Jeg er nok ei relativt rolig og avballansert kjerring. Eller avballansert blir kanskje litt feil. Jeg har temperament så det holder. Det jeg tenker på er at det skal svært mye til før jeg får panikk.
Jeg har stått i noen situasjoner langt utenfor komfortsonen, og blir som regel iskald og rasjonell. Reaksjonen kommer som regel når alt er over. Når jeg kan senke skuldrene og slappe av.
Mallemey beskriver i sitt innlegg hvordan hun har deltatt på et kurs med oppgaver og situasjoner utenfor hennes komfoetsone. At hun ikke fikk panikk, men at hun tvert i mot følte på mestring. Det tror jeg de fleste vil erfare, hvis de tør å ta skrittet ut av komfortsonen.
Mange er alt for redd for å utfordre grensene sine. Jeg hører voksne folk som selv til de enkleste oppgaver sier at de ikke kan, ikke er så flink til, eller aldri hadde turt, og bruker det som unskyldning for ikke å prøve.
Det er helt greit å ikke prøve alt som er utenfor komfortsona. Det er helt greit å si nei til ting man overhode ikke har lyst til. Hørte noe gnål om at jeg kunne begynne å trene og bli med på et familielag til neste års Ringeriksmaraton. Det skjer ikke! Rett og slett for at slekta garantert vil klare å stable ett par tre lag på banen uten min deltakelse, og fordi jeg overhode ikke har lyst.
Men hvis det du ikke tør kaste deg ut i er noe du egentlig har lyst til, synes jeg det er verdt et forsøk.
Noen reiser aldri noe sted fordi de ikke har noen å reise med. Når jeg spør hvorfor de ikke kan reise alene, så er det ikke det å være alene som skremmer. Alene er de hjemme og. Det som gjør at de ikke reiser er at de mener de trenger en reiseleder. De vil ha noen til å fikse biletter, bestille overnatting og finne frem. Så da sitter de heller hjemme og klager over at de aldri er noe sted. Som om det er alle andres skyld. I stedet for å pakke kofferten å dra av sted med sommerfugler i magen.
Noen skulle gjerne ha malt en vegg eller et skap. Den for lengst utdatterte fargen fra 90-tallet har irritert de lenge. Men de er, i følge egne utsagn, ikke så flinke til å male. Om det egentlig er sant vet de ikke. De har aldri prøvd. Så om veggen kanskje ikke hadde blitt feilfritt malt hvis de satte i gang troe jeg resultatet vulle blu langt bedre enn det det er i dag. Veggen hadde i det minste fått akkurat den fargen du ville ha.
Ofte tror jeg denne frykten for å prøve noe nytt, komme seg ut av komfortsonen, handler om frykten for ikke å være perfekt. Men det er en ubegrunnet frykt. Det perfekte menneske som aldri gjør feil finnes ikke.
Mulig leserne mine begynner å bli lei av å se stadig nye bilder av kaffekrus på terrassebordet mitt. Det får så være. Jeg nyter både kaffen og å sitte her i kurvgyngestolen på terrassen. Man behøver ikke alltid dra langt eller bruke mange penger for å skape seg gode øyeblikk verdt å huske – eller dele på sosiale medier.
De siste dagene har jeg sett at en del venner på fb legger ut bildekavalkader for å vise hvo fin sommeren har vært. En hadde vært i omtrent hele Norge, en annen i en haug med land, en tredje delte mange bilder fra bryllup og fester, en delte 78 bilder fra hytte i skjærgården….
Jeg så gjennom bildene mine fra sommeren og konkluderte med at jeg hadde en god del bilder av kaffekopp på terrassebordet. Hele 9 stykker, pluss noen bilder av tekopper, vinglass og middager på det samme bordet. Joda, det var bilder fra Hønefoss sentrum, hytta på fjellet og en dagstur til Odalen og. Men jeg har helt klart tilbragt store deler av sommeren hjemme – og i kurvstolen på terrassen.
Det betyr ikke at jeg ikke har hatt en bra sommer. Det betyr ikke at jeg ikke har kost meg. Man kan nyte sommeren selv om den tilbringes hjemme. Det har litt med innstilling å gjøre. Bestemmer man seg for å ha det bra, så får man det bra.
Nå går det mot høst og hverdag. Jeg håper jeg kan nyte kaffekopper på terrassen en god stund til. Jeg håper og på en lang og fin høst slik at jeg kan fylle både kamerarullen på mobilen og bloggen med fine høstbilder. Høsten er en nydelig tid for oss som er glad i å ta bilder. Jeg kjenner jeg gleder meg.
Ikke tatt vare på er helgeutfordringen til Ut i friluft denne helgen. Tankene går raskt til hytta aom vi er i ferd med å rehabilitere nå. Der er det et del vedlikehold som er utsatt litt vel lenge. Vedlikeholdsetterslepet har blitt litt stort.
Vel nå forsøker vi å ivareta det, selv om det nok blir mer imfattende og tar lengre tid enn vi først hadde sett for oss.
I dag måtte jeg godt opp på topplista for å finne et innlegg jeg ikke hadde reflektert over før. Det ble innlegget til Fru Bruu.på plass 87.
Fru Bruu forteller at moren hennes døde to dager før fru Bruu hadde planlagt å feire 50-års dagen sin. Slikt skjer. Dødsfall kommer enten de passer inn i kalenderem eller ikke. Så hva gjør man? Avlyser festen? Eller gjennomfører?
Jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar på det spørsmålet. Enhver må velge det som føles rett for en selv.
Fru Bruu valgte å gjennomføre den planlagte feiringen. Hun trodde moren hadde ønsket det. Hun tok sikkert med sorgen og savnet inn i dagen. Feiringen ble sikkert farget av den. Tilførte den noe ekstra.
Da Anders ble født død i 2002 hadde vi bisettelse for han på en torsdag. Den etterfølgende søndagen, tre dager senere, var det planlagt barnedåp for en niese. Jeg skulle være fadder. Jeg var lenge relativt klar på at jeg skulle møte opp i kirken, men at jeg ikke orket å delta på middagen og feiringen etterpå. GGG og ungene så det annerledes. De ville gjerne ha familien rundt seg når de tok fatt på livet videre. Mamma holdt med dem. Argumenterte med at det ville legge en demper på dagen for alle om jeg uteble. Dårlig argument. Jeg satte egen sorg foran andres behov for å late som ingenting hadde skjedd. Det var vel ikke helt slik Mamma tenkte, men slik jeg tolket det. Men Mamma hadde flere aegument på lager. Det ville bli så tydelig, også for ettertiden, at jeg ikke var der. Når bilder fra barnedåpen ble hentet frem senere ville folk undre seg over hvorfor jeg ikkw var der. Barnedåpen til niesen min ville bli en evig påminnelse om han som døde før han møtte livet. Ønsket jeg det. Nei, det ønsket jeg ikke! For selv om jeg for alt i verden ikke ønsket at Anders skulle bli glemt, ville jeg ikke at den lille niesen min sin dåp ville forbindes med sorg og savn. Så jeg møtte opp også til middag. Følte på varme og omtanke fra de fleste som var til stede der jeg kom meg gjennom en barnedåp tre dager etter at jeg hadde begravet babyen min.
Da GGG døde i fjor sommer var det under 2 uker til søsteren min skulle gifte seg og familien skulle samles til bryllupsfest. Begravelsen var to dager før bryllupet. Ungene og jeg var klare på at bryllupet skulle være vår start på livet videre. Jeg valgte en annen kjole enn den jeg hadde kjøpt til bryllupet. Måneskinns-blå kjole føltes bedre enn en i rosa. Var sikkert ikke den muntreste. Fikk mange klemmer og mye medfølelse. Folk lot ikke som ingenting. Samridig forsto folk at jeg denne dagen hadde fokuset på bryllup, ikke på sorg. At det var nok med en klem og et medfølende blikk.
Livet går videre. En gang må man ta de første skrittene på den veien. Når og hvordan må folk gjøres slik de føler er riktig for dem. Det finnes ingen fasitsvar.
Anne Mathilde var min oldemor. Hun var født i Nordstua Rud i Nord Odal i 1864. Hun var tvillingsøster med Karoline Henrikke. Totalt var de 9 søsken. Foreldrene het Hans Hansen Ruud og Anne Marie Olsdatter Øyen.. Anne Marie er jo da en av mine tippoldemødre, så henne har jeg alt skrevet et innlegg om. Men nå altså oldemor Anne Mathilde. Jeg synes hun fortjener et eget innlegg. Av mine formødre var oldemor Anne Mathilde ei jeg gjerne skulle ha møtt og hørt fortelle om livet sitt.
Anne Mathilde (svært mange Anne i slekta) ble født i Nord-Odal og endte opp i Åsa. En avstand på 10 mil, som jo var ganske langt på slutten av 1800-tallet når man ofte fant ektefelle på nabogården. Historien om hvordan hun traff Johan Gabriel og endte som hustru på Pjaaka kjenner jeg, men la oss først ta for oss tiden før hun giftet seg.
Hun vokste som sagt opp i en barnerik familie i Nord Odal. Hun gikk mest sansynlig på Sagstua skole. Det skolebyggget er bevart, og er i dag museum. Da jeg var i Nord-Odal på leting etter røtter var jeg innom det skolemuseet.
Dette kan ha vært klasserommet til Anne Mathilde. Han som viste rundt og fortslte på museet fortalte at på den tiden Anne Mathilde gikk på skolen på 1870-tallet var det ikke slike pulter som på bildet. De er nyere. Da var det langbord med krakker hvor barna satt og fikk undervisning.
Kanskje kan man finne Anne Mathilde eller noen av søsknene hennes på noen av de gamle skolebildene som hang på dette museet. Jeg så ikke noen årstall, og han guiden var forduftet.
Jeg vet ikke så mye om oppveksten til Anne Mathilde. Men Sigurd Hoel, den kjente forfatteren vokste opp som lærersønn ved denne skolen. Han har skildret barndommen i boka Veien til verdens ende. Hoel var 16 år yngre enn Anne Mathilde, men mye kan jo være likt. Jeg leste Veien til verdens ende på gymnaser. Var på pensumlista. Jeg husker jeg ikke likte boka. Kanskje jeg burde lese den på nytt nå….
Tre av brødrene til Anne Mathilde; Oluf, Martinius og Karl August utvandret til USA.
Anne Mathilde og tvillingsøsteren Karoline Henrikke var og en tur i statene og besøkte en eller flere av brødrene. Det var ikke en kjapp flytur på 1880-tallet. Tok du turen med dampbåt tok det mellom 10 og 15 dager. Dro du med seilskute kunne turen ta opp til 50 dager en vei.
Carl August dro i1887. De andre er jeg usikker på. En Caroline Ruud dro over Nordsjøen til Hull med dampskipet Rollo i mars 1889, og videre med seilskuta Adriatic fra Liverpool til New York. Finner ikke sikkert treff på Anne Mathilde på passasjerlistene. Fødselsår er estimert på passasjerene. Så reisemåte blir kvalifisert gjettning.
Her er dambskipet Rollo, hvor jeg vet at ei Caroline Ruud reiste med i 1889. På bildet under ser du seilskuta Adriatic.
Dette er et maleri av seilskuta ss Adriatic. Den gikk med emigranter og passajerer over Atlanteren til New York fra midten av 1870-tallet og frem til slutten av 1890-årene som er den aktuelle perioden for reisen. Om det var denne skuta Anne Mathilde og søsteren reiste med en eller begge veier vet jeg ikke.
Jeg vet ikke om søstrene hadde tenkt å utvandre slik som brødrene, eller om planen hele tiden var at de skulle returnere til Norge. Men de returnerte i hvertfall til gamlelandet i løpet av et par år.
Storesøsteren til Anne Mathilde, Mari, ble i 1882 gift med Gabriel Fjeld. Han var fra Hole, men bosatte seg på en av Åsa gårdene i nettopp Åsa, min barndoms dal. Der drev Gabriel Fjeld, og Mari landhandel.
En jul, jeg antar var tidlig på 1890-tallet, inviterte hun de to tvillingsøstrene sine til å tilbringe julen hos seg og Gabriel. Ville kanskje høre om amerikaturen.
Søstrene kom, og under et juleselskap inviterte Mari og Gabriel to ungkarer som bodde og drev to av nabogårdene. Så gikk det slik til at varme følelser, eller sunn fornuft oppsto – og de to tvillingsøstrene Karoline Henrikke og Anne Mathilde ble gift med disse to naboene.
Karoline Henrikke med Johan Otto Ellingsen fra Nord Pjaaka, og Anne Mathilde med Johan Gabriel fra Sør Pjaaka. Alle tre søstrene fra Nord Odal på Hedemarken bosatt i ei lita grend innerst i Steinsfjorden i Buskerud. Alle tre innenfor den røde ringen på bildet under.
Johan Gabriel og Anne Mathilde fikk tre barn Andreas Halvard i 1893, Hans i 1895 og Asta Marie i 1904. Asta Marie var min farmor.
Hans skallet i et bordhjørne da han var liten, og be blind. Dette var rundt år 1900. Jeg husker ikke Hans. Jeg vet ikke om han skadet selve øyet, eller fikk en hodeskade som gjorde han blind. Det jeg husker bestemor fortalte var at moren, altså Anne Mathilde, etter det bare ville ha runde bord. Ingen bordhjørner å skalle i.
Andreas husker jeg. Han døde i 1978, 83 år gammel. Han giftet seg, men kona og barnet døde i forbindelse med fødsel. Jeg har ikke funnet ut hva kona het. Heller ikke hvor hun ble begravet. Ikke på gravstedet til gården der ektemannen og foreldrene hans, Anne Mathilde og Johan Gabriel ligger.
Asta Marie arvet gården Bjørnstad etter sin onkel, broren til Johan Gabriel. Hun bodde der med mann og sønn.
Anne Marhilde Hansdatter Ruud født og oppvokst i Nord-Odalen. Tok en tur til Amerika, men endte opp som husfrue på en liten gård innerst i Åsa på Ringerike. Hun fikk sitt siste hvilested sammen med mann og to sønner på Norderhov kirkegård.
Trasseen til den årlige Ringeriksmaraton går mellom boligfeltet og Hundremeterskogen. Det er Norges største maratonstafett (med klasser for 8-mannsstafett, 4-mannsstafett, par og individuelt maraton). I år var det 3 168 fullførende deltakere.
At godt over 3.000 mennesker tenker at det å løpe er det mest fornuftige å bruke en solfyllt sommerlørdag på er selvsagt mer enn jeg kan fatte å begripe. Og hvis noen lurte; jeg har aldri løpt en meter av Ringeriksmaraton, og kommer heller aldri til å gjøre det. Likevel tok jeg turen bort i veien for å se på galskapen. Jeg hadde hørt at en av de jeg er grand-tante til skulle løpe etappen fra “Vekta” og opp hit. Da må jo gamle-tante kreke seg opp av gyngestolen og gå å heie.
Jeg var ute i god tid, og sto klar borte i veien her lenge før første løper passerte. Nå skulle grand-nevøen min muligens ikke løpe for et elitelag. Han skulle løpe på laget til syklubben til bestemora si. Men jeg hadde hørt at det var flere som skulle løpe på det laget som ikke hørte hjemme i denne syklubben med damer fra siste halvdel av 50-åra og oppover, så kanskje det nærmest var et elitelag? Jeg hadde lovet å heie, da måtte jeg være på plass.
Mens jeg sto der og så på svette løpere og publikum dukket en gammel klassekamerat opp. Jeg spurte han om han skulle løpe. Han var sprek da vi gikk på skole sammen for rundt 50 år siden. Han tok seg på leggen og begynte på en stotrende unskyldning om en gammel skade. Litt gøy at en mann på snart 60 mener han må komme med en forklaring til meg på hvorfor han ikke deltar på maraton. Han har kjent meg i alle år og vet utmerket godt at jeg aldri ville ha funnet på å delta på noe slikt.
Egentlig tror jeg jeg har vanskeligere med å forstå hvorfor godt voksne mennesker løper enn hvorfor de ikke løper.
Det dukket opp flere slektninger for å hele. Og den spreke gutten kom i fint driv. Vi heia det vi kunne. Sjekket så etappetida hans, og så at han hadde levert en solid innsats for bestemorens syklubb.
Jeg og et annet familiemedlem fablet om at neste år bør vi stille familielag. Ikke det at vi to hadde tenkt å løpe. Noen må være heiagjeng og, og det er vi gode til. Vi har nok av sprekinger i slekta som kan løpe både bedre og raskere enn oss.
Jeg har en tanke om å ta tilbake lørdagen som en litt roligere dag. Ikke den store arbeidsdagen hvor jeg skal få unna alt jeg ikke har rukket elller orket gjennom uka. Oppsamlingshitet av alle kjedelige eller slitsomme oppgaver jeg av forskjellige grunner har utsatt.
Gjennom livet har det ikke vært så stor forskjell på helg og hverdag hos oss. Sånn bortsett fra at ungene ikke skulle på skole og barnehage. Jeg jobbet turnus, og helgejobbing var en del av hverdagen. Byttet og ofte vekk vakter på andre dager for å delta på møter med helgevakter. Var liksom lettere å få ja hvis jeg spurte en kollega om den ville jobbe tirsdag kveld for meg mot at jeg tok lørdagskvelden for han eller henne. GGG jobbet mange år i restaurantbransjen, og da er det ofte i helgene man trenger folk på jobb. Så at vi begge hadde fri på en lørdag hørte til sjeldenhetene.
Når jeg måtte slutte å jobbe og GGG også stort sett hadde lørdagsfri innførte jeg dette oppsamlingshitet av utsatte arbeidsoppgaver vi skulle gjennom på lørdagene før vi tok helga. Var vi raske og flinke ble det kaffe-latre i byen når jobbene var gjort.
I det siste har jeg tenkt litt på at kanskje jeg skulle ta det oppsamlingshitet på fredager – og så ha lørdagen som en litt roligere dag. 5 dagers uka ble innført i arbeidslivet i 1959. Da burde den vel i 2026 også begynne å gjelde for ei ufør kjerring? Frigjøre meg fra dette flink-kjerring syndromet.
Ikke det at jeg trenger å være uvirksom på lørdager. Mer at jeg slutter å se på det som den store arbeidsdagen.
Så i dag, etter litt støvrørking, støvsuging og blomstervanning hadde jeg altså tenkt å sette meg på terrassen med en kaffekopp med god samvittighet. Den planen var kaffemaskinen ikke enig i.
Jeg startet kaffemaskinen. Da den var ferdig med oppvarmingsprogrammet og gjennomskylling pep den, og displayet kunngjorde TØM GRUTBEHOLDEREN. Jeg tømte og rengjorde grutbeholderen. Satte den tilbake i maskinen, og startet den for å lage en stor kopp kaffe lungo normal aroma. Kaffemaskinen ga meg 1/3 krus før den pep og kunngjorde FYLL VANNBEHOLDEREN. Lydig som jeg er fulgte jeg ordren. Jeg hellte og ut den lille kaffen som var i kruset. Erfaringsmessig er den kruttsterk når det ikke har vært nok vann i maskinen. Startet så maskinen på ny i håp om snart endelig å få fyllt kaffekruset. Kaffemaskinen summet og gikk litt før den på ny pep og displayet kunngjorde FYLL PÅ KAFFEBØNNER.
Da ga jeg opp og lusket slukøret ut på terrassen uten kaffe. Jeg er tom for kaffebønner. Ikke kunne jeg reise å kjøpe heller. Veien inn og ut av boligfeltet stenges snart på grunn av Ringeriksmaraton.
Litt senere kom Yngste Sønn. Han spurte om jeg ville ha donut. Det ville jeg jo gjerne, men helst med kaffe. Yngste Sønn opplyste om at det gikk an å bruke ferdig malt kaffe i kaffemaskinen. Han viste meg hvor jeg kunne fylle på det, og jeg hadde en halv pose med filterkaffe. Trakter når jeg skal ha med meg kaffe på Rødt-arrangement.
Kaffemaskinen måtte srlvsagt kjøre ny oppvarming og ny gjennomskylling. Så startet vi den for å gi meg den livgivende kaffen til donutsen. FYLL PÅ KAFFEBØNNER. Vi trykte på knapper og snurret på hjul. Bråstoppet hele maskinen da det virket som om den hadde tenkt å starte med AVKALKING et program som tar en evighet og flere brholdere med vann. Og endelig, endelig fant Yngste Sønn innstillingen for ferdig malt kaffe, og jeg kunne nyte en deilig kopp kaffe sammen med donutsen ute på terrassen.
Må opp på plass 94 på topplista i dag før jeg finner et innlegg å reflektere over. Det er dette innlegget. til Personlig utvikling. Jeg blåser i om den teksten er utarbeidet ved hjelp av kunstig intelugens, min helt ekte normale kjerring-inteligens tilsier at hun tar feil. For mye godt gjør ikke vondt.
Joda. Jeg kan være enig med eksemplene hennes. Foe mye smågodt eller sjokolade gjør en kvalm, og får en alt en peker på og mere til blir gleden ved å få ting borte. Men å stappe i folk kilovis med godteri eller overøse dem med ting har vel egentlig svært lite med godhet å gjøre?
Så jeg mener premissene for tankegangen er feil. For mye materielle goder er ikke bra, men å ut fra det konkludere med at for mye godt gjør vondt, blir feil. Godhet måles ikke i materielle goder.
Et barn, for eksempel, kan ikke få for mye kjærlighet. Jeg vet om foreldre som etter samlivsbrudd hvor x-en har fått ny partner som barnet narurligvis også blir glad i, og som blir glad i barnet, ser på det som vanskelig. Jeg pleier da å si at ingen barn tar skade av at det er flere mennesker som bryr seg om dem.
Og livet kan da ikke ha for mange gode opplevelser eller for mange gode øyeblikk? Det er ikke slik at man tar skade av nok en nydelig solnedgang.
Man skal yte for å nyte. Ja, jeg er ikke uenig i der. Det å sette seg ned i kurvgyngestolen på terrassen etter en lang og strevsom dag gjør godt. Mer godt enn om man har sittet der hele dagen. Likevel mener jeg helt klart ar man kan nyte en koselig kveldsstund på terrassen uten å ha mått gjøre seg fortjent til den i forkant.
Jeg mener at gode stunder og godhet kan vi mennesker aldri få for mye av.
Det er en deilig sensommerdag i dag, og jeg tar kaffekoppen ute på terrassen. Gjøremålene går i litt sakte tempo i dag. Jeg gir meg lov til det uten dårlig samvittighet. Jeg er sliten etter noen tunge uker. Det er på blogg som i resten av de sosiale mediene, livet er ikke alltid så idylisk og sorgløst som vi ønsker å fremstille det.
Det som har hengt over meg og som jeg ikke har delt er at Høvdingen, faren min, ble dårlig i midten av juli. Ikke noe alarmerende diagnose egentlig. Men han var 95 år. Da skal det gjerne litt mer krefter til for å komme seg igjen. Han sovnet stille inn for to uker siden.
I går var det begravelse. Over 100 stykker møtte i kirken, og vi var rundt 50 på minnesamvær etterpå. Det var en verdig og fin seremoni, og en hyggelig minnestund. Jeg snakket med mange jeg ikke har snakket med på mange, mange år. Som venner og naboer av foreldrene mine og slektninger vi har hatt litt liten kontakt med. Ja, og jeg hadde selvsagt alle mine rundt meg. Dagen ble slik vi tror Høvdingen hadde ønsket.
De siste ukene ble ikke helt som tenkt. I stedet for oppussing av hytte ble det hyppige besøk på sykehjemet. For andre sommeren på rad ble tid brukt på å planlegge begravelse og ha jevnlig kontakt med begravelsesbyrå. Det vekket jo noen minner fra i fjor som kanskje ikke hadde vært så fremme i tankene i det siste. I dag er jeg sliten, eller kanskje utlada er mer dekkende.
Høvdingen hadde, i følge hans egne ord, levd et godt og innholdsrikt liv. Han nådde en anseelig alder, og sovnet stille inn, egentlig av alderdom. Han etterlot seg 3 barn, 8 barnebarn, 4 oldebarn – og mange minner og historier vi vil ta med oss videre.
Litt utlada og tankefull i dag. Det tar jeg meg tid til. Sitter i kurvgyngestolen på terrassen og kjenner sola varmer. Tenker på at jeg nå er eldste generasjon i slektstreet. Det er en litt rar tanke. Men samtidig, jeg fyller 60 om noen dager. Det er ikke så rart da at man er blant de eldste. Jeg er ikke gammel av den grunn.
Jeg innrømmer det. Selv om innlegget på plass nummer 100 i dag er ferskt, skrevet i går, så har jeg ikke lest det. Et langt innllegg om progeresiv rock skrevet på engelsk er ikke det det frister å starte dagen med. Er du interessert finner du innlegget her.
Progresiv rock! Hva vet jeg egentlig om det? Det er en bred sjanger som oppsto i Storbritannia og USA på slutten av 1960-tallet. Sjangeren blander rock med elementer fra klassisk musikk, jazz og folkemusikk for å skape lange, komplekse og eksperimentelle låter. leser jeg på nettet. Pink Floid nevnes som et eksempel på band innen denne generen.
Jeg hørte en del på Pink Floid i studietida. En av guttene på hybelhuset var stor fan av bandet. Ok, så har kanskje kjerringa vært litt fan av prog-rock en gang på slutten av 80-tallet.
