Jeg har jo messet ganske mye om dette fuglehuset jeg har drevet og snekret her på treningsleiren. I dag kunne jeg stolt bære det ut fra snekkerverksted. Nå er det s ferdig som jeg får det her. Jeg skal beise det når jeg kommer hjem. Kanskje og få på noen flere detaljer.
Det har blitt laget mange fine fuglehus, eller dukkehus som vel flere av de kommer til å bli brukt som. Det er rekkverk, noen, trapper og møbler. Dører og sprosser i vinduene. Piper og peis. Bare fantasien har stoppet folk, og kreativiteten har vært stor.
Vel, jeg har hele tiden tenkt at mitt skal være fuglebrett med mat til småfuglene. Men det hadde jo vært moro med noen små detaljer…. Jeg har og hele tiden sagt at mitt hus er ei gammel seterbu eller tømmerhugger-koie. Så noe steikeovn og luksusonventar skal jeg ikke ha.
Når jeg tenker meg om, så er vel slike detaljer og småplukk egentlig mye mer min greie enn selve snekringa. Så kanskje må jeg fortsette prosjektet litt når jeg kommer hjem.
I dag var det siste økt med styrketrening i aparatsirkel. Det er en av treningsformene jeg har likt. Jeg er ganske sterk. Siden det var siste gangen la jeg på litt mer motstand på flerexav apparatene. Her skulle man virkelig ta i til siste slutt!
Jeg var på siste repetisjon på nest siste apparat da det skjedde. Plutselig hørtes en alarm, og taklyset begynte å blinke. Brannalarm! sa instruktøren og vi brga oss raskt ut av rommet. Folk røska med seg vannflasker og ytterjakker, så jeg tok meg tid til å skifte sko. Meg på holken i hallsko ville raskt ende med knall og fall. Jeg kjente ikke røyklukt, og området er stort.
Vi åpnet døra mot trappa opp, men der var det røyk såvi lukket døra raskt igjen og valgte en alternativ utgang. Vi kom oss ut og bort til samlingspunktet ved parkeringsplassen, og lederen her oppe begynte navneopprop på alle pasienter og ansatte
Brannbilen kom med blålys og sirener. Alle var kommet ut og gjort rede for. Så fikk vi beskjed om at vi kunne gå inn igjen. Vel, økta vår var over så vi gikk på leiligheten.
Mens vi spiste lunsj diskuterte vi om det var en øvelse eller virkelig røykutvikling. Det hadde ikke luktet stort av røyken. Jeg håpet på en aldri så liten brann med tilhørende røykutvikling slik at den store hallen var uegnet for Inga sin sirkeltrening senere denne ettermiddagen. Så heldig var jeg ikke. Ikke hadde hallskoene mine brent opp heller. Jeg la de igjen utenfor rommet vi hadde trent i. Det strider mot alt jeg har lært å liksom røske med seg sko og vannflaske når man evakuerer ved brannalarm.
Bildet er et arkivbilde. Jeg har ikke med meg mobilen på trening og fikk ikke tatt bilde av brannbilen ennå så gjerne jeg ville. Og ja, det var en øvelse og røyken var lufta ut lenge førcdet var tid for sirkeltrening i hallen.
Noe av opplegget her er at man tar en sykkeltest når man kommer inn. Koblet til en måler tråkker en I vei på en ergometersykkel mens idrettspedagogen gjør sine målinger. Når man så er ferdig med opplegget gjentar man testen og så måler man eventuelt fremgang.
I dag var tiden kommet for min avsluttende sykkeltest. Jeg kjente jeg var litt nervøs da jeg satt i gangen og ventet på tur. Hadde jeg klart å forberede meg? Dette går jo for det meste på kondis.
Nå er testen unnagjort. Jeg var langt fra såslitwn som første gangen. Ankelen dunker fremdeles bra, men det begynner jeg å bli vant til. Og jeg sto. Jeg har en fremgang på 16 %! Det må jeg si meg godt fornøyd med.
Jeg er kanskje ikke så opptatt av toppbloggerne lenger. Studerer ikke den lista så inngående for å se hvem som går opp og ned. Men jeg er fremdeles opptatt av egen plassering. Har lært her på treningsleiren at man ikke skal sammenligne seg med andre, men måle seg mot egne prestasjoner. Det er derfor jeg om tre timers tid skal møte på sykkeltest for å måle mine prestasjoner mot hva jeg presterte ved starten av oppholdet. Litt usikker på om det er jeg eller dem som har feila hvis det ikke er en viss forbedring.
Men nå snakker jeg meg helt bort. Dette innlegget skulle jo ikke handle om trening, men om min begredelige 13. plass på bloggtopplista.
Når man blir slått av tørka reinkjøtt, nye tenner, julekjolereklame og en tur på bakrommet hos tannlegen samt en mengde andre intetsigende blogger ja da er det på tide å ta en evaluering av eget innhold.
Evalueringen viser at jeg har skrevet alt for mye om trening de siste ukene. Jeg tror det er bra både for meg, bloggen og ikke minst dere lesere at denne treningsleiren går mot sin ende. Men hold ut, kjære leser. Om kun 27 timer er jeg ferdig med sluttsamtalen. Da er bilen for lengst pakket siden jeg skal være ute av rommet innen frokost. Da er det ingen grunn til å dvele ved dette stedet, og fokuset på bloggen vil raskt bli mer variert.
13. plass jeg? Nei, jeg sikter mot toppen og satser på en plass langt høyere på lista innen uka er omme.
Jeg leser jo at toppbloggere har gått både opp og ned i vekt de siste ukene, gjerne illustrert med smørpakker. Vel min vektnedgang de siste ukene kan best illustreres med treningsbukser.
Da jeg skulle starte på dette opplegget her oppe på treningsleiren måtte jeg kjøpe en hel haug med treningsklær En av de plaggene jeg hadde med meg i kofferten var en blomstrete treningstights. Den er nydelig å ha på, og jeg forelsket meg virkelig I det plagget. Så mye likte jeg den at jeg kjøpte to nye treningstights uka etter, ensfargede og en litt annen modell.
Den blomstrete har ikke blitt brukt på et par, tre uker. Jeg har liksom bygd meg opp en treningsgarderobe. Og for å være ærlig. Jeg brukte den tightsen da vi hadde ryggskole hvor vi videofilmet oss for å lære løfteteknikk. Jeg synes jeg selv så ut som ei litt stor blomstereng på den videoen. Bedre da med ensfarget tights.
Vel, i dag tok jeg tightsen på da jeg skulle gå av sted til trening med stor ball. For tiden er det speil-holke ute her på treningsleiren. For ikke å ramle og brekke noe bruker jeg staver når jeg går mellom bygningene her. Det var da jeg merket vektnedgangen!
For midt på den islagte plassen foran verkstedet der mange har arbeidstrening med å vaske og skru biler, kjente jeg at buksa begynte å dale mot underlaget! Har du forsøkt å gå uanfektet av sted over en islagt plass med to staver og et par sko i hendene mens du forsøker ubemerket å holde buksa oppe under ei diger allværsjakke, type oransje soft-shell?
Vel, man må raskt ta en beslutning om man velger sikkerhet eller verdighet. Velger man sikkerhet, å beveger seg trygt på isen og prioriterer å holde på stavene kan man risikere at buksa når bakkenivå eller i det minste henger rundt knærne før du når inngangsdøra og sikker grunn. Velger man verdighet og tar et godt grep i stavene med den ene hånda og buksa i den andre har man ikke den tryggheten stavene gir, og kan risikere å ligge rett ut på isen med mulige bruddskader som følge.
Jeg valgte selvfølgelig verdighet. Sannsynligheten for at jeg skulle falle var statistisk mindre enn sannsynligheten for at buksa skulle falle. Den hadde alt begynt på sin ferd over rumpeballene. Og heldigvis gikk det bra!
Samtidig ser jeg at underholdningsverdien for de på verkstedet kan ha vært stor. Ei relativt stor kjerring i oransje soft-shell-jakke og blomstrete tights som går med raske, bredbente skritt over islagt plass mens hun krampaktig prøver å få med seg to gåstaver, et par joggesko og samtidig har et godt grep i buksa for å holde den på plass.
Jeg er usikker på hvor mange smørpakker jegchar gått ned, men jeg har gått ned et par størrelser i treningstights.
Noen har spurt hvor det har blitt av mine satiriske kommentarer om toppbloggerne. Vel, jeg har gitt det prosjektet en pause.
Toppbloggerne har forandret seg. Det er ikke lengre usikre ungdommer som skriver om ellevilt partyliv og rumpeoppdateringer. Livene til toppbloggerne er ikke så annerledes enn livet mitt. Det ble vanskelig å skrive satire.
En annen faktor er at mens de usikre ungdommene hevet seg høyt over hva ei kjerring som jeg måtte mene om dem og livsførselen deres, så er enkelte av dagens toppbloggere enormt mye mer hårsåre. Bare at jeg skriver dette, vil få minst en av toppbloggerne til å gå ut av sitt gode skinn. Vel, det gjør ikke meg noe. Jeg har helt mistet interessen av å lese vedkommendes blogg. Og nei, det er ikke Kokken jeg sikter til. Ikke det at jeg leser bloggen hans så ofte heller.
Jeg kommer fremdeles til å kommentere aktuelle saker, gjerne ved hjelp av satire. Men å daglig analysere toppbloggerne sine skriverier har jeg tatt en pause fra.
Jeg sto I den store hallen med en stor ball i korsryggen og gjorde knebøy.. ikke akkurat min yndlingsøvelse når det kommer til trening med stor ball. Plutselig tok jeg meg i å nynne lavt mad på sangen fra høyttaleren. “Bella ciao, Bella ciao, Bella ciao, ciao, ciao”.
Så slo det meg. Var ikke dette et litt merkelig valg av sang for en treningsøkt? For dette er en sang jeg forbinder med møter i Rødt.
Jeg kan ikke teksten utenatt, og versjonen som tonet ut i gymsalen var på originalspråket Italiensk. Det er liksom ikke min sterke side. Så jeg måtte smile litt for meg selv når jeg googlet sangen og en norsk versjon da treningsøkta var over.
“Bella ciao” (italiensk for «Skjønne, farvel!») er en italiensk partisansang fra andre verdenskrig. Dette er kanskje den mest berømte av alle de antifascistiske sangene i Europa i krigsårene. Komponist og tekstforfatter er ukjent, men melodien og uttrykket er lånt fra «Alla mattina appena alzata», en arbeidersang fra slutten av 1800-tallet som ble sunget på markene på Posletta i Nord-Italia. Antifascistene tok i bruk folkesangen som kampsang med en ny tekst med tema hentet fra partisankrigen mot de italienske fascistene
Den norske versjonen av sangen, som har vært populær blant organisasjoner på venstresida i politikken, er basert på den opprinnelige «Alla mattina appena alzata», men kalles likevel «Bella ciao».
Og her er den norske versjonen av teksten som den unge fysioterapeuten lot oss svette til i dag.
I morgengry, før sola står opp. Å Bella ciao, bella ciao, bella ciao,ciao, ciao. I morgengry, før sola står opp går vi til arbeidet hver dag.
Og på en rismark blant mygg og fluer. Å bella ciao, bella ciao, bella ciao ciao, ciao. Og på en rismark blant mygg og fluer går vi og sliter dagen lang.
Der står sjefen og svinger kjeppen. Å bella ciao, bella ciao bella ciao ciao ciao. Der står sjefen og svinger kjeppen og ser at ryggen er bøyd.
Og sola skinner, og kroppen svetter. Å bella ciao bella ciao bella ciao ciao ciao. Og sola skinner og kroppen svetter å for en lidelse det er.
Men dagen kommer ja vær du sikker. Å bella ciao bella ciao bella ciao ciao ciao. Men dagen kommer. Ja vær du sikker da dette arbeidet er vårt.
Da skal vi ztå opp i morgengryet. Å bella ciao bella ciao bella ciao ciao ciao. Da skal vi stå opp i morgengryet å gå til friheten hver dag.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer passer kanskje teksten. Og på torsdag skal jeg stå opp i morgengryet og gå til friheten hver dag……
Når jeg skriver dette er det 50 timer igjen av treningsleiren. Om 49 timer skal jeg ha ryddet rommet og levert nøkkelkortet i resepsjonen. Så har jeg avsluttende samtale med legen – og så er jeg fri til å dra! Det er en time med bevegelighet og avspenning, og en aktivitetsdag jeg kan delta på hvis jeg vil, men jeg er aldri så avslappet og har så senkede skuldre som når jeg setter nesa hjemover. At det erfor siste gang vil nok ikke endre på det. Og ja, jeg skal love å lage min egen aktivitetsdag!
Boblene jeg kjøpte for er par uker siden for å feire at Hønefoss sykehjem var reddet ble aldri åpnet. Men kanskje åpner jeg flaska på onsdag. Gjennomført treningsleier er vel og en god grunn for bobler?
Jeg har ikke lidd noen nød, og jeg har helt sikkert hatt godt av opplegget. Jeg har mistet noe av meg selv i løpet av oppholdet, nærmere bestemt seks kilo.
Men det er godt det snart er over. Kjenner det skal bli godt å komme hjem. Å være hjemme over tid. Få landet litt, og tatt fatt på mitt nye liv,. Hva nå det måtte inneholde.
Som noen av dere husker fra i går tok uværet leveggen på terrassen vår. I går fjernet vi plankebiter, leveggen som lå på plena og alt uværet hadde dratt utover. Utover ettermiddagen ble vi sittende å prate om hva vi nå skulle gjøre med terrassen. Vi ble raskt enige om at vi skulle rive det som var igjen av leveggen og rekkverket. Det har vært modent for utskifting en stund. Om vi bygger ny terrasseplatting, og i såfall om den blir lik den vi har var vi mer usikre eller uenige om.
Yngste Sønn har drevet og hjulpet noen med et tak i helga. Da han kom hjem var han tydeligvis ikke sliten av jobbing, for han begynte relativt raskt å mase på Gamle Gubben Grå for å få med han ut for å rive resten av leveggen og rekkverket.
Og selv om det bare var en snau time igjen til sola gikk ned da Gamle Gubben Grå endelig klarte å løsrive seg fra boka og tusle over dørstokken, klarte de flinke arbeidskarene mine å bli ferdige med jobben før mørket kom. Godt jobba!
For de som lurer, bildet over er fra i fjor. Slik så det ut etter stormende herjinger da jeg sto opp i går.
Det lysner sakte utenfor Drømmehuset. Klokka er ikke åtte. Resten av huset sover. Ennå er det mange timer til jeg skal dra tilbake til is, snø og treningsleiren. En siste innsats. Tre dager til. Så er jeg ferdig – for godt.
Har gløgg i koppen. Gløgg med rosiner og mandler. Boksen med pepperkaker er tom. Må få kjøpt en ny før neste helg. Pepperkaker hører med i førjulstiden.
Det ble ikke noe kaffe-latte i går. Ingen tur på kafe’. I stedet ble det kaffe ute hos Høvdingen. Kos det og.
Vi fikk ryddet opp etter leveggen som forsvant men det er fremdeles et gapende hull i leveggen. Vi har funnet ut at vi skal rive hele leveggen, ja, faktisk hele terrassen og bygge den opp på nytt. Kanskje får jeg nå tak over deler av terrassen slik jeg har ønsket meg. Det rørte seg mange tanker om hvordan og hva vi skal gjøre i går kveld. Yngste Sønn og jeg satt lenge og tenkte og diskuterte. Gamle Gubben Grå deltok ikke. Litt dumt, for jeg må ha han med på prosjektet.
I dag skal jeg kose meg og lade batteriene. Forhåpentligvis kommer jeg meg avgårde oppover mot treningsleiren før det blir alt for langt på kveld.
