Ut i friluft har på sin blogg en utfordring til oss medbloggere. Del ditt yndlings-vinterbilde lyder utfordringen. Jeg er ikke så veldig glad i vinteren, og har noklangt flere bilder av sommer og sol, vår eller høstfarger enn jeg har av vinter…
Men dette bildet som jeg tok i januar eller februar i fjor er jeg veldig glad i. Bildet er tatt på Øya i Vikersund. Vi var maks heldige med både vær og lysforhold. Stemningen var trolsk, eller kanskje mer eventyrlig.
De røde tallene på klokkeradioen viste 4:22 da jeg dyttet Gamle Gubben Grå vennlig men bestemt i ryggen og skrek med skingrende kjerringstemme “Gamle Gubben Grå du må våkne! Du må ta en røyk!! ” Fremdeles halvt i søvne hopper Gamle Gubben Grå ut av senga. I motsetning til kjerringa og hennes begredelige kropp er Gubben mest som en atlet å regne. Han kommer helt til soveromsdøra før han er våken nok til å reagere på det merkelige i at kjerringa vekker han midt på natta for å be han gå og røyke. Det høres et dunk fra rommet bak han i det fire poter treffer teppegulvet, og kjerringas neste setning der hun ligger godt inntullet i et par dyner gir han svar på mysteriet med kjerringas plutselige oppfordring til inhalering av skadelig tobakksrøyk. “Slipp ut Charlie Chihuahua så han får gjort fra seg mens du likevel er oppe.”
I innlegget Vi må finne på noe….. i går “kjeftet” jeg som vanlig litt om innholdet til det sisteinnlegget til de bloggerne som lå over meg på bloggtoppen. Jeg sa vi måtte skjerpe oss. Jeg hadde en plan for hvordan jeg og min blogg skulle stige i gradene, men så kom Statsministeren og Han i boden og ødela alt sammen.
Jeg klager ikke. Innleggene mine fikk opp antall sidevisninger betraktelig. Det var bare det at flere av toppbloggere to meg på ordet, skjerpet seg i forhold til innhold, og fikk på den måten en stigning i sidevisninger de og. Så – jeg er fremdeles på plass nummer 13. *sukk*
Når jeg sier at toppbloggerne har skjerpet seg gjelder det selvsagt ikke alle. Stine Skoli, Doc og Dask, Ida Wulff og Mat fra bunnen har ikke kommet med noe nytt innlegg i det hele tatt. Det er 33% av bloggerne som ligger over meg på lista. Dessverre tror ikke jeg Kjerringtanker vil stige noe særlig på lista hvis jeg ikke fornyet meg.
Ikke synes jeg det er så spennende å lese om folk som handler puter når de har kjøpestopp, reklameinnlegg med shoppingtips, lavkarbo kaketips eller at det er salgsrekord i en butikk oppe i Alta. Er ikke dette innlegg som liksom hørte bloggingens gullalder til? Er det ikke litt mye 2019-isch? Skulle vi ikke liksom skape en ny storhetstid her inne med varierte og spennende innlegg tilpasset en voksen og kjøpekraftig lesergruppe?
Det er altså bare fire av bloggerne over meg på lista som i følge mine kriterier fortjener hederlig omtale. Så er jeg klar over at vi mennesker er forskjellige, og at det at ikke alle innleggene fenger meg er det som gjør at blogg er et variert og lesverdig fora. Jeg tror alle vil finne noe som faller i smak.
Men tilbake til de fire. Mors middag har gått tur rundt et vann. Jeg antar av teksten at det er på Bergenskanten. Det ser ut som en fin tur jeg gjerne kunne ha gått, men det er kanskje litt langt selv for meg og reise til Bergen for å gå en fire kilometers tur? Likevel inspirerer det meg til å tenke at det fort kan bli et innlegg om turgåing fra meg og. Jeg mener Gamle Gubben Grå og jeg har nok ei hengebru vi har tenkt å utforske.
Han i boden var virkelig produktiv i går. I tillegg til å vise interiørbilder av et hjem hvor det helt tydelig bor mennesker og ikke utstillingsdukker har han og et kostelig innlegg om hvordan han skremmer kona. (Ja og et par innlegg til). Jeg leker litt med tanken på å på en eller annen måte skremme livskiten ut av Gamle Gubben Grå. Jeg synes jo slikt er ustyrtelig moro. Det synes ikke Gamle Gubben Grå. Så kanskje det er like greit å slå fra seg den tanken. Jeg mener det er Morsdag i dag og Valentinsdag i morgen. Kanskje jeg bør oppføre meg litt pent og være grei og voksen kjerring… Ved nærmere ettertanke er det vel ungene som skal sette pris på meg på morsdagen. Jeg har vel nevnt relativt mange ganger at jeg ikke er moren til Gamle Gubben Grå hver gang han oppfører seg som en litt gammel tenåring og tror husarbeidet er mitt ansvar. Skulle han glimte til å gjøre noe ut av Valentinsdag i morgen kommer jeg til å bli lettere sjokkskadet. Så jeg løper vel ingen direkte stor risiko for annet og totalt å ødelegge humøret hans i dag med litt moro i heimen. Ødelegge hans humør for å bedre mitt… Kjenner jeg må tenke litt på den.
Vibbedille har sittet inne på hobbyrommet sitt og lekt seg med perler igjen. Resultatet har blitt en apekatt. En helt nydelig apekatt med de store, søte øynene som kjennetegner perleriene til Anja Takacs. Jeg har perlet to ugler fra den designeren. De hang ute på leveggen på terrassen før den forsvant i et vindkast. Kanskje jeg burde få de opp på veggen ved trammen?
Den siste bloggen jeg vil nevne er Mamma på hjul- Hennes siste innlegg er ren poesi.
Inspirert av toppbloggerne er jeg klar til å møte dagen. Det eneste jeg sitter og lurer litt på nå er om jeg skal skremme Gamle Gubben Grå før han får varmet rundstykker til søndagsfrokosten eller om det muligens lønner seg å vente….
I dag lot vi husarbeid være husarbeid og tok oss en helaften. Første stopp var Sandvika Storsenter. Et av distriktets største kjøpesenter. På en lørdag. Vi liker å leve farlig. Der ble det handling av noen bursdagsgaver, litt titting i butikker og ikke minst kaffe-latte. Alt uten munnbind, men vi holdt meteren.
Etter at vi hadde trasket rundt på senteret lenge og vel bestemte vi oss for å spise middag. Den 12. mars 2020, da landet stengte ned, var vi ute på restaurant. Vi syntes det var en god ide og gjenåpne landet på samme vis. Vi hadde begge to også hørt Helseministeren si at vi skulle bruke utestedene og spisestedene. Man må jo høre på ministeren, selv om jeg antar det bare var en anbefaling og ikke noe påbud.
Egon i Sandvika ble valgt som spisested. Kanskje ikke det smarteste valget en lørdag rundt klokka 16.30. Egon er en familierestaurant, og det er helt ok med barn og barn skal både ses og høres. Men med en del barnefamilier på et sted blir det litt høyt lydnivå. Helt greit, men siden vi var to voksne burde vi kanskje valgt et litt roligere sted. Vel, vår tabbe. Maten var god, og vi satt på et bord uten noen helt inn på oss. Det var et hyggelig måltid. Jeg mener ikke å virke som ei sur gammel kjerring. Det var bare jeg som burde valgt et annet sted.
Vi koste oss så mye at vi til og med måtte ha dessert. Jeg er ikke noe dessertmenneske, og pleier ofte å droppe den til fordel for en kopp te eller en kaffe. Mn i dag ble det Belgisk vaffel med iskrem og en stor kopp svart kaffe. Det var virkelig godt.
Men kvelden var fremdeles ung. Klokka var ikke mer enn 18.00 da vi var ferdige med å spise. Skal man ha en helaften kan man ikke ta kvelden allerede klokka 18, selv om vi er et par på 50+. Vi dro videre på kino. Lurer i grunn på når jeg var på kino sist. Jeg er ikke noe filmmenneske. Gamle Gubben Grå er mye mer glad i film enn meg, så det er stort sett han som tok med ungene på kino når de var mindre. Jeg tror sist jeg var på kino var for å se “Den siste revejakta”. Den kom i 2008. Vel, da var det kanskje på tide med en tur på kino igjen.
Filmen vi så var Trøffeljegerne. En italiensk film som jeg leste en filmanmeldelse av inne hos Karidansen foret par uker siden. Beskrivelsen av filmen festet seg. Dette var en film jeg munne tenke meg å se. Da jeg sjekka hvilke filmer som gikk på kinoen i Sandvika så jeg at denne filmen var en av de. Så da ble det den filmen vi skulle se.
Jeg angrer ikke. Filmen var akkurat så fin som Karidansen hadde beskrevet. I tillegg var det noen fantastisk fine bilder i filmen. Altså scenene var så fint filmet. Detaljene var så riktige. Historien var fin, og tankevekkende engasjerende. Når jeg og hørte Gamle Gubben Grå humret ved siden av meg gjennom hele filmen visste jeg at han og koste seg.
Det føltes så utrolig godt da jeg hørte Støre si at nå var det slutt på meteren og munnbind. At nå var det å holde seg hjemme ved positiv test kun en anbefaling. Livet føltes lettere og jeg fant frem et dansebilde fra i fjor.
Det var som jeg pustet lettere da jeg gikk en tur med Charlie Chihuahua etter pressekonferansen. Var det virkelig over? Jeg har aldri brukt munnbind når jeg går runden på boligfeltet der vi bor, likevel føltes det som om pusten var lettere. Jeg strakte ansiktet mot himmelen og tenkte endelig!
Etterpå tok jeg en lang dusj for liksom å vaske vekk virus jeg aldri har hatt. Så tok jeg med meg Gamle Gubben Grå og dro avsted. Dette var en dag som kom til å skrive seg inn i historiebøkene. Den vil jeg ikke bruke til husarbeid.
Jeg tilhører minst tre risikogrupper, men har i grunn aldri vært engstelig for å bli smittet. Ikke fordi jeg ikke tror det kan skje, mer fordi jeg ikke liker å ta bekymringer på forskudd.. Men jeg vet mann og barn har vært engstelige for meg. De likte ikke at jeg arbeidet på sykehuset i starten av pandemien. De likte det ikke noe bedre da jeg plutselig var en av de som testet mulig smittede. Nå kan de slutte å bekymre seg.
Og jeg kan slutte å bekymre meg for han som har vært så redd for viruset at han mer eller mindre har sittet i selvvalgt isolasjon fra 12. Mars 2020. Det er rundt 700 døgn.
Jeg tenkte å be han med meg ut i dag, men nyheten om at verden atter er trygg må nok synke inn litt før jeg får lokket han med ut. Han har blitt mer og mer engstelig etter som månedene og årene har gått. Vaksiner og mutasjoner som gir mindre sykelighet har ikke hjulpet på det. Jeg håper nyheten har begynt å synke inn, at han sover godt i natt.
Jobben jeg var så glad for å få nærmer seg sikkert slutten nå. Jeg er ansatt i TISK-teamet. De som driver med Testing, isolering, smittesporing og karantenesetting. Vi har alt sluttet med karantene og smittesporing. Når vi nå og slutter med isolering er det bare testing igjen. Det er litt trist. Jeg har likt både jobben og folka. Men når en dør lukkes så åpnes en ny er det noe som heter. Jeg håper det åpner seg nye muligheter. Jeg kan ikke sørge over at en pandemi går mot slutten
Antall sidevisninger raser, og det tror jeg ikke bare er for meg. Jeg trodde blogg skulle bli mer interessant, mer variert og mer spennende når alle rosabloggerne forsvant og voksne mennesker med et litt større interessefelt overtok arenaen. Sånn i teorien burde alt ligge til rette for det. Potensialet er der, og det potensialet er det vi som bloggere med hver vår unike historie som har.
Litt surt da å se at det er et blogginnlegg om en reise for å få gjort en neseoperasjon er det som topper bloggtoppen med nesten tre ganger så mange sidevisninger som bloggeren på andre plass. Trodde vi var ferdig med neseoperasjoner her i 2019.
Samtidig som jeg ikke er så opptatt av neseoperasjoner ser jeg helt klart at temaet er litt mer spennende enn å lese om at det finnes hunder i bygda som har løpetid, og deres innvirkning på en stakkars hannhund.
Eksotiske reiser har alltid gitt klikk. Jevnlige oppdateringer og flotte bilder av sol og hav gir oss inntrykk av å være med på turen. Men kanskje er ikke en Harrytur til Strømstad liksom det som drar hundrevis av lesere…
Lavkarbofrokoster, ukemenyer og oppskrifter på kjøttkaker er kanskje heller ikke revolusjonerende lesing.
Sykdom og skader gir klikk, og er skam og si det interessant lesing. Men kanskje ikke når ulykken ligger to år tilbake i tid, og vi har hørt om den noen ganger tidligere. Eller folkens, har der lyst til å høre meg skildre ankelbruddet mitt enda en gang? Ikke det? Nei jeg tenkte så. Ikke har jeg noe ønske om å pådra meg en ny skade bare for å få opp lesertallene.
Innredning og interiør er interessant lesing. Jeg elsker slike reportasjer og sluker alt jeg kommer over av interiørblader. Men jeg begynner å bli lei av utstillingshjem. Av barnerom hvor alt, selv lekene harmonerer i de rette fargetonene og har sin faste plass på eksakt riktig millimeter i hylla, Minner lite om rommene til mine barn da de vokste opp. Minner lite om virkelige rom i virkelige hjem. Hvor er bloggerne som viser frem hjemmene sine slik de er? Gjerne ryddige og nyvaskede – men gjør det så mye om vi ser at det bor mennesker og ikke utstillingsdokker der?
Vet dere at det finnes mennesker i dette blogguniverset som sitter klokka 01.21 en fredagskveld og poster blogginnlegg om engelske strikkeoppskrifter???? Jeg snakker om at blogg kan bli variert og spennende, men engelske strikkeoppskrifter midt på natta må være for spesielt interesserte.
Og mens vi er inne på det der med spesielt interesserte. Hvem dør av spenning over å få greie på hvem som skal ta bildene i ei kokebok som ikke er skrevet ennå, men som kommer ut i god tid før du skal gjøre julehandelen? Hvis du er en av de som allerede nå har gjort deg ferdig med samtlige julegaver jula 2022 med å sende bestilling på x antall uskrevne kokebøker fra Alta. Les gjennom innlegget Trusler, troll og politianmeldelser…en gang til og tenk så nøye etter om det er ei kokebok fra samme kokebokforfatter storfamilien ønsker seg for tredje året på rad? Det er ikke sikkert alle er like blodfan som deg.
Gullkorn fra barnemunn er alltid trivelig lesing. Men mine barn er 24, 26 og 30. De kommer muligens fremdeles med gullkorn, men det er kanskje ikke jeg som får høre dem. Lenge siden en av de krabbet opp på fanget mitt for en koseprat.
Sukk, ikke alt for mye inspirasjon å spore hos toppbloggerne, men jeg har fått ide til et innlegg i det minste. Følg med, følg med. Det handler ikke om hunder med løpetid, ikke om neseoperasjoner heller.
Gamle Gubben Grå og jeg har som kjent vært sammen i over 30 år. Opp gjennom årene har jeg nok kalt han relativt mye forskjellig. Ikke alle kallenavnene har vært like positivt ladet. Ikke alle kallenavnene har vært positivt ment.
Når jeg så her om kvelden sa at han var Luksusmannen min så han litt avventende på meg. Selvsagt måtte det en forklaring til.
Forklaringen er såre enkel. Gamle Gubben Grå er luksusmannen min fordi han bringer luksusen inn i hverdagen min. De fleste tilfeller her I Drømmehuset deler vi like brodering på. Det er svært få ting som den ene har mer ansvar for enn den andre. Jeg vasker mer gulv, men det er ikke mitt ansvar å vaske gulv. Han måker mer snø, men plager snøen meg er det like mye mitt ansvar å måke
Men to ting har liksom bare umerkelig blitt at det er Gamle Gubben Grå som gjør og sjelden eller aldri meg. Det ene er å varme rundstykker til søndagsfrokosten. Det andre, og det har oppstått den siste måneden, er at det er Gamle Gubben Grå som hver kveld stikker innom soverommet og skrur på varmelakenet vårt en halvtimes tid før vi kryper til køys.
Varme rundstykker til søndagsfrokosten og ferdig oppvarmet seng. Er ikke det hverdagsluksus så vet ikke jeg. Derfor har Gamle Gubben Grå blitt luksusmannen min. Altså mannen som gir meg luksus i hverdagen.
Vivian tok opp et vanskelig men viktig tema på bloggen sin i går. Døden.
Jeg var 27 år da jeg sto med mitt døde, barn i armene. Gamle Gubben Grå var 30. Ambulansen hadde dratt uten å ta oss med. Ikke Tiril, det døde barnet heller. Legevaktslegen hadde stadfestet dødsfallet, fylt ut sine papirer og reist han og. Han sa vi måtte ringe begravelsesbyrået, at de hadde døgnvakt.
Vi var et ungt par på 27 og 30. Døden var noe fjernt. Noe som skjedde gamle mennesker, mette av dage. Og da var det noen “voksne” som tok seg av alt det praktiske. Nå sto vi i en rekkehusleilighet med en død baby. Ei lita jente på snart tre år ville snart komme tuslende ned trappa og møte døden for første gang. Vi var plutselig “de voksne”.
Litt senere samme dag. Mamma og Pappa hadde hentet storesøster. Begravelsesbyrået hadde kommet. Jeg hadde skiftet på Tiril for siste gang. Lagt henne og bamsen hennes ned i kista. Gamle Gubben Grå hadde skrudd på lokket. Jeg bar kista med barnet mitt i ned trappa, men klarte ikke bære henne ut av huset og ut i bilen til begravelsesbyrået. Ut i likbilen. Begravelsesagenten ordnet det.
Nå satt vi i stua og skulle forberede seremonien sammen med den dyktige agenten fra begravelsesbyrået. Et av de første spørsmålene var Bisettelse eller begravelse? Svaret kom raskt fra oss begge. Jeg sa bisettelse. Gamle Gubben Grå sa begravelse. Den klok begravelsesagenten sa at vi kunne vente med å ta stilling til det, men gi beskjed i løpet av et par dager.
Så satt vi da litt senere samme dag. Bisettelse eller begravelse? Hvor mange unge par på 27 og 30 tar den samtalen? Vi hadde ikke gjort det. For å forstå den andres synspunkt ble det snakk om hva vi tror skjer etter døden. Hvorfor vi tenkte som vi gjorde rundt bisettelse og begravelse. Det var en god samtale, og vi fikk et avklart forhold til hva den andre ønsket når vedkommende døde. Vi fikk og snakket om våre tanker om døden. En samtale kanskje mange flere par burde ta?
Livet fortsetter. Selv om vi har erfart at døden ikke alltid kommer bare når livet har vært langt er ikke døden noe daglig tema i hjemmet vårt. Men temaet dukker opp fra tid til annen. En storesøster og to lillebrødre med en død søster og en stein på kirkegården har noen ganger spørsmål vi voksne må ta oss tid til å svare på på en god måte. La de forstå at døden kan ramme alle, uansett alder, uten å skape frykt hos barna for at de, vi eller andre de er glad i skal dø. La døden være et naturlig tema uten å skape dødsfrykt.
33 år gammel kommer døden på ny inn i livet mitt på en slik måte at jeg må reflektere over egen dødelighet. En av mine aller beste venner gjennom de siste 20 årene dør. Hun jeg delte alle tanker og opplevelser med i ungdomstiden. Vi som hadde vært forlovere i hverandres bryllup. Hun var en ung mor. Etterlot seg mann og en ung datter. Hun var som meg, elsket livet. Hadde det bra. Men livet skjer, og døden kommer når en minst ønsker det. Jeg forsto at det kun var tilfeldigheter som avgjorde. Det kunne like godt være meg som ikke var mer. Jeg reflekterte mye over egen død, egen dødelighet etter at venninnen min døde. Jeg konkluderte med at jeg ikke er redd for døden. Det jeg er redd for er å ikke leve. Altså, det å ikke få fortsette livet. Ikke være med på livet videre.
Det fører tankene videre til noe som blir tatt opp i kommentarfeltet inne hos Vivian Frykten for å bli glemt, og frykten de etterlatte har for å glemme. At man bare skal bli “dama på bildet”. Et minne som langsomt blekner.
Det er vel to av de tingene som skremmer ved døden. I det minste for meg. Det å ikke være en del av livet. Ikke få med meg livet videre – få med meg det som skjer. Se barn og kanskje barnebarn vokse opp. Være en del av livet deres. Og det å bli glemt. Bare være et blekt minne. Og hva er det i så fall de vil huske? Vil de huske det jeg ønsker å bli husket for?
Mamma døde for tre år siden. En gammel dame som sovnet inn. Jeg var der. Døden var ikke skremmende. Den var fredelig.
Med ujevne mellomrom dukker det opp bilder på familiegruppa på Snapchat eller messenger. Barn og barnebarn deler bilder av en Mamma og Mormor i forskjellige settinger. Påskeskirenn på hytta. Julebakst med fire generasjoner. Kommentarfeltet fylles med hjerter og kommentarer som viser at hun er langt fra glemt. Det er godt å se. Mamma er ikke bare dama på bildet. Hun lever videre i minnene til barn og barnebarn. Spesielt rører det meg når jeg leser barnebarnas kommentarer, eller når det er de som deler bildet. Jeg vet at minnet om Mamma vil leve videre også når jeg og min generasjon er borte.
Jeg håper og tror at minnet om meg også vil leve videre når jeg ikke er mer. Jeg er ikke så redd for å bli glemt. Jeg frykter ikke døden. Døden er fredfull når den kommer som ventet. Jeg går ikke rundt og er engstelig for brå død. Ikke det at jeg ikke tror jeg kan bli revet vekk brått og uventet. Det kan vi alle. Det er ikke alltid det er de eldste som dør først. Men jeg vil heller ha fokus på å skape meg gode dager enn å frykte morgendagen.
Jeg er ikke redd for å dø. Men jo mer jeg tenker på døden, jo sterkere blir ønsket om å leve. Ønsket om å sanse alt livet gir oss. Alt fra solfylte februardager med skinnende hvit snø, gode samtaler med de jeg elsker, til gode opplevelser – som en stille stund på trammen en sensommerdag.
Kanskje vil refleksjoner rundt døden gjøre at en og reflekterer over hva som er viktig i livet.
Det er Gamle Gubben Grå sin skyld! I går dro han ut for å handle middag. Jeg var rimelig tydelig på at han selvsagt kunne kjøpe hva han ville, men at jeg hadde veldig lyst på burger. Det er tydelig at vi ikke akkurat er nyforelsket lenger, for han kom hjem med lasagne. Ferdig lasagne, billigste type. I min verden er det vel bare grøt og spaghetti med ketchup som er lenger ned på lista over middager jeg kan ha lyst på. Så i dag ble det altså burger og cola.
Jeg hadde så vidt fått maten på bordet og satt og virkelig koste meg da det plutselig ble betraktelig mørkere. Strømmen hadde gått på hele senteret.
Som dere ser er det ganske lyst på kaffeen, så jeg fortsatte rolig måltidet.
Etter litt kom det en stemme over høyttaleren som kunngjorde at det var utløst en brannalarm, men at vi skulle avvente videre beskjed. Jeg spiste, og avventer. Man forlater ikke rn god burger bare på grunn av en liten brannalarm.
Men etter litt var det ingen bønn. Da gikk den store brannalarmen, og stemmen over høyttaleren ba oss evakuere bygningen. Selv om det smertet meg dyrt då forlot jeg burgeren og de deilige søtpotetene og gikk raskeste vei ut.
Så ble vi stående og vente da. Jeg kunne selvsagt dra hjem og ikke stå der å kope. Men bilen min sto i parkeringshuset. Altså på toppen av den evakuerte bygningen. Jeg regna med at jeg ikke fikk lov å gå og hente den. Det er langt å gå til Vågård.
Etter en stund kom brannbilen, og når barske menn hadde undersøkt bygget fikk vi alle endelig gå inn igjen.
Jeg fant igjen burgeren min og begynte så smått å fortsette måltidet.
Etter et par bitt gikk strømmen på ny. Det kom ikke noen ny melding over høyttaleren så jeg spiste litt til i påvente av at strømmen snart skulle komme tilbake.
Det gjorde den ikke, så etter en stund satte jeg kursen mot bilen.
Da jeg kom til rullebånd opp til parkeringshuset fortalte en høflig vakt meg at jeg ikke kunne bruke den veien, men måtte gå ut av bygget og rundt til utkjørselen for bilene.
Jeg snudde og gikk mot utgangen. Utenfor en av de mørklagt butikkene var det en ansamling av en del folk. Jeg forsøkte å komme forbi samtidig som jeg forsøkte å opprettholde meteren. Det var ei dame der som snakket med hele kroppen mens ordene fosset ut. Prakteksempel på spreder av dråpesmitte.
Jeg tror ikke hun arbeider på senteret, men litt sjef synes hun nok hun var, for hun høgg øya i meg og ba meg gå ut. Det var ikke noe handel nå. Jeg svarte, mulig litt Bryant, at jeg var på vei til parkeringshuset og nettopp hadde fått beskjed om å gå ut og rundt.
Damen hadde tilhørere og trodde hun var utrolig tøff for hun ga seg ikke. “Ble du sur?” så halvhøyt til publikumet sitt; “Hu ble sur!” Deretter skrek hun etter meg “Javrl, så kan rumpa di brenne opp” Jeg gadd ikke fortelle henne at brannen liksom var avlyst for en halv time siden.
Så var det å forsere to etasjer med mørklagt parkeringshus og finne bilen og sette kursen mot en matbutikk. Litt action er jo bra
