Stina har på ny entret bloggtoppen. Denne gangen med 5 beaty hacks, og da hjelper det ikke at Isabell Raad skal være med i “Skal vi danse” . Litt overrasket der.
Enda mer forundret over topp-plasseringen når jeg leser innlegget til Stina. Brukte barberhøvler kan fjerne nupper, Aloe Vera roer ned solbrenthet, Det er lurt å ha pudder, leppestift og sminkefjerneserveietter i bilen (eller kanskje i håndveska), bruk solkrem med høy faktor i solarium og hvis du børster for hardt på ny-krøllet hår blir det krusete. Ikke akkurat “Breaking-News”. Jeg mener, ikke en gang jeg som er, og alltid har vært utrolig lite interessert i skjønnhetstips lærte noe nytt her.
.Også kosmetikk- og skjønnhetsindustrien har kastet seg over fenomenet gjørme eller kanskje mer leire. Så siden jeg er en slik trendsetter, er det ikke lenge til jeg kommer på bloggtoppen….
Ja, sånn hvis noen av dere lurer…. Men overskriften skyldes selvsagt at Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen og hun har behov fos å forsikre leserne om at det går bra med henne. Det ble jo slutt med kjæresten rett før helga. Hun har murt seg litt inne i helga. Kost seg med familien, god mat serier og skal vi tro bildet, litt sjokolade. Noen late dager, men nå er hun klar for livet igjen. Isabell er en stayer.
I går var en ordentlig venninnedag for meg. Jeg hadde avtalt å møte Barndomsvenninna mi til en ordentlig skravlestund på en kafe i byen. Det ble en koselig stund. Roser fikk jeg og, bare fordi jeg har bursdag – om tre uker. Tusen takk, du er bare så god!
Vekslet og noen ord med ei anna venninne da jeg var i byen, men hun hadde dårlig tid, så det ble bare noen ord i forbifarten.
På kvelden ringte venninna mi som ikke lenger bor her i byen. Hun var deppa og oppgitt som bare hun kan være. Vi har alltid vært hverandres klagemur, og i går hadde hun virkelig behov for en klagemur. Hun var både gammel, tykk og rynkete. Ingen kan i grunn være så underholdende når hun er skikkelig nede som denne venninna. Det ble en lang prat. Flere timer. Vi fikk nok ikke løst alle problemene, men jeg regner med at det hjalp med en prat, og at verden ser litt bedre ut i dag.
Ny blogger på toppen av bloggtopplista. Stina. Du vet hun som ble slått ned i Sandefjord rett før helga. Hun kommer med 5 Fitness hacks. Jeg vet ikke helt hva “hacks” er, så jeg oversatte det med “greier”. Fitness har jeg en viss anelse om hva er .. Jeg vet også at det gjerne gir klikk og lesere…
VEKT: Badevekter burde man egentlig se langt bort fra, sier Stina. Det har jeg skjønt for lengst. Den har stått under skapet og støvet ned lenge. Yngste Sønn påsto at han hadde reparert den før han dro til Korea for noen uker siden. (Han skulle veie bagen sin før avreise) Men da jeg prøvde den et par dager senere blinket det bare “ERROR” når jeg stilte meg opp på den Merkelig… Stine mener at hvis man skal måle kroppen sin bør man gå på et helsestudio og få målt kroppen på en maskin. Ja, særlig at jeg går inn på et helsestudio for at en maskin skal spy ut opplysninger om hvor mye muskler, fett og vann jeg har i kroppen. Det er og viktig at denne målingen foregår på morgenen før jeg har spist og drukket noe som helst. GLEM DET! sier jeg. Jeg er ikke i humør til å bli analysert av en maskin før frokost. (Ikke etter frokost heller, for den saks skyld.) Stina foreslår også at jeg kan måle meg med målebånd eller ta progresjonsbilder. Morsom den jenta.
FØR JOBB. Stina har og en løsning på at jeg alltid er sliten når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg burde få unnagjort treningen før jeg drar på jobb om morgenen.. Høres smart ut. Jeg pleier stå opp 05.30 for å få opp Yngste Sønn, lage nistepakke og våkne før arbeidsdagen begynner. Vi raser ut døra ca klokka 06.30. Før det mener altså Stina at jeg i tillegg bør klare å legge inn en aldri så liten treningsøkt. (Og samtidig huske på å rekke innom den maskinen på helsestudioet for å måle kroppen før dagens første kaffekopp på jobb.)
LYDBOK Stine sier at jeg skal finne en spennende lydbok som jeg bare hører på når jeg trener. Vel, Stine. En hver lydbok finnes også i papirutgave. Og hvem gidder å svette rundt med joggesko på beina og propper i ørene når man kan sitte helt i ro i kurvstolen på trammen og nyte boka og et glass vin mens kvelden langsomt blir natt?
LOGGING Stines fjerde tips går ut på å ta bilde av og loggføre ALT jeg spiser for på den måten få oversikt over kostholdet mitt. Vel så langt i dag har jeg fått i meg blodsukkertabletter, ett glass vann, to tørre skiver kneippbrød med kaviar og en kopp te.
MEDITASJON Stina, dette oraklet har også løsningen på at jeg til tider er stresset, Det bør jeg selvsagt slutte med, fordi stress påvirker kroppen på en utrolig dårlig måte. Fett lagres lettere når man er stresset, sier Stina. Jeg har opplevd på kroppen hva langtidsvirkningen av stress er, og tro meg Stina – lagring av fett er ikke en av de påvirkningene på kroppen som uroer meg mest. Faren for hjerteinfarkt, hjerneslag og en alt for tidlig død skremmer meg mye mer. Når dagen er fullsatt av gjøremål og døgnet konstant har for få timer er Stinas løsning like enkel som resten av dama. Det er bare å sette av tid til meditasjon. …
Det siste jeg må gjøre for at innlegget mitt skal matche Stinas sitt er å posere i en jumpsuit jeg kan reklamere for…. Men jeg har ingen jumpsuit og posere i. Eller rettere sagt, jeg HAR en jumpsuit i klesskapet, men den vil jeg ikke posere i. Men se på denne fine jumpsuiten fra Gina Tricot. En sånn kunne jeg godt tenke meg. Må bare få meditert vell litt fett først.
Sommer og ferie, og selvsagt må jeg ha en bok å lese i. Jeg har en hel bunke med bøker i “skal-leses-haugen”, og valget falt på “Fluefangeren av Ole J. Andersen. Kjenner du ikke til forfatteren? “Fluefangeren” er hans fjerde krimbok. Fra før har han gitt ut “Kanalens mørke hemmelighet”, “Helvetesrus” og “Dødelig uenighet”.
“Helvetes rus” som kom ut i 2015 leste jeg en påske for noen år siden. Grei påskekrim, kanskje litt tørr, og ikke den mest spennende historien. Følte meg litt tilbake til “guttebok” tiden – og jeg har lest mange GGG-bøker Gyldendals Gode Guttebøker. Arva hele samlingen til Høvdingen.
“Dødelig uenighet” hadde jeg stor glede av. Den fant jeg virkelig underholdende. Romanen handler om politisk uenighet og maktkamp innad i partiet og mellom partier i et Formannskap i en tenkt kommune. Toppet med et mistenkelig dødsfall på en Formannskapskonferanse. Romanen er en tragikomedie, og ren underholdning. Siden både Ole J. Andersen og jeg er lokalpolitikere i samme kommune, var det lett å se hvem som var rollemodeller for flere av karakterene, og gjorde nok sitt til at jeg fant romanen ekstra underholdende. Det eneste jeg kanskje har og utsette er hans valg av morder. (Nei, det var ikke meg.) Det finnes da flere mer tenkelige mordere blant kommunens politikere enn den han hadde valgt….
Det som gjør Ole J Andersens forfatterskap interessant, er hans solide kunnskap om narkotikakriminalitet. Han er pensjonist nå, men har arbeidet 40 år i politiet og hatt narkotika som sitt spesialområde. Romanene hans er kanskje ikke action-thrillere med en fartsfylt handling, men mer preget av realistisk politiarbeid. I “Helvetes rus” irriterte jeg meg over en litt stigmatiserende holdning til innvandrerkvinner og innvandrerbefolkningen. Her tror jeg han med hell kunne gi romanen en litt mer realistisk innfallsvinkel.
“Fluefangeren ” har mulig en litt om stendig start. Jeg hadde droppet det første, lange avsnittet og gått rett til hjemmebrenten, og så heller flettet inn opplysningene fra det første avsnittet senere i historien.
Men allerede på side 18 i kapitlet “Seremonien” klarer Ole J. å pirre nysgjerrigheten min. Kapitlet etterlater flere spørsmål enn svar, og gir hjernen min noe å fundere på. Jeg er sikker på at svaret, sammenhengen, kommer i løpet av romanen men jeg ønsker selvsagt å ha “løst gåten” før den avsløres i boka. Jeg liker slike små “mysterier” som blir hengende i lufta og gir de små grå noe å bryne seg på.
Og slik fortsetter det. Noen kapitler gir meg flere tråder som jeg forsøker å spinne inn i historien før forfatteren avslører den. Noen kapitler gir meg aha opplevelser. Et par detaljer synes jeg er overraskende snedig, nesten sofistikert. Som for eksempel tittelen.Og jeg forstår raskt at dette er en langt bedre roman enn “Helvetes Rus.” Borte er “Guttebok-følelsen.”
Kvelden har blitt natt, og romanen fasinerer meg slik at jeg har vanskelig for å legge den fra meg. Skal bare lese litt til…. Dett er krim etter mitt hjerte. Ikke handlingsspekket thriller i et forrykende tempo. Ikke detaljskildringer av vold, blod og gørr, men handlingsspekket nok til at spenningen holdes oppe. Ja, det blir i grunn flere og flere hendelser som gjør at tråder jeg trodde jeg hadde løsningen på må revurderes. Utover i historien blir det og mer og mer action uten at historien mister troverdighet. Boka blir til en “page-turner” jeg leser ivrig videre. Noen ganger humrer jeg godt for meg selv. Vi deler muligens syn på enkelte nyanser innen psykisk helsevern forfatteren og jeg. En del samfunnskritikk kan jeg nikke gjenkjennende til. Andre ganger provoserer holdninger og synspunkt meg en smule. Litteratur skal engasjere. Replikken fra en av personene i boka er fantastisk god.
“Å tenke før jeg snakker er som å tørke meg i ræva før jeg driter. Og det er jævla idiotisk”
Jeg bare vet jeg kommer til å bruke det sitatet en gang. .
Skal jeg komme med litt konstruktiv kritikk, synes jeg kapitlet “Tilbakeblikk” burde kommet før “Savnet melding” Det ville gitt riktig kronologi på opplysningene. Historien halter litt enkelte steder, men det er mer sjarmerende enn irriterende. Tar meg i å fundere litt på hvor denne bygda hvor mesteparten av handlingen skjer er plassert. Fjord hvor vikinger herjet i gamle dager. Jeg så for meg Vestlandet. Men når personene skal ta toget til Stockholm drar de fra Oslo S…. Vestfold har jo og en vikinghistorie og muligens kysten av Telemark. Men da finnes det flust av togstasjoner nærmere og ulogisk å kjøre inn til Oslo for å ta Stockholmstoget….
Mot slutten samler “vår helt” politimannen Koivo mange av de impliserte i et rom og her kommer løsningen på mange av spørsmålene nesten i i Poirot-stil, om kanskje ikke så sofistikert. Ser liksom ikke for meg Koivo med snipp-kjole… Jeg tar meg i å lure på hva alle de gjenværende sidene i boka kan inneholde. Forsvinninger og andre kriminelle handlinger er jo løst, og enda er det mange sider igjen. Men historien er langt fra slutt. Vi rekker et dødsfall, en brann, en forsvinning og et angrep til før alle tråder er samlet.
Når siste side er lest og boka lukket vet jeg at jeg kommer til å bære med meg denne historien en stund, slik man gjør med gode bøker. Jeg følte oppriktig medlidenhet med Peder, en av romanskikkelsene som satte spor. Koivo er jeg fremdeles usikker på om jeg liker. Han tar litt for lett på egne feilvurderinger, selv ikke når de får fatale følger. Jeg synes heller ikke noe om “Fugl-Fønix” biten i ett av de aller siste kapitlene. Mulig den var lagt inn for å gi historien et skjær av “Happy End”. Men har denne historien egentlig noen “Happy End”?
Fluefangeren er en handlingsspekket krim uten at vold og drap blir skildret i hver minste blodige, makabre detalj. Den er god underholdning en solfylt dag i solstolen, eller en mørk høstkveld foran peisen. Historien vil gjøre inntrykk – og kanskje vil du som meg sitte litt tankefull tilbake.
Innlegget er overhode ikke sponset, men jeg håper flere får øynene opp for Ole J. Andersens forfatterskap.
Her om dagen tok Datteren og jeg turen til Hadeland Glassverk for å se på utstillingen “Van Gogh Alive” som stilles ut der i sommer. Utstillingen som vises for første gang i Norden sies å være verdens mest besøkte interaktive utstilling. Når en slik utstilling vises i nabolaget er det klart en bør ta en tur.
Datteren er en kreativ sjel med utdanning i utstillingsdesign og har hatt en del kunsthistorie på skolen. Hun kan nok sin Van Gogh bedre enn meg. Da vi var i Antibes for et par år siden var vi på Picasso utstilling/museum. Hun gikk rolig og ettertenksom fra bilde til bilde. Det tok en evighet. Hun har nok større glede av disse to kunstnerne enn meg. Men det er gøy å ha henne med på slike opplevelser.
Allerede i billettluka kom jeg til kort. Hun spurte hvilke av Van Goghs bilder jeg likte best. Jeg tenkte litt. Det er et maleri av noen solsikker, et annet fra en fortauscafe, et med noen kornåkre….. Det med fortauscafeen har alltid fascinert meg. Jeg liker stemningen.
Etter utstillingen er jeg overbevist. Jeg liker best den sigarettrøykende hodeskallen. Det er min form for kunst! Det er ett av hans tidligere arbeider, og heter rett og slett “Skalle med brennende sigarett”.
Ellers liker jeg nok portrettene, og særlig selvportrettene.
Utstillingen har fått slakt av kunstkritikeren Mona Pahle Bjerke som kaller det både for ran og voldtekt av mesterlig kunst. Datteren er langt på vei enig. Hun savnet at man i det minste hadde lånt inn ett originalt Van Gogh bilde, og i likhet med Bjerke mente hun at det å blåse opp maleriene på store lerret ikke nødvendigvis gjorde kunsten bedre. Man mistet noe av kunsten når penselstrøkene ble overdimensjonert og nyansene ble borte. Jeg fant ut at jeg var enig der vi satt på en krakk mens van Goghs mesterverker langsomt skiftet på lerretene vi var omgitt av. Samtidig var det en opplevelse som festet seg til minnet. Den klassiske musikken som tonesatte det hele var godt regissert til bildene. Jeg, som ikke er en stor kjenner av Van Gogh, fikk oppleve kunsten hans på en ny måte. Kanskje når en slik utstilling langt flere enn en mer tradisjonell utstilling, og dermed gjør kunsten og kunstneren kjent for et større publikum? Men er denne opplevelsen verdt 180 kroner?
Siden vi jo var på Hadeland Glassverk måtte vi innom sommersalget. Datteren samler på en glasserie fra Hadeland som var på salg, og siden hun hadde investert i et nytt vitrineskap for et par uker siden skrek formelig hele leiligheten hennes etter noen nye stette-glass. Med baksetet fult av vinglass satte vi kursen hjem etter en fin mor-datter stund.
Isabell Raad troner fremdeles på bloggtoppen til tross for at det ikke har kommet noe nytt derfra siden hus proklamerte at hun var singel på lørdag. Min proklamering av at jeg var gift, førte ikke at jeg gjorde tilsvarende hopp oppover bloggtopplista, nei jeg raste helt ned på en 82. plass-
Jeg antar at Isabell fremdeles er singel. Jeg er fremdeles gift, men noen ganger tas det opp til vurdering.
Som i dag. Klokka ringte 05.30. Utrolig tidlig en feriedag spør du meg. Gamle gubben Grå registrerer klokka, registrerer at jeg våkner, slår av alarmen og er tilbake i drømmeland i løpet av to minutter. Jeg derimot, må kreke meg opp. Kreke meg opp for å få opp Yngste Sønn og kjøre han på arbeid. Slik jeg må hver dag resten av ferien. Ingen mulighet for at vi kan dele på den oppgaven. For Gamle Gubben Grå ser ikke på det å få vår sønn på arbeid som sin oppgave, idet minste ikke når jeg er tilgjengelig.
Som i går. Når meldinga fra Svigermor tikket inn på mobilen min. Svar på mailen jeg sendte i forrige uke hvor jeg innstendig ba henne om å slutte å sende meg mail full av klaging og syting på Gamle Gubben Grå, på meg på ungene våre – i det minste til jeg var blitt frisk igjen. Fruen tok tegninga. Hun sender nå klagene per SMS.
Kan ikke tenke meg at Gamle Gubben Grå noen ganger tar forholdet opp til vurdering. Jeg er jo fantastisk perfekt
Hvis du følger bloggen min jevnlig har du funnet ut at jeg har forsøkt meg med et par reklameinnlegg. Det var den der potetpressa og et par andre innlegg. Nå som jeg begynner å få et hav av lesere, 420 i går, er det jo et visst potensiale for at jeg kan bli rik.
Jeg ar tenkt på å bruke disse pengene som man påstår skal bli utbetalt på bakgrunn av antall klikk på reklamelenker på litt hverdagsluksus eller gode opplevelser. I juli tjente jeg 31 kroner. Så da ble jo spørsmålet hvilken form for hverdagsluksus eller gode opplevelser får jeg for 31 kroner? Ikke biletter til Fosserock. Ingen weekend tur til en eller annen storby (Holder ikke en gang til bussen ned til Hønefoss for Gamle Gubben Grå og meg) ikke en flaske rødvin….
Isabell Raad, der øverst på bloggtopplista proklamerer at hun er singel. Slutt med kjekkasen fra London. Jeg, på 56. plass kan feire sølvbryllup om en drøy måned.
Isabell mener at hun har uflaks med gutter hun faller for. I så fall må jeg ha hatt utrolig flaks som falt for Gamle Gubben Grå for 30år siden. Men jeg tror ikke det å få et forhold til å fungere dreier seg så mye om flaks. Jeg tror det handler om å arbeide med forholdet og seg selv. For selvsagt er det stunder i de 30 årene hvor Gamle Gubben Grå har irritert meg såpass mye at jeg har hatt lyst til å gi opp. Det finnes nok og tider hvor graset har virket grønnere på andre siden av diverse gjerder. Men det er ikke flaks som gjør at vi har forblitt i forholdet. Det er fordi vi begge ønsker å få dette til å vare. At vi begge ønsker å bli gamle sammen.
Isabell skriver at hun kanskje må se etter andre ting enn hun har gjort hittil. Jeg vet ikke hva hun har sett etter, men jeg vet at avstandsforhold kan være vanskelig å få til. Det er jo ofte i hverdagene forhold bygges. Isabell er ung og vakker. Hun er blogger og opptatt av å posere.. Av å vise frem en glamorøs livsstil. Det er lett å anta at hun også leter etter en billedskjønn fyr med rett høyde som vil gjøre seg bra på bildene. Kanskje bør hun lete etter litt andre verdier. Når jeg ser på han halvtrøtte, ubarberte fyren som sitter på andre siden av bordet kan jeg underskrive på at jeg ikke tok Gamle Gubben Grå på grunn av hans blendende skjønnhet.
Isabell mener at “den rette” nok dukker opp når hun minst venter det. Det tror jeg er en fin innstilling. Jeg tror sjelden man finner den store kjærligheten hvis man er på desperat leting. Har sett nok tilfeller hvor jenter, damer på desperat kjærlighetsjakt roter seg bort i de mest håpløse kjærlighetsforhold. Og her ser jeg en tendens til at jo eldre og mer desperat man blir, jo dårligere valg gjør man. Har noen bekjente som virkelig har rota seg inn i mer problemer enn kjærlighet etter desperat kjæreste-jakt. Nei kjærligheten dukker opp når man minst venter den. Ta Gamle Gubben Grå som eksempel. Jeg var absolutt ikke på leting etter noen ny kjæreste. Jeg hadde akkurat blitt dumpet av noe jeg trodde var min store kjærlighet og var fremdeles ikke ferdig med å slikke mine sår. En liten flirt for å krydre hverdagen var ok, men jeg var ikke klar for et langvarig forhold. Mente jeg. Det er tretti år siden til høsten.
Jeg ønsker Isabell lykke til videre. Hun er ei flott selvstendig jente som står støtt på egne bein. Hun finner nok Mister Right når tiden er moden for det.
Så sto jeg der igjen da. Med begge beina godt planta i gjørma og kom ikke av flekken. Jeg fikk en følelse av dejavu. Dette hadde jeg opplevd før. Det kan du lese om her.
Jeg hadde akkurat tatt et fint, eller i grunn ganske dårlig, bilde av bekken vi nettopp passerte. Halvveis i øyekroken så jeg Gamle Gubben Grå trippe forsiktig for å unngå de største gjørmefeltene. Men er man på tur er man på tur, da driver man ikke med slik frøken-tripping. Charlie Chihuahua gikk da lekende lett over det litt gjørmete partiet, så jeg labba etter.
Og ble plutselig stående børr fast!
Jeg ropte på Gamle Gubben Grå som gikk noen meter foran sammen med Kjøteren og lurte på om ha kanskje kunne hjelpe meg litt. Og Gamle Gubben Grå trådde støttende til.
Han tok bilde av Kjerringa som forgjeves prøver å få føttene løs fra gjørma og holdt på å gå på trynet.
Og han tok bilde av Kjerringa som missmodig sitter barbeint på en fot på kanten av gjørmehullet og titter på skoen sin langt der nede i gjørmehullet.
Etterpå, når fot og sko var gjenforent, og kjerringa atter var kommet seg opp i stående stilling. Ikke noe vakkert syn. Da, da spurte jeg Gamle Gubben Grå litt forsiktig: “Da jeg sto der med gjørme til langt oppover leggene og ropte på hjelp. Du vurderte ikke om det var noe annet enn fotografering jeg trengte hjelp til?”
I går skulle jeg på apoteket og hente medisiner. Metformin eller Glucophag. Det var helt tomt i esken oppå mikrobølgeovnen. Dama på apoteket måtte bare beklage. Men grossisten var helt tom for disse to medikamentene, og følgelig også apoteket. Hun så litt sliten ut, som om hun ventet på kjeft. Har sikkert svært på det spørsmålet mange ganger de siste dagene. Vel, det var ikke hennes feil. Ingen hjelp i å skjelle ut henne. Jeg spurte om hun trodde jeg ville ha bedre hell på et annet apotek, men hun ristet sørgelig på hodet.
Det er tomt i hele landet, tror jeg. Grossisten håper at de får inn nye tabletter i månedsskiftet….. Her øynet jeg noen sekunder et håp. Det var den 31.7. Månedsskiftet var jo praktisk talt neste dag…. Men så fortsatte hun setningen….. månedsskiftet august september….Hun sa det på en slik måte at det virket som om hun ikke trodde på at tablettene ville dukke opp så raskt som om en måned.
En hel måned uten blodsukkersenkende medisin nå som blodsukkeret snart begynte å komme ned på et akseptabelt nivå. Det hørtes ikke smart ut. Apotekeren så alvorlig på meg og sa: “Du må ta kontakt med fastlegen din før du går tom så han kan bestemme hva du skal gjøre.” Jeg lovet det og forlot apoteket.
Fastlegen hadde selvsagt stengt kontordøra for dagen. Jeg rota fre noen pillebrett fra toalettmappa og jammen fant jeg noen halvfulle brett bak mikrobølgeovnen så jeg hadde nok tabletter noen dager. Dette går greit. Fastlegen ordner opp når jeg får tak i han.
Så begynte jeg å tenke. Hvorfor hadde vi her i Norge kommet i en slik situasjon at vi var helt tomme for disse medikamentene? Dette er de vanligste medikamentene for Diabetes 2, og blir brukt av over 120.000 nordmenn.
Jeg googlet og leser. Og det er nå jeg blir sint. Virkelig sint. For legemiddelmangel i Norge er ikke noe ukjent fenomen. I fjor ble det meldt inn 684 varsler om mangel på medikamenter. I år er det tallet allerede passert, og vi er omtrent bare halvveis i året. Hvorfor? Har vi nordmenn blitt sykere? Spiser vi mere medisiner for alt mulig og litt til? Er det noen maskiner som har kollapset, sånn som maskinen som lager Gastromat?
Nei. Eller mulig vi gnasker mer piller og innbiller oss at vi er sykere. Men det er ikke poenget her. Nei medikamentmangelen – og det er flere medikamenter enn diabetesmedisiber det er eller har vært mangel på. Levaxin hovedmedisinen for 220.000 nordmenn med lavt stoffskifte var det tomt for fra november 2017 til mai 2018. Tilleggsmedisinen Liothyrin som 8.500 i samme pasientgruppe bruker var det tomt for fra august 2018 og minst frem til artikkelen ble skrevet i slutten av februar 2019. Jeg forstår hvorfor apotekeren virket som om hun ikke hadde helt tro på at Metformin, medikamentet jeg trenger skal dukke opp i starten av september.
Hvorfor er det tomt?
Jo. Det er det som gjør meg så eitrende forb… Den viktigste årsaken er store endringer i den internasjonale legemiddelindustrien. De store legemiddelfirmaene selger produksjonsrettighetene til de medikamentene de ikke lengre er interessert i til mindre legemiddelfirmaer med lavere leveringssikkerhet.
Hvorfor legemiddelfirmaene ikke lengre er interessert i enkelte medikamenter er rett og slett at de har for lav fortjeneste på de. Da ønsker de i stedet å prøve å få andre, kanskje nye medikamenter med en høyere fortjeneste inn på markedet. Det er penga som rår.
For de mindre legemiddelfirmaene blir kanskje ordretilgangen litt vel stor. Når også alle land skal ha sine forpakninger og med pakningsvedlegg på sitt språk, blir kanskje de små markedene, leses landene, nedprioritert. Rimeligere å produsere i stort til store markeder. Det er penga som rår.
Problemet med medikamentmangel er av ny dato. Problemet er økende. Man ser en tidobling i løpet av få år. Frem til 2001 hadde Norge et statlig medisinlager, Norsk Medisinaldepot. Norsk Medisinaldepot ble etablert i 1957. Du vet, på den tiden Gerhardsen regjerte og man var opptatt av å bygge landet og etablere velferdsstaten.
Norsk Medisinaldepot ble omgjort til et aksjeselskap og solgt til det tyske selskapet Celesio ag i 2001. Om det var Bondevik 1 regjeringen som fattet den beslutningen, er jeg usikker på. Men kontrakten ble signert på Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet sin vakt.
Celesio ab sin største aksjonær er det amerikanske selskapet McKessom Cooporation. Så også i Norsk Medisinaldepot er det interessene til den internasjonale storkapitalen som rår.
Jeg vet ikke hvem jeg mener har ansvaret for at jeg nå starter en periode på en måned eller muligens mer hvor jeg kan forvente nye helseutfordringer. Er det den internasjonale legemiddelindustrien, kapitalismen eller Jens Stoltenberg? Jeg vet bare at uten disse eller tilsvarende tabletter vil blodsukkeret mitt som nå har stabilisert seg på et nivå legen er fornøyd med atter stige.
Høyt blodsukker, eller store endringer i blodsukkernivået vil føre til at trøttheten og slitenheten igjen øker, og jeg vil antakelig ikke orke å arbeide mer og redusere sykemeldingsgraden.
Senkomplikasjoner ved å gå med for høyt blodsukkernivå over tid er heller ikke lystelig lesing. Spesielt med tanke på at jeg sikkert har levd med udiagnostiserte Diabetes en stund. Kanskje i flere år. Dårlig syn, skader på nyrene, skader på nervene, dårlig blodsirkulasjon til føttene, dårlig sårtilheling, økt fare for hjerneslag og hjerteinfarkt. Dette er den dystre lista over de vanligste senskadene av Diabetes. Risikoen for disse senskadene øker hvis jeg ikke blir riktig medisinert eller på annet vis klarer å holde blodsukkeret mitt på et forsvarlig nivå. Jeg er vanligvis ikke lettskremt, men jeg må innrømme at disse senskadene skremmer meg.
Men jeg skal til fastlegen slik som apotekeren sa. Han ordner opp og skriver ut resept på andre medikamenter.
Jeg leser at Statend Legemiddelverket har innført en nødordning som gjør at fastlegene (eller legevakt hvis fastlegen har ferie) kan skrive ut andre legemidler mot Diabetes 2 som et nødtiltak. Nødordningen gir legene rett til å skrive ut 1 utlevering. Jeg kommer til å få resept på et annet legemiddel.
Men siden Legemiddelverket presiserer at det er et nødtiltak, og kun 1 utlevering tilsier vel det at man ikke bare får samme medikament men fra en annen produsent? Det har forresten apoteket lov å tilby meg på den resepten jeg allerede har. Metformin og Glucophag. Like tomt for begge to.
Nei, det Legemiddelverket er engstelig for er at pasienter som følge av medikamentbytte skal bli overbehandlet og få for lavt blodsukker i stedet. For lavt blodsukker er heller ikke noe å strebe etter. Det kan føre til blant annet bevisthetstap. Slike advarsel fra Statens Legemiddelverk tilsier at de alternative medikamentene jeg og 122.000 andre diabetikere nå kan få utskrevet er sterkere enn de medikamentene vi skal ha.
Alt dette bare for at storkapitalen skal tjene mer penger. For hvem tror du sier de firmaene som produserer de erstatningsmedikamentene? Jo, ganske riktig. De firmaene som har solgt produksjonsrettighetene på mine tabletter til de mindre firmaene som ikke klarer å levere. Disse erstatningsmedikamentene har de en større fortjeneste på, og prisen går ikke ned i krisetider.
Det er storkapitalen som rår, er det rart jeg er RØD av sinne?
