Slitsomme dager på landsmøte, en arbeidsgiver som prioriterer hensynet til bunnlinja fremfor beredskap, lønnsforhandlinger, 17. mai og en kropp som egentlig ikke fungerer hel topp. Det har vært en hektisk uke.
På onsdag føyk jeg rundt på byens kjøpesenter for å ordne ett par ting før nasjonaldagen. Hodet var ikke helt med, og muligens var heller ikke blodsukkeret på min side. Jeg tok meg en pust i bakken og en kopp kaffe. Så stresset jeg videre.
Da jeg kom til bilen med hendene fulle av handleposer fant jeg ikke nøkkelknippe mitt! Jeg er et slikt menneske som har alle nøklene mine på samme knippe. Husnøklene, bilnøklene, nøklene til jobben osv. Nå var de borte. De var ikke i hånda mi som de pleier. De var heller ikke i noen av handleposene. Jeg lette gjennom posene temmelig nøye – og blir mer og mer stresset. Har nesten lyst til å skrike høyt, men finner det mer hensiktsmessig og gå ruta i retur til jeg finner nøklene. Jeg visste at jeg hadde de på kafeen. Husket at jeg hadde lagt dem på bordet. Vær de ikke der måtte jeg ha mistet de på Cap Ahl. Jeg hadde sett gjennom en del klesstativ men ikke kjøpt noe.
Da servitøren på kafeen fikk øye på meg, smilte han og tok frem nøklene mi e fra en hylle under disken. Takknemlig kunne jeg stresse videre.
Jeg sa det til Gamle Gubben Grå i går, men ble jeg hørt? Nei, selvsagt ikke.
“Du må ta et bilde av meg i 17. mai stasen”, sa jeg “Helst burde vi ha et bilde av oss to sammen.” Han så uforstående på meg. “Jeg vil trenge det til bloggen min i morgen” forklarte jeg. “Alle deler bilder av seg i finstasen, det gjør sikkert den som kommer på toppen av lista i morgen og. ” Men Gubben virket ikke så veldig interessert. Og selv om jeg er fornøyd med å være tilbake på lista.(95. plass) så har jeg jo større ambisjoner. Sofie Karlstad som troner øverst har, som jeg forutsa, bilde av seg selv og han fyren jeg tror hun fant på Paradise Hotell. Han i dress, og hun i flottbunad fra Hardanger.
Jeg blar gjennom mine bilder fra17. mai feiringa. Det kunne jo ha sniki seg inn en selfie. At jeg har holdt mobilen feil eller kommet borti knappen for selfie-modus. For en ting er sikkert. Jeg har ikke selv med vitende og vilje tatt noen selfie. Det er liksom ikke min greie. Men, niks. Ingen selfie.
Så så jeg gjennom bildene fra slekta. Vi pleier liksom å sende hverandre bilder i etterkant av at vi har vært sammen.
Det var en hel mengde oppstilte gruppebilder, Familien “Glum” Storesøster med barn, svigerbarn og barnebarn, Høvdingen med alle barnebarn og oldebarn. Og hele slekta unntatt fotografen, som så varierer på alle bildene. Og veldig mange bilder av de to minste. Barn på 2 og 4 er jo mye bedre fotomotiv enn kjerringer på 52.
Men på ett av bildene var jeg med. Hva jeg egentlig driver med er ikke godt å si. … Men slik fremsto altså jeg 17. mai.
For å pynte litt på inntrykket tok jeg og å klippet litt ut fra disse oppstilte familiebildene. Litt bedre versjon av meg muligens..
En dag for rundt to uker siden var Gamle Gubben Grå og jeg ute på den øde landevei. Ikke til fots, me med bil. Vi skulle oppover til de dype skoger.
Samtalen i bilen gikk greit. Eller samtale og samtale fru Blom. Det var stort sett jeg som sto for pratinga. En monolog om en politisk sak. Engasjementet er stort, kjeften gikk på høygir. Det samme gjorde bilen.
I en fotoboks på Veme blinka det rødt. Plutselig var jeg ikke så glad i den fargen… Praten stilnet litt i bilen….
For et par dager siden kom det et forenklet forelegg i posten. 2.100 kroner fattigere og en lærepenge rikere. Dette er utrolig unødige penger å betale. Jeg vet at det er 60 sone. Jeg vet at det er fotoboks.
I dag var det vondt å komme seg ut av senga. I dag var det tomt. Helt tomt for energi. Det er 17. Mai og jeg er ikke full å energi og stress fordi det er så mye jeg skal, må, vil og bør. Eller, jeg har jo program. Jeg skal se barnetoget, russetoget og ut til Høvdingen. Jeg må få laget potetsalat før vi skal ut dit. Jeg vil være sammen med familien, og slappe av på terrassen ut på kvelden. Jeg bør slappe mest mulig av, for nå er det ikke mye energi.
Så etter en kjapp dusj og litt frokost dro jeg til byen. Den utvidede slekta i en 3-4 generasjoner pleier å stå utenfor Fengslet. Så og i år. Noen jobber. Noen er russ. Noen er i korps. Noen er ungdom som ikke gidder se barnetoget. Så vi var vel bare 17 i den utvidede slekta som møtte opp.
Gamle Gubben Grå og jeg tok en kopp kaffe i byen etter barnetoget. Ikke noe fancy måltid, bare en enkel kaffekopp. Så litt på folkelivet før vi dro hjem.
Lagde potetsalat og slappet av på trammen et par timer før det var på tide å dra til byen for å se på russetoget. Nå ville også Yngste Sønn være med. Eldste Sønn hadde vi tilbudt oss å hente, men han ville møte oss i byen. Datteren jobbet på hotellet på formiddagen og skulle jobbe på baren når hun var ferdig på hotellet. Som vanlig. Hun er utrolig flink til å jobbe den jenta.
Da vi kom frem til byen ringte Eldste Sønn og ville hentes likevell. Så da måtte Gamle Gubben Grå dra og hente han. Støtte på slekta igjen. Så 13 stykker fra den utvida slekta så på russetog sammen. Vi måtte jo se Niese gå i russetoget.
Etter russetoget måtte vi en snartur hjem og hente mat og drikke, og en tur nedom Eldste Sønn for å hente iskake han hadde laget. Og så var turen ut til Høvdingen.
Mamma hadde bursdag 17. Mai. Og vi har alltid samles til bursdagsfeiring og pølsespising ute hos Mamma og Pappa på ettermiddagen 17. Mai. I år er første året uten Mamma. Men det føles godt og samles som vanlig også i år. Hun ville ha likt det.
Det er koselig og hektisk når hele gjengen samles. Vi var 15 stykker som spiste spekemat, pølser og kaker. 4 generasjoner i hyggelig samvær.
Jeg var sliten da dagen startet. Jeg er ikke noe mindre sliten nå. Men jeg har hatt en alle tiders dag.
Som sagt. Jeg forhandlet lønn i går. Forhandlet lønningene for 140 medlemmer. Fordeler en sum på rundt 1 million. En stund sto vi 3.333,33 kr fra hverandre. Ikke per medlem, men totalt. 3.333,33 kr er smårusk i et sykehusregnskap.
Lønnsforhandlinger fører sjelden til at folk blir ufattelig rike.
Men noen er ufattelig rike.
Et maleri av kunstneren Claude Monet ble tidligere denne uka solgt for 968 millioner kroner.
960 millioner kroner for et bilde til å ha på veggen!!
Jeg var på Fretex i går.
Der så jeg et trykk av Dag Hoel. Hadde litt lyst på det. Kjente en gang Dag Hoel, og likte bilde. Men det kostet 600 kroner. Jeg synes det var litt for mye for et bilde til å ha på veggen.
Jeg er ikke ufattelig rik.
Sofie Karlstad er på toppen av bloggtopplista. Hun blogger om siste episoden i Paradise Hotell. Jeg tror du må ha sett episoden eller helst vært med og spilt inn serien for å få noe som helst mening ut av innlegget. Det har ikke jeg. Hun skriver for et smalt publikum. Merkelig at slikt når opp.
Jeg kunne og ha skrevet om “gårsdagens episode”. Gårsdagens episode av årets lønnsforhandlinger. Det hadde og vært et innlegg for et smalt publikum. Et innlegg som hadde handlet om mange tall. Om folk som burde ha snakket sammen, men tydeligvis ikke hadde gjort det. Om god tone og godt forhandlingsmiljø. Om direkte vrangskap. Eksplosivt sinne. Om å være tøff i tryne. Om å sprenge noen grenser ingen skjønner noe av. Om lettelse, men en stor klump i magen.
På søndag ettermiddag fikk jeg melding fra deg. Du lurte på om jeg hadde et par tykke hagehansker å låne deg før 17. mai. Du drev og ryddet oppi din nyinnkjøpte hage. Jeg var ganske sliten da jeg fikk meldingen, har jo vært utslitt lenge. Og tenkte “Hagehansker kunne du ikke i det minste finnet på noe bedre?” For et par hagehansker kan du få kjøpt for sånn ca 29.90 over alt. Kanskje rimeligere. Og et par gode, tykke arbeidshansker får du for en 50 lapp. Jeg veit du er gjerrig, men så smålig er du ikke atdu ikke kan ta deg råd til såpass.
For det er jo ikke arbeidshansker du trenger.
Det du trenger er at jeg skal komme og “hjelpe deg” og renske opp i hagen din. Gjerne med Gubbe, kantklipper, hekkesaks, motorsag og alt annet som trengs. Og du kjenner oss. Vi er Ja-mennesker som gjerne stiller opp og hjelper til. Vi har gjort det mye opp gjennom årene. Du vet og at jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke hjelper folk som trenger det.
Du vet og at jeg er sykemeldt.
At jeg for andre året på rad har møtt veggen hardt og brutalt og ikke klarer å leve det livet jeg elsker. Rett og slett fordi jeg ikke har energi. Hvorfor tror du jeg skulle ha overskudd til å gjøre det du ikke orker? Du visste at det var en hage da du kjøpte det huset. Du må ha tatt det med i beregningen når du valgte å selge leiligheten og kjøpe hus. Eller tok du med i beregningen at det var jeg som skulle stelle hagen din? I likhet med at du forventet at jeg skulle male kjøkkeninnredningen din. Du ble jo virkelig snurt når jeg sa klart Nei til det.
Jeg svarte kort at jeg skulle se om jeg fant noen hansker..
To dager senere hadde jeg ennå ikke dukket opp med hansker.
Da sendte du ny melding. Jeg kunne glemme hanskene du hadde kjørt helt til butikken og kjøpt hansker selv. Så bra, tenkte jeg. Så slipper jeg. For det var jo det jeg hadde gjort. Kjøpt et par hansker, en plante, litt jord og kanskje noen frø og reist opp og shina hagen. Glad for å kunne bidra og være til hjelp. Det er jo slik jeg alltid har gjort. Men ikke nå. For jeg må vurdere hva jeg bruker energien min på.
Neste melding kom etter noen få minutter. Jeg svarte jo ikke.
Da var det mer sutring. Over at hun kanskje ikke klarte å overføre penger til sparekontoen denne måneden.
Nei vel. Du valgte å kjøpe en enebolig, en flott enebolig med en fantastisk beliggenhet. Den kostet flesk. Selvsagt har du dårligere råd enn da du satt gjeldfri i nedbetalt leilighet. Men det var ditt valg.
Min og vår økonomi tillater ikke at jeg sponser deg. Slutt å sutre!
For jeg vet hva du driver med,
Du prøver å trykke på min dårlige samvittighet. På min gavmildhet. Jeg elsker å være til hjelp. Jeg liker å glede andre. Komme på overraskende besøk med planter, eller mat, være snill. Du vet det. Du kjenner meg godt. Vi har vært venner i snart 40 år.
Snille deg.
Jeg hjelper deg gjerne, når jeg har overskudd.
Jeg kan godt være klagemur for folk med dårlig råd, når jeg har overskudd.
Men nå er jeg syk. Nå er jeg svak. Nå trenger jeg omsorg, venner som stiller opp og venner som er der for meg.
Hvor er du?
I går mottok 20 kollegaer ved Røntgenavdelingen ved Aarhus universitetssykehus oppsigelsen.
Aarhus universitetssykehus er en sammenslåing av tre sykehus, totalt rundt 9.000 ansatte. Kan på mange måter sammenlignes med vårt helseforetak.. De har bygget et stort sykehus for å samle flere funksjoner og dette nybygget har blitt dyrt. Veldig dyrt, 1 milliard kroner mer enn budsjettert. Omfattende sparetiltak må til. Blant annet sier man opp 43 ansatte. 20 av dem på røntgen.
De 20 ansatte blir ikke sagt opp fordi de har gjort en dårlig jobb.
De blir ikke sagt opp fordi det har vært en nedgang i antall røntgenundersøkelser.
Tvert i mot sier ledelsen selv i et nyhetsbrev de har sendt ut at de antar at sparetiltakene vil få konsekvenser for servicen til pasientene og den faglige kvaliteten.
Det hjelper ikke. De som styrer har bestemt at overskridelsene på byggeprosjektet må dekkes opp. I tillegg har sykehuset blitt pålagt et effektiviseringstiltak på 8%
For alle som kjenner til sykehusdrift forstår man at de som bestemmer tar mer hensyn til bunnlinja enn til kvaliteten på pasientbehandlingen og arbeidsmiljøet til de som blir igjen.
På vår hjemlige røntgenavdeling har man og røde tall på bunnlinja.
På søndag valgte man å la være å leie inn sykevikar for en syk radiograf slik at man halverte radiografbemanningen denne dagen.
Det var ingen akutt sykdom. Vedkommende har vært langtidssykemeldt i måneder.
De hadde vikar. En av de ansatte hadde tilbydd seg å arbeide overtid for å dekke vakta.
For alle som kjenner til sykehusdrift forstår man at de som bestemmer tar mer hensyn til bunnlinja enn til kvaliteten på pasientbehandlingen og arbeidsbelastningen til de som arbeider.
Jeg kunne gitt flere eksempler.
Mange flere eksempler.
Poenget mitt er at man må slutte å drifte sykehus som produksjonsbedrifter. Slutte å overlate styringen av helsevesenet til samfunnsvitere, økonomer og blåruss. Slutte å drifte offentlige velferdstjenester som sykehus etter New Public Management.
Når man drifter sykehus må man ha pasienter og ikke penger i fokus
Isabell Raad er tilbake på toppen av lista, og tilbake fra Bali. Det var de siste feriebildene fordelt på to innlegg som fikk henne opp på toppen.
Jeg er også til de grader tilbake i hverdagen etter noen fine dager på hotell og landsmøte.
Etter noen hektiske dager på landsmøtet burde jeg ha ladet batteriene.
Kjente da jeg kom hjem på søndag, da jeg ikke skravlet bare på innpust og utpust, men nesten avbrøt meg selv at jeg var litt vel sliten. Sliten og engasjert. Klarte liksom ikke å lande….
Mandag måtte jeg jo bare på jobb. Noen hadde prioritert bunnlinja foran radiografberedskap og arbeidsbelastningen til radiografene. Dessuten er det snart lønnsforhandlinger…Tydelig at det var en stund siden jeg hadde vært tilgengelig i miljøet, for det var så mange som bare måtte tømme seg når de så meg. Klagemuren.
Jeg holdt ut i tre og en halv time før jeg bare måtte ut, vekk, hjem.
Hjem og timers komatøs søvn under pelspleddet på sofaen sammen med Charlie Chihuahua.
På kvelden labba Gamle Gubben Grå og jeg en lang tur med hundene. 8 km ble det på skrittelleren.
Deilig. Sliten på en god måte
I går var det forberedelsesmøte til lønnsforhandlingene.
Frustrerende regning, for det er ikke realistisk å tro at vi får tilså mye som vi ønsker. Arbeidsgiver er steil og bunnlinja rød, utfordringene og forventningene – ikke minst de jeg har til meg selv – store.
Vandrer rundt i miljøet og blir som vanlig klagemur. Et engasjert menneske som lytter.
Orket tall og utregninger til klokka hadde passert 18, men da var det slutt.
Dro hjem og var bare sur, grinete og utrolig sliten.
I dag må jeg slappe av…
I dag må jeg lade batteriene.
…og regne ut første krav, planlegge mer på strategien, ha alt klart på papir og i hode. For i morgen, i morgen starter forhandlingene. Vi har frist til i dag klokka 15 til å melde bistand. Si fra om vi trenger hjelp. Vi har ikke en gang startet…..
Sophie Elise er tilbake på bloggtoppen, og jeg er vel fremdeles på 3832 plass, sukk. Hverdagen midt i trynet!
Sophie Elise skriver om planene for uka. Hun dro på Spa i går og skal være der til den 16,altså torsdag. Hun skal ha kjærestetid, og bli littkjent med og lære opp assistenten sin.
Den 17. skal hun være sammen med et vennepar med barn. Stille og rolig og ingen festing.
Hva hun skal til helgen skriver hun ingen ting om .
Jeg hadde og trengt et spa opphold. Det hadde virkelig vært godt. Hatt litt skikkelig kjærestetid med Gamle Gubben Grå på et spahotell, ja da kunne jeg godt ha satt av litt tid til å sette assistenten min inn i arbeidet sitt. Ja hvis jeg hadde hatt en assistent da…Vet faktisk hvem jeg hadde ansatt – og hun trenger en jobb og hadde garantert takket ja. Så hva hindrer meg? Hm, kanskje jeg skulle kalle henne inn til et møte og sett hvor lavt ned jeg kunne ha forhandlet lønna…. For denne influenseren her har ikke råd til å betale ut store lønninga.
Ikke har jeg vel strengt tatt hatt råd til det spa-oppholdet heller. Så da gjenstår bare å finne tid til litt kjærestetid med Gamle Gubben Grå. Det bør gå.
Vi hadde forresten litt kjærestetid i går.
Tok med oss hundene og labba i vei. En ordentlig tur. 8 km ble det på skritt-telleren i går kveld. Deilig å gå så mye etter lange landsmøtedager. På veien hjem ble det kaffe på Cirkel K.
I dag skal fokuset settes på lønnsforhandlingene. De andre fra vårt forhandlingsteam kommer om noen timer opp hit til Ringerike. Vi skal utform første krav, og legge litt strategier.
Fristen for å melde bistand er onsdag klokka 15.
Arbeidsgiver har ikke tid til å møte oss før torsdag morgen, så vi er alt i bistand før vi i det hele tatt får begynt forhandlingene. Frustrerende.
Onsdag må jeg få ladet batteriene – og gjøre meg klar til de reelle forhandlingene.
Det er ikke noen ideell situasjon og være så sliten når forhandlingene starter. Men jeg begynner å bli flink til å ta pauser, delegere vekk og leve litt sunnere.
Torsdag er det forhandlinger.
Fredag er det 17. mai. Da blir det å se på tog, henge i byen og snakke med folk, og familiesamling ute hos Høvdingen på kvelden.
Første 17. Mai uten Mamma…. Mamma hadde bursdag 17. mai. Det blir rart å ikke ha henne midt blant oss denne dagen. Jeg tror jeg for min egen del må ha en liten tur innom kirkegården og graven hennes.
Sophie Elise sier ikke noe om hva hun skal til helgen, så da gjør ikke jeg det heller.
Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn sier vi skal på hytta.
Hun jeg ville ha ansatt som assistent sier at jeg skal ha jentefest for henne og to pensjonerte kollegaer.
Vi får se hva helgen bringer..
