I går slapp Kokkejævel nyheten om at han og Kjærest venter barn igjen. Den nyheten bragte han tilbake til bloggtoppen, og i dag bruker han morgenen før jobb til å takke alle som har lagt igjen eller sendt hyggelige gratulasjonsmeldinger.
Jeg skrev ingen gratulasjonshilsen i kommentarfeltet da jeg leste blogginnlegget i går, jeg var litt opptatt med andre ting. Ironisere over en Nikolai for eksempel. Det kan du lese om her. Men jeg gledet meg ærlig og oppriktig over nyheten. Et nytt liv på vei er alltid en hyggelig nyhet, men i Kokkejævel og Kjærest sitt tilfelle er det ekstra hyggelig. Gratulerer begge to!
Det er en fin dag her på Hønefoss. Nesten helt klar himmel. Det har vært litt kaldt i natt, islag på bilvinduet på Lille Bille, men det har smeltet nå. Kjente et kjølig drag da jeg gikk en halvtimes tur med hundene i bare sommerkjolen nå nettopp. Dette blir en fin dag!
Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen i 30 år. Vi kjenner hverandre på godt og vondt. Det gir en trygghet, en forutsigbarhet. Vi har opplevd alt fra strålende lykke til den dypeste sorg sammen. Vi er gode på kriser og har levd oss gjennom flere enn man egentlig kan forvente at et par skal oppleve. Nå håper jeg på en rolig periode.
Jeg er alltid optimist, har alltid tro på fremtiden og er spent på hva den vil bringe. Hva den har på lur.
Hver gang vi var på besøk hos Mormor og Bestefar som bodde i “Land” (Ringelia, Søndre-land kommune) fikk vi ungene høre at vi ikke måtte “ajere så fælt.” Det betyr at vi ikke skulle klatre høyt opp i epletrærne, hoppe ned trappa, eller andre ting som kunne medføre at vi kom til skade. Begrunnelsen til Mamma og de andre voksne for dette påbudet var at det var så langt til nærmeste sykehus..
Så hver gang jeg på tidlig 70-tall så en egnet sykehustomt når vi var ute og kjørte på de smale grusveiene i Ringelia og området rundt, uttalte jeg at det ville jeg bygge sykehus når jeg ble stor!
Nå så nok jeg muligheter for sykehusutbygging på steder politikere, planleggere i Sykehusbygg og andre forståsegpåere ikke ville finne på og vurdere. For her var det lite med sentrale tomter i byer slik som strandtomta på Brakerøya i Drammen hvor man bygger sykehus i dag. Men mer områder med gjengrodd busksnar som ikke var i bruk til noe fornuftig. Hvis dere som skal finne ut hvor det nye sykehuset på Innlandet skal ligge ikke helt har bestemt dere enda, kan dere bli med meg på en tur langs vestsida av Randsfjorden så kan jeg vise dere flere alternativer.
Vi kan altså si at barndomsdrømmen min er å eie et sykehus, eller kanskje snarere å lede et. Nå har jeg sittet i styret til noen sykehus opp gjennom tidene, og da leder jeg liksom sykehus. Men jeg syntes ikke helt det svarte til barndomsdrømmen om å eie et sykehus. Jeg drømte nok mer om å være direktør på sykehuset, eller Dronning om du vil.
Mens jeg drev og drømte om å bli sykehusdirektør oppe langs grusveiene på vestsida av Randsfjorden, gikk det en jevngamle gutt og kastet fiskesprett i fjæresteinene i Kristiansand. Han het Nicolai og drømte om å bli Sjef for Statens Pensjonsfond, utland eller Oljefondet som det kalles.Vi må ha vært to underlige barn. Jeg mener, de andre barna drømte om å bli cowboy, brannmann eller sykepleierske (Det het fremdeles det på starten av 70 tallet).
Eller Nicolai drømte sikkert ikke om å bli Sjef for Oljefondet, siden det først ble etablert i 2006. Da var Nicolai og jeg 40 år, og kunne forhåpentligvis ikke kalles barn lengre. Men siden Nicolai har sagt at det å være sjef for Oljefondet har vært guttedrømmen hans, regner jeg med at han i guttedagene på tidlig 70 tall drømte om å bli leder for en av forgjengerne til Oljefondet. Statens Petroleumsfond eller Folketrygdfondet. Og siden Statens Petroleumsfond ble etablert i 1990 da Nicolai var 24 år og studerte i Pensylvania kan heller ikke det være den stillingen han sikter til når han snakker om guttedrømmen. For Nicolai, vi var langt fra barn i 1990. Jeg begynte da i den stillingen jeg har i dag, og vi er like gamle. Så guttedrømmen til Nicolai var altså å bli sjef for Folketrygdfondet. Det ble som kjent etablert i 1967. Da var Nicolai 1 år, og vi kan vel ikke kreve av han at han hadde utviklet guttedrømmen om hva han skulle bli når han ble stor før den alderen.
Man skal ikke snakke stygt om mennesker som er annerledes. Men mens jeg tror det kan gi en viss mening å ønske og bygge sykehus i krattskog et sted de voksne tydeligvis savnet et sykehustilbud, undres jeg hva som var bakgrunnen for Nicolai sin drøm om å bli Sjef for Folketrygdfondet. Jeg tror ikke jeg hadde noen formening om hva Folketrygdfondet var da jeg var barn, og jeg leste Aftenposten jevnlig fra jeg var fem.
Vel. Jeg begynte som ung voksen å arbeide på sykehus. Og selv om jeg ikke hadde ambisjoner om å bli leder eller sykehusdirektør på den tiden tok jeg meg i det minste relevant utdanning og jobb før å kunne oppnå jentedrømmen. Med Nicolai var det på samme måten. Han studerte økonomi og begynte å arbeide med fond. Vi er i grunn litt like vi to, Nicolai og jeg.
Jeg har fått med meg mye innen sykehussektoren og har etterhvert kommet i en slik posisjon at jeg er med på å ansette sykehusdirektører. Kanskje ikke de direktørene som sitter helt på toppen av pyramiden, men sånne litt mindre underdirektører. Jeg teller på fingrene og finner ut at jeg har vært med på intervju og ansettelsesprosessen til 6 slike direktørstillinger. Det hender slike direktører ikke varer så lenge før de skiftes ut, men jeg lover; Det er ikke bestandig det er fordi jeg er så dårlig på rekruttering. Det hender når jeg ser hvordan de herjer og hvilke beslutninger de tar at jeg tenker at jeg kunne gjort det bedre selv! Men jeg har aldri søkt noen direktørjobb og aldri har noen Head-hunter ringt meg.
Nicolai tenker litt annerledes enn meg. Han er litt mer aktivt søkende kan en si. Sitter ikke og venter på at en eller annen ukjent head-hunter skal ringe. Nei når han får nyss om at drømmejobben er ledig. Den jobben han har drømt om siden han i guttedagene satt i sandkassa og lekte at han var sjef for Folketrygdfondet . Ja, da nøler han ikke.. Han leier noen hotellrom borte i USA; leier inn noen flinke foredragsholdere, fikser et par privatfly og ber med gjengen på tur. Litt underholdning må de også ha. Så han ber Sting ta seg av den jobben sammen med et par andre kjente stjerner.. Regninga på venne-turen kom på rundt 28 millioner.
Og vennene han ba med på tur er alle samfunnstopper, og svært mang av dem vil ha en finger med i spillet for at han skal få oppfylt guttedrømmen. De har enten noe med ansettelsen og gjøre, eller blir oppgitt som referanser hodejegerne kan ta kontakt med.
Og suprise! Han fikk jobben!
Si at det skulle være en sykehusdirektørjobb ledig som jeg kunne ha tent meg. Oppfylle jente-drømmen om å drive og eie mitt eget sykehus. Det finnes fremdeles noen små, selvstendige sykehus utenfor helseforetaks-modellen,. Da var det bare for meg og leie et hotell i USA, leie en kjent artist, fylle opp et par privatfly med venner sentralt plassert i helsevesenet og dra av sted.
Jeg begynner å regne, for jeg må gå for en litt rimeligere løsning enn Nikolai. Det er litt flaut å innrømme det, men jeg har ikke 28 millioner stående på bok som jeg kan bruke på en smøretur investering i fremtiden, Jeg må nok droppe privatfly. .Jeg må nok droppe USA, hotellovernattinger og de mest kjente artistene også. Men jeg tror jeg skulle klare å finansiere bussbilletter med Valdresekspressen opp til Bagn, og så kjøre tur retur Bagn og opp til hytta på Reinli. Der et det 4 sengeplasser og utedo nede i lia. Det er ikke sikkert jeg fikk lurt med meg 40 samfunnstopper, men ble vi flere enn 4 kunne jeg lånt med meg en lavvo eller tre. Det er god plass på tomta, om noe skrått. Jeg kjenner og et par trubadurer, en av de er virkelig god. Jeg kunne betale han litt for å synge og lage stemning ved bålpanna. (Håper han kan spille akustisk gitar, for vi har ikke strøm på hytta.)
Det kunne bli en minnerik tur, men jeg er fortsatt usikker på om jeg ville få drømmejobben…
For det er ikke så mange “samfunnstopper” i vennegjengen min. Jeg har helt vanlige venner med helt vanlige jobber. Og selv om jeg har “bekjentskaper” med høye stillinger og posisjoner innen helsevesen og politikk, har jeg aldri forsøkt å knytte vennskapsbånd til de. “Jeg klemmer ikke direktører” sa en klok dame en gang. Det har også vært mitt motto. Det er nok der vi er mest forskjellige Nikolai og meg. Jeg er ikke en del av Gutteklubben Grei.
Så hvis vi lar alt det negative med å kjøpe seg innflytelse ved å spandere luksustur for å oppnå stillingen man ønsker seg ligge, og så tenker litt over et annet faktum. Hvor smart er det at mange av de sentrale, ledende stillingene i landet går til en liten vennegjeng som har vært venner i årevis?
Vi ser det i saken rundt Nikolai, og vi ser det i en hel mengde andre sektorer og stillinger innen samfunnsliv og næringsliv. både i privat- og offentlig sektor. Hvor mye makt og innflytelse overlater vi til Gutteklubbene Grei og Hei på Deg?
Det stormer litt for Isabell Raad for tiden. Men storm gir sidevisninger, og dermed penger på konto, så jeg regner med Isabell er fornøyd. og ja, hun er selvsagt fremdeles på bloggtoppen. Jeg har ramla ned fra 43. plassen til en 45. plass i dag. I grunn ikke så rart. Innlegget mitt i går ble litt haltende. Ikke fikk jeg Gamle Gubben Grå til å blogge heller. Vi var på grilling hos Datteren i går ettermiddag. Hele kjernefamilien (5 stk. og god avstand) Det var hyggelig, hun har Dump-i-dals kuleste uteplass, og vi måtte sitte til lysene tennes. Det var leggetid før vi kom hjem.
Men tilbake til Isabell Raad og skivebommen hennes,
Isabell hadde to innlegg i går. Det første het “Skam dere SAS”. For Isabell som tidligere i uka klaget over at det ikke var noen reiser denne våren, reiste i går til Stavanger sammen med moren sin, søsteren og to kollegaer. Og skal man til Stavanger finnes det ingen annen utvei, da må man i Isabells verden fly. Og Isabells skjennepreken til SAS gikk ut på at flyet var stappfullt, ingen to meters avstand. I sin utbasunering over hvor forferdelig dette var, langet hun ut mot SAS som hun mente var et statseid selskap og derfor burde rette seg etter de pålagte smittereglene. Innlegget fikk 74 kommentarer. Så syv timer senere måtte Isabell gå ut og forklare seg, og samtidig reklamere litt for Nelly.
Vel tilbake i Oslo konstaterer hun at hun kanskje skulle ha gjort litt mer research før hun publiserte forrige innlegg. Solgte staten aksjene sine i SAS i 2018? Hvordan skulle Isabell ha fått med seg det?
Hun forklarer videre at hun leser alle kommentarene., noe annet ville det vel være dumt og innrømme. Og hun respekterer selvsagt både de som er enige med henne og de som er uenige. Det er vanskelig å vite hva som er riktig og galt i disse covid19-tider, men hun synes det er rart at de fyller opp fly og at man får lov til å sitte skulder ved skulder. Hun godtar at folk er uenige, men det er hennes mening.
Jeg skal ikke ha noen mening om det. Jeg bare lurer på hva Isabell og gjengen hadde forventet seg da de bestilte flybillettene? At SAS skulle sette opp et privatfly for Isabell og gjengen hennes? Jeg har hørt at privatfly har vært litt in i enkelte kretser, men jeg tror den populariteten sank litt denne uka når prisen kom frem i media. (Usikker på om Isabel, hvis hun leser bloggen min skjønner hva jeg hentyder til her.)
Til kritikken hun får for at hun dro med seg moren og søsteren på denne jobbturen til Stavanger, forklarer hun at de var en del av akkurat dette jobboppdraget, og derfor var de med.
Hun vil og at vi skal vite at det er ikke hun alene som har ansvaret for denne jobbturen. Hun har kontrakter hun må forholde seg til. Det er ikke opp til henne å bestemme om denne turen skulle bli noe av eller ikke.
Hun vil og at vi skal vite at hun har avlyst mange andre jobbreiser, nettopp fordi hun ikke ønsker å fly i disse dager. Hun mener at det ikke er forsvarlig å fly.. Men akkurat denne jobbturen var veldig viktig og derfor måtte hun til Stavanger. Det fantes ingen annen løsning enn å fly tur retur Stavanger.
Jeg må si at jeg er litt nysgjerrig på hva som kan være så Viktig i Isabell Raads arbeidshverdag at hun må fly til Stavanger sammen med 4 andre mennesker. Og Isabell, det finnes andre fremkomstmidler enn fly ….
Noen ansatte i SAS har forklart henne i kommentarfeltet om sammenhengen mellom antall pasienter, økonomisk inntjening, fare for konkurser og derved tap av arbeidsplasser. Det har gitt henne mer forståelse.
Men hun forstår fremdeles ikke at det ikke var de pålagte 2 meter avstandene inne i flyet. Hvorfor kunne ikke fly ha de samme restriksjoner som alle andre deler v samfunnet. Så jeg vet ikke om hun helt forsto de kommentarene hun fikk om økonomi og inntjening, arbeidsplasser og konkurser. Hun har nok heller ikke fått med seg konkursen i Norvegian, eller evner å se sammenhenger. Eller i så fall burde myndighetene gripe inn.
Isabell, hvor skal myndighetene ta alle pengene fra hvis de skal redde alle bransjer? Hvem skal betale inn de skatter og avgifter som gjør at myndighetene har penger å dele ut?
Og når myndighetene har pålagt oss alle å unngå unødige reiser, hvorfor måtte dere tre søsteren din, moren din og du reise til Stavanger? Har ikke det noe med økonomi å gjøre? Er det ikke så at hvis ikke du dro til Stavanger, ville ikke du få en viss pengesum (honorar, lønn) inn på konto? Men ellers var det ikke noe i turen til Stavanger som var livsviktig for noen i hele verden. Altså en helt unødvendig tur.
Hvorfor kan ikke du forholde deg til de smittevernreglene som gjelder for alle oss andre?
Vel, nå må jeg tjene noe penger, derfor blir det reklameinnlegg i dag.
Jeg beholdt 43. plassen, men gikk fra 866 sidevisninger ned til 679. Det hjelper ikke å skrive om butikkdød og kjedemakt når Isabell Raad kommenterer storm på Jodel.
Min første tanke etter å ha lest Isabell Raads innlegg er hva er Jodel? Er det litt sånn Kvinneguiden? Kvinneguiden er for meg det stedet der alle de kvinnelige nettrollene mesker seg, slarvekjerringenes Mekka. Men Jodel…Jeg må lese meg litt opp.
Jodel er en tysk mobilapplikasjon for deling av tekstmateriale og bilder. Altså noe alla Snap Chat, Instagram og Facebook. Hvor mange slike apper trenger vi egentlig?: Ved bruk av Jodel får man tilgang på informasjon om hva som skjer i nærmiljøet. Alle brukerne av appen er anonyme, og kan poste tekst og bilde til andre brukere i nærheten. Den har bare lokal utbredelse. Du når de som er i nærheten. Nå er jeg litt usikker på hvor lang rekkevidden er, om hva som defineres som nærheten. Og så er du anonym. Altså et perfekt sted for slarvekjerringer. Vi hadde ikke Jodel da jeg vokste opp i min barndoms dal, men vi hadde slarvekjerringer. Datidens svar på Jodel var nok den lokale landhandelen, også kalt Slarverud.
Jeg husker godt hvordan det var når det “tok av” på Slarverud eller andre steder slarvekjerringene var samlet. Når det hadde skjedd noe virkelig “sensasjonelt” i den lille bygda og slarvekjerringene hadde fått noe de virkelig kunne slarve om. Isabel har altså klart å lage storm i et slikt anonymt digitalt slarvekjerring-samfunn. Og stormen ha vært så kraftig at hun føler behov for å skrive et innlegg på bloggen sin for å oppklare misforståelser, svare på ryktene og få en god del sidevisninger på kjøpet.
I likhet med meg deler ikke Isabell Raad hele sitt private liv på sosiale medier, heller ikke på bloggen. Noe holder vi privat, og det har vi selvsagt rett til. Jeg har nok finere lesere enn Isabell for jeg har ikke følt noe krav fra dere om at dere skal vite hver minste detalj av hva som skjer på privaten. Det er sinnsykt mye dere ikke vet, som jeg velger å ikke dele av forskjellige grunner.
Det verste med slarv og rykter er jo at det som regel går en stund fra ryktene begynner å svirre, og til de når de som det slarves om. I så måte er nok den digitale verden litt enklere enn da jeg vokste opp på 70 tallet. Nå får Isabell PM ene sine fylt opp med screenshots av hva de anonyme slarvekjerringene skriver på Jodel.
Hvilken “forbrytelse” Isabell har gjort seg skyldig i? Jo, hun er blitt observert sammen med ekskjæresten. Ja, at slikt tar av i et anonymt digitalt slarve-samfunn forstår jeg godt. Det er få ting som er bedre å slarve om enn en kvinne som er sett sammen med feil mann. Jeg har litt erfaring på den fronten. Jeg har jo til og med klart det kunststykket å møte opp i kirken med feil mann….
Skal man tro Isabell er det å være venn med ekskjæresten den største synden i verden, sånn sett fra slarvekjerringene på Jodel sitt synspunkt. Hvis det stemmer, så må jeg bekjenne her og nå “Jeg er en synder!”.
Ja. Jeg har vært sammen med Gamle Gubben Grå i over 30 år. Men før den tid fantes det flere menn Jeg har skrevet om de tidligere. Blant annet i innleggene Han het ikke Ali…
Det hender jeg treffer noen av disse eksene tilfeldig. Verden er ikke stor, og de fleste av oss bor her i byen. Vi stopper da alltid opp og tar en prat. For selv om de stormende følelsene tok slutt er vi fremdeles venner.
En av de har jeg flere ganger tatt en kopp kaffe med. Vi var svært gode venner før vi ble kjærester, og da vi fant ut at vi ikke skulle være kjærester lengre var vi enige om at vi fremdeles var venner. Det tok noen år før det føltes naturlig, men de siste 25 åra har det fungert helt greit for oss. Men jada, jeg vet at ryktene ved flere anledninger har surra etter at vi har blitt observert sammen.
Jeg har venner som er kjerringer. Noen på min alder, noen yngre, noen eldre. Jeg har venner som er menn. Et par av de har jeg hatt et forhold til, men så fant vi ut at de varme følelsene var ikke så varme. Vi var mer venner enn elskere. Så skulle dy se meg ute på vift med “feil” mann ikke gidd å spre rykter. Mest sannsynlig er det ikke mer sensasjonelt enn at to gode venner slår av en prat.
Så var det ikke noen nåde lenger. Jeg må nok en gang til pers. Her skal det blogges! Det ble visst godt mottatt sist skal jeg tro kjerringa. Hvis du gikk glipp av det innlegget kan du lese det her. Kjerringa har lest kommentarene for meg, og det var koselig å få så gode kommentarer. Og ja, jeg er nok bedre i rettskrivning enn kjerringa. Dere skal se handlelistene hun skriver. Rene hieroglyffer! Ja ofte skjønner hun ikke hva hun ar skrevet selv. Jeg likte og den kommentaren om “Hel ved.” Den varmet.
Hva jeg liker minst og mest ved kjerringas blogging? Vel jeg begynner med det negative først så kan jeg prøve å blidgjøre henne med litt ros på slutten.
Det første jeg vil kommentere er all den tiden hun bruker på bloggen.
Og der var hun igang igjen! Er det ikke slik at skikkelige sekretærer skriver ned det man sier, retter kanskje på en litt uheldig formulering men ellers holder kjeft? Vel kan noen forklare kjerringa det? For her kommer spørsmålene og kommentarene haglende som fra ei mitraleøse! “Hva mener du jeg skulle bruke den tiden på i stedet? Mer husarbeid? Gjør jeg ikke nok her hjemme? Jeg bruker mindre tid på bloggen enn du bruker på å ligge på sofaen å sove!….”
Kan noen fortelle den kjerringkjeften at hvis hun vil ha meg til å gjesteblogge bør hun straks begynne med å oppføre seg som en normal sekretær. Hvis ikke kan det hende jeg skaffer meg en ny sekretær, ei ung slank ei. Jeg har hørt at det er nok av unge slanke sekretærer som liker en mann med litt grått ved tinningen.
Jeg tør ikke komme med noe mer negativt, da kommer ikke den kjerringkjeften til å stille før langt ut på morrasida og jeg har tenkt å sove i natt. Har vært i skogen og drevet med ved i hele dag, og det har jeg planer om i morgen og. Da trenger jeg noen timer på øret mellom øktene.
Noe positivt med denne blogginga… Den var ikke lett. Husarbeidet hoper seg jo opp mens kjerringa sitter og knotter. Det er ikke positivt…. Forresten hjelper det nok ikke om jeg prøver meg på noen rosende ord på slutten her. Nei skal jeg få nattero avslutter jeg blogginga nå.
“Skal jeg hente et glass rødvin til deg kjære?” sier jeg ømt og går på kjøkkenet og fyller krystallglasset. Så kan hun overta blogginga mens jeg tusler en kveldstur med Kjøteren.
I går hadde jeg Gamle Gubben Grå gjesteblogger og skrev om alle reisene jeg og Isabell Raad har måtte avlyse den siste tiden. På den måten beholdt jeg 43. plassen og fikk noen flere sidevisninger. 866 sidevisninger er et tall jeg er fornøyd med, og jeg er bare 23.641 sidevisninger unna Bloggtoppen. Der troner som så mange ganger før Kokkejævel.
Kokkejævel skriver at i løpet av den siste uka har to av tre blomsterbutikker i Alta lagt ned virksomheten. Årsaken til det er i følge Kokkejævel sammensatt, men det er ikke tvil om at Mester Grønns etablering i fjor høst, midt inne på det store kjøpesenteret i Alta, ikke gjorde forholdene spesielt mye lettere for små lokale aktører. Det er ikke Mester Grønn sin feil, sier Kokkejævel. De selger bare blomster. Hyggelig betjening har de og. Han har heller ikke registrert at de har brukt sin voldsomme kjedemakt til å utarme sine konkurrenter prismessig heller. Litt billigere har de nok vært, men ikke i den grad at de bevisst har utarmet sine konkurrenter.
Det at små lokale butikker utkonkurreres av kjedebutikker er et kjent fenomen de fleste steder, også her i Hønefoss. På vårt lokale kjøpesenter, Kuben, er det vel nesten bare kjedebutikker. De små lokale aktørene har sjelden råd til den husleia senterledelsen setter. For når det gjelder å få etablere seg på senteret er det penga som rår. Siste lokale eksempelet på det er Vinmonopolet som ønsket seg inn på kjøpesenteret. De fortalte senterledelsen hvilken plassering de ønsket på senteret, og vips ble leieavtalen med to etablerte forretninger ikke fornyet. Den striden kan du lese mer om i innlegget Polskam som jeg skrev i januar. Bokhandleren, en del av Norli kjeden, har fått nye lokaler i senteret, klesbutikken for stor mote fikk og tilbud om det, men ikke en plassering de av forskjellige grunner ønsket å takke ja til. Så klesbutikken for oss kvinner med tyngde har blitt borte.
“Mester Grønn selger bare blomster” sier Kokkejævel.
Ja, de selger bare blomster, men de har økonomiske muskler til å leie seg et attraktivt salgslokale.
Ja, de selger bare blomster, men med de økonomiske musklene en stor kjede har kan de forhandle seg til langt rimeligere innkjøpspriser enn det små enkeltstående aktører kan.
Ja de selger bare blomster, men på grunn av kjedetilknytningen kan de i etableringsfasen ha litt lavere fortjeneste til konkurrentene er utkonkurrert.
Vi har Mester Grønn på Kuben vi og. Og bort sett fra de to store hagesentrene i hver sin ende av byen, er vel de lokale blomsterbutikkene borte.
Jeg er enig i at vi som kunder har forbrukermakt. Om vi ønsker lokale drivere må vi bruke butikken mens den fremdeles er der.. Om vi ønsker mangfold må vi støtte opp om mangfoldet. Det er personlige valg som hver enkelt av oss gjør. Ønsker vi å beholde de lokale aktørene må vi bruke dem. For hvert eneste produkt vi kjøper i en kjedebutikk vil den lokale butikken tape tilsvarende mengde med penger. Enkel matematikk. Vi får de butikkene vi fortjener, Jeg savner den lokale slakterbutikken vi hadde i gågata. Jeg vet ikke hvor jeg skal få kjøpt carpaccio nå? Men det holdt ikke at jeg kjøpte carpaccio et par ganger i året, når jeg kjøpte julematen på Meny og alle biffene til fredagsmiddagene på Kiwi. Jeg har meg selv og takke.
Jeg mener mye om dette. Men hva jeg mener er i grunn uvesentlig, hvis jeg ikke setter meningene ut i handling. For selv om jeg ønsker å støtte mangfoldet og de små lokale butikkene uten kjedetilknytting, hjelper det lite hvis jeg ikke bruker dem. Der har jeg helt klart et forbedringspotensial. .
Kjerringa har bedt meg komme med noen betraktninger over vårtegn. Hun påstår det er noen av dere som leser bloggen hennes som lurer på hva jeg ser på som vårtegn.
Det første jeg tenker på er ved. Våren er for meg tida til å skaffe årets vinterved. Og selvsagt skaffer jeg den på den måten et hvert ekte mannfolk skaffer ved på. Jeg kapper trær opp i biter, kløyver gjerne, og stabler det pent opp. Veden varmer mange ganger, er det ikke det de sier? Jeg liker å drive med ved. Sånn sett er våren en fin tid.
Kjerringa virker ikke helt fornøyd med at jeg legger ut om vedkløyving når jeg skal snakke om vårtegn, jeg ser hun rynker bryna der hun sitter og knotter. Skal hu ha meg som “gjesteblogger” får hu ta sekretærjobben. Så jeg får vel nevne at jeg liker at det blir mer behagelige temperaturer og at sola skinner. Jeg er ikke noe glad i vinteren, men uffer jeg for mye over det får jeg bare ei lekse om at “Vi bor i Norge!” Men tro meg Kjerringa er ikke noe mer glad i vinter enn meg – selv om hu aldri vil innrømme at det hadde vært helt ok å bo et varmere sted om vinteren. Hu sitterder inntulla i ullpledd fra auguat til juni.
Flere vårtegn? Holder det ikke nå? Vel, syklister. Syklister er et sikkert vårtegn. Syklister som dukker opp bak hver en sving, gjerne flere i bredden. Jeg er ikke så veldig glad i syklister, Hvis Kjerringa kjører bilen pleier jeg å late som om jeg har tenkt å åpne bildøra på passasjersiden og smelle til dem. Kjerringa blir like grinete hver gang sier at det der slutta å være morsomt i 1990. Jeg skjønner ikke helt hva som er galt. Var noe morsomt i 1990, er det vel fremdeles morsomt i dag?
Nå får det holde med vårtegn. Jeg er en mann uten knekk i håndleddet. Jeg fabulerer ikke så mye over slike ting.
For dere som venter på blogginnlegg fra Gamle Gubben Grå, det kommer, det kommer. Har satt opp temaer for opptil flere blogginnlegg som vil komme spredd utover de neste dagene. Målet er å få ut det første i dag.
Men nå er det dagens toppblogger innlegg. Jeg sikter jo fremdeles mot stoppen, og Gamle Gubben Grå hjalp meg i går fra 46. plass og opp til en 43. plass. Og i dag er det Isabell Raad som har overtatt topp-plasseringa etter Kokkejævel, kan det bli bedre?
Selvsagt er det Isabell Raad som har måttet avlyse fem reiser på grunn av korona-pandemien. Jeg har avlyst langt flere.
Jeg er og ekstremt glad for at vi har fått skikkelig finvær til Hønebyen i disse dager. Fy sørensom det har hjulpet på humøret å få komme seg ut i solen. Eller, jeg har vel vet i relativt godt humør etter at energien vendte tilbake etter bytte av diabetesmedisin i midten av februar. (Ja, Gamle Gubben Grå, jeg sa relativt!) Jeg blir ikke et sykt mye mer positivt menneske fordi om solen skinner og himmelen er blå. At det er oppholdsvær og slutt på snø, is og kuldegrader holder for meg. Men Ja, også jeg liker finværet vi har nå. Det er jeg neppe alene om, så jeg er sikker på at denne nydelige temperaturen gjør oss alle happyyyy!!! 🥰
Likevel er det liiiitt bittert å tenke på at jeg skulle vært i LA snart på vei til jobb nå. Eller, jeg skal fremdeles snart på jobb, men i stedet for å være på lab og røntgen-undersøke pasienter skal jeg på skype-møte med Sjefen. Det med LA var Isabell Raads bitterhet.. Planen til Isabell var egentlig å reise til LA 7. april og bli i to-tre uker.
Jeg hadde ingen planer om å bli på jobben i to – tre uker selv om jeg er 100% friskmeldt. Det ville være den sikreste måten å møte veggen nok en gang. Tro meg, to ganger holder!
Isabell kom også på de andre reisene som egentlig var planlagt i tiden som har vært og i nærmeste fremtid.
Jeg prøver å unngå å tenke på alt jeg har måttet avlyse.
Jeg skulle reist en del nå, mest på grunn av jobb. Den siste jobbreisen ble til Drammen før alt brakte løs, og jeg må jo bare være takknemlig over at jeg i det minste fikk meg en siste tur til Drammen før jeg trolig blir stuck her hjemme på Ringerike i god tid fremover.
Reisene og opplevelsene jeg skulle ha hatt:
Minst 4 turer til Drammen (jobb)
En tur til Gdansk (jobb)
En tre dagers samling i Oslo (jobb)
Barnedåp
Påskeskirenn
Kommunestyremøte
Hovedutvalgsmøte
Årsmøte i Rødt Viken(Oslo)
Årsmøte i Rødt Ringerike
Påskeferie på hytta.
Tur med Svoger.
Lista mi ble på 11 ting. Isabell nevner bare Stocholm, Italia, Tyrkia og Ibiza i tillegg til LA: Det blir 5 ting, og da har hun tatt med ting som egentlig ligger frem i tid. Jeg har bare tatt med de jeg har avlyst til nå. Hvem har det værst, Isabell?
Vel, alle disse reisene og planene måtte jo bare skrinlegges. En gang blir nok verden normal igjen.
Jeg er glad for at myndighetene stengte ned landet. Jeg er glad for at sykehusene slapp å få Italienske tilstander. Jeg håper viungår det også i månedene som kommer. Det blir spennende å se nå som samfunnet åpnes gradvis opp og Helseministeren mener at sykehusene skal raskest mulig opp på normal produksjon, samtidig som vi skal være beredt på ny økning i Covid19 pasienter og ikke å forglemme forholde oss til alle de smittevernsrutiner som er innført. Det betyr at alle som har symptomer, eller på andre måter er mulig Covis19 pasienter, skal behandles som det. Helseministeren har i realiteten gitt sykehusene en umulig oppgave. Ja takk begge deler, er sjelden den rette beskjeden å gi.
Isabell sier at hunog vi må belage oss på at det ikke blir noen reiser i år, og at vi må belage oss på hjemmeferie. Men det går an å dra på Norgesferie, og jeg har i det minste planer om å reise en tur på hytta om ikke alt for lenge. Jeg er heldig som er mest lykkelig når jeg kan tilbringe tiden hjemme i Drømmehuset eller på hytta. Jeg finner selvsagt masse inspirasjon på reiser, men de behøver ikke være så lange eller dra så langt av sted. Og i motsetning til Isabell tror jeg at jeg klarer å levere på alle plattformer også her hjemme.
Det kan bli en fantastisk sommer for oss alle, selv om vi kanskje må tilbringe den i Norge.
Nå må jeg slutte. Skal drøfte litt med Sjefen om vi skal endre turnusen på tre dagers varsel denne uka også. Ha en fin dag, og følg med, snart kommer det et blogginnlegg fra Gamle Gubben Grå.
Det var så mange som ble skuffet da de klikket seg inn for å se hva Gamle Gubben Grå skrev som gjesteblogger at jeg har bestemt at han skal få være Gjesteblogger på ordentlig. Jeg tipper han blir fra seg av glede når han får høre det.
Men i motsetning til kjerringa eier ikke Gubben fantasi. Han ville rett og slett ikke vite hva han skulle skrive om. Derfor trenger han hjelp fra DERE. Hva vil dere at Gamle Gubben Grå skal skrive om? Garnfarging er uaktuelt…
Jeg har klart å karre meg over 50. plassen på bloggtopplista igjen i dag. Er på 46. plass. Kokkejævel er fremdeles på toppen, og i går lot han Kjærest være gjesteblogger og blogge om garnfarging med matfarger. Så da tenkte jeg at Gamle Gubben Grå skal få være gjesteblogger hos meg. Han kommer ikke til å bli glad….
Jeg forteller han nyheten der han sitter og glipper med øynene over den første kaffekoppen. “Gamle Gubben Grå, i dag skal du være gjesteblogger på bloggen min.” “Huff, og uff” er alt jeg får til svar.
“Du skal skrive om garnfarging…. ” “Hæ!!! Hva er det du surrer med nå?” Han har forflyttet seg fra sofaen og kaffekoppen til ytterdøråpningen og dagens andre sigarett.
Så jeg forklarer om Kokkejævel og Kjærest. Om farging av garn med matfarger Han virker ikke overbegeistret. Det er mye sukk og stønn. Og det virker ikke som om han mener at garnfarging er noe særlig for han…
Jeg skal på jobb. Gamle Gubben Grå har sine planer for dagen. Jeg tror vi lar ideen om gjesteblogging vente.
