Husker dere at jeg for en stund siden skrev om hun som hadde sjokolade til frokost? Og at jeg bestilte litt av denne lavkarbo-sukkerfrie-vegan-sjokoladen ? Vel i dag dukket den opp i postkassa. Og hva passer vel bedre på en dag som denne en litt sjokolade. Og husk denne sjokoladen er nesten for helsekost å regne.
Sjokoladen med kokosmelk som jeg hadde kjøpt i dyre dommer var helt grei den. Men det holder med en rute. Og jeg må ha kaffe til sånn mørk sjokolade.
Gamle Gubben Grå spiste også sjokoladen med glede, selv om den var vegan. Ja han var svært så fornøyd. Kanskje fordi det var med en gave i pakka som jeg ga til han. En liten pose med gelebjørner. Gelebjørner er yndlingsgodteriet til Gamle Gubben Grå. Egentlig skal det være Haribo-bjørner men disse går sikkert ned de og.
I januar 2019 var jeg i Amsterdam med Radiografforbundet. Da jeg sjekket mobilen etter middag og en øl eller tre så jeg at en fra Rødt hjemme på Ringerike hadde ringt. Klokka nærmet seg midnatt, så jeg valgte å vente til morgenen etter med å ringe tilbake.
Så på gangen utenfor møterommet etter frokost og før møtet tok til for dagen fikk jeg spørsmålet om jeg ville stå på lista til Rødt i Viken vef det forestående fylkestingsvalget senere det året. Spørsmålet kom relativt overraskende – og jeg ba om betenkningstid.
Tankene surret litt i løpet av den dagen der nede i Amsterdam. I en av pausene tok jeg og googlet Viken. Hvilke fylker var det igjen vi skulle slå oss sammen med? Østfold og Akershus. Jaha, en relativt ulogisk sammenslåing.
På ettermiddagen ringte jeg opp igjen. Nå hadde jeg litt bedre tid, og hadde fått tenkt litt. Selvsagt sa jeg JA. I 2019 hadde jeg ennå ikke lært å si Nei! Jeg ble og fortalt at de skulle ha over 70 navn på den lista. Virket ikke som en stor sannsynlighet at jeg skulle komme inn på noe ftlkesting. Jeg ble en av mange av det vi kaller “listefyll”
Et par helger senere var jeg i Oslo. Utskremt representant til det første årsmøte i Rødt Viken. Da fikk jeg for første gang se lista, og oppdaget til min store overraskelse at jeg var på plass nummer 9. Ale de 10 øverste er spurt og har sagt seg villig til å ha en plass så høyt oppe på lista. Jeg kunne ikke helt erindre at jeg hadde sagt ja til akkurat det…
Vel innen jeg kom meg hjem fra det møtet hadde jeg også takket ja til å være vara til styret i Rødt Viken. Som sagt i 2019 hadde jeg ennå ikke lært å si Nei!
Jeg kom ikke inn på Fylkestinget. Ble 6. vara til Fylkestinget og 2. vara til samferdselskomiteen. Jeg har møtt på ett digitalt møte I komiteen,. Men jeg sitter i Fylkestingsgruppa til Rødt Viken. Selv om jeg kanskje ikke leser alle sakspapirene like nøye som jeg gjør med kommunestyrepapirene eller prioriterer dette arbeidet høyest er jeg med på de fleste av forberedelsesmøtene før fylkestingsmøtene. Og vet dere hva? Det er nesten ikke en eneste sak som har klart å få denne kjerringa skikkelig engasjert. Viken er for stort. Toksiner i rettceller buet linje i Østfold, utbygging av videregående skoler i Akershus eller veier i Buskerud… Eller akkurat det med veier i Buskerud er relativt engasjerende. Enten de ligger på Kongsberg eller på Ringerike Men ellers… Jeg som er lett å engasjere klarer ikke å la meg engasjere.
På samme måte er det i styret i Rødt Viken. Tre kulturer skal bli en. Vel det er ikke like lett. Men kanskje kommer det at jeg finner styrearbeidet i Rødt Viken så lite inspirerende at jeg ikke har noe tro på Viken som fylke. Vi blir for stort, om ikke i areal så i antall mennesker og også for mangfoldig. Det er ikke de helt store likhetstrekkene mellom for eksempel Lillestrøm og Uvdal.
Nå er Viken snart historie. Ved neste fylkestingsvalg velges de som skal sitte på Fylkestinget for Buskerud. Og vet dere hva, det kjenner jeg at kan engasjere meg. Jeg er godt kjent både i Dramnensområdet, på Kongsberg og i Hallingdal. Har og vært en del i Numedal og har bodd i mange år i Midtfylket og selvsagt her på Ringerike.
Litt overraskende kjente jeg at jeg smilte for meg selv i går da jeg hørte at Viken blir historie. Dette er fornuftig. Dette føles riktig.
Så bye, bye Viken. Jeg kommer ikke til å savne deg. Jeg kan godt ta en tur til Eidsvoll eller Fredrikstad. Jeg har ikke noe i mot folka fra disse stedene eller andre steder i Østfold og Akershus. Men det er for stort og for komplisert og ikke et område som normalt henger sammen. Nå går vi tilbake til fylkene slik de “alltid” har vært.
Håper inderlig ikke at flertallet i kommunestyret går inn for at vi i Ringerike skal til Akershus. Jeg har hørt noen politikere har ytret ønske om. Det. For jeg, jeg har mitt engasjement for Buskerud.
230 mil fra Oslo ligger Kiev, hovedstaden i Ukraina. 230 mil. Det er ikke langt. Det er kortere enn om jeg skulle ta turen for å besøke Svigermor nede på den spanske solkysten. Dit er det 310 mil. Ligger omtrent i samme avstand fra oss som Milano og Barcelona.
På tirsdag var jeg og hørte et foredrag om Ukraina Russland konflikten med journalisten Peter M. Johansen fra Klassekampen. Han var kunnskapsrik og hadde satt seg godt inn i konflikten. Han sa at Putins annerkjennelsen av Dometsk og Luhansk var et klart brudd på Folkeretten. Han trodde Putin ville sende styrker dit, men han trodde ikke Putin ville gå videre å angripe resten av Ukraina.
Nå har Russland innledet en invasjon fra minst fem fronter. Over 100 mennesker har alt mistet livet, og på radioen melder de nå om en ny bølge av angrep mot hovedstaden Kiev. Den første bølgen kom tidlig i dag morges.
Kharkiv, den nest største byen i Ukraina og den viktigste grensebyen er angrepet. Den ligger nordøst i landet.
I Tjernihiv som ligger nord for Kiev og området grenser både til Russland og Hviterussland meldes det om russiske militære kjøretøy.
Fra vest har russiske stridsvogner i morgentimene rullet inn over grensen fra Hviterussland, og ukrainske grensevakter melder om skuddveksling.
Det har vært aktivitet fra russiske militære ved den annekterte Krim-halvøya som ligger sør i Ukraina.
Fra sørøst blir byer som Mariupol og Odessa også angrepet.
Jeg er bekymret. Krig i Europa. Det er den russiske bjørn som viser klør. USA, Nato og vår egen Jens Stoltenberg snakker om sanksjoner. Samtidig bruker de en retorikk som jeg ikke opplever at er med på å roe gemyttene.
Han foredragsholderen jeg hørte på på Tirsdag tok feil når han ikke trodde Russland ville gå til angrep på Ukraina. Det er ikke dermed sagt at han tok feil i alt han sa.
Han hevdet at den som har tjent mest på konflikten til da var USA… Den som hadde tapt mest var Europa og ikke minst Tyskland. Spesielt når nå Nord Stream 2 prosessen stanser opp.
Mens Russland tjener store penger på eksporten, er EU-land avhengige av gassen for å dekke sitt energiforbruk. Begge parter har tilsynelatende forsøkt å bruke gassen som et pressmiddel.
Vestlige land har lenge truet med nye sanksjoner mot Russland hvis landet invaderer Ukraina. I EU har det vært bekymring for at Russland i så fall kan svare med å strupe gasseksporten som i dag foregår via rørledninger på land. I verste fall kan dette utløse full energikrise og enda høyere priser på naturgass og strøm.
Nå er ikke strømprisene det som bekymrer meg mest i denne situasjonen, men det er en del av det storpolitiske teppet. For når Europa ikke får gass fra Russland blir de mer avhengig av gass fra USA.
Money talks.
En annen ting som uroer meg i den situasjonen Europa og verden er i nå er Cold Response 2022. Dere vet den årlige norskledete Nato-øvelsen der allierte og partnernasjoner deltar. Øvelsen gjennomføres i mars og tidlig april 2022 – på tvers av hele Norge. Forsvaret er i gang med å rigge seg. – I mars og april er omtrent 35.000 Nato-soldater på plass i Norge for å øve og trene.
Er vi helt sikre på at dette er tidspunktet for å samle 35.000 Nato-soldater på norsk jord rett ved den russiske grensa?
Jeg har hørt både Støre og Utenriksminister Annikken Huitfeldt si at øvelsen går som planlagt, og at det ikke gir noen grunn til uro. Russland er varslet om øvelsen i god tid og dette er jo en årlig greie. I tillegg er Russland inviteet til å være observatører……
Jeg er fremdeles på en 11. plass selv om antall sidevisninger i går var betraktelig lavere enn i går.
Mulig det var det som gjorde meg svært så negativ når jeg leste meg gjennom blogglista for å finne inspirasjon til noe jeg ville kommentere.
Vel, det kryr jo av innlegg jeg har klikka inn på relativt mange ganger før, så det er kanskje ikke så rart jeg ikke blir så veldig inspirert. Strikketøy, ishockey og repriser sukk. Ja og så all denne maten da…..
Faktisk måtte jeg helt ned på plass nummer 23 før jeg stoppet opp, og da var det en overskrift på et ord som fikk meg til å stoppe opp. Empanadas! Ja litt overraskende var det Toms Matprat og et mat-innlegg som vekte denne kjerringas interesse en trøtt morgen.
Empanadas. På et blunk var jeg godt over 30 år tilbake i tid. Jeg var ung student helt i starten av voksenlivet. Verden og selve livet lå for mine føtter!
Den som nå forventer seg en beretning om en ungdommelig sydentur med grisefest og party, party, vil bli skuffet. Jeg har aldri vært på chartertur til syden. Ikke da jeg var ung og ikke seinere heller.
Det kommer heller ikke noen historie om interrail gjennom Europa eller en tur til Latin- Amerika for å finne meg selv. Slike ting hørte ikke min ungdomstid til. Feriene ble stort sett brukt til å jobbe. Studentlivet kostet (Joda, jeg hadde ei ferieuke på Skjold i indre Troms i august 1988, men det var lite med empanadas der.)
Den reisen jeg måtte foreta meg for å få tak i mine empanadas på 80-tallet var enkel. Den gikk fra hybelen i B-blokka på Ullevål og ned til matbutikken på sykehusområde på andre siden av en liten parkeringsplass. Vi snakker om en avstand på rundt 60 meter. For i den matbutikken hadde de pakker med ferdige empanadas, og de var noe jeg har savnet siden men aldri funnet.
Jeg har aldri påberopt meg å være noen stor kokk, ikke da og ikke nå. Og disse empanadasene var noe jeg ofte grep til når jeg ba gjester på middag. De ble servert med risblanding, som var en Findus-pose i den samme frysedisken med ris og grønnsaker som ble varmet i en kjele og så varemerket mitt Sweet chili saus på flaske.
På 80-tallet kunne jeg fremdeles høste annerkjennelse for den retten fra mulige friere og gode venner. VI var ikke opptatt av lavkarbo, vegan og mat fra bunnen av på våre enkle hybelkjøkken. Ja, ikke ellers heller.
Jeg har savnet disse eskene med ferdige empanadas som et kjapt alternativ i en travel hverdag, men aldri funnet de siden.
Vel, i kveld blir det empanadas til middag. Hjemmelagde helt fra bunnen av. Oppskriften inne hos Toms Matprat skal være utgangspunkt formiddagen i Drømmehuset i dag. Men jeg skal servere mine empanadas med ris og grønnsaker – og sweet chilisaus.
Jeg lurer på om noe valgkamp-motto har fått så dårlig klang hos folk flest som akkurat mottoet Nå er det vanlig folks tur. Jeg tenker selvsagt på alt rotet blant annet med stortingsrepresentanter og pendlerboliger.
Eller rot er kanskje ikke riktig begrep. Jeg tror jeg vil bruke sterkere uttrykk enn som så. Ord som juks, skattebedrag og uærlighet. Liksom ikke begrep som burde brukes om våre fremste folkevalgte.
Ta Hadia Tajik. Det å spa opp en fiktiv leieavtale på kjellerleiligheten til naboen hjemme hos foreldrene for å unngå å betale noen kroner ekstra inn til felleskapet. Er det en handling som inviterer til tillitt? Er det det regjeringen tenker på når de snakker om vanlige folk?
Ja, man kan jo skylde på ungdommens dårskap. Men etter et par master og en bachelorgrad innen journalistikk og jus, burde man da ikke se muligheten for at noen ville se også henne i kortene når journalistene alt hadde begynt å grave i pendlerboliger? Hadde da ikke vært smart å rydde opp før du ble tatt med skjørtet oppe (eller buksa nede om du vil)? Jeg har alltid sett på Tajik som ei intelligent dame. CV’n hennes er imponerende.
Mulig dama ikke er så smart som jeg trodde, for det var vel ikke direkte smart å forsøke å instruere pressen via en facbook oppdatering? Ikke akkurat det vi vanlige folk forventer av en minister i et demokratisk land. En statsråd som forsøker å instruere pressen om ikke å grave i hennes bakgård – ikke publisere ting de har funnet ut om henne som ikke stemmer over ens med imaget hennes. Vel, ikke akkurat det smarteste sjakktrekket.
Veivalg for det 21. århundre heter boka til Jonas Gahr Støre. Jeg har ikke startet på den ennå, men jeg håper den kan gi noen svar på hvor han ønsker å lede landet. Hvor det der med vanlige folks tur kommer inn. Om det er noe mer enn et smart PR-trix.
Det denne høsten og vinteren har avdekket er at det har oppstått en ukultur blant våre fremste folkevalgte. En ukultur som går ut på å lure til seg goder de ikke har krav på. Såvel folk fra høyresida som venstresida og selveste lederen av moralpartiet KrF. har vist at det å snike til seg økonomiske goder og privilegier har vært svært utbredt. Nå er det vanlige folks tur.
Er det det de mener? At vi nå alle skal følge i deres spor? At vi skal lure til oss og bedra. Alltid sette egne økonomiske interesser foran hensynet til fellesskapet?
Jeg er som dere vet politiker. Jeg driver med politikk fordi jeg har lyst til å være med å påvirke samfunnsutviklingen i den retningen jeg mener er riktig. Ta de riktige velvalgte om du vil.
Jeg blir trist og lei meg og ikke så lite forbanna når den ene saken om juks med pendlerboliger avløser den andre i en lang rekke som synes å være uten ende. Ja bare avløst av en og annen sak om fiktive reiseregninger.
Når våre fremste folkevalgte turer frem på denne måten hvordan må folk flest tro det står til med moralen og lovlydigheten til oss politikere på lokalplan? Når de vi i eget parti mener er de fremste og de beste til å representere oss agerer slik, hvordan står det da til med oss lengre ned i parti-hierarkiet? Vi som ikke ses på som verdige til å sitte ved kongens bord. Hvilke svin må ikke vi ha på skogen når lurendreiere og skattebedragere var de vi satte øverst?
Politikerforakt er et problem. Et problem for den enkelte politiker, men og for demokratiet. For hvis de folkevalgte, de folket selv har valgt er skikket til å lede landet hvem skal lede da?
God morgen kjære lesere! I dag er jeg fremdeles på en 11. plass, men jeg hadde over 350 flere sidevisninger i går enn på mandag. Slikt gjør denne kjerringa blid, for det betyr at det er trafikk på blogg. Engasjement og lesere. Det er bra!!
Når jeg leser gjennom det siste innlegget på bloggene på bloggtoppen fra nummer en og nedover kommer jeg et stykke ned på lista før jeg kommer over et innlegg som vekker skrivelysten i litt morgentrøtte tastaturfingre.
Selvsagt får jeg vondt i magen når jeg leser innlegget til Mamma på hjul på andre plass . Å få covid i hus …. Jeg tror man knapt kan tenke seg den frykten det skaper for en i hennes situasjon. Det føles feil for meg og bruke et slikt innlegg til refleksjoner i eget innlegg. Og for å være ærlig; Jeg vet ikke om jeg orker å reflektere for mye rundt Vivian sin situasjon. Jeg krysser heler fingre og tær og er glad mange har henne med seg i sine bønner.
Jeg gleder meg over Vibbedille og datterens giftemål, og jeg føler på sinnet Doc og Dask føler over å ha fått parkeringsbot når hun har betalt. Men ingen av disse innleggene lokker meg til å hamre løs på tastaturet.
Nei, jeg må faktisk helt ned til Gryende på 16. plass før jeg finner et innlegg som jeg leser med nysgjerrig interesse og tenker “Jammen….”
Nå blir jeg kanskje ikke forbannet og frustrert over helt det samme som Gry, men likevel var dette et innlegg som vekte engasjementet mitt. For visste du at veganisme handler om ren egoisme?
Gry lar seg sjokkere over at covid vaksine er testet på dyr, og er nok like mye i mot at legemiddelindustrien driver med dyreforsøk som hun er i mot covid-vaksine. Det som virkelig får det til å ta av for Gry er at veganere kan la seg injisere med vaksine testet på dyr, siden veganisme slik både jeg og Gry har forstått det handler om å redusere lidelser for dyr mest mulig.
Jeg kan godt innrømme at jeg ikke har tenkt så nøye over legemiddelutprøving på dyr og veganisme. Jeg har møtt flere veganere som gjør unntak fra leveregelen sin på de merkeligste måter. For eksempel vet jeg om en veganer som plutselig gikk hen og tok jegerprøva, hun hadde så lyst til å gå på jakt.
Vel, å skyte dyr når man ikke mener de skal brukes til mat virker for meg relativt inhumant. (Kan man snakke om at noe er humant når det er snakk om dyr?)
Tilbake til Gry sitt innlegg.
Hun viser til et innlegg på NRK sin hjemmeside som hun gjengir på innlegget sitt Klikk deg gjerne inn for å se hele innlegget.
I dette innlegget fra NRK fremgå det at veganisme er godkjent som et livssyn, noe jeg har en viss forståelse for,
At Norsk Vegansamfunn derimot er å definere som et tros- og livssynssamfunn du vet i likhet med Den Norske Kirke, Pinsemenigheten eller World Islamic Mission Norway finner jeg derimot litt merkelig. For betyr det at hvis man er veganer så kan man ikke være kristen eller muslim samtidig? Man kan vel ikke være medlem av to livssynssamfunn? Liksom tilhøre to “religioner”?
Jada, jeg vet at hvis man kaller seg et livssynssamfunn så har man krav på statsstøtte. Jeg leser at leder Steffen Tretvoll Althand uttalte at han forventet at Norsk Veganismesamfunn ville motta 1,5 millioner i statsstøtte om to år da Norsk Vegansamfunn ble registrert som et livssynssamfunn i september 2020.
I denne NRK artikkelen Gry viser til er det et sitat av Henrik Kjellmo Larsen styreleder i Norsk Vegan Samfunn (NVS) som får meg til virkelig å forstå det inkonsekvente i dette livssynet. Når han skal forklare hvorfor NVS anbefaler sine medlemmer å ta vaksine dose en, to og tre grunngir han det slik:
Det å ta koronavaksinen bidrar til å redusere og å unngå liding for andre og seg sjølv. Det er det veganismen handlar om,
Unngå lidelse for andre, og ikke minst seg selv er altså det veganisme handler om i følge dette styremedlemmet. Unngå lidelse ikke minst for seg selv er ikke det et livssyn basert på ren og skjær egoisme? For når man setter det å unngå lidelse for seg selv over det å unngå lidelse for andre klarer jeg ikke å se på det som annet enn egoisme. Så langt stakk tanken om dyrevelferd. Det er ok å plage dyr hvis det gjør at jeg selv unngår lidelse. Snakk om et inkonsekvent livssyn.
Nei jeg forstår meg virkelig ikke på veganere….
Unner meg både kake og kaffe-latte i dag. Har gjort noen ærender i byen og skal på Årsmøtet til Rødt om en liten stund. Årsmøtet i Rødt Ringerike er greit. Jeg har sagt at jeg tar gjenvalg. Kommer ikke til å bli påsatte noe verv jeg ikke ønsker. Spenningen ligger vel mer i om det kommer noen flere enn oss som alltid stiller. Vi har som ellers i Rødt hatt en formidabel medlemsvekst. Det hadde jo vært hyggelig om noen nye medlemmer dukket opp. Hadde og vært hyggelig om noen av de som dukker opp sjeldent eller aldri av “den gamle gjengen” møter opp.
Det er ikke bare årsmøte. Det som vel blir kveldens hovedtema er at Peter M. Johansen, journalist i Klassekampen kommer for å snakke om Ukraina. Det er jeg spent på. Ukraina et jo et brennhet tema som jeg finner utrolig skremmende. Er en krig i Europa rett rundt hjørnet? Jeg hørte akkurat at “tilfluktsrom” var det mest googlete ordet i dag. Tror det var hvor er tilfluktsrom. Det er flere enn meg som føler usikkerhet.
Som sagt kanskje vil jeg forstå mer av den bakenforliggende konflikten i kveld. Samtidig er jeg litt kritisk. Er jeg sikker på at det er en journalist fra Klassekampen son vil gi meg det mest nøytrale bildet av konflikten?
I dag tok jeg turen til havet, eller fjorden da for å være mer nøyaktig. Jeg trengte denne følelsen av tidlig vår. Bare det å se vannet kruse seg så vidt fritt for is og snø. Sola varmet og Charlie Chihuahua og jeg hadde stedet nesten helt for oss selv. Så vi ruslet rundt og nøt vårfølelsen.
Fjorden er Tyrifjorden og stedet er Utstranda, nærmere bestemt Utvika Camping. Det er en halvtimes kjøretur fra Drømmehuset.
Virker navnet kjent? Det var her til Utvika Camping mange av de overlevende fra Utøya svømte 22. juli 2011. Det var herfra mange av båtfolket som gjorde en heroisk innsats dro ut fra. Du vet, de som plukket levende og døde ungdommer opp av vannet og fikk de i sikkerhet.
Jeg går ned til brygga. Ser over mot Utøya. Måler avstanden med blikket. Det er et godt stykke. Ikke kjempelangt, men dog et godt stykke å svømme. En må være veldig redd eller en relativt habil svømmer for å hoppe i vannet på øya og håpe at man skal klare å svømme over.
Charlie Chihuahua og jeg rusler sakte oppover mot bilen igjen. Tankene er mange. Det står to krakker på brygga. Begge er vendt bort fra øya. Jeg kan forstå det. Det er ikke sikkert alle gjestene her har lyst til å sitte å se i den retningen. Det er mange av båtfolket som sliter med minnene fra den gang.
Jeg har også mine minner fra den kvelden. Minner jeg aldri kommer til å glemme. Men jeg sto i vante omgivelser på sykehuset og gjorde arbeidsoppgaver som hørte hverdagen til, selv om det ikke var noe hverdagslig med ungdommer med skuddskader i en endeløs rekke. Det må ha vært så mye mer traumatisk for båtfolket som fikk de grusomme opplevelsene servert midtvi ferie-idyllen en litt grå julifredag.
Litt lenger borte på Utstranda har det vært hektisk anleggsaktivitet. Vet ikke hvordan det er nå. Jeg kjørte ikke den veien. Der lages det omstridte minnesmerke. Jeg regner medxat de fleste har fått med seg saken i media. Beboerne som har sloss for å få stoppet minnesmerke. Vi får håpe striden roer seg når minnesmerke står ferdig til sommeren, selv om jeg tviler på det.
jeg forstår ikke beboerne helt. De sier minnesmerke vil være en påminnelse om en dag de helst vil glemme. Men er det noen gang mulig for dem å glemme? Og er ikke Utøya der den ligger midt i synsfeltet en påminnelse de må leve med? Jeg klarer ikke å se øya uten å tenke på 22. juli.
De er engstelige for at minnesmerke vil bli en turistattraksjon og trekke til seg haugevis av turister. Jeg er usikker på om det vil bli så stort problem over tid. Antakelig den første sommeren når minnesmerke er nytt vil nok noen ta en sving innom. Men etter hvert? Vil det ikke stort sett være en eller to turister som i likhet med meg vandrer rundt i stille refleksjon? En og annen turistbuss med japanske turister sikkert, men vil dette bli et sted for masseturisme? Jeg vet ikke. Jeg håper ikke det. Et slikt minnesmerke fortjener ro og fred, at mennesker opptrer med andektighet. Ikke skriking, latter og høye rop.
Har dere lyst til å høre om mitt siste toalettbesøk? Om at jeg rakk ramma med et nødskrik? Er det ikke det dere har lyst til å kose dere med sammen med morgenkaffen? Tenkte meg det.
Jeg tar opp problemstillingen fordi det er, tro det eller ei, beretningen om et toalettbesøk som gikk litt galt som er starten på det siste blogginnlegget til bloggeren som troner øverst på bloggtopplista langt over den 11. plassen jeg havna på.
Jeg stusser over den dramatiske starten. Over innfallsvinkelen bloggeren bruker for å fortelle at et nytt barn er født. Jeg mener et innlegg om en barnfødsel og et nytt velskapt barn ville jo høste sidevisninger og kommentarfelt fylt av hjerter og lykkeønskninger nesten samme hva han hadde skrevet. Hvorfor disse dramatiske virkemidlene?
Huff, nå glemte jeg meg bort igjen.
Det er jo ikke innafor å komme med kritiske betraktninger over det toppbloggeren skriver og selv har valgt å publisere lenger. Det var før det. Når toppbloggerne var unge usikre jenter. Da var det helt ok å lage lange debatter på kvinneguiden, radio og TV om alt fra meningene deres til kroppene de hadde fiksa på for å bedre på selvfølelsen.
Nå som blogg stort sett er overtatt av voksne mennesker langt over den første ungdom må en trå mer varsomt. Nå blir en hver kritisk røst som trakassering å regne.
Jeg blåser egentlig i om en fyr fra Alta tilbringer natta på et badegulv sovende i sitt eget spy.
Men er det den form for sosialpornografi vi ønsker at blogg skal utvikle seg til å bli? Er det slike innlegg som fortjener 42.000 sidevisninger?
Blogg sin storhetstid er over, spår mange. De unge og smarte har for lengst forlatt konseptet for andre og mer innbringende plattformer.
Jeg er blant de som håper på en ny storhetstid. Som håper at markedet snart ser hva blogg er blitt. En mengde skriveføre mennesker i voksen alder med en leserskare med en langt større kjøpekraft enn det tenåringsjentene som fulgte rosabloggerne noen gang hadde.
Hvis vi tar utgangspunkt i Kokkejævel. Han er en blogger som appellerer til en leserskare på kvinner 50+. Kvinner i beste bestemor-alder. En blogger selgere av utstyr til babyer og barn sikkert kunne tenke seg å samarbeide med. Det er ofte besteforeldre som står for sponsing av så vel babyseng, stellebord og barnevogn, og nybakte bestemødre har det med å ta litt av når de skal kjøpe inn ting som er nødvendig til det lille miraklet.
Men jeg er usikker på om jeg som barneutstyr selger hadde ønsket å bli assosiert med en fyr som altså valgte å tilbringe den første natten etter å ha blitt far sovende i sitt eget spy mens han lot moren til barnet stabbe rundt etter en fjorten timers fødsel for å degge med han og pakke han inn i pledd.
Vitsen med blogg er for de fleste av oss ikke å hanke inn samarbeidsavtaler. Likevel er reklameinntektene til de som eier blogg.no noe som styrer hvor mye ressurser de ønsker å bruke på konseptet. Så derfor er annonsørenes interesse for plattformen noe alle vi som har blogg som hobby burde ha en viss interesse for.
Kokkejævel hadde helt klart fått 42.000 sidevisninger på et innlegg om barnefødselen uten å velte seg i spy. Det kan hende det var flere enn meg som reagerte negativt på så vel starten på innlegget som overskriften. Hvorfor nevne helvete når du er i himmelen?
Jeg håper ikke Kokkejævel og hans måte å vinkle blogginnleggene sine på er med på å skremme annonsører og samarbeidspartnere vekk fra blogg.no. Jeg håper at de ikke tenker at når det er dette som får topplassering er det ikke vits i å satse på denne plattformen, eller bloggere som bare har 1-3% av denne oppslutningen.
For blogg er så mye mer enn det.
Det er så mange fine og viktige stemmer på blogg som fortjener å bli hørt.
Det er så mye lesing som gir gode følelser, bringer glede, inspirasjon og viktige budskap. Det hadde vært trist om blogg som konsept dør ut fordi vi blir assosiert med en mann som velger å fortelle om at han velter seg i sitt eget spy når han egentlig har et fantastisk budskap om en barnefødsel å komme med.
Charlie Chihuahua kom til oss i 2018. Han var da fire år gammel, og dette arbeidet andre gangen han ble omplassert. Han ble raskt “min” hund.
Gamle Gubben Grå og jeg har hatt flere omplasseringshunder opp gjennom årene. Noen har knyttet seg nest til Gubben, andre til meg. Det er vel noe med kjemi, akkurat som mellom oss mennesker. Men sjelden har vi hatt en hund som er så bundet til en av oss som Charlie Chihuahua er til meg.
Jeg tror han er i samme rom som meg 90% av tiden jeg er hjemme. Er jeg på do står han utenfor og klorer desperat på døra. Er jeg i dusjen ligger han på badegulvet og passer på. Og ja, selvsagt sover han i senga mi hver natt. Og nå nå ligger vi begge og koser oss med pelspledd på sofaen.
Vi er i utgangspunktet ikke slike som har hund i senga. Men etter at Charlie hadde pistret seg gjennom de to første nettene i buret sitt i gangen, forbarmet jeg meg over han og tok han inn på soverommet og opp i senga. Og der har han blitt Alle forsøk på noe annet har ført til kloring på dør og bjeffing. Jeg holder ut en god stund, men Charlie kan holde på natt etter natt. Til slutt resignert vi.
Vi har opplevd før at hunder som har vært omplassert flere ganger kan få sterk separasjonsangst om kanskje ikke så sterk som hos Charlie Chihuahua.
Vi vet ikke så mye om de tidligere eierne og hvordan han har hatt det før hsn kom til oss. Men vi vet at han ikke var vant til å bære ute i skogen eller i regnvær.
Derfor tok vi han raskt med på skogstur da hsn hadde vært hos oss noen ganger. Det var utrolig skummelt. Han ville knapt gå og tittet engstelig rundt seg der hsn gikk omtrent oppi føttene våre. Det ble ikke noe bedre av at det begynte å regne. Den andre hunden vi hadde da elsket vann og hoppet fornøyd ut i et skogstjern for et bad. Charlie Chihuahua var redselslagen.
Nå stortrives han i skog og mark. Liker fremdeles ikke å bade, men elsker å grave i snøen og hopper gjerne i dyp snø for så å karre seg opp igjen. Ha har blitt en skikkelig tøffing.
Men sltså fremdeles en kosegutt dom aller helst vil ligge tett, tett inntil meg og kose når vi ikke er på tur.
