Vi bloggere blir jo inspirert eller påvirket av andre influensere. En av de som nok påvirker meg mest er Solliv Hun påvirker meg til å komme meg ut på gåturer med gå-skolen sin, og etter å ha sett alle hennes bilder av området rundt Kråkerøy og Fredrikstad er jeg helt overbevist at til sommeren må jeg ta en tur dit.
Det er sikkert flere måter Solliv har inspirert influert meg, for jeg leser bloggen hennes daglig. En herlig hverdagsblogg med innhold som gir mening.
Den siste påvirkningen er fra denne uka. For Solliv skrev et innlegg om Musserende te, Sparkling tea! Fantastisk spennende, og måtte selvsagt prøves.
Og ja, det var en spennende smak. Jeg får i likhet med Solliv tankene mot sol og sommer. Denne her en varm sommerdag, gjerne med isbiter i glasset!!! Og vet dere hva? Akkurat denne litt kalde januarsøndagen var det utrolig godt med litt smak av sommer..
Et flott alkoholfritt alternativ. Server denne som velkomstdrink, det vil garantert falle i smak.
Denne kommer jeg til å kjøpe flere ganger.
En augustdag i 1966 kom jeg til verden på det sykehuset hvor jeg har arbeidet hele mitt voksne liv. Jeg var nok litt av et syn. Jeg var sjeløyd, hadde i følge legen klumpfot, og ganske kjapt ble det og oppdaget en bilyd på hjertet. Da mine foreldre tok meg med hjem til Storesøster noen dager senere var det med to gipsa føtter og en bunke henvisninger til eksperter i Oslo.
Klumpfot-diagnosen ble fjernet allerede da jeg var seks uker. Gipsen ble fjernet, og min nye diagnose, tverrplatfot var mye mindre dramatisk. Brukte såler og gikk til kontroll på Sophies Minde til jeg nådde skolealder. Sjelinga ble operert den sommeren jeg fyllte tre. Hjertefeilen, hull i skilleveggen i hjertet måtte jeg bare lære meg å leve med. Det gikk greit. Jeg visste jo ikke om noe annet liv.
Så jeg vokste opp med å være den som alltid løp saktest, den som frøys mest og den som liksom alltid kom ruslende i mitt eget tempo litt etter de andre.
Noen ganger var det voksne som ikke helt var enig i mine begrensninger. Som hun hjelpe-lederen på speider-landsleiren i Bergen den sommeren jeg fylte 12. Foreldrene mine hadde gitt beskjed om at jeg ikke skulle være med på “haiken” (I speideren betyr det fotturer med full oppakning og overnatting i gapahuk vi lager der og da). Men denne hjelpe-lederen, som egentlig bare var mora til en av de andre speiderne, fortalte meg og speiderlederen at Mamma hadde ombestemt seg. At hun hadde sagt i telefon at jeg skulle være med. Så vi trasket av sted. Det gikk ikke bra. Jeg gikk til jeg stupte, segnet om og besvimte langt der oppe i skauen. Etterpå var jeg sengeliggende i over ei uke med et helt reportear av piller forordnet av ekspertisen på Rikshospitalet.
Jeg rakk å gjenta den suksessen med å kollapse på speidertur i pinsen 84. Vi var på kanotur på Fjorda, et padleeldorado. Men på grunn av et veddemål mellom to av guttene bar vi kanonene nesten mer enn vi padlet. Jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv for at jeg gikk til jeg stupte den gangen. Men 18 år gamle jeg ville så gjerne være like sprek som alle andre….
Samme sommer, sommeren jeg fyllte 18, ble det hjerteoperasjon. Undersøkelser vinteren i forkant hadde avslørt at skilleveggene i hjertet var fulle av hull, mest som ei sil. Nye skillevegger ble operert inn. Denne operasjonen var planlagt, og hadde ingen sammenheng med min kollaps oppe på Fjorda.
Etter hjerteoperasjon gikk det bra lenge. Pådro meg ikke noen nye skader å snakke om før i april 97. Eller det er ikke helt sant. Jeg hadde en hjernerystelse etter at jeg landet på taket med bobla (bilen min) sommeren 87 og klemte tommelen i ei dør på danskebåten i 88. Det ble noe betennelse, og jeg måtte fjerne neglen på høyre tommel. Men den grodde jo ut igjen. Jeg opererte og på arret etter hjerteoperasjon høsten 87. Ville prøve å bli kvitt et stygt arr, var litt forfengelig da. Men dette er jo bare smårusk og totalt uvesentlig i dag.
Men altså i april 97 tok jeg et svalestup ned ei trapp ved den gamle Møllegrillen i Hønefoss.
Resultatet ble brudd i høyre albue. Ortopedene ville operere, men så var det det at jeg var gravid. Så da skulle man eventuelt vente til etter fødsel. Etter fødsel var albuen nesten helt ok igjen, så jeg droppa den operasjonen. Kunne jo rette ut armen i 140 grader. Det holder til det meste.
Og det hadde sikkert ikke vært så vondt i den høyre albuen i dag hvis jeg ikke hadde gjentatt svalestupet i 2010. Denne gangen i Drammen, jeg ramla ned fra en fortauskant. Nytt brudd. Ingen snakka om operasjon denne gangen.
I 2003 fikk jeg et brudd i den venstre albuen. Slo av en bit da albuebeinet spratt ut av ledd. Nok en gang hadde jeg drevet med ekstremsport. Jeg hadde gått rolig på en asfaltert rullestol-sti.
I 2007 hadde jeg et stort prolaps i ryggen. Jeg måtte bruke handlevogner som rulator, brukte stokk når jeg gikk til postkassa og grein mine modige tårer når jeg ikke klarte å krabbe opp kjellertrappa etter en tur ut. Jeg ble satt opp til operasjon, men ble så mye bedre før jeg fikk innkalling så jeg ga noen andre plassen min i køa. I fire måneder var jeg borte fra jobb, men klarte endelig å kreke meg tilbake.
Ryggen har aldri vært god etter det. Jeg har knapt hatt en dag uten smerter. Ikke konstante, men sånn i løpet av dagen. Gjerne etter en litt lang dag. Det var ikke bare prolaps som var problemet, det tørket inn, men påleiringer, skjevheter og degenerative forandringer.
I 2013 gikk jeg tur i parken med Kjøteren. Fant en leireflekk, og skled på den og falt. Resultat ble knusing av øverste delen av leggbeinet, kneet. Tre plater, en haug med skruer og noen pinner måtte til for å lappe det sammen. Det har fungert tilfredsstillende etterpå. Men jeg tror jeg knapt har hatt et minutt uten at det verker eller gjør vondt. Smertene har jeg lært meg å leve med, me det er slitsomt å ga konstante smerter.
Så møtte jeg veggen i 2018. Hjalp sikkert ikke på at jeg hadde fått Diabetes og vandret rundt med et konstant høyt blodsukker. Vel, jeg har aldri helt klart å kjempe meg tilbake etter det.
Jeg har gjort det ene forsøket etter det andre. Riktig medisinering av Diabetes har gjort at energinivået er tilbake. Men ryggen har blitt verre, beinet gjør mer vondt og jeg orker ikke presse meg tilbake i det fysisk slitsomme arbeidet som turnusradiograf. Kropoen orker ikke den belastningen.
Sånn nå har jeg kommet med en lang klagesang over denne begredelige kherring-kroppen. Nå kommer jeg sikkert til å trone øverst på bloggtoppen.
Noen ganger spør leserne om mer enn en stakkars blogger kan svare. Hør bare på disse spørsmålene som Sophie Nilsen har fått på sin blogg, og som jeg frekt og freidig svarer på sånn sett med kjerringa sitt perspektiv.
Hva jeg mener om folk som akkurat nå mener at tiden er inne for å reise på kjærlighetsferie til Dubai, eller som bare må til Spania, Lanzarote, Kreta, Tyrkia, Albania eller Langtvekistan uten at de har noen beviselig god grunn til det? Vil du virkelig vite det? Vel, de er noen bortskjemte, egoistiske, hjernedøde idioter. Og jeg håper de kun har bestilt enveisbilett.
Har de døende nære slektninger, eller fødende partnere for den saks skyld har de i mine øyne en god grunn.
Jeg har og en viss forståelse for gjestearbeidere som har vært hjemme på juleferie. Men test dere her, og overhold karanteneplikten!
Er det dårlig miljø blandt dere influencere?
Nei, det vil jeg ikke si. De influenserne jeg liksom har kontakt med virker som hyggelige folk. Snille, hjelpsomme og vi heier på hverandre. Ja, kanskje med unntak for han på toppen.
Hvor mye penger bruker du på klær i måneden?
Jeg er glad i klær, og kjøper litt hvis jeg finner noe jeg liker i min størrelse. Men kjøper ikke klær hver måned. Kanskje 500 kroner i snitt i måneden. Litt usikker.
Skal du virkelig ikke ha kjæreste på fem år? Ref intervjuet du hadde med Se og Hør.
Hæ??? Seriøst!?!? Har det vært intervju med meg i Se og Hør? Det kan ikke jeg huske å ha vært med på. (Begynner å vurdere om jeg er dement hvis noen klarer å hoste opp det intervjuet.)
Men det stemmer. Jeg har ingen planer om å få meg en kjærest eller en elsker de nærmeste 5 åra. Har evig nok med Gamle Gubben Grå.
Hva er det eldste du kunne datet/vært sammen med?
Nå er Gamle Gubben Grå 57 år, og det er helt klart det eldste vesenet jeg har datet eller vært sammen med. Når jeg mener han blir for gammel til at jeg vil fortsette å være sammen med han? Vel, jeg håper det blir lenge til – og jeg håper vi er sammen livet ut. Så da er nok det eldste jeg kan være sammen med rundt 110 år…
Er du på Tinder?
Nei det er jeg ikke.
Har du lyst på en hund til?
Nei vi har ingen planer om en hund til nå. (Håper Gamle Gubben Grå er enig med meg i det.)
Hadde du delt bilder av barna dine på bloggen?
Jeg har delt noen få bilder av ungene på blogg. Men da har de blitt spurt, og siden de er i 20 åra klarer de å ta et bevisst valg om det.
Kunne du vært med på 71 grader nord?
Nei, det kunne jeg ikke.
Hva anser du som “røde flagg”?
Spør du en kommunist om hva jeg ser på som “røde flagg” ? Jeg liker både røde flagg og faner, og tankene går raskt til 1. mai.
Men jeg forstår spørsmålet. Det som får meg til å styre unna en mann er hvis han er dum. Da må jeg forte meg med å si at det å være “dum” ikke handler om antall års skolegang, men mer om evnen til å følge med i samfunnet i en samtale, i livet. Jeg har svært lav tålmodighet ned dumme mennesker.
Et annet tldt flagg er typen verdensmestere. Du vet slike som kan og vet alt og er rimelig høye på seg selv.
Er det viktig for deg at din fremtidige kjæreste har mye penger?
Nei jeg har aldri valgt Gamle Gubben Grå for de pengene han ikke har.
Vil du bli sammen med noen som er kjent eller opptatt av sosiale medier?
Gamle Gubben Grå har aldri hatt noen dtøm om å bære kjendis, eller vært spesielt opptatt av sosiale medier.
Når det er sagt vet jeg han liker Gamle Gubben Grå statusen bloggen gir han.
Skriver du blogginnleggene dine selv?
Selvsagt gjør jeg det. Hva hadde ellers vitsen vært med en blogg?
Sover du med eller uten klær?
Jeg sover alltid kliss naken! Og der ga jeg deg noen bilder i hodet du sent vil bli kvitt!
Hvor mye betaler du for å bo hjemme?
Vi deler jo på utgiftene. Men siden jeg som regel har vært den dom tjener mest er det jeg som betaler mest av de faste utgiftene.
Toppbloggerne har tydeligvis brukt gårsdagen til noe annet enn å blogge. For verken Kokkejævel, Andrea Skoli eller Isabell Raad har kommet med noe nytt innlegg i går. Kokkejævel er fremdeles utslitt, Andrea er på hytta helt alene, og Isabell svinser fremdeles rundt nede i Dubai.
Men jeg, jeg leverer. I går kunne du i tillegg til innlegget Jeg klarte det!!!hvor jeg som vanlig kommenterer topp fem opp mot kjerringlivet mitt også lese om da Gamle Gubben Grå og kjerringa dro på Burger-King og om Litt hummer til aftens….
Burger-king-innlegget er nok det jeg liker best hvis du vil ha en anbefaling. Men les gjerne alle og bedøm selv.
Jeg kan og røpe at det ligger et innlegg klart som blir publisert klokka 11 i dag. Der svarer jeg på alle spørsmålene Sophie Nilsen svarte på i sitt innlegg i går. Det er ikke sikkert vi har identiske svar. Følg med, følg med.
Sophie Nils1ja. Hun har et innlegg hvor hun ramser opp positive ting med Oslo og Tromsø.
Jeg synes hun gjør hjembyen Tromsø en bjørnetjeneste når hun på bildet som illustrerer Oslo har på seg lårkort kjole, en tynn frakk – som sikkert har et langt mer moderne navn i dag, og pensko med høye sandaler. Bildet er tatt foran en mursteinsgård på Frogner eller et annet sted på Oslo Vest, antar jeg.
På bildet fra Tromsø har hun på seg tykk jakke, lue, diger joggebukse og joggesko. Hun står på en øde grusplass og ser ut over et boligområde, byen i det fjerne – og et fantastisk nordlys.
For meg er nordlyset alene en god grunn til å prise Tromsø opp i skyene. Å oppleve skikkelig nordlys er en opplevelse som helt klart stå høyt på drømmelista mi.
Og hvis jeg først skal heve min kritiske røst, og det skal jeg jo. Du kan da oppleve byliv i Tromsø og! Jeg vet plasser som er langt mindre by-pregede enn Tromsø. Har du prøvd Åsa, Krøderen og Hønefoss?
Andrea Sveinsdottir har et innlegg hvor hun svarer på ukens spørsmål.
Her får du greie på alt fra hvorfor hun har så mye volum i håret til om hun har planer om å lansere sitt eget produkt av ett eller annet slag.
Dere vet hva det betyr.
Det kommer et innlegg hvor kjerringa svarer på alt! Fra hvorfor hun har så mye volum i håret til om jeg har noen planer om å lansere mitt eget produkt.
Og ja, jeg kommer og til å lage innlegg og presentere det fine med de stedene der jeg har bodd. Åsa, Krøderen og Hønefoss. Alle steder har sin sjarm, og fortjener litt framsnakking.
Følg med, for snart er det denne kjerringa som er Norges største influenser!
Gamle Gubben Grå og jeg kan selvfølgelig ikke ha på oss at vi er slike som går på Burger-King når vi skal kose oss en lørdagskveld. Innlegget Gamle Gubben Grå og kjerringa drar på Burger.King var selvsagt mest for å underholde på blogg. Her i Drømmehuset går det kun i det beste, og kveldskosen vår i kveld var hummer.
Desverre var det min tur for å stå for tilberedningen.
Den første utfordringen kom da jeg fikk åpnet hummeren. Hvor er Paven? Jeg har vel aldri vært under panseret på en hummer før. Og selv om en hummer egentlig bare er en forvokst ferskvannskreps kjente jeg ikke helt igjen anatomien.
Godt da å rope på litt assistanse fra en faglært kokk med mange års erfaring.
Å dele opp hummeren i passende biter gikk lekende lett.
Panering, (er det ikke det det heter når man vender det i mel?) og frityrsteking er ikke noe som egner seg for fotografering. Alt jeg fikk tatt bilde av var damp på linsa.
Ikke tok jeg bilder mens jeg hakket opp vårløk, ingefær, chili og hvitløk heller. Men dette ble stekt i sesamolje sammen med hummerbitene. Så helte jeg på en blanding av sherry og soyasaus og serverte med kokt ris.
Drikken i glasset er “Balholm sprudlende Margareth” en alkoholfri fruktdrikk fra Balestrand med deilig smak av eple og rabarbra.
Skikkelig lørdagskos i Drømmehuset altså, Burger-King? nei her går vi for kvalitetsmat!
Man får ikke mer moro enn man lager selv. I går hadde Sophie Nils1 et innlegg hvor hun og to venner dro på Burger-King drive-in og lot fyren i luka bestemme hva de skulle spise. De filmet opptrinnet, og moret seg stort.
Jeg forsto at de hadde det gøy, men tror det liksom var morsommere for de som var i bilen enn å se seansen på video.
Vel dem om det. Siden dette er slikt de ordentlige Toppbloggerne driver med, tenkte jeg det kunne være gøy å lage en fotodokumentar av at Gamle Gubben Grå og jeg tar en tur på Burger King. Og i dag, i dag var selve dagen da forsøket skulle settes ut i praksis.
På Burger-King er det slutt på de tider da man gikk til mannen eller dama bak disken og fortalte hva man ønsket å spise. Nå gjøres det via en slik let, finn, trykk tavle.
Siden jeg hadde trukket bankkortet på polet, mente jeg det var Gamle Gubben Grå sin tur til å bestille og betale nå. Jeg ga beskjed om at jeg ønsket en stor cheese-burger og løkringer. Hvis de ikke hadde løkringer hunne jeg ha pommes-frittes. Så overlot jeg til Gamle Gubben Grå og lete, finne og trykke seg frem slik at det kom mat på bordet. Jeg, jeg drev med litt snik-fotografering i mens.
Snart sto maten på bordet. Det var bare et problem. De to plastbegrene som var med brettet var tomme.
Jeg så hjernevinningene til Gamle Gubben Grå gikk på høygir. Lattermild sa jeg at han nok måtte fylle brus i de i dispenseren.
Med raske, irriterte bevegelser reiste Gamle Gubben Grå seg for å finne ut hvor den hel…. dispenseren var. Han ble borte en stund….
I mens koste jeg meg med pommes-frittes!
Pommes-frittes ja. Hvor var løkringene? Da Gamle Gubben Grå kom tilbake med drikke, salt og ketchup spurte jeg etter løkringene. “De har ikke det!” sa Gamle Gubben Grå. Jeg pekte forsiktig på bildet på papiret på brettet maten lå på. Et bilde av store, deilige friterte løkringer. Gubben sukket. Da måtte jeg jo ha lett enda mer på den maskinen. Jeg smilte, lo litt skadefro og sa “Ja da måtte du ha gjort det..”
Da jeg satte sugerør i brus begeret tenkte jeg “åhå.. nå blir det bråk!” For sugerørene var slike av papp og ikke plast. Gamle Gubben Grå har hisset seg opp over dem en gang før. Han mener de går i oppløsning. Men det kom ikke noe bemerkning om sugerør. Ikke lange besvergelser av MDG heller. Det pleier også å være med når Gamle Gubben Grå snakker om miljøvern. Gubben oppførte seg dom et lam.
Burgeren var…. vel. Den ble spist opp. Helt grei mat, men det finnes langt bedre burgere i Hønefoss. Ikke var det så rimelig heller.
Vi var snille og ryddet bordet etter oss før vi gikk. Jeg tror det blir en stund til vi kommer tilbake.
I ag er jeg der jeg hører hjemme. I dag er jeg blant de tjue øverste på bloggtopplista og får innlegget mitt opp på topplinja. Lettere å synes da. Jeg visste det kom til å gjøre underverker når jeg viste dere Drømmehuset sitt Kjøkken og stue
Kokkejævel helt der oppe på bloggtoppen skildrer det å være totalt utslitt, det å ha møtt veggen. Han har min største medfølelse. Merker meg og at enkelte i kommentarfeltet hans ikke har snøring på hvordan det er å møte veggen. Nei, det er ikke sunt å sove 12 timer i døgnet til vanlig, nei en rygg har ikke godt av det. Men noen ganger har ikke et menneske andre valg. La kokken hvile, han kvikner nok snart til igjen og spinner rundt som vanlig. Vil du heller lese om meg som har tatt fatt på veien videre bør du lese om Gjenbruk av kjerringa….
Stine Skoli har reist på hytta alene denne helga. Litt alenetid kan være sunt for en småbarnsmor.
Jeg har ikke tenkt å reise på hytta alene. Det er beinkaldt der oppe, og vi har ikke innlagt strøm eller vann på hytta. Ingen har vært der siden i høst og det er rundt hundre meter med snø som må spas vekk før jeg i det hele tatt kommer inn i hytta. Og ytterligere hundre meter med snø som må måkes vekk hvis jeg føler behov for å besøke doen.
Ikke er det kommet noe nytt fra Isabel Raad i går heller. Synes ikke et innlegg fra desember i fjor gjør at hun fortjener å fremdeles inneha tredjeplassen. Men folk er vel sultne på en ny rabatkode på Nelly, og sjekker jevnlig om det er kommet en ny kode.
Andrea Sveinsdottir har kjøpt seg ny puff. puff og stol i hvitt teddystoff.
Vel, der var vi i 2007! Eller kanskje ikke vi da, men Yngste Sønn. Da vi flyttet inn i Drømmehuset sommeren 2007 fikk ungene innen for en viss sum som de kunne bruke på å innrede sitt nye rom slik de ønsket.
Det var viktig for meg at det ikke var jeg som skulle bestemme hvordan ungene på 10, 12 og 16 skulle innrede rommene sine, selv om jeg selvsagt kunne komme med gode råd.
Yngste Sønn, den gang 10 år valgte seg hvit teddy stol og puff. Jeg kan ikke ta bilder av de. Usikker på hvor puffen er, men stolen havnet nede i leiligheten til Datteren for noen år siden. Om den fremdeles er der, eller har forsvunnet til et loppemarked, blitt solgt på finn eller er kastet er jeg faktisk usikker på.
Det er ikke samme typen som Andrea Sveinsdottir har, så den har ikke havnet der.
Tror nesten jeg må dele flere interiørinnlegg fra Drømmehuset siden det viser seg at interiørdetaljer vi hadde allerede i 2007 dukker opp først i 2021 hos ledende influensere. Bare vent til 2033, da kommer alle til å ha rosa gjestetoalett
Sofie Nils1 på femte plass har et slikt innlegg jeg elsker. Hun svarer på spørsmål hun liksom har fått. Da blir man jo litt mer kjent med bloggeren og. Jeg trodde hun var i Tromsø for å studere, men hun har reist hjem til barndomshjemmet. Billigere og bo der enn å leie leilighet på Frogner i Oslo.
Vel skal jeg følge trenden til de ledende bloggerne på bloggtoppen bør det dukke opp flere interiørinnlegg fra Drømmehuset og et innlegg hvor jeg svarer på spørsmålene fra Sophie Nils1. Så følg med følg med. Et innlegg om Gamle Gubben Grå og Kjerringa som gjester Burger- King står og på lista, og kanskje noe annet spennende.
I dag skulle jeg ha min første samtale med Fretex. De som skal hjelpe til å resirkulere denne kjerringa så hun kan ha noen flere år i arbeidslivet. Jeg må innrømme at jeg var litt spent, og kanskje hadde litt høye forventninger.
Vel jeg koblet meg opp med teams til avtalt tid og ble møtt av ei hyggelig svensk dame. Hun ville se CV en min, og et eksempel på en søknadstekst på stillinger jeg har søkt på. Greit nok, jeg forstår at hun følger et skjema. Men jeg mener dama på NAV sa at jeg ikke trengte jobbsøker-kurs for å lære å skrive søknad og CV. Så jeg håper hun forstår raskt at det liksom ikke er det jeg trenger hjelp til. For om jeg ikke har søkt så veldig mange jobber de siste årene, har jeg vært med på mange rekrutteringer, alt fra radiografer til direktører. Man plukker jo litt opp av hvordan en søknadstekst og en CV bør se ut for å vekke interesse. I tillegg har jeg 15 studiepoeng i HR-management med vekt på rekruttering.
Hun lurte også på hvorfor jeg ikke kunne omplasseres på jobben. Altså i det store helseforetaket. For å være ærlig lurer jeg og på det. En så stor bedrift har et visst ansvar for å omplassere arbeidstakere med helseutfordringer. Jeg ba henne snakke med HR, og ga henne både navn og telefonnummer.
Hun lurte og på hva jeg kunne tenke meg å arbeide med. Der er jeg relativt åpen. Bare jeg slipper og gå og løfte for mye. Hun syntes nok jeg var litt lite konkret der.
Vi skal snakke sammen neste torsdag. Da bør hun komme med tilbakemelding på om hun liker min måte å skrive søknadstekst og å bygge opp CV. Jeg synes og hun bør ha snakket med HR. Og jeg bør nok ha søkt på noen flere stillinger.
Min oppsummering så langt, usikker på kompetansenivået på dama, men hun kan overraske. Synes hun var litt vel opptatt av skjemaet sitt, og ikke helt lyttet av hva jeg sa. Men hun gjorde ikke noe “feil”, og hun har rett i at det er lurt å starte letingen etter nytt arbeid hos nåværende arbeidsgiver. De har tilretteleggingsplikt.
Vel, følg med videre. Jeg skal holde dere oppdatert!
Inspirert av en eller annen topblogger og hennes fantastiske hjem har jeg lovet dere noen bilder av kjøkkenet og stua i Drømmehuset. Vel her ser dere oppvaskbenken slik den så ut da jeg sto opp i dag. Nå durer oppvaskmaskinen fornøyd i bakgrunnen.
På kjøkkenbenken er det fremdeles nisser, strikket av en kollega, og kakebokser med de siste restene av julebaksten. Og ja, kjøkkenbenken trengte en vask. Det er gjort nå, men i min ‘hjemme hos” reportasje passer liksom før-bildene best.
Nå har vi forflyttet oss til spisesonen og spisebordet, eller arbeidsbordet om du vil.
Tror jeg skal rydde litt oppe på skjenken også…
Ser ikke så verst ut i salongen. Bøkene er de vi leser i for tiden. Også de røde tøflene er jevnlig i bruk.
Fyr i peisen er det og, og nissene har lovet å dra i løpet av helgen.
Juletreet er liksom over sine glansdager. Heldigvis hadde Gamle Gubben Grå vett på å ta affære når kulene begynte å hagle av juletreet i går (sammen med barnålene) Håper ikke for mange ble knust før han reagerte. Noen av de var relativt skjøre.
Hadde han i tillegg lagt de ned i eskene sine, og ikke bare samlet de på anretningsbordet hadde jeg blitt kjempeglad! Hvis det er alle kulene som er igjen er jeg redd det har gått med en del…. Hm, vet ikke om jeg ønsker svaret på det spørsmålet.
Burde kanskje ikke snakke så høyt om rydding. På det runde bordet står fremdeles noe av julegavene mine. Nissene i Tante-sofaen drar i løpet av helgen, har de lovet.
Vel Nå har dere sett stua og kjøkkenet vårt her i Drømmehuset. Ikke så ryddig og stilrent som hos Stineskoli.
Jeg tror at alle smitteverntiltakene er gjort i beste mening. Men gjør vi det riktige? Tar vi de riktige grepene? Sprengt sykehuskapasitet i Italia og Spania i Mars var skremmende, og jeg var redd for at vi skulle få slike tilstander i Norge også. Vi unngikk det i mars. Regjeringen tok de riktige grepene. Nedstengingen i mars var nok nødvendig, ikke minst så helsevesenet fikk tid til å områ seg.
Hver eneste nyhetssending får vi greie på hvor mange nye smittede som har blitt oppdaget det siste døgnet. Jeg synes tallet er litt irrelevant. For hvor mange nye smittede som oppdages er jo avhengig av hvor mange som testes. Det tallet som er viktig er å ha fokus på hvor mange som er alvorlig syke, hvor mange som er innlagt på sykehus og hvor mange som er døde sist døgn. Det er de tallene som sier noe om hvor stort trykket er på helsevesenet.
Andre tall som kunne vært relevante å ha fokus på er hvor mange som er permitterte og hvor mange som er arbeidsledige på grunn av smitteverntiltakene regjeringen har innført. Hvor mange studenter har sluttet å studere fordi de mistet jobben de hadde ved siden av studiene, og derfor ikke har råd til å fortsette studentlivet?
Hvor mange av våre eldre har dødd uten å få tatt farvell med sine kjære? Hvor mange har fått en tyngre sorgprosess fordi de ikke fikk tatt farvel? Hvor mange demente har blitt mer urolige, mer utagerende, mer medisinert fordi de pårørende plutselig bare har blitt borte?
Hvor mange flere mennesker har utviklet depresjon på grunn av ensomhet? Hvor mange fler har begynt med lykkepiller, antidepressiva? Hvor mange har tatt livet sitt på grunn av ensomhet, isolasjon? Telles de med når vi når alt er over skal telle opp hvor mange liv pandemien tok?
De stigende smittetallene i høst var som forventet. Vi hørte helt fra mars, april at det kom til å komme en ny smittetopp. Først sa de i mai, så i juli, så i september. Den kom i oktober. Nesten som forutsatt.
Man skal ikke gi ungdommen skylda, selv om de forsøkte å ha litt normal ungdomstid i sommer. Man bør heller kaste blikket på regjeringen. Regjeringen som tillot import av arbeidskraft med mer eller mindre frivillig karantene. Regjeringen som åpnet for at folk kunne ta helt nødvendige turer til utlandet, selv til røde land. Og lot folk selv avgjøre om turen til Spania, Italia, Hellas eller Tyrkia var helt påkrevd. Det er mange nordmenn som bare må til Syden minst en gang i året.
Og smittetoppen kom som forventet. Regjeringens åpning av grensene førte kanskje til at økningen ble så stor. Da hjelper det lite at de i etterkant ødela julebordsesongen og dermed levebrødet for svært mange innen hotell- og restaurantbransjen. Det er ikke de små pubene, de lokale restaurantene og de familiedrevede hotellene kameratene fra NHO snakker varmt for når de gjester korridorene og møterommene i regjeringskvartalet. Eller disse møtene foregår vel på teams fra hjemmekontorene i disse tider.
Det er ikke alle som kan ha hjemmekontor. Det blir liksom ikke noe sving over å ha hjemmekontor hvis man er bartender, servitør eller kokk. Ikke stuepike, renovasjonsarbeider, butikkansatt, sykepleier, bussjåfør, renholder eller radiograf heller.
Hjemmekontoristene har sluttet med applausen og. Lenge siden jeg har sett noen stå ute på balkongen å klappe. Kanskje ble det for pinlig. De som selv mente de hadde de viktigste jobbene ble sendt hjem. De kunne tusle rundt i heimen i kosedress og kanintøfler og ingen savnet de. I mens holdt de lavtlønte hjulene og samfunnet i gang. Og når det utsatte lønnsoppgjøret kom omtrent likt med smittetopp nummer to virket det som om de ikke var fornøyde med kun applaus mens hjemmekontoristene ble belønnet med store skatteletter.
Nå kommer smittetopp nummer tre. Heller ikke den kommer som en overraskelse. Også denne smittetoppen har vi hørt om lenge at skal komme. Den skyldes ikke at noen tok seg en fest på nyttårsaften eller hadde besøk av en litt for stor stor-familie på julaften. Ikke kommer den av at gjestearbeidere fra Balkan var hjemme på juleferie, og må ha en uke i karantene før de igjen kan inta landets byggeplasser.
Jeg tror denne tredje smitretoppen i likhet med de to forrige hadde vært uunngåelig. Ja, den blir mindre hvis vi ikke omgås hverandre, sitter på våre hjemmekontor og tar vinkvelden via facetime. Og ja jeg mener vi skal brette opp ærmene og fortsette dugnaden, følge de smitteverntiltakene regjeringen innfører. Men lov meg at du tar den telefonen til hun litt ensomme i bekhentskapskretsen og ber henne nez på en liten gåtur, eller en kopp kaffe. Og ja, selv om vi skal følge snitteverntiltakene er det lov å vurdere om de er de rette.
