Hvis man liker å fotografere er høsten virkelig riktig tid for å ta med seg mobil eller kamera og komme seg ut på “jakt”. Jeg ser motiv over alt når jeg er ute og ferdes. I går luftet jeg hundene langs elva nede ved sentrum. Jernbanebrua gjør seg på høst-bilder.
Tar man på seg “fotograf-rollen” når man rusler rundt. Leter etter motiv. Da tror jeg man blir mer bevisst detaljene rundt seg. Mer opptatt av “her og nå”, og lar tankene få hvile fra alt annet som man måtte surre og tenke på.
I det minste er det slik for meg.
Spesielt de gangene det er litt mye tankekjør synes jeg slike pauser gjør godt.
Slik har det alltid vært. Enten det har vært vanskelig tillitsvalgtsaker, litt slitsomme dager på jobb eller andre ting som har kvernet i hodet så har det gjort godt å gå på foto-jakt. Lete etter gode motiv. Konsentrere meg om det, og da samtidig oppleve å være i nuet.
Alle årstider er fine til å gå å lete etter motiv. Alle årstider har sin skjønnhet og sin sjarm – sånn rent visuelt. Men høsten med all sin fargeprakt – finnes det noe vakrere?
Jeg beklager. Jeg blir liksom ikke ferdig med dama. Jeg synes det er skremmende hvor stor mangel på selvinnsikt hun har. Og merk dere, jeg sier selvinnsikt ikke selvfølelse eller selvhøytidelighet. De tingene har ikke alltid noe med hverandre å gjøre. Når det gjelder de to siste egenskapene, selvfølelse og selvhøytidelighet tror jeg ikke Anniken mangler det.
Hvorfor jeg griper til tastaturet denne gangen? Dama er jo fjernet som minister. Aksjehandelen til ektemannen er gammelt nytt. La nå dama i fred, tenker du kanskje.
Vel Anniken er kanskje ferdig som minister – for denne gang, men det er vel ingen som tror at Anniken Huitfeldt i en alder av 54 ser seg ferdig med politikken? Hun er fremdeles stortingspolitiker og har nok fremdeles mye makt innad i partiet. Så minister eller ikke minister, Anniken Huitfeldt er fremdeles en viktig person i norsk politikk.
Anniken Huitfeldt har partiboka i orden. Hun ble leder i Ullensaker AUF som 16 åring, og har siden gått gradene i partiet. Sentrale verv har hun hatt siden hun kom inn i sentralstyret i AUF som 18 åring. Hun ble vara til stortinget som 24 åring og siden har hun så og si vært der. To perioder som vara og fra 2005 på fast plass. Arbeiderpartiet har vært en viktig del av livet hennes fra hun var 16. Det vil si mesteparten av ungdomstiden og hele hennes voksne liv.
Ikke noe galt med lang og tro tjeneste i partiet. Jeg ville være mer betenkt hvis hun hadde skiftet parti annet hvert år. Tro med, de politikerne finnes også. Da tror jeg det ofte ikke handler om politisk overbevisning, men mer at man søker makt og posisjoner. og manøvrerer til man finner et parti hvor man oppnår det.
Det jeg reagerer på er at hun så til de grader tilkjennegir at hun er uenig i Statsministerens avgjørelse om å fjerne henne fra ministerposten. På meg virker som om hun er mer opptatt av hva som gagner henne enn hva som gagner partiet og samfunnet hun er satt til å være med å lede. Det er lite som minner om Jeg er stiller der partiet har behov for meg. Slik det het i gode gamle dager, spesielt i Arbeiderpartiet.
Huitfeldt sier i et intervju med NRK denne uka:
Jeg ønsket å fortsette, men det er statsministeren som bestemmer hvem som skal sitte i regjering. Da retter jeg meg selvsagt etter det.
Hun legger derved ansvaret for sin fratredelse på Støre, ikke på partiet, og ikke på noen forhold som har med henne selv å gjøre. Som ektemannens handel med aksjer. Hun er jo som kjent “uvitende” inhabil i egne øyne, og det man ikke vet noe om kan en ikke ta ansvar for. At hun burde vite hva mannen driver med ser ikke ut som hun tar inn over seg.
Når Støre da velger å skifte henne ut og grunngir det både med habilitetssaken, likheten med saken til Erna Solberg, gjenoppretting av tilliten til politikerne generelt og Arbeiderpartiet og regjeringen generelt. Ja da er hun veldig klar og tydelig på at hun er uenig i den grunngivingen Statsministeren oppgir. Jeg synes det er spesielt at hun gir uttrykk for uenighet med statsministeren på det punktet.
Tenke det, mene det og rase over det hjemme eller med nære fortrolige venner, ja det har man lov til når man føler seg urettferdig behandlet. Å kringkaste det i Norsk Rikskringkasting er noe helt annet.
En annen veteran i Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland, kommer med bok i disse dager. «Ti år for Europa – memoarer fra et politisk liv, Bind III» heter den.
Jeg har alltid hatt sansen for Jagland. Jeg tror han er en klok og reflektert mann, kanskje litt for klok og reflektert for et Arbeiderpartiet hvor det å sno seg og ha de rette kontaktene kanskje er langt viktigere enn evner og kunnskap.
I boken sin advarer han om nettopp det. Det bygger seg opp en “elite”, kan man si sier Jagland. Det er i hvert fall en gruppering av sekretærer, utredere, kommunikasjonsrådgivere og eksperter. Det skaper muligheter for kameraderi, nepotisme og personforbindelser som ikke er av det sunne.
Jagland er ganske opptatt av utnevnelsen av Jens Stoltenberg som sentralbanksjef og det nære forholdet Jens har til blant annet Jonas Gahr Støre.
Jens Stoltenberg fortsatte som kjent som generalsekretær i Nato, og det var motkandidaten Ida Wolden Bache som endte opp med å bli sentralbanksjef. Men siden utnevnelsen har norsk politikk blitt preget av flere store habilitetssaker. Erna Solberg, Anette Trettebergstuen, Tonje Brenna og Anniken Huitfeldt er noen av de som den siste tiden har måttet erkjenne å ha hatt uheldige bindinger mens de satt i maktposisjoner. Jagland mener alle disse sakene har sprunget ut av en kultur.
Jeg er enig med han i det, eller kanskje jeg vil gå så langt som å kalle det en ukultur?
Antikorrupsjonsgruppen Transparency International (TI) deler Jaglands oppfatning om at det er mange uheldige bindinger i norsk politikk.
Generalsekretær i TI, Guro Slettemark, er derimot at problemet ikke er nytt, at denne ukulturen ikke startet ed Jens og sentralbanksjef-stillingen. Det tror jeg og er riktig.
Når Anniken Huitfeldt så tydelig går ut og kringkaster at hun er uenig med Jonas regner jeg med at hun mener å sende et budskap til alle sine venner og kontakter i partiet. Hun har lang og solid bakgrunn i partiet.
Jonas Gahr Støre er kanskje ikke en nykommer i partiet, han har vært medlem siden 1995, men har ikke gått “gradene” i partiet på samme måte som Huitfeldt. Han har ikke den samme forankringen i partiet som det hun har.
Jeg ser på uttalelsene Huitfeldt kommer med i etterkant av statsrådsskifte at hun tydelig signaliserer at Støre har tråkket henne på tærne, og det gjør man ikke ustraffet. Skulle ikke forundre meg om Huitfeldt kommer til å stille som kandidat enten som Statsministerkandidat, som partileder-kandidat eller begge deler på landsmøte i 2025.
Jeg venter spent på fortsettelsen.
Når jeg klikker meg gjennom bloggtopplista i dag stopper jeg opp ved innlegget til Allan. Jeg gjør ofte det. Ikke fordi jeg er så opptatt av robotstøvsugere og hårfjernere, men fordi jeg liker fjaset hans.
Allan, den fremtidige bloggkongen, har tatt en tur til Alta for å besøke den for lengst abdiserte kongen, Kokkejævel.
Blogginnlegget er akkurat slik et blogginnlegg skal være. Det er inspirerende, og får i gang noen tanker hos kjerringa. Kanskje jeg skulle “herme” etter Allan. fylle opp tanken på bilen og reise av gårde til Alta jeg og.
Det er, eller var i det minste, litt av hensikten med konseptet blogg. At influensere skulle påvirke leserne sine til å handle. Enten i form av kjøp av varer eller tjenester eller ved å oppsøke de samme stedene som bloggerne.
Det frister langt mer enn både støvsuging og hårfjerning.
Tenk så mye moro Gamle Gubben Grå og jeg kan oppleve på de 1.741 kilometerne dit. Gamle Gubben Grå og Kjerringa på tur igjen. Det hadde vært gøy!
Så kunne vi tatt en tur innom butikken til Kokkejævel. Der tror jeg vi fort kunne funnet mye spennende. Vi er jo ganske så glade i slike butikker som selger mat du ikke får på Kiwi. Prøve noe spennende fra småskala-produsenter. Kunne fort blitt kjøpt både en og fem ting. Litt usikker på om jeg ville gått for Karashake slik som Allan. Milkshake med vanilje og tørka reinhjerte høres ikke fristende ut. Meg jeg er overbevist om at jeg ville funnet mye annet som fristet.
Litt mer usikker på om det frister å treffe på sjefen sjøl i den butikken. Jeg har liksom en følelse av at jeg ikke ville bli tatt så hjertelig i mot…
Kanskje best å sende Gamle Gubben Grå inn alene mens jeg venter i bilen… Tror det fort kunne bli en langt mer hyggelig handel både for selger og kjøper.
Alta har jo sikkert mer å by på enn denne butikken. Både nordlys og ishotell har jeg hørt, samt mange andre spennende overnattingssteder. Kunne fint sittet i en sånn dome og sett på nordlyset mens jeg koste meg med god mat fra Kokkejævels butikk jeg.
Tygg i deg salamibrødskiva og drikk opp kaffen! sier jeg til Gamle Gubben Grå. Vi skal til Alta!
Gamle Gubben Grå løfter ikke blikket fra avisen en gang. Han lar seg ikke friste av en 21 timers biltur nordover. Feieren kommer i løpet av formiddagen, og han har planer for morgendagen. Det har for så vidt jeg og. Kanskje like godt at vi holder oss i Drømmehuset.
Allan oppfordrer Kokkejævel til å vippse litt for den gratis-reklamen han har gitt i innlegget sitt.
Det gidder ikke jeg. Har forsøkt det før med dårlig resultat.
Jeg vippser en femmer til Allan fordi jeg liker fjaset hans, det er tøffe tider i bloggbransjen. Det gjelder å hjelpe og støtte hverandre.
Plutselig får jeg en ide’ til et blogginnlegg. Et Gamle Gubben Grå og Kjerringa på tur innlegg.
Hva slags tur, kjære lesere, det er dere med på å bestemme. Vipps en krone, eller så mye du ønsker til 94133452 så skal Gamle Gubben Grå og jeg dra på tur for de pengene som kommer inn.
Om det blir fottur i skogen ved Drømmehuset, en kaffe-latte i Hønefoss eller vi finner på noe annet gøy får vi se. Et blogginnlegg om det blir det garantert.
Det er ikke ofte jeg siterer Fremskrittspartiet, og i det minste ikke i positive ordelag. Når jeg så legger til at det er et av de mest berømte sitatene til Frp-nestor Carl I. Hagen jeg vil vise til, ja da tror jeg det kan være verdt å lese resten av innlegget.
Politikere og byråkrater er den nye overklassen i Norge. Det er en overklasse som vokser ved stadige flere toppbetalte politikere i kommuner og fylker. De lar folket svi, men lar seg selv gå fri.
Frp-lederen gikk til frontalangrep på myndigheter og medpolitikere med denne uttalelsen under landsmøtet i 1989. Så sjokkerende var uttalelsenat den fikk bred omtale i Aftenposten lenge før avisene levde av klikk.
.Nå tror jeg ingen hadde reagert på en slik uttalelse, i det minste ikke på annen måte enn at de hadde nikket å vært enige. Ja, hvis du tar med stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer i samme slengen. De er ikke noe bedre, heller tvert I mot.
Noe av dere kjenner til bloggen Psykopati og kjærlighet. Dere vet bloggeren som definerer nesten samtlige mennesker hun møter på sin vei som psykopater. Jeg tror helt sikkert psykologvenninna ville hatt en diagnose man kunne vurdere på denne bloggeren. Hva aner jeg ikke, men det er noe som ikke virker helt friskt.
Men nok om det. Jeg skal ikke være den som stiller diagnoser på mennesker jeg aldri har møtt over nettet. Og det er heller ikke bloggeren men det siste blogginnlegget hennes jeg vil reflektere over.
I innlegget setter hun likhets-strek mellom barn som mobber andre barn og psykopater. Barnemobbere (altså barn som mobber andre barn) er nå definert som psykopater.
Det synes jeg er en drøy. og farlig påstand.
Som sannhets-vitne for å gi denne teorien tyngde gjengir hun en mail hun har fått fra en leser. Denne leseren viser, i følge bloggeren, usedvanlig god innsikt i temaet mobbing og “barnepsykopater”. Dette er et felt leseren faktisk arbeider med til daglig. Hva denne leseren arbeider som sier blogginnlegget noe om.
Det vi får vite av mailen leseren har sendt bloggeren og som gjengis anonymisert er at hen i flere år har holdt antimobbekurs for foreldre i et nettverk med en bestemt gruppering av barn som har forhøyet risk for å bli utsatt for mobbing. Det sier faktisk ikke noe om bakgrunn og utdannelse for å holde slike kurs.
Som mor til et barn med spesielle behov som det så pent heter har jeg møtt på mye rart innen slike kurs og veiledning.
Denne leseren kaller barn som mobber for psykopater. Ikke alle, men de fleste tydeligvis.
Hun skriver at barn kan være kalkulerte og grusomme. Psykopater kommer jo fra et sted. er hennes for meg ulogiske slutning.
Hvis barn er kalkulerte og grusomme psykopater, ja da virker det som om leseren og bloggeren mener at det er en medfødt diagnose. Født psykopat. For en utrolig stigmatiserende stempel å få kanskje før man har lært seg å krabbe.
Jeg søker litt på nett. Jeg ønsker å finne forskning og uttalelser som motbeviser denne teorien. Barn kan da umulig være født kalkulerte og grusomme.
Dessverre finner jeg ikke det jeg søker. Eller jeg leter sikkert ikke lenge nok. Det jeg derimot finner er at forskere har funnet ut at psykopati kan være medfødt. På NHI (Norsk helseinformatikk ) sin side finner jeg følgende;
De fleste er i dag enige om at psykopati er medfødt, men en oppvekst med stor omsorgssvikt, som ved gjentatte overgrep i tidlig alder, kan også gi personlighetsavvik.
OK, da så kan psykopati være medfødt. Men gjør det alle barn som mobber andre barn til psykopater?
En halv til en prosent av befolkningen vil fylle kravene til betegnelsen psykopat.
Det er mer enn en prosent av barn som mobber andre barn. Noen er kanskje mer aktive enn andre, noen mer grusomme. Men også det kan det være grunner til. Langt flere grunner enn til at de er født sånn.
Her tror jeg oppvekst og miljø har mye å si. For ikke å snakke om noe som gammeldags som oppdragelse.
Vi setter så mange diagnoser på barn og unge i dag. Diagnoser og stempler. Eller diagnoser er vel feil å si. For det er ikke sykdommer vi gir de. Det er personlighetsforstyrrelser. ADHD, Asperger, Bipolar lidelse, psykopat… og sikkert mange jeg ikke kjenner.
Og ja, disse diagnosene eksisterer, jeg har selv et barn med Asperger.
Men samme hvilken diagnose et barn måtte ha gir det ikke barnet rett til å oppføre seg som en drittsekk.
Å lære barnet at man ikke mobber og plager andre er en del av oppdragerrollen. Jeg tror at for mange foreldre blir disse diagnosene en sovepute for ikke å oppdra barna sine.
Hun kan ikke noe for at hun spyttet klassevenninna i ansiktet og lugget av henne halve hestehalen. Hun er psykopat, skjønner du!
Eller nå tror jeg ikke psykopat-diagnosen er noe foreldre vil slenge rundt seg med når det gjelder egne barn. Andres barn derimot.
Og ja, det er foreldrene som har oppdrageransvaret. Skole og barnehage skal bistå, men det blir feil å gi læreren eller skolen skylda hvis barnet ditt oppfører seg som en drittsekk. Oppdrageransvaret er ditt – uavhengig av om barnet ditt har en diagnose eller ikke.
Lærere og andre som arbeider i skolen opplever vold og trusler som et stort problem. Vold og trusler mot andre elever, men og et stort omfang av vold og trusler mot lærere og andre ansatte.
At elever utfordrer er ikke nytt, ay det skjer voldsepisoder mot lærere er ikke nytt. At det skjer voldsepisoder mellom elever er ikke noe nytt. Men jo jeg tror ut fra hva jeg hører at omfanget har, ikke over natta men over tid, blitt større. Mye større enn det var da jeg var ung. En rapport fra Stami (Statens Arbeidsmiljøinstitutt) viser at lærere i grunnskolen har fire ganger så stor risiko for å bli utsatt for vold sammenlignet med andre yrker. I fjor ble det meldt om over 20.000 tilfeller av vold, trusler og krenkelser mot ansatte i skolen.
Jeg tror vi som oppdragere må ta en del av ansvaret for den utviklingen.
Nei jeg sitter ikke på en kafe’ nede i byen og koser meg med kaffe-latte. Jeg sitter hjemme ved spisebordet. og kaffen er svart. Går helt greit det. Jeg er litt frossen, litt sår i halsen, litt snufsete og litt tung i hodet. Ikke nok til å kalle meg syk, bare nok til å føle at jeg ikke er helt i form. Tenker det blir en liten lur på sofaen om litt.
Har brukt fridagen på tur med hundene og litt husarbeid. Jeg har blant annet vasket ei hylle jeg har på kjøkkenet med krukker og bokser med mel, ris, linfrø, pasta osv. Den har jeg fått tatt og ryddet og vasket ordentlig i dag. En ørliten start på julevasken vil kanskje noen si, jeg sier bare at det trengtes. Blir fort litt støvete der oppe under taket.
Så har jeg hentet hjem en ny skatt fra finn.no. Hva det er skal jeg vise dere i et seinere innlegg. Må vaskes litt først.
Gamle Gubben Grå, GGG, er et kapittel for seg. Det tror jeg alle som leser denne bloggen jevnlig har forstått. Så i dag tenkte jeg han skulle få et helt kapittel, eller blogginnlegg da, som bare handler om han. Hvor glad han blir for det gjenstår å se.
Jeg er litt usikker på når og i hvilken sammenheng betegnelsen Gamle Gubben Grå dukket opp i hodet mitt. Hvorfor jeg tok valget om å kalle han akkurat det. Han er grå, til tider ganske gubbete, men egentlig ikke så gammel. Jeg mener, jeg har kalt han Gamle Gubben Grå her på blogg noen år, og han fylte 60 først i våres. Mulig fordi GGG er en sånn fyr som er født gammel. Noen er det.
Jeg husker at når jeg hadde kalt han Gamle Gubben Grå på blogg noen få ganger her på bloggen ringte en indignert Svigermor. Hun skulle ha seg frabedt at jeg kalte hennes førstefødte Gamle Gubben Grå.
Vel, de som kjenner denne kjerringa forstår vel at valg av navn derved var satt.
Jeg kunne selvsagt kalt han noe annet. Kjerring-mannen, for eksempel.
Men det ville jeg egentlig følt var å nedverdige han. At han liksom bare var et vedheng til kjerringa. Jeg tror han ville blitt mer fornærmet over den betegnelsen. Menn som er så gammeldagse i hodet som Gamle Gubben Grå ser på seg selv som Herren i huset og Pater familias. Å bli betegnet som noe som kunne tyde på at han liksom bare var noe som hadde identitet ved å være gift meg meg ville helt klart ikke bli tatt nådig opp.
Snakk om sola, der kommer Gamle Gubben Grå tuslende. Eller, det er kanskje ikke så mye som minner om sol der han står i pysjamasen i døråpningen på utgangsdøra med dagens første røyk og myser ut i oktobermørket. Klokka er så vidt 7.
Ja, jeg tok bilde – men det kommer visstnok ikke på blogg. Ble ikke godkjent av GGG til det.
Bildet av ryggen hans på tur derimot går greit. Ja, det er et arkivbilde. Våren, eller rettere sagt ettervinteren 2021. Tatt på en av våre mange utflukter.
Bloggen hadde ikke vært den samme uten Gamle Gubben Grå. Den “rollefiguren”, for det er jo det han på en måte er, er med på å tilføre humor til denne bloggen. Lokke frem smilet hos leserne mine, For det er ikke å stikke under teppet at GGG har mange fan der ute blant mine lesere. I fjor fikk han hjemmestrikket lue i posten fra en av leserne mine. Den lua liker han godt, og den er alt funnet frem fos sesongen. Han har funnet frem lua jeg strikket og. Den ligger på hattehylla. Men jeg har ikke sett han bruke den. Den som kom i posten derimot er med på hver eneste tur med hundene den siste uka. Gamle Gubben Grå og kjerringa er et godt bloggkonsept.
Gamle Gubben Grå er min store støtte i livet. Han er alltid der for meg,
Det er ikke alltid jeg er like flink til å uttrykke hvor glad jeg er i han. For eksempel ikke når jeg finner en samling på flere hundre ølbrikker gjemt inne på biblioteket vårt slik jeg gjorde rett før helga. Hvis noen av dere kreative sjeler har et godt tips for hva man gjør med alt for mange ølbrikker, legg gjerne igjen kommentar i kommentarfeltet.
Livet med Gamle Gubben Grå byr på sine utfordringer. Det gjør sikkert livet med Kjerringa og. Det hender det går en kule varmt her i Drømmehuset, og det hender jeg ønsker GGG dit pepperen gror og gjerne litt lenger.
Samtidig er han der når jeg virkelig trenger han. Vi er ikke alltid like gode på hverdagsliv, men vi er veldig gode på kriser. Da står vi fjellstøtt sammen.
Jeg er egentlig glad i det enkle livet jeg lever. En lykkelig hund og en tur på hytta med utedoen langt nede i lia og jeg har alt jeg trenger.
Nei, nå juger jeg. Det er ikke pent.
Jeg skulle gjerne sett at den hytta hadde doen et helt annet sted enn nede i lia. Bad med skifer-gulv og gjerne gulv-varme hadde sikkert vært ok. Doen kunne godt vært forbrenningstoalett. Jeg kunne klart meg greit uten innlagt vann. Jeg er ikke så veldig kravstor.
Et Cindrella forbrenningstoalett koster et sted mellom 20- og 30-tusen kroner.
Det hadde vært noe av det førte jeg hadde kjøpt hvis jeg skulle slumpe til å få igjen 200.000.000,- kroner på skatten.
Nå tror jeg ikke at jeg kommer til å få igjen 200 millioner på skatten. Rett og slett fordi jeg ikke har betalt så mye i skatt. Ikke om jeg samler sammen alt jeg har betalt i skatt siden jeg sluttet å ha frikort i 1985.
Jeg regner fort i hodet. Kan tenke meg at jeg har betalt et sted rundt 5 millioner inn til fellesskapet siden den gang. Bare småpenger selvsagt. Ikke i nærheten av de 200 millionene Kjell Inge Røkke betalte i formueskatt bare i 2022.
Jeg skjønner godt at han flyktet til Sveits. Tenk at regjeringen kunne tenke på å øke formueskatten enda litt. Nei, det er best å flykte hals over hode når regjeringen i et land driver med slik forfølgelse.
Litt enklere å være flyktning når man kan flykte med privatfly enn de som er prisgitt menneskehandlere og overfylte båtvrak over Middelhavet.
Men nå blander jeg kortene. Man trenger ikke forsere Middelhavet når man flykter fra Norge til Sveits, og forresten hadde han som sagt privatfly til rådighet.
Prisen på en flukt med privatfly er sikkert noe høyere enn det flyktningene fra andre siden av Middelhavet betaler menneskesmuglerne, og langt mer både bekvemt og sikkert.
Eller, det jævlige i dette er vel at mange flyktninger betaler omtrent det samme til menneskesmuglerne som det det ville koste og leie et privatfly. Og i det minste langt mer enn det Røkke betalte for “flukten” Han eier jo ett par fly har jeg forstått.
Hadde staten loppet meg for 200.000.000 kroner i skatt vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort. Om jeg hadde solgt både Drømmehuset, Hytta med utedoen langt ned i lia, bilen vi har arvet etter Svigerfar og Gamle Gubben Grå tror jeg ikke det hadde monnet nok. Hadde nok fortsatt hatt igjen godt over 195.000.000 kroer på det kravet.
Så hvordan har Røkke og de andre skatteflyktningene i det hele tatt klart å overleve der nede i Sveits? Ja, til de fikk tilbake på skatten, mener jeg. Kanskje vi burde ha startet en spleis?
Det ille er at jeg tror ikke Røkke og de andre finans-flyktningene har måtte redusere levestandarden sin vesentlig i de månedene de måtte vente på å få tilbake på skatten. Mulig utsatt å kjøpe siste nytt i privatfly, men ellers har de hatt til både mat på bordet og å betale strømregninga både i Sveits og i alle ferieboligene i gamlelandet.
For de 200.000.000 Røkke fikk tilbake på formueskatten fordi han flyktet til Sveits kunne staten ha løftet 13.888 mennesker ut av fattigdom. Ikke løftet de til rikdom, privatfly og feriebolig men såpass at de slapp å stå i matkø eller å måtte ta prioriteringene om de skulle betale husleie strøm eller mat denne måneden.
For de 200.000.000 Røkke fikk tilbake på formueskatten kunne 13.888 mennesker ha fått et liv med verdighet. Hvor de slapp å stå med lua i hånda og tigge om almisser.
Det var det spleiselaget finans-flyktningene ikke ville være med på. Ikke det eller å bidra til alt det andre som vi trenger for å ha et velferdssamfunn som fungerer.
Nei, jeg er ikke misunnelig. Jeg har vært i Sveits, og jeg kom meg dit helt uten privatfly. Jeg kjørte buss. Klassetur da jeg gikk på grunnkurs optikk. Hva skal jeg med et privatfly? Garasjen her hjemme ved Drømmehuset er full nok som den er. Vi får ikke inn bilen, hadde ikke vært noe lettere med et fly.
Ikke er det noen landingsbane oppe ved hytta med utedoen nede i lia heller.
Det er blåmandag. Ingen tvil om det. Blåmandag, mørkt og kaldt. Og jeg er helt nede på 14. plass på bloggtopplista. Er det rart jeg får lyst til å krabbe inn under den gode, varme dyna igjen og bare bli der?
Ser dere? Jeg kan sukke og stønne like mye over blåmandag som det Allan gjør. Det burde gi meg minst 256 flere sidevisninger og en 12. plass.
Blåmandag ja. Nå melder de på radioen at snøen kommer til helga. Enda en grunn til å krabbe under den dyna og bli der, lenge. Jeg liker ikke snø og vinter. Jeg liker ikke kulde. Jeg liker ikke glatte veier, glatt tram og ja alt som minner om is, snø og vinter. De på radioen klarte også å fremstille det der med snøen som kommer som noe positivt. Blæh!
Allan er heller ikke til hjelp. Han sutrer ikke bare om at det er blåmandag, Han opplyser og om at det er verdens grøtdag.
Er det noe jeg misliker nesten er enn vinter så er det graut.
Verdens grautdag i dag, og jeg har overlatt ansvaret for middagslaging og beslutning om hva vi skal spise til Gamle Gubben Grå. Gamle Gubben Grå liker grøt. Ja, han er utrolig nok ganske glad i grøt. Får han med seg at det er verdens grøtdag kommer jeg ratt hjem til graut. Vassgraut.
Dyna frister mer og mer.
Jeg krabber ikke tilbake under dyna. Jeg fyller tekoppen, koser meg i bobla mi og vet at det snart vil lysne utenfor vinduet. Fremdeles er det en stund til jeg må hoppe i dusjen og komme meg på jobb. Jeg har tid til å våkne sakte.
Jeg gleder meg egentlig til å gå på jobb. Hilse blidt til folk som kommer og går. Slå av en prat med enkelte.
Og middagen. Det blir nok ikke graut. Jeg har sett at Gamle Gubben Grå tok en kjøttpudding opp av fryseren i går.
Jeg liker kjøttpudding.
Snøen som falt i fjor er det liten vits i å dvele ved. Det vet de fleste.
Like lite hensiktsmessig er det å dvele ved snøen som kanskje kommer til å falle til helga.
Den utfordringen får jeg finne en måte å løse når den dukker opp. Ikke ta bekymringene på forskudd.
Dette blir nok en ok dag, selv om det er mandag.
Hvem har sagt at søndagsturen må gås i fjellet eller i skogen for å telle? En tur i byen en søndag er og en søndagstur. Fargene er så flotte i fjellet, sies det. Og det er de. Men høstfargene er ikke så verst i byen heller.
Og det beste; det føles ikke som en ekspedisjon.
Man trenger ikke lete frem turklær og fjellstøvler man kanskje ikke har. Man bare trer på seg den jakka og de skoa man bruker hver dag og labber av gårde.
Lavterskel friluftsliv.
Man trenger ikke traske i timevis eller slite seg opp til en topp, man kan bare surre litt rundt så lenge en føler for det. Trøste seg med at hvert skritt teller og at man tross alt er mye flinkere enn de som ligger inne på sofaen og ser på serier. Og så kan man selv se på serier med god samvittighet når man kommer inn. For man har vært ute og gått søndagstur.
Det holder med å si det. Man trenger ikke si hvor langt man gikk eller hvor lenge man var ute. Hvert skritt har jeg hørt.
Ikke trenger en pakke sekken med niste og termos med kakao – eller lete frem pølser og spikkekniv, og hadde ikke vi noen fyrstikker.
Kaffe på bål er kult, men kanskje ikke på Søndre Torg. Da er det bedre å kjøpe take-away-kaffe og ta en rast på en benk hvis en føler for det. Kaffe er kaffe. Termos eller pappkrus har mindre å si.
Eller vente med solbærtoddy og pølser til man er hjemme igjen.
Søndagstur. Du bestemmer hvor og hvor lang – og den kan gått gås på en tirsdag.
