Husker dere at jeg skrev at Tryvannstårnet skulle legges ut for salg? Nå har investoren Christian Ringnes sagt at han gjerne vil overta tårnet. Han har lyst til å gjøre det om til en 6 etasjes kafe’ og restaurant.
Jeg tror det kunne blitt kult. Jeg kunne godt tenke meg å dra dit for å ta en kopp kaffe-latte og nyte utsikten.
Eller hva med et lite selskap i toppetasjen. Bryllup eller noe slikt.  Kunne fort bli magisk.
Næringslivstopper kunne ta med kunder dit for en lunsj eller middag. Ja, jeg tror Christian Ringnes er inne på et konsept som virkelig kan være noe som kan bli bra. Virkelig bra.

Det jeg derimot ikke er enig med Ringnes i er at han mener at Oslo kommune skal gi han Tryvannstårnet gratis.
Akkurat hva han burde gi for tårnet er jeg usikker på. Det har vel en takst, og så må han komme med et bud. Så får vi se om det er andre interessenter som melder seg og hva de eventuelt er villige til å betale.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ringnes er ferdig med 70-års feiringa for noen helger siden. Han fikk litt kritikk for fyrverkeri som noen kanskje husker, og har hatt med seg Nettavisen opp til Tryvann for å fortelle om planene sine for tårnet, men samtidig understreke hvor dyrt det vil bli å få til det han ønsker.

– Dette kommer til å koste over 100 millioner kroner, det er jeg ganske overbevist om, påpeker han.

Kapasiteten i tårnet er heller ikke så stor, så det er ikke all verden med penger å tjene på en restaurant der oppe, sier milliardæren.

At det nok vil koste en god del millioner å få til det han ønsker kan jeg gå med på, men at det ikke på sikt vil være penger å tjene på et slikt konsept…  Det stiller jeg meg tvilende til. Ikke minst tror jeg ikke en fyr som Ringnes ville bruke penger på en slik investering hvis han ikke regnet med å tjene penger på det. Fyren er jo ikke dum heller.

Nettopp det at Christian Ringnes er en klok mann og en smart investor blir forsterket ved dette stuntet med at han mener Oslo kommune bør gi han tårnet.  Finnes det smartere måte å prute på? Når han nå kommer til å betale noen kroner for tårnet så blir jo alt over null en bonus for kommunen ikke sant? Han fremstår som snill selv om han bare betaler en symbolsk sum.

Hvorfor Christian Ringnes skulle investere 100 millioner i noe han selv karakteriserer som et taps prosjekt?
Selvsagt har han svar på det spørsmålet og. Han har nemlig en egen forkjærlighet for stedet.

– Jeg var veldig mye her oppe da jeg vokste opp, for å stå på ski ned Tryvannskleiva. Da vi kom opp til Tryvannstårnet kunne vi endelig spenne på oss skia, mimrer han.

Jeg nekter å tro at han ønsker seg Tryvannstårnet kun av sentimentale grunner og miner om barndommens skiturer.

Dette er et arkivbilde av da den første snøen kom i november. Eller den første snøen som ble liggende denne vinteren. Nå er vi i midten av mars, og akkurat nå laver snøen på ny ned utenfor vinduet.

Trenger jeg egentlig å si mer?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er lei snø. Regn hadde vært bedre. Da hadde i det minste all snøen som ligger på bakken forsvunnet.  Regn og varmegrader. Eller når jeg tenker meg om er det ikke så nøye med det regnet. Et skikkelig antall varmegrader og sol fra klar, blå himmel hadde blitt tatt i mot med glede.

Været får jeg ikke gjort noe med, ikke temperaturen heller. Men likevel, det hadde vært greit med dagtemperaturer over frysepunktet.

Ah livet leverer for denne kjerringa og bloggen hennes for tida. Nå er det nok ikke lenge før jeg raser oppover mot toppen.

Først landet jeg et samarbeid med Losen Butikk sånn i slutten av forrige måned, eller var det i starten av mars? Samme det. Og som jeg skrev i innlegget Kveldstanker har jeg mer moro og fortelle om, bare vente litt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag våknet jeg og oppdaget at jeg hadde blitt kåret til Månedens blogger hos Allan!!! Og det helt uten å ha kommet med verken trusler eller smiger. Ikke bestikkelser heller. Jeg hadde ikke en gang reflektert over at han driver og kårer månedens blgger sånn halvveis i måneden.

Og så mye flott Allan skriver om kjerringa, ja jeg blir nesten varm om hjertet. Les bare hva han skriver;
Kjerringa har ei veldig god penn, skriver veldig bra, og hun har et stort hjerte og et engasjement for de svakeste i samfunnet.

(Skal ikke påpeke at det heter en penn, ikke ei…)

Og det er kjerringa, bloggeren kjerringtanker altså, en klok kvinne som har levd en stund. Og så er hun en dyktig blogger.

Ah, slikt varmer et kjerring-hjerte. Jeg blir nesten rørt her jeg sitter. At Allan mellom alt fjas, tull, blåmandager robotstøvsugere og kjøkkenmaskiner i kule farger har klart å komme opp med noe så klokt og riktig som de formuleringene der. Ja, han er en vis mann, denne Allan.

Så Allan kan være sikker på at neste gang jeg drister meg til å kommentere hans blogg skal jeg ha denne hedersprisen friskt i minne og se på han med milde øyne.
Jeg skal og gi et lite hint hvis jeg om mine røde kammerater skulle ta opp igjen ideen om væpna revolusjon slik at han kan ta med seg alle millionene han har tjent på bloggen sin og rømme til Sveits eller Månetoppen lenge før vi kommer med høygaffel og muskedundere.

Tusen takk for utmerkelsen o store og fremtidige blogg-konge. Dette gjorde dagen min utrolig mye bedre.

God morgen. Eller er den det? Er denne morgenen god? Jeg har ikke kjent helt etter ennå. Er ikke helt våken. Føler meg sliten. Har sovet litt dårlig. Får ta en tekopp og kjenne etter når jeg våkner litt til. Klokka er litt over 7 når jeg skriver dette. Det er lov å være trøtt.

Det er ikke så farlig om jeg er litt sliten i dag. Jeg har ingen ting på programmet, og kan ta meg tid til å lade på sofaen hvis jeg føler for det. Ta vare på egen helse skal være første prioritet, sies det.
Kjenner at noe av slitenheten forsvinner ved den tanken. At jeg ikke har noe på programmet, og at jeg kan ta meg en hvil hvis jeg føler for det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ser folk har slik klokke som Skallmann. Klokke som viser energinivået gjennom døgnet. Sånn “Body Battery funksjon.”
Jeg trenger ikke en elektronisk dings som forteller meg om jeg er sliten eller ikke. Det kjenner jeg utmerket godt.
Men kanskje en slik klokke kunne få meg til å godta at jeg trenger å lade batteriene. At energinivået er så lavt at nå er det smart å sette, eller kanskje helst legge, seg til lading.
At det var lettere for kroppen å overbevise hodet om at jeg trenger å hvile. At det ikke bare er innbilning eller latskap. At jeg ikke bør overse slitenheten og bare fortsette å gå på.

Selvsagt kan jeg risikere at en slik klokke forteller meg at jeg er en lat sofa-sliter som ligger stappfull av energi under pelspleddet på sofaen og ikke gidder å bevege meg eller gjøre husarbeid. Det er selvsagt en risiko å ta,
Men hvis klokka forteller meg at jeg bare er lat vil jo det være et tupp i r*** for å komme seg opp av sofaen og gjøre noe fornuftig.

Jeg er fremdeles i tenkeboksen om jeg skal investere i en slik klokka, og ikke minst hor dyr klokke jeg i så fal må investere i for å få den informasjonen jeg er ute etter, og ikke alt for mye jeg ikke føler at jeg trenger.
Trenger og litt informasjon om hvor enkelt det er å “sette opp” klokka slik at jeg enkelt kan hente ut de opplysningene jeg ser på som vesentlige.
Så kjære leser. Har du noen gode råd og tips å komme med, nøl ikke med å legge igjen en kommentar.

Så var kvelden her, og på tide at det kommer litt fra denne kjerringa. Har vært litt stille fra meg i dag.
Men det er bare på blogg det har vært lite aktivitet. Kjerringa har ikke ligget i dvale under pelspleddet. Ikke i dag.

Hundene har fått en litt lengre luftetur. Været har vært ok så med piggsko på var det ingen unnskyldning for å holde seg hjemme.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er kommunestyremøte denne uka. Det krever jo litt lesing av sakspapirer og forberedelse av innlegg. Altså ikke blogginnlegg, men innlegg jeg skal holde fra talerstolen i kommunestyresalen. Folk ville bli engstelige hvis jeg holdt meg helt i ro gjennom et helt møte.

Vi har og hatt styremøte i Rødt. Kommunestyresakene ble gått igjennom, i tillegg har vi en del andre ting vi planlegger, og noen møter det må refereres fra. Politikk, det får engasjementet frem når vi møtes.  Fin gjeng og et godt møte.

Jeg har og hatt en samtale med NAV. Man har kommet til at det beste for meg er nok å ha mer fokus på egen helse enn på å komme meg tilbake i arbeid. At selv om jeg ønsker å fremstå som om jeg strutter av energi så er sannheten at helseutfordringene mine påvirker meg mer enn jeg liker å innrømme. Ikke en gang for meg selv.
Jeg tror jeg skal klare å balansere aktivitet og restitusjon på en god måte når jeg kan styre dagene selv. Jeg har jo merket selv at det gjør meg godt. Jeg er mindre sliten og mindre amper. Jeg har og mindre vondt i kroppen.
Kanskje er det ikke så lurt alltid å bare bite tennene å gå på.

Dette er ikke tenkt å være et innlegg om sykdom og helse. Ikke noe syte- klage innlegg. Jeg har akseptert at helsa mi må være første prioritet nå. Ansatt i egen helse er et uttrykk en annen blogger bruker. Der er jeg nå.
Dette er som sagt ikke et innlegg for å klage å syte. Dette har vært en bra dag.

Det som gjør dagen ekstra bra er at jeg hadde en telefonsamtale tidligere i dag som fikk det til å boble av latter og glede i denne kjerringa. Noe som har med bloggen å gjøre.
Som det het i gode gamle blogg-dager da de rosa regjerte. Noe utrolig spennende som jeg nesten ikke kan vente med å dele med dere lesere, men som enn så lenge er super-hemmelig. 
Så følg med på denne bloggen fremover. Det er her det skjer.

Dere vet den ideen om at jeg skal hente inspirasjon fra det siste innlegget til det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista. Noen ganger lurer jeg på hvor smart den egentlig er. Jeg mener, i går skrev jeg om bingo, på lørdag om en ukemeny og i dag skal jeg nok en gang skrive om ishockey. Skriver ikke bloggere om noe interessant lenger?
Jeg mener er det for mye for langt å få en aldri så liten Rumpe-update? 

Tilbake til ishockeyen. Vi tapte. Altså “vi” som i Ringerike Panthers, det lokale ishockeylaget. Vi tapte 6-4 mot Grüner i helgens ishockeykamp. Vi dro til Grünerhallen på Dælenenga, og i hallen som ligger blant hippe kaffebarer, Fellesmeieriet og Hallandskartongfabrikk ble vi altså slått ned i skøytene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eller det blir kanskje litt feil å si “vi”. Jeg var ikke i ishallen som ligger der 8 av kampene under vinter-OL i Oslo i 1952 ble spilt .(Den gang var ishockey en vintersport som ble bedrevet utendørs, bare sånn for å ha nevnt det. Nå må man ha en hall av en viss størrelse og med gitte fasiliteter for å få spille i de øvre divisjoner hvis jeg har forstått rett.)
Jeg var altså ikke i ishallen. Jeg var jo opptatt med å få fred i Midt-Østen.  

Alt håp er ikke ute skal jeg tro Geriatriks. Neste kamp er borte mot Comet. Ta 3 poeng der så er man i rute igjen.
Jeg går ut fra at det betyr at man fremdeles har et håp om ikke å rykke ned.

I går gikk det et demonstrasjonstog gjennom Hønefoss sine gater. I snø, sludd og regn tok folk turen over brua hvor snoa fra elva var merkbar denne kalde mars-lørdagen.
Hva var det som dro folk ut av de gode, varme husene sine?
Hva var det de syntes var så viktig at de forlot kafébordene og kaffe-latten og heller gikk ut for å demonstrere?
Det skal faktisk litt til før Hønefoss-folk tar til gatene.

Jo det var en solidaritetsmarkering med det palestinske folket. Folk ville vise at folkemordet må ta slutt. Den saken er så viktig at selv Hønefoss-folk tok til gatene en sur mars-dag. Ikke minst møtte folk opp for å vise sin solidaritet med palestinerne som bor her i byen. Det er rundt 150 stykker og mange har bodd her lenge, noen i flere generasjoner.  De jeg kjenner arbeider hardt, bidrar i samfunnet og er mye mer en ressurs enn en belastining.
Jeg bare nevner det. Det var en fyr som breska seg litt i et kommentarfelt her om dagen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er blant dem som ikke helt har latt meg engasjere av alle stridene i Midt-Østen.
Ikke før nå.
Denne vinteren har temaet engasjert meg. Israel sulter barn til døde og vandrer rundt på sykehus og dreper pasienter og helsearbeidere. De nekter nødhjelp å komme inn til de som trenger det i Gaza og på Vestbredden. Israel driver et systematisk folkemord på det palestinske folket, og det er ingen ting som tyder på at de har planer om å stoppe før de har nådd sitt mål.
Det som skjer er så grusomt at jeg ikke finner ord.
Det mest grusomme er at verdenssamfunnet lar det skje.

En av de som holdt appell på torget i går var en liten gutt. Jeg tror han het Hassan. han fortalte at han gikk i fjerde klasse på Benterud skole. Han fortalte at han var både norsk og palestinsk, og at han var stolt av begge deler.
Han fortalte om sine drømmer og muligheter, og at mange av barna i Gaza ikke hadde noen drømmer lenger. Ingen fremtid. At de rett og slett ikke var mer. Han fortalte om hvordan det som skjer på Vestbredden påvirker hans hverdag her på Hønefoss. At han blir mer stille, mer trist fordi han kjenner noen som har mistet sine, kjenner noen som har fått fremtidsdrømmene ødelagt. Enten fordi de har mistet kroppsdeler, blitt skadet på andre måter eller har mistet livet.
At det var ikke det samme å delta på fritidsaktiviteter eller feire Ramadan her på trygge Hønefoss når situasjonen i Palestina lå der som et tungt bakteppe.

Guttens ord gjorde inntrykk. Jeg måtte tørke vekk en tåre. Jeg var ikke alene om det.

Jeg tror ikke det blir fred av at mennesker går i tog gjennom Hønefoss sine gater en kald mars-lørdag.
Men jeg tror det gjør noe for Hassan og andre Palestinere. Se at vi er mange som føler som dem. At folkemordet må stoppe, krigshandlingene ta slutt, nødhjelpen komme frem og at folket deres må få leve.

Det var ikke bare på Hønefoss det var markering i går. Det var markeringer i en hel rekke norske byer. Kanskje, kanskje kan dette folkelige engasjementet få våre myndigheter og våre folkevalgte til å være med på å øke trykket på Israelske myndigheter. Gjerne med noe mer enn ord, som boikott, sanksjoner og å slutte med å  være underleverandører av våpendeler til våpen som blir solgt til Israel.

Langt bedre vær i dag, og bedre humør på denne kjerringa. Sola skinner fra helt klar himmel, og klokka er ikke mer enn 7. Dette ser ut til å bli en fin dag. Litt kaldt på morgenen. Det er 6 kuldegrader. Det går. Blir sikkert varmere i løpet av dagen.

Skal jeg følge min egen plan om å la meg inspirere av det den bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista har skrevet om i sitt siste innlegg så skal jeg i dag reflektere over bingo….

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har et vagt minne om at jeg var på bingo en gang. Tror jeg. Mener jeg var med mormoren min. Hun døde i 1972. Da  hadde jeg ikke fylt 6 år ennå. Altså ikke det helt store å skrive om….

Vi hadde en hund som het Bingo en gang. En buhund.
Den har jeg langt flere minner om. Kanskje ikke så rart.  Den bodde hos oss fra 1998 til 1999.
Bingo ja. Jeg sukker bare ved tanken. Det var litt av en hund.

Men det er ikke en hund som for lengst er på de evige jaktmarker jeg har lyst til å reflektere over i dag.
Innlegget får eg til å tenke på at det er på tide å få Påskehøna mi ned fra loftet. Ja resten av påskepynten og. Kanskje sjekke at påskelua er der jeg tror. Det er en uke til slektas påskeskirenn, og da bør den være på plass på dette kjerringhode.

Reklame | Losen Butikk, Nevlunghavn

Ved siden av Nevlunghavn Bakeri & Conditori ligger denne lille perlen av en gave- og interiørbutikk. Losen Butikk A/S. Den var grunnen til at Gamle Gubben Grå og Kjerringas tur for å finne våren i år gikk til nettopp Nevlunghavn. For noen uker siden dumpet det en mail ned i innboksen min med invitasjon til et samarbeid.
Det er ikke så ofte det skjer for denne kjerring-bloggen, så dette måtte undersøkes nærmere. Etter noen mailer og en telefonsamtale fant jeg ut at vi måtte ta turen og se denne butikken og kanskje finne våren samtidig.

Noe av det første jeg legger merke til i den lille butikken er alle stearinlysene. Det står og blafrer små flammer flere steder. Både “ekte” stearinlys med ekte flammer, og sånne batteridrevne led-lys.
Snart er innehaveren og jeg i trivelig prat om slike “batteri-lys” sine fordeler. De mest naturtro med stearin på utsiden og blafrende flamme kan narre de mest detaljfokuserte interiør-entusiaster. De hun har i sitt sortiment har ikke bare timer, men og fjernstyring forteller hun. Perfekt for hus med boplikt sier mannen til innehaveren, han sitter i en gammel lenestol innenfor døra. Eller sitter og sitter. Han spretter raskt opp av stolen og er minst like entusiastisk som kona, selv om han bedyrer at han bare er visegutt og hjelpemann.
Litt senere under besøket får jeg greie på at denne “vise-gutten”, Erik, også var den som forfattet og sendte mailen uten helt å rådføre seg med kona.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De viser meg og lysene med plast-utside, velegnet til utebruk. For eksempel på kirkegårder forklarer Anne, som innehaveren heter. De er laget slik at det ikke kommer vann inn til batteriene.
Jeg kommer på mange andre steder enn kirkegårder jeg ville hatt et slikt lys. Bordet ved kurvstolene på trammen, for eksempel.

Utvalget i lys er stort både når det kommer til form og farger. Og ja, det er nettbutikk  så mulig å  bestille selv om du ikke er i området.

Det neste jeg fattet interesse for var oljelampene. Du vet slike som var på moten rundt 1990. Det var da Gamle Gubben Grå og jeg flyttet sammen. Nå er de visst tilbake i interiørtrenden. Disse fra Peri Living var rå-lekre.
De minner og om garn-kuler. Noe å tenke på til sommeren. Et rustikk bord i en sjøbod eller lignende med et gammelt fiskegarn og disse lyktene som bordpynt.
Anne forklarer at i motsetning til oljelampene på 80- og 90-tallet har disse skrukork der veken sitter, slik at olje ikke renner ut over bordet hvis de skulle velte.

I et hjørne fant jeg ut at de og solgte mat. Italienske spesialiteter, egen krydderblanding, kaffe og te og produkter fra lokale småskalaleverandører.

Jeg ble helt forelsket i disse flaskene med balsamico-eddik!
Går det egentlig an å bli forelska i ei flaske eddik? For meg gjør det det.
En rose’ balsamico er perfekt til salater og i retter med fisk eller hvitt kjøtt. Med helle-tut i messingfarge vet jeg om en mat-entusiast dette er den perfekte gaven til. Og ja, en stykk slik ble med hjem. Dermed er jeg ferdig med årets første julegave.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp varene, for det var et rikholdig utvalg i denne lille butikken.  Men jeg tror at det ikke er varene men innehaveren Anne som gjør Losen butikk så trivelig.

Anne Slettebakken Thorstein har over 22 års erfaring som butikkleder, prosjektleder og visuelt ansvarlig i en interiørkjede. For en stund siden tok hun beslutningen om å ta kontroll over sin egen hverdag. Hun ville slutte i jobben og starte for seg selv, skape noe eget.
Hun fikk tilbud fra svigerfaren om dette lille lokalet tilknyttet bakeriet i Nevlunghavn.
Losen Butikk AS – en liten, men sjarmerende butikk så dagens lys for et par år siden.

Jeg heier på folk som våger å starte for seg selv. Skape sin egen arbeidsplass. For Anne er klar på at dette ikke er en “hobby-butikk”. Det er denne butikken hun skal leve av. Den er levebrødet hennes.  En liten gave- og interiørbutikk på et lite sted i enden av en blindvei.  Mulig det kryr av folk i Nevlunghavn om sommeren, men halve året er det de fastboende som utgjør kundegrunnlaget. Du må ha kunnskap og stå-på-vilje for å lykkes med et slikt prosjekt.

Butikken er liten, innholdsrik men ryddig. Det er tydelig at Anne har øye for detaljer og er flink til å sette de forskjellige tingene sammen slik at de utfyller hverandre og skaper en helhet. Jeg gikk lenge rundt i butikken og studerte detaljer og koste meg.

Her er påske-hjørnet med alt fra kunstige forsythia til servietter og påskegodt.
De påskeharene i eggeskall var jo helt nydelige.

Utenfor inngangsdøra var et annet påske-tablå.  De lysglassene med snøklokker på. Perfekt for sånne som meg som lengter etter våren fra januar til april.

Tar du turen til Nevlunghavn må du innom denne butikken. Du vil bli tatt varmt i mot av Anne og Erik. Vi trenger slike butikker. Butikker uten kjedetilknytning, drevet av mennesker som ønsker å skape sitt eget og som virkelig brenner for det de driver med.

Ligger ikke Nevlunghavn på din reiserute, besøk nettbutikken. Kanskje finner du noe som frister. Utvalget er stort.
I et senere innlegg skal jeg vise dere hva som ble med hjem da Gamle Gubben Grå og jeg forlot butikken.

Kom som en gjest – reis som en venn er mottoet for Nevlunghavn. Den følelsen satt jeg igjen med etter å ha besøkt Losen Butikk A/S

På onsdag, for tre dager siden vandret jeg på bar mark nede i Vestfold. Gamle Gubben Grå og jeg hadde reist dit for å finne våren.  Vestfold viste seg kanskje ikke fra sin beste side. Det var verken blå himmel eller tegn til sol. Det var både tåke og regn. Men det var vår.

I går dristet jeg meg for første gang siden november å gå luftetur med hunder her oppe uten piggsko. Jeg hadde et lite håp om at våren var på vei her og. Om det fremdeles var nok av snø på plen var veiene begynt å bli bare.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag var det på med piggsko igjen. Og selv om jeg trodde jeg hadde tatt mine siste bilder av snø denne sesongen syntes jeg dette innlegget trengte dagferske bilder. Skal man få medynk må man bevise hvor ille man har det. (Min form for veneflon-bilde..)

Det var ikke bare piggsko som måtte på før jeg gikk ut. Også den tykke parkassen ble tatt på  Den med sånn stor hette med fuskepels. Det må til når vind og snø pisker mot deg. Jeg så ut som om jeg skulle gå på ski til Nordpolen, selv om jeg bare skulle gå en liten runde med hundene.

Snart skal jeg ut å kjøre. Må til byen å handle litt til helga. Ja og ta en kopp kaffe-latte. Jeg er ferdig med husarbeidet og fortjener belønning. Det er og en markering mot folkemordene som foregår på Gaza som jeg har tenkt å få med meg. Må bare grave frem bilen først.

Snø, sludd og regn gir ikke ideelle kjøreforhold. Leser i lokalavisa at brannvesenet har kjørt av veien på vei til en ulykke. Hva en stakkar kjerring slal trosse av farer og utfordringer for å få kaffe-latte og delta på en markering mot folkemord. Samtidig føles det litt feil å tenke; Forferdelig med folkemord i Gaza, men lite jeg får gjort med det. Det snør…

Gamle Gubben Grå kan jeg ikke regne med som sjåfør. Han forsvant akkurat nå sammen med Yngste Sønn. De skulle sørge for at Høvdingen har ved lett tilgjengelig så han kan fortsette fyringssesongen en stund til. Det ser ut som det kan være behov for det

Skal slutte å sutre nå. Muligens jeg kommer sterkere tilbake senere i dag. Dette været fortjener skikkelig klaging og sutring.