Jeg krabber nok en gang sakte oppover bloggtopplista. I går var jeg på plass nummer 80, i dag er jeg på 77. plass. Isabell Raad er fremdeles øverst på bloggtopplista, men jeg haler innpå!
Isabell har et bildedryss fra helgen på sin blogg, så for å lære av hun som vel er den største stjerna for tiden, må jo jeg ha det samme. Merk dere at mitt bildedryss er uten noen form for reklame, men hvis noen vil sponse meg er jeg selvsagt mottakelig for bestikkelser…
Fredag var vi på Smelt #smelthonefoss
Vi koste oss med belgisk vaffel og appelsinjuice, kaffe og vaniljesnurr,
Etterpå var vi i Sjongslunden og badet hundene – og tærne mine.
På lørdag var en dag for terrasseliv.
Maling av nattbord
Og litt harmoni, et glass vin og den gode samtalen.
I dag var det jeg som hadde ansvar for å lufte Kjøteren. Mens Charlie Chihuahua godt kan ligge og dra seg langt ut over formiddagen, liker Kjøteren å komme seg ut fra morgenen av. Vel, når jeg fant frem skoa kom også Charlie Chihuahua trippende, og siden Gamle Gubben Grå fremdeles satt morgentrøtt i pysjamasen tok jeg med meg begge hundene.
Vi tok en liten byvandring. Det er greit å ta søndagsturen i stille bygater mens resten av byen sover. Da får man og litt tid til fotografering. Charlie Chihuahua er glad i “street-food”, og gnasket lykkelig i seg deler av ei pølse som han fant i en hekk, og ble nesten voldelig da matmor ikke var like overlykkelig som han over et kotelettbein han fant i et rose-bed utenfor den nye skolen.
Jeg ville heller ha frokosten hjemme.
Isabell Raad er øverst på bloggtoppen, men hun har ikke kommet med noe nytt siden hun fortalte at hun ikke hadde personlig assistent lengre på fredag. Jeg går ut i fra at hun ikke har fått seg en ny i løpet av helga. Hun er jo på hotellferie i egen by med han derre typen fra London. Trenger ikke noen assistent da…
Jeg har heller ikke fått meg noen assistent.
Jeg har jo Gamle Gubben Grå. Ser du den digre sypresslignende busken på bildet? Den som er litt lysgrønn, men masse bruna midten? Den hugget og rensket Gamle Gubben Grå vekk i går. Det ble SÅ fint. I dag skal jeg ut og plante både vinternispel og syrinhortensia der. Kina-einene er litt brune der de har stått i skyggen eller helt har vært dekket av sypressen. Vi skal se omvi må kutte ned litt mer av de, eller om de kommer seg. Inspeksjonen av det tar jeg i dag. Kjenner jeg har energi til å ha nok en travel dag. Vi får se om det holder dagen ut…
“Selvskryt skal du høre på, for det kommer fra hjertet” har jeg hørt. Og i kveld vil jeg komme med litt selvskryt. For i dag har Gamle Gubben Grå og jeg vært så utrolig flinke og fått gjort så mye. Ikke har vi krangla heller! Gamle Gubben Grå støvsugde hele første etasje og tok seg av tårnet med oppvask. Han har og hatt ansvaret for all hundelufting og sikkert gjort masse småting jeg ikke helt har registrert. I tillegg har han fått kuttet ned en diger barbusk som hadde sett sine bedre dager og rensket godt opp i det vintergrønne bedet som hadde grodd til et uoverkommelig villnis. Da dukket det opp både hagegnomer og glasskuler vi ikke har sett på mange år. En jobb jeg har mast om i halvannet år. Det ble så fint! Nå skal vi plante og fikse litt der.
Jeg har malt resten av leveggen, og første strøket på nattbordene jeg fikk her for et par uker siden, Litt forefallende husarbeid og laget middag. Utrolig mye har vi fått unna på noen aktive timer. Det er så utrolig godt å føle at en har gjort litt, utført en god dags arbeid. Være god-sliten.
I kveld har vi sittet ute på terrassen, drukket vin og øl, småpratet og kost oss med lørdagsavisene. En flott kveld.
I går da Gamle Gubben Grå og jeg tok en tur med hundene i Sjongslunden tok jeg årets første bad.
Eller bad og bad, fru Blom. . Jeg badet vel strengt tatt bare tærne og leggene. Såkalt vassing. Jeg hadde ikke med meg badedrakt, og å bade i bare BH en på en offentlig badeplass med barn og andre mennesker til stede det gjør jeg ikke.
Vannet var utrolig deilig, så jeg må nok innlede badesesongen en av de nærmeste dagene. Det blir nok i et stille skogstjern og ikke på en folk som strand i byen.
Bildebevis spør du? Vel, det finnes ikke. Jeg vasset rundt i elveleiet med sleipe greiner og steiner på bunnen. Jeg holdt kjølen godt opp, men ikke for godt opp med den ene hånda og hadde Kjører en i bånd i den andre hånda. Så det å fotografere nakne føtter i vann ble en litt stor utfordring.
Eller, jeg har jo aldri hatt personlig assistent. Det er Isabell Raad helt der oppe på bloggtoppen som har hatt det. Jeg, som ramler ut og inn av bloggtopplista annen hver dag har da ikke behov for slikt.
Eller før, før jeg ble syk. Da livet gikk i hundre og døgnet sjelden hadde nok timer. Da, da hadde jeg hatt bruk for en assistent. En personlig assistent en kloning av meg selv som kunne gjøre alt jeg ikke rakk. En som kunne vært på jobb og tatt vakta mi når jeg var på møte i Hovedutvalget. En som kunne vært hjemme og tatt klesvasken og vasket stuegulvet mens jeg råkjørte mellom Drammen og Hønefoss for å delta på styremøte i Vestre Viken i Drammen,, for så å sette bilen i gear for å komme meg på sykehuset og avløse den stakkaren som måtte arbeide overtid til jeg kom – for så å overta vakta og arbeide til klokka 23 og så komme hjem til gulvvasken 16 timer etter at jeg styrta ut døra. Få timer før en ny dag med fult program ventet. Da, da kunne jeg trengt personlig assistent. Men ikke nå.
Når jeg var så sliten når helga kom at jeg bare ville sove sove. Men det var min tur til å handle med Mamma, og det ble gjort med glede. prøve og ikke virke stressa, for vi måtte bli ferdig med handling og kaffe før klokka var 15, da var det nemlig tid for jobb. Når man ikke rakk alle møter og vakter man skulle ha i løpet av en arbeidsuke var en god løsning i mange år å bytte noen dagvakter som kolliderte med møtevirksomheten med helgevakter, Uka utnyttet maksimalt. Da kunne jeg ha trengt assistent, men ikke nå.
Når arbeidsgiver ringte nesten hver gang jeg hadde en ledig fridag for å høre om jeg ikke kunne påta meg en ledig vakt. Det var helt krise, som vanlig. Og jeg ikke klarte å si nei. da burde jeg mange ganger hatt en assistent, en assistent som kunne svart NEI, når jeg ikke klarte. En assistent som kunne ha sagt det kroppen min skrek. NEI: I stedet for jeg som alltid svarte JA.
Hadde jeg hatt en personlig assistent den gang da. eller evnet og tatt bedre vare på meg selv, hadde jeg ikke vært utslitt utbrent og ferdig i dag. Om jeg angrer? Jeg vet ikke…. Jeg elsker og elsket det travle hektiske livet. Jeg følte at jeg levde, og jeg stortrivdes. Jeg ville sikkert gjort det samme igjen.
Men den litt eldre, litt klokere delen av meg ser at jeg kunne ha turnert en del ting bedre. Forstått at ingen kan rekke alt. Tatt meg flere pauser. Lært meg å si NEI, og lært meg å slappe av. Ikke alltid ha dårlig samvittighet hvis jeg lå på sofaen eller satt i kurvstolen på trammen.
Jeg har aldri hatt personlig assistent, men jeg har hatt Gamle Gubben Grå som i det stille har fått kurven med skittentøy bak døra på soverommet til å bli stabler med rent ferdig brettet tøy jeg bare kunne legge i skapet. Gamle Gubben Grå som har forvandlet stabler med oppvask som truer med å rase ned fra oppvaskbenken til skap fulle av rene tallerkener og glass.
Hva skulle jeg med personlig assistent? Jeg har jo alltid hatt Gamle Gubben Grå.
Byen har fått en ny kaffe’ og den måtte selvsagt Gamle Gubben Grå og jeg teste ut. Så da Yngste Sønn var sendt av gårde på sin årlige tur til Korea, gulv var vasket og Drømmehuset begynte å se presentabelt ut dro vi av sted.
Baker Hansen, som for noen år siden ble Ritas bakeri har nå blitt Smelt. Jeg ble litt trist da jeg nærmet meg hjørnelokale og så at av utebordene var det bare det bordet mot Kong Rings gate som var ledig. Det er litt utsatt, på fortauet i ei gate som fører opp til Kuben, byens kjøpesenter. Mye bedre å sitte på et av bordene i gågata enn på et hjørne hvor fotgjengere sneier forbi kaffekoppen og biltrafikken er bare en meter fra kakestykket.
Inne i lokalet var det kaldt og deilig, og nesten folketomt. Vi bestemte oss raskt for å nyte kaffekoppen inne. Eller kaffe, jeg bestemte meg for appelsinjuice og lot meg friste av en belgisk vaffel som var dyppet i sjokolade og kakestrø. Gamle Gubben Grå tok kaffe og en vaniljesnurr. Den var så fristende at han satte tenna i den før jeg fikk tatt det obligatoriske bilde til bloggen. Vi har en felles svakhet der, Gubben og jeg. Vi tåler ikke å se mat innestengt på asjetter og tallerkener.
Vel, godsakene smakte godt, men vi klarte likevel å ta lokalet i nærmere øyesyn. Det var blitt fjernet noen reoler, og lokalet fremsto som større og mer åpent. Jeg falt for det tradisjonelle svart-hvitt rutete gulvet. De grønne veggene bidro til det kjølige inntrykket. Fargen er sikkert trendy, men jeg er ikke så glad i grønt. Likevel bidro fargen til en harmonisk helhet. Taklamper derimot synes jeg var skikkelig tøffe og bidro fint til stilen.
9. Juli var det 110 år siden grand tante Emma ble født. I likhet med så mange av de andre som var en viktig del av mine barndoms sommre er hun borte nå. Det er ikke så rart. Jeg har selv pasert 50.
Grand Tante Emma var den yngste av 9 søsken. En av hennes storebrødre, nummer tre i søskenflokken, var min bestefar. Hun ble født i 1909, det samme året som indianerhøvdingen Geronimo døde, de startet å bygge Titanic og det første forsøket ned fargefilm ble vist på en kino.
Grandtante Emma vokste opp på et småbruk i Ringelia, ei bygd på vestsida av Randsfjorden. Hun var en av de første barna som ble døpt i Skute kirke da den sto ferdig samne år.
Hun vokste ikke bare opp på småbruket. Hun ble boende der hele livet. Hun var skoleflink og lærevillig. Men foreldre og hjemmeboende brødre trengte noen som kunne stelle for seg, så det ble aldri til at hun kom seg av gårde til videre utdanning eller arbeid. Hun ble heller aldri gift.
På 1970 tallet, da Grandtante Emma var i 60-åra, tok hun engelskkurs gjennom NRK. Med lærebøker og det hele. Engelskkunnskapene brukte hun til brevveksling med etterkommere etter slektninger som hadde utvandret til USA. Ja amerikanerne var også på besøk ved ett par anledninger.
Da jeg vokste opp bodde Emma på småbruket sammen med en ugift bror og to andre ugifte søstre. Besteforeldrene mine hadde og bodd på småbruket da Mamma var liten, men bygde en enebolig noen kilometer unna da Mamma var i ten-årene. Vi måtte alltid innom grandtantene og grandonkel når vi var på besøk hos Bestefar og Mormor
Det var alltid koselig å komme dit. Nok av småkaker og hyggelige gamle mennesker som alltid satte pris på å få besøk av oss.
Tante Emma hadde fødselsdag 9. Juli. Hun mente at det nesten bestandig var tordenvær på fødselsdagen hennes. Nle hun mente var dypt urettferdig siden hun var ekstremt redd torden. Vi pleide ofte å være på besøk, og det ble spøkte masse med at det kom til å tordne
Etter som de gamle ble pleietrengende en etter en, stelte Tante Emma og de andre dem. Når Bestefar ble for skrall til å bo alene, flyttet han inn oss tantene. Det fikk han stell og pleie i kjente og trygge omgivelser. De gamle døde en etter en, og snart var det bare tante Emma igjen.
Jeg var der en del de årene. Tante Emna likte ikke å være alene, og spesielt ikke hvis det var meldt tordenvær. Hun var jo vant til at huset sydet av liv. Rart da å bli igjen alene.
Som ung voksen var det koselig hos Tante Emma, vi hadde mange fine samtaler. Det er mye livsvisdom å hente fra folk som har levd lenge, og som er født i en annen tid. De ser gjerne litt annerledes på ting enn en som er pur ung.
Jeg var så heldig å ha Tante Emma i livet mitt til jeg ble 34. Hun fikk hilse på Gamle Gubben Grå og barna mine. Spesielt gromt var det at jeg kalte opp Eldste Sønn etter Bestefar, broren hennes. Martinius, eller “Mattinus” som Tante Emma sa. Datteren, som er eldst har og et klart minne om Grand-Grand-Tante Emma.
Isabell Raad på bloggtoppen har sjekka inn på hotell. Hun får besøk av kjæresten, og da er det jo litt kjipt å bo hjemme hos Mamma. Hun har riktignok en leilighet hun ikke har flyttet inn i ennå, men hotell er nok bedre. Ikke minst når man kan skrive et reklameinnlegg for hotellet. Med 48.813 lesere tipper jeg det gjør noe med hotellregningen.
Da jeg var på Isabells alder begynte jeg og arbeide som radiograf på sykehuset. Jeg bodde hjemme den første uka, men fikk nøkkel til leiligheten jeg skulle leie av sykehuset første uka. Torsdag, mener jeg. Mandag andre uka skulle kjæresten min, nå Gamle Gubben Grå komme til Hønefoss. Han hadde ferie og skulle bo noen dager hos meg. Mine foreldre og jeg var skjønt enige om at da var det breit å bo i leiligheten. Vi hadde ikke mye møbler den uka. Vi kjøpte kjøleskap og komfyr brukt, hadde en lenestol, respatexbord med 4 stoler på kjøkkenet og et par hagestoler og et bord på terrassen Ja, og ei dobbeltseng vi arva etter samboeren til søsteren.
Jeg kan ikke huske at vi overhode vurderte å leie oss inn på hotell.
Jeg har ingen planer om å flytte inn på hotell i egen by denne helga heller. Men hvis noen av hotelleierne på Ringerike vil sponse meg med en hotellovernatting, kan jeg gjerne skrive et innlegg om hotellet i etterkant. Bare å ta kontakt.
Mens jeg venter på strømmen av hotelltilbud, som forresten ikke bare behøver å komme fra Ringerike, tenkte jeg å vise dere hjemmet mitt, Drømmehuset.
Isabell Raad, der øverst på bloggtoppen deler bildene fra gårsdagen. Jeg tok ikke et eneste bilde i går. Dagen var ikke så begivenhetsrik. Dagen var ikke en slik dag man fotograferer for å ha i minneboka. Ikke tror jeg dagen min i går hadde egnet seg som reklame for Nelly heller.
Jeg har ingen personlig trener, og var ikke på treningsstudio. Så jeg kunne ikke ha tatt bilde av meg pen dandert i lekkert treningstøy og med ei vannflaske i hånda. Lekkert sminket og ikke antydning til svette noe sted. Nei, slik hadde ikke jeg fremstått etter ei treningsøkt med en PT.
Hvis jeg setter meg på et gulv, har jeg problemer med å komme opp igjen. Så, hvis jeg altså hadde vært på et treningsstudio ville det ha vært dumt av meg og satt meg halvt skrevende på gulvet i en liten shorts med hånda i skrittet og hodet så langt bakover som det går. For det første ville det se uanstendig ut, på grensa til vulgært, for det andre ville jeg ikke klart å komme meg opp igjen – i hvertfall ikke på en grasiøs måte.
I går var jeg merkelig nok ikke ute å gikk tur. Så jeg kunne ikke ta bilder av det heller.
Men Isabell, jeg hadde lett klart strekningen Bislett – Majorstua.
Jeg tok ikke en eneste selfie i hele går. Det er sjelden jeg tar selfier.
Jeg tok ikke pedikyr i går, så jeg kunne ikke ta bilde av beina mine mens jeg tar fotbad. Heller ikke av utvalget av neglelakk.
Jeg kunne selvsagt ha tatt bilder av Yngste Sønn og Datteren som jeg var så heldig å tilbringe litt tid med.
Eller handleposene fra Kivi:
Ikke rart at jeg falt helt ut av blggtopplista. Jeg er jo en virkelig amatør, som glemmer å bilde-dokumentere alt jeg gjør. Her må det skjerpings til
