kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Kokkejævel ligger på bloggtoppen, fremdeles. Å ligge der på toppen å vake i en fem måneders tid har ikke gjort egoet til Kokkejævel noe mindre akkurat.  I dag tror han at han er en Gud, og lanserer tanken om a å starte en ny religion.

Jeg har rast ned til en 56. plass, føler meg ikke gudommelig.  langt der i fra.  Føler meg bare som ei sliten, middelaldrende kjerring.  Jeg skjønner jo at det er morsommere å lese bloggen til en gud enn til ei sliten kjerring.

Men tilbake til Kokkejævel og hans selvoppnevnte guddommelighet.
Kjærest, altså samboeren til Kokkejævel, er syk.  Skikkelig forkjølet. Vondt for å puste, og hoster til det høres som innvollene kommer ut.  Kokken har stilt diagnosen. I tillegg til Gud, jævel og snobb er han også selvutlært lege.
Er det forresten bare jeg som reagerer på at en fyr som titulerer seg selv som jævel, og liksom har gjort det å være kokkejævel som sitt livsverk, plutselig har blitt Gud?
Men tilbake til Kjærest.  Hun har i følge Kokkejævel lungebetennelse, eller pneumoni, som det heter på det språket vi som har medisinsk kompetanse bruker.   Kjærest stoler ikke blindt på Kokkejævelen sine medisinske kunnskaper forståelig nok, så hun får han til å kjøre henne til legevakta for en konsultasjon hos en ordentlig lege. Legen stiller diagnosen lungebetennelse forårsaket av virus.  Om han kun stiller diagnosen klinisk, eller beviser det med et røntgenbilde av lungene vet jeg ikke. Men legevakta ligger på Helsehuset i Alta, som er ett av de best utstyrte distriktsmedisinske senter vi har i Norge. Såkalte mini-sykehus..   Så det kan godt hende det er dokumentert lungebetennelse.
Nok medisinsk prat. Jeg stoler på legens kliniske kompetanse.  Kjærest ble sendt hjem uten medisinering. Antibiotika hjelper som kjent ikke på virus.  Her er det bare å ta tiden til hjelp, som regel leger kroppen seg selv i løpet av en uke eller to.  Det går over!

Når de ikke får medisin av legen drar Kokkejævel hjem og lager sin egen medisin. Er det noen av dere som har lest Roald Dahls bok “Georgs magiske medisin”? Jeg leste den for ungene da de var små, og etter det har jeg hatt ett litt anstrengt forhold til hjemmelagete medisiner. Ikke minst etter at Datter og hennes venninne laget en stor bøtte “magisk medisin” med ingredienser fra alle snille mennesker på boligfeltet. De fikk litt sur melk og gamle pepperkaker av meg. Hva de andre husstandene på feltet lot de få oppe i bøtta de dro rundt på en kjelke vites ikke. Men når medisinen var ferdig, kastet de to 5 år gamle jentene medisinen over de “store, slemme guttene”. En guttegjeng på tre fire gutter i 12 års alderen….

Vel. Etter at Kokkejævel har kokt sammen sin magiske medisin tvangsmedisinerer han Kjærest og Datter. Og de stakkars jentene turte vel ikke annet enn å svelge unna.

I følge han førte det til umiddelbar bedring hos begge. Derfor velger han å se på seg selv som en mirakelmann.

Oppglødd av sin egen suksess, proklamerer han at han burde bli en religion! Og her er det varselklokkene bør ringe hos alle oss andre. Jeg mener, (kokke)jævel-dyrkelse!!!!

Djeveldyrkelse eller teistisk satanisme som det heter når satanister tilber satan/ djevelen som en fysisk person er noe ordentlig gufne greier. Ja jeg føler det går kaldt langt ned over ryggen min. For hva leser jeg ikke på nett om slik djeveldyrkelse? Jo at sataniske ritualer med ofring og blodspilling er vanlig.

Når han så avslutter med å si at han ønsker seg en kirke til jul, ja da skjønner alle at dette er en mann som er litt vel høy på seg selv.

Det er selvsagt Kokkejævel som fremdeles er på bloggtoppen, forstå det den som kan. Jeg har ramla ned igjen til en 48. plass.  Det kan jeg forstå.

Kokkejævel skriver om slankekuren sin. Eller unnskyld, han slanker seg ikke. Han skal bare gå ned i vekt. To sider av samme sak spør du meg.  Nå har han holdt på med denne slankingen/ vektreduksjonen i 7 uker, og resultatet er at han har gått opp 500 gram.  Fortsetter han slik veier han godt over 117 kilo innen han begynner å fråtse i juleribbe og pinnekjøtt igjen.  Bare nevner det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg slanker meg heller ikke. Men jeg håper jo å gå ned i vekt.  Siden badevekta kun viser ERROR hvis jeg tråkker på den aner jeg ikke hvor mye eller lite jeg veier.  Sist jeg veide meg, for over ett år siden veide jeg mer enn Kokkejævel. Jeg innbiller meg at det er mindre nå.

Kokkejævel kommer med de vanlige unnskyldningene på hvorfor man går opp og ikke ned i vekt. Han har vært te og reist. Har arbeidet mindre enn han pleier. Sittet mer rolig. Ikke vært helt i form psykisk.
Kokkejævel sin plan er å holde seg unna brød, ris og poteter. Noe han ikke helt har klart.

Min plan er en helsemessig nødvendighet.  Jeg har fått diabetes, og må holde meg unna sukker. For meg betyr det farvel med Coca Cola som jeg har vært avhengig av i rundt 35 år. Farvel til smågodt og sukker i teen, og mange andre små hverdagsforandringer som kanskje ikke er så små når de blir summert.
Lenge kom jeg med de dårlige unnskyldningene for å skeie ut. “Må kunne unne meg en Cola, jeg er jo på reise.”  Og snart var det ikke bare turer til Oslo som var en “reise”.  Snart var det en “reise” hver gang jeg dro til Drammen på jobb.
Jeg har jobbet så mye hatt så mange møter, jeg fortjener en Cola.  Det skulle snart ikke mer enn en arbeidsdag i hvitt, eller en møtedag som var litt heavy før jeg syntes jeg fortjente en Cola.
Jeg har sittet mer rolig, blogget og drukket te.  Jeg fortjener i det minste sukker i annenhver tekopp. Suketter blir ikke det samme.
Jeg er sykemeldt, stakkars meg.  Jeg fortjener å kose meg litt.  Bare litt smågodt, eller et kakestykke, sukker i teen og Coca Cola.
Unnskyldningene har vært mange, og de har vært lette å ty til.
Men i det siste har jeg tatt grep, bort med dumme unnskyldninger!  Her står sukettene klare ved vannkokeren, og jeg kjøper inn vann med kullsyre og friske fruktsmaker.  (Og så har jeg økt inntaket av kaffe)

Kokkejævel har satt seg et langsiktig mål.  Han skal veie under 100 kilo i løpet av 2021.  Vi har så vidt begynt på 2020. Han har god tid! (Og med den farta han har nå, vil han veie over 120 kilo når julemarsipanen kommer i butikkhyllene høsten 2021 Da kan det være litt vanskelig å ta et skippertak de siste ukene inn mot nyttår – bare nevner det….)

Jeg vet ikke, men jeg antar at det ikke er like smart for meg å ha et like langsiktig mål på livsstilsendringene mine. Lista over komplikasjoner ved diabetes er lang.
Fotkomplikasjoner. Jeg har alt nevropati på grunn av skadete nerver i det beinet som er full av titan.  Hjerneslag, og hjerteinfarkt. Nevropati, som jeg alt har. Nyreskader.  Tenner og tannkjøttsykdommer, jeg har hatt elendige tenner siden barndommen. Henger sammen med hjertefeil og dårlig blodsirkulasjon. Øyesykdommer. Jeg har alltid hatt synsproblemer. Jeg trenger ikke flere.  Da hjelper det ikke med å lete etter unnskyldninger for å skeie ut. Helsa mi blir like dårlig.

Kokkejævel skjønner matematikken  rundt kostreduksjon. Man må forbrenne mer enn man tilfører kroppen.
Jeg skjønner at jeg må ta grep for å beholde helsa mi på det nivået den er i dag. Forhåpentligvis bedre den.  Det er en god motivasjon. Og jeg kan fremdeles kose meg.  Det finnes andre former for kos enn Coca Cola, smågodt og sukker i teen. (Og nei, til tross for bildet øverst i innlegget har jeg ikke tenkt å bytte ut Coca Cola med rødvin)

Mislykkes Kokkejævel, vitser han med at han har litt å tære på i et bomberom ved en atomkrig eller noe sånt.
Mislykkes jeg…  vel da når jeg ikke mitt mål, og bli en gammel og svært vital kjerring.

Kokkejævel regjerer fremdeles på toppen av bloggtopplista.  Jeg har karret meg opp til en 46. plass.
Kokkejævel har en tirade på sin blogg hvor han later som han er et rævhøl av en mann som pisker syke kjerringer og barn rundt.  På slutten av innlegget sier han neida, det var ikke slik. Han er så snill og kjærlig at han er den reneste Florence Nightingale. Så får vi velge hvilken av versjonene vi vil tro på.  Virkeligheten ligger kanskje et sted sånn midt i mellom slavedriver og Nightingale?
Jeg derimot er jævlig lei late mannfolk, sånn på ordentlig.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet hjem fra jobb og funnet Gamle Gubben Grå sovende under et pledd på sofaen – og det uten at han har en forkjølelse eller mannlig pjuskhet å skylde på. Og ja, jeg har trampet inn og smelt med dører og høylytt gitt uttrykk for at jeg er både sulten og sliten, og hvorfor har han ikke en gang begynt på middagen?  Det pleier ikke å gjøre noe videre inntrykk, eller føre til handling. Mulig at pleddet blir dratt litt lenger opp mot ørene for å stenge lyden av sur kjerringkjeft ute….

Det pleier å bli litt mer liv i den late kroppen hvis jeg klarer å få nappet pleddet av han.  Da spretter Gamle Gubben Grå opp som om noen skulle ha skutt han i rompa, og skjeller og smeller.  Og det er ikke bare på grunn av Prince at det står en røyksky rundt han. Hvorvidt jeg lykkes med få kanalisert all den energien Gamle Gubben Grå plutselig er i besittelse av inn på kjøkkenet for å lage mat til meg varierer.  Men jeg pleier sjelden ved slike anledninger å bli møtt med forståelse for min sultfølelse.

Som regel får jeg ikke tak i pleddet. Det har Gamle Gubben Grå klok av skade tullet godt rundt seg slik at det ikke er mulig å få tak i en flik av pleddet å nappe i. Så ligger han der og kommer med små host, og prøver å innbille meg at han er pjusk eller har man-flu. men hoste har du gjort siden vi traff hverandre på slutten av 1980-tallet.  Skyld ikke på pjuskhet, men på de 20 sigarettene du daglig inhalerer.

Det kan hende på slike ettermiddager hvor jeg får nappet vekk pleddet eller på andre måter får Gamle Gubben Grå opp fra sofaen, at han finner frem støvsugeren.  Det skjer i så fall på  ettermiddager jeg er så sliten og trøtt at jeg synker ned på “min” sofa og krøller meg sammen under “mitt” pelspledd.  Da kan Gamle Gubben Grå starte en samvittighetsfull støvsuging av stua, spesielt av flosseteppet under salongbordet rett ved sofaen.
Mens han støvsuger synger han høyt, gjerne en egenprodusert omskriving av en kjær salme eller julesang, Selvsagt med feil melodi. Gamle Gubben Grå er like tonedøv som meg.
I går brukte han slagbor eller elektrisk sirkelsag ved salongbordet rundt en meter fra trommehinnene mine da jeg forsøkte å ta en lur.  Jeg åpnet ikke øynene for å sjekke hva slags verktøy som ble benyttet på et stykke tre midt i stua, bare minner om at det var varmegrader og sol ute….

Middagen på slike dager kommer sjelden på bordet før klokka nærmer seg 22.  Og da er den en tragedie!  Gamle Gubben Grå velger da å servere “Spagetti uten saus”. Altså kokt spagetti med smør og i beste tilfelle litt sånn ferdig revet parmesan på boks. Hallo! Jeg giftet meg ikke med en kokk for å få servert “Spagetti uten saus”!!!

I Kokkejævel sin fremstilling drar Kjærest ut for å kjøpe ordentlig mat etter at han ikke er fornøyd ¨med Toro Tomatsuppe.  Men verken seifilet eller kjøttdeig er bra nok for Kokkesnobben.
Hadde jeg på slike dager bedt Gamle Gubben Grå dra ut og kjøpe ordentlig mat, hadde han dratt på Circle K og kjøpt ei 10-kroners wienerpølse eller to, til seg selv.
Noen ganger lurer jeg på hva jeg egentlig ser i denne gubben.

Nå har klokka passert halv ni.  Gamle Gubben Grå sover fremdeles. Jeg har vært oppe siden klokka ringte halv seks. Noen må påse at Yngste Sønn kommer seg opp og på jobb.  Mener jeg, Hønemor. Han ville sikkert klart det greit på egen hånd.
Jeg sparket liv i Gamle Gubben Grå litt over klokka fem i dag morges.  Kjøteren bjeffet høylytt.  Det betyr som regel at den gamle hunden må ut. Jeg var ikke klar over hva klokka var, jeg var bare trøtt. Jeg sover naken, Gubben sover i pysj. Jeg vet hvem av oss jeg foretrekker står i døråpningen mens Kjøteren tar en nattlig luftetur i hagen.  Jeg regner med naboene er enige med meg hvis de skulle se i vår retning.
Han mumla noe om at han akkurat hadde sovna da han lydig sto opp.  Det kan godt tenkes.  Jeg vet han noen ganger sliter med å finne søvnen.  Han virket ikke så veldig blid da han kom å la seg igjen, eller da vekkerklokka ringte ti minutter etter at han hadde krøpet opp i senga.
Jeg lar han sove til han våkner.  Tror det både blir gjort mer husarbeid og blir en hyggeligere stemning i heimen av det.

Jeg har fått min morgenstund med frokost, tekopp og PC.  Jeg har gått to turer med hundene, Kjøteren er ikke helt god i magen.  Ute lokker klar blå februarhimmel og småfuglene sang lystig da sola steg over åsen i øst.   Jeger klar til å starte dagen.  SÅ får Gamle Gubben Grå starte sin dag når han er klar.

Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen i tretti år.  Hemmeligheten er ikke at livet kun har bestått av solskinnsdager, for vi har hatt flere utfordringer og sorger enn de fleste andre par.  Hemmeligheten er ikke at vi alltid er enige, eller at vi har løst alle uoverensstemmelser med diplomatiske samtaler, for her fremstår ikke alle diskusjoner som like saklige eller rolige.
Hemmeligheten ligger i at vi innerst inne er veldig glade i hverandre, at vi har respekt for forskjellene (gudene skal vite at det ikke alltid er like enkelt) og at vi har bestemt oss for å være sammen “til Dovre Faller” som Gubben bablet om hele tiden det første halve året vi var sammen.

Det er en stund siden jeg har vært på de gode, gamle trasketurene mine. En av grunnene til det er at Kjøteren begynner å bli en veldig gammel kjører som ikke orker å gå så langt. Og når Kjøteren vil snu, ja da snur vi.

Men i dag tok jeg bare med meg Charlie Chihuahua på tur. Vi parkerte ved Misjonshuset og gikk litt rundt om kring som vi pleier. Villaområdet på Helgesbråten  er et trivelig sted å gå tur. De ærverdige gamle villaene er for det meste godt ivaretatt og fremstår som rene smykker. Jeg nyter synet av godt ivaretatt eiendommer, ofte med flotte detaljer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I enden av Blomsgate fortsetter grusveien oppover mot Folkehøgskolen. Det har jeg aldri gått, så det ville jeg prøve i dag.

Men jeg hadde ikke gått mange meterne før jeg oppdaget noe enda mer spennende. En grusvei med bom ned mot elva.  Den måtte utforskes.  Jeg elsker slike veier.

Grusveien gikk ned til elva og videre bortover langs elvebredden til den endte i en plass med et pumpehus. En sti gikk videre oppover skogen, den må utforskes senere når det ikke et så mye is.

Fra plassen hadde jeg fin utsikt over Storelva og til de nye blokkene på Benterud.  Det var en flott liten tur, og selv om det bare er februar bar dagen bud om vår.

For mange år siden hadde Datter en samboer, vi kan kalle han Sambo for enkelhets skyld. Og jeg, jeg kunne altså smykke meg med den ofte litt negative betegnelsen Svigermor.  Vi kjenner jo alle vitser og fortellinger om for en ugle, øgle eller rett og slett ildsprutende drage en svigermor kan være. Og dere som har fulgt denne bloggen en stund vet at jeg kan være ildsprutende drage sånn helt til vanlig. Ja, her spruter det ut ild, røyk, eder og galle enten jeg har svigerbarn eller ikke.

En gang jeg var lite imponert over Sambo sine avgjørelser i en sak, ga jeg han klar beskjed.  Datter var ikke i nærheten, og han fikk det glatte lag. Brit uten filter, direkte tale så det holdt! Hva skulle stakkaren stille opp med? Han lot meg rase, tok ikke til motmæle, forståelig nok.
Etterpå angret jeg.  Han var en voksen mann, om relativt ung. Han var ikke sønn min. Jeg hadde ingen rett til å snakke slik til han.  Så da det unge paret dukket opp i Drømmehuset senere dagen etter, ventet jeg meg en overhøvling fra Datteren.  Den kom ikke.  Han hadde tydeligvis ikke “sladret”.
Jeg ba om unnskyldning for min oppførsel, og sa noe slikt som at jeg håpet han ikke bar for mye nag til “Svigermor fra Helvete”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En tid senere hadde det unge paret flyttet langt av sted, og jeg kom selvsagt på besøk.  De bodde i en liten kjellerleilighet, og min soveplass ble en diger oppblåsbar madrass midt på stuegulvet.  Datteren og jeg koste oss i leiligheten med en skikkelig jentekveld.  Skikkelig mor-datter tid.  Datteren og jeg har alltid hatt et nært forhold, og nå var det flere måneder siden vi hadde vært sammen.  Sambo emigrerte ut på byen med noen kompiser og lot oss få kvelden alene.
Jeg hadde krøpet til køys på madrassen midt på stuegulvet innen Sambo vendte nesa hjemover. I denne leiligheten lå badet slik til at han måtte gjennom stua for å komme dit.  Det var mørkt i stua, men han bodde jo der og kjente veien i blinde.  Halvveis over gulvet sparket han i madrassen jeg lå på.  Det pleide jo å være fri vei. Han stoppet opp, tenkte seg litt om og utbrøt: “Å ja! Svigermor fra Helvete!” før han fortsatte sin vandring mot baderommet.  Jeg måtte bite i puta for ikke å le høyt, og hadde problemer med å ligge urørlig og late som jeg sov. når han kom tuslende ut igjen etter endt ærend.

Jeg var kanskje ikke den døds-kule svigermora som jeg selv trodde.  Muligens var jeg et virkelig hespetre, Svigermor fra Helvete.   Historien ga meg en tankevekker. Jeg vet jeg har forbedringspotensialer neste gang det dukker opp svigerbarn.

Gamle Gubben Grå forgudet sin mor.  Allerede i første stevnemøte brukte han mye tid på å lovprise moren sin.  Jeg burde forstått tegninga, og løpt for livet.  Men jeg mitt dumme naut, syntes at beundringen og lovtalen om moren var søtt. Så i stedet for å løpe, ga jeg Gubben (som jo var en ung gutt den gang) et kyss – og så var det han som løp eller nærmere svevde av gårde oppover Sognsveien.

Jeg har sikkert ikke vært den letteste svigerdatteren man kunne få inn i familien.  Muligens er jeg “Svigerdatter fra Helvete”  En forgudet mor og en svigerdatter fra Helvete er som regel en dårlig kombinasjon. For selv om jeg har vært nesegrus forelska i Gamle Gubben Grå, har jeg aldri forstått hva som er så gudommelig med Svigermor.

Der hun ventet seg en ny tilbeder som blindt underkastet seg henne i stum beundring og stilltiende aksepterte alle hennes beslutninger, ideer og verdensbilde dukket plutselig jeg opp, en antidemokratisk kommunist, menings-fascist, løgner, voldsutøver og lovbryter som bedriver fysisk vold, støy-terrorisme, ordensforstyrrelse og forfekter meningstotalitarisme. (Hvis du ikke har fulgt med på denne bloggen så lenge kan du lese bakgrunnen for den beskrivelsen her .)  Ja hva skal jeg si?  Det er ikke annet å forvente enn at det har gått en kule varmt innimellom…

Siste “skjennepreken” kom pr. mail i ettermiddag.  Jeg hadde akkurat dumpet ned i sofaen for å ta en liten strekk under pelspleddet før jeg satte i gang med middagen da jeg oppdaget den. En lang tirade av en irettesettelse om hvor respektløst jeg hadde oppført meg i fødselsdagsselskapet til Svoger forrige søndag.
Når jeg får slike mail, og det har vært en del av de opp i gjennom tidene, går det innpå meg. Ikke minst fordi jeg finner kritikken uberettiget
Til tross for hva jeg kanskje gir uttrykk for, liker jeg å fremstå som et sivilisert menneske.  De negative ordene og karakteristikkene av meg kverner rundt og rundt i hodet mitt i flere dager. Det tapper meg for energi, og for tiden er energi noe jeg ikke ar for mye av.

Hadde noen andre sendt meg en slik mail, hadde vedkommende fått et klart og tydelig svar.  Jeg hadde forklart i klar tale hvordan jeg så på saken, hadde påpekt hvordan hennes oppførsel også bidro til konflikt.  At det at hun avbryter meg, og irettesetter meg, er like respektløst som at jeg avbryter henne.
Men det vil ikke komme noe godt ut av det.  Jeg har forsøkt.  Dama er full av energi og har god tid, pensjonister har gjerne det.  Mailboksen min ville bli oversvømt av mal mens hun hisset seg mer og mer opp.   Den runddansen har vi prøvd mang en gang, og det har jeg verken tid eller overskudd til.

“Brit uten filter” metoden pleier å være virkningsfull. Den stopper som regel kjeften på de fleste, og jeg har nok og tydd til den noen ganger opp gjennom årene, også på denne damen.  Men kan ei middelaldrende diger dundre på over hundre overhøvler en spinkel hvithåret gammel dame på 80 pluss som er så lett at hun kan bli blåst over ende bare av lufttrykket  i stemmevolumet i en skikkelig skjennepreken (leses utskjelling)?  Hun kan jo pådra seg både hjerteinfarkt og lårhalsbrudd. Vi snakker jo om Gamle Gubben Grås forgudete mor og barnas bestemor.

Svigermor er ei fis-fin-frue fra Oslo beste vest.  Jeg kommer fra  furuskogene i min barndoms dal. Men jeg kommer fra et møblert hjem, og foreldrene mine har lært meg grunnleggende folkeskikk.  Mantraet til Mamma når vi ungene braket sammen i en real krangel var bestandig “Den klokeste gir seg.”  Det hadde sjelden den ønskede virkning på barneflokken. Vi var mer opptatte av å vinne krangelen, enn å fremstå som kloke. Det er ikke for ingenting at to av oss søstrene havna i kommunestyre. Men denne gangen har jeg tenkt å lytte til min kloke mammas råd.   Jeg gir meg. Ikke fordi Svigermor har rett, men fordi jeg må ta ansvar å fremstå som den voksne og fornuftige.

Svigermor reiser i morgen.  Kofferten er pakket og sopelimen står klar.  Hun sier alltid at hun tilbringer vårmånedene i Spania, men hun lurer ikke meg.  Jeg hører helt tydelig den tyske aksenten.

GOD TUR SVIGERMOR

Så dalte jeg ned fra en 42. plass i går til en 52. plass i dag.  Kokkejævel er fremdeles på topp.  Kokkejævel skriver om ukens plan. Den er å skrive på denne boka han har planer om å skrive.  Ja hver eneste arbeidsdag unntatt i dag hvor han skal ta noen varebestillinger er satt av til bokskriving. Sånn er det når man er bedriftseier og kan la arbeiderne tjene pengene for deg. (Kommunistspira kunne ikke dy seg. )

Så hva er så mine planer for uka?
For en gang skyld ser det ut som om jeg har en ganske rolig uke.
Jeg var en tur på jobben i går og fikk tatt unna litt kontorarbeid.  i dag har jeg fri, er sykemeldt. I morgen har jeg kontordag, men siden jeg fikk unna mye i går håper jeg det blir en kort dag,
Torsdag er det møtedag i Drammen.  Da har vi tillitsvalgte møter med ledelsen, og man samler flest mulig møter på disse dagene.  På kvelden er det et folkemøte om Hønefoss skole sin skjebne, og jeg må vel dit.
Fredag skal jeg jobbe som radiograf.
Lørdag er lørdag, og jeg tipper det blir en tur ut til Høvdingen, i tillegg skal huset shines for helga.
Søndag kommer Svoger og vi skal gå på skøyter.  Da skal jeg lage en fantastisk dag for han, må tenke ut bål-mat, fikse skøyter og ikke minst ordne godt vær.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forhåpentligvis får jeg tid – og overskudd til å pleie bloggen litt og.  Det er en grunn til at jeg stadig ramler under midten av bloggtopplista, og det er at jeg ikke leverer gode nok blogginnlegg.  (eller mange nok()  Jeg driver med to innlegg jeg tror blir rimelig bra, men de krever litt tid.  Tar pauser når det stopper litt opp.   Men følg med.  Snart kommer det noen litt bedre innlegg enn disse kokke-innleggene

Det var med en viss spenning jeg logget meg inn på bloggtopplista i dag. Jeg var jo spent på om min bombardering av bloggen med nye blogginnlegg hadde gitt resultater.  Det hadde det.  Jeg er oppe på en 42. plass med over 1000 sidevisninger i går. Bra, etter å ha ligget under en 50. plass i flere dager i strekk og vært nede i rundt 400 sidevisninger måtte jeg jo ta grep. (Eller ha en fridag med litt overskudd så jeg fikk tid til å blogge.)
Men det jeg var mest spent på var hvem som lå på topp.
Jeg hadde nemlig tatt en snik-kikk på det siste innlegget til Kokkejævel og Isabell Raad i går kveld, sånn bare for å forberede meg. Isabell hadde en sminkevideo….. Jeg tenkte det kunne bli litt vel utfordrende for meg og Gamle Gubben grå og spille inn sminkevideo, men muligens kunne det gitt mange klikk….
Heldigvis var det Kokken som var på toppen.

Kokkens innlegg er morsdagshilsenen til Kjærest på morsdagen i går. Overskriften, “Alle gode ting er tre” som viser til blomsteroppsatsen han har kjøpt til Kjærest symboliserer at alt blir bra til slutt. To ganger har de mistet.  Den tredje gangen vil alt bli bra. Alt bli som man har drømt og håpet om. Alle gode ting er tre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er lenge siden jeg likte det uttrykket.
Mamma pleide ofte å si det om oss ungene. Vi er tre i søskenflokken.  Også hos Gamle Gubben Grå er det tre søsken som vokste opp sammen.  Så når vi da har hatt et familieliv med Datter, Eldste Sønn og Yngste Sønn har nok flere ganger de eldre på begge sider kommet med denne floskelen “Alle gode ting er tre”:
Men alle gode ting er ikke tre, selv om vi er utrolig glad i de tre ungene vi har.  For hva med Anders og Tiril? Vi ville jo også gjerne hatt de i blant oss. Alle gode ting er fem… Eller nei, vent.  Alle gode ting er ikke et antall barn eller annet. Alle gode ting er å få vandre sorgløs gjennom livet, noe som er de færreste forunt.

Mange gruet seg til morsdagen. Det skrev jeg om i går kveld Savn etter det som var eller det som kunne ha vært blir ofte forterket på slike merkedager. Jeg følte veldig på savnet etter Mamma.

Savn og sorg er, så utrolig vondt det enn er å innrømme, en del av livet.  Jeg tror det er sunt og føle på savnet og sorgen en gang i blant.  Ikke dyrke den, ikke la den være altoppslukende for lenge, men la den slippe frem nå og da,  Minnes det som var, de gode øyeblikkene, de gode opplevelsene.  Tenke litt på hvordan det kunne ha vært.  Ta seg den tiden til litt refleksjon – og så gå videre å bære med oss minnet om de som var i våre hjerter.

Dagen i dag bringer frem mange følelser hos mange.  Det har jeg forstått ved å klikke meg inn på forskjellige innlegg på sosiale medier.

Jeg har lest om mødre som er skuffet fordi deres morsdagsfeiring ikke er like storslått og fin som det de ser andre har på sosiale medier.  Morsdagskortene var ikke like fine, morsdagsgavene ikke like eksklusive og frokosten hadde ikke agurkskiver som var skåret i hjerteform.
Jeg tenkte på de hjemmelagde morsdagskortene vi lagde da jeg var liten, og lurte på når folk ble så kravstore?  Jeg har aldri ønsket meg dyre gaver på morsdagen, aldri forventet det heller.  Hyggelig at ungene husker dagen.  En telefon eller en sms holder for meg.  I dag kom alle hjem. Datter og Yngste Sønn hadde spleiset på en stor bukett tulipaner. Eldste Sønn hadde bakt både sjokoladekake og gulerotkake, og jeg ble nesten rørt til tårer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen savner en mor som ikke er her lengre. Den sorgen føler jeg og på.  For morsdag har liksom alltid vært den dagen vi feiret Mamma. Det var alltid bløtkake på morsdag da jeg var barn, og etter at vi ble voksne har alle barn og barnebarn vært samlet ute hos mine foreldre og feiret Mamma.

Så har vi englemammaene. De som har et eller flere barn i himmelen.   Jeg er selv en englemamma. To små engler har forlatt meg. Savnet etter de er kanskje ikke så stort i dag. Det er 17 og 26 år siden de døde, og jeg har jo tre flotte unger her hos meg. Men jeg har den største forståelse for at denne dagen kan være sår for mammaer som ikke har barn her lengre.

Men det er en gruppe mødre jeg tror dagen er ekstra sår for, og som kanskje ikke så mange tenker på.
Det er mammaene som ikke har fått mulighet til å være mamma slik de ønsker.  Mammaene hvor barnevernet av forskjellige gode eller mindre gode grunner har overtatt omsorgen for barna.
Jeg kjenner en del av de mødrene, og jeg vet at samme hva årsakene er, samme om de er enig i omsorgsoverdragelsen eller har sloss mot den med alle midler, så er de fremdeles mødre som bærer med seg tanken på barna i sine hjerter resten av livet.
Mange av de får aldri et hjemmelaget morsdagskort, en blomsterbukett eller en hjemmelaget kake.
Mange av de får aldri noen morsdagshilsen.  Nei, barna deres har ofte en fostermor eller en adoptivmor som får gaver og kort.  Den som har overtatt morsrollen er den som hedres på morsdagen.  Og det er helt greit at de feirer og setter pris på den som har vært derfor dem i oppveksten, den som er morsfiguren.  De er sikkert strålende mennesker som har fortjent hver eneste kake, blomst og kort. Dette innlegget er ikke ment som en kritikk verken av barnevernet eller foster-/ adoptivforeldre. Misforstå meg rett.
Men hvis du er en av de voksne som har en biologisk mor der ute et sted. En mamma du har liten eller ingen kontakt med. Send en vennlig tanke i kveld til hun som skjenket deg livet. Og enda bedre, send henne en liten hilsen, en sms eller på annen måte.  Det koster så utrolig lite men ville glede noen utrolig mye.

.

Gamle Gubben Grås onkel Pelle, eller Hans Per som han egentlig het, døde tidlig i høst etter en tids sykeleie.  Siden han var barnløs er det Gamle Gubben Grå og hans søskenbarn som har ryddet og tømt leiligheten til Pelle.  Og som den samleren Gamle Gubben Grå er (leses Skrotnisse) er det en del ting som har havnet her i Drømmehuset.  Noen ganger til min glede, andre ganger kanskje mer til fortvilelse. Gamle Gubben Grå har det i å se verdier i det alle andre ser på som skrot.  Ting som derimot har en verdi, kan han fort finne på å donere til Fretex eller loppemarked.  Jeg fikk redda et ostefat fra Willeroy og Boch til en verdi til rundt 600 kroner fra Fretexposen. Det skal snart pryde kjøkkenveggen på hytta.

Noe av det han kom hjem med, og som jeg ikke tror har den helt store verdien var fem kaffekopper uten skåler eller asjetter.  Det sto “Far sjøl i stua”, “Mor sjøl i stua”, “Til erindring” og “Gratulerer” på dem.  Siden de var hvite med gulldekor, tenkte jeg at jeg kunne finne på noe og bruke de til i stua vår. Stua vår er holdt i hvitt og gull. Jeg plasserte de på hylla øverst på anretningsbordet (Som egentlig er bordet Pelles bestefar pleide å sitte å barbere seg ved. Toalettbordet til Gamle Gubben Grås oldefar. Her i huset går møbler i generasjoner) Oppe i koppene plasserte jeg hvert sitt telys. Det ble ganske fint, og slik har det stått ett par ukers tid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag skulle jeg på ny tenne lys i stua. Det er grått og trist ute.  Men da sto det bare fire kopper på hylla. Jeg stusset litt over det, og spurte Gamle Gubben Grå om det ikke hadde vært fem kopper. Jo det mente han og.  Han hadde tenkt på det samme da han for litt siden fylte opp med telys.  Merkelig.

Jeg sjekket bilder jeg hadde tatt da jeg drev å plasserte disse koppene. Jo, det var fem. Men nå var det bare fire.
Vi håper Yngste Sønn kan løse det mysteriet når han kommer hjem….

Det var jo ikke sånn det skulle bli….  Jeg sitter og ser ned på bunken med papirer. Bruker. Pasient. Trygdemottaker. Nav. Pensjonskassa Lærings og mestringssenter.  Hva har disse ordene med meg å gjøre?  Jeg er jo kjerringa som fikser alt. Hvorfor daler disse brevene ned i postkassa mi?

Jeg har lyst til å krølle papirene sammen, rive de i fillebiter og kaste de i peisen. Brenne de opp. La de forsvinne så jeg slipper å forholde meg til de. Men de har ligget en stund på skjenken i hjørnet av spisestuen.  Jeg har oversett de lenge nok. Jeg må lese de sette meg inn i problematikken. Ta grep. Jeg pleier å være flink til det når det gjelder alle andre.  Hvorfor er det så vanskelig når det gjelder meg selv?

Brevet fra Lærings- og mestringssenteret er det enkleste.  De vil jo bare lære meg å mestre sykdommen min.
Men før jeg kan lære meg og mestre noe som helst må jeg lære meg å akseptere at jeg har fått en diagnose. En diagnose det er viktig at jeg lærer meg å leve med.
Jeg har en hel haug med diagnoser allerede. Jeg har lært meg å leve til tross for dem. Jeg har aldri vært snill mot meg selv, eller lyttet til kroppen min. Nå har jeg fått en diagnose Diabetes 2, som gjør at jeg må gjøre nettopp det. Lytte til kroppen min og ta hensyn til den. Jeg hater det!
Jeg ble født med en haug diagnoser. Hjertefeil, klumpfot og skjeløyd så det holder. Gjennom livet har det kommet flere diagnoser. Jeg kan ikke holde på å tenke på de og ta hensyn, da hadde jeg ikke fått gjort annet. De, legene; eller andre forståsegpåere sa jeg ikke kom til å leve opp. Andre sa at jeg aldri kom til å lære å gå normalt, Atter andre påsto at jeg kom til å bli blind. Vel, de har ikke fått rett så langt!
Kurset de har innkalt meg til er om litt over en uke, og det er nok best å møte. Uteblitt fakturaen på polikliniske timer nærmer seg tusen-lappen.
Men den ene av de dagene har jeg time hos fastlegen.  Den andre skal jeg ta bilder av pasienter – ikke være pasient. Jeg har egentlig ikke tid..
Jeg blir anbefalt å ta med meg pårørende.  Hvorfor det?  Det er jeg som er syk, eller jeg er ikke syk. Jeg har bare fått en diagnose jeg skal ha resten av livet. Ikke noe å bry seg om. bare nok et stempel. Jeg har stempler, diagnoser, nok fra før. Jeg kommer ikke til å komme drassende med Gamle Gubben Grå eller en av ungene.  Glem det!! Jeg kommer alene!  For jeg kommer selvsagt til å møte opp.

Så var det brevet fra Nav.  Det kom for en stund siden.  Det ber meg bare om å ha en plan klar.  Det nærmer seg maksdato for sykepenger, og de ønsker ikke at jeg skal stå uten inntekt, eller rettere sagt stå med veldig redusert inntekt.  Jeg bør være takknemlig for at de sender brev og informerer meg i god tid.  Men det er ikke takknemlighet jeg føler. Ser jeg ut som en Naver? Og hvorfor føler jeg det å motta støtte i så fall så stigmatiserende, så negativt? Jeg er jo en stor forkjemper av velferdsstaten og det sikkerhetsnettet som er der.
Eller slik jeg forstår brev og nettside er det ikke noe sikkerhetsnett der for meg.  Jeg er for frisk.  Jeg arbeider 60%, men for å få rett til Arbeidsavklaringspenger må jeg ha en reduksjon på minst 50%.  Så jeg er altså for syk til å arbeide fullt og for frisk til å få trygd?  Rimer ikke med at regjeringen ønsker arbeidslinja.  Komme seg opp om morgenen og alt det der.  Jeg får lyst til å drite i hele sykemeldingen, bite tennene sammen og gå på så lenge det går.  Har jeg flaks ville det gått en måned eller tre, så ville alt bli svart  Kanskje for godt.

Arbeidsgiver har tilretteleggingsplikt.  når en arbeidstaker trenger tilrettelegging på grunn av skade, sykdom har arbeidsgiver plikt til å tilrettelegge om nødvendig finne andre arbeidsoppgaver.  Jeg har fremdeles masse arbeidskapasitet selv om jeg ikke makter fem dager på rad på CT med 32 pasienter i snitt pr dag.  Men samtidig vet jeg av erfaring at arbeidsgiver ofte gjør det de kan for å komme seg unna tilretteleggingsplikten.
Jeg har som tillitsvalgt kjempet den kampen for flere medlemmer.  Jeg har nådd frem hver gang, men veien dit har innimellom vært litt vel tøff.  Hvem er der for å kjempe for meg? Og vil den være like tøff som jeg måtte være?
Og jeg vil ikke bli noen ny pølsekoker.  Jeg vil ha meningsfylte arbeidsoppgaver.   Det synes jeg jeg fortjener. Jeg har arbeidet på denne arbeidsplassen i snart 30 år. Alltid full stilling, som regel mye mer.

Brevet fra Pensjonskassa etterlot flere spørsmål enn svar.  Kan jeg få pensjon fra pensjonskassa selv om jeg ikke er minst 50% syk? Hvis jeg for eksempel fortsetter å arbeide 60%, kan da Pensjonskassa gi meg pensjon for 40%? Det ble jeg ikke helt klok på…
Og forsikring  Jeg har en sånn uføreforsikring gjennom forbundet jeg har betalt på i snart 30 år.  Er det noe igjen der å hente for en utslitt kropp?

Så mange spørsmål. Så mye jeg må sette meg inn i, og det er jeg som må ta grep.  Og jeg må gjøre det nå.