I dag dukket dette vakre kortet opp i postkassen min. Det er håndlaget og virkelig forseggjort. Kortet var fra Ligaya, eller Happy somhun kaller seg her i bloggblokka. Jeg blir oppriktig glad av en slik hilsen. Så tusen rakk, Ligaya! Du gjorde dagen min bra.
Teksten på kortet var enkel.
Alt er håpløst, og vi gir oss ikke.
Det er et sitat av Jan Erik Vold. Jeg har ikke hørt det før, men jeg likte det umiddelbart. Spesielt at han har brukt og og ikke men. Jeg synes og sitatet passer bra. På meg – og på Ligaya. Vi gir oss ikke, selv om vi noen ganger synes hverdagen virker håpløs.
Sitatet er siste setning i diktet Nyttårsdiktet (nærmest en reprise) som ble utgitt i diktsamlingen Mor Godhjertasglade versjon-ja i 1968.
Jeg sitter i kurvstolen på trammen. Ser på sola som går ned over taket til naboen, og sender noen varme tanker til Ligaya på en helt annen kant av landet.
Jeg vet fra bloggen hennes at det har vært noen tøffe dager nå den siste tiden. Jeg vet og at Ligaya ikke er den som gir seg, selv om livet noen ganger kan være både mørkt, skremmende og håpløst. Ligaya bøyer nakken, går på og gir seg ikke. Slike folk liker jeg.
Takk en gang til Ligaya. Du gjorde dagen min god. Kortet skat stå på skjenken i spisestuen og minne meg på at vi er av den typen som ikke gir oss, selv når alt virker håpløst. Enkelte ganger er det kjekt med slike påminnelser.
Ny dag og nye muligheter. Bloggtoppen har ikke blitt oppdatert siden tirsdag, Liten vits i å kommentere toppbloggere når man ikke vet hvem som er på topp og hvem som er på bunn. Så hva skriver man om da?
Jo, man skriver om kransekakevitser og hetsing av lærere. Det er de to tingene som sitter igjen etter at jeg har skumme meg gjennom dagens nettaviser.
Vi tar kransekakevitsen først. My Bakery legger seg langflate etter at kransekakevitsen under hadde kommet seg gjennom sensuren og havnet i en smell-bong-bong på noen av deres kransekaker.
«Legen Irritert: Her har jeg behandlet Dem i 4 uker, for gulsott, og så sier De først nu at De er kineser.».
Nei, den er ikke morsom. Det er sjelden kransekakevitser er det. I mine øyne hetser den leger mer enn kinesere. Men det er på vegne av kineserne noen har følt seg krenket.
Jeg ser for meg situasjonen. Familie og venner koser seg på nasjonaldagen eller i en barnedåp eller konfirmasjon. En unge får smelle knall-bong-bongen og leser vitsen høyt.
Noen ubetenksomme voksne ler litt høflig, man gjør det når barn leser vitser. Noen andre reagerer indignert på vitsen og samtalen dreies fort over på at denne vitsen ikke er ok. Og det er den ikke.
Ungene rundt bordet får fortalt hvor hårreisende og krenkende denne flaue vitsen er. Og noen tar affære. Sender en klage til en eller annen instans. Jeg er litt usikker på hvor man klager når man er misfornøyd med kransekakevitser.
Dagen etter går ungene som har lært at det å snakke om gulsott i nærheten av kinesere er hets på skolen.
Der ber en lærer de om å ta opp bøkene sine og delta i undervisningen i stedet for å ligge å sove på pulten. Poden løfter så vidt på hodet, ser på læreren og kommenterer surt. “Hold kjeft din jevla hore!”.
Læreren tar opp podens språkbruk på neste foreldresamtale. Jeg tror ikke et slikt utsagn er alvorlig nok for læreren til å innkalle til ekstra samtale med foreldrene. De er for vant til språkbruken fra elevene. For vant til å bli kalt horer og det som verre er. Vant til å bli hetsa av småunger som knapt er tørre bak øra.
Så hvordan reagerer mor som ble så krenka på vegne av kineserne av kransekakevitsen i familieselskap?
Som en tiger-mamma.
Ingen, og da mener hun ingen, skal komme å påstå at det er noe galt med hennes gullunge og språkbruken hans.
Han er ikke verre enn de andre ungene. Det er bare en del av ungenes sjargong, språk. Såpass må da en lærer tåle. Klarer de ikke å holde orden i klasserommet burde de kanskje vurdere et annet yrkesvalg.
En indignert mor forlater samtalen i sinne.
Og på neste kveld med venninnene forteller hun hvor krenka hun ble av at den j**** læreren kommenterte noe negativt ved hennes barn. Lærerne nå til dags er jo som kjent totalt håpløse…
I naborommet sitter poden og følger halvveis med på samtalen til mødrene i stua.
Han har tatt budskapet. Det er ikke ok å sette kinesere i sammenheng med gulsott. Det er helt innafor å kalle lærere for jævla horer.
Lærerrollen i dag er nok endret fra jeg gikk på skolen. Antakelig fra ungene mine gjorde det og. Men det som ikke er endret er at det er foreldrenes plikt å oppdra sine egne unger. Den oppgaven skal ikke overlates til barnehage og skole, elev om de er aktører som også er med på å forme ungene.
Hvordan man snakker til hverandre, og ikke minst hvordan man ikke snakker til andre mennesker er det vi som må lære ungene våre.
Det er flott at voksne reagerer på kransekakevitser. Det er flott med refleksjoner om hva som er ok, også å putte på små lapper i smell-bong-bonger. Det er ok å bli krenka på vegne av andre. Men hvorfor er det ok å krenke lærere?
Hadde jeg kalt læreren min jævla hore hadde jeg vært på retors kontor før jeg hadde fulført setningen. Det hadde blitt brev med hjem og en tordentale fra mine foreldre. Bare tanken på å kalle en lærer noe slikt er totalt utenkelig.
Jeg hører med Gamle Gubben Grå, han ville fått de samme reaksjonene. Han hevder at ordene jævla hore ikke fantes i vokabularet da han var ung. Jeg protesterer litt på det. Vel er Gamle Gubben Grå gammel, men hore er verdens eldste yrke og djevelen har vel vært med en stund han og skal en tro Bibelen, men jeg skjønner hva han mener.
En slik språkbruk var utenkelig.
Så det jeg sitter igjen med etter dagens avislesing er. Hva er det med lærere? I dagens samfunn hvor alle føler seg krenket på vegne av alt og alle er lærerne et unntak. For hvis det ikke er ok å kalle lærer de verste ting, hvis vi voksne som er rundt barna føler oss like krenka på vegne av lærerne, som vi gjør på vegne av kinesere, homofile, kvinner, samer, tykke, handikappede, og mennesker som tror de er øgler ja da ville vi vel reagere?
Da ville vi vel oppdra barna våre slik at det var like utenkelig for de som vokser opp i dag å hetse og krenke lærere som det var da jeg vokste opp? Skal vi få slutt på slik oppførsel i skolen, skal vi få slutt på at lærere blir hetsa og krenka og i mange tilfeller truet med vold i løpet av arbeidsdagen så må vi som foreldre, besteforeldre og nabokjerringa i gata med all mulig tydelighet gi uttrykk for at slik oppførsel er overhode ikke ok.
Eller har vi kommet så langt at det å oppdra et barn blir sett på som en krenkelse av barnets identitet?
Gamle Gubben Grå hadde med hundene da han henta meg på jobb. Så da ble det rett fra jobb og ut på tur. Det er jo nesten så det har blitt ei helt ny kjerring, eller i det minste som om litt av den gamle kjerringa er i ferd med å vende tilbake.
Jeg innrømmer glatt at jeg flata ut på sofaen da jeg endelig kom hjem, og våknet opp til skinkestek med surkål. Så stapp mett og litt trett sank jeg ned i kurvstolen på trammen sånn da klokka var litt over 20. Her akter jeg å bli sittende til sola går ned.
Verdens største krigsskip kom inn Oslofjorden i dag. Det har tatt turen over dammen med sine 5.000 soldater og ankra opp så og si i Oslo sentrum. Der i vika omtrent midt mellom Slottet og Stortinget har en fremmed makt plassert en flytende marinebase. Det skal virke avskrekkende på Russland og Putin har jeg forstått.
Det er og en gjenvisitt etter at Jonas og Anikken var borte i statene og fikk omvisning på skipet i fjor.
Ja, og så er det visst greit at våre allierte lærere seg å manøvrere i våre farvann og vårt klima.
Så da valgte de Indre Oslofjord en varm dag i mai.
Oslo har aldri vært så trygg som nå, leser jeg i avisen.
5.000 amerikanske soldater med oppsparte midler på sin første bytur etter at covidrestriksjonene ble opphevet i statene…. Jeg vokste opp i en by med tre militærleirer og vet litt hvordan unge soldater fort kan bli ute på byen.
Nå ser jeg ikke på de 5.000 soldatene som noen trussel for ei velvoksen kjerring som har vært ute en vinterdag før, så de kan få festen sin i fred for meg. Ikke har jeg tenkt meg til Oslo denne helga heller.
Likevel føler jeg ikke det krigsskipet som betryggende. Har noen fått med seg at det sitter en mann som ikke er helt god borte i Russland? Hva om han blir mer provosert enn avskrekket?
Jeg spiller Fremtidsskrekk med Ole i Dole og tenker at kanskje Jahn Teigen hadde rett når han og Prima Vera sang Ra Ta Ta Det blir krig. Vi er tilbake til den uroen jeg følte på åttitallet, men nå er det ikke en kald krig lenger.
Noen dager er bare slik, en kommer liksom aldri helt i gang før dagen er over. Og nei, i dag kommer det ikke av at jeg har ligget på sofaen under pelspleddet. Har ikke vært i nærheten av verken pledd eller sofa i hele dag.
Det har bare vært en slik dag da jeg liksom ikke har blitt ferdig med ting før jeg har måtte avbryte for å ta meg av en annen ting som så medførte at jeg måtte starte på en tredje. Jeg håper du skjønner hva jeg mener.
Men når jeg nå sitter her med tekopp og tastatur mens kvelden langsomt går mot natt og oppsummerer dagen har jeg da fått gjort litt.
Jeg har levert en interpellasjon, gått to turer med hundene på til sammen nærmere 5 km. svart på noen spørsmål fra “hun andre i Rødt”, hisset på meg et par stykker i et kommentarfelt, drukket kaffe-latte, vært 2 turer på apoteket, rygget på bybrua for å slippe frem politibil på utrykking, vært på besøk hos Høvdingen, knekt opp alle julenøttene….
Jo, jeg har da fått gjort litt.
Man har så lett for å fokusere på alt man ikke har fått gjort.
På lista mi i dag sto det en hel haug med andre ting enn de jeg har brukt mye av dagen på. Det var vel i utgangspunktet bare det å knekke nøtter og å gå tur med hundene som jeg kan krysse av på den lista.
Da føler jeg at jeg ikke har fått gjort noe i det hele tatt – men egentlig har jeg fått gjort ganske mye.
Sånn er det med masse i livet. Man fokuserer på det man ikke får gjort, det man ikke er flink til, det man ikke kan, det man ikke har råd til,
Kanskje burde vi heller flytte fokuset på det vi har gjort, det vi er flinke til, det vi kan, det vi har råd til.
Jeg har jo gjort en god del ting i dag. Ting som og måtte gjøres. Tingene på lista løper ingen steder. Det kommer en dag i morgen. Kanskje får jeg gjort noen av tingene da. Kanskje gjør jeg helt andre ting. Vel, det vil morgendagen vise. Dwen starter i det minste med jobb, og så tar videt der fra.
De som har fulgt bloggen min en stund har hørt om kurvstolene på trammen utallige ganger. Det er plassen hvor jeg virkelig senker skuldrene og slapper av. Kurven er både gammel og velbrukt, og jeg er på leit etter en “ny”. I går da jeg kom ut på trammen med et glass vann og skulle ta en pust i bakken satt det allerede noen i stolen min.
Han hoppet raskt ut da jeg kom, og vi inngikk raskt en avtale. Han kan få bruke stolen når jeg ikke sitter i den. Det så ut som om han gikk med på avtalen.
Det å overta en omplasseringshund er alltid en omstillingstid. Hunden skal bli vant med våre regler, og vi skal bli kjent med hunden og dens vaner og uvaner. Som regel er uvanene flere enn det den tidligere eieren gir uttrykk for. Det kan og komme av at hunden tester grensene i nytt hjem.
Kidd går pent i møtesituasjoner med andre hunder ble vi fortalt.
Vel å gå “pent” er ikke det vi forbinder med å danse steppdans på to bein mens man drar som en galning i båndet.
Kidd er vant til å kjøre bil og ligger rolig under hele turen. Han liker å kjøre bil, hopper gjerne inn i bilen, Men å si at han er rolig er en overdrivelse. Eller nå, etter noen bilturer går det bedre og bedre. Mulig han er vant til stasjonsvogn og ikke ligge i baksete.
Rolig og bjeffer sjelden og lite. Det var før vi startet “Late Brit”. Du verden for et leven!! Støvsugerjakt på høyt lydnivå!! Jeg tror vi støvsuger når Kidd er ute på tur de neste dagene.
Vi har ikke møtt på større utfordringer enn forventet. Det er alltid noen utfordringer når en hund skal finne seg til rette i et nytt hjem og med nye mennesker. Finne sin plass i flokken.
Kidd er en utrolig søt fyr som alle har blitt utrolig glad i her i familien. Og han er rolig når det er tid for det. Nå, for eksempel, ligger han som et slakt i hundesenga til Charlie. Hans egen står tom rett ved siden av. Charlie aksepterer det greit. Han sier tydelig fra når Kidd tar seg til rette med noe han vil ha i fred.
Et annen positiv ting for både Charlie Chihuahua og meg er at vi får mer trim. Kidd trenger mer trim og har mer energi enn det Charlie har. I dag, for eksempel så gikk vi tre og en halv kilometer før frokost.
(Litt sen frokost da, vi var tomme for brød.)
Kidd får nok bli. han har knust litt mange hjerter her. Og det er gøy med en hund som går litt raskere når vi er ute på tur.
Vi ser og at han Charlie trives med selskap, selv om han fremdeles bruker mye tid på å være tøff.
Så da ser det ut som vi har blitt en to-familie-hund igjen.
Hverdager er ikke så verst. Rutiner og livet går sin vante gang. Dager uten alt for mange hendelser. En slik dag var gårsdagen. Vi stullet her hjemme og gikk en del turer med hundene.
Middagen var kyllinggryte med ris. Tok og stekte kyllingbiter og brukte resten av litt gazpacho fra fryseren. Ble en helt grei gryte. Grei hverdagsmiddag.
Noen blir aldri ferdig med 17. Mai-feiringa. Hopper galant over det innlegget. Dette skulle jo handle om hverdager.
Hverdager kan brukes til å traske turer, prøve å gå av seg dårlig humør eller lufte hjernen.
Vi har gått turer elvelangs de to siste kveldene nå. Grei avslutning på dagen for både hunder og mennesker.
Hverdager. Det er jo de som fyller mesteparten av livet. Så det gjeler å lage de så gode som mulig. Ikke bare la dagene surr å gå mens man venter på neste store begivenhet, neste ferie, eller neste fest.
Gamle Gubben Grå og jeg har levd sammen i 33 år.
33 år med utrolig mange hverdager. Sikkert 10.000 hverdager, minst. Det er de man må få til å fungere.
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett.
Sitatet over er hentet fra Bibelen. De to skal være ett står det. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det er sikkert flere tolkninger av de ordene. Men jeg tror det er viktig å fokusere på at den enheten betyr at man er et team, et lag. At man står sammen og hjelper og støtter hverandre.
Likevel tror jeg man må være bevisst at man er to individ.
Når Gamle Gubben Grå tok med seg pikk-pakket sitt og flyttet inn i sykehusleiligheten min var det ikke slik at han ble omplassert fra Svigermor til meg. Jeg fikk meg en livsledsager, ikke en hund og ikke et barn.
Det er mye ved Gamle Gubben Grå jeg gjerne kunne ha forandret. Som at han røyker og at han elsker å gå i de stygge arbeidsbuksene uten at det utføres nevneverdig arbeid. For ikke å snakke om den stygge capsen jeg gjerne skulle ha brent, men som han putter på hodet så fort han har tenkt seg utenfor døra.
Han vet utmerket godt hva jeg mener om disse tingene. Han velger likevel å røyke, bruke stygge bukser og en enda styggere caps. Vil jeg ha han i livet mitt må jeg nok bare akseptere det.
Jeg kan si at jeg kjøper ikke røyk. Jeg gidder ikke gå ut å drikke kaffe-latte med han hvis han har den stygge lua og de arbeidsbuksene på.
Men jeg kan ikke bestemme hverken hva slags klær han skal ha på, hvilken hårsveis han skal ha eller om han sulle ønske seg tatoveringer eller piercing.
Jeg er partneren hans, ikke moren hans.
Han er en voksen mann, og må selv gjøre sine valg – og ta konsekvensene av de.
I dag er det Gamle Gubben Grå som skal lage middag. Hva det blir er opp til han å bestemme. Jeg er ikke redd for å gå sulten til sengs.
Det har vært noen fine dager nå, men i dag regner det. Føles i grunn godt det og. Lufta blir rensa og bakken og kjøkkenhagen får sårt tiltrengt vann. En dag med regn klarer vi.
Kyllingmiddagen Tom deler i dag ser litt fristende ut. Kanskje jeg skulle vise den oppskriften til Gamle Gubben Grå og håpe på det beste?
Snøsmeltinga har virkelig fått fart på seg har jeg forstått. Elvene i Hønefoss går flomstore. Flom er ikke noe å spøke med. Men likevel. Jeg synes dette bildet jeg tok da vi gikk Elvelangs i går ble ganske fint.
Er det bare jeg som reagerer på tallet for antall sidevisniger i dag? Blogg.no sier at jeg har 497 sidevisninger. Google analytics sier et langt høyere tall. At de tallene ikke stemmer helt er jeg vant til, men her er det snakk om relativt store forskjeller. Google sier 1057, altså dobbelt så mange.
Ser og at veldig mange av dere andre også har langt færre antall sidevisninger enn dere pleier. Jeg mener under 500 sidevisninger og det skulle liksom holde til en 10. plass?
Vel nok om det. Dette skulle jo handle om ukas små øyeblikk slik Janne Nordvang pleier å oppsummere de hver søndag.
Hva var de viktige små øyeblikkene mine forrige uke? Kan jeg kalle det et fint øyeblikk på mandag da Gamle Gubben Grå kom hjem fra Svigermor og vi stakk på Mix for å spise burger? Det var et fint øyeblikk. Det var det og når Datteren kom hjem fra Oslo på snarvisitt på tirsdag, og jeg fikk være sjåfør og tilbragt litt tid med henne. 17. mai var full av fine øyeblikk sammen med storfamilien. Torsdag, en litt lat Krisithimmelsprett. Flott den og. Fredag og jobb gir og fine øyeblikk og helgen med ny hund og masse familiekos. Jo forrige uke var over snittet bra.
De siste dagene hadde vel vært topp samme hva man hadde brukt tiden på. Det har vært sommer, sommer, sommer! Dette har jeg lengtet etter i månedsvis.
Hen som møter psykopater hvor enn hen går skriver i sitt siste innlegg om Soul-distancing Hen har funnet en professor på You-tube som sier noe som gir gjenklang i hens eget hode. Følelsemessig distansering tror jeg er en god oversettelse.
Ja, jeg er enig i at en ikke bør vrenge sjela si for hvem som helst. Men er en forelder psykopat om en ønsker å vite hvordan barnet sitt egentlig har det? Om en ønsker å snakke om noe annet enn naboens blomsterbed og været?
Jeg har ikke møtt på så mange jeg tror har psykopatiske tilstander, men de jeg har møtt på har ikke vært spesielt interessert i meg og mitt. De snakker mest om seg og sitt. Kanskje ikke følelser, akkurat. Men livet deres eller det som opptar dem. Verden dreier seg om deres akse, og vi andre er bare brikker de ønsker å manøvrere dit de ønsker.
Slik jeg har forstått det med psykopater har de liten forståelse for at andre har tanker, følelser, planer og ideer som ikke samsvarer med psykopatens ønsker.
Så at en psykopat skulle være spesielt interessert i dine innerste tanker og følelser finner jeg litt rart.
I går hadde vi ravioli til middag. Kjapp middag å stelle i stand når Gamle Gubben Grå var ferdig med å kjøre flyttelass.
Tok ikke bilde av raviolien. Du får nøye deg med et bilde av en hamburger jeg spiste i fjor vår en gang. Mat er mat.
Stina er ikke ferdig med 17. mai feiringa ennå.
Monica har et tankevekkende innlegg i dag. Et innlegg om “verdiløse” mennesker.
Ingen menneske liv er uten verdi. Selv de som sliter. Og alle mennesker er ikke bare det du ser.
En sliten rusmisbruker er ikke bare en sliten rusmisbruker. Det er et menneske som deg og meg. Et menneske med sin helt egne personlighet.
Jeg har kjent mennesker som har blitt avhengig av rus. Som i deler av livet har latt rusen styre hverdagen og livet. Jeg har tilfeldigvis truffet på dem på Oslo S. når de knapt har enset omgivelsene. Jeg har møtt de på gata hvor de har sett ned, bort for å unngå og hilse. Skamfulle.
Jeg har hilst på de for det. Møtt blikket og tydelig vist at jeg ser dem. At for meg er de den personen de var før. Og jeg har sittet på en krakk eller bydd på en kopp kaffe slik at vi kan prate litt når de har ønsket det.
Det er ikke bare rusmisbrukere som kan føle at de ikke teller med, at de ikke har betydning, verdi.
Det er oss overvektige. Vibbedille skriver om strikkeoppskrifter som ikke er i store størrelser. Må føles kjipt. Litt av gleden med å strikke og sy er jo å lage klærne akkurat slik at de passer deg perfekt, og så har designeren ikke regnet ut hvor stor din størrelse er. Hvor mange masker du må legge opp. hvor mye du må øke osv. Det er jo ikke bare å plusse på noen masker. Det skal jo gå opp med mønster etc, også.
Det er ikke bare strikkedesignere som ikke har tykke mennesker i målbildet. Det gjelder i høyeste grad for de som forer butikkene med klær og. Svært mange klesbutikker behøver jeg ikke en gang gå innom. De fører ikke klær ut over 44/46.
Mange av de klærne jeg finner som passer i størrelse er i svart eller andre kjedelige farger. Man skal tydeligvis ikke være fargerik og frodig. Og finner jeg noe fargerikt ser det ofte ut som et telt sydd i billig bomullstoff. Ja, jeg liker å bli sett, men jeg liker å bli sett og hørt som person, ikke som fugleskremsel.
Jeg liker heller ikke å bli “forhåndsdømt” på grunn av utseende og antall kilo. Jeg er ikke dum fordi om jeg er feit. Jeg er ikke så veldig lat eller arbeidssky heller. En lege jeg traff på her om dagen snakket tydelig til meg, som man gjør til et lite barn og spurte om jeg husket at jeg hadde vært hos han tidligere. Jeg så litt rart på han. Jeg går til jevnlig kontroll sånn ca annet hvert år. Ja, jeg husker såpass som at jeg har vært der før. Jeg svarte at det var synet jeg var kommet for å sjekke. Hukommelsen har det aldri vært noe i veien med. Han så litt paff ut.
En annen lege for noen år siden insisterte på at jeg overspiste på feit og usunn mat, og spurte om jeg hadde vurdert å få meg en jobb, være litt i aktivitet.
Jeg arbeidet da sjelden mindre enn 50 timer i uka og vil si jeg var rimelig mye i aktivitet, selv om jeg verken jogget eller var på helsestudio.
I dag skal jeg for en gang skyld komme med litt ros til Tom der oppe på toppen. Hans Salsakylling i form Den ser utrolig god ut. Det er jeg som skal lage middag i dag. Kanskje jeg bare skulle lage den? Det er en stund siden vi har hatt kylling.
Nå er Gamle gubben Grå i gang med dagens gjøremål. Kanskje på tide jeg starter jeg og?
Her sitter jeg litt småør i kurvstolen på trammen og kjenner etter. Er alle kroppsdeler hele?
Jeg hat ei øm lilletå, men jeg tror ikke den er brukket. Kneet, det uten titan, kommer til å få et blåmerke. Og så kommer jeg til å få en kul i panna, muligens etterhvert i flere fargesjateringer. Det har med andre ord gått rimelig bra.
Jeg sukker over min egen klumsethet, og lener meg tilbake i stolen. Kanskje jeg ikke burde ha takket nei til de krykkene?
Det var en overkommelig øvelse. Jeg skulle gå gjennom entredøra og ut på trammen. Med meg hadde jeg telefon, bok, lesebriller og et glass cola zerro. Den kunstig søte leskedrikken svømmer i skrivende stund ut over trammen, og glasset aner jeg kke helt hvor ble av. Boka og mobilen er like hele.
Jeg skulle altså ut på trammen. Kidd, vårt nye familiemedlem lå på dørmatta og koste seg i sola. Jeg skulle bare skritte over hunden. Hvorfor og hvordan er jeg usikker på men jeg klarte å snuble i dørterskelen med det ene benet og tok et solid svalestup over den stakkars hunden. Og landet med et mageplask på selve trammen et trinn ned. Mulig til god underholdning for mine kjære naboer som jeg hørte stå å snakke på andre siden av furuhekken.
Datteren, Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå driver og flytter ut av leiligheten til Datteren denne helga. I den forbindelse er det stadig spørsmål om det er noe vi vil overta. De var hjemme her en tur rett før svalestupet mitt hvor jeg fikk spørsmål om jeg ville overta et par krykker, sånn for sikkerhetsskyld. Jeg svarte nei. Gamle Gubben Grå sa forklarende at det liksom var rullator som var min greie. Morsomme i den alderen.
Like etter satt jeg altså på plattingen på trammen og kjente forsiktig etter om jeg hadde brukket noe etter nok et svalestup. Jeg pustet lettet ut da jeg forsto at jeg ikke hadde et umiddelbart behov for rullator. Neste problem var å komme seg opp i stående igjen.
Yngste Sønn hadde like før det spørsmålet om krykker ligget rett ut på trammen med Kidd i armene og kost. De lå så avslappet begge to. Gamle Gubben Grå hadde da sagt at det nesten var som å se meg. Jeg forsto ikke sammenlikningen, og sa at hvis noen så meg ligge rett ut på trammen burde de ringe 113. Nå, under en halvtime senere lå jeg rett ut på den trammen, og selv om telefonen lå ved min side dynket i cola zerro følte jeg ikke for å ringe 113. Samtidig er det å komme opp fra bakkeplan noe jeg ikke er så glad i.
Jeg øvde på det på treningsleiren høsten 21. Jeg har praktisert et par ganger etter det. Men måten min går på å sette det “gode” kneet i gulvet. Det kneet der det for tiden utvikler seg tidenes blåmerke. Jeg hadde ikke så veldig lyst til å legge tyngden av 100 kg kjerring på det kneet for så å komme meg opp med rumpa først. Antrekket var selvsagt sommerkjole og bare legger, så lite polstring mellom gulv og kne.
Løsningen ble å åle meg på rumpa, fremdeles iført kjole, over en tran vasket i cola zerro bort til trappa ned fra trammen. Og så med bena på det nederste trinnet reise meg opp ved hjelp av rekkverket til trappa. Sikkert og et syn med en hvis underholdningsverdi for naboene på andre siden av hekken. Heldigvis snakker de latvisk, så jeg aner ikke om det var meg de snakket om.
Det gikk bra denne gangen. Det som er mest såret er nok stoltheten – og så kommer jeg nok til å ha et horn i panna i morgen. Hvordan det gikk med Kidd? Bare bra. Jeg var heldigvis ikke nær han under stupeøvelsen.
Dere må hilse på Kidd som kanskje skal bli nytt familiemedlem hos oss. For tiden er han her en ukes tid på prøve. Vi må jo se om han slår seg til ro her, og om han går overens med Charlie Chihuahua. Han kom i går, og så langt går det veldig bra.
Kidd er en 10 år gammel Chinese Crested Powderpuff. Altså en kinesisk nakenhund med pels. Ja, jeg vet det høres litt motstridende ut. Men det fødes slike i nesten hvert kull.
Så langt har han oppført seg eksemplarisk. Rolig hund som sjarmerte alle her i går. Charlie tøffer seg, men er egentlig henrykt over å ha fått en kamerat. Jeg tror dette kommer til å gå veldig bra.
