sånn rett ut i sagflis og høvelspon på et snekkerverkstedgulv. Såret forfengelighet skal man heller ikke kimse av.

Folk stimla til og tilbød hjelp, men jeg møtte heldigvis stor forståelse når jeg sa jeg helst ville klare meg selv.  Og jeg kom meg da relativt greit opp fra gulvet.

Det litt rare er at i går, da vi hadde trening med stor ball nekta jeg plent å ligge på madrassen. Jeg kom ikke til å klare å komme meg opp.  Jeg tenkte da at jeg skulle øve på å komme meg opp fra liggende på gulv når jeg er hjemme i helga, slik at jeg kunne ta sjansen på å innta horisontalen neste gang det var påkrevd. At jeg skulle starte treninga allerede i dag hadde jeg ikke sett for meg. Vel, erfaringa fra snekkerverksted i dag gjør at terskelen for å innta horisontale kontrolert på gulvet er blitt litt lavere. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.

Jeg slo ryggen. Ikke sånn at jeg tror at noe er ødelagt, men sånn at den er vond og stivner mer og mer til. Typisk!!

Vel, jeg fullførte økta på verksted, og fikk panelt ferdig fuglehuset utvendig. Fysioterapeuten var bortom meg flere ganger for å forsikre seg om at det gikk greit. Det ble og notert i journal at jeg hadde falt og opplyst til de andre i teamet mitt (Altså de som har med meg og min behandling her å gjøre.) Her flyter Informasjon som bør flyte godt, og man behøver ikke forklare det samme til den ene etter den andre.

Fysioterapeuten som hadde neste økt, ryggskole, og jeg ble enige om at jeg skulle stå over ettermiddagens spinningtime.  At ryggen kanskje hadde det bedre uten å sitte foroverlent på en spinningsykkel, men at jeg heller gikk meg en rolig tur for å løse opp i ryggen.

Det var balsam både for ryggen og sjelen.  Bare rusle i mitt eget tempo, utforske en ukjent grusvei, stoppe litt å fotografere og ha naturen helt for meg selv.  Og ryggen, den kommer seg. Får litt hvile i helga nå, så er den helt fin.

Meningsløst…..

I går gikk et menneske rundt i Kongsberg og skjøt og drepte fem og skadet to medmennesker.  Snek seg rundt blant de idylliske bygningene i den delen av Kongsberg jeg liker best og skjøt på mennesker med pil og bue.

Det føles så meningsløst å sitte her, lese gjennom innleggene til toppbloggerne og skrive om medisterkaker og lekebiler.

Etterpå, når det lysner av dag, møtes mine tillitsvalgtkollegaer i et møterom i Drammen.  Der skal de sikkert snakke om hendelsen på Kongsberg i går, få greie på hvordan sykehusene på Kongsberg og i Drammen ble berørt i går kveld. Få greie på om noen av våre medlemmer er berørt, direkte eller indirekte.    Mens jeg, jeg skal tusle over plassen her ute og snekre fuglehus.

Jeg kjenner så mange på Kongsberg.  Kollegaer, både fra jobb, politikk og blogg. Bekjente fra jeg bodde i byen, tidligere kollegaer …..

Jeg har lyst til å kaste meg i bilen, reise til Drammen. Få informasjon , bidra, sjekke rundt. Finne ut om alle har det bra eller om det er noen som på en eller annen måte kunne trenge bistand fra meg.  Det føles så meningsløst og stå å snekre fuglehus langt inne i granskauen i stedet for å være en del av det som skjer.

Jeg tipper jeg ikke ville møtt den helt store forståelsen om jeg stakk fra stedet her.  For ingen av mine aller nærmeste er blant de skadde eller drepte.  Om noen i min nærhet, eller fjernere bekjente er direkte eller indirekte berørt er det mange andre som kan gi dem den omsorgen de trenger.

Så jeg lar bilnøkkelen ligge. Fortsetter min egoistiske tilværelse.  Bruker tiden min på meg selv. Jeg kommer til å slite med å finne motivasjon for småsløyd og kondistrening i dag.  Det er ikke der jeg kommer til å ha fokus. Jeg føler meg så plassert på sidelinja.  Langt vekk fra der jeg ønsker å være i dag.

 

 

 

For et føre, for en røre, for en søle – slik som man kan synke ned…

Etter ei økt med Stor ball…..var det tid for skogstur. Vi skulle bare gå en liten tur opp til “bålplassen” ble vi lovet.  Terrenget skulle være omtrent som på mandag, men kortere avstand.  Jeg var litt betenkt på hvordan det skulle gå med ankelen, og takket ja takk til å låne staver. Terreng-gåing som på mandag uten staver kommer ikke på tale!

Turen opp til båtplasser gikk greit. Jeg ble andpusten  men ikke utslitt. Men fy hvor vått det var i skogen her. Deler av stien var som å gå i en bekk. En bekk med leirebunn.  Altså ikke det perfekte terreng for meg.  Tungt å gå, lett for å skli og det medfører jo at jeg går ekstra anspent. Jeg vil ikke risikere flere brudd nå.  Det er helt greit at fysioterapeutene her tenker at et fall er ikke så farlig. Hun må lære seg at å falle ikke nødvendigvis betyr nye brudd. Jeg er enig med dem i det. Sånn i teorien. Men jeg har nå fem forskjellige ganger brukket noe ved fall i fra egen høyde. Jeg sier ikke at jeg kommer til å brekke noe, men at det er en viss mulighet – og jeg ønsker å unngå det.

Vel oppe på bålplasen ble det servert både kaffe og grilla pølser. Historier ble fortalt, og det var en koselig stund rundt bålet. Latteren rundet mellom granleggene, og både elg og ulv holdt seg klokelig borte.

Det var koselig å sitte rundt bålet. Ikke gruet jeg for nedturen heller. Jeg visste hvor kort det var  og at det gikk nedover. Noe som har en positiv innvirkning på pusten.

Jeg klarte selvsagt å tråkke såpass opp i et blauthull at skoen ble sittende fast. Det er jo ikke første gangen. Ikke har jeg jo balanse til å stå på et bein hellet, så den skolesekken foten ble selvsagt, litt ufrivillig, plassert i en annen vanndam. Skogstur og fotbad samtidig. Snakk om kjerring som multitasker!

Ja, ja. Skoene er plassert i tørkeskapet og sokkene hengt opp til litt tørk før de går til vask. Varme kosesokker er tatt på.   Det ble I grunn en fin tur. En fin dag- og i dag hadde vi ettermiddagen fri.

 

Stor ball…..

Jeg vet bedre måter å starte dagen på enn å møte i en gymsal klokka 8 om morgenen. Jeg som hadde problemer med å grynte “God morgen” når jeg ankom vaktrommet ved de tider, forventer man nå at skal være frisk og rask og klar for å starte dagen med å trene med en stor ball.  Pilates tror jeg det kalles. Vel, jeg følte det var langt fra en god morgen.

Har du sittet på en sånn stor ball og forsøkt å finne balansen? En balanse både lege, fysioterapeut og ikke minst jeg selv fant ut at var ikke tilstedeværende sist uke. Vel, den hadde ikke dukket opp igjen i løpet av uka.

Å sitte rolig på ballen var forresten ikke det vanskeligste.  Mer krevende ble det etterhvert. Opp med det ene beinet, op ned det andre, opp med begge beina….

Har du prøvd å sitte på en ball og samtidig løfte begge beina fra underlaget? Har du da sittet anspent og engstelig ved tanken på at hvis du nå mister siste rest av den balansen du ikke har, ja da ender du på ryggkulen på gulvet – og da er jeg like hjelpeløs som ei skilpadde som havner på rygg.

Flere øvelser fikk jeg tilpasset.  Jet vil helst ikke havne på gulvet. Da kommer jeg vanskrlig opp igjen. Fysioterapeuten sa hun kunne hjelpe meg. Jeg mønstret den tynne, spinkle jentungen et par sekunder før jeg sakte ristet på hodet. Sist jeg havnet på bakken måtte jeg ha hjelp av både to ambulansekarer og to brannmenn for å løfte båra inn i ambulansen ( riktignok på ei sleip skogssti) og en liten strekning, men jeg tror du forstår hva jeg mener.

Vel. Klokka ble 9, og dagens første økt ble svsluttet med litt stølere magemuskler enn den startet.

Trening har liten interesse…

Jeg som trodde at når kjerringa nå ble treningsblogger ville antall sidevisninger stige til nye høyder. Men slik gikk det ikke.  Mitt mest leste innlegg i går var et eldgammelt innlegg om en blogger som forlengst er historie.Jeg er på ny nede på en 12. plass.

En mulig forklaring på det kan jo være at trenigsinnleggene mine blir illustrert med Gamle bilder fra arkivet. Når jeg fortalte Storesøster på telefon i går at jeg skulle ha “stor ball” trening i dag ønsket hun seg bilder på snap i familiegruppa.  Jeg kan forstå det, og jeg kan godt by på meg selv til underholdning for hele familien. Men du blir ikke noe populær her på treningsleiren hvis du går rundt å knipser bilder under aktivitetene. Jeg har ikke sett noen som har gjort det. Jeg blir ikke den første.

Mens jeg altså rykker nedover når jeg skriver om trening, så rykker Martine Halvs opp på en 11. plass med sine ti tanker på en tirsdag. Ti tanker som stort sett handler om treningstøy.

Hm, jeg burde vel klare å få til et bilde av meg i den nye treningstightsen min, om det ikke blir noe bilde av den store ballen….

Spis og Spar og Mat fra bunnen har hver sin ukesmeny med hver sin fiskemiddag. Vi skal og ha fisk I dag. Husker ikke hva.

Doc og Dask forteller om sin første bil, et skikkelig røverkjøp. Ei gammel boble.  Mange tusen for en bil NAF kalte dødsfelle.

Min første bil var og ei boble.  Men jeg tror den var i bra stand. Pappa kjøpte den til meg, og han var bilmekaniker.

Desverre hadde jeg den ikke alt for lenge. Rakk å kollidere med en skurtresker og få retta opp skadene før den havna på taket på er jorde i Hurdal og endte sitt liv hos høggern.

Jeg gikk bare I boden en tur sutrer over at han bare har en kanal han får inn i den ene lastebilen sin. Jeg skjønner ikke hva han klager over. Er usikker på om det i det hele tatt var radio i den bobla. Når jeg var ung hadde vi kun en TV kanal, muligens to riksdekkende radiokanaler og lokalradioer sendte radiobingo.

Og mens vi et inne på bil; Stine Skoli leker fremdeles med lekebiler.

Historien til Monica Vederhus er vond å lese. Et barn som fikk barn,  og mange som sviktet.  Samtidig slår det meg; For ei dame Monica er! For ei tøff dame som har gått gjennom så mye, men likevel klart å stable seg på beina igjen! Forxei dame som frivillig setter seg og leser om alt som gikk feil. Jeg håper du ser, Monica, at det var flere enn deg som sviktet. Og at deres svik var større for de burde hatt forutsetninger til å handle annerledes.

Det er ikke bare jeg som føler at dagene bare forsvinner. Eller dagene mine er hektiske nok med mye trening. Men jeg får liksom ikke gjort noe mer enn å trene, hvile og spise. Rene toppidrettsutøverlivet. Det er visst vitsen.

Men nå snakker jeg meg bort igjen. Jeg skulle jo skrive om Vibbedille. Jun syntes dagen i går bare løp av sted, og selv om hun gjerne ville blogge var hin for trøtt og sliten. Der kjenner jeg meg igjen.

Mamma på hjul har falt helt i kjelleren etter kommunens inhumane behandling.

Jeg får kritikk når jeg langer ut mot kommunen i denne saken. Det er visst posten som er den store, stygge skurken får jeg høre. Kommunale saksbehandlere må ikke lastes for slett saksbehandling.

Kanskje har kritikeren rett. Den enkelte saksbehandler er jo bare del av et system. Den har dine ordre og dine retningslinjer å gå etter. Mulig det er systemet som er skurken, for jeg mener det blir feil å skylde på posten. Samme hvordan vi fordeler eller pulveriserer ansvaret, offeret er Vivian, Mamma på hjul. Hun befinner seg i kjelleren på grunn av en behandling ingen ønsker å påta seg ansvaret for.  Omsorg… Det heter omsorgstjenester det Vivisn er avhengig av  Omsorgstjenester uten omsorg….

Da er det bare Kokkejævel igjen.  Han har gått  ned 3.6 kilo på en uke.  Jeg lurer på hvor mye jeg har gått ned. Det har forsvunnet et per, tre kilo bare i svette! Ikke minst i sted da jeg var på trening med stor ball.

Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Vi skal straks av sted på en liten, koselig skogstur.  Vel sist skogstur var jeg segneferdig og brukte nesten et døgn på å få ankelen  I orden. Vi får se hvor mye “kosetur” dette blir….

 

Motivasjon og trening

I natt var det frostnatt her oppe på treningsleiren. Bakken lå hvitrimet og bilene var fulle av is. Det siste gjorde ingenting.  Jeg skulle jobikke kjøre noe sted. Kalde netter betyr ofte klarvær, og du for en flott dag det har vært. Selv om det har vært en kjølig sno. Helt klart et temperaturskille.

Dagen startet med arbeidstrening, og jeg kom da et stykke videre på fuglehus mitt. Fikk panelert to av fire vegger utvendig. Vi har lov å drive på på verkstedet på kvelden og mange av de jeg deler leilighet med er flinke bort på der på kveldene. Jeg får se om jeg og tar ei økt der enten i kveld eller i morgen kveld.  Hadde vært greit å blitt ferdig med panelen før neste time. Vi får se. Jeg lar ikke et fuglehus stresse meg.

Etter arbeidstreninga var det ryggskole. Snakket om smerter og om hele mennesket. En god time som ga meg mange refleksjoner. Visjonen her er arbeid som helse. Og målet er at folk skal stå i jobb til tross for helseplager. Kanskje ikke den jobben du har hatt, kanskje ikke den stillingsbrøken, men i jobb av ett eller annet slag. Jeg liker innstillingen deres. Jeg liker og at de har fokus på kognitiv terapi og at det tverrfaglige teamet ser hele mennesket.

Etter ryggskolen var det bare opp å hente badetøy og så var det kondis trening i bassenget. Bassengtrening er godt. Det varme vannet gjør godt, og bevegelsene ikke så belastende i vann.  Jeg blir sliten  men det er ok. Jeg har vondt i ryggen. Men det er ok. Alle har mer vondt de første ukene. Ankelen er like fin som før, og har kommet seg etter gårsdagens utskeielser.

Vi var ferdige med bassengtrening klokka 13.30, og da har jeg resten av dagen fri. Så da har jeg god tid til å hente meg inn igjen i kveld.  Kanskje orker jeg ei økt på verkstedet  Kanskje rusler jeg meg en tur og fotograferer litt. Men først en liten middagshvil.

 

En plass opp….

Jeg beveger meg da i det minste oppover bloggtopplista etter nedturen i går. Er på 11. plass i dag. Hjalp på å komme tilbake til treningsleiren.

Jeg gikk bare i boden en tur, utrolig langt navn på en blogg, har sneket seg forbi meg. Og det meg et innlegg om fotball av alle ting. Han skriver at landslaget ikke har spilt så bra siden Drillo. Jeg skal ikke si i mot han på det. Jeg tror ikke jeg har fulgt med på en eneste landskamp siden Drillo var trener… For det var vel Drillo som var trener i998 da jeg sto bøyd over en radio på kjøkkenet og fulgte VM kampen mot Brasil? Selv Gamle Gubben Grå fulgte delvis med da.

Jeg har mer peiling på mat enn fotball. Mat fra bunnen foreslår gryterett i dag.  Spis og Spar foreslår Mac andre cheese.  Jeg har ikke sjekka menyen og funnet ut hva vi skal ha til middag her på treningsleiren. Sikkert kjøtt siden det var fisk i går. Er ikke så nøye, alt jeg har fått servert så langt har vært veldig godt.

Stine Skoli reklamerer fortsatt for lekebiler. Ida Wulff for mor og barn produkter. Lite nytt som vanlig der altså.  Jeg er ikke så opptatt verken av mor/barn produkter eller lekebiler men jeg må snart skaffe meg noen samarbeidspartnere. Det er jo slikt det blir penger av..

Når jeg klikker meg inn hos Vibbedille kommer jeg på at jeg ikke tok frem strikketøyet i går heller. Lå bare som en amøbe med beinet høgt i hele går ettermiddag. Ikke strikket jeg og ikke leste jeg i boka jeg har tatt med meg.

Skjerf i rillestrikk. Noe av det enkleste man kan strikke. Og ja, fargevalget har alt å si. Du kan få et lekkert ensfarget ett, et I flotte avstemte farger eller ett i alle regnbuens farger sånn som Puppi Langstrømpe har. Det inne hos Vibbedille var fint i høstens motefarger.

Doc og Dask spiser kald lapskaus så det iser i tenna og fortsetter musejakta.  Toppbloggernes liv er ikke like glamorøst som før.

Monica Vederhus gjør som meg, og søker jobber. Eller jeg har ikke søkt noen mens jeg er her på treningsleiren. Men jeg har noen søknader inne som jeg ikke har fått svar på ennå.  Spennende prosess for både Monica og meg.  Håper vi får napp snart begge to.

Da har vi kommet til Mamma på hjul. Og det jeg skal skrive nå kommer til å ta fra meg muligheten til å få jobb i Bergen kommune noensinne. Ikke det at jeg har noe ønske om det.

Den behandlingen Mamma på hjul, Vivian, og hennes familie får fra kommunen er direkte hårreisende.  Ja, jeg vil gå så langt å si at det grenser til psykisk tortur!

Det å hevde at pleie- og omsorgstjenesten i en kommune driver med noe som grenser til psykisk terror mot en dødssyk innbygger er en sterk påstand. Det triste er at jeg mener jeg har belegg for min uttalelse. Det vil jeg forsøke å utdype nærmere.

Jeg kan forstå at de mener at Vivian vil få et bedre tilbud med hjemmesykepleie+ enn med den BPA ordningen hun har i dag. Om det er riktig, vet jeg ikke. Men jeg kan forstå at de mener det.

Hadde jeg da vært den som hadde hatt ansvaret for denne tjenesten hadde jeg tatt kontakt med Vivian, gått i dialog. Prøvd å finne ut og forstå hvorfor hun er så mot ordningen, og forsøkt å finne måter hvor tilbudet I størst mulig grad kan bli i samsvar med Vivians ønsker. Hva er viktig for deg? som det så fint heter.

I stedet sender de ut en mail fredag ettermiddag, og fordi det begynner å bli et mønster tror jeg ikke tidspunktet er en uheldig tilfeldighet. En mail som forteller at saken hennes er nedprioritert.

En dødssyk kvinnes behov for praktisk hjelp til å leve er nedprioritert. Kanskje kunne de rekke å se på den i Desember. De kunne vel ikke sagt det tydeligere, Vi nedprioriterer deg en stund, kanskje problemet løser seg av seg selv. I desember er det jo ikke sikkert du lever lenger. God helg.  

Hva slags omsorg er det?

Ikke nok med det. På søndag kveld får Vivian ny mail. Desember kom fort I Bergen I år.  Da hadde de altså I løpet av helgen arbeidet overtid. Brukt av en slunken kommunekasse på å arbeide overtid i helgen for å arbeide med saker de selv nedprioriterte på fredag ettermiddag. Er det flere enn meg som synes noe skurrer her?

Nei det jeg tror skjedde (håper jeg tar feil) er at en saksbehandle skrev den første mailen, stilte den (og muligens flere likelydende mail til andre brukere) på å bli sendt i det øyeblikk hun tok helgefri slik at hun ikke kunne besvare de sinte telefonene som kunne komme.  Samtidig skrev hun avslaget på klagen til Vivian og timet det til å gå ut to døgn senere. Da unngår hun sinte telefoner for den første mailen på mandag, det virker som hin har arbeidet i helgen (dog med saker hun selv har nedprioritert) og (kanskje det viktigste) Hun får ødelagt helga for en pleietrengende kvinne. Rene Kinderegget!

For beslutningen var tatt på fredag, muligens tidligere. Det beviser det faktum at leverandøren av BPA ordningen har fått beskjed  om at Vivian ikke lenger skal motta tilbud fra deres firma.  For samtlige av assistentene til Vivian mottar oppsigelsen på mandag. BPA leverandører svinger seg nok raskt rundt, men å sende oppsigelser før de vet at tilbudet opphører det tviler jeg på at de gjør.  Jeg tviler og på at saksbehandlerne i kommunen arbeider overtid i helgene for å gi tilbakemelding til en BPA leverandør.

Jeg blir så sint, så forbanna og frustrert på Mamma på hjul, på Vivian sine vegne. Nei jeg må hoppe videre før jeg revner fulstendig.

Da har vi bare Kokkejævel igjen.  Han er liksom I den samme prosessen som meg. Skal bli slankere og sunnere. Vel. Hvis jeg skulle velge bare en av oss å følge i den prosessen så er det meg. Jeg er jo tross alt på treningsleir og får profesjonell hjelp. Det er jo grunnen til at dette blogginnlegget kommet først langt på dag.  Rakk ikke skrive innlegget ferdig før frokost, og etter det har det gått i ett.

 

 

 

Røde Brit lever opp til navnet sitt…

Etter litt Stress… på morgenen rakk jeg aarbeidstrening i god tid.  Den arbeidstreninga  består i å snekre fuglebrett. Et riktig forseggjort et. Lenge siden jeg hadde sløydtime sist, men sånn aktivitet kan jeg like selv om jeg blir sliten i ryggen av å stå å sage og file.  Jeg kom godt i gang før jeg måtte gå for å ta den berømte “sykkeltesten”

Sykkeltesten gikk og greit. Jeg klarte å sykle I 13 av 15 minutter. Litt surt å måtte gi seg, men ankelen ble såpass vond at jeg ikke orket mer. Den er jeg redd for å overbelaste.

Selv om testen gikk greit, var jeg mer sliten enn jeg ønsket å gi uttrykk for. Jeg vaklet svett og varm ut.  En halv times pause før jeg skulle på ryggskole.

Ryggskole er teori. Og på teori har jeg alltid vært god. Jeg vet at teoretisk sett blir man sprekere av å trene. At en trent kropp tåler mer. Og at det er bra for helsa å være I fysisk aktivitet og spise sunt. Det er ikke på grunn av manglende teoretisk kunnskap at jeg stapper innpå med baconpølser og tar heisen når jeg har mulighet til det.

Etter lunsj var det tid for kondisjonstrening, og det var da Røde Brit dukket opp for alvor.

Vi skulle ut å gå tur. Vi fikk velge mellom lang eller kort løype. Jeg var den eneste som valgte kort.  Så da labbet vi i vei en av fysioterapeutene og meg.

Eller, selv om hun fysioterapeuten sikkert synes at vi rusla i relativt rolig tempo så gikk jeg langt raskere enn når jeg labber av gårde med Charlie  Chihuahua.  Ikke stoppet fysioterapeuten like ofte for å snuse og markere som Charlie Chihuahua heller. Og jeg droppet å stoppe hvert femte minutt for å ta bilde slik jeg ofte gjør når jeg går på tur.

Vi startet fint på asfalt, så ble det grus og så sti. Sti med til dels mye vann, søle og leire.  Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har ramlet og ødelagt kneet I 2013 og ankelen I år ved å ramle på grunn av at jeg har sklidd i leire når jeg er ute på tur. Jeg er og benskjør.  5 ganger har jeg brukket noe ved fall fra egen høyde. Ingen klarer å overbevise meg om at det ikke kan skje igjen.  Selv om jeg hadde staver og gode sko for å gå i terrenget gikk jeg sikkert litt anspent i de verste leire stedene.

Jeg hadde bare to stopp  for å drikke vann i løpet av en times tur.  Jeg sier ikke at jeg holdt høyt tempo, og jeg hadde kontrollen på hvor fort vi gikk. Men man vil jo gå så fort man synes man klarer, og helst litt til. Farten ble heller ikke lavere av at de som hadde gått lang runde nådde oss igjen og forsvant forbi. Vi snakker ikke om en hel haug topptrente mennesker her, men folk med mye vondter og skader akkurat som meg.

Jeg fullførte selvsagt. Man gjør jo det. Man setter seg ikke gråtende ned i søla og venter på Norsk Folkehjelp.  Men du hvor sliten jeg var!  Jeg falt om på senga da jeg kom inn på rommet, og der når ingen kunne se meg kom tårene. Jeg var så sliten som jeg ikke har vært på lenge. Og ankelen dukka som besatt. Da jeg gikk inn på badet mitt ti minutter senere var det ansiktet til en knallrød Brit som møtte meg i speilet. Ikke vanskelig å se at det var Røde Brit.

Har slappet av etter middag. Har fått tilbake normal ansiktsfarge, men ankelen er fremdeles hoven og vond. Men i morgen foregår kondisøkta i bassenget. Det er forhåpentligvis ikke så belastende for ankelen.

Stress…

Etter dusj var der tid for frokost.  Jeg labba ut i fellesstua for å finne maten min. Så at det var et fantastisk tåkelandskap utenfor de store vinduene, og snudde for å gå inn på rommet mitt for å hente mobilen. Dette ville jeg ha bilde av!

Men… Nå hadde det skjedd det jeg hadde bestemt meg for at ikke skulle skje. Jeg var ute I fellesrommet og nøkkelkortet var inne på rommet. Litt uvant for meg å ha med nøkkel for å tusle ut i sykkelsetet for å spise frokost.

Og der ble jeg klar over problem to. Sokkelesten. Jeg hadde labba inn i går uten å ta av meg skoa i entreen. Og skoa som jeg burde ha på for å gå til resepsjonen var inne på rommet bak den låste døra sammen med nøkkelkort og mobil. Hele 3 par sko, faktisk.

Heldigvis sto det en hustelefon  så jeg fikk ringt resepsjon etter hjelp.  Utelåst for andre dag på rad! Jeg får pulsøkning av slikt.