Vivian har fått ny rullestol.  Det lukter svidd gummi over halve Bergen og han sønn skal virkelig få kjørt seg under dagens kappløp.  Jeg har og vært med i et kappløp med rullestol, har synlige bevis på det fremdeles. Det er det dagens innlegg skal handle om.

Det var en gang for lenge, lenge siden. Ja så lenge siden var det at denne kjerringa var både ung og fager. 20 sommre  og hele livet foran seg.  To uker i august den sommeren ble tilbragt ved Hurdalssjøens vakre bredd på en “Handicamp” i regi av Rotary. En god del handicappet ungdom fra flere land og deres ledsagere var samlet til leier på Haraldvangen leirsted. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg var der som ledsager for venninna mi.  Ikke fordi hun trengte så mye hjelp, men fordi konseptet var at alle de handicappede ungdommene skulle ha med en funksjonsfrisk ungdom slik at det ble en fin miks av unge mennesker med og uten utfordringer.  Det var to herlige uker, og vi hadde mye moro. (Bortsett fra at jeg kjørte bobla, bilen min, til totalvrak. Men det er en annen historie). 

En av dagene skulle vi ha – akkurat ja – kappløp med rullestoler!   Vi funksjonsfriske fikk utdelt hver vår rullestol, og skulle få prøve oss i konkurranse med de som var litt mer erfarne med slike fremkomstmidler.
Min modell var en gammel modell selv i 1986. Stor og tung, og skulle selvsagt drives fremover med håndmakt.  Altså med å dytte hjulene rundt med handmakt.  

Mens Samanta Fox sang Touch me (I want your Body) over høyttaleranlegget satte vi i gang.
Først et flatt parti, så opp en slak bakke, før vi rundet på toppen og det ble nedoverbakke siste strekket mot målseglet.  

Innen jeg var på toppen hadde de raskeste og mest drevne for lengst ankommet mål.  Og jeg er litt usikker, men jeg tror jeg lå på en desidert sisteplass da jeg startet på nedoverbakken.  Veien var asfaltert og fin, og hvis jeg bare klarte å holde farten lav nok til å klare å styre ville jeg relativt raskt være i mål.  Jeg hadde i grunn bare sjarmøretappen igjen.
Da var det en av de store gutta.  En av de med motorisert rullestol på størrelse med en traktor som selvsagt måtte ha det litt gøy med denne unge utgaven av kjerringa.  Han stilte seg tvers over veien og smilte lurt.
Jeg, som hadde fått relativt god fart på doningen oppdaget til min skrekk denne massive “traktoren” av en rullestol som sperret veien.  Tenkte lynraskt, muligens litt for raskt, og svingte rullestolen min ut av den asfalterte veien. Ut på plenen.  

Hvis du ikke har så god erfaring med rullestoler av denne typen kan jeg fortelle deg at de ikke er like lette å styre på vått gras som på asfalt og grus.
I stedet for en kjapp u rundt han på den store rullestolen slik jeg hadde tenkt forsvant både jeg og rullestolen ned en graskledd skråning hvor jeg havnet på magen halvveis under rullestolen. høyre tommelfinger kom litt i klem mellom hjul, rullestol og meg. Ingen stor skade. Litt blod og blåmerker.
Men den dag i dag, 36 år seinere, har jeg fremdeles et arr på høyre tommel som minne om den gangen jeg forsøkte å kappkjøre med rullestol.  

De driver og skryter på radioen at i dag, i dag kommer våren. Sol og temperaturer på over 10 varmegrader hele helgen har de sagt nå flere ganger. Kanskje på tide å få orden på uteplassen på terrassen. Vi får jo gjester i helgen. Eller gjest i entall. Svoger kommer en tur. Vil vise frem nybilen.

Uværet i november tok leveggen, og vi rev like greit ned hele rekkverket. Jeg tror ikke jeg får Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn til å lage ny levegg og rekkverk før de slipper å vase i rotten snø til over anklene, men det er på høy tid å rydde litt enten sola kommer eller ikke.

Det var ikke akkurat temperaturer på over 10 pluss da jeg drev på ute på terrassen. Direkte surt var det. Men jeg fikk må litt mer orden på uteplassen. Noen påskeliljer og litt vask så blir det bra. Vasken venter jeg med til det blir varmegrader og sola kommer frem. Kanskje litt seinere i dag? Drøyer og litt med å fylle opp pallesofaen med puter og pledd.  Så lenge det ligger snø over store deler av plena regner jeg med at det er en stund til utesessongen starter for fullt.  De første solkinnsstundene kan nytes i kurvstolene på trammen.

Jeg tror som sagt mer på peisbål og innekos enn at vi skal starte grillsesongen i helga. Dessuten er Svoger en frossen-pinn. Jeg hater vinteren! har vært hans mantra de siste årene.  Så jeg fyller opp ei lita skål med sjokoladehjerter i gullpapir og setter på sallongbordet. Det er nok heller her forran peisen vi kommer til å tilbringe kvelden.

Sjokoladene fikk jeg av lederen i Rødt Ringerike. Vi hadde styremøte på 8. mars, kvinnedagen, og han hadde med sjokolade til alle oss kvinnene. Hyggelig gest. Vi hadde møte i Hovedutvalget for Crlse, omsorg og velferd den dagen og uten st jeg så noen sjokolade.  Håper han Høyre-fyren som leder Hovedutvalget leser bloggen min og har med sjokolade til meg på neste møte. Det er aldri feil med sjokolade!

Når vi snakker om sjokolade.  Husker dere påskepynten jeg laget for rn stun siden? Eller laget og laget..  Jeg fyllte ei krukke med fargerike sjokoladeegg. Den krukka ble aldri full, og jeg tror det har minket litt av den der den står. Har slike sjokoladeegg det med å krympe?

Jeg tok turen til byen. Påfyll av påskeegg og en tur innom polet. Det er jo fredag.  Og siden jeg var i byen ble det selvsagt en liten tur på kafé og en kaffe-latte.  Er det helg så er det helg!

Blir du med på fortsettelsen? spør Vibbedille, og på det spørsmålet svarer jeg et høyt og rungende NEI…..
Dama har fått i hus tusenvis på tusenvis av bittesmå Hama perler som hun skal perle detaljrike figurer og bilder med, og lurer altså på om leserne hennes blir med på galskapen.   Jeg kan svare med en gang at å sitte med pinsett og sette bittesmå perler fast på bittesmå pigger til det danner bilder og figurer på et par kvadratmeter kjenner jeg dama rett, det er ikke noe jeg kommer til å fordrive tiden min med.

Joda, det var ganske gøy da jeg kastet meg over perlebrettene høsten 2020. og uglene jeg perlet ble ganske fine.  Edderkoppen på bildet over og. Helt til den skulle strykes… Den mistet noen bein under den prosessen.  Siden har perlene blitt liggende nede på “hobbyrommet” (eller kjellerboden som vi vanligvis kaller det.)

Dette var i Hama midi. Å gå over til noen perler som er mye mindre tror jeg ikke vil øke perlegleden, heller tvert i mot. Pinsett og pirk, nei det er ikke noe for denne kjerringa. Jeg ser klart for meg hvordan perlegleden blir omgjort til ren frustrasjon når jeg med forsiktige bevegelser og en liten pinset skal føre en perle forsiktig på plass, og så nyser, eller blir forstyrret av en bevegelse i stua eller en tanke som flyr forbi og så har jeg dyttet bort i minst tre perler rundt eller flere.  Og hvis jeg har klart å holde pusten og få den lille perla på den riktige piggen, ja da skal jeg ta neste perle og gjenta prosessen Gang på gang. Time etter time. Jeg ser hjerteinfarktet komme og perlebrett og ørsmå perler fly vegg i mellom for så å ende sine dager i støvsugeren. Niks. Jeg har mer fornuftige ting å bruke pengene mine på! Dette får du ikke narret meg med på, Vibbedille.
Tante er fortsatt gal, står det inne på bloggen hennes. I dag skjønner jeg hvorfor.

Selvsagt kommer jeg til å følge med på den kreative galskapen til Vibbedille, altså på samme måten som jeg leser strikke- og hekleoppskriftene hennes.  Ser på bildene, skummer gjennom teksten og gjør meg opp en mening om det jeg ser og leser, men uten at det klør verken i strikkepinnene eller heklenåla. Uten å bli narra ut på galeien.

Når jeg tenker etter var det vel hun som fristet meg til å begynne på Temperaturteppet jeg driver og strikker på.  Så jeg skal kanskje ikke si at jeg ikke lar meg friste ut på galeien av strikkeoppskriftene.
Og selv om jeg ikke har delt bilder av teppet på en stund strikker jeg fremdeles på det. Strikket tre riller i går, eller to og en halv for å være ærlig. Da hadde jeg ikke mer garn i den temperaturen. Har vært alt for mange kuldegrader her. Garnet ble kjøpt inn i går kveld, og i dag kan jeg fortsette arbeidet. Ligger omtrent bare en uke på etterskudd….  Men det skal jeg nå igjen.  Det er overkommelig, og jeg har notert alle temperaturene og kjøpt inn det garnet jeg trenger.

Vibbedille er når jeg tenker etter en god influenser.  Hun har påvirket meg til å perle edderkopper og ugler, og til å strikke temperaturteppe. Ja hun har sågar fått meg til å ta med strikketøy på stranda  Men å sitte med pinsett og perle med bittesmå perler. Niks, nei, no,no, no!!! Det kommer ALDRI til å skje!

Dette tegneseriebilde ble for sterk kost for svenske aviser.

Fredag besto Nemi-stripen bare av én rute. Den hadde en tegning av en ulv og teksten «Til tross for at våre største rovdyr er rødlistede, forekommer lisensjakt på truede arter. Ulv er rødlistet i kategorien sterkt truet. Likevel tillates lisensjakt».

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lørdag var Nemi byttet ut med en annen serie i 14 svenske aviser og følgende tekst: «Vi har valgt å slutte å publisere Nemi fordi det har vært politiske synspunkter i serien. Seriesiden er ikke et forum for meninger fordi den mangler mulighet til imøtegåelse».

“En av Nemis styrker er at det ikke bare er tannløs underholdning, men at serien også tar opp emner jeg synes er viktige. At en svensk redaksjon først velgher å publisere en rute med to fakta-påstander om ulver og deretter angrer, må stå for deres regning,” sier Lise Myhre som er tegneren bak Nemi til svenske journalisten.

Jeg skal selvsagt ikke bry meg med hva et svenske mediekonsern velger av tegneserier til sine aviser.  Men hvis denne rent faktabaserte teksten blir en for sterk politisk ytring, ja da tror jeg grensen for hva som kan aksepteres er sørgelig lav.

Ønsker vi et samfunn hvor kun tekster ingen kan føle ubehagelige går gjennom sensuren får vi et fattigere samfunn.  Har vi blitt så lett krenkbare at selv uttrykk for et standpunkt som strider mot vårt eget føles som en krenkelse man kan kreve å få sensurert vekk ja da er verden på feil vei.

Jeg liker ulv, synes de har en naturlig plass i vår fauna. Samtidig har jeg forståelse for lisensjakt.  Så at jeg griper til tastaturet i denne saken har mer med sensuren av en uttalelse å gjøre enn selve budskapet.

Enten du er for eller i mot ulvejakt burde dette være en uttalelse som var akseptabel, selv i en tegneserie.

Vi føler oss alle hjelpeløse ovenfor krigen i Ukraina. Vi får så lyst til å gjøre noe. Ikke minst for de mange flyktningene som nå ankommer Norge. Har du lyst til å bidra til at flyktningbarna som kommer til Stavanger får tegnesaker kan du gå inn her og se hva Vibbedille har funnet på for å bidra.

Det å tegne er ofte barns måte å sette “ord” på hva de går og tenker på.  Mange av flyktningbarna bærer på vonde opplevelser det kan være godt å få satt ned på papiret. Det å få tegne ned sterke sanseinntrykk kan være med på og bearbeide de og brukes blant annet bevisst i behandlingen av barn med Posttraumatiske stresslidelser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så å bidra til at Vibbedille kan levere en god del tegneblokker, fargerike tusjer, fargestifter, fingermaling og hva nå den kreative Vibbedille kan klare å finne på vil både glede og være til nytte for flyktningbarna.

Når jeg velger å anbefale å støtte dette tiltaket fra Vibbedille er det fordi jeg er sikker på at pengene kommer frem, at Vibbedille med sine forhandlingsevner klarer å få masse for pengene. Og fordi akkurat tegnesaker kanskje er noe av det smarteste en kan aktiviser disse barna med. Enten de velger å tegne ned sterke inntrykk eller bare følge arket med glade farger.

Jeg studerer utvalget på nettbutikken.  Her var det mye fint! Selv om jeg ikke er en baker klør det nesten i fingrene mine etter å starte kjøkkenmaskinen, smelle sammen noen kaker og så hengi meg til pynting av de mest kunstferdige kaker. Eller kanskje mer samsynlig pimpe opp noen muffins, er det ikke cup-cakes det heter? Sånne veldig pynta muffins.

Helt siden jeg bestilte den pepperkakeforma som ser ut som et kjøttbein som Gamle Gubben Grå har tenkt å bruke til å bake hundekjeks har liksom en del av mine plattformer pluss mail blitt pepra av reklame for dette firmaet som selger bake-utstyr og kakepynt.
Bare i dag har jeg fått tre påminnelser om at det er vaffeldagen den 25. mars.  Jeg teller på fingrene.. Etter mine beregninger er det fredag i neste uke. Er det ikke litt tidlig å begynne å mase om vaffelrøre i dag da?
Jeg skjønner selvsagt at hvis jeg skulle trenge et slikt rosa vaffeljern hvor jeg kan lage vaffelhjerter på pinne eller et vaffeljern som steker belgiske vafler (Hva er galt på de norske?) så er det på tide å bestille nå. Men jeg har vaffeljern, både her hjemme og til bålpanna på hytta.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vel, rask levering var det i det minste. Jeg bestilte ut på ettermiddagen på lørdag og i dag lå pepperkakeforma i postkassa her. Ikke det at jeg har sett Gamle Gubben Grå bake ut den hundekjeks-deigen som ligger i kjøleskapet av den grunn.  Tror kanskje jeg ikke skal påpeke det akkurat nå.  Han har jo brukt litt tid på å hjelpe denne kjerringa som var helt på felgen.

I innlegget før i dag skrev jeg noe om hvorfor jeg er så glad I Gamle Gubben Grå.  Han fikser de tingene jeg ikke fikser. For selv om jeg fremdeles ønsker å være kjerringa som fikser alt har det alltid vært ting jeg synes er så utrolig godt å overlate til han.  Sånn som å fikse nytt dekk, eller felg eller hva som må til for at bilen skal trille lykkelig videre etter at jeg punkterte.

Jeg hater nemlig å gå i sånne “manne-buiikker” og kjøpe “manne-ting.” Ja, i 2022 skriver jeg om “manne-ting” og “manne-butikker”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har opplevd så mange ganger når jeg er på et bilverksted, skal kjøpe bilutstyr eller skruer, muttere osv at jeg blir møtt med en nedlatende holdning.  At jeg som kvinne liksom ikke har peiling eller blir tatt på alvor. Det gjør meg så sint.  Og vel, det kan bære en fordel for de fleste at denne kjerringa ikke eksploderer.  Det har sikkert blitt bedre jo eldre og mer tyngde jeg har fått, og når de gubbene som jeg møtte på slike steder da jeg var ung har blitt pensjonister. Men  av og til opplever jeg det fremdeles.

Jeg vet at ved å ta på meg mitt mest hjelpeløse uttrykk og se bedende og litt engstelig ut, jo så er det ikke måte påhviler jeg kan få store trauste karer til å fikse for meg.  Men det å spille på hjelpeløshet er liksom ikke noe som ligger lett for denne kjerringa. Nei da er det bedre å sende Gubben ut på slike ærend, så kan de kose seg med å snakke om håpløse kvinner som ikke burde ta i et ratt mens jeg ligger her under pelspleddet og hør ingen verdens ting.

Nå sitter jeg her, helt på felgen og kjenner virkelig på hvorfor jeg er så glad I Gamle Gubben Grå.  Som i de fleste forhold som har vart en stund kan det være kjekt å føle litt på det fra tid til annen.

Den glødende forelskelsen dabbet av for over 30 år siden, og gjennom flere tiår med hverdagens utfordringer har en jo spurt seg selv ved opp til flere anledninger Hva er det egentlig jeg ser i den mannen?  Ja det er vel ikke lenger siden enn på søndag at jeg følte at blodtrykket nådde faretruende høyder  og jeg tenkte at dette fikser jeg ikke mer! Når tidsoptimisten Gamle Gubben Grå ikke skjønte hvorfor jeg mente at vi kanskje skulle sette nesa i retning det familieselskapet vi skulle på såpass god tid i forveien av selskapet at vi kanskje hadde en rimelig mulighet for å nå frem til avtalt tidspunkt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med det samme vi snakker om tidsoptimisme. Sist jeg hadde kontakt med Gubben lovte han å komme om en halv time.  Det er nå en time og femten minutter siden. Men siden jeg ser han dukke opp der skal jeg la være å nevne det. Det var jo jeg som ringte etter hjelp her jeg satt helt på felgen.

Og det er i nettopp slike øyeblikk jeg er så glad for at det er Gamle Gubben Grå som er mannen min. En som kanskje hadde kommet på sekundet men samtidig hadde forklart denne kjerringa, alle på parkeringsplassen til Kiwi og omliggende boliger hvor dum jeg er som hadde punktert. En som ville være tordensky i telefonen når jeg ringte og ba om hjelp og brøleape når han kom frem. Det finnes nok av menn som reagerer sånn, og det fikser jeg ikke.

Jeg er glad for at jeg helt uten klump i magen kan ringe Gamle Gubben Grå  når jeg har punktert, bulket bilen eller meg selv eller gjort noe annet dumt.  At jeg da får hjelp, trøst og ikke minst forståelse for at slikt kan skje.  Ikke bebreidelser, kjeft og latterliggjøring.

Gamle Gubben Grå har mange feil og mangler. Det samme har  muligens jeg. Det viktige er ikke at vi er feilfrie, men at vi løser utfordringene sammen. Mulig derfor vi har klart det kunststykket å holde sammen i over 30 år.

Jeg blar meg gjennom innlegg om russedresser, påskekyllinger og flott natur uten at jeg får den helt store inspirasjonen.  Jeg stopper først hos Bunny. Han har et følelsesladet innlegg om konsekvensene av fyllekjøring. Konsekvensene for enkeltmennesker og deres familier. Gå inn og les det,   det er virkelig tankevekkende og som vanlig godt skrevet.

I 26 prosent av dødsulykkene i Norge i 2020 (23 av totalt 89 ulykker) har ruspåvirkning vært en medvirkende faktor.
I disse 23 ulykkene var 29 rusede personer involvert, dette inkluderer også personer som ikke var førere.
24 personer ble drept i disse ulykkene, 3 hardt skadd, 6 ble lettere skadd og 8 kom uskadd fra ulykkene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

EU har beregnet at så mange som 6.250 av de 25.000 menneskene som hvert år mister livet på europeiske veier, dør som følge av fyllekjøring.

Rundt hvert menneske som mister livet eller blir alvorlig skadet står det en familie som og får livene sine endret.
Under begrepet lettere skadd ligger skader som er alvorlige nok for de som får de.  Det er ikke snakk om skrubbsår og blåmerker.  De som kommer fra en ulykke med bare slike skader går i statistikken under uskadd. Lettere skadd  er skader man regner med leges så og si helt – etter hvert. Som bruddskader.  Jeg tror få av de som er lettere skadd opplever den situasjonen som direkte lett.

Til tross for at vi alle vet at alkohol og andre rusmidler ikke hører sammen med bilkjøring kjøres det hver dag rundt 140.000 turer av ruspåvirkede sjåfører i Norge. Dessverre ser det ikke ut som om dette tallet er synkende.

Alkohol og bilkjøring hører ikke sammen. Den første loven som satte promillegrense for bilkjøring kom i1965.  Det er godt over 50 år siden.  De aller fleste som sitter bak rattet i dag har fått førerkortet lenge etter at den regelen kom. Visste ikke holder ikke som unnskyldning.

Vi på 50+ rister litt triste på hodet og tenker på fyllekjøring som ungdom som fester i helgene og de der litt slitne alkoholikerne som virkelig har problemer med alkoholen.  Rusmisbrukere har vi og en formening om. Det er de andre. De slitne . De som ikke er som oss.

Tror du virkelig at 140.000 bilturer hver dag blir tatt av denne gruppen?  Det tror ikke jeg.
Hva med “Lykkepillen” du tar hver morgen?  Migrenetabletten?  Eller det ene glasset med bobler  (som kanskje ble til to) som du tok under venninnelunsjen. Det var jo bare velkomstdrinken og det er jo flere timer siden… Den ene ølen i solveggen før junior ringte og måtte hentes på trening fordi han ikke rakk bussen…

Alkohol, en god del piller og bilkjøring hører ikke sammen.
Skal vi unngå skadde og drepte i trafikken med alt det det koster av menneskelig sorg og smerte så vel som samfunnet må vi alle starte med oss selv. Hva kan jeg bidra med for å oppnå null-visjonen vi vel alle innerst inne bærer på.? Kanskje det er å la bilen stå når du har drukket.

Og husk hvis du er i tvil om du bør kjøre er svaret alltid La bilen stå!
 

I går kjørte vi nedover Østfold. På veien møtte vi en del militære kjøretøy. Store lastebiler som hadde tanks og annet militært utstyr som last. En del av militærøvelsen Cold Response som NATO har her i landet fra og med i går. Varslet og vanlig og alt det der.  Selv har jeg vokst opp  like ved en militær skytebane, og i området har vi hatt tre store militærleire. Hvalsmoen,  Eggemoen, og Helgelandsmoen. Jeg pleier ikke å reagere på synet av militære kjøretøy.

Men i går ga det liksom en støkk i meg, og jeg tenkte “Bare det ikke er russerne…”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nei, jeg er ikke redd for at Russland skal gå til angrep på Norge med militære kjøretøy med det første. Og ikke via Østfold. Men det var noe av  synet av militære kjøretøy på rekke og rad i en urolig verden hvor man ikke kan være sikker på hva som er det neste som skjer.

På vei hjem stoppet vi på Råde for en matbit på Mc Donalds. Nasjonalt ankomstsenter for flyktninger ligger rett ved siden av den Mc Donalds restauranten. Dit kommer alle flyktninger som kommer til Norge før de blir fordelt videre utover i landet. Også de fra Ukraina. Mandag 28. februar var det 20 ukrainske flyktninger ved mottaket. En uke senere var det 700. Hvor mange det var i går vet jeg ikke, men det var garantert ikke færre.  Gjennom de opplyste vinduene i det nedlagte kjøpesenteret så vi store telt.  Med tanke på de militære kjøretøyene vi hadde møtt omtrent på samme sted på veien nedover følte jeg plutselig at verdens grusomheter kom litt vel nær meg.