Jeg ramla fra en 32. plass i går til en 41. plass i dag, og erfaringsmessig er det ikke politiske innlegg som drar lesere så kanskje ikke dette er det smarteste jeg gjør…
MEN siden Kokkejævel som jo troner øverst på bloggtopplista uke etter uke kommer med en slik oppfordring, kan jo jeg gjøre det samme.FRP UT AV REGJERINGEN NÅ!!! Eller hvorfor nøye seg med Frp? For meg kan godt hele den blå, blå, gul og grønne regjeringen forlate regjeringskontorene..
Kokkejævel hevder han er partipolitisk uavhengig. De som har fulgt bloggen min en stund vet at det er ikke denne kjerringa her! Jeg er et svært aktivt medlem i partiet Rødt, og bloggen min kan til tider bære preg av det. Men du kan trygt fortsette å lese bloggen min selv om du ikke deler mitt politiske syn. Vi “raddisene” er ikke så farlige som mange vil ha det til.
Kokkejævel kaller sin henstilling til Frp om å forlate regjeringen et godt råd. Når jeg fremsetter slike uttalelser er det mer ment som en tydelig oppfordring eller et krav enn et ønske.
I denne saken kan ikke jeg eller Rødt komme med noen krav.
Her er det Frp som tror de er så uunnværlige i regjering at de bruker helgen til å utarbeide en liste med krav for at de skal fortsette i regjering.
Mandag skal så Siv og Erna sette seg ned sammen og se om de kan bli enige.
Vil du ha et tips fra meg, så kommer de to damene til å figurere smilende og blide på bilder mandag ettermiddag. De har kommet til enighet, Erna har gitt Siv noen runde formuleringer på noen av kravene, og Siv kommer til å hevde med sterk stemme at Frp har fått gjennomslag for sine krav…. og så fortsetter regjeringen sitt arbeid med å ødelegge velferdsstaten og lage Norge til et land hvor penger er viktigere enn noe annet.
Hvis det eneste man er enig om er å møtes på Slottet i statsråd hver fredag klokken 11:00, så er grunnlaget alt for tynt til et særlig godt samarbeid. Det er rett og slett ikke vits. Ingen av dere får det som dere vil. Og hva er da hensikten med å bestemme? Kjøre svart bil?
Sitatet er hentet fra Kokkejævel sin blogg. Og selv om jeg tviler på at Siv og Erna eller Trine og han der fra Krf for den saks skyld, leser Kokkejævel sin blogg eller lytter til hans råd, så har han et poeng.
Politikk handler om makt. Vi politikere ønsker stemmer slik at vi får mange nok kandidater til å komme i posisjoner til å ha nok makt til å styre politikken i den retningen vi mener er riktig.
Så når man har fått makt, kommet i regjering, ja da må man forvente å få gjennomskag for sin politikk, Få gehør for de sakene som er viktige for de som har gitt deg den makten, Når man til tross for regjeringsmakt ikke får gehør for sin politikk, hva er vitsen med å sitte i regjering da? Selvsagt er det feit lønn og mange goder, men er det derfor man ønsker makt?
Det er sjelden jeg våkner opp til kjærlighetserklæringer på gule post-it lapper klistret til pc eller kaffekopp. Eller sjelden…. aldri er vel en mer korrekt betegnelse. Gamle Gubben Grå er liksom ikke den type mann. Det er helt greit.
Denne kjerringa her er heller ikke av den typen som strør rundt seg med skriftlige kjærlighetserklæringer på små papirlapper. Jada, Barndomsvenninna, jeg vet du har en god historie om en rosa lapp og noe som kan minne om en kjærlighetserklæring til en gutt. Men den historien ligger helt tilbake i forrige århundre. 1979 hvis jeg ikke husker feil. Det begynner å bli noen år siden.
Jeg viser nok min kjærlighet oftere ved å servere noe godt, som hummersalat til frokost og østers-ansjos til kvelds. Veien til mannens hjerte går via munnen har jeg hørt…. Jeg skryter ikke av at jeg gjør det ofte, men en gang i blant.
Kjærest til Kokkejævel er i følge han flink med de små kjærlighetserklæringene, som for eksempel en Post-it lapp på pc. Jeg tror mange av oss kan ha noe å lære av Kjærest. Bli litt flinkere til å vise at vi bryr oss om hverandre i hverdagen, ikke bare i de store festtalene.
Nå mener jeg ikke at det norske folk skal gå bananas med Post-it lapper. eller tegne hjerter over alt slik vi gjorde på barne- og ungdomsskolen. Gamle Gubben Grå trenger liksom ikke tegne hjerter på sakspapirene til kommunestyret bare for at jeg skal huske at han elsker meg. (Ikke på den kommunale I-paden heller, vi lever jo i en papirløs tidsalder.) Legg fra deg den sprittusjen!!!! Hører du?!?! Ellers skal jeg gi deg kjærlighetserklæringer du sent kommer til å glemme….
Hvor var jeg?
Jo det var Kokkejævel og de små kjærlighetserklæringene i hverdagen. Kokkejævel er i likhet med meg og Gamle Gubben Grå ikke så ivrig med hjerter og Post-it lapper. Han vil heller poste kjærlighetserklæringene sine på blogg. Da får han jo gjerne søte kommentarer og lesere fra oss middelaldrende kjerringene som drømmer om litt mer romantikk i hverdagen Sukk, så søtt, og romantisk. Det er mange måter å “kjøpe” seg klikk på.
Og Gamle Gubben Grå, jeg er ganske glad i deg, selv om jeg ikke skriver det på bloggen….
Det er mange måter å vise kjærlighet i hverdagen på.
Kokkejævel skriver at han viser sin kjærlighet til Kjærest ved å rydde på kjøkkenet, vaske servanten på badet etter seg, koster trappa for snø og tømmer aske i ovnen. Vel, Gamle Gubben Grå er og flink til å holde orden på kjøkkenet, måke trammen for snø og tømme ovnen for aske. (Å vaske vasken på badet, derimot….) Men jeg ser ikke på slike ting som kjærlighetserklæringer. Mer som en selvfølge når man deler hus og hjem. Mulig jeg er mer kravstor enn Kjærest.
Men å gjøre klar kaffekoppen og skru på “rumpegrillen” i bilen er helt klart omtenksomme kjærlighetsbevis. Der har Gamle Gubben Grå et forbedringspotensial Tekopp klar ved vannkokeren med sukker og tepose…. Og du verden, jeg hadde nesten blitt rørt til tårer . En slik liten gest hadde virkelig blitt satt pris på en tidlig morgen. Dette er ikke ironi, jeg er ikke så kravstor.
Kokkejævel har selvinnsikt, og når han ser over skrytelista ser han at han har forbedringspotensialer. Det har helt klart jeg og. Ja, jeg lagde pannacotta med hvit sjokolade her om dagen. Og det er en kjærlighetserklæring. Jeg spiser ikke sånt. Liker det ikke. Jeg gikk tur med Kjøteren her en natt i stedet for å forlange at Gamle Gubben Grå skulle gjøre det. Jeg vet at jeg syntes jeg var veldig snill mot Gubben da jeg gikk den turen. Men det blir vel litt som å tømme ovnen for aske? Det skulle bare mangle, liksom. Det er jo like mye min hund….
Hm. Jeg må finne på en måte å vise min kjærlighet i løpet av dagen. Må tenke litt på den… finne på noe bra. Jeg vet ikke hva akkurat nå, men det blir garantert ikke en Post-it lapp.
Gamle Gubben Grå viser nok mer omsorg i hverdagen enn meg. For jeg har ikke like store problemer med å finne ting han har gjort som jeg virkelig setter pris på. Som jeg ser på som kjærlighetserklæringer. Han kjøpte piggstøvler til meg i november, og fiksa kaffeavtale så jeg ikke kjøper cola på Yx-en på Vikersund. Og den lille dingsen som gjør at jeg kan lade mobilen i bilen hans,,,, vasker klærne mine, bærer de opp i gangen for meg, ….og sikket mange, menge andre små og store ting jeg ikke er så veldig flink til å takke for.
Jeg blir nesten litt brydd når jeg tenker på hvor lite flink jeg er… Her må det skjerpings til.
Kokkejævel fikk en sms i natten. En av sønnene sendte en melding for å fortelle faren at han var glad i han. Slike meldinger kan i alle fall ikke kjøpes for penger sier Kokkejævel. Jeg smiler litt for meg selv av det utsagnet. Nå kjenner ikke jeg sønnen til Kokkejævel, eller hvor han er i livet sånn rent økonomisk. Så jeg skal passe meg godt for å hevde noe som helst, men på et rent generelt grunnlag; å sende en slik melding i forkant av at man har planer om å be om et økonomisk bidrag fra opphavet til ett eller annet….
Datter er flink til å sende slike meldinger, gi oss små bevis på at vi ikke er håpløse som foreldre. Og hun sender slike meldinger helt uten baktanker. Og i likhet med Kokkejævel blir jeg litt bekymret når jeg fårslike meldinger. Redd for at det er noe galt. Hadde en av guttene sendt en slik melding ville jeg blitt enda mer bekymret. Ikke fordi jeg ikke tror de er like glade i meg, men fordi det liksom ikke er på den måten de velger å uttrykke det på. De bare uttrykker det på andre måter.
I dag skal jeg finne en måte og vise de som betyr mest for meg at jeg setter pris på dem.
I går skrev jeg om Japp og Hanne Beate som hjalp meg oppover på bloggtopplista den gang jeg var en bunn-blogger. Av sin godhet, og mer som et eksperiment klikket de seg inn på bloggen min for at jeg skulle få et høyere antall sidevisninger. Og det hjalp. Jeg kom over det magiske 100 tallet, og syntes på forsiden.
Noen la igjen kommentarer om at de ville prøve det igjen, og se om jeg ville stige fra en midt-på-lista kandidat. Om de har klikka som gale, eller om jeg skrev et par knakende gode innlegg i går vet jeg ikke. Men jeg har de siste ukene stabilisert meg rundt noen-og-40. plass med mellom 700 og 900 sidevisninger. I dag har jeg over 1.300 sidevisninger og er oppe på en 34. plass.
Selvsagt er det morro, både med sidevisninger og en grei plassering på bloggtopplista. Men det er ikke poenget med dette innlegget. Poenget er å sette fokus på at hvor du havner på lista, eller hvor mange stemmer du får på Vixen-nominasjonen ikke nødvendigvis sier noe om hvor godt du skriver eller hvor mye bloggen din engasjerer. Det sier noe om hvor flink du er til å mobilisere folk til å klikke.
Det finnes utrolig mange gode blogger som aldri havner på toppen av lista. Som aldri blir nominert til Vixen eller får det lesertallet de fortjener. Som med nye annet her i livet er det snakk om markedsføring og strategier.
Jeg tenkte å gjøre som Kokkejævel og tok med meg mobilen inn på badet. Dro frem badevekta der den sto stua bort innerst inne under badeskapet og vasket den fri for hybelkaniner og annet smusk. Behøver liksom ikke gjøre det verre enn det er. Denne kjerringa pleier å ha tyngde nok. Men da jeg stilte meg opp på vekta og sto klar med mobilen for å forevige tallet som viste seg på displayet, sto det bare LOL….. Snakk om fin start på dagen! Når til og med badevekta hånflirer av deg. Vel, jeg trenger ingen badevekt for å slå fast at jeg veier for mye, alt for mye.
Kokkejævel mener og at han veier for mye, derfor har han som nyttårsforsett å gå ned i vekt. Han er tydelig på at han ikke slanker seg, han skal bare gå ned i vekt. Den siste uka har han gått ned 100 gram.
Er det noe jeg ikke har erfaring med eller peiling på, så er det slanking – eller vektreduksjon om du vil. Så jeg bør kanskje trå litt varsomt frem i mine kommentarer, så får vi se hvor godt jeg lykkes med det.
Kokkejævel er muligens skuffet men ikke overrasket over at vektreduksjonen den siste uka ikke ar vært større. For han slanker seg ikke. bare kuttet ut matvarer med sukker og overdrevent mye fett. Merk dere ordbruken overdrevent mye fett. Jeg spør Gamle Gubben Grå om han som kokk kan gi meg eksempler på matvarer med overdrevent mye fett. Han er jo kokk og har peiling på slikt. Vi kommer frem til at Kokkejævel har holdt seg unna juleribbe, pommefrittes og potetgull siste uka.
Hvis Kokkejævel hadde hatt det som mål hadde han ikke hatt noe problem med å gå ned 2-3 kilo i uka, skriver han. Der er nok han flinkere enn meg, for selv om jeg har liten eller ingen greie på slanking innbiller jeg meg at jeg hadde hatt store problemer med å gå ned 3 kilo i uka. Ikke det at jeg ikke har nok kilo å ta av, jeg har mange flere kilo enn Kokkejævels skarve 110, men fordi jeg innbiller meg at det å få til en slik vektreduksjon ikke bare er hokus Pokus, og så er kiloene vekk. Man må faktisk forbrenne vesentlig mer energi enn man tilfører kroppen, og da innbiller jeg meg at man fort kan risikere å bli sulten. Og i likhet med Kokkejævel, så er jeg ikke så veldig glad i å være sulten.
Jeg er i likhet med Kokkejævel helsefarlig tykk, muligens sykelig overvektig. Jeg har fått diabetes 2, og om jeg heller ikke har som mål å slanke meg, har jeg som mål og ta bedre vare på kroppen min. Det betyr og at det bør bli litt mindre av meg. Mer livsstilsendring enn direkte slanking. Målet er å ta bedre vare på kroppen min, ikke nødvendigvis å bli slankere (selv om jeg ser at det er to sider av samme sak.)
Jeg har som mål å bli enda flinkere til å gå tur, også på vinteren. Har liksom ikke kommet helt i gang der ennå. Men det er koselig når jeg og Gamle Gubben Grå labber av gårde med hundene. Vi går ikke så fort, og ikke alltid så langt, men jeg går som regel lengre når Gamle Gubben Grå er med.
Helsestudio? Bare glem det. Det er ikke noe for meg! Ikke er jeg så veldig glad i å gå på ski lenger heller. Er så redd for å ramle eller få en vridning i kneet. Men kanskje skal jeg forsøke meg på noen skiturer på flatmark på et skogstjern i vinter. Vi får se. Det er jo ikke så lenge til slektas tradisjonelle påskeskirenn.
Kokken skal bruke resten av dagen på bokskriving.
Jeg skal straks dra av sted på jobb. Har et viktig møte om en drøy time. Kjenner sommerfuglene bobler litt i magen. Det er så mye som skjer akkurat nå. Livet går i hundre, jeg får prøve og henge med.
Takk til alle som klikket seg inn på bloggen min i går forresten. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg fant navnet mitt på en 34. palass med fantastiske 1328 sidevisninger.
Jeg sto i skinnet fra lyktestolpen en svart januarnatt. Klokka var rundt 03.00. Regnet silte ned. Håret var vått Toppen klistret seg mot brystene mine, våt og kald. BHen var av forståelig grunner droppet.Veien jeg sto på var speilblank av is og vasket enda glattere av regnet. Og her sto jeg og glodde på ei bikkje som satt i hockey og dreit. Livet har føltes bedre!
Jeg våknet 02.38. Kjøteren pistret lavt fra sin plass på gulvet på Gamle Gubben Grå sin side av senga. Kjøteren vil ofte ut av soverommet i løpet av natta, drikke litt vann, røre på en stiv kropp og så fortsette nattesøvnen i hundesenga i gangen. Jeg står opp, slipper Kjøteren ut i gangen og tar en tur på do.
Kjøteren fortsetter pistringa som raskt går over i klynking og noen sekunder senere bjeffing. Ok, ok, må man så må man. Ei kjerring som har slurva med knipeøvelsene har forståelse for en gammel hunds behov. Jeg drar på meg de første klærne jeg finner og sammen begir vi oss ut i natta.
Jeg erfarer allerede på trammen at det regner. Ikke bare litt, men plasker ned. Plaskregn i januar! Veiene som ved juletider var hvite av snø er forlengst forvandlet til skøytebaner. Nattens regn gjør de ikke mindre glatte, bare vasker vekk grusen en sparsom kommune har spandert. Jeg og Kjøteren trasker av sted. Jeg har ikke lukket jakka, og innen vi kommer forbi postkassestativet og bort til lyktestolpen er både håret og toppen gjennomvåte. Kjøteren får gjort sitt ærend, jeg plukker opp, og vi labber videre. Tar den vanlige runden. Jeg har piggstøvler på og klarer meg greit. Kjøteren har et par steg hvor klør ikke holder og stive, gamle hundeben får problemer på glattisen. I hagen til et mørklagt hus, der snøen er helt vasket vekk og plen og lyng ligger åpent i dagen leverer Kjøteren ny ladning. Ny pose blir funnet frem, og jeg kjenner regndråpene treffer nakken min når jeg bøyer meg og plukker opp. Når jeg reiser meg opp igjen, renner kalde regndråper nedover ryggen min. Jeg kom vist nær furugreina over hodet mitt.
Runden er over. Jeg skifter vann i hundeskåla før jeg vrenger av meg klærne og kryper opp i senga på ny. Charlie Chihuahua knurrer lavt. Han har sneket seg til å ta plassen min på hodeputa. Setter ikke pris på å få selskap av våt, kald kjerring. Klokka har blitt 03.12. Det er et hundeliv.
Kokkesnobben har fått en kommentar på bloggen sin fra en “Geir” som hevder at Kokkejævel har kjøpt klikk og kommentarer på bloggen sin. Kokken bedyrer sin uskyld. Han visste ikke at det var mulig å kjøpe sidevisninger og kommentarer hevder han. Og siden han er ærligheten selv må jo folk forstå at en slik tanke er … ja helt inni vegger og grønnkål.
Her er det noe som skurrer i mine ører.
Kokkejævel er en rimelig oppegående fyr. Han er flink med overskriftene sine, skriver gode innlegg med teft for hva som gir lesere, sidevisninger kommentarer – hva som “selger” om du vil. Og selvsagt vet en god selger at det finnes marked for det meste. Alt kan kjøpes for penger, også sidevisninger lesere, kommentarer.
For en tid tilbake, da jeg var en bunn-blogger (det motsatte av en toppblogger) og nok en gang hadde survet over mine manglende sidevisninger, satte to av mine trofaste følgere “Japp” og “Hanne Beate” seg det fore at de skulle klikke meg oppover på lista, slik at jeg kom over plass nummer 100. Jeg betalte dem ingen verdens ting. De gjorde det av sin godhet eller for å se hvordan systemet virket. Grunnen til at jeg vet det, er at de skrev det i kommentarfeltet mitt. Vel, det nyttet. Jeg kom over plass nummer 100. den dagen…. Men hvor er det blitt av “Japp” foresten? Har ikke sett en kommentar fra deg på bloggen på ukesvis.
Du skjønner, Kokkejævel, det magiske tallet du ser på statistikken er ikke unike lesere, men sidevisninger. jeg, for eksempel er inne på bloggen din relativt ofte, leser alle innleggene dine. Noen flere ganger.
Kall meg gjerne naiv eller dum. For selv om jeg aldri helt har forstått hemmeligheten bak Kokkejævel sin suksess, så har jeg aldri mistenkt han for å jukse. Og hvorfor skulle han betale folk for å havne på bloggtoppen? Hva har han tjent på det? Ære og berømmelse. Helt klart! Og selv om Kokkejævel helt klart liker statusen som “berømt”, og noen ganger er litt vel høy på seg selv, så er han ikke narsist eller direkte dum. For dette firmaet hans i Alta. Jeg tror det går greit, selv om kampen mot kjedebutikkene er tøff og det er måte på hvor mange havari et firma på hans størrelse kan bære i løpet av et regnskapsår eller to. Men jeg tror ikke firmaet gir en så stor avkastning at han kan kjøpe sidevisninger i vesentlig grad.
Og Kokkejævel er ikke dum. Han ville ikke la egen stormannsgalskap gå forran privatøkonomi og bedriften.
Det er og klart at toppbloggerstatusen kan gi litt økt publisitet og økt omsetning. Jeg ville av ren nysgjerrighet stukket innom Hoftepluss hvis jeg var i Alta. Men siden jeg aldri har vært i Alta og Alta ikke er noen turistmagnet, tror jeg omsetningsøkningen på grunn av bloggen ikke er av vesentlig størrelse.
Som de fleste som følger bloggen min har forstått er jeg litt mer enn gjennomsnittlig interessert i toppbloggerne. Når jeg på slutten av en dag har bladd meg gjennom de tre store, kan jeg ofte ut fra tema og innhold tippe hvem som ligger på topp dagen etter.
Da Sophie Elise avslørte at hun skulle slutte og blogge, kom hun ikke overraskende på topp. Da Isabell Raad lekte deprimert likeså. Da Kokkejævel fridde til Kjærest, eller skrev om to blåe streker trenger man ikke kjøpe klikk for å få sidevisninger…
Kokkejævel skriver godt. Er noe annerledes enn de tradisjonelle bloggerne, og han evner å skrive innlegg som berører oss. Det er klart han klatrer oppover på lista.
Jeg gleder meg med Kokkejævel. Han har fått noen stemmer fra meg til Vixen som årets nykommer. Jeg har ikke fått betalt så mye som en pølsesnabb for det. (For selvsagt kan også stemmer kjøpes…)
Jeg lurer på om jeg må ta en tur til Fastlegen i dag. Ikke fordi jeg nødvendigvis føler meg noe dårligere enn jeg gjorde sist jeg var der. Og jeg hadde helt klart greid meg greit uten en prat med han til jeg har time en gang i neste uke. Jeg er fremdeles ei sliten, gammel kjerring, og kroppen verker som besatt. Men det er liksom ikke noe nytt.
Nei grunnen til at jeg vurderer å oppsøke Fastlegen er at Kokkejævel der oppe på bloggtoppen har begynt som legemiddel-pusher i tillegg til å pushe ferske kalkuner og reinsdyr-pita på folk.
For Kokkejævel har vært hos legen og fått resept på Vimovo, og vips så er smertene og verkinga han har hatt i skuldra i 15 år borte vekk! Og når Kokkejævel, Norges fremste blogger forteller slikt, ja da er det klart vi løper til fastlegene våre for å få resept på Vimovo alle vi andre som og sliter med verking og smerter i en eller annen kroppsdel.
Når man vet at en av fire nordmenn, 25% av landets voksne befolkning, har muskel og skjelettplager av en eller annen grad, ja da er muligheten for fulle venterom på landets legekontor rimelig stor.
Jeg forstår lettelsen til Kokkejævel over endelig å være smertefri.
Jeg vet noe om hvor slitsomt det er å gå rundt med konstante smerter. Jeg tror jeg knapt har hatt et smertefritt minutt siden jeg ødela kneet 30, juni 2013. Det er ikke det at det verker i kneet hele tiden Det kan gå mange minutter, kanskje timer, hvor jeg ikke kjenner noe i kneet. Men det murrer så og si alltid i en eller annen kroppsdel, rygg, de ødelagte albuene, knær og i det siste hofter og fingre.
Jeg liker ikke å knaske tabletter, så jeg har liksom bare lært meg å leve med smertene. Kneet sier de at de kan prøve å operere på nytt, sette inn protese, når jeg ikke orker smertene lengre. De sier og at de ikke vet om det vil bli vellykket, fordi leggbeinet har en del skader. Jeg biter smertene i meg, frister ikke å gå på en operasjon med opptrening og risiko for betennelser og andre bivirkninger uten en garanti på at jeg blir merkbart bedre.
Jeg har forsøkt å ta opp problematikken hos Fastlegen. Prøvd å forklare at det at jeg er så sliten har sin sammenheng med at det verker i alle ledd. Tenkt tanken på revmatisme, tenkt på midler som Vimovo, eller kanskje litt mildere medikamenter til å begynne med. Håpe at det kan lindre.
Så langt har jeg ikke vært tydelig nok. For kjerring 50+ som lever et aktivt liv med full jobb, engasjert verv som tillitsvalgt og profilert lokalpolitiker får ikke nødvendigvis diagnosen muskel- skjelettlidelser når hun dumper utslitt ned i stolen på fastlegekontoret. Hun får diagnosen “utbrent” eller depresjon. Og siden det viktigste for meg ikke var å få en diagnose, trylleformel eller pille, men rett og slett å få lov til å hvile var jeg fornøyd med diagnosen så lenge jeg fikk en sykemelding slik at jeg kunne få hvilt min totalt utslitte kropp.
Nå har jeg hvilt lenge og vel, og ser muligens litt lysere på tilværelsen. Jeg øker tilstedeværelsen på jobb, og har i grunn ganske god arbeidskapasitet så lenge jeg er tillitsvalgt og politiker. Jeg kan klare mange fullsatte møtedager, argumentere, få gjennom mine synspunkt, støtte medarbeidere som kanskje har tatt noen dumme valg eller har en litt vanskelig periode. Jeg liker å være engasjert, liker å være med.
Men når jeg så tar på meg den hvite uniformen og arbeider med pasienter, gå ut og inn til venterommet kanskje opp mot 50 ganger i løpet av en dag, bøye, strekke for å hjelpe med av og påkledning, få pasienter på og av undersøkelsesbordet. løfte, trekke dytte dra hvis de kommer i seng eller på båre, manøvrere røntgenutstyr kort sagt arbeide som radiograf, ja da kommer smertene sigende ut over dagen. Det gjør mer og mer vondt i forskjellige kroppsdeler, og på slutten av dagen har jeg så vondt, er så sliten at alt jeg lengter etter er sofaen og pelspleddet.
Det er da, når jeg ligger der på sofaen under pelspleddet, totalt utslitt og hver minste bevegelse gjør vondt at jeg ønsker meg en trylleformel, en pille, Vimovo, hva som hest, slik at smertene slipper taket og jeg kan fortsette mitt travle iv eller i det minste få slappet skikkelig av. Jeg skal nevne det for Fastlegen neste gang jeg er der. Gi tydelig beskjed, om nødvendig “Brit uten filter”. Kokkejævel fikk, skal jeg si. Kokkejævel fikk resept, da må jeg og få…
Misforstå meg rett. Jeg klager ikke. Hvis Kokkejævel sin markedsføring av Vimovo gjør at den fjerdedelen av Norges befolkning med muskel- skjelettplager løper til fastlegekontorene for å få Vimovo og ikke røntgenhenvisning på slitne knær, hofter, albuer og skuldre blir det mindre arbeid på meg. Så det kan jo medføre at jeg får litt mindre slitsomme arbeidsdager i hvitt, og ikke trenger å knaske tabletter for at kroppen skal være litt mindre vond.
Jeg er heldig. Jeg skal ikke på Wixen, så jeg trenger ikke bry hjernen med hva jeg skal ha på meg for å vandre opp den røde løperen. Men skulle jeg ha deltatt kan dere være sikre på at jeg hadde kommet i kjole. Kanskje den nye som jeg kjøpte på salg i romjula. Den er rosa. Burde passe godt blant rosabloggere og kokkejævler.
Nei, jeg nede på en 45. plass trenger ikke bry meg med slikt. Kokkejævel derimot har begynt å tenke i de baner. Han har jo dominert toppen av lista det siste halvåret og har tenkt seg til Hovedstaden (eller hvor nå Wixen avholdes) for å gjøre rent bord.
For skal vi tro Kokkejævel har han knapt kjøpt dress siden konfirmasjonsdressen kom i hus, nei ikke engang ei penskjorte har han investert i de siste 10 åra. Det er snakk om prioriteringer. Vi snakker tross alt om en kokkesnobb som ikke kunne spise nyttårskalkunen hvis den hadde vært en tur i fryseren.
Han skylder på at han ikke liker trange prøverom og hipp musikk i de kule ungdomsbutikkene. Slapp av, gammern, du har passert 40 og kan gå på Dressmann med god samvittighet. Eller Fretex, jeg elsker Fretex!
At beina er kortere enn livvidden er nok heller ikke noe problem hvis du styrer unna de mest hippe ungdomsbutikkene og går til et sted de kan dress. Jeg gjorde det med Yngste Sønn for noen år siden. Fredag ettermiddag 10 minutter før stengetid løp vi inn på Torvet Klær her i Hønefoss for å kjøpe dress til en lang, tynn og hengslete tennåringsgutt. Vi skulle i konfirmasjon påfølgende søndag, og gutten hadde nok en gang vokst ut av dressen sin. Her snakker vi om en fyr som sto stolt konfirmant siste helga i april et år, og hadde dressjakke kun til albuene og ei dressbukse med nikkerslengde på beina da han skulle i konfirmasjon til fetteren sin i starten av juni samme år. Nå var det gått tre nye år.. vel, nok om det. Vi ankom altså forretningen få minutter før stengetid. Fikk god hjelp av en dyktig selger som med et drevet blikk raskt fant en dress hvor både jakke og bukse satt perfekt. Glad og lykkelig dro mor kortet, og ble loppa for en god slump tusenlapper. Sønn hadde fått seg en Tiger og Sweden dress. For de som er like uinnvidde som jeg var, så er ikke det akkurat det billigste dressalternativet.
Og, Kokkejævel, jeg synes du skal gå for dress eller Blaser, pen skjorte og bukse. Jeg ser på nett at både Dressmann og Carling har forretninger i Alta. Ta med deg Kjærest og Datter på shopping, så skal du se du får terningkast 6 når du går opp den røde løperen.
Da jeg kom hjem fra en travel arbeidsdag fredag kveld stupte jeg overende i skinnsofaen, dro pelspleddet over hodet og ble liggende. Og hadde det vært opptil meg akkurat da, så kunne jeg ha blitt liggende slik hele helga.
Men jeg hadde ikke ligget under pelspleddet mangeminuttene før Svoger sin bil svingte inn på gårdsplassen. Det var på tide å pakke sekken og begi seg i vei.
Svoger er en beskjeden mann i sin beste alder. (Vi er like gamle vi to.) Lillebroren til Gamle Gubben Grå er en slik fyr som ikke gjør en flue fortred. Han er en beskjeden, ugift mann i fast arbeid. Ingen prestisjestilling, bare en helt vanlig jobb som gir tak over hode og mat på bordet. Han har aldri vært gift, aldri vært i noe langvarig forhold og har ingen barn. Han har ingen stor vennekrets, men drar på noen reiser i ny og ne. ;em andre blir mer opptatt med familie, barn og barnebarn. Vi har skjønt at han de par siste årene har begynt å kjede seg mer og mer. At livet begynner å bli litt kjedelig og grått uten de store høydepunktene. Han har begynt å bli mer og mer lik en gretten gammel gubbe, eller om ikke gretten så i det minste negativ. Og det kan vi jo ikke ha noe av. Han er som sagt like ung som meg. En alder skapt for gode opplevelser.
Så i julegave i år fikk han en 7.sans av oss. I den hadde vi skrevet opp en aktivitet i måneden som vi skulle gjøre sammen. Og fredag kveld var det tid for Januarmåned sin aktivitet. . Vi skulle på hyttetur!
Så når Svoger kompakket vi ski og ryggsekker i to biler og dro av sted til hytta på fjellet. Dere vet hytta vår med utedoen langt nede i lia. Svoger og Yngste Sønn i en bil. Gamle Gubben Grå, hundene og jeg i den andre. 10 mil gjennom vintermørke bygder og så var vi på Bagn hvor vi fylte opp bilene med mat og gode saker før vi fortsatte videre oppover fjellet.
Klokka var 20.45 før vi parkerte utenfor hytta, og nærmere ti innen vi hadde fått bert inn all bagasjen, fyrt opp i ovnen, og fått laget middag. Trøndersodd og flatbrød gikk ned på høykant, og kjelen ble skrapt helt rein og så var det snart tid for å krype til køys.
Vi våknet opp til en nokså grå lørdag. Det sluddet, Yngste Sønn hevdet at det hadde regnet tidlig på morgenen da han hadde vært en tur ute. Så det ble lang frokost før mannfolka bega seg ut på skitur.
Jeg tok oppvasken, ryddet litt i hytta og token tur med hundene. Da det var gjort, trampet det på trappa og inn kom Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå. Og jeg som hadde tenkt å slappe av med ei bok. Nå kunne jeg sikkert glemme det…
Men Yngste Sønn forsvant raskt igjen. Han hadde ikke fått med seg at Svoger ikke hadde snudd da Gamle Gubben Grå hadde fått nok av skigåing, så han forsvant for å finne igjen onkelen sin og fortsette skituren.
Litt overraskende at denne Svogeren som lenge har hatet vinteren og skigåing nå plutselig ville gå lenger enn de andre. Kanskje var han i ferd med å finne tilbake til gamle gleder? For før var han glad i å gå på ski.
Vel, Gamle Gubben Grå bråker ikke stort. Jeg tok en cow-boy-strekk på krakken, og glemte hele boka.
En times tid durte det godt både i kjerringa og ovnen, før stua på nytt ble fylt av liv og leven.
Nå var det og tid for middagslaging.
Vi skulle ha oksesteik. Og siden hytta kun er utstyrt med tre gassbluss, måtte steika stekes ute på bålpanna.
Det har vi ikke forsøkt før, men med medbragt kokk går det meste. Så Gamle Gubben Grå fikk ansvaret for steik og saus, så skulle jeg ta meg av poteter og grønnsaker.
Og for et herremåltid det ble! Både Gamle Gubben Grå og jeg var spente da vi pakket steika ut av aluminiumsfolien og skar den sakte opp. Ville den ha blitt for brent i kantene men med en rå kjerne? Vi fikk det ikke perfekt til, men ikke langt unna. Steika var greit gjennomstekt, overhode ikke brent. Men vi hadde ikke den rosa kjernen vi hadde håpet på. Litt kortere steiketid neste gang. Og kanskje brune den litt på rista på bålpanna uten folie de sisteminuttene for å få den rette bål-aromaen. Men vi var godt fornøyde
Sammen med kokte poteter, saus, kokte gulerøtter i alle regnbuens farger og ei stor panne med stekt løk og sopp ble det litt av et måltid. Svoger holdt seg på magen og klaget over at han var alt for mett da måltidet var omme. Alltid gøy å lage mat til Svoger.
Etter middag spilte vi Barrikade. Et brettspill. Gamle Gubben Grå og Svoger spilte på hytta da de var små, og som vi og ungene har spilt på hytta i alle år. Ja, folk fra min familie som har vært med på hyttetur vet at det kan gå litt friskt for seg, bli litt temperatur når brett og brikker kommer på bordet. Så også i kveld. Klokka var over 01 før Yngste Sønn endelig vant og vi kunne krype til køys.
Mildværet hadde fortsatt, og all tråkkinga på stien ned til do og på plassen rundt bålpanna hadde gjort at det var rene skøytebanen å bevege seg utendørs. Folk seila av gårde når de skulle ut på sine små do-turer ut over kvelden og natta. Og jeg utstyrte meg med både piggsko og skistav for å gå og tisse. Men jeg tror ingen ramla, i det minste var det ingen som innrømte det.
I dag, søndag, våknet vi til sola som steg over øst-åsen og en klar blå himmel. Det var fremdeles mildt, men det blåste ganske friskt. Litt vind ingen hindring. Svoger og Yngste Sønn tok seg en skitur, jeg token tur på beina med hundene og koste meg med oppvasken. Gamle Gubben Grå måkte snø av hyttetaket, og så var det på tide og pakke og rydde ut av hytta, tørke over gulvene og begi seg på hjemvei.
Vi har hatt ei trivelig helg. Håper Svoger har kost seg. Jeg overhørte at han sa til Yngste Sønn at han snart kom oppover igjen en tur for å gå mer på ski. Det er bra! Ellers er planen en skøytetur på islagte skogstjern i februar. Jeg må bare få tak i et par skøyter størrelse 42 før den tid… Svoger påstår at han ikke har skøyter., men det er sikkert noen jeg kan få lånt av. Skøytetur blir det!
