Julehilsen

Jeg fikk en liten julehilsen i posten i dag.  Et julekort og to søte engler. Det var sendt meg fra nord fra ei jeg pleier å treffe et par ganger i året eller så, men som jeg ikke har sett i år på grunn  av pandemien.

Det var en hyggelig hilsen med ord som varmet. Og vet du hva, noen ganger trenger jeg så innmari slike ord. Så tusen takk,! Jeg håper vi går mulighet til å ses i 2021.

Den rosa gjestedoen er pyntet til jul

Da er første rom ferdig pynta og vaska til jul. Klokka er ikke 8 ennå, og jeg ligger foran skjemaet. Null stress.

I tillegg til flamingoene med nisselue som svømmer rundt i en snøkula som i grunn står i vinduet hele året.(ingenting stemmer med den snøkula likevel) har det rosa håndkleet blitt skiftet ut med rødt og den rosa såpa byttet ut med rød såpe.

Og så måtte noen rosa julekongler få plass.

Mangler duftlys, men det kjøpes senere i dag.

Fra loftet er det helt stille…..

I dag er jeg litt opp på lista igjen.  Nummer 18. En plass opp fra i går.  Det gjør meg glad.
Kokkejævel er tilbake på bloggtoppen.  Det gjør meg ikke like glad. Jeg liker Isabell Raad.

Clikbaitenes konge skriver om barnesang fra kjelleretasjen. Jeg skriver om at det er helt stille fra loftsetasjen. Stille på en god måte.  Hører jeg godt etter kan jeg høre lyden av noen som sover.  Jeg tror Kokkejævel og jeg koser oss like mye med de to lydbildene.

I går fikk vi en påminnelse om at det viktigste er ikke å ha kakeboksene fulle av kaker, nyvaskede gulv , et julepyntet hjem eller store hauger med julegaver.  Det viktigste er familien, flokken min. Gamle Gubben Grå , meg og ungene.
Vi koste oss sammen i går kveld.  Deilig pinnekjøtt og rolig samtale i stua, nøt å være sammen.

Og akkurat i går kveld lot vi julestresset være og bare koste oss sammen vi som hører sammen.  Jeg tror vi trengte det i går, alle fem.

For som ungene bildedokumenterte på snap i går, Yngste Sønn startet juleferien med et smell!, og det ble plutselig mange biler i kø på vei til fjells.
Alt gikk bra med alle i alle bilene. Også med Yngste Sønn ble det konstatert etter en sjekk på legevakta.
Det var ikke hans feil, og biler kan repareres.   Alt gikk bra.

Det er godt å høre rolig søvn fra loftsetasjen i dag.

 

Gamle Gubben Grå og Kjerringas julekalender del 23

I dag skal siste hånd legges på verket. I dag skal det bli jul i hver krik og krok.  lista over alt som skal gjøres, fikses og ordnes er lang.  Men jeg kommer nok i mål en gang sånn rett før det lysner av dag julaften morgen.  Det er viktig med tradisjoner.  Ungene  erter meg med det.

Jeg har en plan, og hvis alle holder seg til den skal vi nok også i år få feire jul igjen.
Planen kommer til å ryke.
Jeg kommer til å stresse. noe innmari innimellom.  Men det kommer til å bli jul
Kos dere

Life update bilder

Ramla litt ned på lista i dag. Fra plass nummer 15 til 19.  Men så lenge jeg er blant topp 20, så er jo jeg fornøyd.  Prioriterte ikke bloggen så veldig i går.  Det er snart jul. Jeg har andre ting å drive med.

Men i dag, i dag blir det annerledes. Go-jenta Isabell Raad er tilbake på bloggtoppen.  Å det er så herlig med en ordentlig proff blogger tilbake på toppen!
Fult så lykkelig ble jeg ikke da jeg så at hun hadde en 45 minutter lang vlogg.
Som dere som følger meg tett vet, så vlogger jeg ikke.  Og jeg tror det ville bli slitsomt å se en lang vlogg laget med håndholdt mobil.  Jeg har ikke proff utstyr som Isabell.  Dere får nøye dere med bilder fra dagen min.

Det første Isabell filmer er at hun lager seg frokost. Vel på bildet over ser dere deler av min frokost.  Jeg spiste en brødskive med leverpostei og en med rødbet-salat i tillegg. Men det var spist opp før jeg fikk ideen om fotografering.

Leserinnlegget som du kan lese her står på trykk i papirutgaven av lokalavisa i dag,  Allerede klokka 7 tikket det inn en sms fra en for meg ukjent fyr som bare ville fortelle meg at han likte innlegget – og ønske God Jul!  Sånn er en fin start på dagen.

Innlegget sto på nettavisen i går kveld.  Og det er mange kommentarer, alle støtter mitt syn. En av kommentatorene sendte meg melding i går om at jeg fikk god respons på innlegget.  Moro å lese at selv en profilert fyr fra Demokratene støtter Rødt sitt syn.

Når Isabell Raad langt der oppe på bloggtoppen er ferdig med frokosten er det på tide å sminke seg.

Det hadde jeg og tenkt. Men når jeg steller meg opp foran speilet på badet, dukker selvsagt Gamle Gubben Grå opp. Han skal “bare” vaske hendene. Det er alltid noen som “skal bare” hvis jeg går inn på badet og ikke er lynrask til å låse døra. Den rosa gjestedoen er visst uegnet selv til å vaske hender.

Når jeg studerer sminkeutvalget mitt ser det ut som om jeg muligens kunne trenge litt påfyll av ny sminke. Får skylde på at jeg i motsetning til Isabell ikke har vært i Dubai i det siste.  Når jeg tenker meg om har jeg aldri vært i Dubai.

Etter at jeg hadde fått på meg ansiktet var det i likhet med for Isabell på tide med litt møtevirksomhet. Isabell hadde møte som handlet om penger. Mitt møte handlet om eldreomsorg. Jeg deltar i et politisk adhoc-utvalg som skal legge grunnlaget for strukturen på morgendagens eldreomsorg i kommunen.

Senere på dagen skulle vi og ha et ekstraordinært kommunestyremøte.  Det er på tide å vedta strengere smitteverntiltak i kommunen.

Det gikk mye raskere å få alle på Skype i dag enn sist vi hadde digitalt kommunestyremøte, som var i april. Folk har nok blitt flinkere og fått mer digital kompetanse i løpet av pandemien.

Isabell Raad har dekket til vinduene i leiligheten  med persienner. Til tross for at hun bor i fjerde etasje. Naboene på andre siden av gata sitter og glor inn i leiligheten hennes og rapporterer på Jodel.

Hvis naboene mine har så lite å gjøre at de ønsker å glo inn i stua vår for å rapportere i lokalavisa eller på Jodel, versegod! Persiennene på stuevinduene mine har ikke vært nede siden vi flyttet inn i 2007.

Isabell får pakker levert på døra fra samarbeidspartnere. Jeg har fått julekort fra en leser. Som dere ser er det ikke så stor forskjell på meg og Isabell.

Gamle Gubben Grå og Kjerringas julekalender del 22

Om 48 timer bør jeg være i mål med alt jeg har igjen til jul.  Jeg tror det skal gå greit. Jeg har fåttunna en del de siste dagene. De kakene som ikke er bakt nå, blir ikke bakt.  Vi har over 7 slag. Det holder i massevis.
Gulvene tørker jeg over i morgen.
Julepynta hus skal det bli.  Juletreet håper jeg dukker opp i morgen. Yngste Sønn fikser det, og siden han skal rundt til slekta med juletrær kan han ta med gaveposene og.
De siste ganene må jeg fikse i dag.  Har ikke igjen så mange, og vet stort sett hva jeg skal kjøpe.
Ribba ligger klar i kjøleskapet.  Gamle Gubben Grå steiker medisterkaker i dag.  Surkål har jeg tenkt at vi skal lage i morgen, sånn ordentlig. Ikke pose.  (Tror jeg tar rødkål i pose). Må ikke legge lista for høyt heller.
I år har vi planer om å servere riskremen som riskremkake.  Fant en flott oppskrift på nett, og den må prøves.  Da slipper vi og et stressmoment under julemiddagen  og kan imponere litt. Vinn, vinn situasjon.
I morgen tar vi og den siste handlerunden.
Kirkegården og en tur ut til Høvdingen tar jeg på julaften før Svigermor og Svoger kommer.
Jo det blir nok jul i år og.

Og i dag, i dag kommer ungene hjem for  spise pinnekjøtt.  Jeg gleder meg!

Lite med kødding her og…

Jeg er på plass nummer 15 i dag!!! Smilet fyller ansiktet allerede før første tekopp er fortært.

Kokkejævel er fremdeles på førsteplass.  Han skriver om at sønnen har klart å snu seg fra rygg til mageleie.  for første gang.  En stor begivenhet for alle foreldre.

Jeg skal ikke komme med en lang beretning om første gangen mine unger snudde seg fra rygg til mageleie.  Ungene mine kan slappe helt av.

Nei, som så mange ganger før tar jeg utgangspunkt i mitt eget liv.  For denne kjerringa er det også øyeblikk hvor det er vanskelig å rulle rundt fra ryggleie til mageleie.  Ryggsmerter setter en effektiv stopp for slike akrobatiske øvelser.  Mageleie.  Når lå jeg på magen sist?  Det begynner nok å bli noen år siden.

Jeg blir svett bare ved tanken av å legge meg ned på ei matte på gulvet.  Vet hvor utrolig vanskelig det er å komme seg opp igjen med en rygg og diverse andre kroppsdeler som ikke fungerer optimalt.
Tror dere jeg overdriver?
Dessverre ikke…  Jeg skal gi dere et par eksempler.

Jeg er litt usikker på om det er ett, to eller tre år siden, årene går så fort.  Men jeg var på vei inn på sykehuset tidlig en morgen.  Det hadde regnet oppå snøen som lå på gangveien mellom DPS og hovedbygget.  Jeg hadde som vanlig glemt adgangskortet i garderoben, og kom gående rundt hjørnet fra ansatte-parkeringa mot hovedinngangen da beina plutselig forsvant under meg, og jeg ble liggende på ryggkulen å sprelle,

Det første man tenker på når noe slikt skjer er å komme seg opp igjen så raskt som mulig.  Punkt to er å kjenne etter om man muligens har brukket noe.  Men hver gang jeg forsiktig klarte å få satt beinet under meg, sklei jeg på nytt.  Hele området var som en velpreparert skøytebane. Heldigvis så jeg at det kom en mann med retning mot DPS.  Men han hørte, eller ville ikke høre kjerringa som lå og sprella noen meter unna, og låste seg bare inn på DPS uten å hjelpe.

Ja, jeg ble ganske så forbanna. Det var tydelig at noe hjelp fra psykiatrien kunne jeg se langt etter.  Her måtte en  regne med å klare seg selv.
Men skulle jeg klare å komme meg opp måtte jeg ha noe å støtte meg til, eller i det minste noe å  dra meg opp etter.  Men hva?
Blomsterbedet var noen meter borte.  Bak det, husveggen med vinduskarmer.
Jeg ålte meg bort til blomsterbedet, rosebusker eller noe sånt. Lave busker. Men ved å holde i en av greinene på disse buskene klarte jeg å komme meg opp.  Bevegelsene var langt fra grasiøse.  Men jeg tror ikke jeg hadde noen tilskuere.

Den andre gangen jeg vil fortelle om hadde jeg publikum.

Jeg tror det må ha vært i 2014. Ett års tid etter at jeg hadde knust og skrudd sammen beinet mitt.

Jeg var på kveldsvakt på sykehuset sammen med min beste vakt-kollega gjennom tidene- (Nå verdens beste pensjonist.)  De hadde ringt fra intensivavdelingen de kom ned med en pasient som trengte en CT undersøkelse NÅ!!!
Dette er relativt vanlig hendelse på et sykehus.  Kollegaen min gikk med raske skritt mot kontoret for å legge inn henvisningen på datasystemet. Jeg gikk med så raske skritt som den begredelig kroppen klarte mot CT laben for å varme opp CT’n

Røntgenavdelingen vår ligger i en fløy av sykehuset som er bygd på 1960 tallet. Den har et flatt tak med store takvinduer.  I 2014 var det fremdeles et problem at når det kom mye snø på taket fant noe av denne snøen, omgjort til vann, veien gjennom utettheter rundt de takvinduene og ned på gulvet som store dammer.  bøtter ble satt ut i korridoren når vi oppdaget vann, men denne dagen lå det en stor vanndam i korridoren..

Store vanndammer på lineoleumsgulv og store damer i rask gange med slitte crocs er en dårlig kombinasjon.  Og før jeg helt visste ordet av det lå jeg på ryggen i vanndammen og sprella med bena.
Kollegaen min så det hele og vurderte situasjonen.  Å gå bort og  tilby seg å hjelpe meg ville ført til et sint Nei!  Jeg er liksom ikke så flink til å motta hjelp bestandig.  I tillegg var hun, gamle dama, usikker på om hun ville klare å få meg opp i stående situasjon før pasienten fra intensiv med følge rundet hjørnet øverst i korridoren.
Hun vurderte og å gå å hente en stor og muligens sterk IT fyr som arbeidet oppe på granskninga. Men regnet med jeg heller ikke ville motta den hjelpen med takk. Så hun ble rolig sittende bak skrivebordet og vente.  Ville jeg ha hjelp kom jeg vel til å be om det.

Jeg kom meg på beina med egen hjelp.  Det var nok heller ikke et grasiøst syn.  Gjengen fra intensiv dukket først opp når CTn var blitt varm og undersøkelsen gikk som planlagt.
Når undersøkelsen var over, ga Overlegen meg en klapp på ryggen som takk for hjelpa, og utbrøt overraskende; “Du er jo våt ?!?”
Da kom det stille fra min gode kollega; “Ikke spør!”

Vel, taket ble tett etter den hendelsen, så noe godt kom det ut av det.

 

Gamle Gubben Grå og Kjerringas julekalender del 21

I går bakte jeg.  Heltuten hjelp av Gamle Gubben Grå. Han sov godt under pelspleddet på sofaen i stua.
Hele fire brett ble det, så kom ikke her.  Denne kjerringa kan når hun bare vil.  Nå har jeg halvannen boks fulle.

Hva jeg bakte spør du.
Jo hundekjeks til Charlie Chihuahua. Alle skal med er det vel noe som heter.? Så det er klart Charlie Chihuahua må ha sine egne julekaker.

Vi hadde merkelig nok ikke kjøttbein-pepperkakeform, som nok må være omtrent den eneste pepperkakeformen vi ikke har.  Så jeg lagde elger, harer og biler.  Nå er muligens ikke Charlie den største jakthunden, men disse pepperkakeformene var ikke så store, og Charlie trenger ikke mer enn litt kake.

Før alle som selvsagt har mer greie på hund enn meg kommer med en lang belærende kommentar om at hunder ikke har godt av kake i det hele tatt må jeg nok en gang understreke at jeg bakte hundekjeks.  Altså var deigen tenkt å bli til hundefor.  De er laget av leverpostei, gulrotmos, litt ost, egg, olje, maismel og havregryn.

Charlie Chihuahua måtte jo få smale en liten kanin.  Den gikk ned på høykant!
Da han litt senere på kvelden fikk en elg, gjemte han den bak do-kosten på badet.  Når jeg tok den ut derfra og la den i sengen hans, ble den ved første anledning båret uti hagen og gravd ned under trammen. (Neida, Charlie, jeg kikka ikke når du gravde ned skatten din..)

 

Forskjeller…

I dag leste jeg en artikkel i Aftenposten fra jeg tror det var forrige helg. Jeg ligger ofte litt på etterskudd med avislesinga. Men denne artikkelen viser så utrolig godt hvorfor jeg vil verne om velferdsstaten og et samfunn med små forskjeller.

Historien er sann. Den er fra i år, altså vår tid. Og den er fra vårt naboland Russland.

I Russland bor det en norsk familie. Jeg mener det var Aftenpostens korrespondent i landet.  Kvinnen i familien og hushjelpen deres er omtrent jevngamle, i midten av trettiåra.  De blir begge to smittet med koronaviruset, antakelig av hverandre, for de ble syke omtrent samtidig.

Men der stopper likheten.

For mens den norske kvinnen en måned senere ikke har hatt feber, kun hoste og mistet smak- og luktesansen har hushjelpen  akkurat blitt skrevet ut av sykehus med permanent skade på lungene.

Den norske familien gjorde det enkelt. De bestilte hjemmebesøk fra det mest anerkjente medisinske senteret. De tok koronatest av familien. For begge foreldrene var de positive. Sønnen testet negativt. Legen på hjemmebesøk tok og blodprøver for å sjekke om de hadde forhøyede verdier på andre prøver. Så fikk de en lang liste med medisiner og vitaminer de skulle ta.  Regninga kom på 12.000 kroner, som selvsagt blir dekket av forsikringen. Null stress.

Hushjelpen tok ikke kontakt med helsevesenet.  Hun gikk på jobb. Hun er gjestearbeider fra Ukraina. Frem til hun får russisk statsborgerskap må hun betale for den helsehjelpen som er gratis for russere.  Hun tok seg ikke råd til å ta den billigste koronatesten på 200 kroner.  Ikke trodde hun det var covid-19 hun hadde heller. Så hun vandret rundt på byens apoteker med 39 i feber på leiting etter antibiotika.

Når den norske familien endelig fikk overtalt hushjelpen til å la seg hente av en offentlig ambulanse og bli kjørt til ett av de omgjorte sykehusene for korona-pasienter hadde hun store problemer med å puste.  Det viste seg at hun hadde dobbeltsidig lungebetennelse og hadde behov for oksygentilførsel.

Hushjelpen hadde ikke råd til å la være å gå på jobb. Det er når jeg hører slike historier jeg er så glad for at jeg bor i en velferdsstat hvor vi får full lønn, også når vi er syke.  Også i Norge finnes det arbeidstakere som ikke har råd til å gå glipp av en dagslønn.

Hushjelpen trodde og at helsehjelpen ville være svært dyr og at sannsynligheten for at hun i tillegg måtte betale bestikkelser til ambulansepersonellet og andre underbetalte helsearbeidere for å få behandling. Det hadde hun erfart når hun hadde  trengt helsehjelp tidligere.

Hushjelpen fikk gratis behandling denne gangen. Moskvas myndigheter har gjort unntak for gjestearbeidere dom blir alvorlig syke med covid-19. Ikke måtte hun betale bestikkelser heller. Hun fikk oksygenbehandling et par uker.

Hun kommet til å overleve, men lungefunksjonen er redusert med 60%. Hun kan ikke arbeide på lang tid. Mest trolig vil hun ha varig nedsatt arbeidsevne.

Viruset gjør kanskje ikke forskjell på fattig og rik, men likevel rammer den de fattige hardest. De har ikke råd til å være syke, ikke råd til behandling og ikke tillit til at de får nødvendig helsehjelp hvis de oppsøker helsevesenet.

Noen ønsker at helsevesenet i Norge også skal utvikle seg i denne retningen.  Sykelønn er under stort press. Høyre vil innføre fritt brukervalg som i praksis legger markedet, altså helsevesenet, åpent for private tilbydere. Privste tilbydere som kan selge tilleggstjenester til de som trenger det – og har råd til det. Allerede i dag kan man ved de private røntgeninstituttene få MR-undersøkelse på dagen hvis du betaler selv, mens det er flere ukers ventetid på en undersøkelse betalt av det offentlige.

Rødt ønsker å reversere denne utviklingen. Vi ønsker oss ikke et todelt helsevesen. Vi ønsker oss et samfunn med små forskjeller.

Spørsmålsrunde del 5

I spørsmålsrunden som jeg hadde her på bloggen tidligere i uka fikk jeg spørdmål om hva som er favorittmusikken min.

Jeg er ikke et sånt menneske som er veldig opptatt av musikk, men e  artist står for meg i en særklasse. Åge Alexandersen. Jeg har ikke tall på hvor mange Åge-konserter jeg har vært på. Den første var i 1984. Den siste var i 2019. Jeg og venninna mi hadde biletter til konsert i sommer i Drammen, men så kom denne pandemien….

Ellers så har jeg fått mer og mer sans for klassisk musikk.  Jeg hadde en fantastisk opplevelse på Beitostølen med Oslo Filharmoniske orkester for noen år siden. Fantastisk!  Men her har jeg for liten kunskap til å ramse opp hvem og hva jeg liker.

En stille stund i en kirke med flott orgelmusikk er heller ikke å forakte. Eller på anlegget hjemme.

Snart er det jul. Ungene kommer hjem. De vil sette på musikk den ene etter den andre. Vi vil synge, lytte og le. Jeg gleder meg!