Kokkejævel har en lang tirade på bloggen sin i dag om overskrifter og clickbite. Han hevder at “katta skal bort”.  Jeg har ikke noen katt, tror knapt jeg har nevnt et katteskinn på bloggen. Så jeg trengte et par minutter og en tur på do for å pønske ut hvordan jeg skulle ta utgangspunkt i Kokkejævel sitt innlegg for å lage dagens første innlegg.

Det nærmeste vi kommer katt her i huset er Charlie Chihuahua. Og jeg tror liksom ingen av leserne mine ville tro meg hvis jeg hevdet at Charlie må bort. Og hensikten med en clickbite er jo at leserene skal tro på overskriften såpass at de klikker seg inn på innlegget. Jeg trodde Kokkejævel hadde planer om å kvitte seg med katta til Datter da jeg så overskriften, og klikket meg inn før jeg så at han var på topp. Ok. Det ble litt sent i går. Vi spilte Baricade og drakk rødvin til klokka var nesten 1 i natt. Hyttetradisjoner er viktig! Jeg var ikke helt våken da jeg sjekka blogg.no. for å se hvem og hva som lå på topp.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Å hevde at det er kokken som tærer på min tålmodighet synes jeg var en god idé. Noen av leserne vil frykte at jeg har planer om å lempe Gamle Gubben Grå på dør, andre vil tro at det er en kokk oppe i Alta jeg har mistet tålmodigheten med.  Siden Gamle Gubben Grå laget fantastisk oksestek på bålpanna i går, får vel han bli en stund til. Jeg tror også at leserskaren min ville bli betraktelig redusert hvis jeg kutta ut Gamle Gubben Grå. Så en slik antydning gir nok klikk.

Kokken der oppe i Alta derimot… I går var det en leser fra Alta som skjelte meg ut i mitt kommentarfelt og hevdet at jeg var en mann fra Alta. … Så denne Kokkesnobben som brer seg over alt kan jeg jo godt rive ned fra trona.

Når Kokkejævel sier at det å lage en overskrift som fenger er en av verdens vanskeligste jobb er jeg uenig.  Det krever litt tankevirksomhet, men jeg kan ramse opp mange jobber som er mye mer vanskelige. Gå med dødsbudskspet etter en ulykke. Vite at en beboer på et sykehjem er døende og trenger en hånd å holde i,  men alle de andre beboerne trenger også din hjelp, og du er alene på jobb.  Kjøre skolebuss på isglatte smale vestlandsveier….  Det er mange, utrolig mange vanskelige jobber. De fleste av de er verken innen akademia eller ledelse.

Jeg er opptatt av at overskriften skal skaffe lesere. Mulig mange vil oppleve overskriftene mine som clickbite. Det er greit, men man bør forstå hvorfor nettopp den overskriften ble valgt når man er ferdig med å lese innlegget.

Torsdag gikk dagen i ett. Møter i Drammen. Hjem. Avslutning for en kollega på kvelden. Utrolig koselig, men jeg ble sliten.

Fredag var det arbeidsdag i hvitt. Nok å drive med, og stresset var på et øyeblikk så høyt at jeg kjente tårene presset på. Var så sliten at jeg tellte minuttene mot at klokka skulle bli 15 og jeg kunne dra hjem. Ble ikke mindre da jeg fikk en telefon da det var 2 minutter igjen av arbeidsuka og noen bare ville varsle meg om en arbeidsoppgave de mente jeg burde ta på meg. En arbeidsoppgave som tyder på at 2020 er et år hvor utfordringene kommer til å stå i kø.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Da arbeidsdagen var over, ja det ble litt overtid. Måtte jo tenke litt over den nye utfordringen, rå noen samtaler. Men da jeg endelig kom meg hjem til sofaen og pelspleddet hadde jeg lyst til bare å bli liggende resten av helga. Men det kunne jeg jo ikke.

For snart trillet bilen til Svoger inn på gårdsplassen, sekken måtte pakkes, ting stables i bilene og så bar turen oppover til Hytta på fjellet.

Klokka var 20.45 før vi ankom ei iskald hytte. Det ble tent opp i ovnen og stearinlysene ble tent   Middagen kom raskt i kok, men klokka hadde nok passert 22 for vi samlet oss rundt langbordet.

I daglig sov vi lenge. Lang frokost og ved 12 tida bega mannfolka seg ut på ski. Jeg ble igjen med oppvasken. Når den var tatt tok jeg med meg hundene på tur. De er for små eller for gamle til å være med på skitur.

Når jeg kom inn og satte meg ned i den folketomme hytta for å nyte fred og ro, kanskje dra fram ei bok, lage meg litt gløgg. ..

Tanken var så vidt før jeg hørte det trampe på trammen, og inn ramla mannfolka…

Hvorfor er det ingen som spør om hvor jeg har kjøpt buksa mi? Isabell Raad øverst på bloggtoppen får det spørsmålet hele tiden. Og buksa til Isabell er fin den. Jeg innrømmer det. Men se på buksa mi da! Nydelig passform, sitter som et skudd over kjerringrumpa. Den er i en av de hotteste motefargene nå ved inngangen av et nytt tiår. Dere må vel lure på hvor jeg har kjøpt buksa mi!  Så spør i vei!

For hvis dere spør, så må dere jo gå inn på blogginnlegget mitt en gang til for å  se om jeg har svart. Og på den måten får jeg dobbelt så mange sidevisninger. Genialt ikke sant?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For jeg trenger noen sidevisninger for å muntre meg opp. Har ramla under 50. plass. Hvor langt under vet jeg ikke. Jeg sitter på ei hytte i tåkehavet på fjellet med kun mobilen å blogge på. Tåka er tett, det snør og blåser. Det er så jeg nesten må ta med spade, kart, kompass og alt det utstyr fjellet krever bare for å begi meg av sted til utedoen langt nede i lia  Jeg revurderer å godta den prisen selger satt på den dostolen oppe på Raufoss. Er 500 spenn mye for en antikk, gammel dostol?

Men dette skulle handle om bukser…

Gina Tricot//Gina Tricot//Gina Tricot//Gina Tricot

Isabell Raad på toppen av bloggtopplista gir meg lyst til å skrive et “Brit uten filter” innlegg.  Uttale meg skråsikker og bombastisk slik Magda gjorde i går kveld. For i likhet med Magda er jeg også ei kjerring som vet alt og har de rette løsningene på det meste. Ferdig snakka!

For når Isabell starter innlegget sitt med å skrive at hun merker at hun er på vei til å virkelig føle på en slags tomhet/rastløshet/tristhet for tiden.  Ja da tenker vi alle på depresjon, på psykisk uhelse, ikke minst fordi innlegget har overskriften “En ærlig oppdatering”. Alle vi som bryr oss om jentungen får en liten klump i magen når hun fortsetter med at hun har pratet masse med moren sin og ei som står henne nær om denne tristheten/ tomheten. De som liker å fråtse i andres elendighet smiler forventnigsfult og henter seg en ekstra kopp kaffe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er når jeg så leser hvorfor Isabell føler denne tomheten, denne tristheten jeg blir sint. Jeg får lyst til å skrike TA DEG SAMMEN!!  Samtidig blir jeg utrolig trist. For i beste fall har Isabell overhode ikke peiling på hvordan de som virkelig sliter psykisk har det. I beste fall er Isabell dum. Men hvis hun ikke er dum, så er dette innlegget så spekulativt skrevet at jeg blir kvalm. Jeg har aldri ment at Isabell Raad er dum, da hadde hun ikke kommet dit hun er i dag.

Grunnen til Isabell sin tristhet/ tomhet er at hun har for mye fritid, blir rastløs når vennene på grunn av jobb, studier og et helt vanlig A4 liv ikke kan reise på spontane ferier. Livet blir litt trist når det ikke er en evig fest. For når Isabell er på reiser, er det da stort sett festing og flatfyll det går i.

Og det er klart Isabell synes livet er trist. Hun har jo ikke vært på Ibiza eller noen annen reise siden i August.

Jeg har aldri vært på Ibiza. Og sist jeg var på noe Isabell ville karakterisere som en reise må ha vært  samlinga til Forbundsstyret i Amsterdam i Januar i fjor. Sist utenlandsreise sånn i ferie-sammenheng var i september 17. En uke i provence. Jeg skulle gjerne tatt en reise, men det er ikke noen krise om det ikke blir i år.

Det er helt greit at livet føles litt grått og trist i Januar. Det er helt Ok om man har noen gråe hverdager. Man behøver ikke oppleve jublende glede hele tiden.

Og når Isabell skildrer kulden her i landet, tror jeg det er temperaturen og ikke samfunnet hun snakker om. Hvis hun knapt orker å gå utenfor døra, så må jeg få opplyse om at vi har den mildeste januarmåneden på flere år. Det var 19 varmegrader på Sundalsøra i forrige uke, og vi har vel knapt hatt ei frostnatt siden nyttår.

Isabell orker ikke en gang gå inn på mørke. Du vet dette mørke alle opplever her i dette kalde landet. Hun klarer ikke gå inn på det. For dette mørke, altså lysforholdene, gjør det då vanskelig å ta gode bilder til blogg og sosiale medier. Jeg tror jeg spyr.

For et par dager siden skrev jeg om en 13 åring som tok livet av seg. Som en kommentar til det innlegget forteller noen meg om ungdom som har ventet ett år på å få time på BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Jeg har fått høre om barn på barneskolealder som er suicidale. Og så fremstiller en toppblogger det som om hun sliter psykisk fordi lysforholdene ikke er optimale for å få tatt bilder til blogg. Give me a brake!

For meg oppleves Isabell sitt innlegg som et hån mot alle de som sliter med depresjon, som opplever mørke og føler seg utenfor i en kald og tøff verden. Bli voksen! Livet dreier seg om langt mer enn fest og morro.

Det er kanskje dårlig gjort av meg å bruke Charlie Chihuahua som illustrasjon til dette innlegget, for han drikker da vitterlig ikke kaffe. Men i dag morges følte jeg meg litt som en småtrett, feit skjødehund da jeg entre YX stasjonen på Vikersund sånn litt før klokka 8.

Jeg fikk YX koppen, det synlige beviset på en kaffeavtale mellom meg og denne bensinstasjonskjeden, i julegave av Gamle Gubben Grå. Og med denne koppen i en utstrakt hånd entret jeg bensinstasjonen i Vikersund. En tigger med koppen sin…

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dama bak disken fylte raskt og effektivt opp kruset og ga det tilbake til meg sammen med den baconpølsa jeg bevilget meg til frokost. Så langt så greit. Men da jeg førte kruset mot munnen på vei ut døra fikk jeg ikke ut noe sårt tiltrengte kaffe. Vel inne i bilen spiste jeg raskt pølsa og konsentrerte meg så om kaffekruset.

Det var en annen patent enn på Circle K koppen jeg hadde i fjor. Jeg snurret på det løse lokket på toppen. Forsøkte på nytt å drikke. Ikke noe kaffe. Jeg skrudde av hele det lille løse lokket på toppen. Fremdeles ikke noe kaffe. Men jeg forsto at det ikke var meningen at dette lille lokket skulle skrus av. Jeg fikk det nesten ikke på igjen. Et øyeblikk var jeg redd jeg hadde ødelagt hele koppen, spolert hele avtalen, før jeg fikk nytt godt av den. Samtidig ble jeg ikke så lite irritert på meg selv. Jeg kan godt innrømme at jeg ikke er noen Einstein når det gjelder tekniske duppeditter, men her var det snakk om en kaffekopp! Hvor vanskelig kunne det være?

Jeg fikk det lille lokket på plass. Skrudde opp det store lokket og tok en stor slurk av den svarte, varme, sårt tiltrengte kaffen. Og klarte selvfølgelig å søle kaffe på toppen min. Den er i den fargen jeg kaller sennepsgul, men som sikkert har et mer fancy navn i 2020.

Og kaffen hjalp. Det lille lokket kan ikke bare skrus rundt, det kan også trykkes ned og opp! Jeg forsøkte et par tre fire raske pumpetrykk, liksom pumpekanneprinsippet. Resultatet var enda mer kaffesprut ut over meg. Men så begynte hjernen å fungere. Trykk ned, kopp åpen du kan drikke. Trykk opp kopp lukket. Ikke noe kaffe søles ut på topp, og kaffen holder seg varm.

To gode slurker kaffe til, og så kunne jeg fornøyd fortsette turen videre mot Drammen. Denne kjerringa  virker ikke før dagens første kaffekopp!

Avtalen med NRK er ikke i boks.  For å være ærlig jar vi ikke en gang begynt forhandlingene – eller hatt en eneste samtale.  Ikke er jeg blant finalistene til Vixen heller…  Nei, det er Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen som opplever slike ting.  Jeg, jeg har ramla under 50 streken. Nummer 53…  Nederlaget er et faktum.. (Selv om 847sidevisninger gjør meg både stolt og glad.)

Kokkejævel skal kokkelere på TV på Samefolkets dag 6. februar.  Lage samisk inspirert mat.
NRK, det kan hende det hadde vært mer underholdende å se meg forsøke å lage samisk mat. Langt mer underholdende, men kanskje ikke så inspirerende. Det er kanskje bedre jeg heller bruker dagen til noe jeg kan, skjelle ut ledelsen for eksempel.  Det er jo torsdag og tillitsvalgtsdag den 6. februar.  Dessuten er det årets første kommunestyremøte den dagen.  Nei, jeg har helt klart ikke tid til å stå oppe i Tromsø og lage mat.
Det er sikkert det NRK har forstått.  Det er derfor de har spurt Kokkejævel og ikke meg.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kokkejævel var på lokalradioen i Alta i går og snakka om Vixen-nominasjonene.
Ikke en gang lokalradioen har vist interesse for meg og bloggen min.  Har vi forresten fremdeles en lokalradio på Ringerike?  Tror ikke det.  Ikke rart de ikke har kontaktet meg.  Lokalavisen kan fort komme til å skrive om meg etter kommunestyremøte den 6.februar.  De gjør ofte det. Sist hadde jeg visstnok holdt en “Tordentale” bare fordi jeg ba gruppelederen i Frp skamme seg over å ikke ønske å ta i mot like mange flyktninger som oss andre.

Videre skriver Kokkejævel om en fantastisk møljemiddag de hadde i går.
Vi hadde mikromat. De vet Fjordland… Raskt, effektivt og var på salg grunnet datostempling.  Best før… Vi er mange som er “Best før…”

Kjærest, Kokkejævel sin fantastiske samboer er i full gang med å lage julegaver.  Julen 2020 er bare noen få måneder unna. Jeg har og fiksa den første gaven som skal ligge under treet i desember.  Men skal ikke påstå at den er hjemmelaget….

Kokkesnobben smisker for å få oss til å stemme på han som Folkets Favoritt på Vixen.
Jeg liker kokken, og unner han en pris på Vixen, men ikke Folkets Favoritt.   For den prisen mener jeg min favorittblogger fortjener.  Vivian Brosvik, Mamma på hjul
Høres kanskje litt pompøst ut. Folket er meg liksom.  Men jeg er i det minste en av folket.  Og Vivian fortjener hver stemme. Fortjener å bli Folkets favoritt. For maken til dame, maken til blogg.

Nå kaller dagen. Det blir en tur til Drammen på dagen. I kveld blir det fest. Ha en fin dag, og følg bloggen min.

De lette etter henne hele natta.  Familie, venner , Røde Kors Norsk Folkehjelp, og frivillige. Natt gikk over i dag, og flokken som lette økte utover morgentimene og dagen.  Da ettermiddagen kom ble hun funnet.  Det var fremdeles håp, og med helikopter ble hun fraktet til Rikshospitalet. Legene og resten av ekspertisen på Rikshospitalet kjempet for å redde livet hennes i flere timer før de neste natt måtte gi opp.  Hun ble bare 13 år…..

På fredag sto en 16 åring ved sin fars kiste og holdt en tale som rørte hele nasjonen.  “Det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det finnes folk der ute som kan hjelpe.  Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke”. Dette var den sorgtyngede 16 åringens budskap til alle som sliter med selvskading og svarte tanker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og den 13 år gamle jenta hadde vist mot og styrke.  Hun hadde rukket ut en hånd og bedt om hjelp.  Hun hadde time hos profesjonelle hjelpere på tirsdag.
Hun rakk aldri timen.
Hun døde på Rikshospitalet sent mandag kveld.

Det føles så meningsløst. Det føles så vondt. 13 år unge mennesker skal ikke velge å forlate livet ute i skogen en kald januar-natt.

På onsdag, 1, nyttårsdag, 4 dager før en 13 år ung jente går ut i skogen en kald januarkveld, holder Statsministeren sin nyttårstale.  Hun forteller at i mange land får flere unge psykiske utfordringer. At antallet unge som sliter psykisk er økende, spesielt for unge jenter. Men hun forsikrer oss om at regjeringen vil ta initiativ til å kartlegge årsakene til denne økningen. Da kan “vi” også komme nærmere løsninger som virker. –  sier Statsministeren.

Jeg skal ikke påstå at jeg er klokere enn Statsministeren. Men jeg vet at “å ta initiativ til en kartlegging” ikke hjelper 13 åringer som sliter psykisk.  Men å gjøre noe med ventetidene unge opplever før de får hjelp, kunne kanskje ha bidratt til at en 13 åring fikk oppleve å bli 14….

Jeg vet ikke hvorfor denne 13 år gamle jenta følte det å forlate livet som en utvei, en løsning.  Hvorfor er for meg ikke så viktig.  Jeg har ikke behov for noen kartlegging av årsaker.  Jeg skulle bare ønske hun hadde fått hjelp før det var for sent.

Det er Kokkejævel øverst på bloggtoppen som minner meg på saken. Saken om den eldre dama som på fb gruppen “Vi som støtter Sylvi Lidthsug” syntes det var legitimt å kalle en meningsmotstander, Sumaya Jirde Ali, for “Fandens svarte avkom” og “‘korrupt kakkerlakk”. Og som også anbefalte Sumaya Jirde Ali å reise tilbake til Somalia.  Saken har vært oppe i tingretten og lagmannsretten. Kvinnen har blitt dømt i begge instanser. Nå er saken oppe i Høyesterett.

I Gulating lagmannsrett ble kvinnen dømt til 14 dagers ubetinget fengsel for brudd på straffelovens §185 om hatefulle ytringer. Jeg håper Høyesterett opprettholder dommen fra lagmannsretten. For slike ytringer florerer på nett, og det er ikke greit. Det er ikke greit i det hele tatt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I september hadde SIAN, Stopp Islamiseringen av Norge, stand her i Hønefoss.  Jeg var en av de som tok til orde for at kommunen skulle trekke tilbake tillatelsen til denne standen. Jeg ble ikke bønnhørt.  Jeg kjenner at jeg får en klump i magen av å på ny skrive Sian på denne bloggen. For jeg vet at i løpet av dagen kommer Lars Thorsen, lederen av SIAN til å legge igjen en kommentar på bloggen min. Og selv om jeg liker å få kommentarer på bloggen, liker jeg ikke å komme i fokus hos Thorsen og hans meningsfeller.

Etter et leserinnlegg i lokalavisa hvor jeg advarte mot at SIAN fikk ha stand på torget rykket Lars Thorsen inn et leserinnlegg hvor han slo fast at jeg var en

antidemokratisk kommunist, menings-fascist, løgner, voldsutøver og lovbryter som bedriver fysisk vold, støy-terrorisme, ordensforstyrrelse og forfekter meningstotalitarisme.
Som om ikke det skulle være nok er jeg i tillegg ansvarlig for 100 millioner dødsfall, massiv nød, død og elendighet.

Sterk kost. Og selvsagt gjorde det noe med meg å lese en slik beskrivelse av meg selv i lokalavisen. Det gjorde noe med meg, men det gjorde også noe med alle som bryr seg om meg og er glade i meg. Min mann. Høvdingen, mine barn, slektninger, kollegaer og venner.

De andre slapp heldigvis å lese alle meldinger og mailer jeg fikk tilsendt fra folk som støttet Thorsen og hans meninger. Mye av det var sterk kost. Jeg slettet de raskt, også fra mitt eget minne. Jeg ville ikke la meg skremme til taushet.

For vi må tørre å ta til motmæle når hatefulle ytringer blir fremsatt i media, på sosiale medier eller rundt lunsjbordet på jobben.

Vi må si fra at slike ytringer er ikke ok. De er ikke ok i det hele tatt! Jeg håper Høyesterett slår det fast en gang for alle.

Jeg våknet i natt, snudde meg mot nattbordet og myste mot klokkeradioen, håpet at det var lenge til jeg måtte stå opp. For selv om jeg våknet, var jeg fremdeles usigelig trøtt.  Jeg har det med å våkne flere ganger hver natt.  Kroppen verker hvis den blir liggende for lenge i samme stilling. Og når jeg snur på meg i halv-søvne er det alltid et eller annet sted det gjør såpass vondt at jeg våkner. Men det lyser ingen røde tall mot meg fra klokkeradioen. Det er bare et stummende mørke.

Jeg står opp og går på toalettet.  Det er like mørkt i hele huset, og litt vanskelig å manøvrere seg rundt i det mørklagte huset. Jeg går ut i spisestua og henter mobiltelefonen. Sjekker klokka 04.38.  Det er nesten en time til jeg må stå opp.  Titter ut av vinduet.  Hele nabolaget ligger mørklagt. Det må være strømstans.

Rusler tilbake til den gode, myke senga. Men jeg tør ikke legge meg til å sove igjen. Da er det ikke sikkert jeg våkner om en time.  Og både Yngste Sønn og jeg må opp før 6 skal vi rekke jobb.
Ja, jeg vet det går an å bruke mobilen som vekkerklokke. Men kall meg gjerne fossil. Jeg har aldri brukt mobilen som vekkerklokke, og selv om det sikkert er en enkel sak, orker jeg ikke bry hjernen med det på denne tid av døgnet. Jeg vet fra alle år med nattevakter at hjernen min virker litt dårligere mellom klokka 04.00 og 05 om natta. Er det ikke ulve-timen de kaller timen mellom 4 og 5?

Kryper under den varme, store dobbeldyna. Bestemmer meg til å dorme til jeg hører vegguret slå 5 slag ute i gangen. Så kjekt med et godt gammeldags veggur som slår tunge slag hver hele- og halve time.
Veggur. Hvem har veggur i dag? En skikkelig god gammeldags bestefarsklokke? Jeg husker fremdeles hvor overrasket jeg ble da jeg fikk øye på dette vegguret på gavebordet vårt da vi giftet oss for 25 år siden. “Hvem har vi fått det vegguret av?” sa jeg lettere sjokkert til min forlover som hadde ansvaret for å pakke ut og skrive opp hva vi fikk hva av. Jeg husker at jeg tenkte jo fjernere slektning, jo mindre synlig sted kunne uret plasseres. Og i hodet rakk jeg vel å plassere det i kottet før forloveren min, som var min svært gode venninne svarte. Jeg hørte den boblende latteren i stemmen hennes. Hun kjente meg godt nok til å ane hva jeg tenkte. “Dine kjære foreldre, husk å takke pent!” Hun nikket raskt mot Mamma og Pappa som sto få meter unna.
Men vi er blitt glade i vegguret.  Og i slike netter med strømbrudd er det uunnværlig

Da klokka slo sine 5 tunge klemt sto jeg opp.
På badet brukte jeg mobilen til å få et overblikk over hylla i dusjen. Shampoen sto til høyre, balsamen til venstre.  Så var det å dusje i stummende mørke.
Kom meg på kjøkkenet.  Inge tekopp i dag, og ingen radio.. Satt meg ved spisebordet med et glass vann og i lyset fra to stearinlys skrev jeg dagens “arbeidslister”. Fordelte husarbeidet som skulle gjøres i dag mellom husets beboere.  Et sinnrikt system vi har utvuklet, kun til eget bruk.
Så var tiden inne for morgenens høydepunkt. Bloggen. Hvilken blogger var på topp i dag, og hvilket tema skulle jeg skrive om?
Men ingen strøm, ingen nettilgang på PCn.
I skinnet fra stearinlysene ble jeg nødt til å blogge på mobilen.

Kokkejævel er tilbake på bloggtoppen. Jeg er på en 46. plass, men er fornøyd med antall sidevisninger. Det betyr mer enn plassering. At noen leser det jeg skriver.

Kokkejævel skriver om å bety noe for noen. Det er det han skriver om, egentlig. Selv om han i innledningen skildrer noe som kan minne om et hjerteinfarkt. Dramatiske virkemidler, eller er det bare helsearbeideren i meg som overreagerer?

Han skriver videre at han hadde en lang barndom. At det var mye som ikke var så bra. At han ikke var spesielt godt likt.   Kan kjenne meg igjen i det. Barndommen var ikke en rosenhave full av evig solskinn. Ungdomstida frem til jeg gikk ut av videregående var til tider jævlig.

Alle mennesker trenger å bli likt, skriver Kokkejævel. At vi som har blitt mislikt av så mange, så lenge i de årene vi var små og unge kanskje har et ekstra behov for bekreftelse.
Jeg tenker nøye over ordene til Kokkejævel her jeg sitter en tidlig morgen. Kokkejævel er en klok mann, men i dag er jeg ikke helt enig med han.

Alle mennesker trenger å bli likt. Det er jeg enig i. Alle mennesker trenger å bli likt av seg selv. For det var når jeg sluttet å søke etter bekreftelse hos alle andre på at jeg var god nok, jeg fikk det bra.

For jeg sleit litt i de tøffe ungdomsåra. Sleit med at jeg ikke var sånn som alle de andre var. Jeg ville jo så gjerne være en av dem.
Eller ville jeg det?
Jeg reflekterte litt over det der jeg satt på en liten hybel i en fremmed by hvor jeg ikke kjente noen.

Jeg kom til at hvis det ikke hadde vært for alle de andre, alle de andre som syntes jeg var rar, merkelig, prektig, streber ja så var jeg ganske fornøyd med den jeg var.  Jeg hadde lyst til å ta skolearbeid og studier på alvor. Jeg var en bokorm. Jeg likte å lese, å lære, studere. Jeg hadde ikke behov for å være sanseløs full, selv om jeg gjerne tok en tur på byen på lørdagskveldene. Mulig hadde jeg andre prioriteringer og andre ting som var viktig for meg enn de nyeste klærne og den flotteste sminken.
Det jeg ønsket var ikke å være en av dem. Innerst inne ønsket jeg ikke å være som dem, jeg ønsket bare å få være meg – i fred!
Og når jeg kom til at jeg ikke ønsket å være som dem, at jeg tvert i mot var fornøyd med å være meg selv, ja da ble det neste spørsmålet om det virkelig var så viktig å få bekreftelse, annerkjennelse fra en gruppe jeg egentlig ikke ønsket å være en del av.

Så i den nye byen, og enda mer da jeg året etter begynte å studere i hovedstaden, var jeg meg. Akkurat slik jeg ønsket å være.
Jeg gikk i de klærne jeg likte. Reindyrka min stil. I flere år gikk jeg så og si aldri i bukse. Jeg var sikkert fremdeles annerledes. Men nå var det plutselig ok. Jeg fikk aksept for den jeg var. Jeg fikk meg kjærest, nye venner, alt det som hører ungdomstiden til. Og jeg hadde det veldig bra.

Mitt råd til ungdommene er finn ut hvem du er, hvem du ønsker å være. Og vær deg selv 100%. Forsøk ikke å leve opp til andres forventninger, men prøv så godt du kan å leve opp til dine egne forventninger.

Det betyr ikke at vi ikke behøver å bety noe for noen.
Men er det bekreftelse, annerkjennelse vi søker når vi ønsker å bety en forskjell i andres liv? Jeg vet ikke.
Mye av livet mitt har jeg brukt på å utøve en forskjell. Som helsearbeider, som tillitsvalgt, som politiker – og selvsagt som mamma, kjærest, hustru, datter. venn….
Men jeg føler ikke at det er for å søke bekreftelse, annerkjennelse eller for å fremheve meg selv. Jeg føler at det mer er et ønske om å bidra, yte, påvirke enn for å fremme eget ego.

Jeg vet jeg er dyp i dag. mange tanker,  Men slik er jeg, merkelig, rar, annerledes, unik.