Hvis det er noen som ikke har fått det med seg, så har Kokkejævel blitt snus-fri. Det skjedde for 14 dager siden, og han har vel nevnt det i samtlige 30 innlegg siden den gangen. Eller, forresten er han ikke snus-fri. Han har bare sluttet med snus med nikotin. Han langer fremdeles innpå med nikotinfri snus som han av alle ting heller masse chilipulver over. Jeg har vært snus-fri i 54 år. Men jeg tror det er første gangen jeg nevner det på blogg.
Ellers har Kokkejævel felt et tre. ei tynn og hengslete bjørk. Jeg har og hugget noen trær i mitt liv. Ikke så mange og ikke så store. Skal ikke skryte på meg noen tømmerhugger karriere.
Katta til Kokkejævel er blitt rusa på Syrin????? Googling viser at det går an. Aldri hørt om.
Så poster Kokkejævel et bilde av Kjærest og kommer med en “morsomhet” om kløft… Hvorfor leser rundt 30.000 mennesker dette mølet hver dag?
Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen. Og selvsagt er det et reklameinnlegg med alt hun har bestilt fra Nelly denne uka. Jeg har ikke bestilt noe fra Nelly. Er usikker på hvor mye de har i min størrelse. Men jeg var innom Wilhelmine i Vikersund i går og rasket med meg noe fra reste-stativet. De har fremdeles klær for folk som ikke er pygmeer.
Ja, jeg tok til tårene i dag. Lot de bare renne i utmattelse, frustrasjon og avmakt. Da jeg kom hjem ble jeg liggende apatisk på sofaen og stirre tomt ut i lufta. For sliten til å snakke. For sliten til å sove.
Yngste Sønn så lenge på meg. ” Er du sliten?” Jeg bekreftet det. Han setter seg ned i lenestolen. “Vil du snakke om det?” Jeg rister på hodet. Lukker øynene. Han sitter der en stund å ser på meg, så går han ut å klipper plenen uoppfordret. Det ligger mye kjærlighet i en nyklippet plen.
Store jenter gråter ikke! Og jeg er stor, både i antall år og kilo. Tårer er tegn på svakhet, og svak er det siste jeg ønsker å fremstå som. Likevel kom tårene og jeg klarte ikke å stoppe dem.
Märta Tikkanen skal ha sagt:
Sterke mennesker bøyes ikke, de brytes til de brister.
Og det var det som skjedde i dag. Jeg klarte ikke stå støtt og steilt lenger. Klarte ikke forbli stødig mens de med makt brukte kreftene sine på meg. Så jeg knakk, ble splintret opp i biter. Gikk nesten i oppløsning. Ikke det at noen brød seg. Eller antakelig var det noen som jublet et sted i bakgrunnen. Fornøyd med egen innsats.
Jeg tørket tårene. Vasket ansiktet. Tok på maska. Gjenvant fatningen. Men det var bare utenpå. Et tynt skall av den siste rest av verdighet omkranset et svart hull av bunnløs fortvilelse.
Det har gått dager. Skallet, rustningen er på plass. Men hvordan er det inne bak skallet, bak rustningens kalde stål? Jeg skal fortelle deg at inni rustningen bak det tøffe, harde skallet er det et menneske. Et menneske som har det vondt.
Veien videre frister ikke. Jeg står på kanten av hva jeg kan klare. Havet blinker så forlokkende der fremme. Men mennesker med rustning bør ikke ta steget utenfor kanten. Vi som ikke lar oss føre med strømmen vil raskt synke ned i det kalde, mørke dypet. Det er ikke gull alt som glitrer.
Den som gir opp har tapt! Alt i meg stritter i mot å gi opp. Det er ikke i min natur. Men er jeg ikke dømt til å tape, uansett? Vil ikke de som har bestemt seg for å knekke meg bare fortsette til de har nådd sitt mål?
Nei, de skal ikke få knekke meg! Den gleden vil jeg ikke gi dem. Så jeg står stødig på kanten og mønstrer havet. Det er vakkert. Det lokker. Det er bare å ta et lite skritt… Så er jeg der. Der de vil ha meg.
Men jeg har ingen planer om å forsvinne i dypet. Så jeg blir stående der på kanten mens jeg langsomt vurderer hvilken vei jeg skal gå nå.
Kokkejævel har et slikt innlegg i dag. 5 ting han ikke kan klare seg uten på kjøkkenet. Så jeg teker meg litt om Er det lov å si radio, gode råvarer, Gamle Gubben Grå, komfyr og oppvaskkum?
Bildet er fra da vi feiret mangfoldet og folk danset og folk danset kurdisk folkedans på torget. Jeg danset ikke da. Men i dag da regnet endelig kom, danset jeg på terrassen. Lufta hadde ligget og dirret hele dage. Det var varmt på jobb, varmt ute, varmt over alt. Varm, tung luft. Da tordenbrakene hørtes i det fjerne ventet jeg med lengsel på at regndråpene skulle komme. Og da de endelig falt lett mot terrassegulvet danset jeg barbeint i sommerkjolen ute i regnet. Jeg satte meg i kurvgyngestolen der på terrassen. La hodet bakover og kjente regndråpene mot ansiktet. Gamle Gubben Grå sto i døråpningen, under tak og stirret på meg. Nå var jeg nok atter det merkelige vesenet han en gang forelsket seg i. Jenta som var ulik alle andre han hadde møtt. I natt skal soveromsvinduet på vid vegg, og den klare nattelufta fylle soverommet. Jeg gleder meg.
Vet dere hva jeg har brukt deler av kvelden på i går? Jo en omvisning på kommunens krematorium. Vi startet der en kiste ville blitt løftet inn i bygningen, fulgte kistens ferd via kjølerom til sermonirom og videre ned til nytt kjølerom og krematorieovnen. En tom kiste ledsaget oss for lettere å illustrere. Omvisningen ble avsluttet med et lite foredrag om ulike organiseringsformer av krematoriedrift ,og økonomiske aspekter rundt driften av krematorier. Høres ikke det ut som en spennende aften?
Hvem jeg tilbragte kvelden sammen med? Jo seks staute herrer. Representanter for forskjellige politiske partier. Sammen med oss var også Kirkevergen, ei som arbeider ved krematoriet i Vestfold pluss norges fremste ekspert på krematoriedrift.
Memento mori. Denne påminnelsen om at vi alle skal dø synes jeg er en passende tittel for dette innlegget. For kanskje har ikke vi syv og partiene vi representerer vært flinke nok til å huske på at vi alle skal dø. Kanskje har vi sett på oss selv som udødelige, høyt hevet over døden og folket. Finnes det noen annen grunn for at vi har nedprioritert nødvendig oppgradering og vedlikehold av kommunens krematorium?
I november 2018 hadde vi en sak til behandling i kommunestyret. Prinsippsak om hvor vidt vi skulle starte en utredning om bygging av nytt krematorium eller om vi skulle slutte å kremere våre egne døde, og heller kjøpe de tjenestene fra andre. Krematoriet slik det var da hadde behov for betydelig oppgradering og vedlikehold. I tillegg var det noe med HMS… Flertallskammeratene, Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og KrF besluttet den gang å sende saken tilbake til Rådmannen. De ville ha en nærmere utredning om det ikke gikk å fikse litt på det gamle. Vi stemte i mot, men vi var for få.
Rådmann har ikke fulgt oppfordringen og laget noen ny sak. 2018 har blitt 2019 og 2020, og plutselig sa den gamle krematorieovnen takk for seg. Deler til 25 år gamle krematorieovner er visst ikke lagervare, så uavhengig av politiske vedtak eller politisk sendrektighet så måtte vi plutselig begynne å betale andre for kommunens kremasjoner.
Nå var altså en del av oss politikerne innbudt til ved selvsyn å se ovnen som ikke virker, vannlekkasjer, settingskader, HMS utfordringer og oppgraderingsbehov. For på neste kommunestyremøte skal vi beslutte hvorvidt vi skal bevilge den rundt regna halve millionen som skal til for å reparere ovnen så den kan holde 3 – 5 år til. Forhåpentligvis får vi også et vedtak som sier noe om planene for veien videre. Hvor sender vi våre døde i 2027?
Det finnes ildsjeler som brenner for krematorier og er opptatt av verdighet så vel som HMS og økonomi. Jeg ble litt klokere i går. Det er ikke alle momentene rundt krematoriedrift jeg har reflektert like mye over.
Kokkejævel har spørsmålsrunde på bloggen sin. Han stiller spørsmålene og ønsker at leserne skal svare. Egentlig en relativt genial ide. De gir selvsagtklikk. Og ikke minst kommentarer. Jeg kommenterer ikke inne hos kokken. Vet jo at leserne mine heller vil lese om meg her på min blogg enn inne på Kokkejævel sitt kommentarfelt. Så her er Kokkejævel sine spørsmål og mine svar.
Står du når du tisser? Nei. Enhver kjerring med respekt for seg selv sitter og tisser.
Hvor gammel er du? 53 år, 9 måneder og 21 dager
Nei, helt seriøst, vær ærlig! Jeg er alltid helt ærlig.
Har badevekten din huggskader etter øks? Nei, men den nekter å gi meg svaret på hvor mye jeg veier.
Er du et kattemenneske eller et hundemenneske? Hvorfor må man velge? Er vel mer kattemenneske, men har 2 hunder og ingen katt.
Har du prøvd noen av mine oppskrifter? Ja, opp til flere. Og det meste var veldig godt!
Syns du jeg er kjekk? Sorry, nei. Men du har helt sikkert dine gode sider. Du vet utseende er ikke alt….
Hæ, kaller du meg feit? Jeg sa ikke at du var feit. Men siden du selv nevner det…
Har du en utdannelse? Har både utdannelse og dannelse
Er du gift? Ja, jeg er gift med Gamle Gubben Grå. Vi kunne feire sølvbryllup i fjor.
Hvorfor ble du skilt? Jeg er ikke skilt. Gubben har merkelig nok klart å holde ut med meg i snart 26 år.
Kunne du vært sammen med en av samme kjønn? Sikkert, hvis jeg hadde blitt forelska i noen av samme kjønn.
Hvor mye tjener du i året? Alt for lite.
Hva mener du med “alt for lite”? Langt under det jeg er verdt!
Hva er pinkoden på bankkortet ditt? Regner med du vil ha nummeret på Visa-kortet også?
Hva skjer 27. mars 2021? Vi kan feire 120 års dagen til Carl Banks. Det er 80 år side angrepet på Pearl Harbor. Det vil sikkert bli markert
Sånn, nå har jeg svart pliktoppfyllende på Kokkejævels spørsmål. Så her kommer mine spørsmål til Kokkejævel og alle dere andre.
Til tross for at jeg satt og leste i denne boka før jeg la meg i går, så var jeg akkurat den samme kjerringa da jeg slo opp gluggene i dag morges. Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen derimot, var en helt ny mann. Han våknet opp og var smertefri. Hadde jeg våknet opp en morgen og vært smertefri hadde jeg blitt alvorlig bekymra. Da hadde jeg vært sikkert på at jeg var dau.
Etter de tre første avsnittene er Kokkejævel ferdig m daglige oppdateringen på hvordan det går med hans venstre skulder, går han over til å skrive om nikotinabstinensen sin. En liten setning spanderer han og på Kjærest og hennes bekkenløsning, men det går jo sikkert over etter fødselen til høsten en gang, ikke stort å bry seg om sammenlignet med hans plager og ubehag.
Så hopper han rått og brutalt til Sortland hvor noen har limt fast ei måke til broleggingen og latt den bli pint langsomt til den døde. Kokkejævel vet ikke helt hva man burde gjøre med folk som gjør slike ting. Kastrering uten bedøvelse ser han på som et alternativ. Jeg tenker litt mer på lim og offentlig gapestokk. …
Dette er lykke for meg. Sånn ordentlig Janne Nordvang øyeblikk, verdt å ta med seg. Lat søndag. Rykende fersk gjærbakst som jeg selv har bakt. Tykke deilige papiraviser. Den deilige gamle kurvstolen på trammen. Sol fra klar blå junihimmel. Kan livet egentlig være bedre?
Sitter på trammen en søndag formiddag og koser meg med lørdagens Aftenpost. God, tykk papiravis. Søndagen på sitt beste.
Leser til min overraskelse at min gode, gamle venn Ludvig er i hardt vær. Han var visst ikke den mannen jeg trodde. Jeg blir trist. Oppriktig trist. For jeg og Ludvig har hatt et langt forhold. Ja, vårt første ordentlige møte ligger så langt tilbake som i 1983. Hva er det jeg ikke har sett?
Mannen jeg snakker om er Ludvig Holberg. En satiriker av rang, og en stor forfatter som skrev tekster som fremdeles har aktualitet godt over 200 år etter hans død. Nå ønsker enkelte krefter å rive ned statuen av han som står foran Nationaltheatret. Hvorfor? Jo, da de 15.000 var å demonstrerte i Spikersuppa forrige helg var det en av demonstrantene som fikk øye på statuen av Ludvig Holberg og kom til å tenke på en anekdote en norsklærer hadde fortalt en gang. Ludvig Holberg var slavehandler.
Jeg trodde jeg kunne min Holberg. Han interesserte meg, fascinert meg og ble viktig for meg på 1980 tallet da jeg gikk på Gymnaset. Det var blandt annet Holberg og Holbergs diktning jeg ble eksaminert om da jeg var oppe til Norsk muntlig ved utgangen av tredje-gym. (Hvor fornøyd jeg var med utspørringene i Gammel-norsk ved den samme eksamen er en annen sak.) Men her jeg sitter på trammen en stille søndag kan jeg ikke erindre at han var slavehandler.
Jeg googler litt. Og jo, ganske riktig. Holberg plasserte i 1730 600 riksdaler i det vestindiske Compagniet som blant annet drev med slavehandel. 600 riksdaler var en stor sum på den tiden. Året etter angret han seg, og trakk ut investeringen ut. Ikke nødvendigvis fordi han mente at det var noe galt med slavehandel, men fordi han trodde det var mer lønnsomt å i investere i eiendom.
Og det ligner mer den Holberg jeg husker. Han var ikke så veldig god med økonomi og penger. Men er en feilinvestering i 1730 god nok grunn til å rive en av våre fremste dramatikere og forfattere ned fra sokkelen nesten 300 år senere? Jeg mener nei! Det er ikke på grunn av en investering på 600 riksdaler en 12 måneders tid at han ble plassert på sokkelen.
Jeg tror det passer her og avslutte med et Holberg sitat, tilegnet de som vil rive han ned fra sokkelen.
Du sier så sant at jeg har en liten spinkel hjerne.
