Hva skal til for å kunne skinne helt der oppe på bloggtoppen? Hva må jeg en kjerring-blogger helt nede på en 25. plass skrive om for å danke ut alle toppbloggerne, få 70.000 klikk og skinne helt der oppe? Ja for hvis jeg bare hadde knekt koden, funnet knepet, så kunne jeg kuttet ut den hvite pysjen og i stedet dratt til Oslo og opptrådt på TV. Det hadde vært kult!
Jeg kunne selvsagt påstå at jeg fikk okkulte beskjeder fra de døde. Men jeg tror egentlig det bare ville få meg til å fremstå som merkelig, halvsprø, rar. Nei, jeg tror ikke det ville gi 70.000 klikk. Og dessuten har jeg ingen trang til å fremstå som merkeligere enn jeg er.
Jeg kunne kommet med noen skikkelig saftige avsløringer om Datter, Gamle Gubben Grå eller en av sønnene. Men familien min er viktigere enn bloggtoppen. Jeg ville aldri, aldri ha utlevert dem.
Jeg tror at hardt arbeid, gode innlegg og en sikker penn til slutt vil føre meg til toppen en vakker dag. Jeg må bare treffe maks med innlegg en dag. Den dagen tror jeg kommer til å komme hvis jeg bare holder på lenge nok og standhaftig holder på konseptet mitt.
Men hva når jeg har nådd toppen? Hva skal jeg da finne på for å forbli på toppen dag etter dag, uke etter uke kanskje i årevis? Hvor desperat vil jeg bli hvis det gikk et par dager og jeg ikke var stjerna som skinte helt på toppen? Ville en 3. plass føles som et nederlag? Hva med en 5. plass eller skrekk og gru en 25. plass?
Vet dere, jeg ville synes det var utrolig gøy hvis jeg en gang opplevde å komme helt på topp. Men jeg vil komme på toppen ved å skrive godt. Skrive innlegg jeg kan være stolt av og som ikke gir meg eller mine nærmeste en flau smak i munnen. Og som hellet ikke vil gi meg eller mine en flau smak i munnen om teksten hentes frem om 10 eller 30 år.
Og selvsagt hadde det vært gøy å gitt ut bok eller vært på TV. Men jeg vet ikke om det hadde vært så viktig å ligge på topp hele tiden. Liksom vaka rundt blant de 5 eller 10 beste hadde liksom vært mer enn greit nok.
Det er det alle sier, jeg har ikke nok vinnerinstinkt til å nå toppen. Er ikke villig til å ofre det som må ofres for å komme opp og frem her i livet. Vel, de har helt rett. Jeg er ikke en vinnertype. Det er så mye som betyr mer for meg enn alltid å være størst, best og gjevest. Det er ikke håp for meg.
Kokkejævel er tilbake på toppen med over 70.000 sidevisninger, imponerende! Spesielt siden han ikke har delt en eneste rabattkode, det er jo det som som regel fører til slike gigantiske sidevisninger.
Kokkejævels siste innlegg er en oppfølger til de to foregående. Jeg har selvsagt ikke kommentert de da han ikke har ligget på toppen av bloggtopplista på noen dager. I går var det Isabell Raad som var bakgrunnen for mine kjerringtanker, så nå blir ikke kommentarer som nevner bloggen min godkjent i det kommentarfeltet heller (sukk)
Så hva er det Kokkejævel skriver om som skaper slike lesertall? Og som får han til å takke for kritikk? (Det er jo og litt nytt fra den kanten.)
Jo, han forteller at Datter ønsker å bo mer hos moren sin enn hos han, og at dette gjør han fryktelig trist. Men han var likevel tydelig på at han klarte å forstå at Datters ønske. Kritikken som har ført til det høye antallet sidevisninger går på om han utleverer Datter, og gir henne dårlig samvittighet.
Gamle Gubben Grå og jeg har holdt sammen. Barna våre har sluppet å bo halve tiden i to hjem, eller velge eller bli valgt for hvor de vil bo. Mine foreldre levde og sammen til døden skilte de ad, så barn og samlivsbrudd har jeg ingen personlig erfaring med.
Om Kokkejævel har gått over streken? Jeg vet ikke. For hvorvidt dette innlegget utleverer Datter eller ikke, e det bare Datter som kan uttale seg om. Jeg har ingen planer om å gjøre en ukjent 12 åring til debattema i min blogg.
Tre innlegg på rad om temaet kan kanskje bli litt i meste laget for de involverte parter? Jeg forstår Kokkejævels behov for å rettferdiggjøre seg. Ordbruken i kommentarfeltet har fra mange vært ganske nådeløs. Men noen ganger bør man heve seg over kritikken og holde kjeft. For når man holder liv i debatten forlenger man tiden de man er glade i er gjenstand for debatt. Man skal jo ikke se bort fra at en 12 åring og vennene hennes også leser blogg og kommentarfelt.
Kokkejævel kaller innlegget sitt “Takk for saklig kritikk”. Hvorvidt han tar til seg kritikk som ikke støtter hans syn, eller om den blir sett på som usaklig bedrevitende og moralsk opphøyd kritikk vet jeg ikke. Men jeg forstår at dette er et sårt tema for han. Han er så utrolig glad i datteren sin. Det er tydelig at både det at hun skal bo mer hos oren sin og all kritikken går inn å han.
For første gang på lenge synes jeg jeg ser et sårbart menneske i blogginnleggene til kokkejævel. Og jeg sitter her og synes synd på Kokken. Det er sårt når barna velger en av foreldrene foran den andre. Man kan forstå det, forstå barna til fulle. Godta det, men de såre følelsene er like vonde for det. Han skrev om det i et blogginnlegg. Han løp ikke til advokat eller laget en langvarig krangel rundt temaet, hvis hans framstilling er riktig. Han gjorde det han mente var best for Datter, men det gjør likevel vondt – for han. Jeg ser ikke helt at det kan skade en 12 åring å forstå at pappa savner henne, er glad i henne og gjerne skulle ha henne der mer. Så lenge han signaliserer at det er helt greit at hun nå bor mer hos moren. Et barn tar ikke skade av å føle seg elsket.
Et lite råd til slutt, Kokkejævel. La dette innlegget du skrev nå bli det siste du skriver om temaet på en stund.
Isabell Raad har overtatt tronen i dag. Jeg har krabbet meg opp på en 21.plass. Det går fremover her i livet.
Isabell bruker sin forbrukermakt og advarer sine over 40.000 lesere om et navngitt firma. Det er egentlig relativt rått. Når en profilert toppblogger poster et innlegg for å advare sine følgere om et navngitt firma, så har dette alvorlige konsekvenser for dette firmaet. Ja, i verste fall kan det bety kroken på døra for firmaet. Allerede i kommentarfeltet kommer det kommentarer fra lesere som har vurdert å bruke firmaet men som nå vurderer det. Selvsagt kommer det og kommentarer fra andre misfornøyde kunder som også vil fortelle sin historie. Forbrukermakt på sitt beste – eller verste.
For hva har dette firmaet som arrangerte bryllupet til storesøsteren til Isabell egentlig gjort feil? Hva er årsaken til at Isabell går til det skrittet å advare andre mot å benytte seg av firmaet? Vel, det får jeg ikke helt tak i. Isabell har aldri noensinne vært borti noe så vanvittig uprofesjonelt i hele sitt liv. Ei heller har hun opplevd at eiere har behandlet kunder/gjester så forferdelig og aggressivt som det disse menneskene behandla Isabell og hennes familie. . For å gi oss et bedre bilde av hvor ille det faktisk var, kan Isabell kort si at dama som driver firmaet utøvde vold mot søsteren til Isabell, altså mot bruden i et bryllup. . “Det sier en god del om hvor elendig “business” disse menneskene bedriver. ”
Noe mer konkret rundt hendelsen vil hun ikke utdype, men hun har filmet deler av opptrinnet og alt ligger på hennes Instagram-story. Jeg følger ikke Isabell på Instagram, og gidder ikke bruke for mye tid på å lete opp videoklippet. Hadde volden vært ekstrem, og bildebeviset godt hadde det vel kommet på bloggen og? Jeg mener hvis hensikten var å advare flest mulig om et ekstremt dårlig og uproft firma.
Det eneste jeg konkret kan konkludere med er at det på slutten av festen ble en opphetet diskusjon mellom kunde og selskapsarrangør som endte med håndgemeng.
For lettere å sette meg inn i saken og kunne ta stilling til om firmaet er useriøst eller ikke, så ville jeg gjerne visst hva den diskusjonen dreide seg om. Jeg ville også gjerne ha en litt mer spesifikk beskrivelse av hvilken form for vold som ble utøvd.
Når man hører at noen har brukt vold mot en annen person, så tenker de fleste av oss om slag og spark. On blod og gørr. Alternativ til vold definerer fysisk vold som Å slå, sparke, gi juling, ta kvelertak, riste, klype, klore, bite, lugge, vri armen, holde fast og dytte. Jeg synes det er en grei definisjon. Jeg vil aldri, aldri forsvare bruk av vold etter den definisjonen. (Med noen unntak for selvforsvar) Samtidig har jeg opplevd at begrepet “vold” brukes oftere og oftere nå i “De krenkedes tidsalder” Går du helt opp i trynet på noen og argumenterer høylytt for ditt synspunkt i en opphetet diskusjon, utøves det ikke vold om den du snakker med tar armen sin og forsøker å holde deg på en armlengdes avstand.
Jeg vet ikke hva som skjedde. Isabell lar meg ikke få vit det, selv om hun advarer på det sterkeste mot å bruke firmaet. Å gå inn på Insta-story vil ikke gi meg svar. Det vil vise et videoklipp av det Isabell ønsker at jeg skal se. Det viser ikke den andre partens syn på saken.
Isabell Raad er en hardt arbeidende forretningskvinne. Hun kan gamet. Et slikt innlegg som Isabell skriver gir lesere. Hun føyk rett opp på bloggtopplista. Jeg vil og anta at seertallet på Insta-story er bra.
Hva hensikten med å ødelegge ryktet til selskapsarrangøren er, er jeg litt mer usikker på Isabell sto klar med mobilen og filmet opptrinnet. Hadde det vært en litt opphetet diskusjon i bryllupet til noen av mine ville jeg ha forsøkt å hindre at så veldig mange av gjestene fikk det med seg. Ikke stille meg opp for å filme for å tiltrekke oppmerksomhet. Så hva var hensikten med filmingen? Bruke som pressmiddel i en diskusjon om pris? Forhandlinger om prisreduksjon for å unngå at Isabell Raad, influenser, poster negativ omtale om firmaet ?
Jegvet som sagt ikke. Jeg vet bare at Isabell Raad bruker sin påvirkningsmakt til å ødelegge for et firma, og jeg får ikke helt tak i hvorfor. Mulig familien Raad skal arrangere flere fester i den nærmeste fremtid, og at de fort kan bli ekstremt rimelige – i bytte mot en god anmeldelse av firmaet i etterkant.. Isabell Raad er forretningskvinne til ytterst på fingernegl-spissen.
De sto der så flott på rekke og rad i vinduet. Fem staute mannfolk i bare T-skjorta. Enestående tilbud! Hvem skal jeg velge min tro? Hvem er de bak det stive blikket, bak fasaden? Og hvorfor er det på salg? Føler de ubehag ved å stå halvveis avkledd ved byens torg?
Ja jeg vet. Det er langt på kveld og kjerringa har ikke kommet med en eneste tankefull betraktning. Helt tanketom har dog ikke denne kjerringa vært i dag. Da jeg klikket meg inn på bloggen tidlig i dag morges var det selvsagt Kokkejævel som tronet øverst. (Hvem eller?) Jeg var helt nede på en 27. plass. Ja man blir ikke lystigere til sinns av en slik plassering. Det siste innlegget til Kokkejævel var da innlegget “Din jævla homo”, og følgelig er det det som skal kommenteres. Jeg begynte før jeg dro på jobb. Skulle fortsette når arbeidsdagen var over. Sitte i bilen og filosofere over “dagens tekst,” kose meg med noe som har blitt dagens høydepunkt, gjerne i bilen før jeg drar hjem. Men det ble ikke slik…
For plutselig lette jeg etter ordene. Fingrene som pleier å danse over tastaturet fant ikke rytmen. Det ble nærmest umulig å få de riktige ordene ned på skjermen. Det har vært flere forsøk i kveld, men nei…
Innlegget til Kokkejævel handler ikke om homoer, det handler om mobbing. Det burde være enkelt for meg å skrive flammende og engasjert om mobbing, for temaet engasjerer meg og jeg har mange meninger. Men hvordan kan jeg skrive om mobbing uten at kommentarfeltet mitt blir fylt opp med langt fra hyggelige kommentarer? Jeg er jo i Kokkens og enkelte andres øyne selve sjefs-mobberen.
Igjen blir det full stopp. Jeg leter etter ordene, lenge. Hvordan skal jeg formidle det jeg har på hjertet ? Hvordan skal jeg få dere som leser bloggen til å forstå, uten at jeg fremstår som et offer? Hvordan skal jeg formulere meg slik at jeg ikke blir beskyldt for å skrive for å oppnå sympati og klikk?
Jeg er ikke ute etter klikk. Jeg liker at folk leser det jeg skriver, men jeg gjør meg ikke svak eller fisker etter sympati for å få klikk. Da ville jeg nok valgt en annen overskrift.
Jeg er ikke et offer. Men jeg kunne fort blitt det. Et offer hvor langvarig mobbing hadde satt varige spor. Jeg er ikke et offer fordi jeg tok en beslutning for mange mange år siden at jeg ikke skulle la mobben få glede av å ødelegge livet mitt. De hadde ødelagt så mange år, gjort meg så mye vondt. De skulle ikke få ødelegge mitt voksne liv og.
Jeg ble mobbet fra første klasse og til jeg var ferdig med gymnaset. De verste årene var de på ungdomsskolen. Nei, ikke ertet, mobbet. Det luktet sur melk av skolebøkene mine i mange år. Det var så mange som tok feil av sekken min og vasken når de skulle helle ut melka de ikke ville drikke. Markspiste sopp og borrer fant og på utrolig vis veien til skolesekken min. Og jeg husker godt den gangen en gutt i klassen pissa opp i skolesekken min og på alle bøkene og det nye pennalet. På barneskolen var håret mitt fullt av borrer mang en gang På gymnaset luktet det surmelk. Jeg vet fremdeles utrolig godt hvordan sur svamp smaker. en eim av kritt og sur melk. Kallenavn. Jeg tror aldri jeg ble kalt “Jævla homo”, men det var nok av andre kallenavn. Noen mer sårende enn andre. Den psykiske mobbingen var den verste, utestenging, kallenavn, det å hele tiden få bekreftelse på at man er annerledes, snodig rar, merkelig, feilvare. Men jeg fikk også min del av spark, slag og andre smertefulle opplevelser,
Jeg kunne skildret episoder ned til minste detalj. Latt leserne virkelig få del i hvor tøft det var, Men jeg tror ikke det vil gjøre meg godt å hente frem de minnene, dukke ned i det kaoset av følelser det ville medføre. Idet minste ikke akkurat nå.
Hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne ikke banke dem. Jeg har aldri vært noen sloss-kjempe. Dårlig motorikk hadde jeg og. Ville aldri i livet fått inn noe godt slag. Sikkert fremskaffet masse latter, humor og en haug nye kallenavn – og garantert en mengde nye slag for å ha prøvd å slå de som slo først. Jeg var en ekstremt tynn jente, redd og engstelig. Jeg kunne ikke løpe fra dem. Jeg har en medfødt hjertefeil som gjør at jeg aldri har kunnet bevege meg raskt av sted. Det eneste jeg kunne gjøre var å stå eller sitte stille og ta i mot ukvemsord så vel som spark og slag. Ta i mot og håpe at det snart tok slutt.
Jeg kunne fort blitt et offer. Jeg ble det ikke. Jeg ble det ikke fordi jeg bestemte meg for at de, mobben, ikke skulle få vinne. De skulle ikke få ødelegge livet mitt, selv om de prøvde så godt de kunne.
Mitt våpen, min måte å overleve på var og langsomt klare å bygge opp trygghet på at jeg var bra nok som jeg er. Ikke strebe etter å prøve å bli slik alle andre ønsket, for de kom aldri til å bli fornøyd. Så jeg ble ei beintøff kjerring som kunne parere det meste verbalt eller i tekst. det er min måte og verne meg selv på. Men også det er jo selvsagt feil.
Barn og ungdom kan være grusomme mot hverandre. Men vi voksne kan være minst like grusomme. Kanskje ikke med spark og slag, men på tusenvis av andre infame og utspekulerte måter. Men når det gjelder voksen-mobbing for eksempel på arbeidsplassen, i politikken eller på blogg er det ikke alltid like lett å peke ut hvem er mobber og hvem er offer. Hvem er snill og hvem er slem…
Husker dere Valla Yssen saken? Hvem var offer og hvem var mobber der?
Noen kommer til å lese mellom linjene og se ting som ikke er skrevet. Noen leter alltid etter noe de kan “ta meg på”. Vel, let i vei. Jeg er meg. Jeg har ikke behov for å passe inn i det bildet enkelte jeg ikke har respekt for ønsker at jeg skal passe inn i. Jeg bestemte meg for ikke å bli et offer i ung alder. jeg vil heller ikke bli et offer i godt voksen alder. Dere som ønsker å knekke meg, som ønsker å se meg ha det vondt, gå til grunne, dere kommer ikke til å lykkes.
Ha en fin dag, og vær snille mot hverandre – også dere som er voksne.
Til alle som savnet mine betraktninger i går – jeg er her… Kanskje kommer det et innlegg som forklarer min taushet i går. Kanskje blir det aldri publisert. Men i går var det bare umulig for meg å komme med noen betraktninger om temaet mobbing….
Men i dag er jeg tilbake. I dag er Småbarnsforeldre øverst på blogglista, Hun anmelder 20 favoritt-ting i det hektiske småbarnslivet i et reklameinnlegg for en forretning som gir 20% avslag på de tingene hun anbefaler. Jeg har lest gjennom lista og funnet at verden har gått fremover siden jeg hadde små barn, eller har den det? Hvis jeg skulle komme med mine kommentarer til disse 20 tingene, ville det ikke bli noe underholdende innlegg. Jeg ville høres ut som ei sur, gammel kjerring om messet om hvordan vi fikk det til i gamle gamle dager da jeg var ung. I dag vil jeg ikke ha surmaga oppgulp på bloggen og i kommentarfeltet. I dag vil jeg ha latter og glede.
Første favoritt-dings for Småbarnsforeldre er ei vogn som kan skyves, trekkes av sykkel og gjøres om til pulk. Jeg tror en av mine favoritt-dingser må være Lille Bille, Livet mitt ville være helt annerledes uten den friheten førerkort og bil gir meg.
En babypose i soft-shell til overgang er neste ting Småbarnsforeldre trekker frem. Jeg kjøpte meg min første soft-shell jakke i sommer. Den er varm. Har vært alt for varm ved mange anledninger i sommer, men jeg tror den fort kan bli en favoritt. det hender jo at jeg tar turer utenfor Lille Bille også.
En baby-call syns Småbarnsforeldre er kjekt å ha. Og hun kommer med merke og modell på sin soleklare favoritt. Vi hadde og baby-call. Det hadde naboen i rekkehuset ved siden av vårt rekkehus også. Antakelig samme type. For vi fikk inn hverandres soverom på våre callinger.. Har aldri følt meg så overvåket som på den tiden der. Ble en kortvarig investering. Men kanskje jeg skulle gå til innkjøp av et slik callingsystem på nytt? Ser for meg at det kunne vært kjekt å ha en slik forbindelse mellom rommet til Yngste Sønn oppe på loftet og hovedetasjen for eksempel kjøkkenet eller her ved spisebordet. Da kunne jeg bare brøle i den når jeg skal ha han til å stå opp. Vekkerklokker virker jo ikke. De vekker hele huset utenom han. Kanskje og et callinganlegg ned til kjellerstua og, så kunne jeg brøle ned til Gamle Gubben Grå når han er nede i TV-stua og be han komme opp for å sitte i kurvstolene på trammen eller med ei flaske rødvin Må nok vurdere det der….
Baby-gym er neste favoritt for Småbarnsforeldre Jeg melder meg ut ved ordet gym. Og noen treningsapparat kommer aldri til å finnes under mine favoritter, samme hvor lang den lista skulle bli.
Ting nummer fem fra Småbarnsforeldre er en leke. En leke som er lettå gripe i, godog tygge på og gir spennende lyd. For meg må det være potetgull!!! Det er lett å gripe til hvis bollen står i umiddelbar nærhet. godt å tygge på, og gir en lyd Hvorvidt den lyden er så veldig spennende kan jo diskuteres. Men potetgull! Helt klart favoritt-dings.
Jeg har ingen erfaring med wow-cup. Men YX-koppen er en favoritt når jeg og Gamle Gubben Grå er ute på tur. Kaffe i bilen er kjekt.
Ting nummer 7 for Småbarnsforeldre er en barnevogn. Jeg har jo alt nevnt Lille Bille… Men det er jo greit at Gamle Gubben Grå også har bil. Bil som er litt større enn min – og har hengerfeste! Kjekt å ha når jeg kjøper noe som er av litt størrelse.
Så måtte det litt googling til. Hva er en munch mug? Jeg skjønner ideen, en søle-fri snack-kopp. Hvordan barn kan få snack ut av en kopp de ikke skal klare å velte derimot forstår jeg ikke. Mine barn har klart å sette det meste på hodet, velte det som veltes kan og litt til. Jeg skulle like å se den tingen jeg kunne fylle med snack eller godterier og som Eldste Sønn ikke klarte å velte slik at godteriet ramlet ut. Har mest lyst til å si Utfordring akseptert!
Samsoving er ikke noe vi praktiserte. Ungene sov i egen seng fra natt en. Så den eneste jeg praktiserer samsoving med er Gamle Gubben Grå og Charlie Chihuahua. Tror ingen av dem ville “roe” seg i en “Chicco next to me bed crib”. Men senga er jo en favoritt-dings, for ikke å snakke om sofaen i stua. Sover utrolig godt der og jeg.
Sparkesykkel har jeg heller ikke. Noen ganger drømmer jeg om å suse av gårde på en slik elektrisk sparkesykkel. Nevner jeg det for familie, venner eller kollegaer rister de bare sakte på hodet. Jeg forstår. Sparkesykkel føres ikke opp på lista over favoritt-dingser. Men kanskje krykker? De er utrolig kjekke å ha når jeg har gjort noe mindre lurt…
Ikke ser jeg helt behovet for en lekebøyle for meg, gamle kjerringa. Jeg har jo mobilen og all underholdning jeg kan ønske meg. Mobiltelefon, helt klart en favoritt.
En vognrugge!!! Hva blir det neste? Jeg forstår jo helt klart hensikten. men… Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg har for favoritt-dings som erstatter vognrugge. Gamle Gubben Grå og snorkinga hans? Søvndyssende og får hele senga til å riste….
Håndmuffe ønsket jeg meg da jeg var liten. Håndmuffe i hvit pels og pelslue med knyting under haka. Finnes det fremdeles håndmuffer? Det kunne vært kjekt, for jeg er ikke så flink til å bruke votter og vanter, og så skal jeg jo fotografere hele tiden. Jeg må google. OK, jeg forstår Noen hansker som er festet på håndtaket til barnevogna. Lite praktisk til meg som ikke har barnevogn men hundebånd. Men jeg ser en annen muffe innen friluftslivet når jeg googler. En batteridrevet håndmuffe til nærmere 1.500 kroner. Jeg vet nå om en favoritt-dings som jeg IKKE trenger!!!
I stedet for Cody, en dings som lager et spill i taket og med et prisvinnende søvn-program gjør han underholdningen mindre og mindre givende og mer og mer søvndyssende har vi TVen. Gjør samme nytta. TV helt klart en favoritt-dings.
Reiseseng har jeg heller ikke, og det er lenge siden sovepose og liggeunderlag var en favoritt. Kan jeg skrive opp Hotellovernatting som favoritt-dings?
Bedrocker. En ting som får senga til å rugge., bevege seg. OK Gamle Gubben Grå er helt klart en favoritt-dings.
Peisgitter har vi aldri hatt, og et har gått helt bra. Men en peis ville jeg nok ikke klart meg uten. Peis helt klart favoritt-dings.
Hyllereol. Oppbevaring får man jo aldri nok av. Gamle spisestueskjenker er nok mitt favorittmøbel. Jeg har tre stykker. Gamle nattbord er heller ikke å forakte.
Så kommer småbarnsforeldre trekkende med sin tredje vogn. Jeg er usikker på hva jeg nå skal komme trekkende med. Trillebår? Trillebår er kjekk dings til hagearbeid.
Den siste tingen Småbarnsforeldre kommer med er ballbinge. Kanskje jeg skulle ønske meg en megastor ballbinge jeg kunne hoppe rundt i til bursdagen min i neste uke?
Jeg står og speider utover innsjøen. Vannet ligger blankt og stille. Knapt en krusning. Regnet som styrtet ned den siste timen stilnet da vi hadde gått litt. Hva skjuler det seg egentlig der ute, eller er det bare en myte?
Trestien slynger seg gjennom myrlandskapet. Jeg titter ned i myrkulpene og studerer det yrende livet. Med jevne mellomrom er det krakker som innbyr til en hvil eller refleksjon.
Snart er vi ute ved tårnet. Målet for turen vår. Og, ja. Jeg har kjørt bil i et par timer for å gå noen hundre meter ut over en tresti ut til et tre-tårn. En fiks idé jeg fikk etter å ha lest bloggen til han i boden.
Eller, det ble jo målet for en liten tur som selvsagt også hadde andre stopp. Heddal stavkirke for eksempel var nydelig i solnedgangen.
For det er det disse utfluktene til Gamle Gubben Grå og meg handler om. Bruke tid sammen. Spare på gode opplevelser. Og ikke minst, ta fine bilder.
Men tilbake til Sjøormtårnet i Seljord, målet for turen. Når vi først hadde tatt turen måtte vi jo til topps!
Vi stoppet på de to utsiktsavsatsene ünderveis mot toppen av tårnet.
Og nøt utsikten på toppen av tårnet en god stund. Men desverre. Vi så ingen sjøorm.
Jeg hadde lyst til å bli til solnedgangen og også se tårnet i mørket. Men Gamle Gubben Grå ønsket ikke å sitte i toppen av et tårn ute på ei mye i timesvis.
Han i boden løy ikke når han skrev om alle edderkoppene.
Så var det å ta trappene ned igjen.
Følge tre-stien tilbake, og finne bilen. Vi parkerte i Seljord sentrum for å få litt lengre tur.
Egentlig har jeg lyst til å skrive OK – så er DU uerstattelig! Ferdig snakka!!!! Så kunne jeg gå ut i livet mitt og ta meg av alle de oppgavene som ligger og venter på meg, og som ingen kommer til å gjøre hvis ikke jeg gjør det. Men som influenser, påvirker, har jeg et ansvar. Et ansvar for å prøve å påvirke leserne mine til å ta kloke valg. Ja, jeg snakker selvsagt om og til Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen Ja du fremstår som en snørrhoven sjef som ikke gir dine ansatte tillitt og tror alt raser sammen hvis ikke du er der og har kontroll hele tiden. NEI, du kan ikke stenge sjappa til du blir frisk. JA kirkegårdene er full av uerstattelige mennesker. Jeg har fulgt flere av de til grava. Hvis målet ditt er å bli den neste, GOD TUR!!
Jeg har ikke skrevet så mye om dette før, men jeg vet noe om hvordan det er å drive et lite serveringssted Gamle Gubben Grå drev sitt eget serveringssted en gang. Jeg vet noe om hvor stramme marginene er. Jeg har stor respekt for det du har fått til jeg vet det krever mye arbeid, mye planlegging og at man er på 130%.
Slik lyder kjerringas tanker rundt Kokkejævels innlegg:
Den 12. mars ble Norge stengt og Fy Fader måtte stenge. Det var noe du bare ble pålagt. Hoftepluss stengte uken etter da kundegrunnlaget forsvant når alle satt hjemme bak lukkede dører. Ser du, så langt har vi lik virkelighetsoppfatning?
Alle ble permittert bortsett fra deg selv. Et grep som måtte tas. Ikke noen vits å betale folk lønn når spisestedene var stengt.
Men du, Kokkejævel, man blir ikke sykemeldt i ett år etter et dagkirurgisk inngrep i skulderen. Da er du enten maks uheldig med ortoped, eller maks god på å utnytte systemet. Sykemelding er noe man skal ha når man ikke er i stand til å utføre arbeidet sitt. Å få en sykemelding betyr ikke at man er “sikra” inntekt i ett år. Man er kun sikret inntekt i den perioden man faktisk ikke kan utføre arbeidet sitt. Vi kan sikkert enes om at det finnes de som utnytter systemet, men det er en annen problemstilling.
I fire uker var Hofte Pluss stengt. Jeg arbeidet på spreng for å være med å rigge et helsevesen så vi kunne ta oss av de pasientene som kom og bygge opp kapasiteten slik at vi kunne ta i mot alle som måtte trenge det på en god måte. Vi forandret arbeidsplaner, inngikk avtaler, oppfrisket kunnskap på smittevern og holdt på med ti tusen små og store ting som måtte på plass. Heldigvis fikk vi ikke det antall syke som man fryktet. Framskrivningstallene slo heldigvis ikke til Regjeringen hadde med sin stenging av landet kanskje klart det. Vi slapp å få italienske tilstander. Vi slapp å måtte prioritere hvem som måtte få respirator og hvem vi bare skulle la dø. Regjeringen hadde antydet en 60 års grense. De over skulle ikke respiratotbehandles hvis det ble manko på respiratorer. Og alle prognoser tilsa at vi ville komme dit. VI forberedte oss psykisk på noe som kunne bli utrolig tøft og stå i – noe som dreide seg om noe langt viktigere enn kroner og ører. Jeg kunne skrevet en bok om hvor mye arbeid som foregikk i kulissene, hvor mye som faktisk måtte ordnes i helsesektoren for å unngå italienske tilstander. Men jeg tror ikke Kokkejævel ville lese boken. Den handler jo ikke om han.
Du solgte reker på fredager. Så at det kom flere og flere folk. Fikk inn litt inntekter. Sikkert ikke nok. Ikke fordi du er grisk, men fordi en bedrift har utgifter også når den er stengt. Leverandørgjelden og løpende kostnader forsvinner jo ikke
Gradvis åpnet landet, og du Hofte Pluss. Å klare et godt økonomisk resultat i mai og juni må føles utrolig godt. Det sier og litt om kvaliteten på bedriften din. Flott at alle de faste ansatte med hele stillinger var tilbake i arbeid. Selvsagt sluttet de deltidsarbeidstakerne som fikk stillinger andre steder når du ikke hadde arbeid til dem. Og da forsvinner ofte de flinkeste først. Nettopp fordi de er flinkest får de lettere ny jobb. Andre arbeidsgivere vil jo og ha de flinkeste arbeidstakerne. Slik er det, og i en bransje som din er det ofte kamp om de mest dedikerte arbeidstakerne.
Å sette opp en vaktplan for sommermånedene i midten av juni kalles i de fleste bransjer ikke for “kalkulert riks” men å lage en forutsigbar sommeravvikling. I de bedrifter hvor man har tariffavtaler, aner ikke om dine ansatte har det, har man regler å forholde seg til om hvor lang tid i forveien slike arbeidsplaner skal være klare. Jeg kjenner til mange flinke arbeidsgivere, også innen din bransje, som ikke har problemer med å sette opp vaktlister i tråd med arbeidsmiljølovens og tariffavtalers bestemmelser om forutsigbarhet. Dette har ikke noe med kalkulert risk å gjøre. Dette har noe med ledelse å gjøre. (De ansatte har jo krav på arbeid i tråd med stillingsstørrelse. Så da er det bare å gjøre jobben med å sette opp vaktplaner i tråd med stillingsstørrelse.)
Forstår heller ikke hvorfor du fremhever at du gir folka dine ferie. Ellet at du ikke inndro ferien deres. Det følger av ferieloven at de har rett til ferie og at du ikke har lov til inndra den Jeg mener, vil du ha kred for at du faktisk følger lovverket? Kred for å være en seriøs arbeidsgiver?
Når Bent Høye sa at buffetservering kan åpnes igjen, sa han ikke at buffetservering må åpnes igjen. Det var du som leder som valgte å åpne Fy Fader. Jeg forstår hvorfor du gjorde det. Jeg hadde antakelig gjort det samme hvis jeg var i ditt sted. Men det var din beslutning og åpne, og da må du som leder ha en plan for hvordan du skal få det til på en god og trygg måte. Å skrinlegge egen ferie, og planlegge med å arbeide sinssykt mye selv høres ut som en slik plan. Det er det valget mange i din situasjon ville tatt, jeg forstår det. Jeg ville gjort det samme. Noen ganger i arbeidslivet må man bare brette opp ermene og stå på!!! Skippertak, dette får vi til!
Og dere fikk det til! Det ble den beste uka i firmaets sju år lange historie. Gratulerer! Vær stolt av deg selv og dine ansatte.
Så når vi oppsummerer sommeren driftsmessig, så hadde du i følge deg selv et godt økonomisk resultat i mai og juni og et enormt godt resultat i juli. Har jeg forstått riktig? Flott, godt jobba! Det er mange innen din bransje som ikke har vært like heldige.
Så over til helsa di. Du sier du har et prolaps som gir umenneskelige nervesmerter ned i foten. Du har gått fra legekontor til legekontor og forsøkt ut forskjellige doser med forskjellige medikamenter forordnet av forskjellige leger. Men ingen ting har hjulpet. Ikke en gang healing fra en tilfeldig kunde.
Hvis vi holder han healern utenfor, skal jeg fortelle deg hvorfor det ikke har virket? Fordi smertestillende eller muskelavslappende medikamenter ikke behandler prolaps. Så enkelt.
Smertestillende tabletter vil ikke fjerne prolaps. bare i beste fall bedøve smertene. Prolaps skyldes at en mellomvirvelskive i ryggen sprekker og innholdet i skiven tyter ut og presser på en nerve. Det gir utstrålende smerter nedover i beinet. Se på denne videoen i linken her, så forstår du hva et prolaps er.
Behandlingen for prolaps som ikke gir problemer med vannlating og urin pleier helt riktig ikke å være opperasjon. Prolapset skal tørke inn. Buktningrn, presset på nervene forsvinne. Det tar tid, hvor lang tid avhenger av mye.
Det betyr ikke at man skal gi faan. Det betyr ikke at prolaps kan behandles med piller bare man trykker i seg mange nok. Prolaps behandles med at man holder seg i aktivitet, men unngår i størst mulig grad de bevegelsene som gjør atinnhold fra mellomvirvelskiva tyterer ut og klemmer på nervene. Og unngå de bevegelsene og samtidig arbeide 10, 12, 18 timers dager på et kjøkken er umulig.
Det er ikke dermed sagt at du ikke kan ha en aktiv rolle med i driften av bedriften. Det dummeste du kan gjøre med et prolaps er å gå hjem og legge deg og forbli liggende.
Leverandørkontakt, oppsetting av arbeidsplaner. Fornying av meny, evaluering av hva som selger bra og hva som kanskje bør fases ut, planlegging av høst og vinter. Hvordan kommer folk til å feire jula2020? Bidra inn i driften med det du er unik på. De områdene der du er uunnværlig. Bruk de strategiske og kreative evnene dine, og la noen andre stå og røre i grytene, kutte opp løk, og ta de tunge løftene. Gi råd og veiledning, ha et overoppsyn med det som skjer uten å være verken Gordon Vaktmester eller Godon Ramsey.
Du har helt rett Man dør ikke av et prolaps. Men man dør av å presse kroppen til å yte mer enn den evner over tid. Man dør av å ikke ta på alvor de signaler kroppen gir. Hvis du ikke forstår hva jeg mener, er du enten ikke så sliten som det du gir uttrykk for, eller så har du kommet så langt at det ikke går å snakke fornuft til deg. Jeg håper det første – for din del.
Jeg kunne og få psykolog-venninna mi til å komme med noen betraktninger om hvordan det å miste en forelder kan påvirke et barn eller ungdom. Jeg sier ikke at de ikke vil klare seg helt fint, men det vil være et savn.
Jeg arbeider i det offentlige. Jeg skjønner at du tror at i det offentlige kan vi bare skrike på mer hele tiden, og så kommer pengene dalende fra stat eller kommune. Det er ikke slik det fungerer. Først må enhver liten budsjettpost om det så bare er å ansette et menneske midlertidig i en 10% stilling vurderes og behandles gjennom ett par ledernivåer, gjerne opp til 5. Det er ikke bare å annonsere etter ei oppvaskhjelp på Facebook.
Pengene som går til å lønne meg og alle andre offentlig ansatte kommer ikke fra fornøyde kunder, men fra misfornøyde skattebetalere. Jeg har hørt folk si de betaler sin skatt med glede, men jeg møter sjelden mennesker som men er at de selv betaler for lite i skatter og avgifter. (Jeg har møtt noen, de er virkelig sære….)
Jeg betaler gjerne penger inn til fellesskapet, men jeg er også veldig opptatte av at fellesskapet bruker de pengene jeg har arbeidet hardt for å tjene og så betalt i skatter og avgifter blir brukt på en fornuftig måte. Det er derfor jeg har engasjert meg politisk, for å prøve å påvirke at skattepengene mine blir brukt på en best mulig måte.
Når jeg går på restaurant og betaler i dyre dommer for noen få ostebiter og tørre kjeks, så er det jo pris veid opp mot smak og helhetsopplevelse som avgjør om jeg kommer tilbake eller ikke. Er opplevelsen verdt pengene blåser jeg i hvordan eieren av bedriften bruker den fortjenesten han får. Jeg har ikke noe behov for å vite om han investere i ny komfyr på restaurantkjøkkenet eller ny Jaguar til kona.
Og du har helt rett. Det er ikke spesielt heldig på sikt hvis de ansatte slites ut fordi sjefen, midt i årets aller travleste periode, plutselig skulle bli borte bare fordi han hadde litt vondt i foten. Men hvis all den sytinga, all den klaginga og alle de tablettene du har forklart at du må ta kommer av at du bare har litt vondt i foten, ja da ber jeg deg vennligst holde kjeft. Ingen kan forvente å gå gjennom livet uten ubehag, og det er sjelden den som skriker høyest er den som har det værst. På et skadested vil trente ambulansefolk først undersøke de som er helt stille.
Her sitter jeg med en kopp svart kaffe på ei nitrist veikro midt i Telemark og studerer de grå skyene og regnet utenfor vinduet. Det er han der i boden sin skyld! Eller jeg kan jo ikke skylde på han eller noen andre. Det er min skyld, ene og alene min skyld.
Jeg studerer Gamle Gubben Grå på andre siden av bordet. Nok en gang er jeg takknemlig for at han ikke er helt som andre menn. Jeg mener, det kunne fort kommet noen bebreidelser eller sure miner. Vi har tross alt kjørt i over to timer for å komme hit til denne nitrist veikroa hvor vi altså studerer regnet som strømmet ned i kaskader utenfor. Lynild og torden er det og. Jeg lyver ikke når jeg sier at det er sjelden man opplever slikt regn som vi gjør nå. Yr melder om opphold, lettskyet og sol….
Vi kom ikke hit for å studere været. Vi kom hit for å gå tur. Og når denne kjerringa har satt seg noe i hodet, ja da blir det gjennomført! Det vet Gamle Gubben Grå også. Det har han smertelig fått erfare mange ganger. Er det derfor han er så stille? Enkelte ganger får kjerringa de villeste ideer. Noen ganger blir det flotte opplevelser. Andre ganger blir det ikke det. Men som regel blir det en god historie. Det føler jeg på meg at det kan bli i kveld og.
Det var stille fra meg i går. Kom bare med min vanlige morgenkommentar om Isabell Raad, Date, og “krisen” er over….. Vel, det skyldtes ingen ny date, og å kalle det krise er vel litt drøyt. Men av og til er selv ikke denne kjerringa helt i form til å blogge. Det var mer fosterstilling på sofaen og ei bøtte i umiddelbar nærhet… vel jeg skal spare dere for detaljene.
Men man blir selvsagt ikke toppblogger av å ligge på latsiden, så i dag er jeg helt nede på en 26. plass. Jeg vet at dere alle vil ha kjerringa høyere enn det og det klarer vi hvis vi løfter i flokk. Dere og meg, mine kjære lesere. Snart er jeg der jeg hører hjemme, der jeg fortjener å være nemlig på toppen. For vi vet jo det alle sammen. Jeg er best! Ingen protest! Som dere alle forstår, er Kokkejævel tilbake på toppen.
Om jeg spiste knekkebrød eller tørr kneip, og hva jeg hadde på brødskiva kan jeg egentlig ikke skjønne at har noen interesse. Men hvis dere lurer er fiskepudding svaret.
Jeg liker ikke å promotere piller. Jeg synes andre gjør det i meste laget, og selvsagt nevner Kokkejævel pillene sine i dag og. Han har en ærlig blogg og deler alt med leserne, men noen ganger kan han jo spare oss for enkelte små detaljer. Men også jeg tok pillene mine, for å holde blodsukkeret på et greit nivå. Jeg regner med at de virker, hvis ikke hadde jeg ikke tatt dem. Jeg er ikke glad i å putte i meg kjemiske stoffer, så kjemiske stoffer uten virkning ville bli for dumt.
At Kokkejævels piller ikke lenger har den ønskede virkning bekymrer meg. Ja, Kokkejævel. Det gjør virkelig det. For de medikamentene du går på er slike som man kan bli avhengige av. Avhengige av å stadig få i større og større doser for å oppnå den virkningen man ønsker. Og tro meg. Jeg ønsker ikke at det skal gå den veien med han. Den veien unner jeg ingen.
Jeg var litt pjusk i går. Men ingen grunn til å bry legen. Kokkejævel derimot var så bekymret, hadde så vondt at han ringte legen sin. Hvorfor forstår jeg ikke helt, for han er ikke interessert i å lytte til legens anbefalinger. Leger er ikke heksemestre og trollmenn. De kan ikke trylle vekk smerter. Hjelper ikke tablettene du dytter i deg er det ikke sikkert svaret er flere tabletter.
Ingen er uunnværlige på jobb. Ikke jeg og ikke Kokkejævel! Alle kan i velferdssamfunnet Norge ta seg tid og råd til å være syke. Om man ikke har vikarer og ikke har mulighet til å rekruttere folk med rett kompetanse, så må de som ikke er syke brette opp ermene og jobbe litt mer. Enten ved at de jobber fortere, løper raskere, eller ved at det blir mer overtid. Slik løser vi det i det offentlige. Funker sikkert i det private næringsliv og. I lengden er jeg i mot for lav grunnbemanning og spekulering i arbeidstakernes villighet til stadig å føle seg presset til å strekke seg lengre og lengre, men å forvente et skippertak av de ansatte for å komme over en krise har jeg ingen motforestillinger mot. Om man er Daglig Leder eller Administrerende Direktør, min erfaring er at det ikke er ledere som er mest uunnværlige på jobb. De bare tror det! Under korona-krisa gikk samfunnsmaskineriet rundt, selv om de fleste av lederne holdt seg hjemme. En klok sykehusdirektør sa for mange år siden at hun kunne være borte i tre uker uten at noen merket det, men hvis rengjøringspersonellet som vasker operasjonsstua var borte en dag, ville hele sykehuset fort merke det.
Det passer aldri å bli lagt inn akutt på sykehus. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt pasientene si at et beinbrudd eller annen sykdom ikke “passer akkurat nå.”? Det er utrolig mange ganger i løpet av mine tretti år i helsevesenet. Nei, det forstår jeg godt. Når jeg så etter å ha uttrykt min forståelse for at det ikke “passer”, pleier jeg å spørre om når det hadde passet… For samme hvem vi er, samme hvilken stilling vi har, så passer det aldri å bli akutt borte fra sitt eget liv. Alle har vi planer og oppgaver vi gjerne vil delta på.
Men gjør et tankeeksperiment. Jeg vet det er ubehagelig. Men gjør dette tankeeksperimentet likevel. Hva ville skjedd hvis du ikke var mer? Ville jorden slutte å gå i sin bane rundt solen hvis du ble borte? De fleste av oss vil, mulig noe motvillig, innrømme at verden ville bestå selv uten oss. Så fortsetter du tankeeksperimentet. Hva ville skjedd med jobben din? For de fleste av oss ville nok noen andre raskt erstatte arbeidsoppgavene våre. Noen av oss ville mulig tenke at de ikke ville ha utført de like godt som oss, men motvillig vil vi innse at de nok ville bli gjort. Verden ville fortsette, selv uten oss. Er du selvstendig næringsdrivende slik Kokkejævel er, og firmaet er avhengig av deg som person, din kreativitet og din evne til fornying, tenke langsiktig, ta de riktige grepene, ja så kan det hende at firmaet på sikt ville opphøre. Men det ville ikke opphøre på dag en. Ikke den første måneden heller. De ansatte ville klare å holde hjulene i gang en stund. De ville fortsette det gode arbeidet du har satt i gang. Hvor lenge det ville holde seg flytende uten deg, er litt avhengig av bedriften, av din lederstil, hvor mye ansvar de ansatte er vant til å få og ta. Har du et godt konsept, og samvittighetsfulle og dedikerte ansatte ville det gå bra lenge. Og hvis de ansatte visste at du ville komme tilbake en gang der fremme om en måned eller ett halvt år ville det hvis du er den rette typen leder være god motivasjon for de ansatte for å holde hjulene i gang. Sammen skal vi holde skuta ikke bare flytende men beholde farten. Vi skal passe på livsverket hans til han er tilbake
Men tilbake til tankeeksperimentet. og nå kommer den litt ubehagelig delen. Hva ville skjedd i vennekretsen, i familien? Der håper jeg de fleste av oss svarer at det ville bli et stort savn. at ektefelle, barn, foreldre ville savne oss. Lenge. Kanskje resten av livet. For enkelt ville tapet av en som står en nær kanskje gjøre ubotelig skade, Være med å prege en for resten av livet. Som for eksempel og miste pappa eller mamma..
Jeg måtte ta dette tankeeksperimentet da jeg ble sykemeldt, da jeg møtte veggen. Jeg fan ut at jeg ikke var uunnværlig for andre enn ungene mine og Gamle Gubben Grå. Jeg fant også ut at hvis jeg ikke lyttet til legen. tok den sykemeldinga sjefen hadde bedd meg om å ta og ble borte – lenge. Ja da ville jeg kanskje ganske raskt blitt borte – for godt – og påført de som virkelig betyr noe sorg og smerte. Jeg ville ved min egoistiske tro på at jeg var uunnværlig påføre de jeg er aller mest glad i en sorg som kanskje ville prege og påvirke de resten av livet. Så egoistisk kunne og ville jeg ikke være. Å ta hensyn til egen kropp og egen helse ble også å ta hensyn til dem.
Kokkejævel er så uunnværlig at han ikke kunne bli akutt innlagt på sykehus selv om legen mente det var best. Ikke nå, kanskje om to uker eller etter jul eler til neste år. Bare ikke nå. … Kokkejævel, jeg vet du leser bloggen min., ta i mot den muligheten for noen dager i en hvit seng for å hente deg inn igjen mens du har muligheten. Om to uker, til jul, neste år kan det være for sent. Leger pleier ikke å akutt innlegge pasienter i tide og utide. Sykehusene pleier heller ikke å beholde pasientene lenger enn høyst nødvendig. Mange pasienter mener de blir skrevet ut alt for fort.
Kokkejævel. Kjærest trenger deg NÅ! Og hun trenger deg i november, til jul og til neste år, ja resten av livet. De samme gjør alle barna dine. Vær der for dem og sammen med dem. La de få lov til å planlegge barnedåp og bryllup, ikke barnedåp og begravelse…..
