I dag var det Gamle Gubben Grå som ble med Charlie Chihuahua og meg på tur, ungene var ikke helt i tur-modus. Vi dro opptil Kleivstua og gikk inn til Sørsetra. Det er en tur på rundt 5 kilometer.
Det var kaldt vintervær, men mildere her i høyden enn nede I bygda. Da vi dro hjemmefra var det minus tretten. Når vi sjekka gradestokken på Sørsetra var det 0 grader.
Vi gikk skogsbilveien begge veier. Ville ikke ødelegge skisporet for de ihuga skientusiastene. Vi trenger liksom ikke sloss om snøen.
Veien går forbi skistadion og lysløyper. Videre forbi tømmermunner og små skogstjern. Relativt flatt terreng og lett å gå. Det var en del folk på tur, men ikke så mange som jeg hadde trodd en annen juledag.
Vel fremme på Sørsetra spanderte Gamle Gubben Grå kaffe og vafler og vi fikk en pust i bakken før vi begynte på de fem kilometerne tilbake til Kleivstua og bilen.
Vi brukte en drøy time hver vei, og det mørket før vi kom oss tilbake til bilen. Jeg kjente det godt I ankelen men synes jeg var sprekere til å gå enn på lenge. Oppholdet på treningsleiren har nok gjort meg godt.
Da vi kom hjem var Datteren godt i gang med middagen. Nå sitter jeg og venter på at pinnekjøttet skal bli ferdig. Godt å komme til ferdig mat.
Brettspill hører julen til, og i går kveld benket jeg Datteren og Eldste Sønn oss rundt sallongbordet til munter kappestrid. Siden vi ikke hadde fått noen nye brettspill til jul fant vi frem et gammelt et. Det var Kongen av Ringerike, utviklet av Jonas Rønning, lokalavisa og noen fra det lokale næringsliv for noen år siden
Vi har ikke spilt dette spillet mye. I følge Eldste Sønn som husker det meste satt vi og spillte det den jula Dagmar kom og alt ble svart. For den som nå sitter som et levende spørsmålstegn kan jeg opplyse om at Dagmar var et ekstremvær som herjet natt til mandag 26. desember 2011. Dagmar feide ned masse skog her på Ringerike, strømmrn ble borte og Drømmehuset ble lagt i mørke.
Altså var det et 10 år gammelt spill vi kastet oss over, og det er lenge siden vi har ledd så godt og mye. I dette spillet er det spørsmål fra lokalmiljøet av typen “Hvor langt er det fra Blåveispiken (lokal statue) til Frihetsgudinnen ” (ikke fullt så lokal statue). Det er mime-oppgaver, og oppgaver som skal utformes i modelleire. Altså et spill for både hjernevinningene og kreativiteten.
Korttidshukommelsen til de unge ble testet når en av de fikk spørsmål om hva trekkspillfabrikken som i tidligere tider lå på Ringerike het. Vi var tidligere på ettermiddagen ute hos Høvdingen og trekkspillfabrikken var et av temaene vi snakket om da. (Samtalene på besøkene hos Høvdingen handler stort sett om ting fra tidligere tider, og kan minne om rene historieforelesingene.) Vel ungdommen kunne oppgi korrekt plassering for trekkspillfabrikken, men hadde ikke festet seg ved navnet.
Leireklumpene som lå i spillet hadde tørket inn i løpet av de ti årene som hadde gått siden sist vi tok lokket av spillesken, så vi bestemte oss for at vi skulle mime også disse oppgavene. Det var under mimeoppgavene, enten de var tiltenkt å bli utformet i leire eller var miming de fleste og beste latterkulene kom.
En ting er at mine forsøk på å mime både ekorn, gjemsel og blåklokke frembrakte rn del latter, men hvordan mimer du egentlig Livbanen eller Hallingby?
Det mimeforsøket som fremkallte de største latterkrampene var Eldste Sønn som forsøkte å fremstille Heiernmølla. Jeg tror den vil gå inn i historien som en slager på liklinje med Storesøster sin miming av “kraftkabel” på en hyttetur tidlig på 2000-tallet. Eldste Sønn måtte mime Heiernmølla i reprise da Gamle Gubben Grå kom tilbake fra toalettet mens Datteren og jeg lå i latterkrampe i hver vår stol mens vi holdt oss på magen for å lindre smertene I lattermusklene i magen.
At Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn ikke ville bære med å spille og satt oppslukt av bok og dataspill hindret dem ikke i å delta med mange gode og noen ikke fult så gode innspill til mimeoppgavene.
Jeg fant det og utrolig urettferdig at jeg dom Rødt politiker var den dom måtte fylle opp igjen kommunekassa av egen lommebok. Det er ikke jeg som stemmer for det ene dyre prosjektet etter det andre. Det er ikke vi som har ansvaret for at lånegjelda til kommunen er større enn driftsbudsjettet. Men selvsagt, som i det virkelige liv er det vi som må rydde opp og ta regninga.
Jeg har verdens snilleste unger. De vet å skjemme bort mammaen sin med julegaver, og i år må jeg ha fått selve ungdomskilden i julegave.
Jeg pakket opp pakke etter pakke fra ungene og Gamle Gubben Grå på julaften. Det var serveringsbestikk fra Georg Jensen, syltetøy fra Askim, og mye annet fint.
Datteren hadde fått med seg at jeg har klaget over at jeg fryser hele tiden. I høst har det vært ekstra ille, tror det kan ha noe med at jeg har gått en del ned i vekt. Vel nok om det. Jeg fikk både pledd med hette og ermer, elektrisk fotvarmer og elektrisk varmedyne av henne pluss varme sokker. Jeg fikk et pledd med hette og ermer av Gamlr Gubben Grå og, så nå har jeg to. Ett grått og ett blått , og jeg behøver ikke å fryse mer i hele vinter.
I natt, etter at jeg hadde lagt meg, kom jeg til å tenke på at det muligens var et tegn på at jeg begynte å bli gammel at jeg fikk fotvarmer, varmedyne og en haug med pledd med hette og ermer. Det holdt meg våken en stund. Tanken på å ha blitt definert som gammel altså. Men så kom jeg til å tenke på gaven fra Yngste Sønn. Den aller siste gaven jeg pakket opp. (Eller strengt tatt pakket jeg den ikke opp, siden Yngste Sønn aldri hadde rukket å pakke den inn).
Jeg hadde tre ønsker på ønskelista mi i år, eller muligens fire. De tre tingene var gris med vinger (siden Mamma alltid sa “Hvis grisen hadde vinger så kunne den fly” hver gang vi ungene ønsket oss eller drømte om noe hun så på som usannsynlig eller uoppnåelig, og jeg så mange griser med vinger hos Martinsen en stund før jul) pledd med hette og ermer og ikke minst en treningsball (dere husker slik jeg brukte på treningsleiren.)
Gris med vinger fikk jeg ikke. Pledd med hette hadde jeg alt fått to av. Og i gaven fra Yngste Sønn lå treningsballen. Den blr pumpet opp og måtte selvsagt prøves.
Klokka var godt over midnatt da jeg begynte å vise mine ferdigheter med treningsballen. Det hadde vært en lang og litt slitsom dag og jeg hadde vel et par, muligens tre glass rødvin innabords. Jeg spratt rundt på ballen mens jeg sang “Gummiball, gumniball, gummi gummi gummiball.”. Det var da datteren sa de ordene som ga meg nattesøvnen tilbake etter å ha ligget å filosofert over om det å motta en elektrisk fotvarmer var et tegn på at en begynte å bli gammel. Hun sa nemlig “Mamma, du ble 15 år yngre etter bare ti minutter på den ballen!” Så nå trenger jeg bare et par, tre timer med den ballen og vips så er jeg som en ungdom igjen.
Da jeg var barn gikk vi alltid skitur til Løvlia 1.juledag. Jeg som aldri har vært opptatt av trening og fysisk aktivitet bestemte meg allerede i ung alder at den tradisjonen behøvde jeg ikke videreføre.
Da jeg traff Gamle Gubben Grå og vi stiftet familie var det et klokt valg. For I den familien hadde de tradisjon for å møtes hos “Tante Astrid” til middag 1.juledag klokka 14. Å tro at jeg skulle få med Gamle Gubben Grå og etterhvert tre unger på en mils skitur, hjem, få på finstasen på hele familien og komme oss til Ullevål Havenisseby en times biltur vekk fra rekkehuset før klokka 14 hørtes litt vel ambisiøst ut. Når du og legger med i beregningen at det er 1.juledag, en dag man kanskje føler ekstra for en litt rolig start på dagen, ja da er det klokeste å bare gi opp det forsøket. Og det føltes helt greit.
Tante Astrid hadde vært 103 år i år hvis hun hadde levd. Julemiddagene i Havenissebyen er for lengst historie. Og i takt med at jeg ble mer voksen vekket ønske om litt bevegelse og frisk luft på juledagene seg.
I dag var det kaldt, klart og strålende sol. Etter rn sen frokost ytret Datteren ønske om en liten tur ut. Lite kunne glede et mammahjerte mer enn det. Guttene og Gsmle Gubben Grå var ikke så lystne på tur då det ble Datteren og jeg som tok med oss Charlie Chihuahua og dro av sted.
Det er ikke så ofte Datteren og jeg er på tur, så jeg ville finne et sted med høy fotofaktor. Det å fått masse flotte bilder med vakkert vintervær er jo kjekt. Valget mitt falt på Grønntjern, dere vet stedet hvor jeg knakk ankelen en vakker vårdag. Et idyllisk skogstjern omgitt av blandingsskog. Jeg tenkte blå himmel, islagt tjern og trær med rimfrost som skinte som tusen diamanter i sollyset.
Det er veldig fint ved Grønntjern. Men det ligger i et stort søkk omgitt av høye grantrær. Altså et sted hvor desembersola ikke når, vi så den kun øverst på trærne på åskantene rundt tjernet. Jeg hadde vel valgt det eneste stedet I mils omkrets uten sol.
Vel, det ble en fin liten runde. Selv om det vintervakre landskapet jeg hadde sett for meg ikke slo helt til. Godt å få rørt litt på seg etter litt vel mye mat og kaker i går. Hyggelig å gå tur sammen med Datteren var det og. Senkede skuldre og julefred
Julefreden har senket seg I Drømmehuset. Gjestene kommer om et par timer. Yngste- og Eldste Sønn er ute å leverer gaver hos Høvdingen. Datteren koser seg med Tre nøtter for Askepott i kjellerstua. Gamle Gubben Grå har stålkontroll på maten. Jeg skal bare feie over gangen med en engangsmopp og rydde vekk litt jakker i entreen så skal jeg på med finstasen. Selvsagt er dagens antrekk i rødt.
Som dere kan lese i innlegget Siste innspurt…har jeg en ide om å forsøke å komme gjennom Lillejulaften ute å bli omskapt til ildsprutende juletressa drage. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å servere Gamle Gubben Grå kaffe på senga, men før jeg rakk det sto han opp helt av seg selv. Vel han fikk kaffe og pepperkaker sammen med morgen-røyken.
Litt over 9 ringte det på døra. Utenfor sto en blid nisse med skjegg og nisselue. Eldste Nevø kom for å plukke opp Yngste Sønn slik at de kunne dra å finne juletrær til hele slekta. De dro avgårde med stor bil og henger. Jeg tror det er 6 eller 7 juletrær de skal hugge. De blir borte en stund.
Det er bra, for hvis jeg får sendt julegavene til deler av slekta med Eldste Nevø når han kommer tilbake sparer jeg meg for en kjøretur eller tre.
Da juletrenissene var dratt av sted pakket jeg raskt inn de siste julegavene jeg skal sende med Eldste Nevø når de er tilbake. Studerte nøye resten av innholdet i julegavelageret og hadde en aldri så liten opptelling. Det stemte. Jeg var så og si i mål. De gavene jeg hadde igjen hadde jeg en plan for.
Mens Gamle Gubben Grå fikk i seg frokost og kom seg ut av pysjen tok jeg en tur med Charlie Chihuahua. Luftetur minsker stress.
Gubben fikk ansvaret for å handle inn maten til julehelga, få opp julelysa i innkjørselen pluss litt annen julepynt ute. Ja, og hugge vekk is i trammen så verken Svgetmor, Svoger eller jeg sklir og knekker lårhalsen. Ja ingen andre heller.
Ringte Datteren for å få henne til å ta kontakt med Yngste Sønn og få levert sine gaver til min side av slekta til Eldste Nevø.
Under den samtalen nærmet temperaturen i denne kjerringkroppen seg i retning drage. For det å ringe eller sende melding til broren sin virket vanskelig. Tror ikke helt hun innså at den telefonsamtalen fort kunne spare meg for tre timers rundtur hvis jeg måtte kjøre henne rundt til slekta så hun fikk levert gavene sine. Hun har jo ikke førerkort.
Så dro jeg til byen for de aller siste julegavene, kjøpe blomster og litt annet man bare må ha som munnbind og antibac.
De julegavene jeg hadde sett meg ut var selvsagt utsolgt, men jeg fikk fiksa noe liknende i en annen butikk. Sikkert like bra gave – og lselvsagt itt dyrere.
Køa hos Mester Grønn var nesten lengre enn køa på polet, og den var lang! Jeg droppa begge de to butikkene til fordel for en kopp kaffe-latte mens jeg studerte lista mi. Jeg hadde fått kjøpt alt unntatt gjestedyne og blomster. Dynene på Kid og Princes her på senteret var dyrere enn de jeg så på Spar Kjøp i forrige uke. Men gad jeg kjøre tilbake dit? Glemte det da jeg var i nabobutikken i sted.
Jeg bestemte meg for å kjøpe dyne her. Spare gavekortet på blomster til romjula eller januar, og heller svinge innom Helges Hageland på vei hjem for litt blomster til jul. Fremdeles puster jeg med magen mens jeg lurer på hvor det har blitt av to venninnegaver jeg vet jeg har kjøpt men som jeg ikke så da jeg rota rundt i julegavelageret innerst i klesskapet.
Ser dere. Ennå har ikke stresset tatt meg. Jeg er flink!
Det lysner snart av dag. Arbeidslista over dagens gjøremål er skrevet og oppgavene fordelt på husstandens medlemmer. Hvis alle bidrar og gjør det jeg forventer kan vi bli ferdige i god tid før grevinnen og hovmesteren entrer skjermen. Jeg var litt ildsprutende, stressa, jule-furie i går kveld. Skal prøve å skjerpe meg i dag. Jul skal være kos, ikke stress.
Har forsøkt å analysere for meg selv hvorfor jeg blir så stressa før jul. Hvorfor jeg skal ha Drømmehuset så til de grader shina. Hvorfor jeg aldri klarer å tenke at “Det er bra nok.” Vi har ikke de store juleselskapene. Hvem har det i disse dager? Men vi har aldri det. Ungene kommer hjem, men de kommer alene. Ingen svigerdøtre eller svigersønner jeg skal imponere. Ingen fremmede som skal ha gjesterom og vandre rundt i hele huset. Og ungene kommer garantert ikke for å sjekke om jeg har vaska. De kommer for at vi skal ha det koselig. Min julestressa ildsprutende furie tendens er vel hovedgrunnen til at Eldste Sønn ikke dukker opp før på julaften i år. Han vil unngå den ildsprutende delen av juleforberedelsene.
Jeg vil og unngå den ildsprutende delen. Den ødelegger julestemningen, og er veldig energitappende. Men i morgen kommer Svigermor og Svoger og skal feire julaften sammen med oss. Bare jeg tenker på det, kommer julestresset krypende oppover ryggraden. For samme hvor hardt jeg prøver, samme hvor fint og flott vi har det, er det aldri bra nok.
Er det virkelig sånn, eller er det kanskje noe jeg innbiller meg?
Det har vært nok av syrlige kommentarer fra Svigermor opp gjennom årene. Kommentarer som fester seg og virkelig gnager. Men de kan komme om alt fra hvordan huset er pynta, til maten som ikke er helt som hun forventer til klærne vi har på eller valg av yrkesvei. Jeg har jo i grunn forsonet meg med at Svigermor ikke er fornøyd hvis hun ikke kan være misfornøyd.
Jeg kan ikke endre Svigermor. Jeg kan bare endre meg selv. Jeg vet at Svigermor setter utrolig pris på å bli bedt hit og å være sammen med oss på julaften. Så da burde vel min oppgave være å gjøre mitt til at kvelden blir så hyggelig som mulig? Det gjør jeg ikke med stramme skuldre som bare venter på den syrlige kommentaren. For når skuldrene er stramme og jeg er i alarmberedskap, ja da reagerer jeg kanskje mer på den syrlige kommentaren enn jeg behøvde. Hvis jeg er segneferdig av trøtthet fordi jeg har pusset sølv og vasket under kjellertrappa hele natta ja da skal det ikke så mye til før det er jeg som ødelegger stemningen rundt julemiddagsbordet – selv om det var svigermor som kom med en ubetenksom kommentar.
Jeg krøller sammen arbeidslistene. Jeg vet at flere familiemedlemmer enn Eldste Sønn ser på Lillejulaften som en av de verste dagene i året, nettopp fordi jeg er så stressa og synes det er tusen ting som må gjøres. Det er en juletradisjon som kan brytes. Og hvis den skal brytes, er det jeg som må bryte den.
Jeg fikk ikke gjort alt jeg skulle i desember. Jeg fikk ny jobb!!! Det tok mye energi, men var vel den fineste julegaven jeg kunne få. Det er utrolig godt å ha en jobb og gå til igjen, som jeg klarer og som jeg trives i. Selv om det har vært litt slitsomt å sette seg inn i alt det nye disse første ukene.
En gang fikk jeg et råd av Verdens Beste Kollega, som for lengst har blitt pensjonist at jeg skulle spraye kingelvevet med gullspray og sette ei skål med grønnsåpe under sofaen for å liksom skape illusjonen av et rent julehjem. Jeg tror det er lite kingelvev å spraye med gullspray, men det kan hende jeg dytter ei skål med grønnsåpe på strategiske steder. Duftlys er og en kjekk oppfinnelse.
Nå skal jeg fylle et stort julekrus med kaffe og servere Gamle Gubben Grå kaffe og pepperkake på senga. Så skal jeg forsøke å skape en stressfri Lillejulaften, hel uten raserianfall og andre stressreaksjoner. Følger dere med på bloggen her skal jeg gi en oppdatering på slutten av dagen om hvordan det forsøket har gått.
Denne dagen forsvant i likhet med svært mange dager i Desember alt for raskt. Selv om det nå i skrivende stund bare er 42 timer til jula ringes inn nekter jeg å begynne å stresse.
Eller det er vel ikke helt sant. For jeg var stressa i kveld. Stressa og sliten og med lavt blodsukker. Ingen god kombinasjon, og Gamle Gubben Grå fikk så øra flagra og hatten passet. Sliten, stressa og sulten kjerring er en dårlig kombinasjon.
Jeg har vært på jobb I dag. Litt slitsomt. Vi har flyttet i i nye lokaler med de utfordringer det gir. Vel, innen den første timen var det meste på plass og de fleste pc,ne oppe å gå. Min og, merkelig nok. Merkelig fordi jeg koblet opp det meste selv.
Skal ikke si at arbeidsdagen var direkte slitsom, men det er hele tiden nye oppgaver å lære og så ta hånd om. Og det krever litt energi frem til arbeidsoppgaven blir rutine. I dag skulle jeg ringe de som etter planen hadde siste dag i isolasjon, sjekke hvordan det sto til og avgjøre om de kunne komme ut av isolasjon i morgen. Samtaler med mennesker som har sittet i isolasjon er samtaler med mennesker som akkurat har gått gjennom noe de vil huske resten av livet. De fleste har hatt et lett forløp, men mange har vært syke i varierende grad, og mange sitter med spørsmål en skal svare ut etter beste evne. Arbeidsoppgaver jeg trives med, som utfordrer meg på en god måte, men som og krevet at jeg er 100 prosent til stede og lydhør også for det som ikke blir sagt.
Ved lunsj tid dukket lokalavisa opp. Jeg syns det er bilde av meg I den avisa ofte nok som det er så jeg forsøkte å gjemme meg unna så godt jeg klarte uten at det hjalp stort.
Etter jobben dro jeg rett hjem. I kveld skulle jeg få unna så mye!
Kom hjem til tomt hus. Så bra! Da skal jeg virkelig svinge meg!
Hadde knapt kommet inn døra før Yngste Sønn ringte. Kunne jeg hente han på Tyristrand? Klart det! Hva gjør man ikke for sine barn?
Nærmere en time senerrvar jeg hjemme igjen for andre gang. Da ringte Datteren. Og det går forh e time når Datteren ringer og er i skravlehumør. Jeg har vokst opp en tid da telefoner satt fast i veggen, og et aldri blitt flink til å multitaske mens jeg prater i telefo. Så da ble det ikke gjort noe den timen heller.
Så var det Charlie som krevde min oppmerksomhet. Han ville ut på tur. Selvsagt var også det min oppgave i dag. Jeg skulle lufte Charlie mens Gsmle Gubben Grå laget middag.
Det med middagslaging burde være en overkommelig oppgave. Jeg hadde observert tre stk. Fjordland på kjøkkenbenken. Likevel drøyde det med middagen. Gubben har noen ganger helt andre prioriteringer enn meg. Vel vaskefilla for rundt mens kjerringa brølte som en sulten tiger helt til maten kom på bordet.
Og når maten var fortært og kjerringa ble mett forsvant liksom siste rest av energi. Klokka hadde passert 20. Det har vært en lang dag. Jeg våkna en god stund før klokka fem. Så jeg krølle meg sammen under pleddet på sofaen og sovna.
Det er fremdeles 41 timer igjen til jula ringes inn, 39 timer til Svigermor kommer og det meste bør være fiksa og ferdig. Jeg kommer nok i havn i år og.
Har dere sett noe så fantastisk?? Jeg har mottatt en Gryxen!!!
Gryxen er for de som ikke vet det en hederspris for oss ordentlig bloggere som mest kan sammenlignes med en Oscar for filmbransjen. Vixen, som noen kanskje har hørt om går jo nå til alle typer kjendiser som viser trynet sitt i diverse sosiale medier, men Gryxen er så vidt jeg har klart å forstå forbeholdt oss bloggere.
Gryxen blir delt ut av Gry Henriksen, bloggeren bak drn verdenskjente bloggen Gryende. Hun er enerådende jury og dommer og en frittalende blogger etter denne kjerringa smak.
Å motta en Gryxen er en stor ære. En slik pris henger høyt. Jeg takker ydmykt.
Klikk dere gjerne inn hos Gryende og les begrunnelsen for hvorfor jeg mottar en slik pris. Jeg føler meg virkelig beæret. Tusen, tusen takk Gry!
Det er ikke ofte jeg sitter og studerer undertøysreklame. Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å skumme gjennom teksten på denne. Muligens at det var bilde av en sånn truse som ble med hjem fra Kiwi for et par, tre uker siden. Man kan godt kalle det min siste investering i undertøy. Kanskje og det faktum at jeg ikke var helt fornøyd med den investeringen var en grunn til at blikket sløvt feiet gjennom teksten før jeg bladde videre.
Et ord festet seg og kjerringtankene begynte å surre oppe i hodet til denne kjerringa. Sto det ikke at disse trusene var resirkulerte? Resirkulerte truser… Jeg får noen bilder i hodet. Jeg er veldig glad i gjenbruk, men kanskje ikke av truser…..
Jeg blir beroliget når jeg leser at trusa ikke er laget av resirkulerte truser, men derimot av resirkulerte plastflasker og fiskegarn. Eller, bare en liten stund før tankene til denne kjerringa snurrer videre.
Hvis denne trusa er laget av resirkulerte plastflasker, da er det vel ei “plast-truse”? Det første som da faller ned i hjernevinningene mine er sånne plasttruser man tok over bleiene på babyene da jeg var barn, altså på 1970-tallet. Var det ikke bleiesnipp det het? Jeg begynner å bli voksen, men jeg føler jeg ikke er tilbake på bleiestadiet riktig ennå.
Når jeg tenker nærmere etter gremmes jeg over at jeg virkelig begynner å bli gammel. Jeg mener, når ordet “plast-truse” gir meg assosiasjoner til bleiebukser og ikke SM og litt spennende sex, ja da er man vel godt over middagshøyden?
Men ærlig talt. Hvem har lyst på ei truse laget av tomme colaflasker? Jada, jeg har hørt om “Det grønne skifte”, bærekraft og alt det der. Så mye cola som jeg har drukket i mitt liv er jeg selvsagt glad for at tomgodset blir brukt til noe fornuftig. Men truser?
Hvis vi tenker godt etter. Hva er alternative trusematerialer til de resirkulerte colaflaskene? Jo mer jeg begynner å tenke på undertøy jo yngre blir jeg, for mitt yndlings-truse-materiale er selvsagt silke. Silke lages av kokongene til silkelarver. En silkelarve-kokong kan inneholde opp til 4.000 meter silketråd. Tråden midt i kokongen brukes til den fineste silken, men det meste av kokongen brukes til silke av forskjellig type, eller lignende produkt som fløyel. Jeg sier ikke nei til fløyelstruser heller jeg, selv om det ikke er like eksklusivt.
Men så var det dette med bærekraft da. Jeg må lese meg litt opp. Det er ikke alltid det er logisk for meg hva som betegnes som bærekraftig og miljøvennlig. I en artikkel i Stor Norske Leksikon skrevet av Ingun Grimstad Klepp, Professor i klær og bærekraft ved Oslo Met leser jeg:
Silke har på grunn av sine høye råvarepris og begrensede produksjon i liten grad blitt tatt i bruk i fast fashion. Selv om prisene på klær i silke har falt, på samme måte som prisen på andre klær, har likevel silke opprettholdt noe av luksuspreget. Både den høye prisen og den sterke fiberen har bidratt til at produktene lever og brukes lenge. Dermed er miljøbelastningene lavere enn for klær av kortere levetid. Det er som ved all produksjon ulike utfordringer. Bruken av tungmetaller og andre farlige kjemikalier har vært et problem med fortynget silke, og dyrevelferd er et spørsmål i forbindelse med avlivingen av silkeormene.
Fortynget silke og tungmetaller hører ikke helt bra ut. Fortynget silke er silke som er behandlet for å bli tyngre og få bedre draperingsevne. Jeg er ikke noen ekspert, men jeg tror det brukes lite fortynget silke i akkurat undertøy. Det er vel ikke draperingsevnen som er det viktigste akkurat med undertøy.
Dyrevelferd er jeg litt mer opptatt av, men her snakker vi om larver. Larvene drepes med varmt vann eller damp. Larver er også liv, men jeg har hørt at vi må begynne å spise mer insekter i fremtiden. Tror det har noe med det grønne skifte og kupromp å gjøre. Yngste Sønn spiste larvesuppe sist ham var i Korea. Smakte visst helt greit. Jeg konkluderer med at jeg aksepterer kokte, eller dampede larver for å gå silketruser. Jeg regner med at de har lengre levetid og bedre kvalitet enn plastflaske-trusene.
Jeg lyver hvis jeg hevder at truseskuffen min strutter over av silke-undertøy. De fleste trusene er nok av bomull.
Bomull er slik jeg ser det en fornybar ressurs. Det er jo en plante som vokser og gror på bommulsmarkene. Landbruk. Naturprodukt. Det må da være grønt og skjønt. (I den grad ei bomullstruse kan være direkte skjønn). Men for å bære på den sikre siden leser jeg meg opp også der. Hva som er bærekraftig og miljøvennlig skifter fort i våre dager.
Det var det jammen godt jeg gjorde! Hør bare:
Bomullsplantene blir dyrket på rundt 5 % av jordbruksarealene i verden og ca. 25 % av insekticidene (sprøytemidler mot insektangrep) og ca. 11 % av herbicidene (sprøytemidler mot plantesykdommer) brukes på bomull. I tillegg brukes det mye kunstgjødsel og vann. Dette gjør bomull til en av de verste vekstene i landbruket på verdensbasis, når man ser på miljøkonsekvenser av produksjonen.
Heretter blir det nok bare silketruser på meg, for bomullsproduksjon er fy-fy. En av de verste vekstene i landbruket høres ikke bra ut. Om landbruk og bommulsproduksjon er værre enn plastindustrien som produserer plastflasker er jeg mer usikker på.
Det finnes selvsagt også undertøy av ull, men jeg føler at ullundertøy liksom er en helt annen greie. Og etter at MDG og de mest fanatiske miljøforkjemperne har kåret kua til noe av det mest forurensende i verden så tør jeg ikke google sau og miljø. Nei har du ikke råd til silke bør du nok gå for resirkulerte plastflasker.
Bare en liten ting til slutt. Når den resirkulerte plastflaske-trusa skal resirkuleres eller kastes. Hva da? Det er vel fremdeles plastsøppel? Ull, bomull og silke er naturprodukter og då vidt jeg kan forstå nedbrytbart.
