I går vurderte jeg om jeg for første gag i mitt liv skulle dra på en ishockeykamp.
Det ble ikke til at vi gjorde det. Etter at jeg hadde drukket kaffe med Barndomsvenninna og handlet litt var plutselig klokka 18 og kampstart før vi var helt ferdig med middagen.
Når jeg leser Geriatriks sitt innlegg om kampene i går skjønner jeg at det var en feilprioritering å prioritere baconsurret medisterpølse foran å dra på ishockeykamp. For “vi” (Ringerike Panthers) vant!!!
Siden Comet bare fikk to poeng i kampen mot Narvik har vi fremdeles mulighet for å beholde plassen i eliteserien.
Ringerikes forutsetning for å holde plassen er 3 poeng mot Comet på torsdag. Dette betyr at Ringerike kan, i år som i fjor, redde plassen med et nødskrik om de bare vinner ved fulltid på torsdag. Spiller laget som i dag mot Grüner, så vinner de mot Comet.
Dette skriver Geriatriks, og jeg tror han. Er det noen som har greie på ishockey – og på Ringerike Panthers – så er det Geriatriks.
Den viktige kampen mot Comet på torsdag er også hjemmekamp. Jeg kommer ikke til å være i hallen når kampen starter.
Da kommer jeg til å være på ei hytte et sted hvor vi antar snødybden er et sted mellom 1,5 og 2 meter, og utedoen ligger langt nede i lia. Om vi er inne i hytta eller fremdeles driver å graver oss gjennom snømassene for å komme inn gjenstår å se.
Yr melder om at det vil være svak vind fra øst med vindkast på 7 m/s og sludd ved kampstart. Om tåka som er meldt at skal omslutte hytta hele formiddagen skal lette i det pucken droppes nede i ishallen er litt usikkert, men det er spådd at det vil skje ved de tider.
Planen er at Gamle Gubben Grå, tre voksne barn og to hunder skal ta turen til dette nedsnødde paradiset og feire påske sammen på 54 kvm. Nevnte jeg at vi kun har sengeplass til 4?
Sist vi var der alle fem samtidig i påsken var påsken 2007.
Påskeværet på fjellstrøkene her på Østlandet er ikke spådd å bli så veldig bra. Preget av store mengder nedbør og skyer. På Søndre Fjellstølen der vi har hytte forventes det ikke at man skal se sola før seint torsdag i neste uke. Da er vi for lengst tilbake i hverdagen.
Av oss fem er jeg den eneste som ikke er overbevist om at dette er en fantastisk god ide. Ja så god ide er visst dette at Gamle Gubben Grå i går ettermiddag ringte Svoger og ba han med på hyttetur. Dere vet, der det er hjerterom er det husrom. Svoger var smart nok til å takke høflig nei. En tur til hytta ved sjøen fristet visst mer.
Jeg skal ikke være vrang og vanskelig. Selvsagt blir jeg med på hytta. Selvsagt vil jeg være der flokken min er. Det å ha kvalitetstid sammen hele kjernefamilien er noe jeg kan gå gjennom ild og vann for. Da er vel det å forsere litt snø for å komme inn i hytta og en utedo langt nede i lia et lite offer.
De andre gleder seg, da gjør jeg det og.
Følte meg sunn og sprek i dag. Jeg gikk jo over 5 km da jeg gikk formiddagstur med hundene, og det stoppet ikke der.
Etter en rask dusj og klesskifte dro jeg til byen. Jeg hadde en kaffe-avtale med Barndomsvenninnen.
Hun satt på kafeen sammen med faren sin da jeg kom, de hadde alt handlet. Så jeg gikk til disken for å handle jeg og. Jeg tenkte at mat var bedre enn kake, jeg hadde jo “trent”. Det var mye godt i disken, og da jeg studerte utvalget falt øynene på en boks med salat med ost og skinke. Det fikk jeg lyst på! Så da ble det salat på meg.
Barndomsvenninna himla med øynene jeg kom tilbake til bordet. Har du liksom blitt sunn og nå? spurte hun med en latter mens hun tok en ny skje med kake. Jeg begynte å forklare at jeg selvsagt ikke var blitt noen sunnhets-fantast, men siden jeg akkurat hadde gått en tur på 5 km så var jeg sulten…
Hun synte ikke jeg hørtes noe mindre sunn ut av at jeg påpekte at jeg hadde vært ute og gått en lang tur.
Vi fikk oss en god og lang skravlestund, og jeg drakk svart kaffe i stedet for kaffe-latte. Så kanskje det er noe med denne sunnhets-påstanden likevel….
I dag har jeg vært sprek, synes jeg selv da. Skrittelleren fortalte meg at formiddagsturen med hundene ble på over 5 km. Det går mot vår også på mine kanter, selv om dette stadige påfyllet av nysnø gjør ar det går litt langsomt.
Jeg mener når skogen viser seg som her minner det mer om jul enn påske. Jeg har hørt enkelte hevde at jula varer helt til påske, men selv jeg som ikke rydder vekk jula før 20. dag jul har fjernet den siste nissen for lengst.
Heldigvis var det ikke like mye snø over alt. På åkrene vi gikk forbi skimtet bar mark godt.
Det er nok en stund til bonden kan gjøre våronn på denne åkeren her. Det er ikke vanlig med rismarker her på Ringerike.
Egentlig minnet det met om høst enn vår på dagens tur.
Våknet i dag til nysnø. Behøver jeg å si mer? Bildet over er fra i går kveld, det har ikke blitt mindre snø på den busken. Det skal komme mer nedbør. Helt frem til midnatt skal jeg tro Yr. Om det blir regn eller snø gjenstår å se. Temperaturen svinger rundt 0 punktet. Jeg ror jeg gjentar meg selv, men jeg er altså ferdig med snø for denne sesongen.
På plassen over meg på bloggtopplista ligger Geriatriks. Det betyr at dette innlegget skal ha sitt utspring i tanker rundt ishockey.
Jeg er vel i utgangspunktet interessert i ishockey som jeg er i snø. Men så er det det da, at Geriatriks er fra Hønefoss, og innlegget hans gir meg jo informasjon om hvordan det går med Ringerike Panthers, det lokale laget som sloss for å beholde plassen i den øverste ligaen. Jeg er jo såpass lokalpatriot at det er av interesse.
Ja såpass interessert blir jeg at jeg setter meg ned med penn og papir og regner litt på oddsen for at Ringerike skal gå videre nå som det er to kamper igjen.
Vi ligger nederst på tabellen, men det er ikke umulig. Det er i det minste ingen grunn til spillerne å ikke gi alt i de to siste hjemmekampene som er igjen.
De to kampene spilles i Schjongshallen som hjemmekamper skal og bør. Den ene er i dag, den siste på torsdag.
En tanke slår ned i meg. Er det denne påsken Kjerringa skal gå på sin første ishockeykamp?
Er det kanskje i dag det skal skje?
Det kan virke som om hjemmelaget trenger fulle tribuner og en solid heia-gjeng i ryggen på disse kampene.
Jeg sjekker når kampene begynner. Klokka 18 i dag, klokka 15 på skjærtorsdag. Det er nok helt klart kampen i dag som passer best med henblikk på tid.
Så sjekker jeg hva det koster å gå på kamp. Billettprisen. 190,-kr. Omtrent som en kinobillett.
Jeg har ikke tatt noen avgjørelse ennå. Klokka er halv åtte om morgenen. Jeg er knapt våken. Eller Gamle Gubben Grå er mindre våken enn meg. Jeg lanserer forsiktig ideen for han. Den trenger garantert å modnes. Så får vi se hva det blir til senere i dag.
Jeg gjør en ting til før jeg forlater temaet ishockey. Jeg sjekker spillerne på laget. Hva motiverer de? Hvor sannsynlig er det at de gir alt for drakta? Hvor viktig er det for de at laget ikke rykker ned? Hvor stor er lojaliteten til laget?
Da HBK, det lokale fotballaget, lå i de øverste divisjonene var jeg noen ganger med Eldste Sønn på kamp. Det var langt mellom de lokale heltene, for å si det slik. Svært få av spillerne hadde vokst opp på Ringerike, ja mange hadde til og med vokst opp langt utenfor landets grenser. Jeg antar det ikke gir den helt samme lojaliteten til laget. Det samme behovet for å gi alt. Rykker laget ned, og man selv er flink nok får an fort nye tilbud i andre lag. At egne prestasjoner kanskje er viktigere enn laget.
Jeg blir gledelig overrasket. Ikke det at jeg kjenner alle unge mennesker i distriktet, men ut fra etternavn ser jeg at flere må ha tilknytning til distriktet. Noen kommer fra familier hvor ishockey og den lokale ishockeyklubben har vært viktig i generasjoner. Slikt gir lojalitet. Så vidt jeg kan se har 4 av spillerne i spillerstallen vokst opp her i kommunen.
Sjekker damelaget og, og finner til min overraskelse at en av spillerne garantert har vokst opp i min barndoms dal. Jeg vet godt hvem både foreldre og besteforeldre er. Sånn er moro.
Det er ennå ikke tatt noen beslutning på om det blir kamp i kveld eller ikke. Det å finne ut at det er lokale spillere i stallen gjør lysten til å gå på kamp større. Følg med på denne bloggen så finner dere ut om jeg tar uren til ishallen.
Det er ikke akkurat sol fra blå himmel i dag. Den blå himmelen jeg så på morgenen er borte, og nå er det mer sol gjennom grått skylag. Vi har nå trasket en tur med hundene likevel. Det er godt å være ute.
Litt senere begynte det å snø. Ikke noe å bry seg om, ikke noe dom kommer til å legge seg. Er borte før det treffer bakken. Likevel føler jeg at muskler strammer seg bare av synet av de hvite snø-fillene. Jeg er så ferdig med vinter for denne gang.
Da er det hverdag igjen. Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Gamle Gubben Grå lar meg nok sitte i fred. Han er like lite tilsnakkende om morgenen som meg. Yngste Sønn har påskeferie og er hjemme. Kan ikke tenke meg at han står opp på mange timer ennå. Klokka har så vidt passert 7. Datteren dro hjem i går, skal jobbe disse tre hverdagene i påsken men hun kommer hit igjen etter det. Halve huset vitner om at hun snart er tilbake, og gjesterommet står klart.
Om det blir hjemme-påske eller tur opp på hytta er ikke helt bestemt ennå for min del. Noen drar nok oppover noen dager. Fjellet kaller og det blir ikke påske uten en tur på hytta. Jeg leser værmeldinger og blir mer og mer i tvil. Jeg føler meg ferdig med snø for denne sesongen. Jeg vil heller nyte våren som langsomt kommer. Men værmelding og lyster kan endre seg. Solveggen på hytta lokker, men jeg er bare usikker på når og om den dukker opp i år.
Behøver ikke ta stilling til det nå. Ingen har tenkt å reise ennå, ikke i dag tror jeg.
Nå skal jeg bare sitte her og våkne langsomt. Senere i dag skal jeg handle for Høvdingen. Det er alt jeg har på programmet i dag. God tid til frokost og kanskje enda en kopp te. Våkne langsomt.
Jeg ser at skyene sprekker opp ute. Himmelen er blå. Kanskje blir det lesing av bok i kurvstolen på trammen i løpet av dagen. Jeg har jo et par bøker jeg har planer om å lese i påsken. Lese krim i solveggen er helt klart påske-aktivitet.
Dagen er ennå ung. Jeg kan fylle den med det jeg føler for. Gjøre ting i mitt eget tempo. Ikke se på klokka og haste etter et tidsskjema. Det føles godt.
Det er hverdag, det er påske. Den stille uke, er det ikke det det kalles? Det er lov å ta en litt rolig dag.
I 1970 bygde foreldrene mine ei hytte ved Damtjern på Krokskogen. Her tilbragte jeg påskene fra jeg var 4 og til jeg ble så stor at hyttetur med familien ikke var det man prioriterte å bruke fridagene på.
Etter som vi søstrene vokste opp og fikk oss familier og barn begynte vi å arrangere årlige påskeskirenn på hytta. Det er ei lita hytte. Under 50 kvm, og uten strøm. Helt klart ikke et sted storfamilien stuer seg sammen hele påsken, men et perfekt sted for dagsturer.
Familien vokser stadig. I dag var vi 20 stykker som dro til denne lille hytta for vennskapelig kappestrid. Hva vi kappes om? Heder og ære, og vandrehøna som dere ser på bildet øverst. Andre konkurranser har vandrepokal. Vi har vandrehøne.
Det er ikke vei helt frem til hytta. De siste rundt 500 meterne må vi gå på ski eller beina.
Jeg gikk på ski i fjor. Min første skitur etter ankelskaden. Jeg likte det ikke. Jeg har liksom ikke kontroll på fot og ankel på samme måte når jeg har ski på beina. Og så er jeg redd for å falle. 2 relativt kompliserte brudd på grunn av fall fra egen høyde gjør ar jeg ikke tenker “det går sikkert bra.”
Men hvis snødybden er dyp og skaren ikke holder ei litt velvoksen kjerring kan det å stampe flere hundre meter gjennom djup snø også være relativt belastende for en skadet ankel. Så jeg var spent på hvor mye snø det var på selve tjernet. Og hvor hard den snøen var.
Skiene ble med, men jeg håpet at jeg slapp å bruke de.
Hvis du nå tenker at det er rart denne kjerringa er så opptatt av å komme på påskeskirenn hvis hun ikke har tenkt å gå på ski må jeg forklare at det er flere tiår siden jeg prøvde å vinne vandrehøna. Jeg har fast jobb i sekretariatet. Noen må jo være tidtaker og. Rennet er null-løp. Man skal gå to runder like fort. Da å noen prøve å ha oversikten på rundetidene.
I 2016 eller der omkring ble jeg til og med utstyrt med startpistol, men de siste årene har de ment at det kanskje er tryggest å ikke gi meg skytevåpen.
Vi kom opp, og jeg sjekka forholdene. Fra veien kunne jeg se at de første alt var fremme på hytta. Jeg visste at et par av dem ikke gikk på ski. Det så ut som om det gikk greit for dem, så jeg tok med meg et par skistaver og labbet i vei.
Fikk tilbud til å sitte på i pulken til en av de unge voksne. Alle ungene hans gikk til hytta på egne ski, yngste mann har ikke fylt 3 år ennå.
Jeg takket høflig nei til å sitte i pulken. Jeg er ikke så gammel ennå. Siste gang Mormor (altså moren min) var med på påskeskirennet ble hun dratt til hytta på skikjelke av to spreke barnebarn. Da var hun 80 år gammel. De behøver ikke hente frem den gamle skikjelken ennå, selv om Datteren påpekte at den står klar i skjulet.
Det gikk helt greit å komme seg til hytta uten ski. Det var bare i bakken fra tjernet og opp til hytta det ble noen litt dype fotspor. Ikke mange, og med stavene til hjelp gikk det greit å gå likevel.
Når alle var samlet på hytta og hadde fått hilst og skravlet litt ble det snart tid for skirennet, dagens høydepunkt.
De som hadde tatt vare på startnumrene fra tidlige års påskeskirenn forklarte at de ikke hadde fått inn igjen alle numrene etter fjorårets renn, og at det var blitt oppdaget for sent til at de fikk supplert med nye numre. Vi manglet for eksempel numer,3, 8 og 17, 18 og 20.
Noen kom med egne numre de forlangte å bruke, som 610 og 236.
Det sekretariatsmedlemmet som skulle holde styr på nummer og navn ble både svett i panna av å holde orden på alt. Det ble ikke lettere av at enkelte deltakere insisterte på å bytte numre – og panikken tok vedkommende nesten da det viste seg at de ikke hadde til hensikt å starte i den rekkefølgen de hadde fått utdelt nummer i.
Eller at sekundanten som ropte opp starttider, mellomtider og sluttider konsekvent ropte opp navn på den som hadde de forskjellige rundetdene – ikke nummer. (Det var jeg som var så smart)
La meg og legge til at han var et relativt nytt medlem av denne gjengen, har bare møtt de fleste en gang før (påskeskirennet for et par år siden) og muligens ikke husker hva alle heter. Vi er jo som sagt en del mennesker.
Rennet gikk bra. Ingen brøt. Ingen hadde noen store fall og jeg tror og det foregikk relativt skadefritt.
Gamle Gubben Grå ble under tvil innvilget dispensasjon fra å starte i rennet, han dro 60-års kortet. Han har fylt 60 år siden forrige påskeskirenn. Han fikk raskt tildelt ansvaret for grillen.
På en slik dag blir det selvsagt tatt mange bilder, men få av de kan deles på blogg. Det kryr jo av folk på de. Så for at dere skal få med dere noe av stemningen deler jeg dette bildet av meg, kjerringa. Da får dere og se den gule jakka jeg skrøt av i innlegget Første dag i påsken går mot slutten.
Det var grilling av pølser, mat og sosialt samvær.
Samt premieutdeling. Alle fikk som seg hør og bør medalje, og vandrehøna fikk ny eier det neste året. .
Noen hadde med trekkspill og det førte fort til allsang.
Alt foregikk selvsagt utendørs. Det er ikke plass til 20 stykker inne i hytta.
Været var bra, eller greit. Vi har hatt sol, vi har hatt regn, vi har hatt tåke og vi har hatt snøbyger i løpet av dagen. Kom vel frem til at det vi manglet av vær var hagl, lyn og torden.
Når dagen gikk mot kveld satte vi alle kursen mot bilene. Snøen var blitt litt mer råtten i løpet av dagen. Jeg tro litt lenger ned i snøen på vei tilbake, men det gikk fremdeles grei. Glad jeg hadde skistavene. Det gjorde det lettere å få opp igjen foten når den kom litt dypt i snøen. Også på denne turen fikk jeg tilbud om skyss. Denne gangen på en ake-matte. Takket og høflig nei til det tilbudet.
Vi var alle enige om at det hadde vært en fin dag pleide man å avslutte stiler om slike dager den gang jeg gikk på barneskolen. Jeg håper det utsagnet stemmer også i dag. Håper vi ikke har skremt de som er relativt nye i familien. Vi er en fin gjeng med godt samhold og tar varmt i mot nye medlemmer. Her er alle velkomne.
Jeg har kost meg masse. Satte særlig pris på at hele flokken min var med.
Palmesøndag morgen. Jeg er første mann oppe. Radioen skrus på. Så PCn. Alenetid. Tekopp og tastatur. Senkede skuldre. En ny flott dag ligger foran meg. Været ser bra ut. Klokka er 6.50. Våkne langsomt i mitt eget selskap. Det er fremdeles mange timer til vi skal reise av gårde. Nyter stillheten, nyter mitt eget selskap. Nyter å være alene.
6.53. hører jeg Gamle Gubben Grå kommer subbende og hostende. Vel, han kjenner kjerringa og jeg kjenner Gubben. Vi har begge behov for å våkne i vårt eget tempo. Et kort God morgen er det eneste som pleier å bli sagt, så lar vi den andre være i sin boble. Våkne langsomt. En med tekopp og tastatur, den andre med kaffekopper og røyk.
Goood morgen!!! Datteren står plutselig på kjøkkenet, og ennå er ikke klokka 7. Hvorfor står støysenderen på? (radioen). Jeg forklarer, som jeg har forklart mange ganger før, at jeg setter pris på å ha på radioen. Den står på fra jeg står opp til jeg legger meg. Hun sier at det er unødig støy – og så er talestrømmen i gang. Det går på utpust og innpust. Nesten som når kjerringa selv er engasjert.
Datteren skravler om alt fra dårlige biffer via te til avtrekksvifter mens hun trakter seg te. Gamle Gubben Grå brygger seg kaffe, mumler litt i skjegget og tøfler rundt. Den stille morgenstunden er definitivt forbi før den kom ordentlig i gang.
Jeg ofrer helt greit om ikke tekopp så i det minste tastatur. Det å ha Datteren hjemme og kunne skravle med henne er noe jeg nyter. Radioen blir på.
Jeg tenker at det er godt Datteren er blitt eldre og mer voksen. Når hun var yngre kunne den radioen godt ha blitt starten på en heftig diskusjon. Dere vet slike tenåringsdebatter som ender med høye stemmer, smelling med dører og alt annet enn påskefred.
Det er kanskje ikke bare Datteren som har blitt eldre og roligere. Jeg for heller ikke opp som en rakett fordi om Datteren påpekte at hun syntes radioen var støy. Med rolig stemme forklarte jeg mitt hjem, mine regler. Hun var enig i det. Konkluderte at mitt behov for radio kom hun nok aldri til å arve. Det er og greit.
Datteren tar med seg tekoppen inn på gjesterommet. Hun kommer nok ut igjen når det om en stund begynner å lukte nystekte rundstykker. Jeg lytter til radioen og fortsetter med tekopp og tastatur. Ennå er det rolig morgenstund. Klokka går mot 8. Det er flere timer til vi skal fylle bilene, plukke opp de siste familiemedlemmene og begi oss av gårde til storfamiliens påskeskirenn.
Nok en gang tenker jeg på at det er godt ungene er blitt voksne. Det er så utrolig kos når de er hjemme alle sammen, når vi er sammen hele kjernefamilien. Lurer noen ganger på hvor alle årene ble av. De små ungene er jo blitt store voksne mennesker.
Men på slike morgner når vi snart skal ut døra og ut på ski er jeg glad de er voksne. At jeg ikke trenger å stresse med å finne luer, skiklær, skistøvler, ski, staver, skismøring, sokke-skift, ekstra votter, til alle. At jeg ikke trenger å finne mer enn mine egne saker. Ja, knapt nok det.
Spent på snøforholdene oppe på Krokskogen. Om jeg må ha ski for å komme meg over vannet. Jeg måtte det i fjor, og det gikk greit. Men… håper det går uten. Tryggere på beina enn på ski. Mer kontroll.
Nå hører jeg rundstykkene går i ovnen. Straks frokost. Jeg får dekke frokostbord. Dagen er i gang.
Det ble kaffe-latte i dag. Det er jo lørdag. Gamle Gubben Grå og jeg tok oss tid til det da vi var ute og handlet. Det er noe med tradisjoner. Voksne barn som har passert tretti klarer seg godt alene hjemme en time eller to.
Jeg kjøpte og en jakke da jeg var i byen. Påskegul jakke. Det lyser påske, sol og vår lang vei. Jeg blir glad av å se på den. Skal bli fin og bruke på vårens turer i skogen, sprade-turer på torget og ikke minst på morgendagens påske-skirenn. Bilder får komme i morgen. Det er ikke det rette lyset for fotografering nå.
Da vi kom hjem fra byen lagde jeg en stor kjele med Minestronesuppe, Greit å lage store porsjoner når jeg ikke helt vet hvor mange vi er til middag.
Et kvarters tid var alle tre ungene hjemme samtidig. Ble ikke felles middag, men nesten. Noen hadde andre avtaler.
Nå har freden senket seg for en stund. Det er bare Gamle Gubben Grå og jeg her nå. To av ungene dukker opp igjen i løpet av kvelden, den tredje henter vi i morgen før avreise til påske-skirenn.
Jeg har skjenket meg et glass rødvin og har tid til å sitte og lese litt blogger og nettaviser.
Liker godt at Drømmehuset er fult av liv denne helga, koselig å ha utflytta unger hjemme. Likevel, godt å roe litt ned mot kveld. Kjenner jeg meg rett kommer jeg til å sitte oppe til de som skal sove i Drømmehuset i natt har kommet hjem.
