Tenkte jeg sånn i innspurten på denne julestria skulle minne litt om hva jula egentlig dreier seg om.  Så jeg fant frem juleevangelier, og noen julesang-hefter og la de på et bord som står mest til pynt i stua, Synes det ble ganske fint. Juleevangeliet er et gammelt hefte med juleevangeliet og en del kunsttrykk. Sangheftene er slike man hadde med seg rundt juletreet da jeg var barn, i det minste den som var forsanger. Fin pynt. Skal ligge fremme på bordet hvor fruktfatet står. Gudsord, frukt og kanskje en liten sang har aldri skadet noen.

Ikke det at jeg akkurat trallet og sang meg gjennom gårsdagen. Det var en slik dag hvor ting gikk litt trått. Ikke det at jeg ikke fikk gjort noe, men alt tok liksom så lang tid. Det ble så mye ekstra.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det første som sto på lista mi var å vaske kjøkkenbenkene. Overkommelig jobb. Burde vært unna på 10 minutter. Jeg mener, man tørker jo over de kjøkkenbenkene hele tiden, flere ganger om dagen. Og ja vi har normal kjøkkenhygiene her i Drømmehuset. Jeg er gift med en kokk.
Men på kjøkkenbenken vår som i mange andre kjøkken står det en del ting fast på kjøkkenbenken. Vi har en kjøkkenmaskin stående der, en kaffemaskin, en mikrobølgeovn, en vannkoker, noen brett og skjerefjøler…..
Begynner det å demre? Jeg skulle flytte på alle disse tingene og ta en skikkelig vask under alt som står der også.

Oppvakbenken var full. “Noen” som hadde stekt strull kvelden før hadde ikke satt inn i oppvaskmaskinen etter endt arbeid. Hadde ikke den “noen” vært meg selv kunne det nok fort få frem dragen i meg. Med raske bevegelser åpnet jeg oppvaskmaskinen for å sette tingene inn der. Den var full – av skitten oppvask. Husker svakt at Gamle Gubben Grå sa at han ventet med å sette på maskinen så jeg kunne sette inn bakesakene. Vel, min gode mann; Hvor hadde du tenkt at jeg skulle sette de? Så jeg satte på oppvaskmaskinen rimelig irritert. Godt jeg var alene hjemme, ellers kunne jeg nok fort ha sprutet litt ild nå.
På oppvaskbenken var bøtta med kompost nesten full, eller det som skal i matavfallet og bli kompost da. Vi hadde brukt en del grønnsaker til middagen dagen før. Så toppen av noen vårløk, gulrotskrell, potetskrell, løkskall samt en del kaffegrut fra kaffemaskinen ventet på å bli båret ut. Skulle det bli orden på kjøkkenbenken måtte det ut, på med sko og ut. Og når jeg først skulle ut kunne jeg gå en tur med Charlie Chihuahua når jeg likevel skulle ut. På med piggsko, jakke, lue og votter.

Når man legger inn en luftetur med hunden kan det å gå ut med søpla fort ta godt over en halv time.
Inne igjen var det bare å fylle oppvaskkummen med varmt, deilig såpevann og vaske opp for hånd alt som ikke fikk plass i oppvaskmaskinen.

Og så kunne jeg begynne å vaske kjøkkenbenkene! Og flytte alt rundt mens jeg vasket under den ene avanserte kjøkkenmaskinen etter den andre.
Nei, jeg tror ingen skal feire jul under mikrobølgeovnen vår, men siden både Svigermor og søstrene er ventet på besøk i løpet av jula vet jeg ikke helt.
Det var ett år vi ikke fant marsipangrisen som den som fant mandelen i grøten skulle ha. Svigermor var plutselig ivrig med i den letingen. Hun fant ikke grisen, men jeg ser ikke bort fra at hun fant en og annen uvasket flate eller skuff som hadde trengt en vask.

Når kjøkkenbenken var gullende ren var turen kommet til kjøkkengulvet. Ja. “Late Brit” gjør en god jobb, men det er noe annet å få vasket skikkelig over med ordentlig grønnsåpevann en gang i blant. Mye enklere jobb etter at “Late Brit” kom i hus, men dog. Gulvvask er noe jeg kjenner på ryggen. Nei, jeg dro ikke frem komfyr, kjøleskap og fryser for å vaske under de, men jeg vurderte det.

Neste punkt på lista var Pynte furukvister. 
Jeg hentet noen furukvister på et skogsfelt for et par uker siden. De har stått i en hollandsk krukke i gangen. Spredd deilig furu-lukt, men egentlig ikke vært så dekorative som jeg hadde tenkt. Liksom mer rotete. Jeg har lenge tenkt å finne noe julepynt, jeg vet jeg har noe røde, små filthjerter og noen bittesmå konglenisser et sted. Disse hadde jeg tenkt å pynte kvistene med. Ja, og det har jeg tenkt på lenge.
Jeg lette litt i kjelleren etter de konglenissene – og eskene med julekuler, jeg tror filthjertene ligger der. Men de var nok på loftet, alt sammen. Ingen har båret ned julepynten til meg ennå.

Jeg sendte kvisthaugen i krukka et surt blikk da jeg kom opp fra kjelleren. Akkurat som det var deres feil at jeg ikke fant det jeg lette etter.
De så bare stygge ut. Jeg måtte klippe og dandere de bedre før jeg hang på pynten.
Jeg løftet opp krukka.  Ja den sto på gulvet, jeg begynte å merke litt mye bøy og tøy på den ryggen.
I full fart gikk jeg mot oppvaskbenken for å starte nedklipping av kvister, men bråstoppet.
Det var ikke så fristende å søle ned verken kjøkkenbenk eller kjøkkengulv med barnåler og kvister.
Jeg tok nok en gang på meg sko og bega meg ut på trammen. Der fikk jeg orden på kvistene, og båret resten bort i kjøkkenhagen. Blir litt kompost av det, resten rydder jeg vekk til våren.
Når jeg var ferdig med klippen fant jeg ut at furukvistene ikke trengte mer pynt enn de konglene som alt hang på kvistene fra naturen sin side. Det enkle er ofte det beste.

Stryke rund duk var neste punkt. Ned kjellertrappa nok en gang. Strykejernet står på lintøyrommet. Der er alle duker og slikt og. Jeg visste at en av de andre tingene på lista mi var å finne juletreteppe. Det vi fikk av Datteren jula for to år siden og som Datteren mener er perfekt til Drømmehuset. I fjor lå det uvaket på vaskerommet da Datteren etterlyste det Lille Julaften, og vi måtte improvisere. Min løsning ble nedstemt, og en rund heklet juleduk måtte gjøre nytten. Tror den øvelsen i fjor innebar løfting av ferdig pyntet juletre. Vel i år skal riktig juletreteppe ligge vasket og klart lenge før Datteren ankommer barndomshjemmet. (Ja, nå hadde hun vel ikke barndommen sin i dette huset, men dere skjønner hva jeg mener.)

Jeg fant ikke juletreteppe, men jeg fant den store runde heklede duken. Hvis jeg legger den oppå den røde duken på det runde bordet trenger jeg ikke stryke. Jeg gikk for den løsningen. Dere ser at det ble helt ok på bildet øverst i blogginnlegget.

Neste punkt var å tenne lys.
Jeg elsker stemningen med tente stearinlys. Så kos når folka kommer hjem fra jobb. Og ja for meg når jeg går rundt her. Endelig en enkel oppgave jeg gjør med glede.

Så var det det juletreteppet da. Det lå ikke på lintøyrommet der ferdig vaskede slike tepper burde ligge.
Kunne det fremdeles ligge uvasket på vaskerommet?
Nok en gang en tur ned kjellertrappa. Nei, Ikke noe teppe på vaskerommet, og i grunn veldig lite klesvask som lå og ventet på å bli vasket. Gamle Gubben Grå er visst ajour med den jobben. Gledelig overrasket.

Da var det bare et sted igjen å lete. Jeg måtte på loftet.
Loftsetasjen er Yngste Sønn sin hule. Han har rommet sitt og loftstua det, og så er det et loftsrom der hvor vi har slike ting folk gjerne har på loftet. Trappa opp er bratt og svingete og full av ting som er en blanding av ting vi ikke har båret opp, og ting Yngste Sønn har mellomlagret der.
Vel, jeg kom meg opp. Fant heldigvis juletreteppe relativt raskt, sjekket og i boksen med juletrepynt at det lå en lyslenke eller to der. Før har vi brukt slike juletrelys, men i fjor eller forfjor gikk vi for sånne lenker med ledlys. Det ble jeg så fornøyd med at jeg vil fortsette med det. Men jeg var engstelig for at den lyslenka vi brukte i fjor var den som nå pruder trærne i innkjørselen. Hadde vært litt kjedelig å stått der uten lys når treet skal pyntes på Lille Julaften.
Heldigvis var lyslenkene på plass. Lettet tok jeg med meg juletreteppet og kom meg ned igjen.

Nå  begynte det å nærme seg at Gamle Gubben grå og Yngste Sønn kom hjem fra jobb, ja jeg har hatt et par pauser i løpet av dagen, og en ekstra luftetur med Charlie Chihuahua.
Vi skulle ha pai til middag. pai med bunn laget av butterdeigsplater. De skulle tine i romtemperatur en 20 minutters tid. Da rekker jeg å bake sjakkruter. Det står i oppskriften at det tar 20 minutter.
Som sagt så gjort.
Men jeg vil ikke ha sjakkruter som er firkanta og kjedelige. Jeg vil ha slike sjakkrute-kaker som ser ut som flettede julekurver. Du vet slike vi flettet i glanspapir i gamle dager.
Jeg hadde så vidt begynt å bake ut disse kakene da Yngste Sønn kom sliten og sulten hjem fra jobb.
Så skulle jeg forte meg med bakinga så jeg fikk startet med middagen.
Det var feil prioritering.
Jeg burde latt deig være deig og bare begynt med middagen. De 20 minuttene butterdeigen skulle tine var for lengst passert. Jeg hadde brukt tid på å lete etter vaniljesukker (det sto rett foran nesa mi, men jeg trodde det var bakepulver i begge boksene…) Finne ut hvilken boks i matskuff, matskap eller på hylle som inneholdt kakao og ikke minst plukke opp den pakka med grillspidd som plutselig lekte mikado på kjøkkengulvet da jeg dro frem røresaken til kjøkkenmaskinen fra kjøkkenskuffen.

Kakene ble preget av hastverksarbeid, og ikke så fine og nette som på bildene jeg hadde sett på nett.
Hadde jeg laget middagen først, kunne jeg satt meg rolig ved spisebordet etter middag og tatt meg tid til å få disse fine, men jeg er mer sånn “fort og gæli” som vi sier her.
Vel middagen ble tatt ut av ovnen akkurat da Gamle Gubben Grå kom inn døra. Så helt gal timing var det ikke.

Etter middag var litt av lysten til mer husarbeid gått ut av meg. Siden Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn lå rett ut i hver sin sofa satte jeg meg ned med strikketøyet og strikket ferdig lua til Gamle Gubben Grå. Nå er det bare trådfesting og en forsiktig håndvask igjen så kan han tre den på hodet sitt. Da har han to luer å bytte på. Både den han fikk fra en bloggleser på vestlandet og den kjerringa har strikket. Ja, hvis kjerringa får festet de trådene før sommeren da. Det gjenstår å se.

Kjerringas lille harselering med toppbloggerne i går slo ikke helt til. Jeg kom meg riktignok opp på en 13. plass, men det ble ikke noe storm av klikk av den grunn.Vel, det tar jeg i grunn med knusende ro, man blir liksom ikke Vixen-finalist av å drive på blogg.no for tiden.
Har så vidt skummet gjennom lista med finalister og må innrømme at jeg knapt kjenner en eneste en av de som er nevnt. Joda, jeg har hørt om Jenny Skavlan Jakob Ingebritsen,  Funkygine, psykolog med sovepose, Markus og Martinus, Helsesista, Wasim Zahid, Anne Holt, Ingeborg Senneset, Kristin Gjelsvik, Mads Hansen og Leah Isadira Behn. Men er de først og fremst influencere? Og ja Stine Skolli, Sophie Elise, Isabell Raad og Iselin Guttormsen var en gang en av oss. Martine Halvs er vel fremdeles litt aktiv her inne. Emilie Nereng er lokal fra Hønefoss, og jeg husker moren hennes fra ungdomstiden men jeg savner liksom folk fra den faste gjengen her inne.
Men dette skulle vel handle om julestri og Kjerringas avslappede forhold til den.

Bildet over forteller vel litt om hvor lite stress det var i Drømmehuset i går ettermiddag. Legger jeg til at Gamle Gubben Grå sto på kjøkkenet og lagde middag til meg da dette bildet ble tatt så skjønner dere at det var ren harmoni som rådet.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Fikk kjøpt en del julegaver i går.  Kunne krysse av 6 nye navn på gavelista før klokka var 12 i  går. Og det helt uten stress. Håper og tror jeg har truffet noe som slår godt an hos mottakerne.

Noe som ikke slo like godt an var et nettkjøp som etter lang ventetid dukket opp i postkassa i går.

I slutten av november var det mye debatt om når en kunne pynte til jul, og med hva. Dere husker det sikkert. Ikke et julelys eller en adventsstjerne skulle synes før første søndag i advent, og nåde den som pynter juletreet i stua i november.
Vibbedille proklamerte da

Om naboen min ønsker å pynte med påskekyllinger til jul så kjenner eg det ikkje en plass, akkurat like lite føler eg om de som pynter juletreet lille julaften….eg pyntet vårt tre i går, at noen skal mene noe om det kunne ikkje brydd meg mindre. 

I kommentarfeltet sitt derimot var hun ikke fullt så positiv til påskekyllinger i jula,

Der er me nå i allefall enige om én ting: Påskekyllinger i jula blir litt feilplassert…

Da jeg leste det slo en tanke ned i meg; Det finnes sikkert påskekyllinger med nisselue eller noe slikt. Jeg skal finne en “jule-kylling” og sende i gave til Vibbedille. Og etter litt leting falt jeg for denne høna. Stilig ikke sant?

Vel, i går dukket høna endelig opp i postkassa.
Flat som ei pannekake, ikke noe tredimensjonal høne slik jeg hadde sett for meg.
Ei tynn metallplate uten noe lys, men med påmalte prikker som antakeligvis er refleksmaling. Med i forpakningen var det en syltynn lyslenke jeg overså med en gang men som Gamle Gubben Grå  fant da han studerte kinasaken nærmere. Lenka skal sikkert danderes forsiktig på de refleksmailng-flekkene, og det var merkelig nok med et lite batteri. Men Gamle Gubben Grå trodde det ikke var noen god ide å ta med denne lyslenken ut – med mindre jeg bodde i California eller et annet sted med en tørr og varm jul. Hørtes helt klart ikke ut som noe å sende til Tananger og Vibbedille.
Ikke det at jeg har tenkt å gi den til Vibbedille. Det er den desidert styggeste julepynten, jeg noen gang har sett.

Vel, vi fikk oss i det minste en god latter.
Jeg har sagt i flere år nå at jeg skal handle de fleste julegavene på nett. Det blir mer og mer netthandling på meg og, men dette er et bevis på at jeg må bli flinkere til å studere bildene av produktet nærmere, samt kanskje være litt mer kritisk til valg av nettbutikk.

Etter middagen i går overtok jeg kjøkkenet og stekte strull. Strull stekes i krumkakejern, men er ikke krumkaker. Røra består av seterrømme, sukker og hvetemel og de ferdigstekte kakene rulles som et tynt rør rundt skaftet på ei tresleiv etc. Mamma pleide å steke strull, hun sa at det var kaker hun husket fra sin barndom.
Kjerringa følte seg som ei skikkelig husmor da hun sto på kjøkkenet og stekte stekte kaker helt frem til klokka  var 21 i går. Og selv om strull er litt stress. De skal ikke være lenge i jernet før de blir for brune, og du må rulle de kjapt for at de ikke stivner til uformelige flak, så var det kos – og vel verdt noen litt småsvidde fingertupper.

Gamle Gubben Grå kjøpte weilnacht strudel i går, med krumkakene er det nå 13 kakeslag i Drømmehuset. 13 er et ulykkestall, så da må vi vel ha mist ett slag til? Det er jo fremdeles noen dager igjen til jula ringes inn.

Det kan jo virke som om at denne kjerringa har blitt så rolig og avbalansert i denne førjulstiden at hun helt har glemt å ha et kritisk øye på toppbloggerne. At hun steller og stuller og er Husmor med stor H som en snill, gammel bestemor. Vel, husk at slarve-kjerringene som følger med bak blondegardinene ofte har full kontroll med hva som foregår i nabolaget – og gjerne har sine meninger om alt fra hvilke farger på gardinene som ikke passer inn i nabolaget til hvor langt på dag enkelte henter avisen. Sover de halve formiddagen?

Nå har jeg et utrolig kjedelig nabolag å holde øye med, her bor det bare skikkelige folk. Men toppbloggerne holder jeg selvsagt et øye med, ikke minst nå som jeg er forvist helt ned på en 16. plass! Selv om det er advent og julekos er det nok på tide å få lirt ut av meg noen velvalgte ord om hva jeg mener om disse som dytter meg lengre og lengre nedover lista.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Feite folk som håper på en mirakelkur i form av sprøyter eller piller som ved et trylleslag vil forvandle de til lekre sylfider.  Å gå ned i vekt hevder enkelte er jo bare snakk om å  spise mindre og bevege seg mer, det er jo noe alle vet. I det minste alle som aldri har slitt med overvekt. Alle som kan stappe I seg Napoleonskaker på høykant og labbe en tur rundt kvartalet og forbli like slanke livet ut teor muligens det erslik, mens de av oss som ikke kan kastes et blikk på kakefatet før kiloene raser på vet at regnestykket ikke er så enkelt. Jeg er selv overvektig. Jeg får sprøyter mot Diabetes som og har den bivirkningen at jeg går ned i vekt.  De sprøytene har hatt gunstig virkning på min vektnedgang. Jeg har gått ned en 15 – 16 kilo. Jeg krysser fingrene for at bloggeren vil få effekt av sin medisin.  Det er motiverende når en ser kiloene forsvinne. Det øker lysten til å ta flere grep, som å bevege seg mer og spise mindre, når en ser at ting nytter.

Dytta nedover lista av folk som kun kommer med ett blogginnlegg i uka. Det eneste positive med det er at det er håp om å karre meg forbi de tok løpet av en dag eller to. Får meg noen gang til å tenke på atmuligens er kvalitet bedre enn kvantitet. Det tror jeg det er flere bloggere enn meg som kan ta lærdom av.

Ellers går det i kolakaker og kransekakestenger. Kolakaker bakte jeg for flere uker siden. Gamle Gubben Grå har kjøpt kransekake, og i dag kjøpte han tysk weilnach strudel. Da har vi tolv kakeslag til jul. Likevrl fikk jeg litt lyst til å bake de kransekakestengene…..

Det er lett å føle at det er en ordentlig blåmandag når en oppdager at bloggen er på full fart nedover på lista akkurat når en føler at en får litt overskudd og er på vei til å finne tilbake til den personen en ønsker å være. Jeg mener når selv bloggere som nesten utelukkende skriver om ishockey troner langt over en. Ja, da er det kanskje på tide å revurdere hva en driver med. For ikke å snakke om når en er slått langt ned i støvlene av rene reklameinntekter. Blåmandag de lux.

Jeg blir ikke lysteligere mens jeg klikker meg videre oppover lista gjennom innlegg fyllt med hjemmelaget karamellpudding, lavkarbo julemeny og utførlige beskrivelser av en hunds avføring minutt for minutt. Dette er altså det som gir klikk!?! Ja, og ikke minst å krydre innlegget med så mange hjerter at en skulle tru at en leste dagboka til en nyforelsket tenåring. Trodde toppliste stort sett var befolkningen av voksne folk nå.

Får litt mer normal puls når jeg leser at folk skriver om været og at de frykter at det skal være glatt. Raskt får jeg tankene vekk fra kvisene tenåringer til mer voksne mennesker – for ikke å snakke om svært voksne mennesker. Du vet det et vel bare gamle mennesker som sitter og sutrer over vær og føreforhold før de har tatt turen utenfor døra

Merker meg og at 3.400 mennesker ikke har fantasi nok til å finne ut hva de selv skal ha til middag, men følger toppbloggeren slavisk. De skal ha fiskepinner. Det skal ikke vi. Vi skal ha vegetarnachos, og Gamle Gubben Grå skal lage den. Så gjenstår det å se om han klarer å gå lurt bacon også i denne vegetar retten. Vel, jeg overlever vel en baconbit eller to.

Et nytt år nærmer seg. Vi vet ikke hva det året vil bringe oss. Etter to år med pandemi og ett med krig i Europa med eskalerende fattigdom her hjemme som en direkte følge av det – samt en handlingslammet regjering som ikke evner å ta de grep som må tas er det ikke rart en engstelig seg for hva det nye året vil bringe. Både i verden, i Norge og for en selv personlig. Hvor er jeg om ett år?

Andre er mer opptatt av fyrverkeri. Det bør forbys mener vedkommende. I likhet med koronavaksine, muslimer og blodrøde kjerringer. Det er godt å se at det er flere enn denne kjerringa som ikke er udelt overstrømmende positiv og strør rundt seg av hjerter i et hvert blogginnlegg.

Jeg strekker meg her jeg ligger på sofaen. Charlie Chihuahua som sover sammenkrøllet tett inn til meg våkner og ser surt på meg fordi jeg beveger på meg. Vel Charlie får tåle litt bevegelser. Hadde det vært noe tak i han hadde han hatt sin egen adventskalender her på bloggen. Da hadde det vært denne kjerringa som hadde tronet øverst på bloggtoppen med over 15.000 klikk.

Sånn, nå har jeg forhåpentligvis ertet på meg mange nok til at jeg klatrer oppover på lista i morgen. Skal vi tippe på at det holder til en 12. plass?

Plutselig ristet bilen av latter, og den som lo høyest var Eldste Sønn.  De tre ungene mine og jeg var på vei ut til Høvdingen for å feire Høvdingens fødselsdag. Det var jo hyggelig at jeg kunne spre litt latter og glede i byen, jeg kan tenke tilbake på flere turer i bil med disse tre når stemningen i bilen ikke har vært like gledelig.
Hva som var så morsomt?
Jeg hadde nettopp spurt Eldste Sønn om når han kom hjem til jul, om han kom hjem på Lille Julaften eller Julaften. Samtidig forklarte jeg at jeg skulle være ferdig med å gjøre i stand til jul lenge før Grevinna og Hovmesteren entrer TV skjermen, og at jeg skulle være rolig og avbalansert. Ikke en kommanderende, ildsprutende drage som kommanderte barn, mann og bikkje rundt med tordenrøst.  Det virker ikke helt som om ungene har troa på at jeg skal klare det, (og innerst inne er jeg vel litt spent på om det går jeg og.)

Deler av gårsdagen ble altså tilbragt ute hos Høvdingen. Han, altså min far, fylte 92 år i går.  Det er en anselig alder. Han er frisk og rørlig og klarer seg helt uten hjelp fra kommunens hjemmetjeneste.  Vasker gulvene selv, bærer ved og ordner seg middag.  En håndsrekning i ny og ne fra barn og barnebarn får han jo, men han er utrolig sprek alderen tatt i betraktning. Han er og klar i hodet og følger godt med på ting som skjer, selv om samtalene fort kommer inn på tidligere tider. Det er alltid mye historie-overføring når man er ute hos Høvdingen. Mange historier fra et langt liv som han ønsker å overføre til senere generasjoner.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Siden mye av dagen ble tilbragt i min Barndoms dal ble det ikke så mye juleforberedelser i Drømmehuset i går.
Null stress. Jeg er jo i god rute. Ja, så avslappet er jeg denne førjulstiden at når Storesøster og jeg hadde en liten prat over litt oppvask på kjøkkenet og snakket om at det hadde jo vært kos om vi hadde klart å samle storfamilien i løpet av romjula, så overrasket jeg muligens både henne og meg selv når jeg sa at alle kunne jo komme til oss fredagen i romjula.

Uten å samrå med Gamle Gubben Grå og nærmest på impuls inviterte jeg altså til familieselskap.
Det er slik jeg liker å være, og det var slik jeg hadde planer om at det skulle bli da vi flyttet inn i Drømmehuset. Det holdt et par års tid. Etter hvert ble det lengre og lengre mellom hver gang jeg fylte huset med folk og det å be hele storfamilien på min side har jeg ikke hatt overskudd til på mange år.  Det har ikke noe med folka å gjøre, eller at jeg ikke liker å tilbringe tid sammen med dem. Jeg er utrolig glad i familien min, det er en herlig gjeng. Ganske så sammensveiset er vi og.  Det er bare det at det etter hvert har blitt litt mange av oss.
Jeg telte etter i går etter at jeg kom hjem. Hvis det passer for alle, og det håper jeg jo, ja så blir vi 25 med smått og stort.

Så nå sitter jeg å tenker ut meny, teller stoler og vurderer hvordan jeg skal dekke på så vi får plass til alle. Og det rare er at jeg gjør det helt uten stress og med et smil rundt munnen.
De som kommer kan ta med stoler hvis jeg har for få.   Jeg tror jeg har funnet ut hva jeg vil servere, i det minste har jeg bestemt meg for at det skal være noe jeg har prøvd ut før og vet at blir vellykket. Jeg har jo Gamle Gubben Grå med flere tiårs erfaring som kokk med på laget, men la oss holde det enkelt denne gangen.
Jeg kjenner at jeg virkelig gleder meg til å stelle i stand til fest.

I går var det 17. desember og en hel uke til julaften – og Kjerringa kan krysse av for det 8. kakeslaget.
Gamle Gubben Grå kom hjem med en kransekake her på fredag og i dag pyntet Kjerringa, med litt hjelp av Gubben sjokolade-juletre-kakene som hun fant inne på denne bloggen her. Ja, jeg vet at de ligger litt hulter til bulter på brettet og ikke ser så ryddige og flotte ut som på hennes bilder, men hallo! Hun er proff!  Og når disse blir laina opp på fatet sirlig med kvikk-lunsj-stamme, ja da skal jeg nok vise dere stilig bilde da!
I år gleder jeg meg virkelig til å fylle kakebordet julaften. Det vil se flott ut.
ikke som jula 2018 hvor pepperkakehuset fra Kiwi limt sammen med knekk og lappet på sto upyntet på skjenken, og det eneste kakeslaget jeg hadde bakt var noen totalt misslykka Sara Bernard, Dette ble supplert med noen tørre julekaker fra en boks fra Kiwi. og et par konfektesker som hadde dukket opp under utpakking av julegavene.
Eller jula 2017, få uker før jeg møtte veggen for første gang. Jeg ser av oppsummeringen jeg knottet ned på blogg natt til julaften det året at jeg som en gang hadde 19 kakeslag til jul hadde bakt null og niks det året. Det eneste jeg hadde bidratt med var å montere å pynte et prefabrikkert pepperkakehus fra Kiwi. Gamle Gubben Grå hadde bakt en krydderkake. Heldigvis dukket Eldste sønn opp. Han hadde med seg ristopper, pepperkaker og brente mandler alt laget på et lite kjøkken i leiligheten hans.
Det demret for meg at noe var galt når min 22 år gamle sønn var bedre husmor enn meg.
Men i år, i år er alt annerledes. 8 slag er på plass – og ennå er det nesten en hel uke igjen til jul.

8 slag? Da har jeg glemt å regne med Gamle Gubben Grås Casa Støre, pepperkakehodene på staur og pepperkakehjertene i kjøkkenvinduet. Jeg teller skikkelig etter. Vi har faktisk 11 kakeslag en uke før jul!!! Er det rart jeg er rolig og avslappet?

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Nei, jeg er langt fra ferdig til jul.
Jeg har fremdeles igjen noen gaver som må fikses. Ikke så mange at det gir panikkfølelse ennå. Jeg har en ide om hva som skal i de pakkene og hvor jeg skal finne det. Det stresser meg ikke.

Huset er langt fra ferdigpynta. De fleste eskene med julepynt står fremdeles på loftet, og juletreet har jeg ikke peiling på når vil bli hugget. Men for meg er det helt greit at huset ikke er ferdig pyntet før Lille Julaften. Eskene kommer nok ned fra loftet en av de nærmeste dagene, og de som har ansvaret for hele slektas juletrær har nok en plan for juletrehugst. Det kommer nok på døra senest lille julaften. Det er flere enn meg som skal ha juletre.
Å skaffe juletre har aldri vært min oppgave.

I år har jeg kost meg med førjulsaktiviteter i hele desember. Jeg har senkede skuldre og det har ikke vært mer tilløp til ildsprutende drage enn det er i hvilken som helst annen av årets måneder.
Jeg gleder meg til innspurten.
Jeg gleder meg til julefeiring og romjul.
Nå begynner jeg så smått å tenke på hvordan jeg skal feire nyttårsaften. De siste årene har jeg heller ikke orket å lage i stand til den sedvanlige nyttårsfesten. Kanskje burde jeg ta opp igjen den tradisjonen i år?

Bilde av Lunner kirke på Ringerike, kun til illustrasjon

I Norge er det slik at i nyere historie, sånn fra vi ble kristna og fremover, så har vi begravet våre døde på kirkegårdene.  Slik har de og gjort det på Løten.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Løten kirke stammer fra middelalderen og feiret 800-årsjubileum i 2000. Det spekuleres i at det kan ha stått en annen kirke på stedet — i tre eller stein — før dette igjen. Det er ikke funnet rester etter en slik, men det at orienteringen ikke er helt fra vest mot øst (men ca. 20 grader nord for dette), tas som et tegn på at det kan ha stått et annet bygg på tomten som man måtte ta hensyn til ved byggingen.

Det sies at kirkegården opprinnelig var ganske liten, men det overrasker neppe noen at en såpass gammel kirkegård har vært utvidet en rekke ganger. Øst for kirken står et gravkapell som ble innviet den 1. januar 1916. Og det er dette 106 år gamle gravkapellet som nå har havnet midt i en opphetet debatt.

For på toppen av taket til dette gravkapellet på en gravplass som har vært kirkegård i 800 år toner det noe så ufyselig og krenkende som – hold deg fast – Et kors!!!!! 
Dette korset er «påtrengende og truende for dem som ikke tilhører et utvalgt livssyn» og bør fjernes. Ja det mener Human-Etisk Forbund.

«Fordi enhver har sine tanker om liv og død, bør fellesarealene på gravplassene være livssynsnøytralt utformet (…) Symbolene bør demonteres for å gi et livssynsnøytralt preg.», skriver Magne Kvalbein leder av lokallaget til Human-Etisk Forbund, i brevet til de kirkelige fellesrådene.

Fortsatt ikke Løten, men en kirke i Numedal, kun illustrasjonsfoto.

Så et kors på toppen av et 106 år gammelt bygg av historisk og kulturell verdi bør fjernes fordi noen lettkrenkede folk finner korset påtrengende og truende? Jeg er litt usikker på hvem jeg synes trenger seg mest på her. Et kors som har stått der i 100 år, eller noen som går med blikket  og hodet litt vel hevet.
Jeg kan heller ikke helt forstå at et kors oppe på et tak, så sant det er skikkelig festet, kan være truende. 

Kors (latin crux) er en grafisk figur der to linjer krysser hverandre, vanligvis i rett vinkel.
Korset har vært et symbol som har blitt brukt i mange kulturer gjennom hele historien. Avbildninger fra steinalderen viser en form for kors. Det ble brukt av mange av oldtidens kulturfolk, og kanskje er det gamle Egypt mest kjent i så måte. Kors-symboler av mange forskjellige typer er kjent i Midtøsten, antikkens Hellas, Romerriket, Asia og Amerika i førkolumbisk tid.
Korset har blitt tillagt forskjellige betydninger, for eksempel har det blitt sett på som et symbol på årstidene eller himmelretningene, eller som fallos.

Denne lokale lederen for Human Etisk forbund mener altså at fellesarealene på en 800 år gammel kristen gravplass bør være livssynsnøytralt. 

I Gravplassloven §1 står det: Gravlegging skal skje på offentlig gravplass eller på gravplass anlagt av et tros- eller livssynssamfunn i henhold til tillatelse etter trossamfunnsloven § 21. Siden dette er en kirkegård som har røtter minst 800 år tilbake i tid er det vel liten tvil om at det er trossamfunnet, altså kirken som har anlagt gravplassen. Videre i samme paragraf kan en lese: Gravplassene er soknets eiendom, med mindre annet følger av særskilt rettsgrunnlag.  

Nå vet ikke jeg om det finne særskilt rettsgrunnlag på denne gravplassen på Løten, men hvis det ikke gjør det synes jeg denne Human Etikeren er litt vel kravstor og mener andre skal ta unødig mye hensyn til hans ubegrunnede frykt. . Hva annet kan jeg mene når to linjer som krysser hverandre oppe på et tårn på et tak oppleves som truende?

Kirken ikke er lovpålagt å tilby humanetikerne rom til sine seremonier, men de gjør det på Løten og de fleste andre steder. Kanskje greit å vise litt takknemlighet i stedet for å begynne å stille krav om å sage ned 100 år gamle kors på tak?

Hvis man ikke ønsker å ligge i vigslet jord er faktisk askespredning eneste alternativ i Norge. Selv minnelundene som man blant annet har i Oslo er vigslet. Det er altså ikke mulighet for å bli gravlagt i ikke-vigslet jord om det skulle være ønsket.  Skal Human Etikere dermed kunne kreve at alt som minner om kristendommen eller annen religion fjernes fra de stedene de skal begraves eller bisettes? Høres det rimelig ut?

I gamle dager kunne kun døpte, og dermed kristne begraves på kirkegården.
Denne Human Etikeren, såfremt han ikke er blitt døpt i kirken som barn, måtte finne seg i å bli gravlagt utenfor kirkegårdsmurene sammen med selvmordere og forbrytere.
Nyfødte, udøpte barn var pr. definisjon hedninger, og dersom de døde før de ble døpte, kunne de ikke gravlegges i kristen jord. Lovene ga adgang til nøddåp for å unngå slike tragedier.
Dette var tilfelle i en ikke alt for fjern fortid.
Da Høvdingen ble født i 1930 var han så liten og svak at det ble foretatt nøddåp.
Jeg vet ikke når dette ble endret, men da Datter 2 døde i 1994 tok en av Gamle Gubben Grås eldre slektninger en debatt med meg på bisettelsesdagen om hvorvidt Datter 2 ville bli begravet på kirkegården eller ikke.
Heldigvis hadde jeg tatt opp problemstillingen med begravelsesagenten og visste at joda hun skulle få hvile i vigslet jord.

Heldigvis tar menighetsrådet i Løten brevet fra Human Etisk Forbund med knusende ro.
Jeg tenker at det ikke er aktuelt for oss å sette opp en stige og sage ned korset på toppen av kapellet, sier Mona M. Nygaard, leder i Løten menighetsråd til VG. Det skulle bare mangle.

Sitter her med tekopp og tastatur. Ute er det minus 8 og fremdeles er det nattemørket som rår.
I dag er det en uke til julaften. Jeg synes jeg har klart meg relativt godt gjennom førjulsstria uten å bli ildsprutende drage. Noen tilløp til at det har luktet litt svidd av kommentarene mine har det muligens vært. Kanskje en og annen liten røykdott og, ikke minst i går når Gamle Gubben Grå og jeg drev og hang opp julegardiner. Det er ikke alltid estetikeren og praktikeren er helt enige…

Poenget i går er at på sossevorta (karnappvinduet) er det en krok for gardinstanga midt mellom de to vinduene. Ideelt sett burde vi hatt 6 gardinlengder i det vinduet, men vi har bare 5 OK? Nei, det lar seg ikke supplere.
Gamle Gubben Grå mener da at for å få gardinstanga opp i festet på midten så må vi henge den gardinlengden som skal henge i midten på en av sidene av det festet, altså litt forskjøvet fra karmen mellom de to vinduene.
Det vil jo alle med et snev av estetisk sans forstå at blir helt feil! Det vil se så feil ut, både innenfra og utenfra.
Gardinstanga henger godt i hver ende, dropp midtfestet!
Slik kan det bli litt tilløp til røyk og ild av.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Men nå er de røde gardinene oppe. Det er utrolig hva det gjør med julestemningen i Drømmehuset. Stua har tapet og lister som går i hvitt og gull, med røde gardiner og adventsstjerner trenger man nesten ikke mer pynt før det oser jul. Men tro meg, dette er bare starten! I dag kommer forhåpentligvis alle baljene og eskene med julepynt ned fra loftet og jeg kan begynne å dekorere og pynte for fullt!  Jeg gleder meg!
Og som sagt, det er en uke igjen til julaften. Jeg har god tid til å kose meg med julepyntingen. Drømmehuset skal ose av julefred og julehygge når ungene kommer hjem til jul. De skal bli møtt av en rolig og glad Mamma som er helt i juleharmoni og traller julesanger og koser seg.
(Ungene ler høyt og rått når jeg forteller dem det. Virker ikke som om de har helt trua på det.)

Hvis dere tror at julefreden og harmonien forsvant med julegardinene i går, tar dere aldeles feil.
Dagen ble avsluttet med at Gamle Gubben Grå og Kjerringa satt ved spisebordet og delte ei flaske rødvin og en stor pose ostepop mens vi mimret tidligere juler og andre gode minner. Eller gode.
Vi snakket om andre julen vi hadde sammen. Første jul som foreldre. Vi hadde bedt familien til Gamle Gubben Grå. De hadde med Sorry. Den gamle halvblinde cocker spanielen sin. Den veltet juletreet x antall ganger på sin leting etter vannskåla.  Det var knapt en hel kule igjen på det juletreet innen vi var ferdig med julemiddagen. Glasskår over alt, og ei lita tulle på 10 måneder som ønsket å krabbe rundt på gulvet. Ja vi kostet og ryddet vekk glasskår hver gang treet gikk i bakken. Men med en del pakker under treet, og andre ting på gulvet er det fort gjort å overse et glasskår. De spretter langt.
Det var ikke morsomt i 91, men det er et bedre minne nå 31 år senere.

Vi mimret og hyggeligere ting.
Første gang jeg så juletreet til Svigermor. Jula 90. Det er til dags dato det flotteste juletreet jeg noen gang har sett!! Sølvglinsende juletre helt full av lametta. Tysk julepynt. Tynne, tynne strimler som skal legges på treet en og en, gjerne mellom hver barnål på hele treet.  Det går med noe slikt som rundt 30 pakker lametta og fem timer for Svigermor når hun pynter treet på den måten.
Jeg har ikke tålmodighet til det, ikke den pirkete nøyaktigheten som må til. Men er det noe jeg angrer på er at jeg kvittet meg med all gull-lamettaen vi arvet etter Gamle Gubben Grå sin Omi (bestemor). Men den ble liksom bare ødelagt nede i juletrepynten vår etter noen år. Og jeg ble like oppgitt hver gang jeg ikke fikk det til. Skal man pynte med lametta må en gå all in.

Koselig mimring. Koselig kveld. Fin start på helga.

Finnes det noen bedre måte å starte dagen på enn at Gamle Gubben Grå kommer og dumper et helt ekte julekort i papir ned på plassen min? Sånt gjør meg oppriktig glad og gjør at jeg starter dagen med et smil. Og jeg trengte litt smil i går morges. Kroppen og jeg var ikke på lag, i tillegg skulle jeg på møte med NAV. De skal jo hjelpe meg med å få jobb. Jeg hater å være den som mottar hjelp, liker mye bedre å være den som hjelper. Jeg er, eller var en gang, kjerringa som fikser alt.

Kortet viste seg å være fra en bloggleser. En jeg bare vet fornavnet på, og i år er det tredje året jeg får julekort fra vedkommende.  Det gjør meg oppriktig glad.   Det var og et gavekort hos Mester Grønn med i kortet, så utrolig kos. Det skal brukes til å kjøpe en stor, flott bukett som skal pryde Drømmehuset til jul. Venter noen dager med å kjøpe den, men var innom Mester Grønn i går for å planlegge hva jeg skulle kjøpe. Tror jeg går for en bukett med avskårne Amaryllis, De så helt nydelige ut.
Tusen takk, Anne Grete!!! Kortet ditt gleder meg veldig, og var faktisk det første julekortet jeg fikk i år.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg hadde som sagt en avtale med NAV, så da ble det bytur etter frokost.  Og siden jeg likevel var i byen ble det kjøpt noen flere julegaver. En av de var jeg virkelig fornøyd med. Det er så gøy når du finner en ting du tenker at den, den gaven er bare så til de grader riktig til den personen. Hen kommer til å bli sånn jublende glad.
Og igjen, det er ikke alltid det er de dyreste gavene som nødvendigvis gir den følelsen.

Dagen startet med et smil, og det å finne denne gaven ga meg et nytt smil om munnen.
At jeg til stadighet traff på folk som kommenterte at de hadde lest om meg i avisen i går og ga meg tommel opp gjorde jo ikke at smilet ble noe mindre. Innlegget forsto jeg var et jeg hadde lest i nettutgaven. Det handler om interpellasjonen jeg hadde i kommunestyret om æ øke normen på sosialstønad fra dagens minstesatser. Vi hadde lagt inn en økning på 1000 kroner måneden i vårt budsjett – men det var jo ikke det budsjettet som fikk flertall.
Så Ring Blad hadde spandert en hel side på meg i går hvor jeg forklarte hvorfor jeg mener at de 4 millionene dette ville ha utgjort på kommunebudsjettet ville vært vel anvendte penger som hadde betydd mye for mange, og kanskje og bidratt til mindre utbetalinger i sosial nødhjelp. Jeg tror Ringerike som samfunn totalt sett hadde spart mye på de pengene. Det virker som om mange er enige med meg.

En av de jeg traff på i byen og som kommenterte artikkelen var en som var en av de gamle nestorene i Ringerikspolitikken. En Høyre-politiker som nå er godt over 80 og som jeg ikke tror har noen politiske verv lenger, hvis han da ikke er i eldrerådet.  Jeg har ikke sett han på flere år, og hadde hørt noe om at han ikke var så sprek lenger. Det var godt å se han og få en prat, og jeg synes han så sprek ut, og hodet var det ikke noe i veien med.
Slike hyggelige treff gjør jo og at jeg bare fortsetter å smile.

Så en god dag i går, hvor smilet lå på lur hele dagen. En god dag.
Men i dag må jeg få gjort litt mer her hjemme. Det er jo bare en uke til Lille Julaften, og husk jeg skal bli ferdig med alt uten om å dekke bord og lage mat før Grevinnen og Hovmesteren dukker opp på skjermen. Og det helt uten at den ildsprutende dragen dukker opp.

Arkivbilde på bloggen nok en gang, ble ikke tatt et eneste bilde i går. Det betyr ikke at Kjerringa var inaktiv og lat.  Nei, når kvelden kom var Kjerringa strålende fornøyd med egen innsats. Hun og Datteren hadde vært ute hos Høvdingen og hjulpet han med julevasken. Koselig, men man blir litt sliten. Eller Kjerringa ble sliten. Datteren skulle på jobb etterpå, ung og sprek som hun er.
Rygg og andre maltrakterte kroppsdeler ga fra seg et lettelsens sukk da Kjerringa endelig landet i sofaen ut i kveldinga. Men det er ikke farlig å ha litt vondt, det er bare vondt. (Mantraet fra treningsleiren).

Jeg er enig i at det kanskje ikke er så smart å sette i gang med husvask når ryggen i utgangspunktet er vond. Men det er noe med avtaler som er gjort og planer som er lagt. Det å ha vondt i ryggen men likevel stå på er jeg vant med. Jeg vet at det ikke skader ryggen, selv om det gjør vondt. Noen timer med husvask går bra, og Datteren er rask til å gjøre de oppgavene hun ser jeg sliter mest med.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg hadde en rolig dag  på tirsdag nettopp med tanke på vaskinga jeg visste skulle gjøres i går. Jeg skal og ta litt hensyn til kroppen i dag, kjenner jeg.

Største utfordring i går var når vi var ferdige med vaskinga og vi satte oss godt til rette for en kaffekopp.  Jeg skulle hente noe for Høvdingen. Han har orden i sakene sine og vet hvor han har ting. Dette lå under sofaen på det gamle barnerommet fikk jeg beskjed om. Og det stemte. Lengst under sofaen lå det. Kjerringa som ikke liker seg på bakkeplan, hvorfor kan du lese her: Barnslig glede,  måtte altså ned på magen og åle seg under en sofa.
I noen sekunder tenkte jeg at det var et år siden treningsleiren, og at jeg kanskje ikke hadde vært så flink til å trene den siste tiden. Ville jeg komme opp igjen, eller ville jeg være nødt til å rope på hjelp fra Datteren og Høvdingen?. Til min glede oppdaget jeg at det gikk “lekende lett”. Mulig jeg ikke var direkte grasiøs, men jeg var alene. Jeg kjente et blaff av glede. Jeg klarte det! Det ga motivasjon til litt mer trening. Må nok finne frem den store ballen igjen.

Før jeg dro ut til Høvdingen bakte jeg bunnen til disse her.  Planen er å få pyntet de i dag.
Det var og jeg som sto for middagslaginga i går. Tikka Masala inspirert rett i pitabrød. Kjapt og godt. Så selv om Kjerringa uffer seg litt over en kropp som ikke er så smidig og sprek som hun ønsker så får hun da gjort en del.
Hemmeligheten er å ta seg tid til restitusjon mellom slagene. Lytte til kroppen mer enn jeg gjorde i mange år.

Så skjedde det som ikke burde skje i en travel julestri. Kjerringa gikk ned for telling.  Ryggen slo seg ekstra vrang, og Kjerringa skrek hver gang hun beveget seg.  Gamle Gubben Grå leet ikke på et øyebryn en gang. At denne kjerringa er litt stiv og skriker litt før hun kommer skikkelig i gang er han vant til.

Og joda, litt fikk nå kjerringa gjort. Med langsomme, kontrollerte bevegelser satte hun i gang med dagens gjøremål. Hun gikk en tur med hunden i mange kuldegrader. Å gå pleier noen ganger å få ryggen i orden.
Etterpå fikk hun hengt opp alle pepperkakene i kjøkkenvinduet. Det får være årets julegardiner. I grunn ble Kjerringa relativt fornøyd med det. Utrolig hva en eske ferdige peppperkakehjerter med hull fra Kiwi og litt melisglassur og kakestrø kan gjøre for julestemningen.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Og ja, julerosa ble hentet inn fra trammen. Mulig den har fått litt for mye kulde. Den ble satt på badet til opptining. Så får vi krysse fingrene og ta en nærmere kikk på den om noen dager.

Teppet i gangen ble ristet etter at det plutselig ble fullt av blader og bøss fra julerosa som ble båret inn.
Kjerringa vet at hun burde benyttet muligheten til å få banket teppet litt skikkelig i snøen, men det hadde ryggen overhode ikke lyst til. Det ville bare blitt et halvhjertet forsøk. Det kom påfyll av snø i natt, så det er fremdeles store muligheter for å få ordnet det før jul.

Robotstøvsugeren ble satt i gang, og oppvaskmaskinen tømt og fylt opp. Kjerringa fikk da gjort noe. Ja middag laget hun og, så hun var ikke helt ubrukelig, men det var lange pauser på sofaen i løpet av dagen. Restitusjon pleier å ha gunstig virkning på ryggen. I det minste gjør det ikke vondt hvis hun ikke snur på seg eller gjør andre krumspring so å løfte opp en masete Charlie Chihuahua.

Å ligge på sofaen foran et sprakende peisbål og lese julebok er ikke så verst førjulssyssel det heller.
Gamle Gubben Grå ble litt bekymret da han fikk høre at Kjerringa hadde lest rundt 150 sider i ei bok i løpet av en dag. At Kjerringa hadde hatt ro på seg til å lese så mye i løpet av en dag kunne han ikke huske at hun hadde gjort siden hun hadde gips på halve beinet og var avhengig av rullator eller rullestol.
Når hun med bedende blikk og rusten stemme spurte om han kunne være så snill å fylle opp tekoppen hennes med varm te, var han ikke sen om å adlyde.  Kjerringa kunne umulig være frisk.

Og nei, Kjerringa er ikke helt i slaget. Kroppen verker, stemmen er hes, halsen tykk og ryggen er vrang. Men ikke verre enn at det står til liv. En tekopp til nå og litt frokost så klarer nok Kjerringa å få gjort litt juleforberedelser i dag og.